Toppturtest

Av og til kan man finne gode forklaringer på hvorfor det blir så lite blogging. Et eksempel kan være når man får ei ny bok om toppturer i Norge, og man oppdager et fjell og en topp man ikke visste om, men som ikke ligger lengre unna enn at man kan ta en dagstur for å teste om boka holder mål... Det blir ikke mye skrivetid av slikt noe!

I Terje Karlungs bok "Toppturer i Norge" er nittini turer spredt over hele landet presentert med bilder, kart og henvisning til andre severdigheter i nærheten av selve turmålet. Turene varierer i lengde og vanskelighetsgrad, noen er forholdsvis bynære, mens andre ligger lengre unna "folkeskikken" og er ikke like letttilgjenelige- det betyr at her vil de fleste antakelig kunne finne både inspirasjon og nye turtips.
Noen av turene som er beskrevet i boka hadde jeg allerede gått, Galdhøpiggen, Glittertind, Besseggen, Snøhetta, Søln og Sølnkletten- det sentrale østlandet, aksjonsradiusen er ikke så stor...!
Nytt turtips fra boka var Prestkampen som ligger rett sør for grensa mellom Ringebu og Gausdal, og er dermed midt i smørøyet for veldig mange hyttefolk (som jeg regner med er glad i tur- og friluftsliv ;o)

Vår rute er lilla..

Forfatteren tar utgangspunkt fra det store hytteområdet Skei, mens vi valgte å gå fra motsatt side, fra den mye mindre kjente Bånsetra ved Fåvang. Rutebeskrivelsen i boka inneholder ord som grusvei, slalåmtrasé, stolheis, skiheis, gul, oransje og lilla sti og sist, men ikke minst: utsikt over golfbanen!  Vår rutebeskrivelse er mye, mye enklere: parker ved enden av veien, følg stien, ta til venstre i første stidele, deretter er det bare å følge stien opp langs den karakretistiske Bånseterkampen, ned i salen og opp igjen til toppen av Prestkampen. Jeg føler meg relativt sikker på at vårt veivalg er det beste- i hvert fall for alle de som ikke holder til på Skei! Det skal sies at for de andre turene som jeg har gått tidligere, er rutebeskrivelsene helt fine, så den lite sjarmerende beskrivelsen av veien til Prestkampen, er ikke representativ for helheten. Men som jeg nevnte: inspirasjonen til å komme seg ut på tur og å finne nye turmål, er absolutt det viktigeste ved slike bøker. Et lite ekstrapoeng for opplysningene om andre severdigheter; jeg ser lett for meg at mange har flere interesser enn tur, fjell og gråstein, så det trur jeg mange vil sette stor pris på.
Konklusjonen er at dette er ei bok man lett kan anbefale, både til ferske vandrere og til mer erfarne som ønsker seg ny inspirasjon. To- og firbente sier tusen takk for tips som førte oss inn i et område som var overraskende fint og variert, samtidig som det var lettgått- og selv om vi gikk her på en av sommerens varme solskinnsdager, skjønner vi godt at Skei og Skeikampen er et av de områdene skieliten sverger til når de skal ha treningsopphold i Norge ☺

Bånseterkampen: karakteristisk bratt egg ned mot det flate slettelandskapet sørover

Enja og Lilli ved den flotte toppvarden- topp ER topp, asså!!

Toppturer i Norge

99 turopplevelser fra sør til nord

Terje Karlaug

VigmostadBjørke, 2018

215 sider

Anmeldereksemplar fra forlaget

Norges beste kremtopper- i utvalg

Jeg lider av lesevagring. Jeg prøver vireklig, men det ser ut som sykdommen er resistent mot alle de kurene jeg har fått anbefalt.

• Lese gamle favoritter 
• Lese korte historier
• Lese aviser
• Lese kjappe, spennende ungdomslitteratur
• Lese tegneserier/ grafiske romaner/ noveller
• Lese dikt
• Ikke lese i det hele tatt

Alt er prøvd, uten at jeg merker bedring- og her snakker vi faktisk flere uker med sykdom og selvmedisinering. Det eneste som til en viss grad funker, er bøker intravenøst via sonde rett i øret. Det gjør at jeg klarer meg ganske bra, men på sikt er heller ikke dette noen permanent løsning. Ikke bare lydbok- det er som å amputere en fot: du kan selvfølgelig overleve- og til og med leve bra, men man vil sannsynligvis savne det andre benet resten av livet. Mange får enda til fantonsmerter etter at et lem er amputert. Det kan man få ved lesevegring også. Hos meg setter det seg først og fremst i magen, men jeg merker det selvfølgelig på psyken også, rastløsheten slipper aldri helt taket, i beste fall blir grepet litt lettere akkurat i det jeg sondemates via øret...

Pippa er definitivt mer vant til goelogi-kremtopper enn sjokolade-kremtopper ;o)

Mens vi venter på at ting skal gå seg til, har vi prøvd å kose oss med tur-litteratur. Det blir aldri feil, det være seg lesevegring, gråvær mellomsesong eller amputerte føtter. Man kan alltids legge vage planer og drømme om alle de fine turene man skal gå, stedene man vil se og toppene man vil bestige.
Gyldendal har mange fine turbøker, og i år har de gitt ut Inger Lise Innerdal og Otto Teksum Lunds anbefalinger av "Norges beste kremtopper". Her er det gode beskrivelser av toppturer spredt over hele landet, og de viser at det slett ikke nødvendigvis er de skyhøye vanskelig tilgjengelige toppene som gir gode minner og naturopplevelser! Med denne boka kan hver enkelt fjellvandrer vurdere hvorvidt turen som ser fristende ut faktisk er overkommelig og gjennomførbar, ettersom blant annet turenes lengde, forventa tidsbruk og ikke minst stigning og vanskelighetsgrad er oppgitt i oversiktelige faktaruter.
Sånne bøker er utrolig inspirerende, og denne er ikke noe unntak! Jeg er nok en større kartentusiast enn de fleste, så hvis jeg kunne ønsket meg noe annerledes, hadde jeg ikke sagt nei-takk til litt større kartutsnitt, om nødvendig på bekostning av noe av bilderikdommen. Bilder er fint for å vise det spesielle og ekstraordinære, men skal man være ærlig, er det ikke mange som faller i staver over andres turbilder- vi vil halst se (og vise fram) den gråsteinura vi sjøl klatra opp, tåka vi sjøl famla oss gjennom, utsikta vi sjøl ble målløse av. Det er antagelig slik at vi lar oss inspirere av andres fortellinger om turene, mens bilder nesten aldri gjengir det fantastiske, overveldende og uforglemmelige en fjelltur faktisk kan være. Mitt tips er derfor: les boka for å få inspirasjon- ta turen og samle dine egne minner og bilder ;o)

Boka anbefales for alle som er glad i tur, natur og kremtopper!
Litteratur,- kultur,- og tur-Tine har også skrevet entusiastiske og fine ord om boka, mens du kan bla litt i den her hvis du er nysgjerrig på hvordan den er bygd opp. (Har du tur, finner du også andre fjell- og turskriverier på den sida)

Ut i det fri: mikroekspedisjoner vs. Mt. Everest

Her gikk det galt i snøstormen i juli 1872.

Det er antagelig noen som har lagt merke til at det er tre "greier" som får hjertet mitt til å banke litt ekstra. Først og fremst er det selvfølgelig hundene våre- jenten´ hennes mor. Selv med min livlige fantasi kan jeg ikke se for meg et liv uten dem. Dernest har vi bøkene- som gir meg muligheten til å leve flere liv, og som gir meg opplevelser og innblikk i verdener jeg ellers ville vært fullstendig uvitende om.
Og sist, men slett ikke minst: tur- natur. Dette favner veldig mye, men jeg utelater det meste alt som har ekstrem- som prefiks. Turene kan gjerne være (litt) krevende, men jeg vil nok helst ha tak over hodet når natta kommer, varm dusj er aldri feil, muligheten til å tørke våte klær og sko en absolutt fordel. En light-variant av mikroekspedisjoner holder nok lenge for meg.
Fjellturer/ klatreturer som krever tau, sikring og mannskaper, blir nok i meste laget seriøst for min del, men det betyr selvsagt ikke at man ikke kan kose seg med å lese om disse gale menneskene som setter eget og andres liv på spill for å stå på en eller annen spektakulær fjelltopp:

Jeg har lest "Everest" av Odd Harald Hauge- en thriller skrevet av en forfatter som nesten nådde toppen av verdens høyeste fjell. Erfaringene han har fra den ekspedisjonen, er utvilsomt med på å fargelegge denne romanen, det setter prikken over i´en og gjør det ekstra spennende: man stiller seg naturligvis spørsmål om hva som er selvopplevd, hva som er fantasi og hva som bygger på andre fjellklatreres opplevelser. Den som har fulgt litt med på "Everest-nyhetene" de siste årene, finner igjen flere elementer med klare likhetstrekk med faktiske hendelser, noe som gjør historien truverdig.
Martin Moltzau er en norsk eventyrer, og slett ikke av mikroformat: to ganger har han blitt kåret til Explorer of the Year. Ekspedisjonene hans har foregått i lavlandet, de har vært ekstreme i betydningen lange og vanskelige, men kanskje ikke egentlig farlige? Dessuten begynner det å bli litt lenge sida forrige bragd, så firmaet som sponser ham, begynner å bli utålmodige etter nye sensasjoner. For å holde maska og for å beholde inntektene sine, lar Martin seg overtale til å bestige Everest. Til tross for at han strengt tatt ikke er noen klatrer, og heller ikke føler seg spesielt komfortabel med å være prisgitt andre menneskers vurderinger og forberedelser, melder han seg på en kommersiell ekspedisjon ledet av en annen klatrelegende, den aldrende Sir Richard Lawrence. Det viser seg etterhvert at alle deltakerne har svært så personlige (og sære?) grunner til at de vil bestige verdens høyeste fjell, og det er slett ikke sikkert alle er like ærlige om motivene sine.
Allerede fra begynnelsen sitter leseren med en følelse av at ekspedisjonen er bygd på et sviktende fundament. Tonen mellom de fem deltagerne preges vekselsvis av aggresjon og mistenksomhet, og generelt er det en ganske uggen stemning. Da de forflytter seg oppover fjellet, fra leir til leir, dukker det stadig opp nye utfordringer og problemer. De mangler en pc-kabel så de får ikke kontakt med meteorologene, det er ikke nok tau til å legge sikring på alle de farlige partiene, sherpaene streiker, kinesiske myndigheter er.. la oss kalle det innpåslitne, osv.
På den siste etappen fra ABC tilspisser situasjonen seg ytterligere, og det skal komme til å gå på livet løs både for den ene og den andre.

Denne boka likte jeg godt, men hva var det egentlig jeg likte? Jeg likte det uforutsigbare og overraskelsene under veis. Jeg likte det autentiske, det truverdige og det realistiske. Jeg likte at det til å begynne med tilsynelatende skjedde lite- de hvilte, aklimatiserte, kjeda seg og venta på bedre vær- likevel bygges det opp en forventning om at snart skjer det noe riktig ille, snart klikker det for en eller annen, snart... Absolutt en god og underholdende thriller man bør skynde seg å lese før det blir for varmt og vårlig ute ;o)

Andre bloggere som har lest boka er for eksempel Anita som ble fanget fra første stund, Tine som hadde en vidunderlig leseopplevelse og kaller Everest en slukebok, og Moshonista som ikke var like begeistra, men syntes det ble for blekt, tamt og udramatisk.
Det er i grunnen bare en ting å gjøre: lese boka selv for å finne ut om Everest kan være aktuelt som neste feriemål eller om man heller skal satse på en mikroekspedisjoner og nærturer!

****************************************************************

Andre "luftige" bøker som kan være av interesse, hvis "Everest" blir i meste laget:

 

Klikk på bildene for å lese mer om disse!

Tre bøker for turfolk

VI er ikke spesielt glad i å bli fotografert, så det blir "snikbilder" mens den andre er opptatt med egnesteinstudier for å få vist dimensjonene ;o)

Når man nærmest snubler over slike steinformasjoner, er det lett å få assosiasjoner til bokstabler! Bildet er fra en fjelltur tidligere i høst. Vi bestemte oss for startsted, og ettersom vi var litt usikre på været, hvor bratt det ble, om formen holdt osv, lot vi tilfeldighetene bestemme hvor vi endte opp, og dermed fant vi denne fantastiske plassen! Det gikk ingen sti hit, langt mindre vei- men vi så "skjæringa" på lang avstand og bestemte oss for at det kunne være morsomt å sjå den på nært hold. Jeg trenger vel ikke å si at vi var godt fornøyd med avgjørelsen!

Dermed var det ikke til å unngå, jeg måtte finne fram igjen tre bøker jeg leste i sommer, og skrive et innlegg om tre veldig gode, men helt ulike turbøker, nemlig disse:

Det er på en måte en kronologi her, men den krever nok litt forklaring:
Reidar Müllers "Det som ble Norge. Om fjell, is og liv gjennom 2902 millioner år" (Aschehoug, 2014) handler om hvordan landet vårt ble til. Det handler om geologi og paleontologi. Om myra som kan være arkeogogenes hermetikkbokser, om fjell, fjord, skog og dal, om klimaforandringer forårsaket av kjempemessige vulkanutbrudd, om kontinentalsokkelen, brudd i jordskorpa, om plateforskyvninger og istider med opptil to kilometer tykke islag over Norge, om hvorfor nordmenn har blek hud og ikke minst om Thulitheripus svalbardii, den langbente flodhestlignende skapningen de fant spor etter i Gruve 7 i 2006. Utrolig lærerik og faktisk ganske lettlest. skrevet med både innevelse og et snev av humor. Nesten tretusen millioner år, kan virke litt overveldende, men trøst dere med at i svært lange perioder skjedde det knapt nok en liten skjelving i den geologiske tidsspiralen... Boka anbefales absolutt som et innføringskurs for dem som vil lære litt om hvorfor fjellene våre er som de er, og hvorfor de er akkurat der de er- alt har ei forklaring, og dem får man her. Det setter en ekstra spiss på turen når du vet hvorfor, hvordan og kanskje når!

"De siste eventyrskogene. En veiviser til Oslomarka" (Cappellen Damm, 214) er skrevet av Gjermund Andersen, leder for Naturvernforbundet i Oslo/ Akershus. Boka beskriver det særegne ved hvert enkelt område av marka rundt Oslo, og er rikt illustrert med (for det meste) stemningsfulle bilder (noen få viser rasert og ødelagt eventyrskog, de er naturligvis ikke like egna til å skape ro i sjela). Noen vil kanskje spørre seg om hvorfor jeg, av alle, har lest denne, men det har også ei forklaring. Jeg ble fortalt at den var interessant, og den er proppfull av historikk og kunnskap om naturvern (så klart), men også om filosofi, holdninger, økologi, allemannsretten, friluftsliv generelt, betydningen av at spesielle naturområder fredes og masse vis av fine, kloke tanker. Hvis vi hadde klart å få alle små og store skogeiere i landet til å lese denne, og sette seg inn i stoffe som presenteres her, hadde vi kommet langt på veien til at senere generasjoner også vil kunne glede seg over naturlig natur- og eventyrskoger! Et praktverk. Anbefales selvfølgelig til alle som er glad i natur.

Til sist er det Gaute M. Sortlands "Fotturar i Norge" (Samlaget, 2015), ei underfundig, snurrig, melankolsk og fin lita bok som nær sagt har gått som en farsott over Blogglandia. Den er satt sammen av tretti korte og litt lengre tekster, helt uavhengig av heverandre. Det eneste de har felles, er at de ikke handler om turliv, telt eller termos! "Fotturar i Norge" blir brukt som erstatning for personnavn, et begrep, et sted, en bar, en hendelse... Jeg ser for meg at forfatteren har sittet i skrivehula si og hatt en plan om å skrive, men uansett hva han satte seg fore, har han mista tråden og begynte å tenke på nettopp fotturar i Norge i stedet. Resultatet ble som det ble: fornøyelig og originalt! Denne lånte jeg som ebok på biblioteket, ei genial ordning som gjør at denne ligger an til å bli gjenlest ved senere anledninger. Også denne anbefaler jeg, som de aller fleste andre som har lest den- ikke bare til de som er glad i natur eller tur, men også til de som bare er glad i gode bøker og originale historier.

Soloppgang med løfte om en fin dag

Til slutt noen bilder fra turen i går. Jeg er takknemlig, indelig, oppriktig og djupt inni meg, for at jeg ikke må sitte inne på et kontor og tenke på fotturene jeg helst skulle vært ute på! For meg er det bare å stå opp, fore hunder, få i seg litt frokost sjøl og legg i vei. Livet er tross alt best ute- og med lydbok på øret, får man til og med det beste fra flere verdener! I går hørte jeg ferdig Elena Ferrantes "Historia om det nye namnet", den andre boka i Napoli-kvartetten. Det skal jeg selvfølgelig komme tilbake til☺

Rudolf er på spa for å lade opp til den hektiske perioden han har forran seg

Så var vi på vei ned i dalen igjen. Ned i tåka. Ned i mørket.

Ps...
Mulig kronologien ikke ble så mye klarere av dette? Norge blir til- mennesker ødelegger skogen, andre prøver å verne- folk bare tenker på fotturer enten fordi det ikke er igjen noe naturlig natur, eller fordi de må på kontoret. Alt heng i hopes med alt- kloke ord fra Sigbjørn Johnsen, ikke Gro Harlem, som ofte kreditteres for sitatet.
Pps. Alle disse tre bøkene denner på en forunderlig måte en link til ei anna bok jeg nylig har hørt, "Slekters gang" av Jan Kjærstad. Omtale er på gang!

Påskelektyre

Beathe skrev noe om at man kanskje kunne forvente at man fikk lest mye i påsken, mange fridager osv.. Men... Her er det nemlig et stort men! Når man har fri, er det jo så mye mer enn å lese bøker man kan gjøre! Mi erfaring er i hvertfall at jeg rekker å lese mer på hverdager, enn andre dager- og man skulle kanskje tru at det i hvertfall ikke var noe forskjell all den tid man ikke jobber, men det er nok ikke sånn det fungerer. Den som ikke jobber, vil nemlig også gjøre litt ekstra ut av helger og ferier slik som påsken :o)
Før vi dro til fjells putta jeg bøker litt vilkårlig ned i sekker og bager etterhvert som dem dukka opp, og jeg hadde dermed mista oversikten over hva som ble med. Nå som det allerede har gått noen dager, innser jeg at det ble ikke akkurat for lite lesestoff!
Jeg har lest ferdig "Finne ly" av Aina Basso, og er godt i gang med "Elizabeth er borte!", den trur jeg kanskje blir fullført før hverdagen kaller igjen. Resten av bøkene er jeg stygt redd kan bli tema i et senere boka-på-vent-innlegg...
Det som kan redde lesestatistikken er lydbøkene. Jeg har nemlig funnet ut at hvis jeg bruker bare en ørepropp mens jeg går på ski, kan jeg fortsatt "høre" litt på stillheta som er så viktig når man er på fjellet- eller ute i naturen ellers! Det blir litt sånn ja takk, begge deler, bok og stillhet. I dag var det Carl Mørk, Assad og Rose som fikk bli med på topptur- hadde de bare visst! De surrer jo stort sett rundt i pannekakeflate Danmark, og fikk nok ikke med seg disse flotte timene i norske fjell. Trøsten får være at de tross alt satt en ekstra spiss på turen for min del. Jeg nærmer med svaret på den gamle mordgåta de baler med i "De grenseløse", og da har jeg to lydbøker til klare; "Vida og Miss Hazel" av Jonathan Odell, og "Alax" av Pierre Lemaitre. Hvis været og skiføret holder seg- hvilket meteorologene nærmest har lovt- rekker jeg begge disse. Skulle spådommene hva vær og føre angår derimot ikke slå til, betyr det buvær og innetid- og dermed tid til å lese litt mer papirbøker! Eller e-bøker...! Nå kom jeg på at jeg jaggu har et par av det slaget også; Linda Olssons nyeste, pluss "Mi briljante venninne" som har fått oppsiktsvekkende mye oppmerksomhet. Jeg innser at jeg slett ikke kommer gjennom alle disse i løpet av påsken, mn som nevnt: jeg får lest mer når hverdagen kommer!


Bilde fra dagens skitur. Enja forlangte at hvis jeg skulle ta med Carl, Assad og Rose, ville hun også ha med seg noen. Valget falt på en av påskekyllingene. Herre gud: med den opp-pakkinga er det bra vi går litt utafor allfarvei...

Håper alle får en strålende påske!

Hver gledesstund du har på jord

betales skal med oppvask.


Det fine er at mens man står der og rører rundt med oppvaskkosten, kan man for eksempel høre på radioen. Reiseradioen, for eksempel. Med rømte papegøyer, bortkomne badeballer og badetemperaturer ved strender du aldri kommer til å besøke, og like greit er vel det, så kaldt som det er overalt.
Eller man kan høre på lydbok, som jeg gjorde i går :)
Her på sætra har vi bare veldig-smalbånd så det var helt uaktuelt å laste ned noe nytt, og fra mitt etterhvert innholdsrikt lydbokbibliotek, valgt jeg Jo Nesbø. Ikke krim, men sommernoveller! Hva den mannen kan.
Tekstene i "Og derr! Var sommeren igang" ble faktisk første gang framført i 2000, i nettopp Reiseradioen.
Det er flere koblinger og tilfeldigheter ute og går. Historiene i denne samlinga er lagt til Molde, rosenes by, hans barndomsby, min fødeby. Nå skal jeg ikke påberope meg å ha særlig mye til felles med Nesbø, men en ting har gjort utslettelse inntrykk på oss begge: Oskar Syltes brus med ananassmak! Ved sida av pære-saftis, som på slutten av forrige århundre ikke var å oppdrive på det indre østland, var ananasbrus toppen av lykke, prikken over i'en og sommerdrøm nummer 1.
Sommer var biltur til Nord-møre (vi sa bare "Vestlandet", men etterhvert har jeg skjønt at det er litt upresist) Vi dro fra Østerdalen på mårran, kanskje ei kjapp bensinfylling i Folldalen, ei kort pause på Oppdal, og var framme på Øre til litt sen middag. Eller kanskje det ble kveldsmat før vi nådde målet, passe bilsjuke.
Søskenbarn, tanter, onkler, besteforeldre, melk som smakte søtt og rart (silo har jeg tenkt i ettertid). Om mårran; lukta av kokekaffe som steg opp den smale trappa til andreetasjen, der den heldigste fikk sove i enerom på Britt-loftet, mens alle de andre måtte fordele sengeplasser i det andre, store soverommet.. Og hvor rart det enn høres ut; sommer var røkt kolje med kokte poter, gulrøtter og smelta smør til middag, og hvis jeg ikke husker feil, var det ripssaft å drikke attåt. Bittelitt sur.
Mens de første sommerassosiasjonene bare var der, helt selvfølgelig og i grunnen ikke var noe å dvele ved, var den koljemiddagen noe å glede seg til. Lenge!

Røkt kolje står ikke i boka jeg har med oversikt over fisker i Norge, så det er nok enten veldig eksklusivt og sjeldent, eller import fra fjerne land- eller kanskje aller helst fjerne vann?! En dag skal jeg finne meg en fisker. Eller fiskebil. Eller fiskebutikk, og når jeg til slutt får tak i den fisken, skal jeg lage middag og servere på fine tallerkener, med linduk på bordet, sølv og krystall. Og kanskje kommer kongen, vi som er slik på godfot :o)

Mens jeg venter og lengter, håper jeg at Helene på bokloftet, som et apropos til Nesbøs gjesteopptreden som ferievikar på brusfabrikken, har lyst til å fortelle om sitt forhold til sommerjobbing! Følg linken over for å få med femte del av sommerstafettføljetongen 2014 -8-@

Sikkilsdalen, kongen, Sonja og hestslepp

Kjære HL! Kjære skrivekollega! Kjære lesere!
Først av alt må jeg få takke for invitasjonen, tilliten og initiativet! Dette blir spennende, og jeg håper vi klarer å engasjere noen lesere etterhvert! En Sommerstafettføljetong, en badeball som kastes hit og dit, spørsmål og svar. Kanskje vage, kanskje helt presise. Den som leser får se...

Dagen i dag er lang, årets lengste! Sommersolverv! I tillegg begynte den uvanlig tidlig til meg å være. Sommerferien begynner jo i dag, og da var det opp og hopp- ut på tur! Biltur hører sommeren til. Hester på fjellbeite hører sommeren til. Fjelltur hører sommeren til. Is hører sommeren til. Eventyr hører sommeren til. Alt dette har jeg fått i dag- og enda er kvelden ung, hvem vet hva den vil by på?








Hestsleppet i Sikkilsdalen er legendarisk, endelig kom vi oss dit, og dagen skulle bli helt uforglemmelig! Først så vi de to hestefølgene bli slipt i Prinsehamna og Åkrehamna (?). Deretter tok vi bena fatt og klatra opp på Sikkilsdalshornet (toppen på det siste bildet). Derfra har man skikkelig god oversikt, og vi så at det var folk og aktivitet på Prinsehytta (dere vet hytta til kongen?). Vi hadde passert grinda inn til hyttetunet tidligere på dagen, og der står det faktisk at adgang ikke er tillatt. Som alltid var både Enja og Pippa med; i all beskjedenhet en erfaren og dyktig elghund, en godt trent og ivrig fuglhund. Nå har det seg sånn at kongen jakter både elg og rype i dette område hver høst, og han har jo ingen hund. Det er sikkert like lurt, for han er jo en opptatt mann, hund tar MYE tid, og skal jeg være ærlig, tviler jeg på om Sonja er spesielt glad i hundehår i sofaen, på teppet, i vinduskarmene og leverposteien...
Man tenker veldig klart ute i friluft, på topptur får man tid til å tenke lange tanker, og jo høyere man kommer, ja, desto luftigere (for ikke å si desto mer vidløftige) blir tankene. Til slutt hadde jeg kommet fram til følgende konklusjon: til tross for forbudet, ville jeg ta med meg hundene og tilby meg å bli med som hundefører ved årets høstjakt. Som tenkt så gjort.
Lettere spent åpna jeg grinda, og tusla opp til hyttene. Til og begynne med så jeg ingen, men jeg hørte at noe foregikk. Plutselig dukka Harald opp(jepp! Vi er på fornavn nå!), med caps'n på snei og hammer'n i ei sånn kjekk hempe i beltet. Han så ikke videre blid ut, men før han rakk å rope på vaktene eller beordre meg bort, vekk og ut presenterte jeg både hundene og meg sjøl; Hei, Deres Majestet! (Det var selvfølgelig før vi kom på fornavn). Bla-bla-bla... Det viste seg at det dårlige humøret heldigvis og slett ikke skyldtes ubudne gjester, snarere inviterte gjester som hadde uteblitt. De skulle nemlig ha sesongdugnad i helga, han hadde regnet med at både seilervenner og Martha og Haakon Magnus med familier skulle hjelpe til, men neida! Ikke en sjel. Ikke ei hjelpende hånd. Og hvor lett er det å skru opp nye takrenner uten en håndtlager? Hvor lang tid tar det å male alle vinduskarmene når bare en Kost er i sving? Stakkars gamle mann. Jeg er ikke særlig god på takrenner, men jeg er en reser med malekosten, det er første feriedag, den er årets lengste. Ingen grunn til å være vrang- kjære folk;det var faktisk Kongen!
Sonja kom med en kjeledress (litt for lang, men altså helt i stil med dagen ;o), hundene fikk løpe løse på det store inngjerda området og da oppdraget var utført, hadde Sonja stekt rømmevafler, rørt jordbær og kokt kaffe! (Jeg drikker ikke kaffe, men Sonja var ikke snauere enn at hun kom med ei mugge hjemmelaget bringebærsaft!!! Finnes det noe bedre? Nei, det gjør det ikke!) Da var det ingenting å si på humøret til Harald lenger, og mens vi satt ute og kosa oss, ble vi enige om at han skulle komme med helikopteret sitt for å hente Enja, Pippa og meg den 9. september, dagen før rypejakta begynner. Videre er planen å se an været og rypebestanden (vi så både lirype og skarv da vi gikk ned igjen fra Hornet, så det lover bra.) og jakte noen dager, før vi tar ei pause fram til elgjakta starter den 25. Kongen var forresten litt bekymra for om han ville klare storviltprøva, men jeg beroliga han med at jeg klarte det på første forsøk forrige tirsdag, så da klarer helt sikkert han det også. Det er jo bare å huske å puste rett og ta seg god tid.
Sååå... Dette er hva jeg pusler med, og om jeg ikke helt har det klart hva jeg skal gjøre resten av sommeren, så vet jeg i det minste hva som skal skje i september! Ettersom jeg altså ikke har lagt så mange detaljerte planer for sommeren, tenkte jeg kanskje at hun som sitter der øverst i huset, innerst i hjørnet kan gi meg noen gode sommertips! Tips som kan gjøre sommeren god. Tips som kan gjøre sommeren enda bedre! Følg med HER! Bokloftet kommer garantert med tredje episode om... Noen strakser :o)