Skogens historie og den besværlige trangen til å spore ulv- av Reidar Müller

Fineste framsida EVER!!

Går det an å skrive kort om historien om skogene i Norge, flette inn litt om ulvene- skal-skal ikke- og litt om sine egne følelser? Neppe, men jeg gjør det likevel.
I 2015 leste jeg ei glimrende bok om hvordan Norge, og nordmenn for så vidt, ble som det ble. Fjorder og fjell, blek og blond; "Hvordan Norge ble til" av geologen Reidar Müller. Da jeg så at han hadde skrevet ei ny bok, denne gangen om skog og ulv, skjønte jeg at den boka er skrevet for meg, og jeg fikk den tilsendt fra Aschehoug. Med boka i hus, klarte jeg ikke å få få meg til å sitte i ro for å lese... Skuffelsen var til å ta og føle på- ikke over at boka ikke fylte forventningene, men over at jeg har blitt så til de grader rastløs og så tom for selvdisiplin.. Noen uker gikk, og plutselig hadde Lydbokforlaget fått den innlest! Endelig ble det fart i sakene! Med lyd på øret mens jeg trava rundt i nærskogene mine, leste Jan Gunnar Røise boka jeg hadde gleda meg til- og gjett hva?!! Den var akkurat så bra som jeg hadde håpa og trudd ☺

Denne turen skal bli annerledes, tenker jeg mens Oslo forsvinner bak meg med sine blokker, sin asfalt og sin eksosdis en iskald vinterdag. Og allerede etter ti minutters kjøring møter den meg: skogen. Ikke slik som på biltur gjennom Europa, lys og fragmentert som grønne flekker i åkerlandskapet, men mørk og massiv.
Hvis jeg hadde ønsket det, kunne jeg ha fortsatt å kjøre i skogen nesten 6000 kilometer mot øst. For studerer vi et satelittbilde, viser det et enormt grønt belte av barskog, taigaen, som strekker seg fra Norge i vest til Stillehavet i øst, nesten som et grønt skjerf rundt jordkloden.*

Slik begynner boka, før det går slag i slag, over stokk og sten innover svenske skogsbilveier på jakt etter varg, mens han filosoferer og forteller om hvordan Norge har blitt dekket av bar- og løvskog, hvordan skogene har forandra seg med klima, vær og vind, og ikke minst hvordan menneskene har forma skogene fra naturlig variasjon til kultiverte, ensarta plantefelt. (Hvis noen skulle være i tvil; vi, forfatteren og jeg, heller klart til at førstnevnte er det beste.)
Boka er lærerik og full av kuriøse fakta, om hvor de eldste DNA-ene fra gran og furu er funnet i Norge, hvor mange trær som anslagsvis finnes her til lands, om mose og lav, alger og treslag som for lengst er utdødd. Om hvordan Norges første velstand bygde på trelast og eksport, og at Amsterdam neppe hadde vært det den er uten norsk eiketømmer. Om verdien av å høste av naturens overskudd. Om dyr- og fugleliv og ikke minst den besværlige trangen til å spore ulv! Det er naturligvis denne sporinga, menneskene han møter underveis og episoder som oppstår som skaper spenningstoppene her, for det er ingen tvil; "ulvedebatten" alene er heftig nok, og forfatteren går ikke av veien for å ta en liten diskusjon med sine meningsmotstandere, og vil han til slutt få se ulven? I norsk natur finnes knapt noe levende vesen (eller dødt, for den saks skyld) som er mer myteomspunnet enn ulven, og kan det tenkes en mer skjellsettende naturopplevelse enn å sitte i en øde skog og høre ulvene hyle og klynke til hverandre? Jeg ser for meg ei åpen myr, råskodde som driver langs bakken, kalde hender, ei ugle som roper ut i natta- og først én forsiktig ulv som stopper opp i skogkanten, strekker hals og værer utover før den drister seg ut i åpent lende og resten av flokken kommer tassende etter... Jeg har noen myrer som hadde passa perfekt til denne scena, og det er jo lov å drømme!
Interessant og aktuelt tema, originalt utført, morsom, underholdende, lærerik og tankevekkende. Anbefales varmt og hjertelig til alle som er glad i og opptatt av natur generelt og skog spesielt ♥

Lydbokforlaget(2019)/Aschehoug (2018)

Spilletid 8:36/ 260 sider

Takk til forlagene for lydfil/ leseksemplar!

*Jeg er veldig glad i Rolf Jacobsens dikt, kanskje spesielt "Tanker ved Ånestadkrysset" som er det mest populære av dem alle. Dermed kjente jeg det rykke litt i hjerterota allerede da jeg hørte disse første avsnittene, som spiller så høyt og tydelig på dette og egentlig veldig mange andre av Jacobsens dikt; taigaen, det grønne skjerfet som strekker seg fra Ånestadkrysset i Løten,  til Vladivostok ved Stillehavets bølger. Klikk deg videre her for å sjå hvordan dikt kan skape assosiasjoner og inspirasjon ;o)

Hotell Montebello av Rebecca Wexelsen

En roman hvor alvorlig kreftsykdom er dreiehjulet og drivkrafta og der arenaen er et sykehushotell, blir naturligvis mollstemt og maner til ettertanke, men at den også kan karakteriseres som humoristisk er kanskje overraskende for fler enn meg? At den i tillegg er klok, intelligent og aldri så lite absurd, gjør vel igrunn at dette er en så godt som fullkommen romandebut? Den har det meste!
Kort om handlinga: Nina hadde gledet seg til å studere astronomi, men den beryktede nissen følger med på lasset: den helt inn til margen bunnløse ensomheta setter seg som ei klo i magen, både hos henne og hos leserne. Da hun oppdager en kul ved kjeven og får en kreftdiagnose, skal det bli forandringer, og ikke bare knyttet til selve behandlinga og sykehusoppholdet, men sosialt og menneskelig. I møtet med likeverdsmennesket Berit, vaffel-Ivar, pille-Tore og ikke minst Alf, utvikles noe som kan ligne på vennskap. Hun føler seg som en del av et fellesskap, blir tatt vare på og for første gang føler hun at det er noen som bryr seg om hvordan hun har det. Tanken på det "vanlige" livet som usynlige, sære Nina blir nærmest umulig, så da hun blir friskmeldt og får beskjed om at hun kan dra hjem, bestemmer hun seg ganske enkelt for å late som ingenting. Hun blir boende på pasienthotell-rommet sitt, juger på seg spredning og rister trist på hodet når hun får spørsmål om hvordan det går med henne. Hun gjør alt hun kan for ikke å vekke mistanke, hun spiser i smug for at de andre ikke skal legge merke til at hun har fått tilbake appetitten og vandrer rundt på andre avdelinger på dagtid da hun ellers skulle hatt behandlinger, undersøkelser osv. Dette skuespillet kan selvfølgelig ikke vare, men kan det tenkes verre ydmykelse enn å bli tatt i noe sånn? Å juge på seg sykdom for å nyte godt av andre pasienters omsorg?
Å balansere det uendelig tragiske opp mot det intelligent galgenhumoristiske er en kunst de færreste er forunt å mestre. Wexelsen mestrer det til fingerspissene og det gir en nesten surrealistisk lytteopplevelse. At hun i tillegg unngår fella for opplagte eller lettvinte avslutninger, ja det gjør meg mer enn godt fornøyd!
Boka anbefales varmt og hjertelig ♥

Andre bloggere om boka:
Beathe falt for boka og persongalleriet og trekker fram det humoristiske i alt det triste
Ensomhet, gjenkjennelighet, humor og kreative metaforer burde være gode nok grunner til å plukke opp boken. Om dere enda ikke er overbevist: Jeg lover dere, avslutningen er prikken over i’en, konkluderer Ellikken.
Tine lover at dette er en skjønn liten roman med god framdrift og skarpe observasjoner av menneskesinnet.
Flere?

************************************* 

Lydbokforlaget/ Tiden, 2019

Spilletid 3:57/ 190 sider

Glimrende lest av Maria Sand

Lydfil fra forlaget

Ps. Jeg utelukker ikke at denne gjorde ekstra inntrykk på meg; tid og sted og tilfeldigheter og alt det der.... Jeg var sjåfør for en som skulle på sykehuset for å fjerne noen mystiske kuler, så jeg traska fram og tilbake og hørte på denne mens jeg venta. I tillegg er det navnene.. Berit og Tore; meg og mannen i mitt liv.. Det ble liksom plutselig veldig lett å leve seg inn i historien!!

Eleanor Oliphant har det helt fint

Av Gail Honeyman

Etter et mislykka forsøk på å la Elisabeth Vatn lese for meg, måtte jeg på et par ukers detox før jeg kunne lese videre på egen hånd. Da jeg ble kvitt den enerverende stemmen, og tok fatt på papirutgava, ble dette en helt annen og mye bedre leseopplevelse- akkurat så bra som alle omtalene og anmeldelsene skulle tilsi.

Boka handler som de fleste allerede vet om ensomme og sære Eleanor som jobber på kontor, som drar rundt på en trillebag med hjul som knirker, går kedd i allværsjakke og sko med borrelås og bor i ei nedslitt (for ikke å si: nedgrodd) leilighet hun har blitt tildelt av sosialetaten. Det blir fort klart at Eleanor på ingen måte har det helt fint. I tillegg til kollegaene som bare gjør narr og ler av henne, er butikkekspeditører de eneste menneskene hun omgås- hvis man ikke skal regne med dama fra sosialen som kommer på sin halvårige "inspeksjon" og mannen fra e-verket som kommer for å lese av strømmåleren.. Livet er bare ei lang rekke rutiner, hvorav den mest ødeleggende antakelig er helgenes faste opplegg: to helflasker vodka konsumert i tidsrommet fredag til søndag. To helflasker, alene. Kan det bli tristere, liksom? Ja, det kan det, og det blir det her, men det er noe med det; har man nådd bunnen, kan det i hvertfall ikke bli verre. Det kan fortsett i samme elendige tralten, men det vil helst komme til ei forandring, og det gjør det her også- heldigvis.
Det begynner en ny fyr på it-avdelinga, og til tross for at Eleanor ikke har mye til overs for Raymond, skal det vise seg at han blir den ene, ikke i betydning "mannen i hennes liv", men den ene som ser og forstår og gjør at hun tør å kjenne etter hva hun egentlig føler, hvem hun er, hvem hun var, hvem hun vil være osv.
Dette er ei bok med fantastisk mye menneskekunnskap! Å skrive så truverdig om sosial analfabetisme, ensomhet, mindreverdighetskomplekser, kampen for en ny retning i livet... Om hvor vanskelig det kan være å stole på mennesker hvis man virkelig har blitt sveket på det aller groveste... Det er rett og slett imponerende! Jeg har til gode å lese negative anmeldelser og omtaler av denne boka, og jeg slutter meg definitivt til jubelkoret- jeg trur man må lete lenge for å finne en leser som ikke heier på Eleanor- og som ikke hadde gitt nærmest hva som helst for å kunne være med på firmaets juleavslutning! Det hadde vært noe det!

Det sies at ensomhet nærmest er en epidemi i vår tid, og da er det kanskje ikke en tilfeldighet at NRK hadde en artikkel med tips om hvordan man kan takle/ komme seg ut av ensomheten for et par dager sida. Eleanor har faktisk fulgt flere av rådene, og da er det all mulig grunn til å tru at hun med tid og stunder kan få det helt fint. Hun har fått en stor heiagjeng, og det hjelper nok kanskje det også ;o)

*************************

Aschehoug/ Lydbokforlaget, 2018

417 sider/ 10:35 spilletid

Oversatt av Cecilie Winger

Lest av Elisabeth Vatn

Takk til forlagene som sendte leseeksemplar/ lydfil!

Så mye hadde jeg, av Trude Marstein

Multitasking: strikk og lytt ;o)

Trude Marstein er en av de forfatterne jeg har hatt lyst til å lese lenge, men som stadig rykker bakover i køen. En av de jeg har vært nysgjerrig på, men som stadig har blitt forbigått fordi de er for pent oppdratt; står der tause og tålmodige og venter på tur. Når jeg først tok tak og gjorde alvor av disse Marstein-planene mine, var det sant å si som en konsekvens av at jeg ville ha ei lang lydbok, ei jeg kunne kose meg med lenge uten tanke på at jeg snart måtte prøve å få blogga litt igjen. Valget falt på "Så mye hadde jeg" som kom ut tidligere i høst. Ei bok jeg senere har forstått at man enten elsker eller irriterer seg over- jeg er difinitvt godt plassert i den første gruppa!

Vi følger hovedpersonen Merete fra hun er tretten år i 1973 til hun er i slutten av femtiårene i 2018. Fra oppveksten med foreldrene og to eldre søstre i Fredrikstad, til studier og (et såkalt) voksenliv i Oslo. Allerede mens hun bare er ungjenta viser hun leserne (og lytterne) at hun ikke er spesielt empatisk, men det setter man til å begynne med lett på kontoen for ung-og-dum. Temmelig raskt ser vi likevel et mønster; så snart Merete (nesten) har nådde et mål, eller vent seg til en ny livssituasjon, det være seg ny jobb, ny kjærest, ny leilighet eller noe annet, blir hun rastløs, urolig og irritabel- hun er rett og slett redd for at hun skal bli for bundet, slik at hun kan komme til å gå glipp av noe annet, noe bedre, mer interessant, spennende. Hun føler over hodet ikke at hun har noen plikt eller ansvar for å bidra til at andres drømmer eller forventninger skal innfris- hun står ikke i gjeld til noen, alle må ta ansvar for egen lykke, å slå seg til ro er å resignere, gi opp, dø litt.
Vi blir presentert for et stort persongalleri, familie, venner og venninner, kollegaer, kjærester, samboere, en stadig gjenvendende elsker og sist, men ikke minst Maiken, dattera hun fikk da hun var midt i trettiåra. Mens de mer perifere bekjentskapene kanskje rister litt oppgitt på hodet, er de nærmeste og kanskje spesielt familien ubegripelig overbærende med hvor gjennomført upålitelig, selvrettferdig og egoistisk hun er, og hvor lite omtenksomt hun oppfører seg. Det virker som de bare går og venter på at hun en dag skal bli voksen og ansvarlig, men det skjer aldri. Ikke engang etter at hun selv ble mor var hun villig til å sette dattera sine behov foran sin egen tilfredsstillelse.
Merete er full av kontraster- oftest uten at hun er klar over det selv; hun er redd for å bli avvist, sosial og trives dårlig med å være alene eller singel samtidig som hun holder avstand og ikke vil binde eller forplikte seg- og dermed blir hun ofte ikke regnet med, som da hun er den eneste som ikke ble spurt om å ta med kake eller noe annet til svogerens begravlese (hun ville sannsynligvis vært uvillig til noe slik, men blir likevel såret over ikke bli spurt) Hun er redd for å gå glipp av noe, samtidig som hun faktisk mistanker at det er akkurat det hun gjør i og med at hun alltid er som ei humle på vei fra en blomst til en annen- dessuten; når hun en sjelden gang er alene kan det dukke opp uvelkomne og skremmende tanker;

(...) da kom spørsmålet: Hva er det jeg vil ha? Jeg visste ikke hvordan jeg skulle gjøre meg selv lykkelig eller gi meg selv et så godt liv som mulig, men jeg følte at jeg hadde gått glipp av noe virkelig stort i livet, et eller annet jeg gikk glipp av kontinuerlig, at jeg hadde i meg muligheter til mye sterkere følelser enn jeg hadde gått gjennom livet og følt.

Når hun hele livet har vært redd for å gå glipp av dette bedre, større, mere ender det selvfølgelig som i barneregla boktittelen henviser til: så mye hadde jeg, så mye gav jeg bort, så mye fikk jeg gjen- hun gir lite til andre og får viser det seg, lite tilbake. Til slutt beklager hun seg til en gammel venn og tidligere kjæreste, og håper på trøst fordi hun tenker at livet hennes ser både tragisk og mislykket ut. Tollef vet nok ikke helt hva han skal si, men svarer så godt han kan:
"Hva er det som er mislykket og tragisk? (...) Jeg skjønner ikke det, sier han. Du har Maiken. Og du må jo se verdien av det du har hatt, selv om du ikke har det lenger. Og du har meg og Nina og søstrene dine og mange flere. Og nå har du vel... Lars?" Til og med hennes nærmeste venn gjennom flere tiår ser at hun sitter igjen med lite, og han regner nok ikke med at forholdet til Lars vil vare særlig lenger enn de andre forholdene hennes, all den tid han knapt har tatt seg bryet med å lære seg navnet hans?

Jeg har sett at enkelte har latt seg irritere og/ eller kjeder seg når de har lest boka. De iriterer seg over at Merete ikke utvikler seg i løpet av drøye førti år, at hun ikke lærer av de gale valgene hun tar, de finner ingen forklaring på hvorfor hun stadig vraker kjærestene sine osv. Til de vil jeg si: jeg trur dessverre ikke dere har skjønt selve grunnidéen. Slik jeg ser det er temaet for romanen den trenden hele samfunnet vårt preges mer og mer av, dette at man hele tida higer etter dette som er bedre, større, mer spennende- stadig toppe forrige høydepunkt, strekke seg etter stadig nye opplevelser, stadig nye forventninger og nye ting på ønskelista. Og hvordan et slik jag sluker all tid som eventuelt kunne blitt brukt på refleksjon og det å sette pris på det man tross alt har. Lykkefølelsen man får ved å oppnå dette nye, spennende er overraskende kortvarig og høyst forbigående, etter kun kort tid er man bestandig tilbake til "gunnnivået" av hverdag, med påfølgende tomhetsfølelse og et aldri så lite snev av å føle seg lurt, kanskje?

En engasjerende og fascinerende detaljrik lydbokopplevelse, som både fikk meg til å trekke på smilebåndet og til å nikke gjenkjennende- absolutt en roman jeg anbefaler boka varmt og hjertelig!

Lydbokforlaget/ Gyldendal, 2018

Spilletid 18:40/ 439 sider 

Greit lest av Charlotte Frogner, men generelt med litt for oppgitt og resignert tonefall, med litt for karikerte stemmer på de eldre- og for all del: IKKE SYNG der sangtekster er fletta inn i teksten!!!

Lydfil kjøpt sjøl.

Vårofferet av Lars Mytting- med mer!

Det er både fantastisk og småskummelt dette her- å være i dytten når det kommer til de minneverdige leseopplevelsene! Jepp, det betyr at jeg har lest enda ei fin-fin bok, og nok en gang er det en roman som slett ikke er ny, men som av uklare årsaker ikke har fått den oppmerksomheta den fortjener.
Det begynte som et vagt rykte, men nå er vi nok kommet langt forbi det stadiet. Ryktet har gått over til å bli en nyhet: Lars Mytting, selveste ved-kongen, han med alle hestekreftene, han som svømte med dem som druknet, han kommer med ny bok i høst- det vil si ganske snart. For å gjøre nyheten enda mer gledelig, skal dette bli første boka i en trilogi hvor handliga nok en gang er lagt til Myttings hjemtrakter, Gudbrandsdalen. Dette har naturligvis ført til en del skriverier, og dermed fikk jeg en påminnelse om at jeg fortsatt ikke hadde lest forfatterens roman nummer to "Vårofferet", så den seilte glatt opp og forbi alt annet jeg hadde på leseplanen, både de påbegynte og de som bare var på planleggingsstadiet (det er gode grunner til at jeg ikke legger altfor detaljerte leseplaner...)
Som dere skjønner har jeg likt forfatterens forrige bøker- og ja, jeg har til og med lest den der ved-boka, men det er (selvfølgelig) ikke den jeg har varmest følelser for.

Forfatterens debutroman "Hestekrefter" kom i 2006. For de innvidde og spesielt interesserte var det i Mitt Forrige Liv, da jeg ikke levde, men drev en bensinstasjon mens Livet sto på vent. Boka ble utgitt på både svensk, dansk, finsk og tysk, og dermed ble den antakelig en av de mestselgende norske debutromanene gjennom tidene! Handlinga er lagt til den fiktive Annor-bygda i Gudbrandsdalen, der hovedpersonen, Erik Fyksen, driver en Mobil-stasjon som trues fra flere hold; oljeselskapet som ønsker seg modernisering og tilpasning til standarden de mener er den beste for alle og myndighetene som vil legge om veien. Ellers er det et særdeles fargerikt persongalleri, hvorav enkelte er lett gjenkjennelig for de av oss som har litt lokalkunnskap. I tillegg til den opplagte likheten mellom Fyksens og mitt liv på en landsens bensinstasjon, var elementer som bygdeliv genserelt og villreinjakt spesielt med på å gi meg følelsen av at dette var Boka skrevet for meg. Mine nærmeste er ikke kjent for å litteraturinteressa si, så det sier sitt at jeg høstet entusiastisk applaus og gapskratt da jeg hadde høytlesning fra denne. Jeg har både lest boka og hørt Thorbjørn Harrs lydbok-versjon; begge deler med største fornøyelse!

"Vårofferet" som jeg har lest nå, kom i 2010. Året etter kom den berømmelig ved-boka, og jeg mistenker at all viraken som fulgte med den, gjorde at Lars Mytting for veldig mange bare har blitt han med ved-boka. Det er forferdelig synd! Jeg kan lett forestille meg at forfatteren har et litt ambivalent forhold til dette; på den ene sida har den gitt ham usannsynlig mye pr, på den andre sliter han antakelig litt med å få folk, dvs potensielle romanlesere, til å se forbi akkurat den suksessen. Det er mulig "Svøm med dem som drukner" som ham fikk Bokhanlerprisen for i 2014 har hjulpet i så måte. Likevel: det er naturligvis aller mest synd at så altfor mange har gått glipp av fantastiske persongallerier, minneverdige menneskemøter, heftige følelser, trange rammer, hjerte, smerte, store spørsmål, lun humor, fine historier, blomstrende språk... Alt dette finner du selvfølgelig i "Vårofferet" også. Her møter vi løytnant Aksel Størmer som i stedet for å dra med troppen til Afganistan forflyttes til Messingdalen for å organiser oppryddinga i en nedlagt militærleir mens han venter på dommen etter en øvelse som endte forferdelig galt; var det uforstand i tjenesten eller ei ulykke? Leseren skjønner raskt at Størmer har med seg minst én nisse på lasset, hva / hvem dette er, avsløres litt etter litt. Mens han slåss for å finne ut av det med seg selv, blir han etter hvert kjent med Joanna uten h. Ei forsømt jente som er nysgjerrig på alt som har med militæret å gjøre, og som tørster etter voksenkontakt. Han prøver vel etter beste evne å hjelpe henne, men hun har tydligvis dårlige erfaringer med folk, og brent barn skyr som kjent ilden. Nå handler ikke romanen bare om hvordan dette bekjentskapet utvikler seg. Det handler også om Aksels møte med andre skadeskutte og haltende sjeler i Messingdalen- nok ei fiktiv bygd i Gudbrandsdalen. Her er det så mye ærlig godvilje at det nesten veier opp for misunnelsen og svartsjuka som kan blomstre i ei lita bakstreversk bygd i utkant-Norge. Jeg har kommert fram til at det er to elementer som gjør akkurat denne romanen så bra. For det første måten hver enkelt av karakterene gradvis trer fram og får fortalt sin historie, samtidig som de viser glimt av det de vet, husker eller har hørt om de andre. Slik blir alle mennesker av kjøtt og blod i stedet for endimensjonale pappfiguer. For det andre synes jeg Mytting har vevd sammen historien, historiene og menneskene på en usedvanlig fin måte. Det er ikke sikkert det er himmelstormende originalt, men jeg synes "fint" kan være minst like bra som "himmelstormende" når det er mennesker vi snakker om...
Som i de to andre romanene ("Svømme-boka skriver jeg ikke mer om her, for den fikk tross alt mye blest da den var ny), er det mye med lokal forankring fletta inn i historien. Steder som nevnes, navn med eller uten vri som gjør at vi "vet" hvem forfatteren har i tankene. Dette er elementer lokale lesere naturligvis fryder seg over, men jeg skulle veldig gjerne hørt hva de synes, de som ikke har denne lokalkunnskapen! Kanskje det er mye av samme sorten i andre bøker også, bare at jeg har gått glipp av det nettopp fordi jeg mangler den nødvendige lokalkunnskapen? Gjør det egentlig leseopplevelsen "mindre" eller blir det bare annerledes? Alle leser jo uansett bøker kun med sine egne erfaringer som bakgrunn...
Ellers kan jeg legge til at jeg var nervøs for at slutten skulle bli banal- det kunne jo eventuelt forklare at den ikke har fått kjempemye oppmerksomhet. Gusjelåvåtakk! Det skjedde heldigvis ikke! Slutten er ganske åpen, og enda jeg vanligvis liker at alt blir avklart før boka ender, er jeg veldig godt fornøyd med det denne gangen. Her ville en avklart slutt bare blitt feil, uansett om det hadde vært happy ending eller bitter end.

Nå er det altså klart for "Søsterklokkene", som bygger på et sagn eller vandrehistorie om en rik familie på 1700-talle som fikk siamesiske tvillingdøtre. Da den en ble sjuk, ba faren til gud om at hun måtte bli frisk eller at begge måtte få dø, slik at den friske skulle slippe å bære rundt på den døde søstera. (Jeg har lest to ulike varianter av historien, uansett:) Jenta ble frisk, og som takk fikk faren støpt to kirkeklokker som han gav til den lokale kirka (les: Ringebu stavkirke). Takket være alt sølvet han hadde tilsatt støpegodset, fikk klokkene en uallminnelig fin klang. Ryktet om klokkene nådde Kristiania, og det ble bestemt at den ene skulle sendes dit. Transporten gikk med hest og slede, men et godt stykke ute på mjøs-isen begynte det å knake. Skysskaren ble naturligvis redd, snudde og kom seg trygt i land med hest og dyrebar last. Der begynte han å angre seg; han kom adri til å bli kvitt skamma hvis han ikke fikk klokka til by´n, så prøvde han seg på nytt, og det samme skjedde; isen knaket og ettersom han hadde bestemt seg for å fullføre, gikk det som det måtte. Isen røk og klokka gikk til bunns. Da våren kom, klarte de å finne igjen klokka, fikk bundet den fast med tau og begynte å hale den opp. Da den nesten var oppe, ropte den ene av karene at no har oss o og no ska o åt byyn! Dermed røk tauet og klokka fór til bunns igjen. For alt jeg vet ligger den der enda, mens tvillingklokka fortsatt henger i stavkirka hvor den selvfølgelig hører hjemme!

Nå skal det i ærlighetas og oppriktighetas navn sies at jeg har lest et aldri så lite utdrag fra boka. Jeg har sett at enkelte allerede har lest forhåndseksemplar, men jeg har måtte nøye meg med utdrag i Dagbladets "Sommerboka-serie" (betalingsmur- god journalistikk er verdt å betale for☺) Hvilket inntrykk jeg fikk? Jooo... Litt så der... Dette ligner i hvert fall ikke mye på det  jeg har lest av Mytting tidligere. Formen virker enklere, litt skolestil-aktig og den virker litt.. sjarmløs..? Jeg skal prøve å ikke være for forutinntatt når jeg etter hvert skal lese den. Jeg så at den allerede har fått tre terningkast på bokelskere.no, en femmer og to seksere. Antakelig er ikke utdraget i avisa representativt, boka er sikkert knakande god, bare med en litt døll innledning. Historien denne gangen er lagt til 1800-tallet, og igjen har Mytting diktet et nytt lokalsamfunn som ligger i nærheten av Ringebu og Fåvang. Et sted leste jeg at plassen skal hete Butangen- et navn forfatteren MÅ ha kjennskap til fra før- dere vet; vi med en smule lokalkunnskap ser og setter stor pris på slike fiffigheter! Når det kommer til stykket, kan det nok hende at jeg gleder meg, og at boka kommer til å få høy prioritet når den kommer meg i hende. Forresten har jeg ikke sjekka om det er planer om å lese den inn på lydbok, men det bør den vel kasnkje? Den som lever får se (og eventuelt høre..)!

"Vårofferet" i en litt avblomstra præstgardshåggå. Stavkyrkja i bakgrunn.

En by som Alice, av Nevil Shute

Ofte er jeg ikke spesielt nøye med å lese vaskesedler når jeg velger meg bøker. Jeg ser et forfatternavn jeg kjenner, en tittel jeg har hørt om eller sett på en blogg eller i ei avis, men når det kommer til stykket vet jeg ikke all verden om hva den aktuelle boka faktisk handler om. Jeg er ingen fan av for detaljerte handligsreferat, og jeg regelrett hater spoilere man ikke har blitt advart om. Det har skjedd mer enn en gang at for mye har blitt avslørt i disse baksidetekstene, og det syns jeg er forferdelig irriterende. Den feilen  kan man i det minste ikke beskylde forlagene for å ha begått når det gjelder "En by som Alice" som plutselig har fått ny oversettelse og nytt liv! Jeg henta fram linker til Lydbokforlaget og Aschehoug da jeg skulle skrive noen bevingede ord om boka etter at den var ferdighørt, og da først leste jeg gjennom presentasjonen de hadde på nettsidene sine.
Hmm... Jøss... Har jeg vært såå bevisstløs mens jeg hørte på..??? Ettersom jeg ikke hadde noen trykt utgave tilgjengelig, måtte jeg ty til Nasjonalbiblioteket igjen. Der lå Anders Hagerups oversettelse fra 1950, så jeg lasta ned, skummet raskt gjennom selve romanen for å dobbeltsjekke hukommelsen min opp mot forlagenes omtaler, og leste nøye da jeg kom til forfatterens etterord.
Først kan dere se hvordan boka presenteres anno 2018:

Den unge engelske kvinnen Jean Paget er tatt til fange av japanske soldater under 2. verdenskrig. Hun blir drevet fra sted til sted på halvøya Malakka i Malaysia sammen med en gruppe hollandske kvinner og barn. I en fangeleir møter hun Joe Harmon fra Australia. Han gjør alt han kan for å hjelpe kvinnene, og Jean forelsker seg i ham. Men når Joe stjeler mat til dem, blir han dømt til døden.

Etter krigens slutt reiser Jean tilbake til London. En uventet arv fører til at hun vender tilbake til Malakka. Der får hun vite at Joe har overlevd på mirakuløst vis. Jean har bare et mål –hun må til Australia for å finne ham.

Understrekningene over er mine, for i det korte sitatet er det ikke mindre enn fire feil! Når det gjelder Malakka/ Malaya/ Malaysia er det forståelig at man kan gå i surr, men hvis man tar seg tid til å sjekke et kart (eller to) blir ting litt klarere: Malakka er ingen halvøy, men en liten del av Malaya-halvøya som igjen er en del av dagens Malaysia. Malysia som navn ble ikke tatt i bruk før 1963, da nye konstellasjoner ble inngått i området, men det er en helt annen, lang og komplisert historie vi ikke skal gå inn på her, utover å legge til at Malaysia er en fiks kombinasjon av Malaya og Asia.. I fiksjonens verden, dvs i romanen, er Jean Paget og alle de andre kvinnene og barna i følget engelske. Hollendere nevnes ikke før i forfatterens etterord, der han forteller at han har brukt en hendelse fra Sumatra der et selskap på omtrent åtti hollandske kvinner og barn ble samlet i nærheten av Padang, før de ble drevet fra sted til sted i to og et halvt år, fram til kriges slutt. Dermed avdekkes neste feil. De møtte selvfølgelig ikke Joe Harmon i noen fangeleir, problemet var jo at de måtte gå mil etter mil, dag etter dag, måned etter måned fordi det ikke fantes noen fangeleir hvor kvinnene og barna kunne oppholde seg! Det får meg nesten til å lure på om den som har skrevet teksten i det hele tatt har lest boka, eller bare fått den kjapt referert av noen som en gang har lest den..? Når det kommer til den ulykksalige episoden hvor Joe kunne mistet livet, ble han aldri faktisk dømt til døden. Noen rettssak, domstol eller dom fantes ikke, men en viss japansk kaptein Sugamo, ble potte sur på grunn av et kyllingtyveri, og bestemte at tyven skulle korsfestes og piskes. At det i praksis kunne være jamngodt en dødsdom, kan ikke vel fullt ut rettferiggjøre et ordvalget som at Harmon ble dømt til døden?

Nu vel... Som dere skjønner liker jeg å spikke fliser, men jeg likte boka minst like godt, bare så det er sagt! Til å begynne med lurte jeg fælt på hvem denne advokaten som forteller historien var, jeg skjønte ikke hvor han kom inn i bildet (det hadde jeg sikkert skjønt mye fortere hvis jeg bare hadde tatt meg tid til å lese noen omtaler først ;o) Det viste seg altså at han var en elskverdig lett aldrende testamenteksekutor som forvaltet Jeans uventede arv. Boka ble gitt ut bare få år etter at andre verdenskrig var slutt, og i det perspektivet var det med stor fornøyelse og interesse jeg hørte Bjørn Fougner lese om holdninger, samfunnsforhold, gjenreising, optimisme, pågangsmot, røykepauser og førtiliters forsendelser av DDT til bruk i den lokale bankfilialen! Beskrivelsene av for eksempel aboriginerne og de japanske soldatene er absolutt ikke av en art noen ville godtatt i dag, men som tidsbilde fra førti-femtitallet er det fantastisk- man rister lett oppgitt på hodet samtidig som man trekker på smilebåndet; verden har heldigvis gått framover, men vi skal heller ikke glemme hvordan historien var.
Dette er en klassiker som mange har et forhold til, og jeg har enda tilgode å høre eller lese om noen som ikke likte boka- derfor tar jeg sjansen på å sette inn filmtraileren fra 1956. Med dagens øyne er den nok tilnærmet katastrofal og ikke særlig egnet til å vekke leselyst, men jeg satser på at dere klarer å skille skitt og kanel, og gjennkjenne litterære perler når noen peker på dem ;o)


For å være helt på at ingen mister poenget, linker jeg til Solgunn som hørte den gamle lydbokutgava, og Ingunn som har hørt den samme som meg. Begge er begeistra og har skrevet gode omtaler.

Forresten: Jeg ble nok litt ekstra glad i boka da Lily dukket opp da Joes snakka varmt om livet på kvegfarmen:
"Moren hennes var en blå krøtterhund, og hun ble parret med en dingo, så Lily er halvveis dingo. Det er ei bonsa bikkje!" Storet bedre en bonsa er det knapt noe som kan bli i livet til Joe, og jeg skjønner godt at han er glad i hundene sine, jeg!
Her er vår lille Lilli, på skitur tidligere i uka. Mens jeg hørte lydbok, fanga hun snøballer i lufta og Enja som ikke er like spretten lenger tok seg av de som datt i bakken-
livet er ikke det verste man har asså!!

 *************

Tørre fakta:

Jeg har kjøpt 2018-lydfil-utgava som er oversatt av Raghild Eikli...

...og suplerte med førsteutgava fra 1950 fra Nasjonalbiblioteket.

Bjørn Fougner leser litt sakte, men med en slags "gammel radio-teater-stemme" som kler historien.

Spilletid 14:30/ 331 sider

100 umistelige ting av Lucy Dillon

Også jeg som trudde jeg hadde fått litt overdose av feel-good bøker etter det ikke helt vellykka møtet jeg hadde med "Den andre kvinnen" for ei stund sida. Ja, så feil kan man altså ta!
Jeg trur denne historien begynte før jul i fjor, jeg husker ikke helt sikkert. Jeg husker at jeg ganske så overraskende fikk ei bok i posten fra Cappelen, og jeg husker at den ganske raskt og uten videre undersøkelser ble satt i ulest-hylla. Jeg hadde en god del andre ting på gang, både på lesefronten og ellers. Så ble den glemt, til jeg begynte å forberede påske... Da var det endelig på tide å ta for seg den lille meteren med uleste bøker, og der dukket Dillon opp igjen. Hmmm... Det ringte svakt i noen små bjeller langt bak i hjernebarken... Hmmm... Dillon... Dillon..? Hmmm...
Og så: Ja visst!!! Ensomme hjerter og hjemløse hunder!! Den likte jeg jo kjempegodt!
Derfra var veien kort til å spørre O Store Internett om andre hadde omtalt eller anbefalt boka. Det viste seg at Heartart-Beate hadde lest den og likte den særdeles godt- det lovet bra, og jeg snublet videre inn i nettet til jeg kom inn på en nettbutikk hvor den svenske lydboka blinket og strålte til den nette sum av 73 kroner!
Nå ber jeg den oppvakte leser om å studere de to bildene over her; finnes det en vesentlig forskjell på den svenske og den norske utgaven? Jo, for det gjør det nemlig! Svenskene har kosta på seg en hund i forgrunn, mens nordmennene bare har den med som en ubetydelig skygge langt bak i bildet. Jeg gikk for den svenske, med en skinnmager greyhound, såpebobler og lyd på øre, og kan ikke si annet enn at den ikke ble ei av årets påskebøker, ettersom den ble slukt på en-to-tre ;o)

Etter en lang sykdomsperiode og påfølgende skilsmisse skal Gina Bellamy prøve å stble en ny tilværelse på bena. Hun har kjøpt ei flunka ny leilighet hvor alt er hvitt og rent- altså en stor kontrast til det store, gamle herskapshuset hun flytter fra. For at leiligheten skal komme til sin rett, bestemmer hun seg for å gå drastisk til verks, og kvitte seg med mest mulig av alle de gamle tingene sine. Hun sorterer med hard hånd; kaste, gi bort, selge, og beholde. Målet er som tittelen sier å bare beholde hundre umistelige ting. (En filosofi jeg har stor sans for, og bare så det er sagt: Man trenger ikke å vente på at livet skal rase sammen før en tar en materiell detox, men det er definitivt smart å begynne en dag man er litt sint...) Gjennom ryddeprossessen dukker det naturligvis opp mange minner, og dermed avdekkes mer og mer av Ginas fortid. Parallelt med disse gamle minnene, får leseren ta del i hverdagslivet hennes, venninnemøter og arbeidsdagene som "renoveringskonsulent" for verneverdige hus.
Hva er så greia med bikkja på forsida? Jo, Gina skal selge en kostbar og nærmest ubrukt sykkel, og han som skal kjøpe den vil prøve den en tur før han bestemmer seg. Gina har lært seg at man kanskje bør være litt skeptisk, og ber om at han legger igjen noe som sikkerhet for at han kommer tilbake og ikke lurer henne. "Panten" blir hundre pund og den magre og nervøse hunden. Selvfølgelig ser hun aldri noe mer til hverken sykkelen eller mannen...

Dette er ikke bare lett underholdning og feel-good. Det ligger mye alvor og visdom i bunnen, men de temaene vil jeg ikke avsløre her- det er liksom noe av de viktige tingene som avsløres bit for bit... Noen hint kan dere under tvil få: vennskap, relasjonene mellom foreldre og (voksne) barn og kontrastene mellom lykke og dødsangst.
Jeg likte denne kjempe-kjempe godt! Den er klok og varm, med underfundigheter og en passe dose humor. Om det tok utilgivelig lang tid før jeg skjønte hva det var for en kostelighet jeg hadde fått i hende, tok det også flaut lang tid før jeg skjønte at denne vagt hang sammen med "Ensomme hjerter og hjemmløse hunder". Først da Rachel, en av Ginas nye venner fortalte at mannen hennes var veterinær, tente den gamle glødepæra... Herre min; jeg hadde jo oppdaga at forfatteren var den samme og at omgivelsene og miljøet var ganske likt, og likevel altså... Nu vel; å møte gamle litterære favoritter på nytt var bare hyggelig, det! Og jeg skal være litt mer observant når jeg skal høre eller lese mer av Lucy Dillon- for det må jo bli mer. Flere bøker er  allerede oversatt og lest inn på svensk, og jeg regner med at Cappelen kommer til å forbarme seg over norske tilhengere etter hvert.
Apropos norsk og svensk. Jeg er glad i det svenske språket, og kost meg nesten glugg i hjel mens jeg hørte Anna-Maria Käll lese. For moroskyld sammenlignet jeg oversettelsene litt hist og her- og mye var faktisk overraskende ulikt! Jeg har ofte tenkt på at oversettere har et stort ansvar ikke bare for å gjenfortelle handlinga nærmest ord for ord, men også for å videreføre stemningen forfatteren har skapt.
To eksempler fra samme side (264):

Det første er Naomis sms-svar på ei melding fra Gina, på norsk:
"Greit med hund så lenge vi kan møtes i parken. Willow litt masete, tar ikke sjansen på kafé. Er der om en time. Ikke spør. Stikkord: toalett."
Den svenske oversettelsen:
Hund ok. Kan vi sees i parken? Willow dårlig i magen, vågar inte gå på café. Kommer om nogon timme. Måste duscha av henne först- då förstår du."

Rett etter spør Nick om hunden vil ha noe mens de selv drikker kaffe, på norsk:
"Og den herren der?"
"Han kommer sannsynligvis til å prøve å spise det du spiser."
Den svenske oversettelsen:
"Och hans nåd, här?"
"Om han vill ha något, säger han säkert till." 

Det er da ganske stor forskjell, synes dere ikke? Jeg har ingen formening om det ene er bedre eller mer rett enn det andre, men jeg synes som sagt det er interessant og konkluderer med at å være oversetter ikke kan være noe plankekjøring! Forresten dukket det opp en konklusjon til; det sikreste hvis man vil få med seg alle nyansene og stemningene forfatteren har hatt i hodet i løpet av skriveprosessen, er å høre lydbøker der forfatteren selv leser! Det er ikke mange forfattere som gjør det, i farta kommer jeg på Øystien Wiik, Cecilie Enger, Per Fugelli (RIP) og Edvard Hoem. I tillegg har både Ingeborg Senneset og Olaug Nilssen lest inn sine nyeste BBP-aktuelle bøker, og det er både synd og skam at jeg ikke hadde fått med meg det, men leste selv. Flere bevis på at jeg ikke er helt oppvakt...

Dobbel tommel-opp kan vel ikke misforstås? Alle bør unne seg en Dillon i blant ;o)

Originaltittel: A Hundred Pieces of Me

431 sider

Oversatt av Bente Rannveig Hansen

CappelenDamm, 2018

Forhåndseksemplar fra forlaget/ kjøpt lydfil

Toget har gått for Anton og andre flokkdyr

- og det er virkelig synd! Hadde jeg tatt meg sjøl i naken et par dager tidligere, hadde det vært håp, men sånn er nå en gang livet: hvis du mot formodning skulle rekke det toget, er det store sjanser for at noe annet uforutsett vil hindre deg i å følge planen- det kan nok godeste Anton skrive under på!
"Anton og andre flokkdyr" av Gudrun Skretting ville vært en fin-fin kandidat til BBP åpen klasse, men jeg innser at jeg er for sent ute til å smitte mange nok med nominasjonsentusiasme, og får nøye meg med å anbefale dere å lese ei knakande god ungdomsbok, kun for lesegledes skyld. Boka har allerede fått ARKs Barnebokpris for 2017. Prisen stemmes fram av titusen (!) femte-, sjette og sjuendeklassinger- og med all respekt å melde: det veier nok i hvert fall ikke mindre enn enn bokbloggerpris, stemt fram av noen titalls bokbloggere langt bortenfor målgruppa...
Apropos Bokbloggerprisen: I følge Wikipedia finnes den ikke en gang! Godt over femti litteraturpriser er lista opp, men noen Bokbloggerpris finnes altså ikke...
Uansett: jeg fant en videosnutt hvor forfatteren selv forteller om boka:
Dette er bok nummer to om Anton, jeg er så heldig at jeg ikke har lest den første, og går her og gleder meg til å lese (eller kanskje aller helst høre?) "Anton og andre uhell"- jeg må bare komme i mål med fjorårets etterslep hva gjelder halvleste bøker og uskrevne omtaler.

Vi møter altså Anton som skal begynne på ungdomskolen. Planen er enkel: han skal ligge lavt, ikke stikke seg fram, bare følge strømmen- være en anonym del av flokken på savannen... Nå går det jo ikke slik, for det er ikke mer en en aldri så liten forsnakkelse som skal til for at de kule gutta tar det for gitt at Anton er en av dem. Anton føler seg dratt mellom lojaliteten til de gamle vennene, og ønsket om å bli en del av den kule gjengen. Forviklinger, unnamanøvre og nødløsninger står i kø, og humor og alvor går hånd i hånd når han skal prøve å sjonglere de forskjellige rollene.
Forfatteren  briljerer og skinner når hun ved hjelp av naturfag om flokkdyr, gnuer, løver og survival of the fittest, dyrens overlevelsesteknikker, språk og signaler trekker paralleller mellom livet på en ny skole og livet blant løver, antiloper og elefanter. Å være en overlever på ungdomskolen er ingen enkel operasjon, og for å si det med Antons egne ord:

Jeg kjenner det langt inn i sjelen: Survival of the fittest er noe dritt.(...)

For hvem har sagt at det skal være øverst og nederst? Hos menneskene? Hvem har sagt at Karl og Sindre er på toppen, og at Ole og Karoline er i bånn?
Og hvorfor snakker ingen om innerst? Eller ytterst? Det er jo mye, mye viktigere.
Men jeg er sint på meg selv også. Fordi jeg har prøvd å gli hele denne høsten, som en slags geléklump uten vilje. En som kan formes og skvises og passe inn der andre vil ha meg.
Det er nemlig ikke alltid man bare kan gli. Noen ganger må man velge.

Ei sjarmbombe av ei bok! Den er fornøyelig og morsom, med dybde og et klokt budskap. Vi blir kjent med de mest sjarmerende og elskelige nedrene du kan tenke deg, og krysser fingre for at Anton både skal klare å stå opp for seg selv og backe opp de andre som trenger en klapp på skuldra og noen å støtte seg til. Det handler om identitet og vennskap, lojalitet og om verdien av noe så enkelt som det å være snill.
Det er mulig det var jeg som var i det emosjonelle hjørnet, alternativt at den siste skvetten med rødvinsgløgg ble litt for drøy, men jeg ble faktisk rørt og kan ikke skjønne annet enn at boka er et perfekt virkemiddel for å vekke leselysta hos publikum omtrent på samme alder som Anton. Vi som har passert tenårene for flere tiår sida, kan bare glede oss over at forfattere og forlag satser og tar ungdom på alvor!

*****************************

Anton og andre flokkdyr av Gudrun Skretting

Aschehoug/ Lydbokforlaget, 2017

Ebokbib

...Det snør og det snør og vi snør nesten ned... Lenger unna savannen kan man vel umulig komme?

Nøkken, av Nathan Hill

På 1940-tallet emigrerte unggutten Fritjof Andresen fra Hammerfest til Amerika. Han byttet navn til Frank, giftet seg og ble far til ei lita jente, Faye. Ble en god borger, om enn noe sær og utilnærmelig, bare når han fortalte historier om gården han kom fra, virket han glad. 

Faye på sin side ble en skjør unge, i den forstand at hun utviklet en form for angstanfall som plaget henne i peroder helt fra hun var barn. Hun var ekstremt opptatt av å gjøre de rette tingene, og ble følgelig stemplet som kjedelig og strebete da hun vokste opp i Iowa på seksti-tallet. Først da hun flyttet til Chicago for å studere, fikk hun en smak av hva livet kunne ha å by på, selv om oppholdet i byen ble av kortvarig art. Hun fortalte aldri noen om hvorfor hun dro tilbake så raskt, men hun giftet seg med ungdomskjæresten, de fikk en sønn, Samuel, som i likhet med moren var sensitiv og svært forsiktig. Da Samuel var elleve år, forlot moren familien uten noen forklaring, uten å fortelle hvor hun skulle- og uten at hun noen gan gav lyd fra seg. Først etter tjue års tid, fikk Samuel vite hvor moren befant seg; plutselig var hun i alle kanaler, pensjonistterroristen var plutselig på alles lepper, etter at hun ble pågrepet for å ha kastet grus og småstein på en konservativ presidentkandidat ( a' la en viss Trump). 

Dette er historiene til en liten families tre generasjoner, men viser samtidig utviklinga (og konflikter) i det amerikanske samfunnet fra førtitallet fram til vår tid. Med storslått fortellerglede og oppfinnsomhet flettes fortid og nåtid sammen til et bilde hvor tilsynelatende små og uvesentlige detaljer viser seg å være riktig så betydningsfulle elementer når den ferdige veven til slutt kan betraktes med en viss distanse.

En vidtfangende roman om hvordan valg man tar- eller lar være å ta- kan få store konsekvenser for mange, mange fler enn de man tar med i vurderingene sine når man veier for og i mot. Falske anklager, hemmeligheter, løgn, fortielser, uredelighet, feighet og fanteri... Med så mange negativt ladde temaer, kan man for trekke den konklusjonen at det er en tung og traurig historie. Man kan virkelig ikke ta mer feil! Dramatiske historiske hendelser krydret med fantasifull fiksjon-  Her er sprudlende humor, poesi, drama og overraskelser som perler på ei snor. Persongalleriet er variert og troverdig, i tillegg til at flere av bipersonene er så tatt på kornet at det er en fryd! Alice som har endt opp med å prøve å redde den stedegne floraen fra en innført løkvekst, Laura Potsdam som ved hjelp av forvokst selvtillit og sleipe triks snor seg gjennom studier så vel som livet og faktisk tar sikte på, en gang i framtida, å stille til valg som president. 

Denne har jeg valgt å høre som lydbok, først og fremst fordi jeg trengte en lang historie som kunne ta meg gjennom noen dager med husmaling, men også fordi Kim Haugen er en oppleser jeg tidligere har hatt godt forhold til. Han gjør fortsatt en god jobb, men denne gangen synes jeg kanskje han har en tendens til å karikere enkelte av personene en smule. Jeg tviler på om flertallet av de som leser bøker, legger så mye drama i dialogene, og jeg mener det ideelle er å holde lesehasgheten oppe og dramatiseringa ned når man leser inn lydbøker. 

Ellers har jeg det med å henge meg opp i rare ordvalg og språklige pussigheter, spesielt hvis bøkene er oversatt. Er oversettelsene OK, er språket vanligvis ikke noe jeg tenker over i det hele tatt, men her har jeg mer enn en gang tatt meg i å tenke jøss! Så kreativt og godt oversatt! Kryss i taket og klapp på skuldra til Vibeke Saugestad- oversettelsen er rett og slett briljant, og bidrar til at romanen er en av de beste hittil i år! 

Konklusjonen blir selvfølgelig at dette er ei bok jeg anbefaler på det varmeste- og hva passer vel bedre enn en lang, handlingsmettet roman nå som sommerferien står for døra? Av og til er det deilig å dukke ned i historier som varer og varer, som byr på overraskelser og avsløringer, som byr på grubling, fnising og ettertanke. "Nøkken" har det meste!

Boka er gitt ut på Lydbokforlaget og Gyldendal- og jeg skal prøve å huske å legge inn linker når jeg er nede fra setra igjen. For ordens skyld: jeg har kjøpt lydboka sjøl og har kombinert med papirbok fra biblioteket i HARAM!! Fjernlån er såå kult- Norge rundt for å låne bøker ;o)

Menn som hater ulver- av Lars Lenth

 "Menn som hater ulver" er den tredje boka om det noe underlige paret Rino Gulliksen og Leo Vangen. Henholdsvis miljøaktivist av den hardtslående typen og konfliktsky advokat. De to første bøkene har jeg heldigvis ikke lest- heldigvis i betydning; jeg har skjønt at jeg har to fornøyelige bøker i vente!

Handligna er lagt til Østerdalen, Elverum og Evenstad. Jeg bor selv i Østedalen, Elverum er det nærmeste stedet med bystatus, jeg vokste opp på Evenstad og er innom på Høgskola der rett som det er for å hjelpe til med slakting av blant annet elg som er påkjørt på riksvei 3. (Alt hva en bokblogger må bidra med!!) I tillegg er jeg blant de som absolutt mener at vi i et av verdens rikeste land må ta oss rå til å holde oss med en anstendig og levedyktig ulvebestand. Jeg blir inderlig harm og indignert når eksempelvis politikere hyler om at folk i Østerdalen får tapt livskvalitet av ulven som herjer. Betyr det at jeg som ikke føler meg verken skremt eller fratatt livskvalitet IKKE er folk?? Eller var livet mitt allerede uten kvaliteter??? Hrmf.. Indignert! Verden er ikke enkel, og den er i hvert fall ikke bare svart-hvit.
En kvinne på sopptur blir drept av dyr, den fem år gamle sønnen blir vitne til drapet der han sitter høyt i et tre, trygg men traumatisert. Dette blir selvfølgelig gnista som antenner tønna: ulvemotstanderne krever at ulvene må utryddes, ulveforskere og forkjempere er skeptiske til om det virkelig kan være ulver som har gått til angrep. Det fargerike og lett karikerte persongalleriet slår ut i full blomst! Ganske kort kan man si at partene i konflikten er langt forbi stadiet for dialog, og i løpet av null tid er det kunn øye for øye, tann for tann som gjelder. Vi møter korrupte lokalpolitikere, innflyttere med frynsete forsetter, en forsker høy på seg selv, forskerassistenter som vil opp og fram, politi uten helt rent mel i posen og i det hele tatt fornøyelige bekjentskap de fleste. Det vil si, det var det jeg tenkte, helt til jeg kom til side 137, og det plutselig slo meg at jeg kjenner noen som er nøyaktig som ordfører Koiedal! Og jeg noterte forskrekka navnet på vedkommende i margen på boka, med store bokstaver og ei rekke med utropstegn etter. Her nøyer jeg meg med å si at "min" Koiedal er ei dame, og det er virkelig ikke formildende- det gjør det bare enda verre! Les selv, så vil dere skjønne hva jeg mener!! Mange av aktørene har lattevekkende navn som gi assosiasjoner både til mennesker IRL som kan være modeller, og til personlighetstrekk osv. Ellers har jeg hatt ei rask opptelling av navn på musikere, skuespillere og andre kjendiser av ymse slag som nevnes, og kom opp i formidable 27 navn! Jeg skjønte ikke helt hva slags hensikt det var med dette, men det var sikkert humor som gikk meg hus forbi.

I denne boka blir det smurt virkelig tjukt på, og krigen mot ulvene blir brukt som en arena for politisk satire. (Ikke mine ord, akkurat det uttrykket har flere anmeldere brukt som karakteristikk). Jeg har ikke den bredeste erfaringa med satire, og humoristiske bøker pleier egentlig ikke å fenge så altfor mye. Likevel: med min bakgrunn kunne jeg jo ikke la være å lese denne- spørsmålet var om jeg ville bli indignert nok en gang, eller om jeg bare ville riste uforstående på hodet. Svaret er at jeg vekselsvis har glist gjenkjennende og tenkt at jeg håper virkelig alle som leser dette skjønner at det ikke er ordiær krim og heller ikke må vurderes utfra "kriminelle kriterier". Boka er morsom, original, har god framdrift, noen fornøyelige diskusjoner, blottlegger flaue fordommer, avslører hvor usiviliserte mennesker kan oppføre seg, tar "Ulvekrigen" på kornet og klarer mesterstykket å henge ut begge sidene sånn omtrent like mye. Godt gjort og grunn god nok til å ta av seg hatten bare det, så jeg konkluderer med at boka gjerne anbefales! I tillegg vil jeg gjerne anbefale denne anmeldelsen på Forskning.no, skrevet av ingen ringere enn Barbara Zimmermann, førsteamanuensis og ulveforsker ved Høgskolen Innlandet, og denne Aftenposten-artikkelen om ulv i litteraturen.

Problemet med verden er at de intelligente er fulle av tvil, mens de dumme er stinne av selvtillit.

 

Kagge Forlag, 2017
298 sider

Lekkert omslagsdesign av Trine Paulsen og Kim Sølve 

Anita med Artemisias verden har lest boka, gir tommel opp og anbefaler i vilden sky ;o)

Takk til forlaget som sendte leseeksemplar da den gamle Padda gikk i svart!

   

(Hos Mari/ Flukten fra virkeligheten er det flere smakebiter i anledning søndagen og bøkenesdag! 

Blikk-kontakt med ulv. Og bare så det er nevnt; det er jeg som har tatt bildet. Riktignok i hegn, men uansett en hårreisende opplevelse, i ordets aller mest positive betydning!

Hagen for små begynnelser - Hils på Lilli ♥

Hagen for små begynnelser
Av Abby Waxman
Lydbokforlaget/ Aschehoug, 2017
Oversatt av Bente Rannveig Hansen
Spilletid 8: 53
Lest av Karin Okkenhaug Seim
Lydboka har jeg lånt på biblioteket.

Noen bøker treffer en rett i hjertet, og noen litterære personligheter får man et mer personlig forhold til enn andre. Dette er ei av de bøkene - med akkurat de menneskene som kommer til å følge meg lenger enn langt, både i tid og kilometer. En smule kryptisk? La meg forklare!

Vi har i sånn cirka to år snakka om at vi må begynne å sende ut følere for å adoptere et nytt familiemedlem. For oss betyr det hund, og denne gangen var det elghund vi ville ha/ trengte. Med ett gikk det veldig fort, i slutten av februar fikk vi nyss i et kull som hørtes utrolig bra ut, og ikke lenge etterpå ble vi forespeila at vi kanskje kunne få kjøpe en tispevalp. Dvs. hvis det ble mer enn ei tispe... Mars kom, og dermed ble det valpefødsel- med hele fem tisper og tre hanner. De som kjenner meg vet at jeg har lett for å bli revet med, spesielt når det er firbente det dreier seg om, og tankene begynte å surre for å finne et fint navn som kunne passe til en hund vi enda ikke kjente. Navnet må klinge fint, ikke være altfor vanlig, det må være lett å uttale og ikke minst ha lyder hunder hører lett. PLING! Jeg vet ikke hvor det kom fra, men plutselig visste jeg at vår lille elghundhvalp er Lilli! Med dobbelt L og I til slutt. Lilli.

Nesten som Lili, hovedersom i "Hagen for små begynnelser", lydboka jeg hadde bestilt på biblioeket, men enda ikke fått da navnet ramla ned i hodet mitt :) Nå er boka hørt, og det er mulig leseopplevelsen min er prega av navneliketen og at Lili også har hund, men altså: dette er en av de beste feel-good-bøkene jeg har hørt! Den er bare tvers igjennom morsom, hjertevarm og skjønn: menneskene som møtes der, måten de møter hverandre på, hvordan de møter utfordringene... Fornøyelige refleksjoner og replikker, kostelige scener, rørende omtenksomhet. Denne anbefaler jeg virkelig!!

Dette skriver forlaget om boka:

Fargerike Lili har glimt i øyet, hendene fulle og det hender det går en kule varmt i familien. En ettermiddag krangler hun med ektemannen Dan. I neste øyeblikk ser hun ham dø i en tragisk bilulykke rett utenfor kjøkkenvinduet.

Lili legges inn på psykiatrisk avdeling.

Tre år senere har hun stablet på beina en tilværelse som barnebokillustratør, hun er mor til to små jenter og søster til skjønne, støttende Rachel. Hverdagen fungerer tilsynelatende normalt. Hvorfor kjenner hun seg da fanget i en endeløs sirkel av selvmedlidenhet og stress?

Så sender sjefen henne på et kurs i grønnsaksdyrking. Nye venner, nye opplevelser og kanskje til og med spirende kjærlighet; i hagen for små begynnelser er det noe som løsner og Lili kjenner at det kanskje finnes et nytt liv - uten Dan.

Hils på vår lille Lilli- innlemmes i flokken om ikke så altfor lenge!!

Så... Som dere skjønner: ei bok jeg ikke kommer til å glemme. 

Ei bok jeg synes dere skal unne dere!

Med Lilli i hus, blir det nok ikke noe av de mest utfordrende fjellturene i år.

Denne sommeren blir det nok mest lek og kos, i tillegg til å bli kjent, spise, sove og vokse for å legge grunnlaget for alle turene og eventyrene vi skal oppleve i årene som kommer.

Kanskje dette kan bli sommeren hvor vi får litt dreis på utearealet rundt huset- 

ikke en hage for små begynnelser, men en begynnelse for små hager?

Fabel-test og reklame!

Mange har nok allerede fått med seg at Lydbokforlaget har fått en abonnementstjeneste de kaller FABEL. Alle kan prøve tilbudet gratis i fire uker før de bestemmer seg for om de vil fortsette eller ikke.Vanlig pris er 169,- pr. måned, da kan du høre og laste ned nøyaktig så mye du vil- så lenge du har lagringskapasitet på mobilen, vel å merke ;o)

Jeg har allerede kjørt grundig testing, og er godt fornøyd! Mange av favorittbøkene mine er tilgjengelig, massevis av krim, underholdningsromaner, bestselgere, klassikere, bøker for barn og ungdom, dokumentarer, dyktige innlesere og kjente forfattere. I det hele tatt stor variasjon og bredde på alle bauer og kanter. I tillegg til det opplagte at det er billig og bra, er det en genial måte å endelig få lest hørt bøker som ikke er helt blodferske lenger. Trolig er det noen avtaler som gjør at bøkene er to år og eldre, dvs si kvalitetsbøker vi ikke klarer å prioritere lenger fordi det hele tida kommer så mye nytt som frister enda mer...
Cecilie Engers roman "Kammerpiken" kom ut i 2011 og handler om dronning Mauds kammerpike Hilda Cooper som kom fra England til Oslo i 1926. Som enkelte sikkert vet, døde Maud allerede i 1938, men Hilda ble faktisk værende på slottet i Oslo hele resten av sitt liv! En fascinerende beretning om små avgjørelser som viser seg å bli til store livsvalg, om å la seg lede av pliktfølelsen og å finne mening i arbeid. Om forsakelser og stille lykke. 
Forsiktig og fint lest av Gisken Armand
 

Nok en liten roman om de store tingene – om kjærlighet, tap og savn og rotløshet, om å leve i en tragedie og vokse opp i dødens skygger. "Og været skiftet og det ble sommer og så vider" av Pedro Carmona- Alvarez er heller ikke en nykommer, men den dukker stadig opp rundt omkring, i omtaler, anbefalinger og som referanse i omtale av andre bøker, og jeg har gang på gang vurdert om dette skulle bli neste bok ut. Først nå skjedde det altså, og det er lett å si seg enig i alt det fine som har blitt sagt og skrevet om intensitet og sterke følelser, engasjement, poetisk språk og fortellerglede. Boka ble blant annet tildelt P2-lytternes litteraturpris, og oppfølgeren "Bergen ungdomsteater" fra 2016 har også fått mye positiv omtale- noe som betyr at den har gått inn på lese-ønskelista mi ;o)

TIl slutt den vakreste av dem alle, "Kvinnen som kledte seg naken for sin elskede" av Jan Wiese.
Denne er så tvers igjennom fantastisk at jeg knapt tør skrive noe som helst om den.
En av Vatikanets bibliotekarer sitter fengslet for en forbrytelse han ikke kan huske å ha begått. Til tross for at Vatikanet nekter for at dokumentet han ber om i det hele tatt eksisterer, bestemmer han seg for å skrive en så detaljer gjengivelse han kan om beretning han kom over i det enorme arkivet. Det er denne middelaldermyten og hvordan dens magi fortsatt har en enorm påvirkningskraft, som gjør historien så uforglemmelig, øm, sterk og medrivende. Uhørt vakker skriver Lesehula. Det er akkurat det den er, uhørt vakker. Les omtalen, les boka- eller gå for lydbokutgava; Jan Grønli er en imponerende/ overraskende god innleser!
Boka er fra 1990, så den kan til alt overmål leses gratis og digitalt på Nasjonalbibliotekets nettsider
Boka åpner med at bibliotekaren presenterer seg og beskriver situasjonen han har havnet i

For ordens skyld: Små bloggere som meg får ikke betalt for å skrive omtaler eller anbefalinger. Jeg har benytta meg av et tilbud som er tilgjengelig for alle, et tilbud jeg synes er for godt til at andre ikke skal få med seg.
Mari har samlet inn flere smakebiter og anbefalinger på bloggen sin!

Anti-jul, med et snev av tro, håp og optimisme. Tross alt.

Løfter skal man holde, så sant det er mulig- og kanskje er det ekstra viktig nå før jul, hvis man skal ha noe håp om at han dere vet skal komme feiende ned pipa med unyttige gaver man verken ønsker seg eller trenger..? I januar, da jula nyss var over hadde jeg et innlegg om ei rett fornøyelig ungdomsbok med snø, jul, forelskelse, forviklinger og en tekopp-gris som viktige ingredienser. Jeg lovte å gi dere en påminnelse da det ble på tide å plukke den opp på nytt. Det blir ikke mer passende enn dette ;o)

Boka er altså "La det snø" av Maureen Johnson, Lauren Myracle og John Green. Lydbokutgava er rett og slett ren fornøyelse, og hvis det skulle friste, finner dere omtalen min HER!

Skorpionen av Øystein Wiik

I Antarktis forfølges en linebåt av et skip med piratflagg. I Oslo kreperer Telenor-sjefen av et grusomt virus. En buss med pensjonister fra Operaen i Oslo blir utsatt for sabotasje, i Toscana er jaktsesongen i gang, i en italiensk storby arrangeres en spektakulær operakonsert med påfølgende festligheter, i Kongsberg forsøker ei ungjente å begå selvmord. Legg til en russisk ubåt, oppfinnsom vold, makt, korrupsjon og utro tjenere på alle bauer og kanter. Når du har miksa disse ingrediensene til ei salig røre, kan du slå følge med Tom Hartman og begynne å nøste... Overraskende nok ender overraskende mange av elementene i den overraskende lille bygda Eid i Nordfjord.

 

Det er ingen godt bevart hemmelighet at jeg har stor sans for de halvsprø heldramatiske krimhistoriene til Øystein Wiik, men denne gangen synes jeg nesten det blir i meste laget. Nå er det ei stund sida jeg hørte lydboka, og jeg har problemer med å sette fingeren på nøyaktig hva det er som gjør at det blir for mye, som gjør at boka egentlig blir mer underholdende enn spennende. Alle de forskjellige handlingstrådene er hver for seg gode idéer og for all del både aktuelle og spennende nok, men denne gangen hadde det muligens vært en fordel å moderere seg en smule for å score litt høyere på realisme. I VGs anmeldelse er "operakrim" nevnt i positiv betyding, og det gir faktisk mening!

At jeg etterlyser mer realisme faller antagelig på sin egen urimelighet.  Mange av temaene er svært aktuelle, ikke minst alt han skriver om "the dark net" har fått en spesiell aktualitet etter de siste dagenes avsløringer om pedofili/ misbruk av barn og hvordan de mistenkte har benyttet seg av nettet. I tillegg har to journalister anklager Wiik og Aschehoug for å ha plagiert en dokumentarisk artikkel de har skrevet om ulovlig fiske- en artikkel de fortsatt arbeider med for å utgi i bokform, og de har virkelig rett! Sammenligning og anklager kan studeres her... Man kan alltids hevde at man har latt seg inspirere, men kanskje burde det vært gjort en anmerkning om dette i for eksempel et etterord. Etter mi mening hadde dette ene og alene vært en fordel, både forfatteren og journalistene.

Dette er det nærmeste jeg har kommet historien i "Skorpionen". Hornindalsvannet som ligger som en forlengelse av Nordfjord. Lydboka var tilfeligvis på øret da vi var på rundtur for noen uker sida. Der er et yndigt land- men hva som skjuler seg under overflata er det ingen som kan si for sikkert!

*******************

Lydbokforlaget/ Aschehoug, 2016

Takk til Lydbokforlaget for lydfil!

Winter i verdens rikeste land- og snart kommer snøen!

Man skulle jo tro at livet i verdens rikeste land var tilnærmet problemfritt, men vi som bor her vet naturligvis bedre. Vi vet for eksempel at det er fort gjort å regne litt feil og la seg rive med i hektiske budrunder på sjarmerende gamle hus med litt for stort renoveringsbehov. Det var ei av utfordringene Ingrid Winter møtte i forrige bok, "Ingrid Winters makeløse mismot", som jeg likte veldig godt. Nå har altså forfatteren Janne S. Drangsholt kommet med bok nummer to, og det skorter ikke på verken utfordringer eller mismot denne gengen heller.
Familien Winter har flyttet inn i det nevnte sjarmerende, men dessverre altfor dyre huset som allerede er nevnt. Det planlegges sommerferie til utlandet samtidig som det regnes på hvor mye de aller nødvendigste reparasjonsprosjektene vil koste- ei av de andre utfordringene vi står overfor i verdens rikeste land; håndtverkere som er både usannsynlig dyre OG upålitelige. Det er kanskje et godt alternativ å alliere seg med den snekkerkyndige og hjelpsomme nye naboen og heller skifte kledning og tak selv? Det kan da ikke være så forbanna vanskelig?
Sååå...  Mens advokat-ektemannen i teorien skal tette tak og vegger, men i praksis sitter og ser fotball på tv sammen med den i teorien hjelpsomme naboen, prøver Ingrid selv å sjonglere resten av ballene som skal til for at A/S Winter & Winter ikke skal gå fullstendig opp i sømmene. Det er agressive barnehagebarn og overpedagogiske barnehageansatte som skal takles, rapporter, søknader og evalueringer skal skrives, eksamensoppgaver rettes, seminarer, møter og kurs gjennomføres, kriger mot hevngjerrige postmenn skal utkjempes, besteforeldre besøkes, skoleavslutninger overværes, visdomstenner trekkes- og ikke minst skal den nye nabofamilien helst overleves, Familien Perfektoglykkelig med de vakre barna Sne og Svale, alias Smitt og Smule. For har vi egentlig noe større utfordring her i verdens rikeste land, enn konkurransen om å være minst like bra og vellykka som naboen? Det er mye god underholdning i å følge med på og å gjøre narr av naboen, og det er lite lim som holder familien bedre sammen enn å ha et felles objekt å latterliggjøre. For Ingrid Winter blir det nærmest en personlig katastrofe, for de andre i familien foretrekker tilsynelatende heller å tilbringe fritida sammen med innflytterne enn hjemme sammen med henne, det er som hun sier: Noe av det verste og ensomste i hele verden, er å være alene om å håne folk... De skulle jo vært sammen om å le av naboene, i stedet begår han den verste synden av alle: han går i kompaniskap med fienden; han svikter kona og hele familien står i fare for å falle fra hverandre- verre blir det ikke, selv ikke i verdens rikeste land...

Jeg vil definitivt stemple "Winter i verdens rikeste land" som en god oppfølger, og en fornøyelig underholdningsroman; det var både hyggelig og morsomt å treffe igjen Ingrid, som har mer enn lett for å gjøre livet vanskelig for seg selv. Her er det litt av hvert å kjenne seg igjen i, og mange av situasjonene er riktig så fornøyelige. Hovedpersonens frustrasjon over alle unyttige og fullstendig tåpelige prosjekter og idéer er til å ta og føle på, og gjenkjennelsen gjør nesten lesinga litt pinlig- alternativt ubehagelig... ( Jeg ser for meg at mange i hennes situasjon bare hadde gått til fastlegen og blitt sykemeldt for å være utbrent, men det virker ikke som hun engang har tenkt tanken at en time-out eller en god gammeldags husmorferie faktisk kunne gjort underverker. Hun klorer seg fast, svelger kameler og velger ofte de løsningene som er enklest der og da, til tross for at hun innerst inne vet at snarveier på lengre sikt ofte viser seg å bli omveier)
Ofte blir morsomme bøker bare slitsomme og oppkonstruerte, men det er ikke tilfellet her, og jeg lurer på om det kanskje er hovedpersonens uforståelige prioriteringer, uperfekte personlighet og politisk ukorrekthet som gjør forskjellen? Forfatteren ironiserer ikke så rent lite over hvordan vi kritiserer og rakker ned på andre- for akkurat det samme som vi gjør selv.
Romanen blir karakterisert som en frittstående oppfølger, men som vanlig er det en fordel å lese bøkene kronologisk, og på bokelskere.no har jeg like godt klaska til med en seks´er! Anbefales!

"Winter i verdens rikeste land" av Janne S. Drangsholt 

TIden, 2016

277 sider

Biblioteksbok

Beathe har også blogget om boka, hun var nok ikke like begeistra som meg, men har skrevet en god og utfyllende omtale- les gjerne den også ;o)

****************************

Nå er det ikke vinter, med enkel-v i boka, det er derimot sommer, med fjelltur i Norge. Det betyr gjerne både ull-longs, lue og votter, og er som regel ikke noe å skryte av når ferien er over. Nå derimot! Nå er det helt greit at meteorologene har med litt snø til oss! Hvis dette værvarselet går inn, kan vi få opp mot tjue-femogtjue centimeter de neste par dagene, og det er mye mer enn nok til at vi kan få tatt sesongens første skitur! Pippa og jeg gleder oss!! Så får vi heller prøve å leve med at skisesongen på tv kan bli litt amputert. At andre nasjoner endelig har fått noe de kan rakke ned på Norge og norske utøvere for, føyer seg vel egentlig pent inn i rekka av problemene vi står over for i verdens rikeste land ;o)