2015- stafett og sjarmøretappe

Da har jeg bestemt meg for at det bare må bli et siste samleinnlegg a´la sprintstafett for å runde av 2015. En sprintstafett har bare fire etapper, så alle kan dessverre ikke bli med. Man kunne selvfølgelig håpe at alle hadde vist seg fram fra si beste side, men slik er det jo heller ikke, enkelte hadde en dårlig dag på jobben, evt noen i smørebua hadde en dårlig dag!

Første etappe:
Dina brev lägger jag under madrassen
Av Astrid Lindgren og Sara Schwardt
På mange måter ei interessant bok som jeg faktisk leste på svensk! Når man leser andres brev, noe som strengt tatt er å tråkke litt over anstendighetens grense, bør man i det minste prøve å unngå oversettelser og omarbeidelser. Artig og rørende fra to mennesker som fra vidt forskjellig stadier i livet forteller om stort og smått, gleder, sorger og utfordringer, samtidig som brevene gir glimt av hendelser og stemninger som preger resten av samtida. Starten på en svenk bølge i sommerens lesing.
Konklusjon: vel gjennomført etappe!

Andre etappe:
H for hauk
Av Helen MacDonald
Denne hadde jeg (grusomt) høye forventninger til. Den er bejublet og overstrødd med priser, og det ble kort og godt en skuffelse. Boka handler om den kvinnelige hovedpersonen som bestemmer seg for å temme en hauk, samtidig som det refereres veldig mye til gamle bøker om falkonering. Når forlaget i sin presentasjon presterer å skrive at høsehauken er den ondeste av alle rovfugler, går det nærmest i svart her, for makan til manglende innsikt og forståelse for natur og dyreliv skal man lete lenge etter. Dyr og fugler er ikke onde, de har utviklet ulike teknikker for å overleve. Det er mennesker som er onde, ondskap er ikke overlevelse, det er å ødelegge andre antakelig for å framheve seg selv. Et stort filosofisk spørsmål jeg ikke skal gå nærmere inn på her, men jeg skjønner ikke at jeg i det hele tatt orket å leste den!
Jeg endte opp med terningkast fire, og i utgangspunktet skulle man tru det var bra, men når det er en dominerende toer for gamle fordommer og referanser, og 6 for Helens egen historie, er det mest av alt irriterende.
Konklusjon: Is i rubben, ødelagt binding, dårlig trent, dårlig dag. Laget ligger beklageligvis ubegripelig langt bak teten etter denne etappen.

Tredje etappe:
Åtte minutter
Av Linda Klakken
Jeg er svoren fan av ebokbib. Den er som ei lett tilgjengelig og ikke minst gratis boksamling samla i et lesebrett. Genialt! Ikke minst når man vil utforske nye forfattere og sjangere. Dette er ei utrolig fin lita diktsamling med tanker som blant annet settes i gang  av og surrer rundt Klakkens datter, hennes observasjoner og innfall. Jeg gleder meg over naturbildene og varmes av nærheten mellom mor og datter. Denne vil jeg faktisk ha i den fysiske samlinga mi!
Konklusjon: Full klaff med alt fra ski og utstyr, dagsform, teknikk og fokus. Antagelig et av utøverens desidert beste renn- kommentatorene fyrer seg opp og har trua på at det likevel kan gå veien!

Sjarmøretappen:
Jippi
Av Eli Hovdenak
Jeg hevder fortsatt hardnakka at alle unger er glad i dyr- så sant de får muligheten til det, og det er bare en ting her i verden jeg selv elsker høyere enn hunder. Glade hunder som bobler over av smittsom livsglede! Det er selvfølgelig et pre hvis hundene er tredimensjonale og i live, men om de er så tynne og flate at de får plass mellom sidene i ei barnebok, så depper jeg så visst ikke av den grunn- spesielt ikke når de er så sjarmerende som de er i denne boka! Jippi er en eneste opptur og en lykkepille av de skjeldne- sjekk her og her!
Konklusjon: Diskusjonene gikk høyt etter at Jippi ble tatt ut til å gå siste etappen, men nå er det bare å bøye seg i hatten for en særdeles imponerende innhenting. Med hånda på hjertet kan vi vel være enige om at ingen kunne gjort en bedre spurt en dette! Fra å ligge fem-seks meter bak i siste sving, tok hun en smart innersving, valgt rett spor på oppløpet og sprinta inn til en klar seier!

Gratulerer med vel gjennomført leseår-

tillykke med det nye
☺

Fire fine filer fra favoritt-forlaget

Jeg ser jeg ikke har skrevet ett ord her sida 24. juni... Og er litt overraska! Det burde jeg selvfølgelig ikke være, for vi har vært på fjellet i omtrent to uker, med det vanlige dårlige/ ikke-eksisterende mobilnettet. Det blir ikke mye blogging av det, skal jeg si dere! Til gjengjeld har vi gått turer på nye steder- og hørt på lydbøker, jeg har malt diverse tak, vegger og dører- og hørt på lydbøker. I tillegg har jeg lest litt, men det er begrensa hvor mange sider man klarer før man slokner etter lange dager med fjellluft/ malekost...
Vel. Jeg har en stabel med bøker jeg skulle skrevet noen ord om, jeg har fortsatt en stabel med bøker som skulle vært lest, jeg har en overgrodd plen, klesvask som har vokst meg over hodet, og jeg begynner arbeidsøkta med et samleinnlegg med fire lydbøker jeg har hørt i det siste. Felles for dem er at det har vært god underholdning!
Jeg tar meg ikke tid til å skrive så mye om handlinga i de forskjellige bøkene ettersom ingen av dem bør være ukjente for særlig mange. Klikk på lenkene for å lese mer om dem eller hvis du vil høre utrag. (Morsomt om ikke annet så for å høre hvor forskjellig de leserer!)

Drep ikke en sangfugl, av Harper Lee

Dette er klassikeren som kom ut i 1960, og som trolig aldri kommer til å bli glemt, hverken av meg eller forlagene som gir den ut over nermest hele verden. Det er Scout som forteller om opplevelser knyttet til faren Atticus´ arbeid som sakfører, og spesielt hendelser knyttet til en sak der en farget mann var anklaget for å ha voldtatt ei hvit ungjente.
Fantastiske personskildringer! God gjengivelse av miljø, følelser og stemninger. Jeg likte spesielt godt de sekvensene hvor Scout eller broren stiller seg uforstående til de voksnes verden, hva de gjør og hva de lar skje- og hvor faren, Calpurnia eller nydelige frøken Maudie forklarer eller setter ting i perspektiv. Dette har alltid gått for å være ei bok for voksne, men jeg vil så absolutt slå et slag for at dette er ei bok for alle aldersgrupper- barn også. Det er nok ikke ei bok barn vil lese alene, men som høytlesning eller som lydbok kan det ikke bli bedre enn dette!
Dette er min favoritt av de fire fine, og har du ikke lest den enda, så får dere en påminnelse og oppfordring til å gjøre det - her og nå!
Forresten; det haster faktisk litt med å lese den nå, for i august kommer oppfølgeren som svært få visste eksisterte! "Sett ut en vaktpost" handler om de samme menneskene snaut tjue år senere, og Lee skrev den før hun skrev "Drep ikke en sangfugl". Jeg gleder meg skikkelig til august!!

Piken på toget, av Paula Hawkins

Rachel, Anna og Magen tilhører egentlig ikke samme krets, men livene deres sneier likevel borti hverandre. Den ene er eksen, den andre er mor, den tredje er barnepike. Plutselig en dag er Magen forsvunnet. Rachel har daglig betraktet Magen (Jess) og ektemann når hun har passert huset deres på vei til og fra jobb, og hun har spunnet historier om dem. Nå er hun mildt sagt fortørnet over det som har skjedd, og prøver fortvilt å hjelpe politiet med å løse saken. Problemet er at hun neste alltid er full, hun har blackouter og er så absolutt ikke et troverdig vitne.
Herlig! Jeg elsker originale og finurlige krimgåter og her har jeg funnet enda en. Jeg har sett at enkelte har stempla den som forutsigbar- mulig det, men jeg syntes den var kjempe bra på alle måter! Det tok litt tid (eller det tok meg egentlig to forsøk) før jeg fikk helt taket på de skiftende fortellerstemmene, men det hadde trulig med manglende konsentrasjon å gjøre. Med tre ulike opplesere, er det jo egentlig ikke så vanskelig...
Jeg likte spesielt godt måten Rachel (hovedfortelleren) får utfolde seg på. Hun vet at andre ser på henne som et null og at de forakter henne, likevel lar hun det på en måte skure og gå, samtidig som hun prøver å opprettholde en viss fasade. Hun graver og sliter i minner og ørsmå blaff av erindring for å finne ut hva hun så og hva som skjedde den kvelden Magen forsvant, den kvelden hun selv var i nabolaget, da hun var snydens full og endte opp hjemme hos seg selv, blodig og forslått.
Her er det mange stemmer, et rikt persongalleri og mange hint og villspor man kan prøve å sortere ut for å prøve finne svarene før forfatteren serverer dem på sølvfat. Jeg pleier ikke å leke detetktiv når jeg leser krim/ spenning, ei heller her. Jeg lar meg bare dra med inn i historien for å le meg underholde- og imponere over at noen klarer å konstruere slike sammensatte historier. En ting er ordinær krim: et mord, en etterforsker, kanskje en journalist- og nøsting av spor for å finne morderen. Dette er noe annet. Dette er intelligent, sammensatt og engasjerende- anbefales så absolutt, bare pøs på med konsentrasjon og tålmodighet de første kapitlene.

Blindgang, av Jørn Lier-Horst

En drosjesjåfør forsvant sporløst, Line kjøpte huset etter "Hulemannen", ei barndomsvenninne av henne flyttet inn i huset etter bestefaren i Stavern, i kjelleren sto en diger safe uten nøkkel.
William Wisting er sliten, skal hjelpe Line med tapetsering og aller helst finne den drosjesjåføren.
Dette er tiende bok i serien om etterforskeren fra Stavern, og den er ganske lik de andre. Det kan jo være både positivt og negativt.
Ivar Nergaard har bestandig vært en favorittoppleser, han er rolig og dempet og uten store krumspring når han leser. Det begynner å demre for meg at det også kan være både positivt og negativt. Man kunne jo kanskje ønske seg at stemmen var litt lystigere enn en livstrøtt torsk når man leser noe sånn som at
"Det blir ikke det samme å grille alene" sa Line uten at den glade stemmen mistet den lyse tonen.

Og likevel altså, som jeg skriv innledningsvis: jeg lot meg virkelig underholde! Det er jo fornøyelig å følge gode, gamle Wisting videre på livets ferd. Her er det to kvinner som så smått beiler til ham, samtidig skal han jo bli bestefar av alle ting- om alt går bra og sånn. For det er jo alltids en mulighet for at Line skal rote seg inn i sakene og floke seg inn i trøbbel.
Har du lest eller hørt de forrig bøkene, må du nok få med deg denne også. Er du derimot ikke kjent med Wisting fra før, trur jeg dette bare blir en av mange easy-comes-easy-goes-bøker.

 

Merket for livet, av Emelie Schepp

Jana Berzelius er en vellykket statsadvokat som holder omgivelsene på avstand. De hun jobber med ser på henne som en kald, følelsesløs streber. Det de nok ikke vet, er at Jana har en ukjent fortid som hun prøver å finne ut av. I saken som rulles opp i denne første boka om henne, får hun uventet innblikk i denne forhistorien. Avdelingslederen i Migrasjonsverket blir funnet drept, deretter blir morderen, en liten gutt, funnet drept og etterhvert dukker det opp lik i noen containere som er dumpet på havet, snøballen ruller og man kommer på sporet av menneskehandlere.
Denne hadde jeg høye forventninger til! Jeg leste noen få omtaler, alle positive. Jeg begynte å høre, og var godt fornøyd med både oppleser og hvordan historien og karakterene ble bygd opp. Så leste jeg en aviskanmeldelse som var så negativ at jeg nesten ble irritert! Det var rett og slett ikke mulig at vi leste samme boka? Jeg holder fortsatt fast ved at den aviskritikken var altfor krass og nedlatende, men jeg innrømmer at inntrykket jeg hadde i begynnelsen ikke holdt hele veien inn. Til tross for at jeg ville "motbevise" det som stod i avisa, må jeg innrømme at det raknet litt mot slutten. De løse trådene og Janas måte å komme ut av uføret på, var litt for enkel. IRL ville noen garantert stilt spørsmål, men dette er en roman, fiksjon, eventyr for voksne, da stiller man ikke nødvendigvis krav til 100% troverdighet og realisme. Jeg lot meg gladelig underholde av denne også jeg, og anbefaler den gjerne til de som liker skandinavisk krim. Les gjerne Tine sin omtale!

Sånn! Nå blir det rett over til plenklippern, ikke tid til korrekturlesing eller annet fiksfakseri. For ordens skyld: jeg tar med meg lydbok på øret nå også, så får vi sjå om det blir et nytt samleinnlegg før det går to nye uker. Til vi høres igjen:

Ps. Rett skal være rett: "Drep ikke en sangfugl" har jeg kjøp sjøl, de tre andre er lydfiler jeg har fått fra forlaget.

To bøker om å glemme

Livet på nytt

Av Rowan Coleman
Silkeforlag, 2015
336 sider
Oversatt av Eva Ulven
Leseeksemplar fra forlaget

I en kort periode har Claires liv vært som et glansbilde: gift med drømmemannen, to flotte døtre og en jobb hun virkelig elsket. Bare 42 år gammel er hun så hardt rammet av alzheimer at hun må si opp jobben og finne seg i at moren flytter inn hos familien for å hjelpe til med å få hverdagen til å gå opp. Sykdommen utvikler seg raskt, snart er ektemannen som en skremmende fremmed for henne- og hun plages av en sterk uro for hvordan det skal gå med døtrene, spesielt lille Esther som kanskje er for ung til å huske henne.
For å lagre minnene for ettertida, begynner de å lage ei minnebok. Der både skriver de ned minnene sine, og limer inn ting som brev, billetter og bilder.
Boka har tre fortellerstemmer: Claire, dattera Caitlin og mora Ruth. På den måten får leseren et bredt innblikk i hva sykdommen gjør med hele familien- men mest av alt blir jeg rørt at ektemannen Greg som blir satt helt på sidelinja da Claire etterhvert bare føler avsky for "den fremmede mannen som ligger ved siden av henne i senga".
Til å begynne med likte jeg boka godt, spesielt hadde jeg sansen for hvordan forfatteren uten å overdrive viste hvordan Claire mistet ordene og observerte hvordan de andre mistet tilliten til henne (s 69):

"Vil du dekke bordet?" spør mor og holder en bukett med blankt metall i neven. Hun betrakter mg med skepsis, som om jeg på et eller annet vis kunne ta kverken på henne med en sløv smørkniv. Det hun lurer på, er om jeg er i stand til å huske hvilket redskap som er hvilket, og hva det skal brukes til."

Etterhvert tenkte jeg at det begynte å bli litt forutsigbart, men så tok handlinga en overraskende vri på slutten, og det gjorde at jeg igjen konkluderte med at det var ei god bok!

Både på Tine sin blogg og hos Heartart kan dere lese gode anmeldelser av boka- begge bobler over av entusiasme og leseglede! (Hos Tine kan dere enda til lese fortsettelsen av sitatet jeg har valgt- vi er nok helt på bølgelengde her ;o)

Elizabeth er borte!

Av Emma Healey
Cappelen Damm, 2015
302 sider
Oversatt av Einar Holmgren
Lånebok fra biblioteket

Om ikke akkurat mer komplisert, så er denne boka litt mer sammensatt enn "Livet på nytt".  Igjen møter vi ei dame som har begynt å bli surrete. Forskjellen er at Maud som hovedpersonen i denne heter, er over åtti år, og i tillegg til at hun er så godt som helt fri for korttidshukommelse, blander minnene fra etterkrigstida seg sammen med nåtida. Maud hadde nemlig ei søster som forsvant sporløst den gang. Ingen fant noen gang ut hvor hun ble av eller hva som hadde skjedd med henne. I nåtid er det Mauds gode venninne Elizabeth som har forsvunnet, men det virker som om alle, både Mauds egen datter og Elizabeths sønn prøver å gjøre alt for å hindre henne i å grave i forsvinningsmysteriet. For å prøve å huske og for å prøve å systematisere letinga, noterer hun på lapper det hun må huske; at Elizabeth er borte, at hun ikke svarer på telefonen, at hun har lett etter henne i hagen, at hun har vært hos politiet.
Som i boka til Rowan, gir Healey er fabelaktig bilde av hvordan situasjonen oppfattes både fra Mauds side og fra de forskjellige pårørendes side. Maud som stadig føler at det er noe viktig hun må huske eller gjøre, men som glipper ut mellom fingrene hennes. Datteren Helens fortvilelse og etterhvert hvor forbanna hun blir på grunn av morens evige mas og gjentatte spørsmål. Det er rett og slett litt ubehagelig!
Boka er kategorisert som krim, men til å begynne med helte jeg mer mot at det var mer mystisk enn krimminelt-  det er først helt mot slutten man føler seg overbevist om at krim likevel er riktig...

Tone, Anette og Åslaug er de bokbloggerne jeg fant som har skrevet om boka.

Begge bøkene er på sin måte innsiktsfulle, truverdige og spennende. Elizabeth er borte er naturlig nok mer intens og jeg vil også påstå at den er hakket bedre oversatt- Holmgren har virkelig gjort en utmerket jobb! Veldig lett å anbefale begge bøkene!

Etterslep

Sånn går det, når leselysta er stor og mobilnettet på fjellet er tregt og overbelasta. Jevnt over veldig bra, og med et realt skippertak denne uka, håper jeg å komme a´jour før vi skriver mars!

En slags litterær sommerfest...

Jeg er ikke av de mest sosiale. Jeg prøver nesten alltid å finne en unnskyldning for å sno meg unna selskapelige tilstelninger. Sånn har det bestandig vært- og jeg har vel egentlig slått meg til ro med at slik er det. Slik er jeg. Likevel... Noen ganger frister det veldig å møte opp! Drikke sjampanje, spiste tapas, kikke på fine folk... Sånne ting!
Spede forsøk på mingling... Svett på ryggen... Klam i hendene... Et glass til! Rett ned!! Blir bare enda mer urolig, men finner en ledig benk i skyggen av et tre- eller kanskje det bare er en busk, ikke vet jeg, men hjertet roer seg tross alt litt, ryggen tørker og det går an å lene seg tilbake for å observere. Phhuu...

Borte ved bassenget litt lenger til høyre står en herjet mann, han skjelver lett på hendene, prater med en oppsiktsvekkende vakker farget kvinne med helt lysegrå, nesten hvite rastfletter- jeg lurer kanskje på om det kan være Toni Morrison, men sikker kan jeg naturligvis ikke være. Hun lytter interessert, og virker ikke det minste brydd eller utilpass på grunn av mannens framtoning. Jeg lener meg litt nærmere, strekker ører og hører ham fortelle om søstera som har vært syk- døden nær, til og med. Han er visst takknemmlig for at han rakk hjem i tide, og fikk hjulpet henne til den lokale sjukestua. Jeg klarer ikke å få med meg alt han forteller, men jeg er overbevist om at han forteller en dramatisk historie, enda så dempet og stillferdig han snakker. Kanskje det er slik traumatiserte mennesker kan være når de møter noen som tar seg tid til å lytte?

Inn gjennom porten kommer et umake par svinsende; hun, en tydelig utilpass kvinne det er vanskelig å aldersbestemme, men hun kan kanskje være et sted mellom femti og seksti, håret ser nyfrisert ut, men klærne er bittelitt gammeldagse og (forholdsvis) ufikse, mens denaldrende mannen som ser orientalsk ut, er kledd i det jeg med mine absolutt beskjedne kunnskaper vil omtale som en perfekt skreddesydd dress, skoene er blankpussede og han ser faktisk stolt ut, der han kommer arm-i-arm med den noe grovgjorte kvinnen som får meg til å tenke på et klumsete pinnsvin... Var det noen som nevnte pinnsvinets eleganse? Jeg humrer litt, ikke på den slemme måten, men en snill latter- de ser litt... forelska ut?
Jeg klarer ikke å få med meg så mye av det de sier til hverandre, men jeg synes jeg hørte noe om at alle lykkelige familier ligner på hverandre, og at alle ulykkelige er ulykkelige på hver sin måte. Jeg tenkte naturlig nok på det kjente sitatet fra Anna Karenina, så det er mulig de snakket om bøker? Eller kunst og kultur generelt? Jeg er litt irritert på meg selv! De ser jo både sympatiske og interessante ut, så jeg burde manne meg opp og gått bort og hilst- hvem vet om anledningen byr seg igjen? Ingen vet hva livet bringer, eller hvor lenge det varer...
Paret forsvinner, og istedet dras oppmerksomheten min mot bordet hvor tapasen og sjampanjen står. Det  bugner av alle slag, og det er stadig noen som går til og fra, noen forsyner seg med en liten matbit, andre et nytt glass sprudlevann. Det som fanger oppmerksomheten min er noen småvokste, litt magre ungdommer. Hver gang de trur seg usett, snapper de til seg ikke bare én matbit, men en håndfull! Noen av dem har sår og arr både på armene og bena, alle er kledd i fillete, men rene klær. De kaster stjålne blikk rundt seg, og det ser ut som de er redd for å bli oppdaget- kanksje de rett og slett har sneket seg inn på festen, og er redd for å bli kastet ut? Kanskjed et er første gangen de er på denne sida? Innenfor- eller bak den vakre fasaden? Jeg smiler og vinker til dem- jeg trur de trenger det, og for meg koster det så lite. Jeg bestemmer meg - igjen- for å bli flinkere til å smile til mennesker som ser ut til å trenge det. Gi et klapp på skuldra til de som har gått til kamp, gjort en innsats. Det kan hende den lille oppmerksomheten eller oppmuntringa er akkurat det som skal til.

Fra ungdommene jeg aller helst skulle tatt med meg hjem, gitt muligheten til et avbrekk i det som ser ut som et strevsomt liv, flytter jeg blikket til et par kvinner som sitter ved et lite rundt bord borte ved rosebuskene. De ser nokså like ut, men jeg har ikke inntrykk av at de kjenner hverandre fra før. De er smart kledd, fikse solbriller, smarte vesker og matcher sko- klasse! Skal jeg være ærlig, så ser de i grunn litt uiteressante ut. Jeg vet godt hvem de er, ikke navnene deres selvfølgelig, men jeg kjenner typen: mer enn nok med seg og sitt, sine små liv og oppkonstruerte problemer, de jatter med hverandre, diskuterer cappuccino, macchiato, mokka og latte, og tror sikkert at lykkelige mennesker leser og drikker kaffe. Liksom damer- liksom liv! Dere har sikkert møtt noen av dem dere også? De duger som selskap hvis du vil underholdes, men du kan ikke forvente de dypeste diskusjonenen eller de mest høytsvevede filosofiske tankene ;o) Kall meg gjerne forutinntatt, det kan jeg tåle!

Mens jeg sitter på benken og lar tankene vandre sine egne veier, kommer en mann gående rett mot meg. Jeg samler bena og retter meg opp. Han spør om det er greit at han setter seg litt, og jeg kan ikke gjerne nekte ham det. Det er ikke en stol jeg sitter på, en benk har plass til fler. Han synker liksom sammen, tørker svetten av panna, og sukker tungt. Jeg føler meg ikke spesielt høy i hatten, men kremter og spør om det er noe mer enn bare varmen eller menneskemassen som plager ham? Begge deler kanskje? Han sukker enda en gang, synker enda mer sammen, trekker pusten på nytt og begynner på en historie som absolutt er opprørende nok. Han forteller om livet han har levd. Om jobben ombord på en fregatt som patruljerer farvannet utenfor Lampedusa, med oppdrag å plukke opp båtflyktninger som mest av alt ønsket å komme seg til Europa, de forjettede land, Eldorado. Jobben i seg selv har ikke gitt ham nevneverdig kvaler, men etter å ha møtt en av kvinnene han reddet bare for å bringe til interneringsleiren, har hele tilværelsen hans nærmest raknet. Han har mistet nattesøvnen og klarer ikke å forholde seg verken til oppdragene eller kollegaene sine lenger, han hadde havnet i en mildt sagt uheldig episode, og har endelig bestemt seg for å ta grep. Nå står han på terskelen til sitt nye liv- som han ikke aner noe som helst om!
Hva skal man si til en sånn historie? Jeg kan ikke annet enn si at jeg er imponert over at han har tatt konsekvensen av alle de nye følelsene som herjer med ham, og ønsker ham lykke til.
Jeg trur ikke Salvatore er videre imponert over meg og det tafatte forsøket på oppmuntring, men oppriktig talt: hva kan man vente av en som meg? Jeg lever et enkelt, helt ukomplisert liv, uten verken drama, kriser eller katastrofer, jeg har ikke erfaringer som gjør meg kvalifisert til å mene noe som helst om så alvorlige, dyptgripende livskriser. Likevel føler jeg at han har smitta meg med uro og rastløshet, og jeg bestemmer meg for å forlate taffelet. Jeg takker vertskapet for en hyggelig kveld, putter finskoa i skulderveska og tusler hjem. Det er fortsatt varmt, men jeg registrerer at natta har blitt mørk og tenker at snart!!! Snart er det høst! Da er årstida med forventninger og knuste drømmer over. Med høsten kommer de friske, klare morgenstundene, andres forventninger byttes ut med egne forhåpninger. Sjelefred. Hvilepuls. Det er snart tid for å tenne noen ekstra lys, kroe seg i sofakroken, finne fram bøkene som mer eller mindre har stått urørt så altfor lenge. Ganske snart. Høst!

Kinderegg-med-bonus-innlegg

Jeg har allerede havna i samme uføret som jeg var i rett etter påske; jeg er på hæla med innlegg om de siste lydbøkene jeg har hørt. Jeg har malt stua, og malearbeid er perfekt å kombinere med å høre lydbøker- men tilsvarende vanskelig å kombinere med å blogge ;o)
En kjapp presentasjon av de siste lydbøkene jeg har hørt (klikk på bildene for å høre utdrag- jeg advarer dere mot at det kan lede dere ut i fristelse ;o)

Casanovasyndromet av Øystein Wiik, som også leser. Helten Tom Hartman påtar seg å dra til Venezia for å lete etter ekskonas forsvunnede brudgom som forsvant sporløst rett før det planlagte bryllupet.
Øystein Wiik tar oss tradisjon tro med på et eventyrlig drama! Den mannen er intet mindre enn et geni- og dere kan selv gjette om jeg snakker om Hartman eller Wiik... Det viser seg nemlig at saken har forgreninger både til russisk mafia og dopede/ drepte studenter ved Harvard-universitetet, og det veves et imponerende flettverk av tilfeldigheter, fargerike personer, spennende miljøer og en god dose Indiana Jones, Hardyguttene og Frøken Detektiv; spenning, humor og turistbyrå; kriminelt god underholdning!

Dager i stillhetens historie av Merete Lindstrøm, som leser sin egen bok. Denne må sannsynligvis være det absolutte motstykke til Casanovasyndromet, men absolutt ikke når det gjelder kvalitet! Der den forrige boka er halsbrekkende og fantasifull, er Lindstrøms bok stillferdig, reflekternde og setter seg som en klump i magen.
Et eldre ektepar har gjennom hele sitt samliv fortiet mannens fortid. Verken, familie eller kollegaer har fått vite noe om bakgrunnen til Simon- selv om han nok egentlig har hatt et ønske om å snakke om det han hadde opplevd. Nå har Simon blitt dement og har minstet språket helt, kona sitter igjen i den totale stillheten, men det siste hun vil er å få ham plassert på et aldershjem.
Romanen fikk både Kritikerprisen og Nordisk Råds Litteraturpris, og jeg kan ikke annet enn si at denne kommer til å være med meg lenge. Anbefales varmt og hjertlig.

Keiseren av Portugalien av Nobelprisvinneren Selma Lagerlöf, kom ut første gang for hundre år sida og den vant den uhøytidlige kåringa av bokbloggernes favoritter i fjor høst. 174 romaner og serier kom med på lista, jeg hadde vel kanskje lest noenogtredve av dem, og det eneste jeg har lest/ hørt av vinneren før nå, var Nils Holgersons forunderlige reise (Forøvrig fabelaktig godt lest av Espen Skjønberg- anbefales, anbefales, anbefales!)
Dette er først og fremst historien om Jan i Skrolycka. Han sitter i vedskjulet og venter på at hans første barn skal bli født, han gleder seg slett ikke- snarere tvert imot! Likevel; da han først får jenta i armene, vil hann ikke slippe henne ut av synet et øyeblikk! De får et helt spesielt forhold, men det som til og begynne med er Jans store lykke, blir til slutt hans store sorg. Atten år gammel drar  Klara til byen, og forsvinner ut av livet hans, begynner han etterhvert å leve mer og mer i en fantasiverden.
Denne har jeg naturligvis vært veldig nysgjerrig på, jeg hadde for en gangs skyld ingen spesielle forventninger, men om jeg hadde hatt det, ville de nok blitt oppfyllt, alle som en ;o) Her var det historietime, familiedrama, misunnelse, kamp for tilværelsen, psykologi og ikke minst stor, stor leseopplevelse!

Til sist, bonusen; Huset ved moskeen av Kader Abdolah- som jeg strengt tatt bare har lasta ned fra Appen til Lydbokforlaget, og ikke hatt tid til å høre på enda...
Handlinga er lagt til Iran, et land jeg ikke kan huske å ha lest noe fra tidligere. Ei bok jeg har fått anbefalt både her og der. En av Solgunns absolutte favoritter. Dyktig oppleser og når lydfil er på tilbud  (99 små kroner, tilsvarer 6,5 liter drivstoff) så... Ja, da er jeg klar for litt hagearbeid i mårra, tenker jeg!!!

Tjaa... Var jeg a´jour da, mon tru? Nei, jeg er nok ikke det helt enda, jeg leser jo litt på papir også. Så vidt. Når jeg truer i meg frokostn. Mens jeg ser på at malinga på veggen tørker. Etter at jeg har lagt meg...

Det får vente til en annen kveld!

Terningkast tjuefire!

Som nevnt i forrige innlegg ble påskeferien lang- og god! Jeg har hørt og lest en god del- ikke alt jeg har begynt på er ferdiglest enda, men når jeg sjekker status inne på bokelskere.no, ser jeg at det er et visst etterslep når det gjelder bokomtaler! (hytteliv er ensbetydende med dårlig nettforbindelse ;o)
Jeg tar meg sjøl i nakken og tar et skippertak her og nå!

Kristina Ohlssons Paradisoffer hørte jeg før påske, og omtale er allerede skrevet. Den leste jeg egentlig mest fordi jeg ville "være litt inne i settingen" før jeg skulle høre den aller nyeste boka om Fredrika Bergman og Alex Recht, Papirgutten. Andre har omtalt den som intelligent og intrikat- og jeg kunne ikke valgt mer treffende ord selv! I en jødisk barnehage blir en assistent skutt og drept. Like etterpå forsvinner to jødiske gutter sporløst. De blir senere funnet drept, med papirposer tredd over hodene. I løpet av etterforskningen snubler Fredrika og Alex over en gammel israelsk myte, om en fremmed som stjeler barn for å drepe dem. Spørsmælet er om den gamle myten har blitt til virkelighet i Sverige- eller om de tilsynelatende tilfeldige drapene har andre årsaker? Historien er virkelig godt kontruert! Det er slett ikke lett å gjette seg fram til løsningen, man funderer og pønsker, men hvordan alle tingene egentlig henger sammen, se det er kløktig skjult! Vedsiden av denne hovedsaken som fortelles i fortids form, får vi korte, korte glimt fra noe som skjer i nåtid. En kvinne med en fiolinkasse i handa finner hele familien sin myrdet. Hele veien er det to alternative kvinner det kan være, begge er sentrale i boka, og selv om jeg føler meg grusom, håper jeg for hvert litt glimt at det for all del ikke må være henne!! Samtidig vil jeg jo ikke at den andre skal miste sine nærmeste- og dette må jo bety at personene har klart å vekke sympati hos meg, og at historien er troverdig?
Terningkast 6! Absolutt ingenting å trekke her. Absolutt ingenting!!
Forresten; dette er første gang jeg hører Nina Voxholt som innleser, og jeg kan vel si at jeg har fått en ny favoritt ;o)

Xinrans "Tapte døtre" lasta jeg ned fra Lydbokforlaget litt på impuls da jeg var i akutt mangel på lydbok da jeg stablet vinterved; rutinearbeid blir rene fornøyelsen bare man har den rette underholdninga! Boka handler om følgene av ettbarnspolitikken Kina har ført sida 1979. Jentebarn var uønsket, spesielt på landsbygda, og det var ganske sjokkerende å høre alt hva dette førte med seg av barnedrap, bortvisning av jentebarn, utfrysing av kvinner som fødte jenter osv.
Tone,  Janicke og Kleppanrova har skrevet fine innlegg om boka.
Terningkast fire: fordi jeg syntes den ble litt gjentakende og fordi jeg lot meg irritere av at forfatterens stadige overraskelse over hva som skjedde med jentebarna ikke lot til å avta, selv etter flere års arbeid med emne.

Arthur Conan Doyle; Sherlock Holmes: skaldale i Bøhmen og andre eventyr. Enda ei lydbok! Denne er ny, og jeg har fått lydfil fra forlaget. Det er vel knapt nok noen som ikke har fått med seg at nordmenn elsker påskekrim- ryktene sier i allefall det! -Og hva er vel mer erketypisk påskekrim enn selveste Sherlock Holmes?! Her får man seks fornøyelige og finurlige mysterier fortreffelig lest av Nils Radioteaterogkrimekspert-Nordberg. Dette er mitt første skikkelige dypdykk i Sherlock Holmes´ verden, og nå skjønner jeg at så godt som alle krimhelter som har dukket opp i de 125 årene som har gått siden S.H. så dagens lys, egentlig bare er bleke kopier av originalen!
Terningkast fire, fordi det var litt for lite variasjon i novellene. Nå i ettertid er jeg faktisk mer begeistra enn jeg var da jeg akkurat var ferdig med den, og jeg vil absolutt anbefale dere å høre denne lydboka. Det er virkelig en klassiker- en morsom en til og med, og det er slett ikke ofte man kan si om den sjangeren ;o)

Hver morgen kryper jeg opp fra havet skrev jeg om i går. Jeg likte boka kjempegodt, anbefaler den til alle som er glad i vakkert språk og originale tekster, men begir meg ikke ut på noe avhandlig utover det jeg skrev i forrige innlegg. Det var trulig hos Beathe jeg "oppdaget" boka. Hun har skrevet veldig bra om den, og linker til andre bokblogger som også har trykt den til sitt bryst.
Terningkast fem- det kunne så absolutt vært en sekser, men jeg trekker bittelitt fordi jeg hadde ønska meg mer!! (Strenge-Berit fikk gjennomslag for sitt synspunkt, selv om Snille-Berit altså gikk for full pott)

Langt nok nå-
og enda gjenstår det tre bøker. De trur jeg jammen skal få hvert sitt innlegg, jeg har totalt kommet opp i terningkast 24, og da bør man vel strengt tatt gi seg.. Men ingen bør vel bli overraska om det kommer noen entusiastiske innlegg her framover ;o)

Once in a lifetime: ute på ski før klokka seks om mårran; fantastisk!! Greit å bytte bort internett med dette ;o)

Bokåret 2013

Slik ble ordskyen som skal kunne beskrive bloggen i 2013! Ikke mye å bli klok av, bortsett fra at det blogges mest om bøker ;o)

Nå som vi må begynne å øve oss på å skrive 2014, er det på tide med ei lita oppsummering av året som har gått- og kanskje filosofere litt om hva slags planer, ønsker og forventninger man har for året som ligger så blankt og fint foran oss. Jeg har ikke all verdens inspirasjon om dagen , så jeg gjør det litt enkelt, og tar for meg lista over bøker lest og hørt i 2013 på Bokelskere.no

Inklusive seks barnebøker har jeg totalt lest 96 bøker, hvorav 33 lydbøker. Da jeg oppdaget at tallet var såpass høyt tidlig i desember, fikk jeg det for meg at jeg kanskje kunne nå de magiske hundre- og da fikk jeg skikkelig lesesperre!!! Jeg hørte noen lydbøker, men det gikk skikkelig trått! Den smellen må jeg lære av, enten ved å slutte å registrere bøkene jeg leser- eller ved å lese litt raskere slik at jeg ikke blir stressa mot slutten av året og går på den samme smellen en gang til! Jeg legger sjelden planer, så vi får sjå hvordan ting utvikler seg etterhvert..

Jeg har ikke gitt terningkast til alle bøkene jeg har lest, det er rett og slett ikke bestandig det føles rett, og da lar jeg det bare være. Likevel; av de som har fått  terningkast, fikk 17 bøker sekser, 27 fikk en femmer og ni bøker ble tildelt firere. Av det trekker jeg konklusjonen at jeg har lest mange gode bøker! Eller underholdende bøker, kanskje?
Av de store positive leseopplevelsene vil jeg trekke fram Ekstremt høyt og utrolig nært (uforglemmelig rørende og vakker! Jeg har fortsatt filmen liggende her på vent ;o), I en helt annen verden (utrolig original idé, briljant gjennomført!), Jamrachs menasjeri (rett og slett en stor overraskelse, i gråsonen mellom eventyr og historisk tidsbilde), Et helt halvt år (positiv overraskelse fordi alt det fine andre har skrevet og sagt om denne faktisk stemmer!), Hele livet på en dag (grusom og fantastisk, troverdig og rørende om andre verdenskrig.) og Et offer til Molok (årets beste krim- jeg har ikke lest mye krim i år, men denne er skikkelig bra!).

Jeg må nesten kåre de beste lydbøkene også. Vindeltorn ble en helt spesiell lytteopplevelse, ettersom historien og omstendigheter passa så bra sammen! Ellers ble jeg helt betatt av Sverre Anker Ousdal som leste Gabriel Scotts Kilden, og Roy Jacobsens De usynlige var vel bare helt perfekt, både selve historien og valg av oppleser. (Den kommer til å bli kjørt i reprise, og det gleder jeg meg til!!)
Et par debutanter bør også få sine velfortjente fjær i hatten. De er norske. Kvinner. Og har levert to knallgode fantasybøker; Siri Pettersen med Odinsbarn, og Tone Almhjell sin Vindeltorn. Begge får kred for suverene idéer og flotte gjennomførte, levende og engasjerende bøker! Hipp-hipp!

Andre bøker jeg har gleda meg over i år, er blant anna den fine strikkeboka til Sidsel J. Høivik som jeg stadig kommer tilbake til. Charlottes viltkokebok som gjør at vi fortsatt har middag på bordet de fleste dagene- og som fikk en eller annen kokebokpris nå rett før jul, jeg trur det var for årets kvinnelige kokk; vel fortjent og gratulerer! Også må vi ikke glemme Lisa Aisato, med den nydelige boka Fugl. Med de vakreste illustrasjonene du kan tenke deg- jeg er så imponert over folk som er så dyktige!!

Desverre er det ikke til å unngå at det dukker opp noen skuffelser. De kunne jeg kanskje forbigått i stillhet, men for egne del vil jeg ha dem med i oversikta. Det er liksom meninga at jeg skal kunne legge bort de bøkene som ikke fenger, men jeg er fortsatt for dårlig til det. Jeg trur det skal bli et av forsettene mine for 2014; jeg skal ikke plage meg selv til å lese bøker som ikke fanger meg innen rimelig tid. Vel, Kari Nygaards roman Reisen til Bella Coola svarte definitivt ikke til forventningene, det samme gjaldt Rosie Thomas´ Sjalet fra Kashmir. Felles for disse to; altfor forutsigbare, blodfattige og grunne.

Nå skal jeg først og fremst prøve å komme skikkelig i gang igjen med lesinga. Jeg har- tru det eller ei- opptil flere bøker stående som jeg gleder meg til å ta fatt på ;o) Bøker som ikke nødvendigvis er nyeste nytt, men som jeg vet kommer til å ta meg med til steder jeg ikke har vært enda, til møter med mennesker jeg kommer til å bli glad i og til opplevelser jeg aldri hadde fått om det ikke var for bøkenes magiske verden!

Jeg skal også pønske litt til for å finne ut hvilke bøker jeg vil nominere til Bokbloggerprisen. Jeg har noen helt opplagte kandidater, men vi kan jo nominere opptil 2 X 7 bøker, og da kan det hende jeg finner noen andre også, vi får sjå!

Til sist vil jeg ønske dere som er innom bloggen et fortryllende nyttår! Håper dere får tid til å sitte litt ekstra i godstolen med bok og en kopp varm drikke. At dere får fine turer med lydbok på øret. At det blir vær til å sitte lett henslengt med ei fornøyelig bok ute på trappa eller terassen. At bibliotekene fortsatt blir et lavterskel-kulturtilbud for alle. At nye forfattere kan nå ut til massene. At de etablerte fortsetter å gi oss store leseopplevelser.

Kanskje det er akkurat i år vi kan finne verdens beste bok ;o)

Jeg skulle kanskje laget linker til bøkene som blir nevnt her, men det.... Hvis det er bøker dere vil lese litt mer om, går det an å søke i søkefeltet nederst til høyre.

Jeg forbereder meg

Det er noe litt magisk ved 24. november. Det skjer ikke noe spesielt, ingen feiring, ingen fest- men det er det at vi har akkurat én måned igjen til jul! Og da kan til og med jeg, som av prinsipp ikke vil starte med juleforberedelser for tidlig, forsiktig begynne å finne fram årets julebøker, om ikke anna!
Her er en presentasjon av de jeg har valgt- og hvorfor det ble akkurat disse!

Norges vakreste julehjem, Schibsted Forlag, 2012.
Alle damer liker å kikke i interiørblader, drømme seg bort og kanskje få idéer til prosjekter i sitt eget ringe hjem- ikke sikkert alle hadde trudd det, men jeg er altså intet unntak! Her får du et supert utvalg av hjemme-hos-artikler fra magasinet Maison; det oser av kvalitet, estetisk sans og eksklusivitet, men også av hyttehygge, tradisjoner, tømmervegger og raust med julehygge fra perm til perm! Mens man kjøper det ene julebladet etter det andre, kan man ta fram denne boka år etter år, og stadig risikere å komme i den rette stemninga. Ypperlig julegave også, gjerne i stedet for anna interiørnips til de som har denne tilbøyeligheta...

Julebrevpikene Karin B. Persen.
Silke Forlag, 2012.
Usedvanlig mange bokblogger har visst mottatt denne fra forlaget, og blogget usedvanlig positivt om den. Da blir jeg automatisk en smule skeptisk, men også en smule nysgjerrig... Da jeg fant den som e-bok til den nette sum av 129 kroner, var ikke valget så vanskelig!
At boka viser seg å være inndelt i "dato-kapitler" er en god bonus; da blir dette årets julekalender, ikke adventskalender! Mens en adventskalender går over 24 dager, dekker julekalenderen min romjula også! Særdeles godt fornøyd med det, selv om det ikke ser ut til at jeg får "åpne luke" hver dag. Pytt-pytt; jeg kan kanskje spe på med en sånn billig sjokoladekalender i tillegg? Eller forresten; jeg er voksen og kan spe på med litt skikkelig julesnop de dagene det ikke blir bok-luke, jeg trenger jo ikke å la meg avspise med en stusselig mikro-sjokoladebit lenger ;o)

GOD JUL Hvor er du? Beate Grimsrud,
Cappelen Damm, 2012.
Jeg ble helt stum av den prisbelønnede boka hennes En dåre fri, og da jeg så at hun skulle komme med ei ny- og julerelatert bok, og så den lekre framsida ble jeg veldig entusiastisk. Når jeg nå sitter her med boka i hendene, er jeg enda mer sikker på at dette var et godt valg! Bildet her er fra forlagets sider, men yter desverre ikke det nydelige coveret full rettferdighet- detaljer forsvinner, fargene er egentlig mye dusere og det viser (naturlig nok!) ikke baksida som er minst like vakker som framsida. På innsida av permene er det kart over stjernehimmelen, og spredd utover sidene finner man bilder fra barndommen og ungdommen. Boka handler om "Julaftener jeg har levd, steder jeg har sovet og søsteren min" og begynner sånn:

Det er julaften to tusen og elleve. Storesøster Torunn og jeg ligger i hver vår sovepose i sanden i Wadi Rum-ørkenen i Jordan. 
Jeg ligger begravet som julepresangene jeg ikke ville ha som barn, og som jeg sparte til sommeren i en rosemalt kiste og siden gravde ned i en grop i hagen.

Jula er ikke bare fest og moro, jeg ser virkelig til å lese denne, trolig blir det en fin leseopplevelse og en motvekt mot tvangshygge, kos, glitter og glansbilder. 

Vinter og jul med Kjell Aukrust, lydbok Cappelen 2007, lest av Toralv Maurstad. Til tross for det jeg skrev over om tvangshygge, kan jeg ikke annet enn fryde meg over Aukrust! Vinter, nymåne, frostrøyk, knirking fra beksømsko mot snø... Sju og tredve mil nordover, litt øst og oppover...
Lun humor og varme tradisjoner.
Forresten; Nrk hadde tidligere i høst ei avstemning for å avgjøre hvem som var den morsomste norske forfatteren, hvem andre enn gode, gamle Kjell kunne vinne den kåringa??

Sånn! Med disse i lesekroken blir jeg nok klar til å ta i mot jula, tenker jeg!

Oppfølging/ tydeliggjøring

Innlegget om å leve langsomt/ forandre kurs/ bli mer fornøyd/.... /....

kan kanskje oppsummeres av denne illustrasjonen som jeg frekt og freidig har tyvlånt fra en blogg som jeg trur hadde funnet den på pinterest eller det var i hvertfall noe sånn...

(Heleren er ikke bedre enn stjeleren)

Grip sjansen- du vet ikke om den kommer tilbake!!

Kjapp oppsummering av en for lengst avsluttet påske

Noen ganger er det mye morsommere å lese enn å oppdater blogg. Og når man først er "på hæla", blir det enda vanskeligere å sette seg ned med mac´en. Et lite skippertak her nå, så kommer jeg vel kanskje sterkere tilbake senere?! Jeg skriver bare hvordan jeg likte disse, ikke så mye om handlinga- da blir det jo ingen kjapp oppsummering...
Snøbarnet; Jeg likte miljø-, natur- og personskildringene mer enn veldig godt. Jeg likte nerven og stemningen som var til å ta og føle på, jeg likte det intense  og kampvillige, jeg likte at de strekte seg langt for å oppnå det de hadde satt seg som mål. Men jeg er fortsatt ikke helt sikker på om jeg mislikte eller elsker slutten. En variant av det opprinnelige eventyret om snøbarnet kan du lese på denne fabelaktige bloggen her.
Blomstenes hemmelige språk; Denne har jo fått veldig bred omtale. Det virker som at nær sagt alle bokbloggere har fått den tilsendt- ja, bortsatt fra meg da, som lånte den som lydbok fra Grue Bibliotek! Det velkjente grepet med å la Victoria fortelle parallelt om fortid og nåtid, fungerer veldig bra. Jeg liker hvordan vi i små drypp kommer stadig nærmere forklaringa på hva det var som gjorde at livet ble som det ble for henne. Og her er jeg helt sikker på hva jeg synes om slutten: Jeg elsker den!!! Flott bok som har fortjent all ros den har fått!

Nattmannen; bok nummer to fra Larvik politikammer og etterforkeren Wisting. Grei krim som jeg for det meste hørte på mens jeg var ute og gikk. Litt irriterende med språklig slurv (F.eks: Wisting spurte om den drepte/ halshogde fjorten år gamle jenta hadde noen fiender; jeg mener: fjortenåringer har ikke fiender, de har uvenner!) Yngve Berven leser bra, og er med på å løfte boka et par hakk.

Kvinnen i buret; Første bok om avdeling Q, Carl Mørck og elskelige, snurrige Hafez el-Assad. Jeg er frelst. Kort og godt. Veldig bra bygget opp, og veldig morsomt å prøve å finne sammenhenger underveis! Jeg så tidlig tegn på hvordan ting hang sammen, men det var likevel nesten uutholdelig spennende å følge med helt til slutt! Ble litt svett da jeg trudde jeg manglet noen lydfiler på slutten, men jeg kunne heldigvis ta det hele med ro; jeg fikk med meg alt, og gleder meg til å fortsette på bok nummer to i serien, Fasadedreperne.

Frihetensvinder; denne rakk jeg strengt tatt ike å avslutte i påsken, men regner med å lese de siste sidene i dag. Handler om Mary som er født og vokser opp som husslave på midten av 1800-tallet, dvs. rett før borgerkrigen bryter løs. Hun har fotografisk hukommelse, er for seg, blir kjøpt fri fra slaveriet, får en utdannelse, og blir svært viktig for unionen, føderasjonen og avviklingen av slaveriet i USA. Boka er basert på en sann historie- og en mer utfyllende omtale kommer straks!!

Jess! Da var jeg visst a´jour igjen! Legger fra meg den dårlige samvittigheta og tar fram Frihetens vinder for å lese slutten..

God helg!