Ikke gull alt som kommer fra Molde

Det satt litt langt inne å velge akkurat den overskrifta, men det er faktisk sant. Tru det eller la vær´!

Jeg leste Linnéa Myhres forrige bok, Evig søndag, den likte jeg veldig godt, den hadde viktige tema og jeg anbefalte den varmt. Jeg har også lest Ellikkens flotte og grundige omtale, så forventningene var høye. Kanskje litt for høye? Jeg har lest "Kjære" av Linnéa Myhre.

Kort fortalt er dette ei samling brev Linnéa har skrevet til nære og fjerne relasjoner. Foreldrene, matprodusenter, kollektiv-venner, anonyme blogg-kommentatorer, en redaktør osv.
Stilen er muntlig og preget av innfallsmetoden. Småmorsom, litt (selv-)ironisk og bittersøt. Hun setter et litt ubehagelig lys på enkelte aktører, og til tross for at hun igjen viser åpenhet om psykiske lidelser og hvor nyttig det kan være å søke profesjonell hjelp, blir jeg lite engasjert i forhold til ved den forrige boka. Jeg synes rett og slett det blir litt tannløst og tamt.

Vel, vel...
Boka er gitt ut på Tiden, og jeg har lånt den via eBokBib.

Leserne i Broken Wheel anbefaler

Katarina Bivald

Gyldendal, 2014
395 sider
Oversatt fra svensk av Gøril Eldøen
Boka er lånt på biblioteket.


28 år gamle Sara er overbevist om at bøker er bedre enn virkeligheten. Hun har ingen nære venner, hun har aldri vært i et skikkelig kjæreste-forhold, familien synes hun er altfor grå og intitiativløs.
Da bokhandlen hun har jobbet i må legge ned, benytter hun anledningen til å gjøre noe totalt ulikt henne; hun pakker kofferten og drar fra Haninge utenfor Stockholm til den velse, fraflyttingstruede byen Broken Wheel i Iowa for å besøke den 37 år eldre brevvenninna Amy. Da hun ankommer byen, får hun beskje om at Amy er død, men at hun kan bo i huset hennes og at Amys venner vil ta seg av og underholde henne- hvis hun da ikke heller vil dra til nabobyen, Hope, som er litt større og hvor det er mere å ta seg til for en turist.

Handlinga er temmelig fri for overraskelser- den er vel om sant skal sies (og det skal det jo!), hundre prosent forutsigbar... Det betyr ikke nødvendigvis at boka er dårlig! Jeg lot meg underholde, det var flere morsomme og søte scener og situasjoner, dialogene var fornøyelige og jeg sitter faktisk igjen med ei tettskrevet A4-side med nye boktips! Slett ikke dårlig for en som er glad i å lese bøker ;o)

Boka kan anbefales hvis du er over middels glad i feelgood-bøker, ønsker deg noe lettlest og har lyst til å lese ei ok bok der bøker har en sentral rolle.
Terningkast fire hos bokelsker.no

"Det finnes to slags mennesker her i verden, Caroline: De som går foran og lever, og de som kommer etter og ler av dem."

Sitat fra side 374

Fugletribunalet, av Agnes Ravatn- revolveromtale

Ingen meis har gått i fella, men en flaggspett fløy i vinduet -og startpistorlen er fortsatt uten knallskudd ;o)

Mye har blitt sagt om Agnes Ravatns roman "Fugletribunalet" og priser og nominasjoner har trilla inn som perler på ei snor. All ståhei- spesielt nominasjonen til Bokbloggerprisen- gjorde også meg nysgjerrig. Boka ble lånt på biblioteket og nå er den lest, men i stedet for å gå løs på en grundig avhandling om boka, vil jeg her heller ta for meg hva andre har sagt og skrevet om historien om tv-kjendisen Allis. (Jeg valgte den aller enkleste løsningen; klippe uhemmet fra Samlagets nettside)

• Jeg ble veldig fascinert over det vakre og velskrevne språket. Jeg la ikke merke til at språket var spesielt vakkert, men jeg synes det fløt lett, og dermed kan jeg si meg enig i at det er velskrevet.

• jeg ser for meg huset og hagen uten problemer. Jepp! Det er jeg helt enig i! Det rare er at alt dette skjedde i og rundt huset hvor besteforeldrene mine bodde ved en liten fjord på Nord-Møre. Alle beskrivelsene stemmer- ALLE!!

• Boken var både sår, vakker og ikke minst litt creepy Njaaa... Jeg ville ikke brukt de ordene, kanskje med unntak av creepy, for å beskrive litt av det som hender mot slutten.

• selv om boken ikke er morsom så trakk jeg på smilebåndet flere ganger Jadda! Jeg trakk på smilebåndet jeg også, men jeg er ikke sikker på om det var på "de riktige stedene".

• Leseren underholdes underveis med gode formuleringer, syrlige understatements og fine situasjonsbeskrivelser Dette trur jeg nok kan stemme, men jeg har ikke notert meg et eneste sitat eller sidetall slik jeg pleier å gjøre når jeg leser noe jeg synes klinger ekstra fint.

• Avslutningen slår bokstavelig talt kloa i deg. Nei. Absolutt ikke. Slutten var veldig bra, men den slo ikke kloa i meg, verken bokstavelig eller i overført betydning.

  

  Parus major slo kloa i meg tidligere i vinter. Bokstavelig talt.

• Med Fugletribunalet viser ho at ho er meir enn berre humor og kvikke replikkar Ja, det er jeg enig i! Det er absolutt kvaliteter her som man ikke forbinder med humor og vidd.

• mot slutten ser man for alvor konturene av at dette er en ekte roman, man ser hvordan Ravatn har bygget opp fortellingen for å la den kulminere på en dramatisk måte Ja! Dette er gjennomarbeida og godt bygd opp, og retrospektivt ser jeg jo at de 121 første sidene som kjedet meg faktisk har en misjon i å bygge opp mot den dramstiske slutten.

• "Romanen sitter igjen som en elektrisk ladning under huden" Her må det ha skjedd noe med størmforsyninga. Ikke noe påtagelig elektrisk lading verken under huden eller andre steder her. Dessverre.

• dirrer av nerve, spenning og overskudd Sjå forrig punkt.

• dette er en roman det virkelig står respekt av! Ja, men det gjelder vel strengt tatt alle romaner som gis ut? I hvertfall de fleste? I det minste om man ser bort fra mye av det som gis ut på sjølpubliserings-forlag...

• Dette er en av årets høydepunkter, uten tvil.For min del håper jeg ikke det. Da blir det i tilfelle et ganske nedslående leseår. Jeg har allerede lest opptil flere bøker som har gitt meg mer minneverdige leseopplevelser, så sånn sett ser jeg lyst på det!

Nå er det jo heldigvis ikke slik at jeg ikke liker noe som helst ved boka, men det jeg likte aller-aller best, er noe jeg ikke kan huske å ha sett kommentert hos andre. Framsida folkens! Framsida!! Kjempefine rødstruper! HER kan du høre hvor fint de synger, slett ikke noe skremmende eller dømmende over disse trillene ;o)

Havets katedral, av Ildefonso Falcones

Revolveromtale!

Bazar (2008)/ Lydbokforlaget, 2009
Oversatt av Kari og Kjell Risvik
Spilletid: 23 timer, 33 minutter
Lest av Anders Ribu

Etter en ganske voldsom begynnelse, hvor den nygifte livegne bonden Bernat Estanyol blir vitne til at bruden, i deres eget bryllup, blir voldtatt av godsherren, tas leseren med til middelalderens Spania, til Barcelona og bygginga av folkets og havets katedral; Maria del mar. Med seg på flukten har han med seg den lille sønnen Arnau, og det blir en dramatisk og hard kamp for å overleve.

Forfatteren må ha gjort et formidabelt forarbeid før han skrev denne storslåtte fortellinga; jeg kan ikke huske å ha hørt (eller lest!) en roman så full av historitime som her- og det er ment som en kompliment, altså! Det er rett inn i hverdagslivet for de små, de fattige, de kuede og de forfulgte. Her er det religionskonflikter, (kvinne-)diskriminering, inkvisisjon, pest, krig, brennende kjærlighet og grusomme svik.

Det er slått fast at boka er en salgssuksess, og det gikk rykter om at den ble filmatisert, men jeg har ikke funnet noe mer om det- kanskje den har blitt utsatt, slik filmer ofte gjør...
Uansett: dette er god underholdning, men boka har fått litt pepper fordi den er forutsigbar (i betydning at den følger den kjente suksess-oppskrifta) og har et for flatt språk. Jeg kan nok være enig i det, men som lydbok fungerer det veldig bra. Jeg er mer i tvil om jeg hadde klart å fullføre den om jeg skulle lest den selv? Jeg er ikke helt sikker på hva som ville blitt den største utfordringa; at den er (for) lang, eller at den blir for omstendig? Igjen; som lydbok er det faktisk helt OK at den både er begge deler. Merkelig!
Jeg noterer meg for å ha fullført enda en historisk murstein, og kan gjerne anbefale den hvis du skal ut på langtur og vil ha litt god underholdning underveis.

Forresten: Dagbladet hadde en ganske fornøyelig omtale av boka- les gjerne den!

Journal 64- revolveromtale

Journal 64 av Jussi Adler-Olsen.
Aschehoug/ Lydbokforlaget, 2012.
Spilletid: 15 timer, 38 minutter.
Lest av Helge Winther-Larsen.

Bok nummer fire om Carl Mørck, Assad og Rose i Avdeling Q. I kjent stil; Et uløst mysterium fra fortida, med tråder til kriminelle/ mistenkelige hendelser/ mennesker i samtida.
Hvis dette hadde vært første boka jeg hadde lest om denne gjengen, hadde jeg trolig vært mer positiv enn jeg er nå. Til tross for at den historiske delen er rystende nok, synes jeg selve etterforskningsdelen blir litt vel forutsigbar. Denne gangen fant jeg det hele litt lite troverdig; dialogene er litt for konstruerte, de kriminelle lite overbevisende- og måten selveste Carl Mørck blir overmannet på mot slutten er nesten litt patetisk...
Jeg regner med at de fleste har stifta litt bekjentskap med trioen, om ikke annet så gjennom omtaler på forskjellige bokblogger, så jeg nøyer meg ganske enkelt med å linke til andre bloggere som har lest og skrevet om sin opplevelse av Journal 64:

Karin som syntes det er på tide at Avdeling Q fornyer seg litt.
Geir som syntes det var verdt å vente i 500 sider før det kom en finurlig slutt.
Karete som rett og slett syntes boka innfridde forventningene.
Anita syntes boka var spennende nok til å anbefale den videre.

Forresten: Burde ikke et forlag og en oppegående innleser ha fått med seg den nye tellemåten som ble innført 1. juli 1951? Jeg lot meg irritere av at det sies journal firrogseksti i stedet for sekstifire, men på en måte er det kanskje rett? Jfr Wikipedia-artikkelen sies entallet før titallet på dansk, og i dette tilfellet er Journal 64 kanskje et navn som ikke skal oversettes? Er det jeg som ikke har fulgt skikkelig med i timen???
Har du lest den foreløpig siste boka, Marcoeffekten? Hva synes du i tilfelle om den? Bør jeg lese den også, selv om jeg er litt skuffa akkurat nå?

En avtale med livet- revolveromtale

Ikke en pistol for å ta livet av livet, men en startpistol for å fyre av startskuddet som markerer at det er nå det begynner!

En avtale med livet

Cecelia Ahern
Bazar Forlag, 2013
382 sider
Oversatt av Lene Sandvold Evensen

Dette er forfatterens åttende bok på norsk, den femte jeg leser- og den hittil beste! (Tett fulgt av "Takk for alle minnene")

Se for deg følgende:
Ei litt misfornøyd og kald dame på tretti. Hun har venner som hun ikke gidder å åpne seg for, en jobb hun synes er passe kjedelig og hun er fortsatt bitter fordi samboeren dumpet henne tre år tidligere. Den ene dagen er den neste lik; stå opp, gå på jobb, spise ferdigmat oppvarmet i micro´en, se på tv, sove.  Hun har rett og slett satt sitt eget liv på vent.
Det neste du skal forestille deg, er at livet ikke bare er dagene som kommer og går, men det er også Livet. Med stor L. En høyst levende person som representerer og gjenspeiler livet ditt. Hvordan trur du denne personen, Livet, ser ut og føler seg etter å ha blitt satt til side i så lang tid? Oversett og ignorert. Dumpet i en grøftekant. Livet som burde være ens nærmeste og bestevenn.
Hvis du synes dette høres fascinerende ut, bør du lese denne boka! Jeg hadde venta meg morsomheter, pinlige og pussige episoder, og det er vel kanskje litt av dette her også, men først og fremst har Cecelia Ahern skrevet ei bok som på en intelligent måte får en til å stille seg et og annet spørsmål, pg til å se ting i nye perspektiv.
Ord jeg noterte meg mens jeg leste; fornøyelig, intelligent, varm og rørende. Andre har kalt den tankevekkende, og jeg var skeptisk til om det virkelig kunne stemme. Ahern med magi og gullstøv til ettertanke, lissom?? Men joda; den er faktisk det også!! Man bør faktisk ikke behandle Livet dårligere enn man behandler andre mennesker. Respektfullt, vennlig, åpent og ærlig.

Anbefales!!

Ps: Vinner av Drageløperen er trekt og kontaktet på e-post ;o)

Egalias døtre- revolversamlesing!

Dette er fortsatt bare en plombert startpistol, hvis noen skulle lure ;o)

Denne har jeg lest i forbindelse med prosjektet med Samlesing av norsk fantasy. Egalias døtre handler om et samfunn hundre prosent styrt av kvinner, hundre prosent på kvinners premisser. Petronius Bram, sønn av direktør Bram og hennes mone, har kommet i puberteten og må dermed begynne å bruke den upraktiske og ubegagelige PH´en, og gjør etterhvert opprør mot både PH´en og de skrevne og uskrevne reglene som gjelder i forholdet mann/ kvinne. 
Til og begynne med er historien riktig så fornøyelig, og man kan lett se for seg hvor mye krutt det lå her, og hvor mye rabalder boka kunne føre med seg da den kom ut første gangen. Etterhvert som jeg leste meg gjennom hele boka, fikk jeg en følelse av at den ble for langtekkelig. De tingene som var morsomme i starten, mistet slagkrafta etterhvert. (en vits er morsom bare første gangen du hører den..) Likevel; den er absolutt ikke helt uaktuell, selv 36 år etter at den kom ut som en del av kvinnekampen og som kritikk av det kunnediskrimminerende samfunnet som var da.

Som bildet over viser, hadde biblioteket førsteutgava som kom i 1977, noe som faktisk var ganske morsomt! Informasjonen som er trykt fremst i boka, er vel av en litt annen art enn vi er vant til i dag:

Og til den lille diskusjonen som har vært om det er rett å kalle Egalias døtre en fantasy-roman, vil jeg bare si at det kan det ikke være mye tvil om. Som mange andre i den sjangeren, har den til og med suverene kart over landet som er dikta fram!

Samlesingsdagen var nok egentlig på mandag. Ting gå ofte ikke helt som planlagt, men nå er jeg såre fornøyd med å ha kommet i mål- om enn bare med en revolveromtale ;o)

Flaskepost... fra... Fasandreperne..?

Jeg er (som vanlig) litt på hæla når det gjelder å skrive omtaler av bøkene jag har lest, så her er den enkleste av alle løsninger: revolveromtale og to i en smekk!

Fasandreperne                                                    Flaskepost fra P  

Spilletid: ca 14 timer                                                         17 timer, 36 minutter
Oversatt av Kirsti Øvergaard                                         Erik Johannes Krogstad

Begge utgitt på Aschehoug/ Lydbokforlaget

Begge lest av Helge Winter-Larsen

  
Jeg har tidligere hørt bok nummer 1, Kvinnen i buret, og var veldig begeistret for den; spenning og hjertebank! Fasandreperne var kanskje ikke like nervepirrende, men likevel god; her satt og gikk jeg mest og lurte på om det egentlig var både "good guys" og "bad guys" i denne historien, og konkluderte med at sannsynligvis er de fleste i utgangspunktet helt normale, men omstendigheter kan føre hvem som helst over på feil side. Flaskepost fra P, skilte derimot veldig klart mellom gjerningsmann og offer- og likevel kan man kanskje si at alle partene her var ofre...
Carl Mørck er fortsatt frustrert, lei, smart, litt treig, men veldig klar for å komme nærmere innpå Mona Ibsen. Assad er fortsatt en underlig fyr som stadig viser nye (både overraskende og voldsomme) sider, og jeg lurer mer og mer på hva det egentlig er med den typen!

Anette er kvinnen bak revolveromtalene, og det er hun som har fått meg til å lese/ høre bøkene om Avdelig Q. Da er det ikke mer enn rett og rimelig at hun får "æren" av å si hva hun mener om Fasandreperne og Flaskepost fra P ;o)

Nå tar jeg nok en liten permisjon fra Carl & co, men jeg regner med at jeg etter ei passende pause kommer til å ta turen ned i de asbestbefengte kjellerlokalene for å finne ut hvordan det går med dem. Den foreløpig siste, Marcoeffekten, har jo nærmest fått stående ovasjoner, og det er sikkert gode grunner til det. 

Song for Eirabu- Vargtid

Jeg vil bare si...
...at jeg har lest ferdig bok nummer to fra Kristine Toftes serie Song for Eirabu; Vargtid,
...at det nydelige, poetiske, suggererende språket fra første boka er videreført i denne,
...at jeg er like overvelda og imponert som da jeg leste Slaget på Vigrid,
...at jeg ikke kan forstå hvordan noen kan klare å konstruere noe så storslått, kompakt og komplekst,
...at jeg håper Tofte får nye idéer som kan bli til nye fantastiske bøker,
...at Forfatterfruen har skrevet godt om boka og leseopplevelsen i dette innlegget,
...at du kan lese et forfatterintervju i denne artikkelen fra Bergensavisen,
...at Dagbladet har forklart seg og anmeldt Vargtid her,
...at det er Anette med bokbobla som gav meg idéen til revolveromtale,
...at revolveren bare er en helt uskyldig startpistol,

... og at jeg bøyer meg ydmyk i støvet...

Konklusjon;
Dette er en fantastisk serie jeg gjerne og hjertlig anbefaler! Bøkene byr på litt motstand, men erfaring viser jo at det man har måtte kjempe for/ kjempe seg fram til, er det man i ettertid setter mest pris på!