tirsdag 23. desember 2014

Jul og sånn...

Visste du at de første juleheftene kom ut allerede på slutten av 1800-tallet? Og at det som regnes som det aller første ble trykt i København og gitt ut i alle de nordiske landene? Det het Juleroser og var kjent for julefortellinger skrevet av store og anerkjente forfattere, vakre forsider, "oppbevaringsomslag" og kunstbilag. Målet var å vekke leselysten, spre litt sans for god kunst OG å fremmkalde  bløde stemninger og harmløse smil.
Juleheftene ble veldig populære, og snart ble det flere som ville ha in del av markedet. I Norge kom titler som Folkebladets julenummer, Juleblus, Juleaften, Jul, Jul i Norge, Julehelg, Julenat, Juleglæde, Julen, Glædelig jul, Julegranen, Julehilsen, Norske julehjem, Juletid i hjembygden, Julekveld, Julemorgen, Barnas jul, Jul i hjemmet og Hyggelig jul. Selv om det slett ikke var alle som holdt stand i mange år, kan det ikke være noen tvil om at markedet måtte være stort! Og det er vel heller ingen tvil om hva selve juleidealet var? Kos, hygge, familie og samvær. Egentlig temmelig likt det veldig mange drømmer om at jula skal være i vår tid også.

Til og begynne med var det for det meste forlag og bokhandlere som sto for utgivelsene. Etterhvert vokste markedene, og dermed så flere det økononiske potensialet og de (samfunns-)politiske mulighetene som la i juleheftene. Idrettsforeninger, skytterlag, avholdsbevegelsen, typografene, de jernbaneansatte, Bonde- og småbrukarlaget, hvalfangerne, fiskerne og maskinistene, stuertene og skipsførerne, journalistene, brannmennene, kontor- og butikkfunksjonærene, de postansatte,  telegrafistene og bergverksarbeiderne; alle fikk de sine egne julehefter utover 1900-tallet. De politiske partiene kastet seg også på "bølgen". Også kvinnesak, målsaken, hjelpeorganisasjonene og kristne organisajoner ble en del av julehefte-markedet.

Av alle disse er det vel stort sett bare julehefter fra lokale idrettsforeninger og historielag som fortsatt kommer ut jevnt og trutt. I tillegg til tegneserieheftene, som ofte har "julen" og årstallet trykt på framsida, men som ellers ikke handler om jul i det heletatt. Noen hederlige unntak finnes det riktignok, men til tross for manglende julestemning, er det Knoll og Tott, Finbeck og Fia og Jens von Bustenskiold jeg forbinder med julehefter! (De senere åra også Nemi, Helge, og min desiderte favoritt: Pels og Poter som til min store sorg og skuffelse bare ble gitt ut noen få ganger).

Jeg vokste opp på gård, og det gjorde at julaften ble veldig lang- dvs dagen og ettermiddagen fram til kveldsstellet i fjøset var unnagjort, ble gruelig lang! Det ble jo ikke julemiddag og påfølgende gaver før alle var ferdig på arbeid, må vite. Heldigvis visste vi at det et eller annet sted fantes en god bunke med tegneserie-julehefter, og når vi hadde hørt kirkeklokkene litt lenger nord i bygda, på den andre sida av elva, DA ble de endelig henta fram fra skjulestedet sitt!
I år har jeg prøvd å få tak i juleheftet til Varg Veum og "De fire store", etter at de fikk høye terningkast i en eller annen nettavis. Jeg har lett forgjeves- ingen av butikkene jeg har vært innom i førjulstida har hatt dem, bare det vanlige standard stativet som har flommet over med titler som ikke har frista. Til slutt har jeg endt opp med to hefter jeg har forhåpninger til: Falchs jul og Donald- helt på vidda, med historie fra Finnmark!
Til slutt; dette innlegget begynte jeg på før jula 2013, men det rant ut i sanda til godt ut på nyåret. Det endte til slutt med at jeg fikk purring fra biblioteket- og til mitt forsvar, viste jeg til at biblioteket hadde fått mye kortere åpningstider og at "brevsprekken" man kan bruke når det er stengt var for liten for boka jeg har brukt som kilde her, "men det er vel uansett ikke så stor etterspørsel etter ei bok om julehefter nå i januar" - etterfulgt av en forsiktig liten latter...
Hvorpå bibliotekaren i fullt alvor og uten så mye som en rykning i smilebåndet, svarte at "nei, det eneste måtte være hvis noen ville lese den, da."
Tja... Det er vel gjerne da folk låner bøker, eller hur?

Da gjenstår det bare å ønske alle ei knakande fin jul! 

Håper dere får tid til å kose dere litt med bøker innimellom de sju slagene!!

(Hvis noen mot formodning skulle trenge lesetips til fridagene, har ikke Beathe  tatt ferie riktig enda, og "Boka på vent" er på plass ;o)

Faktaopplysningene om de første juleheftene er henta fra Tom Brennes bok "Norske Julehefter. De litterære juleheftene fra 1880 til i dag" utgitt på Messel Forlag i 2009. De gamle "juleheftebildene"er kopier fra samme boka.

mandag 22. desember 2014

Ensomheten i Lydia Ernemans liv, av Rune Christiansen

Forlaget Oktober, 2014
251 sider
Bibloteksbok (e-bokbib)

Rune Christiansen er en usedvalig produktiv mann, behengt med den ene litterære prisen etter den andre- og likevel er dette første gang jeg stifter bekjentskap med mannen, takket være Brageprisen.

Kort fortalt handler boka om Lydia Ernemans liv, som ikke bare er ensomt og trist, som man nok kan få inntrykk av utfra tittelen. Lydia er oppvokst som enebarn og odelsdatter til en liten gård i Nord-Sverige. I stedet for å satse på gården, velger hun å utdanne seg til veterinær, og etter noen år med praksis i Sverige, flytter hun til ei bygd utenfor Oslo. Hun jobber jevnt og trutt, og dagene går, uten de helt store, skjellsettende hendelsene, livet er på det jevne. Ikke noe dramatikk og ingen store savn- og det er her vi finner bokas store styrke! Det er så fantastisk problemfritt, så tilforlatelig og fortrøstningsfullt at det er en ren fryd. Fra første til siste side. Det betyr ikke at vanskelige temaer som samvittighet, ensomhet, død og utilstrekkelighet ikke er en del av historien, det er bare en veldig naturlig del av den. De vanskelige tingene skjer- som de gjør i alle liv- men her blir de ikke overdimesjonert eller problematisert, Lydia erkjenner ganske enkelt at sånn er det, nå, det går bra. Slik er livet.

Vinkling, form og innhold er originalt, språket vakkert og flyter av gårde lekende lett. Ei helt, helt spesiell bok jeg trur mange vil ha stor glede og kanskje litt nytte av å lese!
Jeg hadde notert noen sitater og spesielle ordvalg jeg ville vise dere, men lappen er borte, og jeg vurderer å skaffe meg ei notatbok som jeg vet mange andre bruker når de har tenkt å skrive om bøkene de leser...
I stedet for å lete meg gjennom boka på nytt (og på nytt) kan dere besøke Rose-Marie som alltid skriver godt og grundig, eller gå inn på nettsida til forlaget, de har massevis av sitater fra andre omtaler. Hvis dere ikke allerede har bestemt dere for å lese denne, kommer dere helt sikkert til å gjøre det etter å ha lest det "proffene" mener! Også fikk boka Bragepris i år, det i seg selv er så absolutt et kvalitetsstempel og burde være nok til å vekke interessen hos massene ;o)


tirsdag 16. desember 2014

Kjære Julenissen

Det har snart gått et år sida forrige jul, og det har knapt gått en dag uten at jeg har tenkt på hva det var som gikk galt sist. Jeg skal ikke rippe opp i detaljene, men vi kan vel være enige om at det ikke var spesielt vellykka, og jeg tar for all del mye av det på mi kappe. Såå...
Jeg har bestemt meg for at i år skal jeg gjøre en innsats for at vi skal komme bedre ut av det enn vi har gjort tidligere, og i dag har jeg begynt på de tingene jeg føler er mitt ansvar. (Dine oppgaver kommer til slutt i brevet)
Jeg har bestilt feiing av murpipa i tilfelle du foretrekker å ta snarveien, men jeg skal også legge ut nøkkel under dørmatta hvis du heller vil gå kjøkkenveien.
Jeg har kjøpt risengryn og økologisk kanel, og avtalt med de på Gård'n at jeg kan hente nysila mjølk fra fjøset slik at grøten skal bli av beste kvalitet.
Til slutt skal jeg for sikkerhets skyld låse inn akevitten i skatollet.
Da er vi over på dine oppgaver- som jeg mener skulle være overkommelig, jeg er slett ikke urimelig, og vil ikke pålegge deg unødig mye arbeid nå som du etter all sannsynlighet har evig nok å henge fingrene i.
For det første vil jeg minne deg på at jeg ikke er interessert i at du tar med nye, såkalt festlige elektriske artikler, heller ikke popcorn-maskin eller pølsevarmer.
Punkt nummer to, blir hva du med fordel kan ta med. Jeg har nettopp stifta bekjentskap med en ny forfatter. Eller, "ny" betyr absolutt ikke at han er fersk i faget, men at det er først nå jeg har begynt å lese noe han har skrevet. Mannen jeg snakker om er Edvard Hoem, boka jeg har begynt på er "Mors og fars historie", og boka jeg håper du kan ta med, er den han har gitt ut i år, "Slåttekar i himmelen". Boka handler om oldefaren hans, og jeg trur det må være en fin og naturlig oppfølger. Mer trenger du egentlig ikke ta med. (He-he; med mindre du har noe marsipan, sjokolade eller annet snop til overs da ;o)
Sist, men ikke minst, håper jeg du husker å ta med pose slik at du kan plukke opp etterlatenskapene fra Rudolf og de andre.

Med dette håper jeg vi har en avtale. Hvis begge både strekker og føyer seg litt, så trur og håper jeg at dette skal bli bra!
Velkommen skal du være- og husk at det snart er din tur til å ta langfri!!

Mvh Berit

PS. Jeg har, når jeg tenker nøye etter, kanskje ikke vært bare snill i året som har gått. I hvertfall ikke hver dag. På den andre sida har jeg heller ikke gjort noe direkte slemt eller ondskapsfullt. Jeg har prøvd å holde meg i skinnet selv om det noen ganger har holdt hardt. Jeg håper du tar omstendighetene med i betraktninga når du gjør opp regnskapet, og at du ikke dømmer meg for strengt.
Jeg legger med et par honningkarameller jeg har lagd selv. Hvis du liker dem, kan du få fler om du kommer innom.

P.p.s. Hvis du trenger tips til bøker du kan gi til andre bokormer, kan du klikke deg inn til Beathes bokhylle som har opptil flere gode ideer i dag som det er tirsdag og "Boka på vent"!

tirsdag 9. desember 2014

Gjensyn med Varg Veum- og jeg kaster inn håndkleet.

Ja...
Ei uke sida forrige innlegg. Der hadde jeg en stabel med bøker jeg hadde ambisjoner om å lese i løpet av de siste (korte) ukene av året.
Akkurat... Dream on... Eller våkn opp og prøv å realitetsorientere deg!!
Har jeg lest noe denne uka som har gått? Tja.. Litt... I boka om Tirpitz, litt i ei biblioteksbok av Edvard Hoem, litt i biografien om Malala, også har jeg hørt ferdig Gunnar Staalesens nyeste bok om Varg Veum, Ingen er så trygg i fare. Veum og jeg hadde jevnlig kontakt i lang tid, før vi... vokste fra hverandre. I forbindelse med at den forrige boka om ham kom ut, fikk han være med på reinsjakt- det var et vellykka gjensyn. Såpass vellykka at denne gangen valgte jeg å ta ham med på elgjakt, selv om det på langt nær er like fint og behagelig. Så skulle det da også vise seg at gjensynet denne gangen ikke ble like gledelig. Veumen kunne denne gangen fortelle om et forferdelig uføret han hadde havna i etter en lang og mørk periode hvor han mer eller mindre hadde gått i konstant alkoholrus. Denne rusen gjorde at han  hadde problemer med å gjøre rede for hva som hadde skjedd, hvem han hadde vært sammen med eller hvordan han kunne ende opp som en av flere som ble arestert i en storstilt (internasjonal) samordna politiaksjon retta mot pedofile. Ved en tilfeldighet klarte han å rømme fra varetekt, og etterhvert klarte han å finne noen tynne tråder han kunne begynne å nøste opp for å komme til bunns i saken. Og det vil jeg bare si, kjære leser! Det var ikke rart at han hadde problemer med å rekonstruere hendelsesforløpet, for her var det mange aktører med heller uklare forbindelser seg i mellom, så jeg er imponert over at han til slutt klarte å finne forklaringene.
Det høres ikke ut som jeg er misfornøyd med historien, nei? Problemet er at dette er ei lydbok, og hvor mange ganger har jeg nevnt hvor viktig det er at man finner tonen med innleseren? Det er det sikkert ingen som vet, men det er sånn cirka hver gang jeg skriver om ei lydbok, og man lærer seg fort hvem man trives med, og hvem man helst styrer unna. Av og til drister man seg til å stifte nye bekjentskap, ofte går det bra, andre ganger skurrer det. Her skurrer det (bokstavelig talt) for meg. Jeg hadde store forventninger til at Lasse Lindtner skulle passe godt, men han ble det kanskje litt for mye av det gode? Lindtner leser ikke, han spiller. Og det virker som han er overmåte opptatt av at lytteren for enhver pris må få med seg at det er forskjellige personer som snakker- og jeg får assosiasjoner til tegnefilmer og Stompa-hørespillene på Lørdags-barnetimen.. En veldig bra historie, men den blir dessverre drept av at persongalleriet blir gjort til karikaturer av oppleseren. For ordens skyld: På nettsida til Lydbokforlaget er det lagt inn en lytteranmeldelse av denne boka, og vedkommende framhever at Lasse Lindtner leser bra, så da er det vel fortsatt sånn at smaken er som baken: delt.

Nu vel... Jeg har uansett åpna øynene for en realitetsorientering, og har skjønt at ambisjonene jeg flagga i forrige uke er helt urealistiske. Bokbloggerprisen får seile sin egen sjø, så får jeg heller henge meg med på samlesing utover våren og sommeren. Det føles i grunnen helt greit å ha kasta inn håndkleet! Herfra og ut året skal jeg ta det som det kommer. Lista er lagt helt ned på bakken, så det skal være overkommelig å fullføre...
Nå er det disse små lydbøkene jeg har lyst til å høre. De er lasta ned til mobilen og jeg er klar som et egg! Inspirert av Veum og Lindtner, måtte det jo bli et Stompa-hørespill med litt juleforberedelser. Neste er Marit Nicolaysens Svein og rotta, som jeg vet er superpopulære, men som blir nye bekjentskap for meg- og jeg gleder meg til å bli med de to til julefeiring på landet! Terje Strømdahl leser, og det håper jeg blir bra! Tredje boka er Levi Henriksens andre samling med julenoveller,"Alt det som lå meg på hjerte". Jeg er veldig glad i Levis bøker, ikke fullt så glad i å høre ham lese, men så er det det da, at det er litt artig å høre forfattere lese sine egne bøker, og sida det er noveller, kan jeg ta de i små doser, så jeg klapper meg sjøl på skuldra og sier noen oppmuntrende ord om at det helt sikkert går bra denne gangen. (Og jeg nevner ikke med ett ord at jeg står i lånekø for hans aller nyeste bok, "Harpesang"...)

Så da har jeg noen nye bøker på vent, da! Optimismen er til å ta og fle på, og kommer jeg gjennom disse, er nok julestmningen på plass også, tenker jeg!
Er det noen som trenger flere idéer til tidsaktuelt lesestoff, så er det ikke umulig at det er noe å hente I Beathes Bokhylle- der er det flere som viser fram vente-bøkene sine, i dag som de fleste andre tirsdager ;o)

tirsdag 2. desember 2014

Lesetips til Bokbloggerprisen og bøker på vent

Nå skal jeg gjøre noe jeg ofte prøver på, men som ikke lykkes like godt bestandig. Jeg skal prøve å slå to fluer i en smekk. (Litt tørt hører jeg mitt alter ego kommentere at Jaaa... Det skal godt gjøres nå som det er kuldegrader, snø og vinter- har ikke sett ei eneste flue på aldri så lenge...)

For ei stund sida utfordra Anita med bloggen Artemisias verden en rekke bokbloggere til å fortelle om sine foreløpige favoritter til bokbloggerprisen. (3X blogg i samme setning er sikkert ikke helt bra) Som vanlig er jeg litt sen, men først måtte jeg jo få ei oversikt over hva jeg faktisk har lest av nye, norske bøker. Deretter måtte jeg prøve å rangere dem på et vis. Så måtte jeg jakte litt elg, lufte hunder, lage middager, høre et foredrag med Cecilie Skog og Børge Ousland, ta et par skiturer, lese litt i halvleste bøker, slakte en elg- det er utrolig hvor fort dagene går, selv om man ikke en gang har begynt å tenke på at man skal ordne litt til jul!
Endelig har jeg noen tips om bøker dere bør lese i forbindelse med nominasjonen som nærmer seg med stormskritt- jeg husker ikke om det er satt noen dato, men det er vel på nyåret en gang, formodentlig...
Dette er ikke nødvendigvis de bøkene jeg kommer til å nominere, men bøker jeg synes flere bør lese!

Marmor av Torill Brekke
Leve dialekten, en språkreise, av Gunhild Kværness
Kveldsvævd, av Jon Fosse
Vinternoveller, av Ingvild Rishøy

Dette ble færre enn jeg egentlig hadde tenkt, men jeg begynte å fundere litt på dette med gode leseopplevelser og prisutdeling. Det er jo mange flere bøker enn dette som har vært både spennende og fornøyelige mens jeg har lest dem, men i ettertid forsvinner de litt i glemselens slør- og da er de kanskje ikke verdig en bokpris? Bør man ikke stille litt mer omfattende krav da? Jeg synes det! Underholdningsverdi alene kan ikke være nok. Man må også lete etter originalitet og litterære kvaliteter.
Mi første bokbrette-bok! Ikke akkurat perfekt, men en morsom start ;o) Inspirert av Beathe som har bokmerkepremie til dagens deltakere, blir det premie til de som ser, klarer å gjette eller har godt forslag på hvilken bok det er!
Nå er det igjen en snau måned av året, og jeg har noen bøker jeg gleder meg til å lese, og som jeg har pris-forventninger til! Det gjelder alle bøkene på bildet over- kanskje med unntak av Finn Erik Vinjes ører på stilk, som på en måte er "Frokostboka" mi- jeg leser noen korte kapitler hver dag mens jeg træler med å få i meg et par brødskiver.. Underholdene, morsom og interessant, men ingen priskandidat. De to romanene, Britt Karin Larsens "Slik treet faller" og Siri Pettersens "Råta" trur jeg blir årest julebøker for min del, mens de andre- skapelse, krig og fred og sånn skal jeg gjøre en innsats for å lese nå i adventstida. Hvis det ikke dukker opp for mange forstyrrelser, da!
Det er forresten én kategori jeg savner litt i bunken- og det er ikke krim, for jeg har to lydbøker på gang- Gunnar Staaesens "Ingen er så trygg i fare" og Tom Kristensens "Dødspakten", så der er jeg godt forspent. Det jeg mangler er rett og slett feel-good! Jeg trur jeg må ha ei kroe-seg-i-sofaen-og-smile-bok også! Noen som har noen tips? Og for all del: det trenger ikke å være verken norsk eller ferskt, bare det er veldig-veldig koselig! (Med fare for å gi meg sjøl et stempel som grunn, mener jeg virkelig sånn skikkelig feel-good, asså ;o)

Mens jeg venter på at tipsene skal dryppe ned i kommentarfeltet, skal jeg kikke innom Beathes bokhylle som både har snekra i hop en adventskalender, og som er primus motor for Boken på vent, i dag som de aller fleste andre tirsdager!

mandag 1. desember 2014

Innsirkling 3, av Carl Frode Tiller

Lydbokforlaget/ Aschehoug, 2014
Spilletid: 16 timer, 20 minutter
Lest av Ola G. Furuseth, Niklas Gundersen og Charlotte Frogner.
Lydbok som jeg har kjøpt sjøl og hørt i kombinasjon med at jeg leste e-bok lånt på biblioteket.


Jeg tar det for gitt at om ikke alle har lest de to første "Innsirkling-bøkene", så har de om ikke annet fått med seg hva det dreier seg om, og at trilogien har fått svært mye og så godt som bare positiv medieomtale. Noen kritikere har riktignok klart å grave fram noen kritiske innvendinger, men det kan kanskje sees på mest som prinsipiell kritikk ;o)

Boka er en direkte fortsettelse av de to foregående bøkene, og la det være sagt med en gang: det vil være fullstendig bortkasta å lese denne uten å ha lest de forrige. Det er ikke slik at man ikke vil forstå handlinga, men man mister veldig mye av dybden og det psykologiske spillet. Og det er nettopp det psykologiske spillet jeg synes er det geniale med hele prosjektet.

Det hele dreier seg om David, som vokste opp i Namsos, studerte i Trondheim- og satte inn ei annonse i avisa for å få hjelp til å rekonstruere sitt eget liv etter å ha mistet hukommelsen. Hver av bøkene gir stemme til tre som har kjent David- først i denne siste boka kommer David selv til orde, og vi får dermed forklaring på hva som egentlig har skjedd.

I alle tre bøkene blir leseren tatt med inn i ubehagelige situasjoner og dysfunksjonelle (familie-) relasjoner med herskere og tapere. Det er langt mellom de hyggelige episodene Davids bekjentskaper forteller om, og mens man leser/ hører, sitter man nesten konstant med ei klo i magen. Beskrivelsene er ubehagelig realistiske og som leser/ observatør får man nesten bare lyst til å klappe igjen boka, slå av lyden, snu seg vekk. Alle aktørene er en del av et evig maktspill- det er umulig å komme unna, enten man er leser eller en brikke i det litterære prosjektet.

Så var det å komme med en konklusjon, da... Det er noen dager sida jeg var ferdig med boka (dvs. ferdig i betydning lest ferdig...), og jeg vet enda ikke om jeg liker eller ikke liker boka/ prosjektet. Jeg ser jo det opplagte, at Tiller har en fantastisk evne til å skape karakterer, han skriver stilsikkert og godt, historien er troverdig og engasjerende, men likevel altså; jeg er ikke sikker. Jeg trur rett og slett at det jeg ikke liker, det gjennomført ubehagelige, blir for mye for meg! Jeg er i hvertfall glad for at det ikke kommer enda ei bok fra Davids nærmeste krets, uten at jeg trur det gjør noen forskjell. Jeg har også lest Tillers "Skråninga", som er ei helt anna historie, men som også er av det svært ubehagelige slaget. Mulig det er det som er Tillers "greie", og det er mulig jeg bør styre unna i framtida.
Vil du lese andre omtaler av boka, er det bare å google. Det er flust med bokbloggere som har lest boka i tillegg til at de aller fleste avisene har anmeldt den.

Forresten: jeg har en negativ kommentar til innlesinga: det blir av og til litt "gnålete". Særlig synes jeg kvinnene vekselsvis framstilles som sutrete, evt urimelig fjåsete, ved at innleseren legger på unødvendige sukk og irriterende "unnskyldende" fnising, noe som får meg til å spørre om de kan ha misforstått opplegget litt.  Jeg lurer også på om det egentlig er nødvendig å gi Davids amerikanske svigerfar amerikansk aksent i innlesinga? Nynorsk med aksent lyder virkelig ikke bra, og jeg tviler på om noen av de som "bare" har lest sjøl, la på aksent da de leste disse dialogene. Godt da å kunne lese sjøl, i stedet for å irritere seg...

onsdag 26. november 2014

Et friluftsliv, av Cecilie Skog

Skrevet i samarbeid med Sigri Sandberg
Utgitt av Gyldendal, 2014
333 sider

Hvis du som jeg har lest noen av Cecilie Skogs tidligere bøker, vil mye av stoffet være kjent.
(De fleste vil vel kanskje kjenne til en del fra media ellers også...) Her tar hun nemlig leserne med på små og store turer i inn- og utland. Stengt tatt er det kanskje mest store ekspedisjoner i det store utland. Små glimt fra barndommen, store seiersøyeblikk, bunnløs sorg og til sist; et voksent blikk mot nye eventyr og nye drømmer.
Det skal godt gjøres å tangere det Cecilie Skog har gjennomført av krysninger og bestigninger; først, høyest og lengst på de fleste kontinenter- og jeg blir så fascinert og imponert! Det er innlysende at hun hadde rett, da hun i et intervju uttalte at vi klarer uendelig mye mer enn vi trur, og at vi i hverdagen bare utnytter en bitteliten del av kapasiteten vår.

Boka er delt inn i et kapittel for hver av ekspedisjonene og turene hun forteller om. Hun forteller sprudlende og engasjert, og til tross for det opplagt triste (K2), og det skumle (Nordpolen), 125 kilo tung pulk og fitteføre (Antarktis), er humor og fnisetendenser aldri langt unna- hvor merkelig det enn er, så virker alt lett når Cecilie forteller. Hun får meg til å tenke at det er ikke farlig å bli litt kald på bena, det er i hvertfall ikke farlig om sekken er litt tung, det er bare å bite tenna sammen. Hun får meg også til å tenke litt ekstra på hva jeg sjøl velger å bruke dagene mine til, og jeg spør meg sjøl- som jeg pleier å spør alle andre om- Hva ville jeg (eller du?) gjort om alt var mulig? Cecilie Skog beviser at alt ER mulig! Det er bare å finne ut hva man vil. Innerst inne. For
Drømmer skal man ikke snike seg etter. Dem skal man kaste seg over, gripe tak i med begge hender og leve fullt ut.
Ei bok full av friluftsliv, turglede og kjærlighet til naturen. Ei bok full av inspirasjon, og absolutt ikke bare for dem som drømmer om det ekstreme: Dette er ikke i håndbok for ekspedisjons-spirer, men ei bok for alle som er glad i både tur og natur.
Cecilie Skogs hittil beste! Anbefales!!

Forresten: boka er rikt illustrert med flotte bilder fra turene- også de tilå drømme seg bort i ;o)
(Utdrag fra boka kan du se og lese her :o)

***************************************************************************************
Og som om ikke det var nok, skal dere få et bonus-spor! Medforfatter Sigri Sandberg viser seg nemlig å være et mulittalent- og dem skal vi heie på! Hun jobber også som tekstforfatter for Liv Marit Schei, og da kan resultatet bli så vakkert som det her:

En nydelig sang og et perfekt soundtrack for "Et friluftsliv" Spill og nyt!

Forresten, en gang til: Bokas nyord: SOMMERPOLIS. 

mandag 24. november 2014

Ikke gull alt som kommer fra Molde

Det satt litt langt inne å velge akkurat den overskrifta, men det er faktisk sant. Tru det eller la vær´!
Jeg leste Linnéa Myhres forrige bok, Evig søndag, den likte jeg veldig godt, den hadde viktige tema og jeg anbefalte den varmt. Jeg har også lest Ellikkens flotte og grundige omtale, så forventningene var høye. Kanskje litt for høye? Jeg har lest "Kjære" av Linnéa Myhre.

Kort fortalt er dette ei samling brev Linnéa har skrevet til nære og fjerne relasjoner. Foreldrene, matprodusenter, kollektiv-venner, anonyme blogg-kommentatorer, en redaktør osv.
Stilen er muntlig og preget av innfallsmetoden. Småmorsom, litt (selv-)ironisk og bittersøt. Hun setter et litt ubehagelig lys på enkelte aktører, og til tross for at hun igjen viser åpenhet om psykiske lidelser og hvor nyttig det kan være å søke profesjonell hjelp, blir jeg lite engasjert i forhold til ved den forrige boka. Jeg synes rett og slett det blir litt tannløst og tamt.

Vel, vel...
Boka er gitt ut på Tiden, og jeg har lånt den via eBokBib.

søndag 23. november 2014

Love deg aldri

Kristin Maridal
Kvalshaug Forlag/ Juritzen, 2014
Norsk debutant
473 sider
Første bok i en planlagt trilogi

Vi følger Karen fra barndommen og oppveksten på seksti-tallets Raudsand, et lite gruvesamfunn på Nord-Møre. Familien betår av de tre søstrene Britt som er eldst, Karen midt i mellom, atpåklatten Rikke, den omsorgsfulle faren som står på barrikadene som tillitsvalgt og arbeider i gruva, mora som kanskje er litt for opptatt av ka folk vil sei, samt ei bestemor av det kloke, trygge, gode slaget.
Tidlig blir Britt og Karen enige om at Raudsand er for lite og trangt, og de flytter ut for å få seg utdannelse. Dette skaper en del misnøye- og kanskje litt mistenksomhet- blant enkelte venner og familiemedlemmer, og skal komme til å følge Karen hele veien fram til femtiårsdagen da ballongen til slutt eksploderer.
I romanens nåtid er Karen rådmann i Ålesund og forbereder seg til femtiårsdagen sin, men det er oppveksten og de tidlige ungdomsårene som får mest oppmerksomhet. I lange tilbakeblikk blir leseren godt kjent med Karen og de viktigeste personene i livet hennes, jo større betydning de hadde, jo tydeligere blir bildet som skapes. Forholdet mellom de tre søstrene står også sentralt. Britt og Karen hadde et svært nært forhold, men Rikke som var en god del yngre, følte seg utestengt, men hadde kanskje sjøl en væremåte som gjorde at hun satte seg på sidelinja? Søskenforhold er ikke lett, og her blir det tydelig at barndom er noe man aldri blir helt ferdig med.
Absolutt best synes forfatteren er når hun får fram samspillet -eller kanskje aller mest mangel på samspill- mellom søstrene. Jeg liker også godt at dialogene er på dialekt, selv om dette kan ha gjort korrekturlesinga ganske mye vanskeligere! Jeg har sett at boka har fått en del pepper for at teksten skjemmes av skrivefeil, men det er jeg ikke enig i. Det finnes noen enkelte tilfeller av skrivefeil av typen et/ ett, og/ å i tillegg til et par andre småfeil (hos i stedet for ho, kirke-lokket i stedet for kiste-lokket), men det er absolutt ikke så mye at det skjemmer. Jeg trur at de som sitter igjen med inntrykket om mye skrivefeil kan ha misforstått litt der dialekt-teksta avviker fra normert bokmål. Selv for meg som har vokst opp med nordmørsmål, kunne det være krevende å lese dialekta "riktig", men det betyr ikke nødvendigvis at det er skrevet feil!  Jeg synes det er positivt og prisverdig at dialekt brukes så mye som det gjør her, og dette følges godt opp ved at resten av teksten er skrevet i et radikalt bokmål. (Les: ikke konservativt/ riksmål. Det er for eksempel mye mindre radikalt enn språket i Torill Brekkes "Marmor". For meg er det dette som er "naturlig" språk ;o) Setningene er korthogde og gi inntrykk av at det kun er det essensielle som formidles. Presist og kanskje litt skarpt?

Som nevnt er dette første bok i en planlagt trilogi. Jeg ser for meg -og håper- ar vi kommer nærmere innpå Rikke i fortsettelsen. Hun gjorde flere valg helt på tvers av det søstrene gjorde, og dette er jeg veldig spent på. Hva var årsakene til dette og hva gjorde det for for eksempel selvfølelsen og samfunnssynet hennes? Jeg gleder meg veldig til neste bok kommer, og synes Kristin Maridal har levert et produkt hun kan være stolt av! Klapp på skuldra

Jeg har tidligere skrevet litt om boka i dette innlegget.
Debutantbloggen har skrevet et bra innlegg om boka, Solgunn har lest boka også finner dere en omtale på Bok- og male-bloggen til Åslaug.


Ps... I sakens anledning og at det er cup-finale i dag,
og ettersom jeg jo er nord-møring i hjertet...

HEIA MOLDE!!! 

onsdag 19. november 2014

Det er mangt man bør stille opp på hvis man er tante til en liten musunge

Teaterforestilling klokka halv ti om mårran for eksempel. For mange de fleste er nok det helt uproblematisk, men jeg skal love at saken stiller seg helt annerledes hvis du ikke jobber (les: har en tendens til om ikke akkurat å snu døgnet på huet, så i hvertfall forskyve det en smule...). Hvis man i tillegg har flydd oppe mer eller mindre hele natta for å følge en sjuk hund ut og inn, ut og inn, ut og inn fram til klokka halv åtte, blir det ekstra fristende å trykke på "utsett fem minutter" på vekker´n. Jeg kan samtidig bekrefte at det under nevnte forutsetninger er veldig fort gjort å trykke "slå av alarm" i stedet. Veldig fort gjort. Nesten like fort gjort som man får slengt på seg et assortert utvalg klær og plaska litt kaldvatn i ansiktet etter å ha bråvåkna og slått fast at FORESTILLINGA BEGYNNER OM TOLV MINUTTER!!! Det er da man er takknemlig for at man jobber bra under press og at det ikke er mer enn åtte kilometer å kjøre! Det ble ingen frokost, jeg ble ikke tatt i fartskontroll (takk og ære), og under over alle undere: jeg kom ikke sist! Jeg kom ikke engang hesblesende inn i salen etter at alle hadde satt seg, det var fortsatt at en liten hale av teaterbesøkende tanter, besteforeldre, mødre, fedre og småsøsken som toget inn...
Hittil har jeg sant og si ikke vært ei spesielt engasjert tante. Jeg trur egentlig jeg har vært litt ny, ukjent og skummel hver gang jeg har møtt de tross alt riktig så søte små. De tør selvfølgelig opp etterhvert, og når festen har vært over, har tante ved et par anledninger fått æren av å hjelpe til med tannpuss osv. (I ettertid har jeg lurt på om det har vært litt som straff for å ha hausa opp leken til nye høyde på både Richters skala og når det gjelder desibel. Jeg har lurt. Litt. Noen flere slike arrangement, så kan det hende musetante Berit blir riktig så engasjert?!
En litt grumsete skjermdump fra Nasjonalbiblioteket.

Nuu vel...
Som jeg har nevnt i et tidligere innlegg, ville Alf Prøysen hvis han hadde levd, fylt hundre år i år. Forestillinga besto av et godt utvalg av Prøysens viser og stubber, og det var rett og slett veldig morsomt å sjå og høre på ungene: Så søte og forskiktige der de tusla eller spratt bortover scena, litt ettersom hvor prega de var av stundas alvor- man skal ikke kimse av hvor overveldende en fullstappa teatersal må virke første gang man står på scena, seks år og kanskje av den litt sjenerte typen... ( Heldigvis var det bare en det ble rent for mye for og som besvimte. Jeg kan lett sjå for meg at jeg sjøl ville vært den første til å flate ut hvis jeg måtte opp og fram i rampelyset.)
Og her gjør jeg et nytt forsøk på å komme innpå sporet igjen. Det var Prøysen som var tema, og ei av historiene dem framførte, var "Teskjekjerringa på blåbærtur"(link) . Jeg husker jo historien fra da jeg var lita, men da jeg kom hjem, måtte jeg likevel sjekke om de hadde holdt seg til originalen. Var det virkelig så mange gode replikker der? Dette er jo strengt tatt ei barnefortelling, utgava jeg har linka til over her, er faktisk digitalversjonen av utgava som Barnas Bokklubb gav ut i 1991. Jeg har gjort det såre enkelt for dere; bare å trykke på lenka over, deretter "OK" og vips kan dere lese hele boka! Ingen grunn til å la være: Den er faktisk akkurat så bra som jeg håpet- og ungene holdt seg til manus!!

Så til sist: Hele poeenget, kjære lesere! Til slutt avslører Teskjekjerringa en gang for alle hvorfor det ikke er noe problem å klare seg sjøl om man er lita: det gjelder bare å behandle de lure, feige og sterke på riktige måten- og å huske på at for triste menn er det en helt annen medisin som må til ;o)

Dagens oppfordring: ta dere de tre-fire minuttene det tar å lese historien! Dere vil garantert få strekt litt på smilemusklene og få varmet hjertet litt ekstra!

mandag 17. november 2014

Fargeløse Tzukuru Tazaki og hans pilegrimsår, av Haruki Murakami

Lydbokforlaget/ Pax Forlag, 2014
Oversatt av Ika Kaminka og Magne Tørring
Spilletid: 10 timer, 12 minutter
Lest av Duc Mai-The

Dette er første gang jeg beveger meg inn i Murakamis univers- hvis man kan si at dette er Murakamis univers, da? Mange (de fleste?) som har skrevet om boka har påpekt at den er veldig atypisk hvis man sammenligner med de bøkene forfatteren har blitt mest kjent for. Det surrealistiske elementet mangler- og det gjorde kanskje at bekjentskapet ble... lettere? Uten at det nødvendigvis gjør boka til en lettvekter...
La meg prøve å beskrive eller forklare hva jeg mener.

Først av alt: Hovedpersonen, Tsukuru Tazaki, tar seg ikke et års permisjon fra jobben som jernbanearkitekt, for å legge ut på en pilegrimsreise, a´la Harold Fry. Tittelen spiller bokstavelig talt på en del av Franz Liszts  klassiske verk "Le mal du pay"- som betyr noe sånn som hjemmlengsel, eller i mer overført betydning: smerten du føler når du savner det du ikke har lenger. Da jeg fant denne på youTube, hørte jeg med en gang at det var helt riktig sound-track! (spill av filmen mens du leser resten, litt multitasking går bra!)

Kort fortalt handler det altså om Tsukuru Tazaki, som et par år etter at han flyttet fra hjembyen og vennene der, plutselig og uten forklaring fikk beskje om at de fire bestevennene hans ikke lenger ønsket å ha noe mer med ham å gjøre. Han ble helt satt ut av dette, og gikk inn i en dyp depresjon som nesten tok livet av ham, før han til slutt kom seg på fote og tok tak i livet sitt igjen. Fortsatt uten å ha fått eller funnet noe svar på "bortvisningen". Man trenger ikke å være spesielt bevandret innen psykologien for å skjønne at denne hendelsen kunne komme til å prege Tsukurus liv framover. Han valgte ensomhet og avstand framfor å ta sjansen på å bli avvist av nye venner.
Med få unntak levde han dermed et stille, rolig, ensomt og ganske trist liv, helt til han traff Sara, som han følte det var noe helt ekstraordinært med. Hun satte som en forutsetning for at de skulle satse på forholdet deres at han oppsøkte de fire vennene for å få klarhet i hva som egentlig skjedde den gangen: det kunne jo hende at hele det traumatiske kapittelet skyldtes en misforståelse? Uansett mente hun at han måtte få rydde opp i det som fortsatt plaget ham, man kan ikke verken viske ut eller skrive om historien, man kan bare forsøke å forstå den. En etter en oppsøker han vennene, og de forteller hva som skjedde og hvorfor de tok de valgene de gjorde.
Så er spørsmålet om dette er nok til at Tsukuru "finner tilbake til seg selv", om han klarer å legge det bak seg og begynne med blanke ark. En annen ting er om forfatteren samtidig håper at leseren vil stille seg noen spørsmål? Hva og hvem som har formet oss til de vi er, og hvem har vi selv har påført skrammer og arr?

Jeg likte boka veldig godt, og det er ikke til å stikke under en stol at Duc Mai-The igjen har vært med på å sette ekstra farge på en leseopplevelse! Stemmen hans passer utrolig godt til denne historien; litt resignert og melankolsk, akkurat slik jeg oppfatter hovedpersonen. Det er ikke så lett å bite seg merke i hvordan språket er når man hører lydbok som når man leser selv, men i Aftenposten sin anmeldese kan man lese at til tross for at det av og til kan bli litt klisjéaktig, er oversettelsen mye berde enn både den svenske og den engeske, så da er det sikkert slik ;o)

Boka anbefales absolutt, og velg gjerne lydboka- den er en fryd å høre på!

torsdag 13. november 2014

Leser og leter etter det magiske


Dagene går. Jeg leser og koser meg, men skriver lite om det som skjer.
En dag skal jeg ta meg på tak og fortelle hva jeg har lest og hørt i det siste ;o)
I mens får dere prøve å gjøre det samme:
Lese og kose dere- med eller uten magiske/ eller forsteina lykkedyr og hunder!

mandag 10. november 2014

Leve dialekten- en språkreise

av (og med) Gunhild Kværness

Cappelen Damm, 2014
285 sider
Biblioteksbok


I dag skal jeg slå litt på stortromma og komme med ei kunngjøring.
Jeg har gjort et gullfunn!!!
Tenk intet mindre enn det.

Gunnhild Kværness er oppvokst i Rendalen i Østerdalen, er utdanna skuespiller fra Statens Testerhøgskole og nordisk filolog ved Universitetet i Oslo. Hun er ansatt ved Høgskolen i Hedmark på Hamar, men da hun fikk et stipend fra Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFF), tok hun permisjon fra jobben og kunne konsentrere seg fullt og helt om dettte bokprosjektet.

I forbindelse med at det i år er hundre år sida Alf Prøysen ble født, har hun tatt utgangspunkt i hans arbeider, og intervjua fjorten kjente dialektbrukere fra det ganske land om sitt forhold til Prøysen og dialekter.
Prøysen var jo som alle vet fra Ringsaker, og det aller meste han skrev er på dialekt, bestandig da han opptrådte i radio og tv snakka han dialekt, men privat slo han om til mer normalisert talemål. Akkurat som mange fortsatt legger av seg dialekta hvis de flytter fra hjemstedet, foretar "klassereiser" eller kanskje føler at de er i en situasjon hvor de blir tatt mer på alvor hvis de snakker mer tilnærmet bokmål.
Intervjuene er veldig interessante og forfatterens omfattende kunnskap og utfyllende refleksjoner gjør dette til ei unik bok som i tillegg til det opplagte, Alf Prøysens produskjon og kulturelle betydning samt dialektbruk før og nå, også omhandler temaer som tilhørighet, identitet, selvfølelse, språkkunnskap generelt, stamming, knoting, språk-/ dialekt-toleranse osv.

Man skulle kanskje tru at man lett kunne miste litt fokus underveis i ei nesten trehundre sider lang bok om dialekter og dialektbruk, men her holdes interessen på topp hele veien! Hvert kapittel følges av ei av Alf Prøysens sanger, og disse brukes ikke bare som "pynt", men også som eksempler når kapittelets tema utbroderes. Forfatteren krydrer også med egne erfaringer og kuriøse historier fra Alf Prøysens liv- så da får leseren ei passe dose humor som gjør det hele enda mer fengende.

Dette er rett og slett ei imponerende og spennende bok jeg trur vil fenge mange (om ikke alle!) språkinteresserte. Terningkast seks og favorittstempel hos bokelskere.no!

Til sist: unn dere noen miutter med vakre og kloke ord, Spelldåsen framført av totningen Knut Anders Sørum. Sjøl om det er vanskelig å rangere, er det her etter mi mening ei av Prøysens nydeligeste sanger...

...og er du stille og følger takta, så har du tona i ny og ne...

tirsdag 4. november 2014

200 år på 200 sider,

... eller på 4 timer og 14 minutter som lydbokutgava er på.
Boka er en litt redigert utgave av forelesninga Frank Aarebrot holdt ved Det Akademiske Kvarter (Studentersamfunnet) i Bergen tidligere i år, og det er Franken selv som leser på lydboka.

Frank Aarebrot bør være kjent for de fleste. Som verdens eneste valgforsker med yrkesskade, og som entusiastisk bergenser og ivrig kommentator og debattdeltaker har han vært, er og kommer til å fortsette og være godt synlig i mediabildet. Dette engasjementet og den unike formidligsevnen har blitt lagt merke til av flere enn meg, og i går (mandag) ble det kjent at han tildeles Forskningsrådets formidlingspris- og jeg tar det nok ikke helt ut av løse lufta hvis jeg antyder at maratonforedraget han holdt i februar har vært sterkt medvirkende til at akkurat han er valgt ut som prisvinner i år. (230 000 fulgte direktesendinga på nrk! Og det er altså et historieforedrag det handler om, lengre unna sensasjonsmakeri kan man vel neppe komme!?)

I dag, 4. november, kan vi dermed benytte anledningen og tromme sammen til dobbeltfeiring, og juble både for Formidlingsprisen, og for at det akkurat i dag er 200 år sida Norge fikk sin egen grunnlov! Hipp- hipp!!
Noen vil kanskje stusse når jeg (satt på spissen) hevder at 17.mai burde feires i november, men la meg forklare kort. Grunnloven var klar for undertegning på Eidsvoll 17. mai 1814, men det var først i begynnelsen av oktober samme år at det første Stortinget var samla, og de gjennomgikk fra 26. oktober til 4. november alle Grunnlovens paragrafer. Da den reviderte Grunnloven ble godkjent av de svenske forhandlerne, valgte Stortinget Carl 13. til konge. Norges selvstendighet hadde gått tapt, men resultatet av grunnlovsrevisjonen var et storting som gikk styrket ut i forholdet til kongemakten. Dette ble tydelig understreket ved at kongen var en konstitusjonell konge, valgt av et fritt storting.

Aarebrot begynner med å gjøre rede for de politiske forutsetningene og omstendighetene som tilrettela for grunnlovsforsamlinga, videre sammenligner han den norske og andre lands grunnlov, før han tar de store trekkene tiår for tiår fram til 2014.
I forrige århundre tok jeg eksamen i historie mellomfag ved det som dengang het Universitetet i Trondheim, så jeg burde ha nogen lunde oversikt over dette. Det har jeg vel også, til en viss grad. Likevel ble jeg overraska over hvor mye det er fra vårt eget lands historie jeg ikke har hørt noe om! Betydningsfulle menn, skjelsettende hendelser og kuriøse episoder. Det er en ren fornøyelse å høre Aarebrot legge ut, trekke opp linjer og peke på årsak-virkning. Med humor og stor kunnskap gir han et lynkurs jeg er helt sikker på at mange vil ha stor glede av å få med seg- enten i boks form, på papir eller lyd, eller rett og slett få med seg foredraget på nrks nettsider.

For de som er ekstra historieinteresserte, kan jeg også anbefale Stortingets nettsider som omhandler
Grunnloven og jubileet. For å være litt alvorlig, så synes jeg vel egentlig at dette er noe alle bør lese seg opp på. Det er jo tross alt dette dokumentet som hele demokratiet vårt er bygget på, og demokrati og frihet er av de store, store tingene vi bør bry oss om og hegne om.

4. november er merkelig nok ikke offisiell flaggdag i Norge, men det er flaggets dag i Panama, ei feiring som er lagt til dagen etter at de fikk sin uavhengighet fra Colombia i 1903. Vi kan dermed glede oss over at det i hvertfall er noen som flagger i dag- så får vi heller nøye oss med å klappe litt ekstra og kaste noen virituelle sepentiner over Franken og hans fabelaktige historieforelesning ;o)

Stor takk til Lydbokforlaget for lyttefil! (Klikk på lenka hvis du vil høre et lite utdrag.)

Ps. Kanskje like greit at det ikke er denne dagen vi skal pynte oss i finstasen, gå i tog, spise pølser og is osv. Hadde 4. november blitt Nasjonaldagen vår, hadde den nok helle vært preget av kakao, ullpledd og peiskos, eventuelt kakao, selbuvotter og bålkos...

mandag 3. november 2014

Nøkkelmakeren, av Gert Nygårdshaug

Juritzen Forlag, 2014
256 sider
Lese-eksemplar fra forlaget.

Helt sida jeg gikk på videregående på Tynset på slutten av forrige århundre, har jeg fulgt med på bøkene til Gert Nygårdshaug. Jeg har nok ikke lest alt, men jeg har altså fulgt med. Ei av de bøkene jeg har likt veldig godt, er "Klokkemakeren" som kom ut i 2009. Det var en riktig så fornøyelig fabel med Melkior og Mathilde Mussenden i hovedrollene. Den gang (som nå, for så vidt) var det tiden som ikke gikk helt etter klokka. Det vil si: hver mann si klokke, og hver mann si tid. Klokkene gikk ikke i takt lenger, folk begynnte å leve i utakt med hverandre- i hver sine døgnrytmer. Svært upraktisk!

"Nøkkelmakeren" er beskrevet som en parallellroman til "Klokkemakeren". Vi møter igjen de samme menneskene, det samme miljøet og til en viss grad de samme problemene. Det er Tiden som spiller beboerne i den navnløse byen midt i kornåkrene noen puss denne gangen også, men på en litt annen måte: Uten forvarsel får de fullstendig livaktige syn av seg selv, venner eller fremmede i situasjoner som på en og samme tid både virker kjent og helt fremmed. Melkior for eksempel ser Mathilde i en svært overvektig (og etter hans syn lite atraktiv) utgave, han ser seg selv mate okser med salt enda han knapt nok vet om noen okser, han ser seg selv sitte og reparere et veggur.
Da en Nøkkelmaker kommer slepende på tunge kofferter tvers igjennom de enorme kornåkrene, får herr Mussenden en mystisk og hemmelighetsfull ny venn han kan diskutere og filosofere med. Sammen finner de til slutt ei mulig forklaring på hva det er som skjer, men før de kommer så langt, blir det klart at Nøkkelmakeren har lagt seg ut med Vår Mektige Allierte, som ikke skyr noen midler for å få tak i og de vil bruke standrett mot fiender som kjemper ulovlig.

Man skal ikke ha fulgt spesielt godt med i nyhetene- eller på forfatterens syn på blant annet USA, for å kunne sjå at historien kan leses som en kritikk av stormakta- og deres forfølgelse av Julian Assange. I tillegg er den et spark til de av oss som ikke ofrer tilværelsen, tiden- og Tiden nok oppmerksomhet og respekt.
Her er det fabulering og filosofering i skjønn forening, som vanlig ispedd en liten dæsj god mat og drikke, og som alltid i Nygårdshaugs stilsikre og kreative språk. Mange vil kanskje synes den mildt sagt særegne bruken av tegnsetting (eller snarere mangel på sådann) forvirrende, men ikke fortvil: litt konsentrasjon i begynnelsen så sitter det som et hagleskudd!

Den andre Berit har også lest boka, og hun er like begeistra som meg: 
Terningkast fem fra oss begge ;o)

onsdag 29. oktober 2014

Fra det ene til det andre osv.

Dagen i dag starta med en sen bokfrokost på verandaen. Tenk det! Helt i slutten av oktober! Normalt skulle det vært kuldegrader og vintertendenser her, menneida! Vi burde kanskje vært alvorlig bekymra, men akkurat det skyver jeg foran meg, og nyter en ekstra sommerdag ;o)

Tatt helt ut av sammenhengen på side 117 i "Nøkkelmakeren" av Gert Nygårdshaug leste jeg følgende:
... Har du hørt om en japaner som heter noe sånt som Harakiri?
Hara - harakiri, men er ikke det en slags form for selvmord? Bukspretting, ja, nikket nøkkelmakeren, denne japaneren heter naturligvis ikke Harakiri, men siden jeg aldri husker navnet hans- Hari- Karamuri, eller noe lignende... (bla-bla-bla...) ... slik sett skal vi ikke kimse av forfattere som Haramurakiri....
Jeg tok det som et tydelig tegn, så da frokosten var fortært, hadde jeg i grunnen ikke annet å gjøre enn å snøre fjellskoa, kneppe bånd på hunda, putte pluggene i øra og lange ut. Tradisjon tro her jeg flere bøker på gang, og jeg er heftig og begeistra for et nytt bekjentskap; den selvsamme Hurrameikiri/ Murakami som jeg har som lydbok på mobilen.
Fjelltur med Duc Mai-The var slett ikke feil, men på vei ned igjen måtte jeg likevel slå av for å konsentrere meg om ikke å sluble. Noen steder er det verre å gå på trynet enn ellers..
Ikke så galt at det ikke er godt for noe. For det meste fulgte vi noen dårlige skogsmaskinveier, men det øverste strekket er det bare stor, fin og urørt gammelskog- eventyrskog med alle variasjonene man kan ønske seg, mose, myr, vindfall, bergnabber, lurvgraner og dyretråkk. Dermed var jeg i rett humør og stemning til å kikke litt i enda ei ny bok, ei om eventyrskogene i Oslo-marka. Nå er ikke det akkurat en plass jeg er lommekjent, men boka er både inspirerende og interessant for treklemmere, turtravere og skogentusiaster ellers i landet også. Skog er skog, og hogstflater er hogstflater, uansett om du går i bynære strøk eller i glesbygdene andre steder.


Så som dere ser: dagene går, og jeg leser og koser meg, men det tar tid å lese ut ei bok når det her er taktikken!

søndag 26. oktober 2014

Operasjon sjølvdisiplin, av Agnes Ravatn

Samlaget, 2014
108 små sider
Biblioteksbok

Jeg tviler på om det i det hele tatt er noen som ikke har hørt om Agnes Ravatn, og jeg tviler like mye på at det er noen som leser bokblogger som ikke har fått med seg minst et par omtaler av denne sjølhjelpsboka.
Jeg leste den med ei litt resignert innstilling, jaja... jeg får vel lese den, om enn bare for å få en bekreftelse på at den er oppskrytt og på langt nær så morsom som "alle" skal ha det til.
Jeg er nemlig den ene leseren som ikke hadde sansen for fjorårets "Fugletribunalet", og som syntes "Folkelesnad" var fornøyelig, men med fordel kunne avslutta litt før- det ble etterhvert for forutsigbart.

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har henvist til at fordommene mine har vist seg å være totalt ubegrunna, men jeg begynner å bli redd for at det kan bli heftende ved meg som en dårlig personlig egenskap. Jeg håper det er formildende at jeg hver gang det skjer legger meg langflat og innrømmer at jeg tok feil!? Nå ligger jeg nemlig her i støvet igjen, og har hatt noen fornøyelige timer med intensivkurs i sjøldisiplin.

Korte kapitler med konkrete råd og eksempler på hva  vi kan og bør gjøre for å få enklere hverdager, mer fritid, berde samvittighet og på toppen av det hele nå våre overornda langsiktige mål. Intet mindre! Og det fra en person som beskriver seg sjøl som en av de verste av alle når det kommer til "skal bare". Apropos: Albert Åberg var en kjent figur fra oppveksten til mange av oss, og det kan hende at det var han som påførte oss prokrastinerings-syndromet allerede da..
Ravatn er utpekt til sarkasmedronninga innen norsk litteratur, og her er hun i så måte i sitt ess. Hun langer ut slag og spark, og er ikke redd for at slagene skal treffe henne selv. Hun skriver morsomt og engasjerende på nynorsk, og har et rikt, blomstrende og fargerikt språk, med lattervekkende sammenligninger og aforismer.
Hun henviser til et arsenal av sjølhjelpslitteratur og vitenskaplige avhandlinger, og med det understreker hun bokas / kursets "faglige gyldighet". Alt hun skriver virker både selvfølgelig og overbevisende. Vi vet jo på en måte alt dette, vi mangler bare sjøldisiplin til å følge alle disse gode rådene...

Boka kan nok anbefales til de fleste, da jeg ikke kan se for meg at det er noen som faktisk har en sjøldisiplin uten et visst forbedringspotensiale, men jeg vil nok si at det er de av oss som har lest noen sjølhjelpsbøker på forhånd som vil ha størst humoristisk utbytte av å lese den ;o)
På side 94 er prokrastinering (hangen til å utsette ting) stadig et problem, og hun leter fortsatt etter løsningene:
Eg gjorde eit nytt forsøk: sette i verk ei intens jakt etter bøker som fungerte. Men det var berre dei same gamle skrullegreiene om at prokrastinering var eit resultat av mi dårlege sjølvkjensle. Men i himmelens namn, då, ropte eg tilbake, eg har då ikkje dårleg sjølvkjensle, berre dårlege vanar, elendig impilskontroll og generell manglande viljestyrke!
*************************************************************************************

Ettersom det er søndag i dag, er vi som fortstt sliter med å rive oss løs fra disse teknologiske duppedingsene som ikke gjør noe godt, bare lokker oss inn i WWW´s evige fortapelse, så heldige/ uheldige at vi kan klikke videre i Flukten fra virkeligheten, dvs inn til Mari, for å la oss friste til å lese enda flere smakebiter, kaste bort enda mere tid, få enda litt dårligere samvittighet, og ikke minst få enda en grunn til å ville forbedre sjøldisiplinene vår.

Ha en fortreffelig aften!!

torsdag 23. oktober 2014

Morfar, Hitler og jeg, av Ida Jackson

Lydbokforlaget/ Aschehoug Forlag, 2014
Lest av Runa Eilertsen
Spilletid: 8 timer, 25 minutter


For mange er Ida Jackson en kjent blogger og  samfunnsdebatant. Jeg må litt beskjemmet innrømme at jeg ikke har lagt merke til stemmen hennes før nå i det siste. Eller rettere sagt nå som hun har gitt ut boka om hvordan hun oppdaget at morfaren var en kjent, engasjert og aktiv SS-mann, frontkjemper og redaktør for den nazistiske ukeavisa "Germaneren". Altså ikke en "anonym" nazist, hvis man kan bruke det begrepet som motpol.

Forfatteren var 21 år da hun i 2008 googlet en variant av sitt eget navn, og en kort og mangelfull wikipedia-artikkel om morfaren, Per Pedersen Tjøstland, dukket opp. Først trodde hun artikkelen bare var oppspinn, men etterhvert som hun begynte å grave, lete og nærmest presse familien, ble det klart at joda, morfar hadde vært nazist. Dette er med andre ord familiehemmeligheter på høyt nivå! Som hun skrev på bloggen i 2008, og gjengir i boka (eller blander jeg sammen nå, at jeg har lest det på blogen hennes, og trur det stod i boka også?)

Du kan ikke nyansere historiske fakta. Det finnes ingen formildende omstendigheter rundt deltagelse i Germanske SS. Jeg kan ikke legge til i wikipediaartikkelen at han alltid smilte og broderte verdens vakreste julekalender til barnebarna sine selv om han var organisert nazist en gang i tiden. Det fine er at jeg kan skrive det her. (Virrvarr.net, 2008)

Aller kjenner vel til noen som havna på feil side under krigen, men hvor mange er det som kjenner til personer som etter krigen innrømmet at "joda, jeg trudde fullt og fast, innerst i hjertet og i dypet av sjelen, at det eneste riktige var å kjempe med nazistene"? Dem er det langt i mellom. Man vil jo gjerne ikke bli påmint at man tok feil, og at den feilen kanskje resulterte i død og fordervelse for både sivile og andre soldater. Man vil ikke smitte familien, omgivelsene, barn og barnebarn med skammen dette førte med seg.

I boka tar Jackson leseren med seg på grubleriene og graveriene. I og med at morfaren var journalist, forfatter og etterhvert redaktør, finnes det uvanlig mye skriftlig dokumentasjon rundt engasjementet hans. Hun gir oss historieundervisning om det som hendte før, under og etter krigen, grusomhetene som skjedde på Østfronten og hun tar oss med hjem til besteforeldrene, morens oppvekst og sin egen barndom, hvor morfaren var den snille og trygge. Hun skrev et sted at hvis hun skulle fortelle om alle de fine opplevelsene og minnene hun hadde fra barndommen, ville morfaren alltid være en del av de bildene. Hvordan kunne det da være mulig at han- av alle!-  hadde vært en så aktiv og engasjert nazist? En grusom, ond megaloman? 

Jeg har mellomfag i historie, og burde selvfølgelig kunnet en god del om andre verdenskrig og nordmenns deltakelse ved Østfronten. Etter å ha lest denne boka, har det gått opp for meg at Krigen blir mindre og mindre etterhvert som avstanden tilbake øker. WW2 har blitt et emne for de spesielt interesserte.
Dette har vært svært lærerikt på mange måter, ikke bare historiefaglig, men også psykologi-faglig. Spørsmål hun forsøker å finne svar på, er blant annet hva som var bakgrunnen for at morfaren lot seg verve, hva opplevde han og hva deltok han i mens han var ved Østfronten, hvordan var det å komme tilbake til Norge, hvordan opplevde familien krigsoppgjøret, hvordan har Per Pedersens krigsdeltakelse påvirket familien- og ikke minst: hvordan var det mulig at hun ikke hadde ant noe som helst og hvordan skal hun forholde seg til dette?
Jeg føler at dette er ei klok og viktig bok, og håper at mange tar seg tid til å lese den. Til tross for at det stadig dukker opp nye kriger og grusomme konflikter rundt om i verden (Dessverre også nærmere og nærmere vår egen lekegrind), så bør vi ikke se på andre verdenskrig som et avslutta kapittel vi kan gjemme og glemme. De årene i norges- og verdenshistorien er fortsatt med som en del av oss, og kanskje er det ekstra viktig at det her en en ung stemme som viser at krigen faktisk har vært med på å prege henne.

For meg er egentlig hele boka like interessant, men spesielt setter jeg stor pris på at hun deler litt av de personlige minnene hun har om morfaren, hvordan han vekket dem med å synge på tysk, hvordan de hadde noen faste sanger de sang ved spesielle anledninger- også de sangene tyske. Gode minner og episoder hun der og da ikke hadde den fjerneste anelse om at hadde røtter tilbake til nettopp morfarens deltakelse ved Østfronten.

Hvis du vil lese mer om boka og tilblivelsen av den, kan du lese "Bonusspor" på Ida Jacksons blogg, eller klikke deg inn på forlagslenkene øverst i innlegget, der er det både linker til andre omtaler og utdrag fra boka.

Terningkast 6 og en klar kandidat til bokbloggerprisen!

Brenner og bøkene intervjuer Ida Jackson:
http://www.nrk.no/kultur/litteratur/1.11982921

1000 takk til Lydbokforlaget for lydfil ;o)

tirsdag 21. oktober 2014

Solen sukker i min sko

Vips! Så hadde jeg lest en underlig liten sak. Ei novellesamling av en jeg aldri hadde hørt om før, men som jeg etter litt nettsnoking har funnet ut at har vært svært så produktiv. Mannen er Terje Dragseth, boka er Solen sukker i min sko.
Den sto i bokhylla med nyheter sist jeg var på biblioteket, og det var noe med den framsida!
Så leste jeg og visste ikke helt hva jeg skulle si. Eller skrive. For noen ganger er det bare slik at ei bok kan sette seg fast, for eksempel i magen, og da blir det vanskelig å finne noen kloke og aller helst beskrivende ord.
Den ble notert som lest, men omtalen gikk det trått med. Til jeg snoka litt mer på nettet og fant opptil flere anmeldelser og omtaler, så da ble det litt kjøtt på bena, og for å legge lista lavt, skal jeg gjøre ferdig denne omtalen i løpet av en halvtime. Fra NÅ!
38 korte noveller (noen så korte at de knapt nok er tekst...) som har det til felles at de ikke har noe til felles, annet enn at hovedpersonene på en eller annen måte står foran noe skjellsettende. Jeg noterte meg:
...avmålt forventning som veksler med en (urovekkende) forutanelse om at under overflata er det noe som er forferdelig galt.
Og det mener jeg fortsatt er ganske dekkende for følelsen jeg satt igjen med, men etter å ha fått tenkt meg om er det faktisk litt morsomt også. Eller snålt- litt som hvis du drømmer og våkner og tenker: Jøss! Hva var det? Kom det fra hodet mitt? Også sovner du igjen, for å drømmer en annen snurrig drøm. Eller leser enda en rar liten Dragseth-tekst..

Maja Troberg Djuve i Dagbladet mener at boka:
...er en viktig - og paradoksalt nok gledelig - påminnelse om at livet brått kan ta en ublid vending. 
Hun drar det så langt som til å si at alle burde ha en utgave av denne i lomma! Ha! Det må vel være et av de beste  komplimentene en forfatter kan få?!
Merete Røsvik Granlund (som er hodet med meldingar til massene) nevner postapokalyptisk, melankolsk, undergangsstemning og flash fiction- og med det trur jeg hun tente et lys for meg! Flash fiction– glimtfiksjon – er (for meg) et nytt begrep, men utrolig dekkende i denne sammenhengen, for det er bare korte lynglimt fra forskjellige hendelser vi får. Ikke slik vi pleier med innledning- handlig-løsning/ avslutning, oftest bare beskrivelse av ei scene, og altså en antydning om at det kommer til å gå rett ad undas...
Et spennende nytt bekjentskap, og ettersom jeg fortsatt har igjen drøyt to uker av lånetida, kommer jeg til å lese litt av dette en gang til! Anbefales til lesere som er nysgjerrige på nye ting- og jeg vurderer denne til nominasjon til den prisen som det stadig skrives om på bokbloggene ;o)
Smakebit fra novella "Demon"  -en gledelig påminnelse om at livet brått kan ta en ublid vending?
Boka er gitt ut av CappelenDamm nå i år, og er på 156 små, luftige sider.
Der var halvtimen gått. Korreksjonslesing får bli en annen gang!

onsdag 15. oktober 2014

Gode og dårlige idéer

Den særdeles gode idéen er denne:
Bok i butikk!
Et ubrukt hjørne, en stol, ei bokhylle og folk som gjerne deler!
I hjørnet mellom en Rema-butikk og en møbelforretning på Elverum har en ildsjel fått i stand dette litt store mikrobiblioteket. Bok i butikk er bygd opp akkurat samme måten: du setter igjen bøker du har lest ferdig, bøker du ikke kommer til å lese igjen eller ikke kommer til å lese i det hele tatt -det er dessverre ikke til å unngå at man gjør noen bomkjøp. Eller man vokser fra dem. Eller man håper at noen andre vil få en eventyrlig/ spennende/ rørende/ hyggelig/ legg-til-flere-alternativ-sjøl leseopplevelse. Hvis du finner ei bok du liker i hylla, er du velkommen til å ta den med deg hjem, eller sette deg ned og lese. Personlig ville jeg nok ikke funnet lesero på en sånn plass, men slenge rompa nedpå et lite øyeblikk for å kikke nærnmere på fristelsene bør gå bra!
Jeg hadde med meg en hel bærepose fra overskuddslageret, og tok med meg et par bøker jeg har hatt lyst til å lese lenge, i tillegg til Alf Prøysens beretning om barne- og ungdomsårene sine, Det var da det og itte nå, som Åke fikk av June og Frøystein 22/10-71; ganske nøyaktig 43 år sida, og like aktuell nå som da! Nå må jeg bare bli litt flinkere til å strukturere tida mi, slik at jeg faktisk får lest dem!

Da er jeg litt mer skeptisk til om dette er en spesielt god idé:
Å reklamere med at de har mark, riktignok ikke stor, bare medium? På selvlysende gul plakat og i fet skrift? Hmmm... Litt i tvil!!! Apotket ligger kun en etasje opp, og kan helt sikkert anbefale effektive middel mot innvollsorm- og mark.
Nå skal jeg i all anstendighet legge til at jeg er veldig fornøyd med at de på Intersport hjalp meg med å få bytte et par skisko enda jeg ikke hadde kvittering. Hvis værmeldinga slår til, kan jeg få bruk for dem allerede i helga!

tirsdag 14. oktober 2014

Jeg venter på at treet skal falle

Det er noe halvt skremmende eller foruroligende med den overskrifta. Ikke bokstavelig kanskje, for går et tre i bakken, så er det oftest et planlagt og kontrollert fall. Jeg vet det, for rett utafor stuedøra brummer ei hogstmaskin. Jeg hører det knake. Med kloa griper den tak i trærne, bikker dem i bakken, skreller grenene av og slenger dem fra seg. Det var det treet. Ett mindre som kan rense lufta og gi dyr og fugler ly.
Det er slutt på at skogsarbeideren hadde med seg Blakken til skogs vinterstid og delte matpakka si med raudskjora.
Britt Karin Larsen har dikta og fortalt oss om Lina, Taneli, etterkommerne deres og samfunnet rundt dem, på Finnskogen og etterhvert ut i verden. I høst har den sjette boka kommet, "Slik treet faller" og dette skriver forlaget om boka:

Til en av de store gårdene på Finnskogen, Valkola, kommer en gårdsgutt som stjeler den aldrende Valborgs hjerte. I Amerika får Amy en venninne blant indianerne. Venninnen har en bror som hun også treffer … Nils og Elin som nå bor i Oslo drømmer om småbruket de engang skal skaffe seg, kan drømmen noen gang bli virkelig? Daniel, sønnen til Taneli og Lina, som en gang drømte om å se hjemlandet og Finnskogen igjen, blir syk om bord på Amerikabåten. Gudsdrengen venter fremdeles på at Karin med den vakre stemmen også skal komme hjem fra Amerika. 
I denne sjette romanen om folket på Finnskogen beveger historien seg opp mot andre verdenskrig, og klasseforskjellene har ikke blitt mindre. Mange av de som vokser opp på Finnskogen lever i fattigdom og det blir ikke bedre da brorparten av dem blir kommunister og derfor også ofte nektes arbeid.

Dette er ei bok jeg virkelig ser fram til å lese. Det er ikke akkurat en godt bevart hemmelighet at jeg nærmest er blodfan av denne forfatteren og denne bokserien. Hun maner fram bilder av menneskeskjebner og miljøer på en måte som er helt spesiell, og jeg har inntrykk av at enten så elsker man "konseptet", eller så får man ikke taket på det i det hele tatt. Det skal sies at jeg ikke kjenner til mange tilfeller fra den siste kategorien!

Besøker du  Beathes bokhylle i dag, kan du sjå flere bøker på vent, eller vise fram ei bok du sjøl har liggende. God fornøyelse!


lørdag 11. oktober 2014

Svøm med dem som drukner, av Lars Mytting

Lydbokforlaget/ Gyldendal, 2014
Spilletid: 12 timer, 50 minutter
Lest av Axel Aubert
Lydfil fra forlaget.


Da Edvard Hirifjell var tre år gammel, døde foreldrene hans under merkelige omstendigheter i en avsperret skog i Frankrike. Gutten overlevde, men var søkk borte i fire dager, før han helt uforklarlig ble funnet utenfor et legekontor på en annen kant av landet. Edvard vokste opp temmelig isolert på en gård sammen med besteforeldrene- i hovedsak er det bestefaren som tar seg av ham. Alle fra Hirifjell blir sett litt rart på, det har med krigen å gjøre, at brødrene der valgte hver si side, at odelsgutten aldri kom hjem da den var over, det merkelige som hendte i Frankrike i 1971, at de isolerte seg fra bygda. Blant annet. Enkeltting som til sammen blir noe å snakke om, som man kanskje skjønner best, den som har sett bygdelivet (og bygdedyret) på nært hold.
Da bestefaren dør og Edvard som eneste slektning må begynne å organisere begravelsen, får han vite at det står ei kiste klar hos begravelsesbyrået i bygda. En bemerkelsesverdig flott kiste av flammebjørk, en konge verdig! Aldri har noen sett ei så for seg gjort kiste, aller minst i Saksum!
Spørsmålene hvem, hvorfor og når, utløser et ras av nye spørsmål, og det ender med at Edvard følger et spor som først fører ham til Shetland og derfra videre til stedet hvor foreldrene døde.
Temaet er slett ikke nytt: et dødsfall avslører familiehemmeligheter og fører til ei reise til ukjente steder for å lete etter svar. Likevel: jeg synes denne utmerker seg ved at den er så godt forankra i det rotnorske, og at den er så rik på fine detaljer og observasjoner, og ikke minst er forfatteren flink med ord! Han nøyer seg ikke med å fortelle historien rett fram, men har tatt seg tid til å lete fram de helt riktige ordene for å sette leseren i rett stemning. Noen vil kanskje ha innvendinger og synes det kan bli for mye av det gode, men jeg liker det veldig godt, se bare hvordan han beskriver gården og bygda hvor Edvard vokste opp:


I tillegg synes jeg boka har god konstruksjon (kan man si det om ei bok?) Det legges ut mange spørsmål og ledetråder, spor og snubletråder. Den skal ha god fantasi den som klarer å løse mysteriene før forfatteren avdekker svarene! Det er fantasifullt, oppfinnsomt, troverdig, uforutsigbart og veldig-veldig underholdende!

Nå har jeg altså hørt lydbok-utgava, lest av Axel Aubert. Han leser godt og med passe innlevelse- lydbøker skal ikke være overdramatiserte! Men. Det er et lite men her. Når det kommer til dialoger, skjer det noe rart. Gamlepresten blir en knirkete fintrønder, uten at jeg kan huske at han blir omtalt som annet enn gamlepresten, uten noe geografisk tilknytning til Trøndelag. Agnes Brown og dama på utenlandstjenesten hos opplysningen lider litt samme skjebne, mens den ungjenta han møter på Shetland blir hektisk og får litt preg av å være i overkant knapp, sur og snerpete- noe som ikke passer særlig godt til ordene og handlingene hennes. Heldigvis er består boka aller mest av Edvards tanker og observasjoner, så disse irritasjonsmomentene får ikke ødelagt lytteopplevelsen ;o)

Boka har fått mye og positiv oppmerksomhet i pressen, og jeg regner med at flere bokbloggere vil plukke den opp etterhvert. Mens jeg venter på andres reaksjoner har jeg lånt Myttings forrige bok, "Vårofferet" på biblioteket- tenk den har jeg ikke fått med meg, enda så godt jeg likte debutromanen han "Hestekrefter" utrolig godt! (Den har jeg nevnt før, men ikke skrevet en fullstendig omtale om).

Bortsett fra at bildet mangler nok ei valnøtt, illustrerer den litt leseopplevelsen jag har hatt: En gammel høvelbenk, en spesiell kniv med håndsmidd blad og et spesielt skaft, ei vingefjær fra en ørn, haledusken fra et ekorn (fant den da jeg var på tur i skogen med Pippa, og hadde lydboka på øret. Ekornet var nylig spist opp, trulig av en rovfugl). Du skjønner betydningen av de forskjellige tingene da du har lest boka ;o)

Terningkast fem hos bokelskere.no.
Anbefales til alle som liker gode fortellinger med et visst historisk innslag!

*****************************************************************
Jeg glemte jo helt å sette inn dette kartutsnittet! Jeg kan virkelig ikke annet enn tru at godeste Mytting er godt kjent i dette området ;o)
Statsallmenninga i Ringebu/ Hirkjølen og Imsdalen
Dette område er et av de områdene jeg sjøl kjenner aller best! Riktignok er det ikke noe som heter Hirifjell, men inspirasjonen er det vel ingen tvil om hvor kommer fra?
Og forresten... Når det gjelder den første boka han skrev, Hestekrefter... Det er noen episoder der som sikkert er morsomme for "vanlige" lesere, men de er rett og slett ubetalelige for de med litt lokalkunnskap! UBETALELIG!!! Fjellstyrekontoret, oppsynsmannen Sommer med den legendariske kommenteren om at "Her er det jeg som er staten!" Innertier, spikeren på hodet og fem gange tjue blank!
Igjen: heia Hirifjell!!!