Solen sukker i min sko

Vips! Så hadde jeg lest en underlig liten sak. Ei novellesamling av en jeg aldri hadde hørt om før, men som jeg etter litt nettsnoking har funnet ut at har vært svært så produktiv. Mannen er Terje Dragseth, boka er Solen sukker i min sko.
Den sto i bokhylla med nyheter sist jeg var på biblioteket, og det var noe med den framsida!
Så leste jeg og visste ikke helt hva jeg skulle si. Eller skrive. For noen ganger er det bare slik at ei bok kan sette seg fast, for eksempel i magen, og da blir det vanskelig å finne noen kloke og aller helst beskrivende ord.
Den ble notert som lest, men omtalen gikk det trått med. Til jeg snoka litt mer på nettet og fant opptil flere anmeldelser og omtaler, så da ble det litt kjøtt på bena, og for å legge lista lavt, skal jeg gjøre ferdig denne omtalen i løpet av en halvtime. Fra NÅ!
38 korte noveller (noen så korte at de knapt nok er tekst...) som har det til felles at de ikke har noe til felles, annet enn at hovedpersonene på en eller annen måte står foran noe skjellsettende. Jeg noterte meg:
...avmålt forventning som veksler med en (urovekkende) forutanelse om at under overflata er det noe som er forferdelig galt.
Og det mener jeg fortsatt er ganske dekkende for følelsen jeg satt igjen med, men etter å ha fått tenkt meg om er det faktisk litt morsomt også. Eller snålt- litt som hvis du drømmer og våkner og tenker: Jøss! Hva var det? Kom det fra hodet mitt? Også sovner du igjen, for å drømmer en annen snurrig drøm. Eller leser enda en rar liten Dragseth-tekst..

Maja Troberg Djuve i Dagbladet mener at boka:
...er en viktig - og paradoksalt nok gledelig - påminnelse om at livet brått kan ta en ublid vending. 
Hun drar det så langt som til å si at alle burde ha en utgave av denne i lomma! Ha! Det må vel være et av de beste  komplimentene en forfatter kan få?!
Merete Røsvik Granlund (som er hodet med meldingar til massene) nevner postapokalyptisk, melankolsk, undergangsstemning og flash fiction- og med det trur jeg hun tente et lys for meg! Flash fiction– glimtfiksjon – er (for meg) et nytt begrep, men utrolig dekkende i denne sammenhengen, for det er bare korte lynglimt fra forskjellige hendelser vi får. Ikke slik vi pleier med innledning- handlig-løsning/ avslutning, oftest bare beskrivelse av ei scene, og altså en antydning om at det kommer til å gå rett ad undas...
Et spennende nytt bekjentskap, og ettersom jeg fortsatt har igjen drøyt to uker av lånetida, kommer jeg til å lese litt av dette en gang til! Anbefales til lesere som er nysgjerrige på nye ting- og jeg vurderer denne til nominasjon til den prisen som det stadig skrives om på bokbloggene ;o)

Smakebit fra novella "Demon"  -en gledelig påminnelse om at livet brått kan ta en ublid vending?

Boka er gitt ut av CappelenDamm nå i år, og er på 156 små, luftige sider.
Der var halvtimen gått. Korreksjonslesing får bli en annen gang!