Nest siste etappe

I mårra er det definitivt over. Det nye skoleåret starter på mandag, ferien er offisielt slutt og Helene tar sjarmøretappen i skrivestafetten. Selv om jeg ikke har vært superrask på etappene mine, har oppgavene og utfordringene ført med seg mye tankevirksomhet, så jeg kommer nok til å savne arrangementet. Ei lita trøst er det at Helene allerede har invitert til Halloween- skrivefest (eller var det Hallo-venn-skrivefest?), men som den siste utfordringa, fikk jeg i oppdrag å skrive tre Seksordsnoveller. Hun trudde det ville bli ei nøtt, men hun kunne naturligvis ikke vite at det var en ting jeg (i likhet med veldig mange!) pussa med for noen år sida! Novelle mine fra den gang finnes nok ikke lenger, men jeg har så klart klekt ut noen nye i anledning skrivestafetten.

Konseptet med seksordsnoveller er gammelt, og det er Ernest Hemingway som er opphavsmannen. Historien sier at han satt på bar og hevdet at han kunne skrive ei fullgod novelle med bare seks ord.
-Jeah, right, svarte drikkekameratene, men med:
"For sale: baby shoes, never worn" vant han veddemålet, og han insisterte senere på at det var hans litterære mesterverk!

Jeg kan nok ikke påberope meg noe mesterverk, men det er faktisk litt morsomt å pønske ut de riktige seks ordene som kan fortelle en hel historie. Har dere ikke prøvd, oppfordres dere herved til å vekke de små grå til innsats!

Here we go!

Sydvest. Årekipper. Pågangsmot. Fantasi. Persille. Bocuse d'or.

Ryggsekk. Dyretråkk. Fjellvåk. Humlesurr. Bekkesilder. Sjelefred.

Tåke. Sludd. Storm. Snø. Steinbu. Liv!

Med de tre seksordsnovellene, takker jeg Helene på Bokloftetfor ordvekslingene i sommer, takker for invitasjon til halloween-/ hallovenn-fest og ønsker henne en fin høst! Siste etappe blir uten noe spørsmål eller oppgave fra meg, sjarmøretappen er hennes, jeg bare sender over noen blanke ark og fargestifter!

Hvis jeg skulle skrive ei bok...

...så trur jeg det bare er en ting den kunne handle om. Feil. Det er bare et TEMA den kunne handle om, nemlig alt det rare man oppdager, snubler over og tenker på mens man somler!
Det er Helene på Bokloftet som stilte meg det spørsmålet i forrige runde av skrivestafetten vi har hatt gående i sommer. Når sant skal sier har Helene løpt stafett mens jeg har somla stafett. Jeg har glemt å hente startnummer, glemt å ta med stafettpinnen, glemt å feste tidtakerbrikken, jeg har kommet for sent til start, holdt kartet oppned, valgt feil løype, meldt meg på i feil klasse og i det hele tatt... Helene løper, jeg somler!
Når jeg skriver "somler" mener jeg ikke som når man blir sittende ved pc'n lenger enn man hadde tenkt, zapper zombieaktig mellom mer eller mindre hjernedøde tv-kanaler og sånne ting- jeg trur ikke man oppdager eller snubler over særlig mye snurrige ting da. Nei, jeg mener sånn man somler når man går ut for å hente posten, og plutselig oppdager at bringebæra har blitt moden, og når man går ned i kjellern for å finne et bærspann, kommer man på at man skal røre litt i honningen, dermed må man ta en kjapp tur opp i stua for å sjå om boka om Ole Brumm står der eller ikke, så finner man i stedet Tor Åge Bringsværds bok om den svarte hunden, og blir minna på at kanskje Enja og Pippa vil være med ut, så kan vi gå en liten runde i skogen før det blir for varmt, men aller først må blomstene vannes og i postkassa ligger det visst allerede post for både en og to dager- sånn somling kunne jeg skrevet bok om. Den ville nok blitt illustrert med mobilbilder, sommerfugler, blomster, skyformasjoner, insekter, avis-sitater, gammelt skrot og snurrepiperier. Spørsmålet er bare når i alle dager skulle jeg rekke det???

Mens jeg setter meg ned og tar en pust i bakken, finner jeg fram en halvtom boks med vaniljeis fra Diplom-is (eskimo-is) og en kopp med rørte bringebær. Det er en uslåelig kombinasjon som fyller selv den gråeste dag med løfterikt solskinn!
(Og der ser dere: jeg behersker til og med et par klisjeer, som man kanskje bør ha med hvis man først skal skrive ei bok ;o)

Sommern er definitivt på hell, stafetten er snart fullført, og jeg har grubla litt ekstra på hva slags oppgave, spørsmål eller stikkord Helene skal få denne gangen. Jeg har forkasta et par vidløftige/ skumle spørsmål, og ender opp med det tryggere stikkordet ÅRSTIDER. Og som alltid er det åpent for tolkninger og kreative løsninger!
Følg med opp på Bokloftet for å sjå hva som åpenbarer seg!

Bikinikropp og andre pussigheter

Sommerstafettføljetongen ruller snart på siste verset, men før vi pakker helt sammen, er det en viktig ting vi har forbigått i altfor taus stillhet. Sommerkroppene og bikiniformene. Det var Helene som bragte temaet på banen, og det gav meg litt å tenke på- som vanlig er når jeg leser innleggene hennes.
Fra sånn omtrent påsketider blir man pepra med gode råd om hvordan man skal få den perfekte sommerkroppen, hvordan man skal komme i form til bikinisesongen osv.

Hadde det bare vært så enkelt...

I år har jeg gjort en helhjerta litt halvhjerta innsats for å nå målet. Dvs det politisk korrekte målet. Ettersom jeg verken liker å sole meg eller å kle av meg i all offentlighet, tok jeg en snarvei som faktisk gav et helt ok resultat. Jeg har vært påpasselig med å barbere leggene og har smurt inn bena med sjølbruningskrem. Og jeg mente som sagt at resultatet ble greit. Presentabelt. Jeg hadde i min villfarelse trudd at kroppen i seg sjøl var grei. Presentabel.. Stakkars arme sjel: hvor feil kan man ta?

Satt ikke akkurat som et skudd, nei...

Nå kommer vi inn på litt tørre tall og fakta. (Jeg har jo blotta rompa her på bloggen tidligere så jeg regner med at dere tåler såpass!) 53,5 kilo, 163 cm høy.. det blir BMI 20,13. Og det trudde jeg altså var helt greit. Presentabelt. Og hvis vi fortsatt holder oss til skalaen til apotekkjeden i linken over, så er jeg ikke overvektig før jeg har lagt på meg over tolv kilo, men undervektig hvis jeg går ned ca fire.

SÅ HVORFOR I HULESTE GRANSKOGEN ER DET DA INGEN BUKSER SOM PASSER??? 

Greit, jeg vet ikke om bikinene som er på salg nå ville passet, det er strengt tatt det som er tema i dag, men hvem orker vel å prøve en bikini når man har prøvd et utall bukser beregna på damer, enda til med kort benlengde- og de fortsatt er mellom sju og tjue cm for lange??? (En bikini blir neppe for lang på bena, men sjølbildet krympa til det mikroskopiske så det ble aldri aktuelt...)
Er det noe rart at folk generelt og kvinner spesielt får et utopisk bilde av sommerkroppen og bikiniformen? Det hevdes at overvekt er et stadig økende helseproblem i den vestlige verden. Det er mye mulig, men da er det min teori at de psykiske lidelsene øker proporsjonalt med gjennomsnittsvekta i befolkninga! Kravene, kroppsidealene og kroppsfokuset har ikke akkurat blitt snillere eller mildere de siste åra. Man hører om unger/ jenter helt ned i barneskolealder som slanker seg- det er da utrolig trist! Uansett hvor det kommer fra eller hva årsaken er- det blir for innfløkt å komme inn på her, men dere kan jo tenke litt på det.

Nå skal det sies, at det slett ikke var sommerklær jeg var ute etter. Jeg trenger ei ny bukse til jakt-bruk. Helst med gore-tex. Og da tenkte vi i år som i fjor og året før der, at det kanskje var lurt å dra på ei salgsmesse for jakt og fiske. På forhånd hadde vi sjekka litt, og fått en av selgerne til å legge av en helt ny dress- en LADY-DRESS med gore-tex. (Ikke den samme som på bildet over!) Han var absolutt entusiastisk, hyggelig og grei, og var helt sikker på at vi skulle finne noe som ble BRA.  Nope. Nix. Neida. Den som passa over rompa, var for vid i livet, og ALTFOR lang i bena. Som vanlig. Det snodige er at selgeren ble helt paff! Han ble virkelig satt ut, og var så skuffa over de nye dressene han skulle selge til jenter, at det så ut som han bare ville pakke sammen og dra hjem. Resultatet var at han tok bilder av elendigheta, både forfra og bakfra, for å ta det opp med produsenten. Sååå... Kanskje han selger´n kan få noen til å sy klær til levende damer? Sånne med kjøtt og blod og hofter og rompe og former og lyst til å ta seg en tur ut. Uten å måtte sprade rundt i en benløs bikini? Neste år kanskje?

Det er skrevet massevis av bøker om kvinner, psykisk helse og spiseforstyrrelser- veien er ikke lang fra prøverommet til en eller annen diagnose. Jeg kunne sikkert anbefalt noen av de jeg har lest om disse temaene, men jeg dropper det. Disse bøkene er ikke vanskelie å finne hvis man er interessert.
Jeg vil heller ha noen andre boktips- fra Helene på Bokloftet! Jeg kaster ballen tilbake, og håper hun har et par tips å komme med,  aller helst tips som kan vekke leselysta hos en som mangler inspirasjon, men nesten like gjerne typisk sommerlitteratur/ sommerbøker som kan få sommeren til å vare litt lenger!

Jeg tror jeg håper på kjærligheten.

Jeg tror jeg venter på ærligheten.

 

Det er vel fortsatt sommer, men i dag føles det som høst. Det regna i går og det regna i natt, men akkurat nå, er det opphold, men gråvær. Og litt skodde. Akkurat slik føler jeg meg også. Akkurat nå. Gråvær og litt skodde. Hvis vi tar oss på tak, skyene og jeg, kan det hende vi kan holde på både dråper og tårer, men hvis vi slipper opp og lar det stå til... Kan det bli enten styrtregn eller gløtt av sol. Det vet man ikke før etterpå, og da er det kanskje for sent. Enten å redde sola eller avverge syndefloden. Man får aldri en ny sjanse. Det finnes ingen ny start, alt bare fortsetter til det er endelig slutt.

Akkurat nå er det i det minste for tidlig å si at det er for sent, så da er det vel fortsatt... greit nok?

Et bilde jeg fant på nettet for lenge sida, det ble borte i vrimmelen, men nå er det jo sånn at hvis sola og stjernene vil, kommer alt godt tilbake. Plutselig.

Jeg vet ikke jeg, Helene? Er greit nok godt nok, eller skal man alltid streve etter det beste?
Badeballen kastet tilbake, mot Helene som sitter på bokloftet. Jeg verken om jeg kaster om jeg kaster høyt nok eller langt nok, men håper så klart det rekker, at det er godt nok.
Heller ikke dette vet jeg, men jeg trur gjenstår noen runder med stafett.  

På sykkel i fjellet- boktest ute i felt

Det er ikke akkurat en godt bevart hemmelighet at jeg er veldig glad i fjellet. Da er det sikkert litt mer overraskende at jeg til og med har sykla noen turer i fjellet! Ikke de verste, mest utfordrende stiturene, men rolige, fine turer på stengte eller lite trafikkerte grusveier.
I fjor sykla vi fra Atndalen til Bjørnhollia, og fra Spranget til Rondvassbu- begge populære utgangspunkt for de som for eksempel skal gå fra hytte til hytte i Rondane. I år falt valget på en for meg litt mer ukjent del av Rondane; turen gikk fra Blæsterdalen (litt sør for Folldal) inn til Dørålseter.
Alle disse tre turene er omtalt- og anbefalt i Øyvind Wolds bok "På sykkel i fjellet, 50 turer utenfor allfarvei" som kom ut i ny revidert (og litt utvida) utgave nå i år. Boka inneholder greie oversiktskart over de forskjellige områdene, og for hver rute er det fakta om lengde, stigning, hva slags dekke man sykler på og hvor krevende turen vurderes til å være. I tillegg er hver tur godt illustrert med bilder og tekst som forteller litt om området og naturen man sykler forbi.
Boka har også noen sider med tips og råd som kan gjøre turene til en mest mulig positiv opplevelse for store og små- lurt! Det er sikkert flere enn meg som ikke er spesielt erfarne fjellsyklister, men som gjerne kunne tenke seg å prøve noen turer.

For meg er boka helt perfekt! Vi bor sånn cirka midt i smørøyet, dvs midt mellom mange av rutene i boka, og det betyr at mange av forslagene lett kan gjøres til dagsturer (I hvertfall om man klarer å komme seg opp om mårran!). Dagsturer har av en eller annen merkelig grunn vist seg å være mye lettere å gjennomføre enn lengre turer, som krever hundepassere/ overnattingsmuligheter med plass til hunder  og i det hele tatt mye planlegging. Veldig mye enklere med sånt man kan ta på sparket fra en dag til den neste!!

Et viktig poeng for andre enn meg, er kanskje det at sykling er veldig familievennlig. Jeg ser for meg at det kan bli veldig mye styr å ha med unger på fottur i fjellet, og jeg kan ikke fortså annet enn at å sykle må gå mye bedre! Unger er jo racere på sykkel, og på disse lite trafikkerte veiene er det lite farer, men desto mange flere spennende, rare og morsomme ting å utforske.

Boka anbefales herved til de som kunne tenke seg å utforske norsk natur på en ny måte ( i det miste nyere enn med fjellsko på bena...), til de som vil ha inspirasjon til å komme seg ut på tur og til de som har lyst på korte presentasjoner av forskjellige fjellområder i Sør-Norge.

Cappelen/ Faktum, 2014, 166 sider, heftet, biblioteksbok.

Oppvakte lesere har kanskje allerede lagt merke til at vi fullstendig politisk ukorrekt sykler uten hjelm.  Vi vokste opp i ei tid da folk sykla langs riksveien med den største selvfølgelighet, ingen hadde hørt om sykkelhjelm, få brukte hjelm når de kjørte moped, sikkerhetsbelter fantes bare i en og annen bil, barneseter var det ingen som hadde hørt om. Det eneste vi liksom var klar over av sikkerhetsutstyr, var leggbeskyttere. Og det viste vi om bare fordi det var tøft, ikke fordi vi hadde noen idé om at det faktisk kunne være nyttig. Forunderlig mange overlevde- og og det uten varige mén av betydning. Sjøl har jeg ett arr på det ene kneet, ett på hver legg og ett ganske midt i panna. Helt udramatisk: et fall, et hundebitt, skar meg opp på en spiker da jeg fira meg ned fra tretopphytta vi hadde bygd, ei lampe med fot av lavastein som jeg fikk i hodet da vi lekte gjemsel. Så vi sykler med freidig mot, uten hjelm og trur helst det vil gå bra!

Helene på Bokloftet samler på sakprosa, og i dag natt får hun en sykkeltur fra meg. Det er to fluer i en smekk: sakprosa og sommerstafettføljetong, hun ønska seg et innlegg med sykkelminner og det ble det vel på en måte? (Jeg hadde egentlig tenkt å skrive om da jeg sykla med to hunder i snørestrikk rundt live, og jeg fikk en veps i håret, men det får bli en annen gang. Kanskje. Klikk dere inn hvis dere har tips om noe saklig dere syns flere bør lese, eller hvis dere vil vite hvor safetten går videre. Hvis jeg får det som jeg vil, kommer Helene for sikkerhets skyld til å skrive et innlegg om sikkerhetsinnstallasjoner. Eller noe sånn ;o)

Favorittdyr- eller kanskje ikke??

Rett som det er står man i fare for å si gale ting. Man mener det kanskje helt oppriktig og fra dypet, men så blir det feil likevel.
For eksempel det enkle spørsmålet: Hvilket dyr liker du best? Spørsmålet Helene stilte i forrige runde av sommerstafettføljetongen. Det enkle og opplagte, er selvfølgelig å svare hund, men hva om en fra Asia, eller enda verre Kina leser dette! Gud forby.. Da vil jo vedkommende kanskje trekke den konklusjon at livretten min er hunder, og det er vel så langt fra sannheten man kan komme! Mer feil kan det liksom ikke bli.
Jeg får prøve å lage en spesifisert oversikt over dyrefavoritter eventuelt dyre favoritter.

• Favorittkoseisengadyr: hund.
• Favorittsofareonceinalifetimedyr: gaupe.
• Favorittmatproduksjonsdyr: sau- helt til det blir mat, da er det ikke like stas lenger...
• Favoritteksotisk dyr fra sør: giraff.
• Favoritteksotisk dyr fra nord: isbjørn.
• Favorittdyr å jakte på: villrein.
• Favorittdyr i solnedgang: elgku med kalv.
• Favorittdyr i veikanten: mink.
• Favorittdyr på svøm i et lite tjern: mus.
• Favorittdyr på Langedrag: ulv.
• Favorittdyr jeg håper skal få en evig plass i norsk natur: ulv (med gaupe som en god nummer to)
• Favorittboktitteldyr: pinnsvin.

Fra "Pinnsvinets eleganse" av Muriel Barbery, som jeg har hørt i sommer,og som jeg kanskje skal skrive om en vakker dag. Vakre dager har vi jo i fleng i sommer, så det blir, som tidligere nevnt lite lesing og skriving- men desto mer filosofering og fundering!
I mårra er det allerede august, de lærde strides om det er en sommer- eller høstmåned, men det er kanskje nå vi må legge inn en ekstra innsats for å forlenge sommerfølelsen? (Gode tips bak lenka ;o)

Jeg tenker jeg forlenger sommerfølelsen med å bli på setra og dermed noen hundre høydemetre nærmere fjellet ei stund til. Litt til og fra, men fra august begynner instantseterlivet! Folk flest er ferdige med ferien, og vi som ikke er helt A4 kan gjøre det vi er best på, nemlig leve livet der ingen kunne tru at nokon kunne bu! Eller... Det er ikke så eksotisk som det var... Vi har kaldt vatn i krana og strøm fra sola. Det gjør ting litt mer komfortabelt.
Har jeg forresten fortalt at Aasmund Olavson Vinje overnatta på ei av setrene i setergrenda vår da han gikk til Nidaros i 1860? Det sies at han møtte huldra da han var der, men jeg trur nok heller at det var ei av de lokale seterjentene han falt for!
Har dere lyst til å lese mer, ligger boka Ferdaminni frå sumaren 1860 ute på Nasjonal Bibliotekets nettsider- fritt fram for alle med norsk IP-adresse! Det er så lenge sida jeg leste den at jeg trur jaggu jeg må lese den på nytt snart- en dag været blir sånn passe dårlig, slik at jeg kan sitte inne med god samvittighet ;o)

Skjermdropp fra nb.no

I den utgava jeg valgte, står det om seterbesøket fra ca side 60. Jeg muligens litt inhabil, men synes det er veldig morsomt, og det er det kanskje andre som synes også? Jeg sender stafettbadepinnen tilbake til Helene, og tenker at ettersom A.O.V også skriver litt om fine kjoler i fortsettelsen av kapitlet, er det på tide at vi får et sommerstafettføljetonginnlegg om solkjoler! Jeg er omtrent like dårlig på kjoler som badestrender, så det er best at Helene på Bokloftet tar seg av den saken ;o) Følg med- så lenge det er sol er det håp!

PS. Jeg trykker bare "publiser" uten noe som helst form for korrekturlesing. Klokka er 22.52 og det er best jeg prioriterer middag nå, trur jeg...

Svenske sebraer og andre fine favoritter

Vips! Der var svippturen til Sverige for å sjå på stripete sebraer, kule krokodiller og elleville elefanter unnagjort. Vi har blakka oss på bokse-cola, smågodt og tofix-fruktkarameller, og jeg takker Helene for at hun kom opp med idéen om å dra på tur til Sverige :o)
Dette ble forresten årets andre tur over til söta bror. Tidligere i år var det Hornborgasjön og alle tranene (samt ender, svaner og gjess i hopetall) som var målet med turen. Et lite reisebrev fra den turen ligger som siste innlegg på Tenkt&hendt-bloggen- jeg er i sannhet en enkel sjel; jeg er strålende godt fornøyd med å dra på mikroekspedisjoner! Lite planlegging, enkel pakking og lett gjennomførbart. I tillegg er det så godt som bestandig mulig å ta med seg hundene på denslags, og det er viktig for at turen skal bli mest mulig vellykka! (Altså er menneskets beste venn også mine beste venner, og absolutte favoritter i dyreverden)
Går vi over til den villere naturen, er jeg nok over middels fascinert av sjiraffer. De er så ranke og stolte og har en så verdig holdning at jeg trur det må være helt umulig å være uberøert av de skapningene! Jeg har til og med vært i Kenya på safari for å kikke på dem! Det var i forrige århundre, og lenge før digitalkamera ble allemannseie, men jeg har gjort et tappert forsøk med mobilkamera i albumet...

Berit står oppe i et tårn og gir pellets til en baby-sjiraff. Dagens lille kuriositet: de har ei utrulig lang og BLÅ tunge!!

På vei hjem, etter å ha stoppa ved farmen til Karen Blixen rett utafor Nairobi, var vi innom Giraf Manor, hvor de driver/drev oppdrett av rotchild-sjiraffer som etterhvert ble satt ut i bl.a nasjonalparken ved Nakurusjøen- som vi hadde besøkt noen dager tidligere!

Ute i den hjemlige ville naturen, er det antagelig gaupa jeg er mest betatt av. Jeg har ikke sett den mer enn én gang- til gjengjeld var det uforglemmelig! Når jeg er ute med hundene vinterstid, ser jeg ofte gaupespor i snøen der har kryssa veien. Da lar jeg bestandig hundene få slakk line slik at de kan trampe oppi sporene og snuse. Ikke fordi det er så smart å lære dem å interessere seg for den slags, men fordi da har vi gjort vårt for å stikke kjepper i hjula for de som jakter på de få individene vi har igjen her til lands! Litt idealist skal man være, og jeg lar aldri en sjanse gå fra meg hvis det er mulig å spolere rovdyrjakt av en hvilken som helst art!

I det siste har det vært varmt- uutholdelig varmt, om jeg skal være ærlig og politisk ukorrekt. Jeg forbeholder meg retten til å klage når det blir varmt, "alle andre" klager når det er kaldt om vinteren, det ville jeg aldri finne på. I hvertfall ikke før kvikksølvet kryper under tjue- tjuefem grader i uke etter uke. Da kan det vel hende til og med jeg blir tilbøyelig til å ønske meg bare en ti-femten kuldingser... (Med litt flaks, får vi det første snørimet om en tremånederstid eller så ;o)
Uansett vær og føre, så lurer jeg på hva Helene kunne tenke seg å demonstrere for eller i mot! Man kan jo demonstrer på mange måter, men jeg tenker vel mest på ideologiske eller politiske saker, og mindre på disse damene som av og til demonstrere nye ferdigmatretter og deler ut smaksprøver i butikkene. Finnes de damene lenger forresten? Lenge sida jeg så noen, men det er strengt tatt ikke ofte jeg er på butikken heller, så hva vet vel jeg?
Følg med! Helene er fortsatt flere klasser over meg når det gjelder å skrive kjappe og godt blogginnlegg, og sommerstafettføljetongen er fortsatt ikke over!

Ikke stafett, men campingtur ut i det blå

I kveld er det skrivemaraton! Jeg føler et visst ansvar for å skrive litt om noen av bøkene jeg har hørt og lest i løpet av juni og juli, og ikke minst er det på tide å plukke opp stafettbadeballispinnen som Helene på bokloftet returnerte i god tid før helga. En bokomtale er sendt ut i verdensveven, flere er underveis, men først skal jeg ta min tørn i sommerstafettføljetongen.
Som vanlig er det omstendigheter og tilfeldigheter som bestemmer hvor stafetten går- og hvem som blir invitert med! Denne gangen var spørsmålet hvilke tre forfattere jeg ville hatt med meg på campingtur, og hva slags campere vi hadde blitt.
Jeg har tidligere skrevet om da Gunnar Staalesen ble med på jakt. Det var absolutt vellykka, og jeg ser derfor positivt på muligheten for å dra på tur med tre nye forfattere.
Ikke lett å velge tre, men det er nærmest en selvfølge at jeg ville invitert Britt Karin Larsen. Jeg er blodfan av bøkene hennes og jeg har inntrykk av at vi har ganske likt forhold til naturen og andre viktig ting! Ingen blir vel overraska over at vi kommer til å dra enten på villcamping eller så blir det å gå fra hytte til hytte- aller helst vil jeg ta turen til Jotunheimen, men jeg er ikke urimelig: de andre skal få et ord med i laget de også ;o)
Så var det de andre. Ettersom dette er et filosoferings- og skriveprosjekt, går jeg ut fra at det ikke settes trange begrensninger som f.eks at forfatterne må være i live? Jeg velger nemlig å ta med meg Alf Prøysen. Han ville jo vært en gammel mann, nå på onsdag (23.juli) ville han, om han hadde levd, blitt hundre år. Finnes det en nordmann (eller kvinne!?) som ikke har et forhold til Prøysen? De kan i tillfelle ikke være gamle! Etter mi mening er han en like stor del av identiten vår som kvikk-lunsj, ski, Namsen og matpakka- Prøysen in our ♥
Så var det den siste forfatteren, da. Nummer tre- alle gode ting osv, men forfatter nummer tre datt på plass- gjett hvordan!! Jepp! Ved en tilfeldighet ;o)

På lørdag var vi på fjelltur. Nye stier, nye (eller egentlig veldig gamle) dyregraver, nye fjell, ny utsikt

Hadde jeg hatt litt forstand på bildefiksing og data, kunne jeg kanskje satt inn ei pil på bildet, men sånn er ikke verden. Uansett, bildet er fra toppen av Søre Bølhøgda på Venabufjellet i Ringebu. Utafor venstre kanten på bildet ligger det noen flotte så godt som inntakte dyregraver i noe som kalles Bånskardet. Mot høyre kanten på bildet, fjellet bakerst hvor det er litt sol, høyeste fjellet i Stor-Elvdal Kommune; Gravskardhøgda. Som jeg tilfeldigvis har nevnt i en annen bokomtale; Tilfeldigvis Arial Footlights forhistorie. (omtalen havnet ved en tilfeldighet ikke på bokbloggen, men den andre som egentlig er stengt, men som er litt åpen nå, så dere kan lese videre der.. Phhuuu...) Nu vel! Det er Silje E. Fretheim (og Steingard Vada...) som har skrevet den boka, og der havner hovedpersonen Arial i en litt kinkig situasjon nettopp i Gravskardet! (For den som er nysgjerrig det er flere fiffige tilfeldigheter og sammenhenger i den omtalen det linkes til over her.) Alt heng i hopes med alt. Det tar bare litt tid å sjå alle sammenhenger. 
Så langt har jeg altså kommet; En forfatter jeg bøyer meg i hatten og tar av meg støvet for, en som dessverre er død, men som likevel lever i de aller, aller fleste nordmenns hjerter, og en forfatter jeg har store forventninger til som turguide, historieforteller og historiker, og til slutt en medforfatter som aldri har eksistert i vår verden- igjen en liten bagatell vi ikke henger oss opp i her.

Med en (død) hundreåring i følget, må vi nok ta litt ekstra hensyn, men en fjelltur som strekker seg over et par-tre dager burde bli bra! Når jeg tenker meg om, hadde det forresten vært spennende om Helene også kunne slått seg med på ekspedisjonen, men jeg føler meg ikke sikker på at fjellet er hennes foretrukne element? Så, Helene: Hvis du blir med på en to-tredagerstur, hvor ville du dratt da? Og husk; det er ingen begrensninger, verken i tid eller rom, praktisk eller økononisk når vi kaster ball og/eller sender stafettpinnen videre! Følg med videre i sommerstafettføljetongen- ingen har hittil hatt rett i sine spådommer om hvor løypa går videre!

Marie-Antoinette og stafettispinnen

Hvis folket ikke har brød, kan de vel bare spise kaker?! Den franske revolusjonen var godt i gang, folk led, det var matmangel og dronning Marie Antoinette har urettmessig blitt kredittert som opphavskvinne for sitatet. Den som virkelig sa disse velvalgte ord, var derimot den spanske prinsesse Marie Thérèsa som var gift med selve Solkongen, kong Ludvig 14, omtrent hundre år tidligere. De hadde trulig samme distanse til Hvermannsen, og var antagelig like lite opplyste. Arme mennesker.

Brød og sirkus- vi får aldri nok.
Jeg velger jordbær framfor brød
kroneis istedet for sirkus.
Til nød brød med jordbær
Aller helst vaniljeis med rørte jordbær
Jeg har både ismaskin og jordbæråker
Jeg klarer meg sjøl-
og har en egen dessert- og kakemage.

Når sant skal siers, er ikke den jordbæråkeren mye å bli fet av, i dag kunne jeg plukke seks mellomstore, men over middels gode bær. Det er fortsatt en god del kart, men det gjenstår å sjå om de modnes eller mugner- det er ikke lett å være småbruker! Jeg ser mye lysere på blåbærsesongen: noen dager med sol og varme nå, så blir det perfekt! Da må vi kjøpe vaniljesaus, og det er Tine sin som er best. Uten tvil. Men så blir det vel noen blåbærmuffins til kakemagen, tenker jeg, og da er det snart ikke nødvendig å være professor eller ernæringsekspert for å skjønne at jeg må snøre på meg fjellskoa at! Eller pumpe luft i sykkeldekkene, jeg vil jo helst ikke trille av eller fra  meg sjøl!

Over halve juli har gått, og jeg har ikke skrevet ett ærlig blogginnlegg om bøker eller lesing så langt. For hver dag som går, blir terskelen verre å klarte over. Jeg har forresten ikke lest så innmari mye. Dagene går med til utesommerting og nettene er fortsatt så korte at om man bare sitter ute på trappa for å høre og lokke på uglene ei lita stund (de våkner til liv ved midnatt...), så vips! Begynner det å lysne og man kan slett ikke legge seg for å lese, man må i all anstendighet sove!!

God natt ;o)

Forresten; jeg hørte litt på lydbok da jeg var ute med hundene i dag, og der ble leirskole nevnt. Er campingferie en slags leirskole for familier/ voksne? Er campingvogn harry? Er telt for sprekinger? Hva med bobil- er det for viderekommende campister? Er campister egentlig et ord? Hva med...
Nok nå. Trøtt nå. Hvis jeg rasker på, kan det hende jeg rekker å sovne før uglene setter i gang, og jeg bare MÅ ut for å lytte... Kanskje...
Følg med: Helene på Bokloftet tar straks over stafettispinnen ;o)

Grilling, du lissom...

Her går det litt sånn i krok og kast, dagene går (sykkel- og fjelltur i Rondane, hunder skal luftes og koses med, boble skal skrus og bannes over...) og mat må man ha. Men er det slik at man må grille for at man skal kunne si at sommeren har vært vellykka? Jeg håper ikke det.
Jeg er glad i mat- også den som er grilla. Bare jeg slipper å står for tilberedinga sjøl. Plutselig blir jeg sulten, og da er det ikke slik at jeg får litt lyst på mat, neida! Jeg blir plutselig dødssulten, desperat sulten- og da er ikke grilling akkurat den tanken som slår en først.. Det krever planlegging, god tid og full mage.
Likevel: vi har en grill som står ute på veandaen og samler støv, pollen, rusk og rask, og her en kveld fant jeg ut at den skulle fyres opp og laksen skulle brennes til det ugjenkjennelige. Vel, det ble ikke helt slik.

Man blir jo litt overraska når man blir møtt av en vepsehær som iltert og iherdig vil forsvare et vepsebol på størrelse med en godt voksen tennisball.
Dermed ble det laks fra stekepanna, og masseutryddelse senere på kvelden da hele vepseligaen hadde gått inn for å sove.

Nå skal jo dette være en bokblogg, og jeg kunne kanskje skrevet litt om kokebøker eller skjønnlitteratur hvor mat og matlaging har en sentralrolle, men... Leselysta er så der om dagen, og skrivelysta enda verre.
Likevel: i går kveld da jeg holdt på å skjære salat, og jeg tenkte på badeballen Helene hadde kasta tilbake for noen dager sida, kom jeg på at det faktisk er ei bok som har påvirka dagliglivet mitt! "Jeg kan se i lyset" av Karin Fossum. Etter at bokas hovedperson Riktor havner i fengsel, begynner han å jobbe på fengselskjøkkenet, der får han beskje om å skrelle agurken før han skjærer den opp til salaten. "Det ytterste smaker bare gress" i følge kokka. Så da gjør jeg det jeg også, uten at jeg forøvrig har det minste felles med Riktor, hvis noen har lest boka og skulle få tanker om det.
Man kan jo ikke klare seg bare med mat, man må jo ha drikke også. Favoritten akkurat nå, er rabarbrasaft! Kunsten er å ha i lite nok sukker når man lager den, da blir det herlig forfriskende på varme dager som dem vi har hatt nå i det siste..

Og apropos "siste": Den siste grusomt varme dagen tilbrage jeg i kjelleren, med verdens beste unnskyldning for å holde meg vekk fra sola. (Jeg er defintivt et vintermenneske...)

Noen dager tidligere satte jeg ut honningslynga og diverse utstyr, slik at biene skulle få gjort det rent og klart til bruk, og i går var det klart for høsting av årets første tavler med sommerhonning. Imponerende arbeid de små arbeiderne har utført så langt! Resultatet ble ca 17 kilo prima honning, så nå er det bare å vente på høsten- da det blir tid for te. Kanskje kommer leselysta tilbake da også, så man kan kose seg med bøker i kombinasjon med te og honning. Det pleier å funke bra!

Honning er antakelig det søteste som fins, sånn rent ernæringsmessig, men jeg lurer på hva Helene på Bokloftet synes er søtt? Kattunger kanskje? Eller markjordbær? Eller noe helt annet? Små blomster, pleier å være søte- og sommerfugler!
Følg med! Det er jeg som er den trege, Helene er mye kjappere, og kjenner jeg henne rett, har hun hosta opp et innlegg om søte ting kjappere enn du rekker å si søta ;o)

Sommerstafettføljetongen ruller videre!

Vanvittig, vanvidd, vanskelig, vann

vanvare

vandre

vanilje

vannlilje

Badebildet øverst er fra 4.juni- fortsatt bra med snø i fjellet, de andre bildene er fra 8.juli.

Helene ba meg skrive om å bade i fjellvann og å drikke fra fjellbekker. To sider av samme sak kanskje, men for meg gir de vidt forskjellige assosiasjoner og følelser.

Har jeg nevnt at jeg ikke er spesielt god til å svømme? Selv etter spesialundervisning for å lære kunsten? Når sant skal sies, bader jeg særdeles sjelden i andres påsyn. Rompa er for klompete, bena er for korte, puppene for små og magen for rar. Tenker jeg. Ved bortgjemte fjellvann stiller det seg annerledes. Ingen der som verken stirrer eller kikker i smug! Så hvis man er på fisketur, setter fast flua og duppen og ikke har med noen ekstra- ja da er det null problem å vrenge av seg klærne og vasse uti. Sjøl om tempen sannsynligvis er nærmere null enn ti grader! Det er i grunn verre når det er litt varmere; da må man bruke tid for "å hæle seg", det slipper man når vannet er skikkelig kaldt; man bli øyeblikkelig 100 % nummen og bedøvd- problemet er bare at hvis duppen sitter for langt ut, slik at vannet når over hjertet og lungene. Da føles det som begge deler stopper, man ser i korte glimt alt man fortsatt har ugjort i livet, og prøver fortvilet ikkefåpanikkikkefåpanikkikkefåpanikk, bare snu seg rundt og liste seg så forsiktig man kan inn til trygg grunn. Der man kan sitte på en sten og vente på at vær og vind skal tørke en fortsatt levende kropp, mens man håper man ikke får blærekatarr, lungebetennelse eller koldbrann. Det vil helst gå bra, og har man riktig flaks, får man til slutt lirka løs kroken og duppen og kan fiske videre.

For å slippe de aller mest ubehagelige badeseansene, har jeg utrusta meg med et par badeender. De tar badeoppdragene på strak vinge, og bidrar med godt humør og heiarop hvis motbakkene blir litt for lange, litt for bratte underveis. Når jeg tenker på det, burde flere skaffet seg ei badeand! De har utvilsomt en positiv innvirkning på omgivelsene ;o)

Å drikke friskt, sildrende vatn fra små fjellbekker er noe helt annet! Slett ikke noe å kvie seg for, slett ikke noe å engste seg for. Å hekte av seg ryggsekken og knele ved vannkanten mens man slurper i seg iskaldt vatn fra utømmelige kilder- trenger jeg å si mer? På igjen med sekken, ny frisk og nye krefter! På vei mot neste bekk. På vei mot nye stier, nye topper, nye mål.

Sånn er det. Sånn går det. Skal tru om Helene er av dem som går over bekken etter vann? Tipper hun har noe hun vil ha sagt i sakens anledning! Følg med videre i sommerstifettføljetongen ;o)

Halmstrå, redningsvest og svømmetrening

Jeg har nevnt det før. Når man går i fjellet rekker man å tenke lange tanker. Og man rekker å finne forbindelser og assosiasjoner som kan føre en traver omtrent herfra til månen. Ikke sånne hverdagslige tanker om klesvask og handlelister, men man kan for eksempel spørre seg om det kanskje, muligens kan hende er en sammenheng mellom ens manglende svømmeferdigheter og kjærlighet til fjellet. Jeg trur det kan være noe der.
Om vinteren er man (eller man BØR i det minste være...!) forberedt på at man kan måtte søke ly og grave seg ned. Livbøyer og svømmetrening blir knapt nok halmstrå hvis været virkelig slår til.
Sommerstid er heller ikke svømmetrening eller livbøyer det man først og fremst tenker på, der man går rundt, flere hunder meter- kanskje flere tusen, til og med- over havet. Tørrere kan det på en måte ikke bli? Hva skal man med armringer eller livbøye da, liksom? Nei, gi meg heller en fallskjerm da, i det minste. Den kunne jo vært et halmstrå å klamre seg fast til når det blæs som verst på toppan, og galskapen får rå.

Ellers tar jeg ikke bekymringene på forskudd. Det vil helst gå bra, og mens jeg venter på at jordbæra skal modnes i karmsenga, leter jeg etter det ideelle strået for denslags. Det er ikke langt herfra til Lauvåsen, der veks det både jordbær og jenter. Først noen dager med regn nå, så de blir saftige, så noen dager med sol, så de blir søte- og derrr! Var sommeren i gang ;o)

I sjette klasse hadde jeg og to andre ungmøer ekstratimer i svømming mens resten av klassa hadde musikk (les: blokkfløyte). Det sto nok i en læreplan at alle skulle kunne svømme før de gikk ut av barneskola, vel og bra. (Dette var i forrige århundre, mens barneskola bare varte i seks år). Jeg klarte riktignok 25-metersmerket før sommerferien, men jeg er ikke spesielt glad i verken svømming eller musikk. Heldigvis kan man finne andre gleder å fylle livet og sommern med...
Jeg kaster badeball, armringer og flytevest tilbake til Helene på Bokloftet, så kan hun fortelle litt om (sommer-) musikk, musikkfestivaler eller kvaler, alt ettersom det passer seg! Følg med videre i sommerstafettføljetongen!

Sommerstafettføljetongen

Bokbloggen

Leseplanene

Skriveambisjonene

Treninga

Havregrøten

Sommerdrømmene

Støvsuginga

Plenklippern

Og hvis jeg googler:

Motebransjen

Ordbøkene

Universitetsmuseene

Bildekunsten

Vampyrfabrikken

Lytterforeningen for klassisk musikk

Voldsofrene

De private barnehagene

Kunstmusikken

Sykehusene

IKTsystemet i norsk politi

Asylbarna

Budsjettene

Brunevarene

Monopolistisk konkurranse

Og lista er visst evig lang

Det eneste jeg kan si for å få litt mindre dårlig samvittighet, er at jeg i det minste er i godt selskap med mange, når det gjelder stemoderlig behandling av en rekke områder i livet.

De eneste jeg med hånda på hjertet kan si får den oppmerksomheta de fortjener, er Enja, Pippa og Bobla. Sistnevnte får vel strengt tatt ikke oppmerksomhet- den TAR det den vil ha!

Til og med en stemor kan bli stemoderlig behandla. Mens de noen får vokse i diverse potter og kar, må andre klare seg som best de kan uten verken det ene eller andre.

Det er kanskje litt drøyt å be Helene på Bokloftet skrive om stemødre elller hekser, menvi har jo så vidt tippet over på juli, da er det ikke lenge til jul- og det blir stikkordet denne gangen!

Sosomommerorsostotafofetottfoføloljojetotnonogog

Helene lurte på om jeg husker den første sommeren jeg skrev- og om jeg har fått kjærlighetsbrev og/ eller hadde brevvenner- oioioi!
Her må vi nok ta det litt seg for steg.
Det første jeg huske jeg tenkte om språk, var da jeg oppdaget at det fantes noe annet enn norsk! Jeg var kanskje tre eller fire år, og hadde bestemt meg for å lære meg engelsk. Jeg var vel ikke klar over det da, men det er jo et verdensspråk, og det kunne helt sikkert åpnet mange dører. Planen var derfor å lære det engelske alfabetet, så kunne jeg oversett de norske ordene laget av norske bokstaver til engelske ord av engelske bokstaver. En uslåelig enkel plan; lære snaut tretti nye tegn, og vips kunne man snakke et nytt språk. Akk ja... Det gikk ikke helt som jeg hadde sett for meg.
Senere, da jeg begynte i andre klasse, flyttet vi. Ikke langt, bare akkurat langt nok til at jeg måtte/ burde bytte skole, og dermed ble det noen nye venner. Da lærte jeg røverspråket som var veldig hemmelig, langtfra noe verdesnspråk, men mye enklere å lære enn engelsk. Og det var litt mer som jeg hadde forestilt meg det skulle være å lære et nytt språk; man måtte bare putte på en hel haug med O-er der det kunne passe, det vil si etter hver kononant som deretter ble gjentatt. Easy-peasy.. Boberoritot. Berit. Hohelolenone. Helene. Sosomommerorsostotafofetottfoføloljojetotonongog. Sommerstafettføljetong.
Røverspråk funker dårlig når man skal skrive kjærlighetsbrev. Kanskje det var derfor jeg aldri fikk noen svar? Også jeg som trudde det var fordi jeg brukte briller?? Det er mye man ikke vet eller skjønner før det er for sent.
Om jeg ikke fikk noen kjærlighetsbrev, hadde jeg brevvenner i bøtter og spann. Ja, de satt jo ikke i bøtter og spann, men det var fler av dem. Det var søskenbarn, tanter og bestemor, ei gammel lærerinne, ei svensk dame som hadde feriert på setra og noen fra fjerne himmelstrøk som Melhus, Harstad og Fredrikstad. De siste var sånne man fant og plukka opp fra jenteblader, Tuppen og Lillemor, Starlet og Topp- mom tru om de finnes enda? Både bladene og brevvennjentene?

Som jeg skrev i kommentaren til Helene, så husker jeg til alt overmål det første ordet jeg skrev på egenhånd! Nå er jeg ikke helt sikker på om jeg husker det fordi det ble slik styr etterpå, eller fordi jeg var stolt over hva jeg hdde klart, men ordet var GALBRUKER, som i bonde... Pent illustrert av ei forholdsvis lite gjennkjennelig tegning av bestefar. Jeg husker jeg sto på en stol ved kjøkkenbenken og tegnet og skrev. Jeg husker jeg følte meg stor og flink. Og bestefar stakkar, han var nok ikke like fornøyd med å bli stempla som brukbart gal, sjøl om det er lett å forklare hvordan han ble akkurat det. Jeg hadde tidligere vært sekretær da mor skulle på butikken, og hun hadde stavet handlelista for meg. Blant alt det andre skulle det kjøpes KÅL. Men østlandsk tjukk L. Samme språklyd som i østlandsk gardbruker/ galbruker, som i bonde som slett ikke byr på utfordringer eller problemer. Ikke før ulv og bjørn spiste opp både Rødhette, saueflokken og jaget vekk hyrdene på marken, Sylvi Listhaug torpederte jordbruksoppgjøret nå i vår og canadagåsa spiste opp avlingene.

Vi har visst alle våre utfordringer. Hvilke er dine, Helene?
Følg med videre- man aldri vite hvor dette ender.

Stafett og smakebit på en søndag

Nå må jeg si denne sommerstafettføljetongen begynnre å bli kevende! Dikt, liksom??? Valgfritt og åpent, men likevel et visst press...

Det løsnet ikke før jeg kom til side 113 i boka jeg leser nå, Liv etter liv av Kate Atkinson, utgitt på forlaget Press- igjen en utilsiktet link og sammenheng! (Klikk på forlagslinken så kan dere lese litt ekstra fra boka, utdraget finnes til høyre på sida deres)
En genial idé som er genialt gjennomført!
Bokas hovedperson, Ursula, blir født ute i en snøstorm i Englandi 1920, og dør før hun trekker sitt første åndedrag. Livet er likevel ikke slutt! Hun får en ny sjanse, og blir født innendørs mens snøstormen raser utenfor, det er fortsatt England 1910. Hver gang Ursula havner i en potensielt livstruende situasjon, får hun en ny sjanse.
Når man stadig får nye sjanser til å forbedre livet sitt, hvordan vil det til slutt bli da? Vil man til slutt lære seg å gjøre de riktige valgene fra ende til annen?
Jeg har kommet som sagt kommet til side 113, året er igjen 1910, barnet er født og moren sitter med babyen i det kalde og vintermørke rommet:

Den nye babyen sov i vuggen. Noen ord av Coleridge dukket plutselig opp i Syvies hode: Kjære barn, som i vuggen ved min side sover. Hvilket dikt var nå det?
Ilden var dødd ut, og bare noen ørsmå flammer danset over de forkullede restene. Babyen begynte å klynke, og Sylvie karet seg møysommelig opp av sengen. En barnefødsel var en brutal affære. Hadde hun hatt ansvaret for å formgi menneskerasen, ville hun ha gjort mye annerledes. (En gyllen lysstrime gjennom øret for befruktning, kanskje, og en godt tilpasset luke et diskré sted for fødsel ni måneder senere.)

Oppfinnsomt, fascinerende, morsomt og originalt. Språket er på en måte kjapt og moderne, samtidig som det dukker opp veldig tidsriktige ord og uttrykk som gjør det hele realistisk og troverdig. Så langt er dette ei av årets favorittbøker! Jeg har heldigvis igjen det meste av boka, så mens jeg venter på at Helene på bokloftet klekker ut et hurtiginnlegg som f.eks kan snurre rundt tallet 13 eller 113- og bråkaster ballen tilbake til meg, skal jeg kose meg med både denne boka og smakebiter fra fra andre bøker som er samlet inn av Mari og Flukten fra virkeligheten!

Dikte dikt er jeg dårlig på, men litt bokryggpoesi, skal gå fint! Noe ferdiglest, halvlest og ulest!

Snart nye uke og nye muligheter- grip sjansene som byr seg ;o)

Sommerstafettføljetong fra slalåmbakken

Hva er vel mer naturlig enn å besvare spørsmål om syltetøy i Syden med et postkort fra slalåmbakken? Det er en sammenheng, som det alltid viser seg å være.
Jeg må innrømme at jeg ikke har vært i Syden-Syden. Mest av samme grunn som Helene tilbragte feriene i Norge; man setter ikke gjerne hundene i pensjonat for at en sjøl skal slange seg på ei strand under Sydens stekende sol. (Bortsett fra hvis man kan sette hunden sin hos meg da! Jeg driver faktisk et lite hundepensjonat hvor inntakskravene til hundene er omtrent like strenge som de kravene hundeeierne har til de som skal passe Fido og Caro Med C når de sjøl skal bort. Hovedkravet mitt er at hundene er vant til å være inne sammen med folk, og at de er snille med andre (dvs våre) hunder, slik at de ikke må stå ute i hundegården mens de er her... Hundepensjonat, du liksom!!!)

Tilbake til saken. Jeg googla syden + syltetøy, og det eneste relevante jeg fikk opp, var ei facebook-melding om at syltetøy i Syden er så søtt at man bør ta med sitt eget fra Norge. Jaja... Så vet vi det!
I dag skal jeg koke litt rabarbrasyltetøy rabarbrasaft, og trikset da er å ha i litt vanilje og omtrent halvparten så mye sukker som det står i oppskrifta, da får du ikke akkurat sydenstemning, men en nydelig, frisk sommerdrikk!

Og så tilbake til slalåmbakken, eller mer nøyaktig slalåmskiene. For det er ved sida av Syden, en ting jeg aldri har beskeftiga meg med. Tenk det! Jeg som elsker vinter og ikke minst ski (hadde jeg fått bestemt kunne vi gjerne hatt snø hele året ;o), har aldri stått på slalåm! Inntil for et par år sida hadde jeg heller ikke satt mine ben i en alpintbakke, men det har jeg altså gjort nå. Opptil flere ganger til og med. Oftest på barmark- og da er det for å kikke på blomster, av alle ting. Bakken i Skjerdingfjellet er nemlig et litt hemmelig eldorado for den som er glad i de små fargeklattene. I går var det bittelitt for tidlig for den helt store blomstringa, men bare vent; om ei uke eller to- DA blir det ny tur!

Enghumleblomst i skibakken i Skjerdingfjellet

Jeg har forresten gått opp denne bakken en gang, og kjørte ukontrollert fort ned igjen, på langrennski. Da var det vinter og det gikk helt fint. Natt til onsdag hadde tre kuldegrader, så det er ikke sikkert det er så lenge til før vi kan gjøre det igjen! Mens vi venter på skiføret, kan Helene på Bokloftet fortelle litt om vær og før der hun er. Nordmenn skal jo etter sigende være veldig opptatt av været, så følg med videre i sommerstafettføljetongen!

Frosker, prinser og konger

Froskeegg blir til rompetroll.
Rompetroll blir til frosker.
Frosker kan bli til prinser.
Prinser kan bli til konger.

Elgen er skogens konge.
Betyr det at froskeegg i et skogstjern
Kan bli til en elg?


Stafettpinnen sendes dermed tilbake til Helene, med spørsmål om hun har fanget noe sommerfugler i det siste?! Følg med i neste del i Sommerstafettføljetongen!

Hver gledesstund du har på jord

betales skal med oppvask.


Det fine er at mens man står der og rører rundt med oppvaskkosten, kan man for eksempel høre på radioen. Reiseradioen, for eksempel. Med rømte papegøyer, bortkomne badeballer og badetemperaturer ved strender du aldri kommer til å besøke, og like greit er vel det, så kaldt som det er overalt.
Eller man kan høre på lydbok, som jeg gjorde i går :)
Her på sætra har vi bare veldig-smalbånd så det var helt uaktuelt å laste ned noe nytt, og fra mitt etterhvert innholdsrikt lydbokbibliotek, valgt jeg Jo Nesbø. Ikke krim, men sommernoveller! Hva den mannen kan.
Tekstene i "Og derr! Var sommeren igang" ble faktisk første gang framført i 2000, i nettopp Reiseradioen.
Det er flere koblinger og tilfeldigheter ute og går. Historiene i denne samlinga er lagt til Molde, rosenes by, hans barndomsby, min fødeby. Nå skal jeg ikke påberope meg å ha særlig mye til felles med Nesbø, men en ting har gjort utslettelse inntrykk på oss begge: Oskar Syltes brus med ananassmak! Ved sida av pære-saftis, som på slutten av forrige århundre ikke var å oppdrive på det indre østland, var ananasbrus toppen av lykke, prikken over i'en og sommerdrøm nummer 1.
Sommer var biltur til Nord-møre (vi sa bare "Vestlandet", men etterhvert har jeg skjønt at det er litt upresist) Vi dro fra Østerdalen på mårran, kanskje ei kjapp bensinfylling i Folldalen, ei kort pause på Oppdal, og var framme på Øre til litt sen middag. Eller kanskje det ble kveldsmat før vi nådde målet, passe bilsjuke.
Søskenbarn, tanter, onkler, besteforeldre, melk som smakte søtt og rart (silo har jeg tenkt i ettertid). Om mårran; lukta av kokekaffe som steg opp den smale trappa til andreetasjen, der den heldigste fikk sove i enerom på Britt-loftet, mens alle de andre måtte fordele sengeplasser i det andre, store soverommet.. Og hvor rart det enn høres ut; sommer var røkt kolje med kokte poter, gulrøtter og smelta smør til middag, og hvis jeg ikke husker feil, var det ripssaft å drikke attåt. Bittelitt sur.
Mens de første sommerassosiasjonene bare var der, helt selvfølgelig og i grunnen ikke var noe å dvele ved, var den koljemiddagen noe å glede seg til. Lenge!

Røkt kolje står ikke i boka jeg har med oversikt over fisker i Norge, så det er nok enten veldig eksklusivt og sjeldent, eller import fra fjerne land- eller kanskje aller helst fjerne vann?! En dag skal jeg finne meg en fisker. Eller fiskebil. Eller fiskebutikk, og når jeg til slutt får tak i den fisken, skal jeg lage middag og servere på fine tallerkener, med linduk på bordet, sølv og krystall. Og kanskje kommer kongen, vi som er slik på godfot :o)

Mens jeg venter og lengter, håper jeg at Helene på bokloftet, som et apropos til Nesbøs gjesteopptreden som ferievikar på brusfabrikken, har lyst til å fortelle om sitt forhold til sommerjobbing! Følg linken over for å få med femte del av sommerstafettføljetongen 2014 -8-@

Sikkilsdalen, kongen, Sonja og hestslepp

Kjære HL! Kjære skrivekollega! Kjære lesere!
Først av alt må jeg få takke for invitasjonen, tilliten og initiativet! Dette blir spennende, og jeg håper vi klarer å engasjere noen lesere etterhvert! En Sommerstafettføljetong, en badeball som kastes hit og dit, spørsmål og svar. Kanskje vage, kanskje helt presise. Den som leser får se...

Dagen i dag er lang, årets lengste! Sommersolverv! I tillegg begynte den uvanlig tidlig til meg å være. Sommerferien begynner jo i dag, og da var det opp og hopp- ut på tur! Biltur hører sommeren til. Hester på fjellbeite hører sommeren til. Fjelltur hører sommeren til. Is hører sommeren til. Eventyr hører sommeren til. Alt dette har jeg fått i dag- og enda er kvelden ung, hvem vet hva den vil by på?








Hestsleppet i Sikkilsdalen er legendarisk, endelig kom vi oss dit, og dagen skulle bli helt uforglemmelig! Først så vi de to hestefølgene bli slipt i Prinsehamna og Åkrehamna (?). Deretter tok vi bena fatt og klatra opp på Sikkilsdalshornet (toppen på det siste bildet). Derfra har man skikkelig god oversikt, og vi så at det var folk og aktivitet på Prinsehytta (dere vet hytta til kongen?). Vi hadde passert grinda inn til hyttetunet tidligere på dagen, og der står det faktisk at adgang ikke er tillatt. Som alltid var både Enja og Pippa med; i all beskjedenhet en erfaren og dyktig elghund, en godt trent og ivrig fuglhund. Nå har det seg sånn at kongen jakter både elg og rype i dette område hver høst, og han har jo ingen hund. Det er sikkert like lurt, for han er jo en opptatt mann, hund tar MYE tid, og skal jeg være ærlig, tviler jeg på om Sonja er spesielt glad i hundehår i sofaen, på teppet, i vinduskarmene og leverposteien...
Man tenker veldig klart ute i friluft, på topptur får man tid til å tenke lange tanker, og jo høyere man kommer, ja, desto luftigere (for ikke å si desto mer vidløftige) blir tankene. Til slutt hadde jeg kommet fram til følgende konklusjon: til tross for forbudet, ville jeg ta med meg hundene og tilby meg å bli med som hundefører ved årets høstjakt. Som tenkt så gjort.
Lettere spent åpna jeg grinda, og tusla opp til hyttene. Til og begynne med så jeg ingen, men jeg hørte at noe foregikk. Plutselig dukka Harald opp(jepp! Vi er på fornavn nå!), med caps'n på snei og hammer'n i ei sånn kjekk hempe i beltet. Han så ikke videre blid ut, men før han rakk å rope på vaktene eller beordre meg bort, vekk og ut presenterte jeg både hundene og meg sjøl; Hei, Deres Majestet! (Det var selvfølgelig før vi kom på fornavn). Bla-bla-bla... Det viste seg at det dårlige humøret heldigvis og slett ikke skyldtes ubudne gjester, snarere inviterte gjester som hadde uteblitt. De skulle nemlig ha sesongdugnad i helga, han hadde regnet med at både seilervenner og Martha og Haakon Magnus med familier skulle hjelpe til, men neida! Ikke en sjel. Ikke ei hjelpende hånd. Og hvor lett er det å skru opp nye takrenner uten en håndtlager? Hvor lang tid tar det å male alle vinduskarmene når bare en Kost er i sving? Stakkars gamle mann. Jeg er ikke særlig god på takrenner, men jeg er en reser med malekosten, det er første feriedag, den er årets lengste. Ingen grunn til å være vrang- kjære folk;det var faktisk Kongen!
Sonja kom med en kjeledress (litt for lang, men altså helt i stil med dagen ;o), hundene fikk løpe løse på det store inngjerda området og da oppdraget var utført, hadde Sonja stekt rømmevafler, rørt jordbær og kokt kaffe! (Jeg drikker ikke kaffe, men Sonja var ikke snauere enn at hun kom med ei mugge hjemmelaget bringebærsaft!!! Finnes det noe bedre? Nei, det gjør det ikke!) Da var det ingenting å si på humøret til Harald lenger, og mens vi satt ute og kosa oss, ble vi enige om at han skulle komme med helikopteret sitt for å hente Enja, Pippa og meg den 9. september, dagen før rypejakta begynner. Videre er planen å se an været og rypebestanden (vi så både lirype og skarv da vi gikk ned igjen fra Hornet, så det lover bra.) og jakte noen dager, før vi tar ei pause fram til elgjakta starter den 25. Kongen var forresten litt bekymra for om han ville klare storviltprøva, men jeg beroliga han med at jeg klarte det på første forsøk forrige tirsdag, så da klarer helt sikkert han det også. Det er jo bare å huske å puste rett og ta seg god tid.
Sååå... Dette er hva jeg pusler med, og om jeg ikke helt har det klart hva jeg skal gjøre resten av sommeren, så vet jeg i det minste hva som skal skje i september! Ettersom jeg altså ikke har lagt så mange detaljerte planer for sommeren, tenkte jeg kanskje at hun som sitter der øverst i huset, innerst i hjørnet kan gi meg noen gode sommertips! Tips som kan gjøre sommeren god. Tips som kan gjøre sommeren enda bedre! Følg med HER! Bokloftet kommer garantert med tredje episode om... Noen strakser :o)