Ett er nødvendig- Børli i VR

Trudde du biblioteket var et mørkt lokale med dårlig luft og flekkete bøker i støvete hyller? Ikke slik her hos oss i hvertfall! I dag fikk jeg endelig tulla meg i vei for å teste ei vandre-utstilling som har gått rundt på bibliotekene i Hedmark: Børli i VR. Børli-jubileet er over, men det er jo gjerne slik at jeg ligger litt etter skjema, og noe holder seg friskt og aktuelt lenge!
Vel, jeg fikk på meg VR-briller, et "pekehåndtak" i hver hånd og var klar. For første gang, for første gang- gir mang en småting rang! Det måtte unektelig sjå litt komisk ut; virre rundt, bøye seg, strekke seg, ett skritt hit og to til sida, bøye nakken, snu seg rundt- og de rundt så ingenting av det jeg så og opplevde...

Info og bildekilde

Dette er nok et prosjekt som Nasjonalbiblioteket har vært med og finansiert, og uten at jeg har hørt det fra sikre kilder, er antakelig hensikten å vise (spesielt) barn og unge hva dikt kan være. Hans Børli var hedmarking, og verdenskjent i Norge. Skogens dikter fra trange kår med klasseskiller, natur og melankoli som kjennetegn. Absolutt en dikter jeg er veldig glad i, en av dem som kan få hjertet til å banke litt ekstra- eller briste hvis det er en dag med nervene litt "uttapå". I dag fikk jeg bli med ut på "velteplassen" (for de mer urbane: det er der tømmeret blir lagt opp før det blir frakta videre, med tømmerbiler i våre dager, mens det sikkert var mer å vente på fløtinga da Børli var aktiv), bålet brant, stjerner funkla på himmelen, skog på alle kanter, vinden fikk det til å knake i tretoppene- og selv om jeg ikke fikk helt dreisen på det, fikk jeg svingt VR-øksa, tatt fram kaffetermosen og tent den gamle fjøslykta, mens diktene ble framført. En kjempemorsom og for meg helt ny opplevelse! Jeg aner ikke hvor "utstillinga" vandrer videre eller hvor lenge den skal holdes i gang, men får du anledning, så er det virkelig en av de tingene du bør slå til på!

To av de fine Børli-diktene til slutt  ♥

Å skrive dikt

Nei da - det er ikke vanskelig å skrive dikt,

det er umulig.

Tror du ellers jeg hadde holdt på med det

i over førti år?

Prøv bare, prøv

å sette vinger på en stein, prøv

å følge sporet etter en fugl

i lufta.

⭐️⭐️⭐️⭐️⭐️⭐️

Ett er nødvendig

 Ett er nødvendig
her i denne
vår vanskelige verden
av husville og heimløse:
Å ta bolig i seg selv.

Gå inn i mørket
og pusse sotet av lampen.
Slik at mennesker på veiene
kan skimte lys
i dine bebodde øyne.

⭐️⭐️⭐️⭐️⭐️⭐️

Á jour, om ikke annet

I begynnelsen av desember hadde jeg et lite oppgjør med meg selv angående denne blogginga. Det har gått jevnt og trutt nedover sida 2013 (153, 123, 74, 66 og 50 innlegg), og i løpet av årets elleve første måneder hadde jeg posta 47 innlegg. Jeg mente bestemt at det burde være en smal sak å gå forbi det elendige fjoråret, og det er faktisk ikke mangel på bøker som fortjener litt omtale det står på. Det er rett og slett jeg som prioriterer andre ting, og ikke minst blir jeg flinkere og flinkere til å tulle bort tida på absolutt ingenting... Fortsatt klarer jeg å lure meg sjøl til faktisk, hellig og overbevist, tru på mine egne fabler om at snart skal jeg få mye bedre tid til å gjennomføre både det ene og det andre. Bare ikke med en gang, ikke riktig enda, ganske snart. Dagene går og vipps, så har Snart passert både én og to ganger. Det har blitt meg fortalt at det er mange andre som også har det på samme viset- uten at jeg finner særlig trøst i akkurat det.
Grunnen til at jeg når det ikke kommer til stykket, likevel og innerst inne, er rimelig fornøyd med den manglende gjennomføringsevna mi, er at jeg planlegger lite for å ha muligheten til å gjøre morsomme ting når anlendingen byr seg.

Dagen i dag den kan bli din beste dag- hvis du lar den bli det, vel og merke!

Ta dagen i dag som et eksempel. Fredag og fjerde juledag, altså en helt alminnelig virkedag da man (les: jeg) burde handla litt, fått unna noe klesvask, dratt over golva og gjort sånne nyttige ting. Meeen... Det ble sen frokost med julekake, te og bok før ferden gikk til fjells med hundene. Finvær i dag, meldt gråvær resten av ÅRET- for meg gjør det valget usedvanlig enkelt! Det er ikke lyst spesielt lenge, men det vart drøyt to og en halv time ute med glade hunder, sol, snø, mildvær- og etter litt klarting og pesing: UTSIKT! Vel hjemme var det igjen to runder av årets hurtigsjakk, Karlsen hadde los på medalje og valget var fortsatt lett: det ble et par nye skiver julekake, kaffe, sofa, strikketøy og tv-underholdning på høyt nivå, før Karlsen mått seg at slaget var tapt og jeg slo fast at det var for sent å gjøre flere nyttige ting. Det vil si; jeg rakk å sette på en klesvask, så hvis jeg tar meg selv i nakkeskinnet kan det hende jeg får hangt den til tørk før jeg avslutter dagen helt. Hvis ikke kommer det vel en ny dag i mårra, en dag meteorologene har signalisert kan bli en ypperlig dag for ordning. Problemet jeg ser kan melde seg, er naturligvis VM i lynsjakk som begynner allerede i mårra, samtidig som Tour de Ski blåses i gang i italienske Toblach. Det er antakelig bare å innse at man kan skyte ei kvit pil etter den seriøse bokblogginga enda ei stund framover.

Fin, fristende framside

I et ynkelig forsøk på å opprettholde et image som bokblogger, kan jeg fortelle at jeg har hørt Kate Mortons nyeste, "Klokkemakerens datter" som lydbok. Jeg hadde ingen ny klar på mobilen da jeg oppdaga at denne var ledig på ebokbib. Igjen valgte jeg minste motstands vei og lot tilfeldighetene råde. Romanen er et flettverk av nåtid og fortid, og opplagt nok viser det seg etterhvert at gifteklare Elodie på finurlig vis er knyttet til menneskene, mytene og mysteriene ved Birchwood Manor og skulderveska, fotografiet og tegningene hun ved et slumptreff fant bortglemt i et skap på jobben. Historien har et rikt persongalleri, byr på overraskelser og er godt skrudd sammen. Fint lest av Anne Ryg, litt langdryg (17:13 timer), men helt grei underholding. Jeg gav den terningkast 4 på bokelskere.no, hvilket betyr noe sånn som easy comes, easy goes.
Jeg har også slitt meg gjennom Agnes Ravatns siste "repost", Stoisk uro og andre filosofiske smular. 119 (små) etter sigende morsomme og sjarmerende sider som tidligere har stått på trykk i Dag og tid. Dette er femte boka jeg leser av godeste Ravatn, og jeg har innsett at vi ikke kommer særlig godt over ens, og jeg har konkludert med at vi rett og slett har ulik humor. Følelsen jeg satt igjen med, var omtrent den samme som man kunne få hvis man fikk straffelekse eller måtte sitte igjen på ungdomskola; det svei ikke, men det føltes bortkasta og kjedelig. Hadde det ikke vært for at "filosofi" er en av kategoriene på vinterens bokbingo på biblioteket hadde jeg aldri i livet pressa meg sjøl til å fullføre. Og ja: jeg vet at jeg er den eneste bokbloggeren som føler det slik i forhold til Agnes, men det får stå sin prøve.
Der var det jammen meg to hele mikro-omtaler!! I tillegg kan dere få sjå at hele gjengen koser oss med bøker lesing. Det vil si; det er bare jeg som leser, men hunda koser seg mens jeg leser. Enja (på golvet) kviler middagskvil som seg hør og bør for en pensjonist, hun fylte femten i begynnelsen av desember. Lilli koser seg med de nye reinsdyrtøflene jeg fikk til jul. Hun bedyrer at hun elsker storvilt, spesielt elg og rein, og resultatet er at jeg ikke står fritt til å bruke dem når jeg er kald på bena, det er enforutsetning at hun er opptatt på annet hold. Pippa har som vanlig lagt seg godt til rette med hodet på puta og krølla seg sammen for å nikose seg hele veien fra snute til haletipp. Jeg har så vidt begynt på Lucy Dillons "Der lyset slipper inn" som jeg overraskende fikk i posten i går. Jeg har lest/ hørt de to første bøkene som er oversatt til norsk, og hun er min absolutte favoritt blant feel-good-forfatterne. Akkurat i går var det helt på sin plass å slippe inn litt ekstra lysstreif: boka er omtalt som "En livsbejaende roman som får deg til å se på livet ditt med nye øyne". Akkurat det jeg trengte- og sikkert noe flere kan ha glede av i tider hvor det snakkes om nyttårsforsetter både her og der... Jeg vet jeg har områder i livet hvor forbedringspotensialet absolutt er tilstede, så bare lynsjakken er over, og det blir en hviledag i Touren, så skal jeg lese ferdig boka, filosofere videre og komme opp med en god plan for 2019. Jeg tenkte nemlig at det skal bli mitt år!

Mine fine ♥

Fortsatt god romjul-

og hvis jeg ikke melder meg på banen igjen med det første:

GODT NYTTÅR!

****************************

Der var jeg i mål med innlegg nummer femti! 

Som vanlig tar jeg meg ikke tid til korrekturlesing, men det er tre dager igjen av året, og hvis jeg med kun to ord skal beskrive hvordan jeg ser på mulighetene for at dette ikke blir historiens dårligste blogg-år, så gjør jeg Magnus Karlsens ord til mine:

hanging snore ;o)

Applaus med fem tusen par votter

I bortimot fem år, fram til april 2014, tutla jeg med  en hund-, tur- og gruble-blogg. Det hadde vært mye morsomt og den fikk meg til å fokusere litt ekstra på de fine, hyggelige og positive tingene i hverdagen. Det er ei tid for alt, og akkurat da kjente jeg at det rett og slett var nok. Jeg stengte bloggen, lagde etter hvert en instagramkonto for bildene mine og nå har jeg ikke tenkt på den gamle bloggen på lange tider. Det som fikk meg til å logge meg på igjen nå, var denne boka av Marthe Landsem:

Klikk for å bla i boka!

Hvorfor den fikk meg til å tenke på den gamle bloggen? 

Jo, sjå her: skjermdrop av blogginnlegg 15. februar 2014:

I tillegg til den uforglemmelige lyden av votte-applau, handla innlegget om åpninga av den årlige Røros Martna´n og forbøndene/ lasskjørerne som kom langveis fra for å handle med bergmenn og andre forbønder allerede på 1600-tallet (kobberverket kom i drift i 1644). I vår moderne tid er det altså noen som har tatt opp igjen lasskjører-tradisjonen med en vesentlig forskjell: I dag sælar de på hestene, pakker sledene og legger i vei bare fordi de har lyst og anledning. For noen er det en drøm, for andre en del av identiteten. Da bergverket var i drift, var det en nødvendighet, for mange en livsnødvendighet. Vi har det så lett i Norge i 2018, vi sutrer og higer etter stadig mer, større, flere, finere, men egentlig har vi jo alt vi trenger! Alt er lagt til rette for at vi skal leve lenge- og godt. Likevel er det altså marked for ei bok som viser oss 1001 ting som kan gjøre oss lykkelige. Forstå det den som kan.

Om jeg skal lese boka? Ja, jeg håper da det; jeg har jo nærmest gitt den tittelen ;o)

***************

I disse dikt-lesesirkel-tider kom jeg på at jeg har et favoritt-dikt om nettopp lykke- av fine, finurlige Inger Hagerup- det skal dere jammen få med som en aldri så liten bonus! Les det og kjenn den dovne, bekymringsløse, lette lykkefølelsen det formidler.. Så enkel er lykka ♥

Hva lykke er?

Å gå på en gressgrodd setervei

i tynne, tynne sommerklær,

klø sine ferske myggstikk

med doven ettertenksomhet

og være ung og meget rik

på uopplevet kjærlighet

Å få et florlett spindelvev

som kjærtegn over munn og kinn

og tenke litt på vær og vind.

Be prestekravene om råd

og kanskje ja - og kanskje nei-

han elsker - elsker ikke meg.

Men ennå ikke kjenne deg.

Burdinga har satt nesten all skalling på sidelinja

Det er så mye man burde gjort, både som bokblogger, hundeeier, hageeier, datter, kone, søster, tante, venninne, nabo, borger... Det er så mye man tenker, vet og vurderer- og så forsvinnende lite som faktisk blir gjennomført. Jeg regner med det gjelder flere enn meg, så her har dere en liten video med en som har satt søkelyset, fingeren og ord på, og ikke minst systematisert alt dette fine vi i teorien har full oversikt over!
Den siste måneden har jeg faktisk nesten bare holdt meg til skalling. Det vil si jeg hadde bare én ting på to-do-lista: lære Lilli å sove hele natta og å tisse ute... Klapper meg sjøl på skuldra og sier vel blåst!
Det underlige er at jeg hadde forferdelig lave forventninger til hva jeg skulle få lest i mai- også viser det seg at jeg har gjort et brukbart innhogg i leselyst-lista også! Nå har det vært en stusslig bloggmåned, men det kommer dager etter disse, og et par av bøkene er suverene, de må få egne omtaler. Enkelte av de andre har jeg planer om å fortelle litt om i et samleinnlegg eller to, mens de siste muligens bare forbigås i stillhet. Skrivelysta er laber, men jeg hadde virkelig håpet at den kunne finne det for godt å komme tilbake- helst så fort som mulig!

Mest av alt bare koser vi oss ;o)

Det er Karl Ove si skyld!

Det er bestandig godt å ha noen å dytte skylda over på. Det er jo ikke ofte en selv gjør noe dumt, kjører for fort, sier noe ubetenksomt eller tar tankeløse avgjørelser. Eller lar Pippis filosofi dominere litt for mye.
Jeg er definitivt ikke noe julemenneske. Jeg har for eksempel snekra pepperkakehus så jeg forhåpentligvis er ferdig med det for flere år framover. Jeg vet ikke helt hvordan det skjedde, men plutselig bestemte jeg meg for å lage smultringer. Akkurat, ja: smultringer. Som erfarne julekakebakere advarer mot. Men, Dårlig Dømmekraft satt på den ene skuldra og en imaginær Pippi Langstrømpe på den andre, og det ble som det ble: Smultringer har jeg aldri lagd før, så det går helt sikkert bra!

NOT. 

Det er her Karl Ove kommer inn i bildet, for makan til pratmaker skal man jammen lete lenge- og godt- etter! Jeg lånte lydboka "Om høsten" på biblioteket, tok med meg K.O.K på smultringbakst, og hadde ikke engang tenkt tanken at han kunne være så skravlete! Jeg prøvde innbitt å konsentrere meg om gram og desiliter, visping i den ene bollen og forsiktig røring i den andre, kjevling av klissete deig og varming av smult, mens Karl Ove kakla i vei om hoggormer og melketenner, fluer og Madame Bovary, kjønnslepper, telefoner, tilgivelse og uvær, det trillet ut av ham som erter av en sekk... For ham er tydeligvis ingenting for stort og ingenting for lite, her kommer ubetydeligheter, trivialiteter, støv og skrot, hulter til bulter med eksistensielle, høyttravende og øyebrynsflagrende tankesprang. Spørsmålet jeg stiller meg er rett og slett hvordan noen kan tru at andre er interessert i alle de snurrige og halvfilosofiske betraktingene hans? Milde måne...
Det er klart jeg burde skjønt lunta, mannen har jo skrevet rundt 3600 sider om sitt eget livs kamp. Jeg får sette det på kontoen for godtruenhet. Jeg har faktisk ikke beveget meg inn i hans litterære univers før, og tenkte at dette kunne være en grei entre. Her har han gjort mange fiffige observasjoner og forteller tidvis ganske så morsomt og levende. Etter at jeg fikk ham utgjennom dørene her, har jeg googla litt, og funnet ut at en del av prosjektet hans er å vise den ufødte dattera han skriver til
verden slik den er, rett rundt oss, hele tiden. Bare ved å gjøre det kan jeg selv få øye på den. Kanskje det, du... Kanskje boka kan få leseren til å legge litt mer merke til detaljer enn hen har gjort tidligere? Nå må dere ikke tenke at dette bare er søppel, for det finnes virkelig gull her også, som dette sitatet fra avsnittet om "demring":

Mørket er regelen og lyset det unntak, som døden er regelen og livet dens unntak. Lyset og livet er anomalier, demringen deres stadige bekreftelse.

Er det ikke uvanlig fint skrevet?

Likevel: Etter denne lynvisitten, er jeg egentlig ganske fornøyd med at jeg aldri begav meg ut på "Min kamp", men nå er det klart at denne firebinds encyklopedien av en helt annen dimensjon,  bokstavelig talt er det tynne saker, så hvem vet? Kanskje jeg kan komme til å lese litt om vinteren, våren og sommeren? Hvis noen skulle lure på tittelen, så har det ingenting å gjøre med temaene han beskriver, det er bare tidspunktet for når brevene til den enda ufødte dattera. Så lite mystisk var det!

Lydbokforlaget/ Oktober, 2015 (Leseprøve/ utdrag bak forlagslenkene)
Spilletid ca 4 timer, 37 minutt.
236 sider.
Fint lest av Ola G. Furuseth.

Hvor var det egentlig jeg skulle? Jo! Jeg skulle legge skylda på Karl Ove Knausgård! Det kan jo ikke være noen andre enn han som har skyld i at jeg fortsatt ikke har ei eneste kake til jul? Ikke pepperkaker, ikke smultringer- all den skravlinga gikk såpass utover konsentrasjonen, at det selvfølgelig gikk rett åt skoga med de smultringene, just presis slik enkelte ergerlig nok hadde forutsett. Dette kunne kanskje fått andre til å gå i fistel, men jeg har funnet en ufeilbarlig løsning! Jeg satser på konfekt og iskaker, litt dunkel belysning og kanskje en liten dæsj røkelse, så blir det sikkert nok julestemning for dem som trenger det ;o)

Pippa sjekker hvilke bøker jeg gleder meg til å lese- samt inspiserer dagens papirklipp-prosjekt. Papirklipp er absolutt å foretrekk fram for smultringbakst. Dessuten en utmerket metode for å bli kvitt utrangerte bøker!

Bygdeblues, blogg og bokhøst

Bygdeblues...
Etter tre og en halv måned på setra/ fjellet har vi flyttet ned i bygda igjen. Som hver høst, er det med et visst vedmod, og humøret kommer til å preges av bygdeblues i noen dager. Til hverdagen har blitt rutine igjen og all klesvask er unnagjort... Det verste er nok allerede lagt bak meg ( besøk hos tannlegen), men det vanskeligeste gjenstår: å venne seg til, og å forholde seg til mennesker igjen... Jeg får ta tida til hjelp, det har gått seg til tidligere, så jeg regner med at det gjør det denne gangen også.

Bokblogging...
Å flytte ned til sivilisasjonen igjen betyr at vi har fått bedre nett-tilgang, så det finnes heldigvis noen lyspunkt. Jeg er forferdelig og fullstendig akterutseilt når det gjelder både blogging og bokhøst- jeg tør ikke engang gå inn på bokelskere.no for å sjekke hvor langt jeg ligger etter med bokomtalene, men det får bli som det blir. Jeg innser at jeg ikke kommer til å skrive om alt jeg har hørt og lest, men ettersom humøret er som det er, skal jeg gi verdens korteste oppsummering av tre bøker som ikke slo an, 3 x terningkast 3:
Noen vil kanskje hevde at treere ikke er fullgæli, men jeg for min del, vil nesten karakterisere det som skivebom- det er skjelden jeg velger bøker som ikke ender opp med fire eller bedre, og i ettertid lurer jeg på hva det var som fikk meg til å fullføre.

"Hvorfor spurte de ikke Evensen?" av Lene Lauritsen Kjølner.
Vigmostad Bjørke/ Schibsted, 2015
271 sider
Leseeksemplar fra forlaget.

Bok nummer to om privatdetektiv Olivia Henriksen. Jeg likte den første boka godt, og var spent på denne- spesielt etter å ha sett at mange andre bokbloggere likte den veldig godt. Jeg syntes det virka som boka var satt sammen av tre helt uavhengige deler: innledning, plot og oppklaring. Usedvanlig spinkelt og det er lite trøst av slutten var uforutsigbar, når det overhodet ikke er spennende under veis. Jeg avslutter herved min karriere som kosekrim-leser. Det er offisielt.

Mishima?

"Den lille kjærligheten" av Francesc Miralles.
 Lydbok fra Storytell/ CappelenDamm, 2014

Handler om en ensom og lett depressiv litteraturprofessor som helt uventet (og ganske usannsynlig) får livet snudd oppned da en katt lurer seg inn i leiligheta hans. Han får plutselig venner og bekjente, et nettverk og treffer igjen en kjærlighet fra oppveksten. Det flommer over med henvisninger til både klassis litteratur og musikk, og jeg mista fort både tråden og interessa. Eneste grunn til at jeg fullførte, var at jeg hørte på den da jeg skulle slå plenen hos en nabo, ble overraska av et skybrudd og fikk selskap av en fremmed og utrolig koset katt da jeg søke ly på låven. Boka er i følge forlaget solgt til 18 land, men det virker ikke som den har fått allverdens med lesere av den grunn. 24 lesere har lagt den i hylla si på bokelskere.no.

"Kistemakeren" av Frode Granhus.
Lydfil fra Lydbokforlaget, 2015
Lest av Nils Johnson

Jeg har lest/ hørt og likt de forrige bøkene om Rino-politimann. Jeg var veldig spent på denne- litt ekstra etter at andre bokbloggere skrev engasjert og positivt om hvor spennende den var. Her vil jeg ikke skrive noe om handlinga, da vil jeg kanskje rote meg inn i ei avhandlig som røper for mye. Været kan jeg likevel nevne. Det er det samme dårlige som vi kjenner fra de forrige bøkene, regn, vind og enda mere regn- dessuten er det kaldt.
Plottet er ikke av de mest sannsynlige. Jeg skjønte altfor tidlig hvor det var sammenhenger og forbindelser, og ble ikke verken engasjert eller overraska. Jeg sytes rett og slett ikke det var truverdig, og det er etter mi mening helt essensielt når det kommer til krim. (Jeg er nok mer tolerant ift andre sjangere.) Et spørsmål som kan forklare litt hva jeg reagerer på: Ville du fortalt alt du visst, stort og smått, hvis en av dine nærmeste var utsatt for noe grusomt og i årevis etterpå var traumatisert av det som hadde skjedd? Eller ville du skjult bevis og holdt opplagt viktige opplysninger skjult for politiet?
Jeg velger å se på denne som et aldri så lite aarbeiduhell, og kommer nok til å gi godeste Granhus en ny sjanse hvis det kommer flere bøker med Lofoten-krim, men hvis den også sklir ut, kommer "Lofoten-krim" til å lide samme skjebne som "kosekrim"...

Så der! Der var siste tertials dårligste bøker presentert, og fra nå av går det bare en vei: OPPOVER! Og muligens framover- da kan det strengt tatt gå to veier.

Bokhøst...
To veier- og enda flere valgmuligheter. Jeg er klar for bokhøsten 2015! Jeg vet, jeg vet... Den er allerede godt igang, men det er som nevnt først nå jeg har skikkelig nett og kan begynne og orientere meg. Jeg har så vidt begynt å kikke litt å diverse bokkataloger, lese anbefalinger og noen ytterst få frarådninger (er det noe som heter det? Bokfrarådning??) Takket være ebokbib og lydbokappen fra Lydbokforlaget, har jeg så vidt lest/ hørt noen av høstens utgivelser, men jeg håper det er noen der ute som har noen hete tips om hva jeg absolutt BØR få med meg! Nå er jeg godt igang med Jan Kjærstads "Slekters gang" og jeg sier bare: Jeg blir så glad når en forfatter ikke bare gir oss en fantastisk historie, men samtidig har klart å klekke ut en helt ny måte å formidle den på! Året er 4000 e.Kr, og ei gruppe forskere fra Den kinesiske føderasjon har ved hjelp av fiksjonalisert historie skrevet ei avhandling om landet Norge, som ikke eksisterer lenger, men hvor grunnleggerne av Long-dynastiet kom fra. Det er- så langt jeg har kommet- intet mindre enn genialt!! En fryd for en bokelsker- og antakelig den helt rette medisinen for å kurere bygdeblues ;o)

Håper alle får ei fin helg- den er rett rundt hjørnet!

 

Det var en gang...

Det var en gang en løvekvinne...

Og lenger kommer jeg ikke på en fiks start på dette innlegget som kommer til å bli i overkant langt. Det blir ingen bokomtale, men det hele begynte med ei bok for lenge, lenge sida. Det var en gang...
Det var en gang, i mitt forrige liv, at jeg jobbet mye- altfor mye. Derfor hadde jeg altfor lite tid til alt annet, og lesing var blant de tingene som ble nedprioritert. Det var da jeg først oppdaget lydbøkenes velsignelse, og jeg lånte så godt som alt biblioteket fikk inn. Nå er det jo ofte slik at når noen først velger å lese inn ei bok, så er det alene et kvalitetsstempel, så jeg hørte villig vekk altde hadde- også de som hadde feil coverfoto.

Eva Arctander eller apekvinnen?

Det gjelder i aller høyeste grad for Erik Fosnes Hansens "Løvekvinnen". Eva Arctander, bokas hovedperson, blir beskrevet som en vakker pike, dekket av gyldne silkemyke hår. Ikke skjønner jeg hvorfor de har valgt et bilde av en apekvinne med lyse pistrete fjoner i ansiktet og ellers ser ut til å være velsignet med mørk, kort og grov ragg. Man bør pakke boka eller lydboka inn i bokbind for at dette bildet ikke skal forkludre leseopplevelsen- eventuelt vente til neste år med å lese den. Nå kan den oppvakte leser sagtens lure på hvorfor man skal vente enda et år med å lese ei bok som kom ut allerede i 2006. Forklaringa er at jeg har stor tru på at den vil bli gitt ut på nytt da, ettersom boka nå er filmatisert (inntil videre er 28. august avsatt til premiere) og i den forbindelse bør det jo virkelig komme en filmpocket med nytt fint framsidebilde!

Rimelig frekt trettitall-antrekk!?

Jeg har allerede bestemt meg for å kjøpe den- og jeg hadde tenkt at jeg skulle bruke litt av honoraret jeg fikk som statist da de hadde innspilling på Maihaugen nå i vinter! Jepp! Tenk det! Det er så klart en grunn til at jeg som så godt som aldri ser film, vet at den har premiere i august neste år ;o)
Som så ofte ellers blir det forandring i planene. Skuespillerlivet er ikke noe slaraffenliv. Det var oppmøte klokka sju på mårran, og med drøyt tre timer kjøring, var jeg oppe ukristelig tidlig, og jeg innrømmer glatt at jeg satt og halvsov mens jeg kjørte. Det var jo ikke sånn at jeg var til fare for meg selv eller andre- det var jo ingen andre ute på veien, føret var greit- og etterhvert ble det til og med ganske lyst. Problemet viste seg først noen dager etterpå. Da det kom brev fra politiet adressert til mannen i huset. Det var hans bil som hadde kjørt godt over fartsgrens ved den automatiske trafikk-kontrollen ved Åsta denne mårran i firetida...

Takk for sist! Husk max 70 km/h!!!

Hvis dere lurer, så betyr 86 km/h i 70-sone 2600,- blanke kroner i forenkla forelegg. Og helt sikkert noen prikker på førerkortet, men det har jeg ikke brydd meg om å sjekke. Jeg kjører ikke mye, og enda mindre for fort... Særlig nå som jeg har betalt en drøy lærepenge. Det er ingen overhengende fare for at dette skal gjenta seg med det første.
Man lærer som sagt så lenge man lever- og så lenge man lærer noe nytt hver dag så lever man! Jeg har nemlig også lært meg hvordan sånne gebyr betales. Det er et kapitel for seg. Man logger seg inn på Statensinnkrevingssentral med bankbrikken, og vips! Der kommer kravet poppende opp- evtuelt alle kravene som står i navnet ditt, hvis du er av de mer skruppelløse..

Noen tastetrykk ekstra, og beløpet trekkes fra konoen. Dvs. beløpet PLUSS 40,- i betalingsgebyr!!! Som om 2600,- kroner rett ut av vinduet ikke skulle være nok...

Så sånn går dagene. Det ene tar det andre og alt heng i hopes med alt. Ei lydbok jeg hørte i 2008 gav meg fartsbot i 2015. For meg var dette omtrent så langt det er mulig å komme vekk fra den berømte komfortsona. Å melde meg som filmstatist er noe ingen- absolutt ingen- hadde forestilt seg at jeg kunne finne på! Jeg er for gammel til ikke å gripe de mulighetene som byr seg. (De som tenker at de er for gamle til å gjøre det ene eller andre har misforstått grovt!) Jeg fikk en skikkelig artig opplevelse, og at det i tillegg ble en dyr lærepenge tar jeg egentlig med knusende ro. Jeg antar dette var en once in å life time-opplevelse, og de kan man jo godt betale litt for. Det med å finansiere et pocketbok-kjøp skal jeg vel klare, jeg har tross alt ganske god tid på meg- den som lever får se!

Og boka? Jeg likte den utrulig bra, både da jeg hørte den første gangen og nå da jeg hørte den på nytt. Det er forfatteren sjølv som les, og det gjør at man får historien akkurat slik han har fantasert seg frem til menneskene, hendelsene, vektlegging, betoning osv. Jeg lover meg selv- og andre at det skal komme en full bokomtale når premieren nærmer seg!

Verdens bokdag- hurra!

I 1995 utpekte UNESCO 23.april utpekt som Verdens Bokdag , eller Dagen for bøker og opphavsrett. Her i landet har dagen har blitt markert på ulike måter sida 1997.
Hensikten med dagen er å markere bøkenes rolle i samfunnet, boka som uttrykksform, språklig og kulturelt mangfold, utdannelse og kommunikasjon. Eller sagt på en enklere måte: fremme leselyst og utgivelse av bøker, samt sikre forfatternes opphavsrett.

Her blir det nok verken kake- eller pølsefest, men jeg skal markere dagen med å unne meg litt ekstra lesetid. Hvis jeg er heldig får jeg tid til å lese ferdig boka jeg holder på med nå- og hvis jeg er enda heldigere, rekker jeg det ikke og kan fortsette å kose meg med den i mårra! Det er ei fantastisk bok jeg gleder meg til å fortelle om da den er ferdiglest!
Håper dere også får til å vie bøkene litt ekstra oppmerksomhet- nyt dagen og sett pris på bøkene!

Slik treet faller, av Britt Karin Larsen

Cappelen Damm, 2014
493 sider
Leseeksemplar fra forlaget


Dette er sjette bok i serien om skogfinnene. Fra den første boka om Lina og Taneli på finnetorpet Mostamägg på attenhundretallet, har vi nå kommet fram til mellomkrigstida. Flere av Lina og Tanelis etterkommere har gjort som mange andre som kom fra fattig kår og dårlige framtidsutsikter på bygdene: de har flyttet til Christiania (som bytter navn og fra nå av skal kalles Oslo), eller enda lenger: til Amerika, det forgjettede landet på den andre sida av blåmyra. Så blir det likevel ikke så mye bedre for alle, det er som kjent lett for at nissen blir med på lasset, enten dette er i form av flaske med blankt eller minnene om urett som ble gjort, feil valg som ble tatt.
I og med at flere av skogfinnene dro til Amerika, har forfatteren denne gangen også viet indianerne litt oppmerksomhet og hun viser leserne at det er flere likheter mellom finnene og indianerne, både når det gjelder kultur og måten de ble behandlet på at samfunnet rundt.

Jeg mener å huske at dette opprinnelig var ment som en trilogi, men at da forfatteren var ferdig med den tredje boka, så oppdaget hun at historien slett ikke var slutt likevel. Historien ruller fram, grenene på familietreet brer seg utover, og til tross for at jeg savner Lina og Taneli og det opprinnelige, har dette vært en veldig fin leseopplevelse. Britt Karin Larsen har en unik evne til å formidle undring, fortettede stemninger og de ubrytelige båndene mellom mennesker- og menneskene og naturen. Det syngende, lyriske språket er som alltid et kjennetegn, og som Berit Korbo skrev i sin anmeldelse i VG: "som en kjærlig gud sitter forfatteren i tretoppene og skildrer naturen og folket sitt."

Boka er planlagt som paperback i mai, så den som ikke har forsøkt seg på noe av Britt Karin Larsen, bør finne fram "Det vokser et tre i Mostamägg" og gi henne en sjanse- og forhåpentligvis ende opp med å lese denne også. Det er kanskje ikke de rette bøkene for de som vil ha futt og fart, men for de som liker å lese rolige tekster som skaper undring og ettertanke er de uslåelige!

***************************************************************************************

Det er nok ingen spesielt godt bevart hemmelighet at jeg har latt meg bergta av bøkene om skogfinnene. Det er noe hjerteskjærende over det historiske, ei folkevandring fra øst, forårskaet av uår og hungersnød. De slo seg ned i grensetraktene mellom Norge og Sverige, og man kan knapt forestille seg for et slit det må ha vært å klare å berge seg, holde liv i familien - og i verdigheten.
På forsommeren i fjor, tok jeg derfor en tur til Finnskogen, for å gå stiene og besøke frafytta finnetorp. Kjenne på stemningen og atmosfæren. For meg ble det en uforglemmelig fin tur, men av en eller annen grunn er de fleste bildene jeg tok borte vekk, noen få knipsa med mobilen er det eneste som er igjen. Det er ingen krise: jeg tar gjerne turen på nytt, gjerne allerede til våren!

Et av torpene vi passerte på turen, var Kissalamp som ble fraflytta i 1964. (Hovedhuset er altså helt annerledes enn de tradisjonelle røykstuene.) Døra her står åpen, så med ærefrykt gikk vi inn- rett inn i et mausoleum! I første etasje var det rimelig tomt, bortsett fra veggfaste skap og et langbord fullt av gamle aviser, kataloger og skolebøker. På loftet derimot kunne man satt seg ned og skrevet en hel roman på bakgrunn av gjenstandene som var etterlatt. Gamle ski, verktøy og husgeråd. Ei barneseng og barneklær... For en person med litt i overkant livlig fantasi, ble det nesten litt nifst!

Til slutt et klassisk filosofisk spørsmål:
Hvis et tre faller i skogen og ingen hører det- lager det da lyd?

Det er mangt man bør stille opp på hvis man er tante til en liten musunge

Teaterforestilling klokka halv ti om mårran for eksempel. For mange de fleste er nok det helt uproblematisk, men jeg skal love at saken stiller seg helt annerledes hvis du ikke jobber (les: har en tendens til om ikke akkurat å snu døgnet på huet, så i hvertfall forskyve det en smule...). Hvis man i tillegg har flydd oppe mer eller mindre hele natta for å følge en sjuk hund ut og inn, ut og inn, ut og inn fram til klokka halv åtte, blir det ekstra fristende å trykke på "utsett fem minutter" på vekker´n. Jeg kan samtidig bekrefte at det under nevnte forutsetninger er veldig fort gjort å trykke "slå av alarm" i stedet. Veldig fort gjort. Nesten like fort gjort som man får slengt på seg et assortert utvalg klær og plaska litt kaldvatn i ansiktet etter å ha bråvåkna og slått fast at FORESTILLINGA BEGYNNER OM TOLV MINUTTER!!! Det er da man er takknemlig for at man jobber bra under press og at det ikke er mer enn åtte kilometer å kjøre! Det ble ingen frokost, jeg ble ikke tatt i fartskontroll (takk og ære), og under over alle undere: jeg kom ikke sist! Jeg kom ikke engang hesblesende inn i salen etter at alle hadde satt seg, det var fortsatt at en liten hale av teaterbesøkende tanter, besteforeldre, mødre, fedre og småsøsken som toget inn...
Hittil har jeg sant og si ikke vært ei spesielt engasjert tante. Jeg trur egentlig jeg har vært litt ny, ukjent og skummel hver gang jeg har møtt de tross alt riktig så søte små. De tør selvfølgelig opp etterhvert, og når festen har vært over, har tante ved et par anledninger fått æren av å hjelpe til med tannpuss osv. (I ettertid har jeg lurt på om det har vært litt som straff for å ha hausa opp leken til nye høyde på både Richters skala og når det gjelder desibel. Jeg har lurt. Litt. Noen flere slike arrangement, så kan det hende musetante Berit blir riktig så engasjert?!

En litt grumsete skjermdump fra Nasjonalbiblioteket.

Nuu vel...
Som jeg har nevnt i et tidligere innlegg, ville Alf Prøysen hvis han hadde levd, fylt hundre år i år. Forestillinga besto av et godt utvalg av Prøysens viser og stubber, og det var rett og slett veldig morsomt å sjå og høre på ungene: Så søte og forskiktige der de tusla eller spratt bortover scena, litt ettersom hvor prega de var av stundas alvor- man skal ikke kimse av hvor overveldende en fullstappa teatersal må virke første gang man står på scena, seks år og kanskje av den litt sjenerte typen... ( Heldigvis var det bare en det ble rent for mye for og som besvimte. Jeg kan lett sjå for meg at jeg sjøl ville vært den første til å flate ut hvis jeg måtte opp og fram i rampelyset.)
Og her gjør jeg et nytt forsøk på å komme innpå sporet igjen. Det var Prøysen som var tema, og ei av historiene dem framførte, var "Teskjekjerringa på blåbærtur"(link) . Jeg husker jo historien fra da jeg var lita, men da jeg kom hjem, måtte jeg likevel sjekke om de hadde holdt seg til originalen. Var det virkelig så mange gode replikker der? Dette er jo strengt tatt ei barnefortelling, utgava jeg har linka til over her, er faktisk digitalversjonen av utgava som Barnas Bokklubb gav ut i 1991. Jeg har gjort det såre enkelt for dere; bare å trykke på lenka over, deretter "OK" og vips kan dere lese hele boka! Ingen grunn til å la være: Den er faktisk akkurat så bra som jeg håpet- og ungene holdt seg til manus!!

Så til sist: Hele poeenget, kjære lesere! Til slutt avslører Teskjekjerringa en gang for alle hvorfor det ikke er noe problem å klare seg sjøl om man er lita: det gjelder bare å behandle de lure, feige og sterke på riktige måten- og å huske på at for triste menn er det en helt annen medisin som må til ;o)

Dagens oppfordring: ta dere de tre-fire minuttene det tar å lese historien! Dere vil garantert få strekt litt på smilemusklene og få varmet hjertet litt ekstra!

Gode og dårlige idéer

Den særdeles gode idéen er denne:

Bok i butikk!
Et ubrukt hjørne, en stol, ei bokhylle og folk som gjerne deler!
I hjørnet mellom en Rema-butikk og en møbelforretning på Elverum har en ildsjel fått i stand dette litt store mikrobiblioteket. Bok i butikk er bygd opp akkurat samme måten: du setter igjen bøker du har lest ferdig, bøker du ikke kommer til å lese igjen eller ikke kommer til å lese i det hele tatt -det er dessverre ikke til å unngå at man gjør noen bomkjøp. Eller man vokser fra dem. Eller man håper at noen andre vil få en eventyrlig/ spennende/ rørende/ hyggelig/ legg-til-flere-alternativ-sjøl leseopplevelse. Hvis du finner ei bok du liker i hylla, er du velkommen til å ta den med deg hjem, eller sette deg ned og lese. Personlig ville jeg nok ikke funnet lesero på en sånn plass, men slenge rompa nedpå et lite øyeblikk for å kikke nærnmere på fristelsene bør gå bra!
Jeg hadde med meg en hel bærepose fra overskuddslageret, og tok med meg et par bøker jeg har hatt lyst til å lese lenge, i tillegg til Alf Prøysens beretning om barne- og ungdomsårene sine, Det var da det og itte nå, som Åke fikk av June og Frøystein 22/10-71; ganske nøyaktig 43 år sida, og like aktuell nå som da! Nå må jeg bare bli litt flinkere til å strukturere tida mi, slik at jeg faktisk får lest dem!

Da er jeg litt mer skeptisk til om dette er en spesielt god idé:

Å reklamere med at de har mark, riktignok ikke stor, bare medium? På selvlysende gul plakat og i fet skrift? Hmmm... Litt i tvil!!! Apotket ligger kun en etasje opp, og kan helt sikkert anbefale effektive middel mot innvollsorm- og mark.
Nå skal jeg i all anstendighet legge til at jeg er veldig fornøyd med at de på Intersport hjalp meg med å få bytte et par skisko enda jeg ikke hadde kvittering. Hvis værmeldinga slår til, kan jeg få bruk for dem allerede i helga!

Lydboksinglene fra forrige innlegg er hørt!

Tilfeldighetene ville det slik at allerede samme dag som jeg skrev om de gamle novellene og desto nyere lydboksinglene, fikk jeg en hyggelig e-post fra Lydbokforlaget med tilbud om å høre de nye singlene. Jeg er slett ikke mer blasert enn at jeg synes det er veldig stas at den lille bloggen min regnes med, og skyndte meg å laste filene ned til mobilen!

I tillegg til de opplagte fordelene med lydbok; at tida man kan bruke på litteratur utvides, og at kjedelige/ rutinepregede gjøremål kamufleres som spennende lese-opplevelser, er det kanskje på tide at dere får vite en annen grunn til at jeg er veldig glad i lydbøker. Jeg har tidligere nevnt at jeg er en sakte-leser. Det er ikke bare begrunna med at jeg vil ha med meg alle detaljer, stemninger og varisjoner, men faktisk også at jeg ser skikkelig dårlig. Jeg er i praksis blind på høyre øyet (hvis jeg ser rett mot en helt kvit vegg med en svart firkant som måler 1 x 1 meter, kan jeg ane at det er noe grått eller noe mørkt et sted frampå der...) I tillegg er jeg nærsynt på det venstre, men gudsjelovogtakk; ikke mer enn at det korrigeres ganske bra med linser/ briller. Lesing kan likevel bli slitsomt, heldigvis ikke bestandig, men i perioder er det litt... stusslig...
Sååå lydbøker er en fin ting! Og lydbøker var vel i tidenes morgen i første rekke myntet på blinde og synshemmede, dvs sånne som meg ;o) Heldigvis har lydbokpublikummet og bruksområdene virkelig vokst i omfang de siste årene- og dermed også utvalget og tilbudet!

Anne B. Ragdes novelle "Polarsafari" hadde jeg lest i ei påskekrim-samlingrett før jeg hørte Kirsti Grundvig lese den, og det merkelige er at enkelte detaljer hadde jeg allerede glemt! Jeg likte lydbokversonen veldig godt; innlest med nerve og overbevisning! Med handling lagt til Svalbard, og natur og dyrevern som tema, kunne det for min del ikke bli feil! Anbefales!

Johan Theorin kan jeg ikke skryte av å ha lest altfor mye av... Kun den første boka i Øland-serien. Ikke desto mindre var jeg spent på denne. Tine skrev at forfatteren kan dette med stemninger, og jeg kan ikke være uenig i det!
"Utgravningene i Rälla ødekirke" forteller om tre menn som på ulikt vis er syke, og som på en merkelig måte er sammen om å lete etter noe helt spesielt i noen gamle kirkeruiner. De finner etterhvert litt av hvert som arkeologer trulig ville hatt stor interesse av, men det er ikke dét disse mennene vil finne...
Da jeg hørte denne i dag, ble jeg litt overraska, for jeg trudde dette var ei krim-novelle. Nå er det riktignok ikke en godkjent eller lovlig utgravning de foretar seg, men historien er kanskje mer mystisk enn kriminell? -Og det er ikke nødvendigvis en ulempe! Leseren / lytteren sitter muligens igjen med flere spørsmål enn svar da historien er ferdig, men forfatteren har definitivt klart å skape en uhyggelig stemning, og man sitter definitivt igjen med en guffen følelse da det hele er over!


Til slutt en digresjon som kommer til å gjøre innlegget lengre enn langt!
Forrige helg dro jeg og ei venninne til Hornborgasjön rett sør for Vänern i Sverige. Målet var naturligvis endelig å få sett den fantastiske tranedansen, og vi hadde råflaks; Vårværet var upåklagelig og drøyt 19000 traner var samlet der den helga! En fantastisk opplevelse, men det jeg skulle fram til, var egentlig at underveis så vi utrulig mange gamle kirkebygg! Jeg er ikke spesielt interessert i religion, religionshistorie eller religiøse byggverk, men jeg så altså disse kirkene da vi suste avsted. Noen kjappe googelsøk nå i kveld, gjør at jeg skjønner vi godt kunne ofret et par timer på disse gamle guds-husene... I Skara kjørte vi flere ganger forbi St. Maria Katedralen/ Skara Domkyrka- den har historie helt tilbake til 1000-tallet!

Mens vi traska rundt ved Hornborgasjön, gikk vi forbi Bjurums kyrka et par ganger- den viser seg å være fra 1700-tallet, og vi ofret den knapt et blikk. Synd og skam! Jeg har ikke knipsa så mye som ett bilde hvor et kirkespir er med, men til alt hell kjøpte jeg med et postkort, en kopi av en akvarell, og DER ser man Bjurums kirke i bakgrunnen...
På hjemveien fant vi ut at vi skulle kjøre av fra hovedveiene og ta de små bygdeveiene i stedet. Det tar litt lengre tid, men så får man sett desto mere. I vårt tilfelle vårblomster, hester, elver, sjarmerende småhus- og enda flere gamle stein-kirker! Til tross for min manglende interesse for og kunnskap om (gamle) kirkebygg, føler jeg at denne turen gjorde meg godt rusta for å leve meg inn i Theorins beskrivelser. Det er nesten så jeg vil gå så langt at jeg vil kalle det en studiereise, og jeg det er mulig jeg kan la meg overtale til å gjøre noe lignende senere også ;o)

Det var disse vi dro for å sjå. 19800! Pluss svaner, gjess, ender, viper, dykkere osv.. Traner er Nordens sjiraffer!! Samme holdning, samme bevegelser... I tillegg kan de fly!!

Var det noen som hang med helt hit? I tilfelle fortjener dere minst ei fjær i hatten! 

God helg!!

Kort-rapport fra Lang-maraton

En hel-maraton er på cirka 42 kilometer, litt mer offisielt, litt mindre hvis du konsekvent tar innersvinger. Tilfeldigheter har gjort at jeg i løpet av de siste tre dagene har gått ganske nøyaktig en helmaraton; mandag: 19,5 kilometer på ski, tirsadg: 3 kilometer på spark, onsdag: 19,5 kilometer på ski. Klapp på skuldra!!
Enda en tilfeldighet gjorde at jeg dagen etter at jeg på en måte fullførte én maraton, kom i mål på en annen, nemlig Maria-Lang-maratonen min ;o)

Jeg har hatt tre bøker av godeste Dagmar liggende her ei stund; Mord på kirkegården (fra 1954) , Se, døden på deg venter (fra 1963) og Mord i august (fra 1956). Bøkene er anmeldereksemplar fra Silke forlag, og jeg skal innrømme det med en gang; jeg har hatt litt dårlig samvittighet for at jeg ikke har lest dem (omtrent som man har dårlig samvittighet for at man ikke trener så ofte og så intenst som man bør), og jeg har hele tida ment at nå skal jeg jammen lese dem! (akkurat sånn man tenker at nå skal jeg jammen begynne å trene jevnlig...)
Dete er veldig mange som har skrevet veldig pent og entusiastisk om bøkene om Puck Bure (utaler man forresten navnet på svensk eller engelsk? Pukk Bure, eller Pøkk Bjur? Man møter utfordringer også på lesefronten!).
Beathe blurber på den siste boka og er nærmest en Maria-Lang-predikant, mens Anita/ Artemisia, Tone og Hysj!/ Karin er begeistra, men ikke over i forkynner-klassa ;o) (I innleggene deres er det linker til enda flere bloggere)

Forfatteren sammenlignes med både Agatha Christie og Maria Läckberg, så at det er høye forventninger, er det ingen tvil om (som når man står på startstreken og synes formen er bra og at forberedelsene har vært gode..)

Etter bratte motbakker, tilsynelatende uendelige rettstrekninger, leggkramper, gnagsår, gråt og tenners gnissel, er jeg litt skuffet over resultatet. Nå skal det sies etter 28 kilometer (to bøker) ble det mye bedre. Siste boka likte jeg faktisk så bra, at hvis det var den første/ eneste jeg hadde les, hadde jeg kanskje havnet i samme bibelgruppe som Beathe ;o) Likevel; man får ikke godkjent et løp bare ved å løpe den siste tredjedelen av løypa!
Jeg har fundert mye på hva som har gått galt her. Andre er jo så begeistra!? Jeg trur jeg har tilgode å lese en fullstendig negativ omtale av bøken til Lang, og det forundrer meg faktisk litt. Jeg synes jo det er artig på den litt nostalgiske måten og at enkelte miljø- og personbeskrivelser er gode. Jeg liker å lese de "gamle" ordene; at de drikke selters, synes ting er gøyale, festlige, alle tiders og helt max, og at enkelte oppfører seg lumpent og utillatelig dumt, mens andre er sunne som nøttekjerner.
Jeg har grubla meg fram til at det er litt for lite humor med i bøkene, og at det er der det strander for min del. (Omtrent som når noen tar trening og (idretts-)konkurranser altfor alvorlig, og ikke har øye for verken komiske situasjoner eller morsomme episoder underveis... Humor må med!!)

Som sagt; den siste var best, og kjenner jeg meg rett er det den følelsen jeg husker når det har gått ei stund. Og ikke minst; jeg trur serien om Puck, Einar og Christer kommer til å bli enda bedre filmatisert, og kommer til å prøve å få den med meg når den en eller annen gang i løpet av året blir sendt på tv2.

Ps: har du lest boka og lurt på verdien av det Hedvig regnet med å arve? Hun sa selv to hundre tusen. Det var i 1956. Fram til 2013 (som er siste tallene fra SSB) hadde vi en prisstigning på 1178,1 %. Altså forventet hun i dagens penger å arve 2.556.190 kroner og 40 øre. Nå er det vel slutt på ørene, men likevel en anseelig sum om jeg får si det selv!

Og bare helt til slutt: det er Krimfestival i helga, og som vanlig er ikke jeg med der det skjer. I stedet kommer jeg til å lese krim, og trulig ikke noe anna denne helga, så får vi sjå om jeg klarer å få til litt festivalstemning likevel ;o)

Fatale lese- og skrivefeil

Det er så visst ingen spøk å lese feil. I hvertfall ikke bestanding. Noen ganger er det rett og slett fatalt.
For eksempel når noen spør om du vil være med å se på ekornsisten. Tenk så morsomt! Ekornunger som hopper rundt og kaster seg fra tre til tre! Herlig!!

Også viser det seg at det ikke var ekornsisten, men eksorsisten...

Ha ei fin helg- den er rett rundt hjørnet ;o)

Kolesterol, D-vitaminer og et forsøk på en test

Når man kommer opp i en viss alder, kommer man til et punkt der man begynner å tenke på kropp og helse på en annen måte enn man gjorde... la oss si: i yngre dager... Man begynner å kjenne på ei skulder som er øm, et kne som knirker, man myser kanskje litt ekstra hvis man leser noe med lita skrift (Den vesle skrifta har utvilsomt blitt mye mindre enn den var!), det har på en eller annen måte lagt seg en mjuk fold over hoftene- og man får av og til spørsmål om det er lenge siden man var hos legen for sjekk.
Skal man til legen for sjekk, bør man ta høyde for lang ventetid, gjerne opp til noen uker. Hvis man er heldig- eller uheldig. Det kommer jo an på hva prøvene sier etterpå.
Jeg har aldri vært spesielt sjuk. Jeg verken røyker eller drikker, stresser uanstendig lite, er ute og trimmer med hundene hver eneste dag og spiser helt alminnelig mat. Eller foresten: jeg er ikke glad i melk, det har jeg aldri vært, så benskjørhet er visst noe jeg bør være oppmerksom på. Hvordan man nå er det...?
Vel. i fjor eller deromkring, fant legen ut (eller på) at jeg hadde høyt kolesterol. Det var ikke bra, og burde absolutt medisineres. Jaha, tenkte jeg, og henta ei pakke med piller. Jeg spiste pliktskyldigst opp hver eneste en, men da det var tomt, kjente jeg jo ingen forskjell og trakk den slutningen at det var nok bare noe ordentlig tull!!
Sida fikk jeg spørsmål om hvordan det gikk med det kolesterolet, og jeg svarte som sant var, at jeg ikke visste, men regna med at det var ok. Det var visst ikke måten å gjøre det på, forsto jeg! Så jeg tenkte litt på saken, konkluderte med at jeg hadde jo tenkt å bli urgammel, så jeg bestilte time for en sjekk. For å være på den sikre sida. Og mens jeg ventet på time hos fastlegen, som ikke var fastere enn at jeg kom til en vikar, fikk jeg denne boka i hus:

Hvis det her ble rett, kan du klikke på bildet og komme rett til en nettbokhandel hvor boka er på tilbud!

Spis deg frisk- med fireukers-kur. Man vil jo gjerne ikke måtte stresse med å huske piller resten av livet, så jeg tenkte at en helhjerta innsats en måneds tid, så er kroppen fit for fight. Også syntes jeg det var litt artig, da, å kunne måle effekten av en slik kur, derfor den timen for en sjekk før jeg satte i gang..
Legen kikka og lytta her og der, før hun fant fram skalpell og glass for å begynne årelatinga. (Egentlig brukte hun bare ei spinkel nål, men det høres mye kjedeligere ut ;o) Uka etter kom det brev i posten. Med stempel fra kommunelegekontoret! Ai-ai-ai; Skriftlig beskje..! Nå er det virkelig alvorlig, tenkte jeg, og vaklet inn på skjelvende ben. Kanskje det til og med er for sent...?
Vel inne åpnet jeg brevet, og begynte å lese...
He-he... Ingen grunn til bekymring! Jeg hadde bare litt lav verdier med D-vitaminer, og kunne vurdere om jeg skulle kjøpe noen kapsler på apoteket. Nordboere får i følge legen ofte D-vitaminmangel, fordi det er SOLA som gi oss dem. Her er det jo knapt nok dagslys i store deler av året, så det sier seg jo selv at D må bli mangelvare...

Vel, hva har jeg så tenkt å gjøre nå? Jo, jeg har faktisk en tre-trinns-strategi!
Jeg har begynt å spise små gullperler med D-vitaminer. Jeg sitter ute i sola (og leser) så snart anledingen byr seg. Ettersom jeg har lest ferdig boka og har snappet opp en del nytt om kosthold og fått noen tips om hvordan man kan gjøre sunn mat enda sunnere (uten å sette himmel og jord i bevegelse) kommer jeg til å prøve de oppskriftene som ser gode ut, og som inneholder ting man faktisk kan få tak i på bøgda! Her fins nemlig ikke verken silketofu, tamari, hokkaidogreskar, tahin, rød quinoa eller amarant...

Konklusjon; Alle burde skaffe seg ei bok som denne, sjansen er stor for at det kan føre til flerfoldige timer i solveggen med bok, te eller kaffe- og verdens beste samvittighet