Ett er nødvendig- Børli i VR

Trudde du biblioteket var et mørkt lokale med dårlig luft og flekkete bøker i støvete hyller? Ikke slik her hos oss i hvertfall! I dag fikk jeg endelig tulla meg i vei for å teste ei vandre-utstilling som har gått rundt på bibliotekene i Hedmark: Børli i VR. Børli-jubileet er over, men det er jo gjerne slik at jeg ligger litt etter skjema, og noe holder seg friskt og aktuelt lenge!
Vel, jeg fikk på meg VR-briller, et "pekehåndtak" i hver hånd og var klar. For første gang, for første gang- gir mang en småting rang! Det måtte unektelig sjå litt komisk ut; virre rundt, bøye seg, strekke seg, ett skritt hit og to til sida, bøye nakken, snu seg rundt- og de rundt så ingenting av det jeg så og opplevde...

Info og bildekilde

Dette er nok et prosjekt som Nasjonalbiblioteket har vært med og finansiert, og uten at jeg har hørt det fra sikre kilder, er antakelig hensikten å vise (spesielt) barn og unge hva dikt kan være. Hans Børli var hedmarking, og verdenskjent i Norge. Skogens dikter fra trange kår med klasseskiller, natur og melankoli som kjennetegn. Absolutt en dikter jeg er veldig glad i, en av dem som kan få hjertet til å banke litt ekstra- eller briste hvis det er en dag med nervene litt "uttapå". I dag fikk jeg bli med ut på "velteplassen" (for de mer urbane: det er der tømmeret blir lagt opp før det blir frakta videre, med tømmerbiler i våre dager, mens det sikkert var mer å vente på fløtinga da Børli var aktiv), bålet brant, stjerner funkla på himmelen, skog på alle kanter, vinden fikk det til å knake i tretoppene- og selv om jeg ikke fikk helt dreisen på det, fikk jeg svingt VR-øksa, tatt fram kaffetermosen og tent den gamle fjøslykta, mens diktene ble framført. En kjempemorsom og for meg helt ny opplevelse! Jeg aner ikke hvor "utstillinga" vandrer videre eller hvor lenge den skal holdes i gang, men får du anledning, så er det virkelig en av de tingene du bør slå til på!

To av de fine Børli-diktene til slutt  ♥

Å skrive dikt

Nei da - det er ikke vanskelig å skrive dikt,

det er umulig.

Tror du ellers jeg hadde holdt på med det

i over førti år?

Prøv bare, prøv

å sette vinger på en stein, prøv

å følge sporet etter en fugl

i lufta.

⭐️⭐️⭐️⭐️⭐️⭐️

Ett er nødvendig

 Ett er nødvendig
her i denne
vår vanskelige verden
av husville og heimløse:
Å ta bolig i seg selv.

Gå inn i mørket
og pusse sotet av lampen.
Slik at mennesker på veiene
kan skimte lys
i dine bebodde øyne.

⭐️⭐️⭐️⭐️⭐️⭐️

Toppturtest

Av og til kan man finne gode forklaringer på hvorfor det blir så lite blogging. Et eksempel kan være når man får ei ny bok om toppturer i Norge, og man oppdager et fjell og en topp man ikke visste om, men som ikke ligger lengre unna enn at man kan ta en dagstur for å teste om boka holder mål... Det blir ikke mye skrivetid av slikt noe!

I Terje Karlungs bok "Toppturer i Norge" er nittini turer spredt over hele landet presentert med bilder, kart og henvisning til andre severdigheter i nærheten av selve turmålet. Turene varierer i lengde og vanskelighetsgrad, noen er forholdsvis bynære, mens andre ligger lengre unna "folkeskikken" og er ikke like letttilgjenelige- det betyr at her vil de fleste antakelig kunne finne både inspirasjon og nye turtips.
Noen av turene som er beskrevet i boka hadde jeg allerede gått, Galdhøpiggen, Glittertind, Besseggen, Snøhetta, Søln og Sølnkletten- det sentrale østlandet, aksjonsradiusen er ikke så stor...!
Nytt turtips fra boka var Prestkampen som ligger rett sør for grensa mellom Ringebu og Gausdal, og er dermed midt i smørøyet for veldig mange hyttefolk (som jeg regner med er glad i tur- og friluftsliv ;o)

Vår rute er lilla..

Forfatteren tar utgangspunkt fra det store hytteområdet Skei, mens vi valgte å gå fra motsatt side, fra den mye mindre kjente Bånsetra ved Fåvang. Rutebeskrivelsen i boka inneholder ord som grusvei, slalåmtrasé, stolheis, skiheis, gul, oransje og lilla sti og sist, men ikke minst: utsikt over golfbanen!  Vår rutebeskrivelse er mye, mye enklere: parker ved enden av veien, følg stien, ta til venstre i første stidele, deretter er det bare å følge stien opp langs den karakretistiske Bånseterkampen, ned i salen og opp igjen til toppen av Prestkampen. Jeg føler meg relativt sikker på at vårt veivalg er det beste- i hvert fall for alle de som ikke holder til på Skei! Det skal sies at for de andre turene som jeg har gått tidligere, er rutebeskrivelsene helt fine, så den lite sjarmerende beskrivelsen av veien til Prestkampen, er ikke representativ for helheten. Men som jeg nevnte: inspirasjonen til å komme seg ut på tur og å finne nye turmål, er absolutt det viktigeste ved slike bøker. Et lite ekstrapoeng for opplysningene om andre severdigheter; jeg ser lett for meg at mange har flere interesser enn tur, fjell og gråstein, så det trur jeg mange vil sette stor pris på.
Konklusjonen er at dette er ei bok man lett kan anbefale, både til ferske vandrere og til mer erfarne som ønsker seg ny inspirasjon. To- og firbente sier tusen takk for tips som førte oss inn i et område som var overraskende fint og variert, samtidig som det var lettgått- og selv om vi gikk her på en av sommerens varme solskinnsdager, skjønner vi godt at Skei og Skeikampen er et av de områdene skieliten sverger til når de skal ha treningsopphold i Norge ☺

Bånseterkampen: karakteristisk bratt egg ned mot det flate slettelandskapet sørover

Enja og Lilli ved den flotte toppvarden- topp ER topp, asså!!

Toppturer i Norge

99 turopplevelser fra sør til nord

Terje Karlaug

VigmostadBjørke, 2018

215 sider

Anmeldereksemplar fra forlaget

En dominoeffekt eller to

Jeg antar at det er få som ikke har fått med seg at det har gått en (teoretisk) ryddebølge over landet. (Hvis det mot formodning skulle være noen, kan man google "KONMARI") Rydding skal bidra til at folk blir lykkeligere. Tja, jeg er vel litt i tvil, men om livet ikke akkurat blir en dans på roser, så blir det kanskje litt enklere? Da jeg sluttet å jobbe for noen år sida, hadde jeg en storstilt rydd-og-kast-aksjon. Kjellern ble fri for rot og musereir, klesskapene ble befridd for filler og møll. Etter det har jeg i rykk og napp prøvd å leve etter tretrinnsregelen som jeg innbiller meg at jeg har klekt ut helt av meg selv- om det virkelig er slik skal jeg ikke banne på. Uansett går det ut på at man skal kaste en ting hver dag, gjøre noe nyttig hver dag og sist, men slett ikke minst: gjøre noe morsomt hver dag. På sikt så er dette ei oppskrift som på kan gjøre livet litt enklere og forhåpentligvis litt bedre. (Litt visualisering som idrettsfolk driver med, kan være gunstig her...!)

Jeg har ikke lest den så mye omtalte ryddogværglad-boka, men jeg har lest en norsk variant; Ekte hverdag av Sølvi  Foss. I oppbygging minner den mye om Gretchen Rubins "Lykkeprosjektet" som var populær for noen år sida- den leste jeg også nemlig! I løpet av ett år har de tatt for seg ulike hverdagsoppgaver/ områder- kall det hva du vil- som bidrar til stadig påfyll av stress og/ eller dårlig samvittighet. I teorien skjønner jeg at de har noen gode poeng, men i praksisk skjer det fint lite. Jeg ender opp med tretrinnsregelen i skippertak. Det enkle er ofte det beste.
Hvordan det nå er eller ikke er i de tusen hjem: i helga kom jeg på et nytt ryddetips- og denne gangen er jeg nesten-temmelig-ganske-helt sikker på at jeg kom på det helt av meg sjøl! Mange tar vare på ting fordi de gir hyggelige assosiasjoner eller fordi det knytter seg minner til dem. Gamle julekort, barnetegninger, klær osv. Ting de trolig ikke ser på, tar i eller bruker i det hele tatt, ting som bare ligger og tar opp plass. Jeg tar sjansen på å kalle det nyttig, men hyggelig skrot. Her er det geniale: ta bilder av tingene og lagre dem på en minnepinne! Da har man en bitteliten hyggelig samling man kan ta fra hvis man skulle ende opp i et nostalgisk hjørne. Man trenger faktisk ikke velge mellom å sitte med alle kreta-kortene eller dårlig samvittighet for å ha kastet noe, man kan heller score flinkis-poeng ved å arkivere og systematisere minner for framtida! Rett og slett genialt- og tipset skal dere få helt gratis, jeg skal ikke skrive/ selge bøker/ holde foredrag om rydding, til det er jeg selvfølgelig altfor bedagelig anlagt...
Etter den ulykksalige bokhyllelesinga jeg skrev om i forrige innlegg, bestemte jeg meg for å ta grep. (det er her dominoeffekten i overskrifta kommer inn i bildet..) For meg er ikke bøker i noen særstilling når det kommer til hva som bør tas vare på. Resultatet ble ei plastbalje full av bøker jeg ikke kommer til å lese/ ikke kommer til å lese igjen. I tillegg til at jeg har et bilde av bøkene/ elendigheta, har jeg verdens beste samvittighet: bøkene blir å finne- sannsynligvis rått billig- på loppemarked på Dalsbygda Samfunnshus neste helg ;o)

Hyggelig, men unyttig skrot?

Det er forresten flere som utsettes for dominoeffekt- til og med mange som gjør en stor innsats for å kunne knipse på den første "brikken"- Er det ikke fantastisk hva folk finner på, og ikke bare tenker, men faktisk også gjennomfører?!

Det er Karl Ove si skyld!

Det er bestandig godt å ha noen å dytte skylda over på. Det er jo ikke ofte en selv gjør noe dumt, kjører for fort, sier noe ubetenksomt eller tar tankeløse avgjørelser. Eller lar Pippis filosofi dominere litt for mye.
Jeg er definitivt ikke noe julemenneske. Jeg har for eksempel snekra pepperkakehus så jeg forhåpentligvis er ferdig med det for flere år framover. Jeg vet ikke helt hvordan det skjedde, men plutselig bestemte jeg meg for å lage smultringer. Akkurat, ja: smultringer. Som erfarne julekakebakere advarer mot. Men, Dårlig Dømmekraft satt på den ene skuldra og en imaginær Pippi Langstrømpe på den andre, og det ble som det ble: Smultringer har jeg aldri lagd før, så det går helt sikkert bra!

NOT. 

Det er her Karl Ove kommer inn i bildet, for makan til pratmaker skal man jammen lete lenge- og godt- etter! Jeg lånte lydboka "Om høsten" på biblioteket, tok med meg K.O.K på smultringbakst, og hadde ikke engang tenkt tanken at han kunne være så skravlete! Jeg prøvde innbitt å konsentrere meg om gram og desiliter, visping i den ene bollen og forsiktig røring i den andre, kjevling av klissete deig og varming av smult, mens Karl Ove kakla i vei om hoggormer og melketenner, fluer og Madame Bovary, kjønnslepper, telefoner, tilgivelse og uvær, det trillet ut av ham som erter av en sekk... For ham er tydeligvis ingenting for stort og ingenting for lite, her kommer ubetydeligheter, trivialiteter, støv og skrot, hulter til bulter med eksistensielle, høyttravende og øyebrynsflagrende tankesprang. Spørsmålet jeg stiller meg er rett og slett hvordan noen kan tru at andre er interessert i alle de snurrige og halvfilosofiske betraktingene hans? Milde måne...
Det er klart jeg burde skjønt lunta, mannen har jo skrevet rundt 3600 sider om sitt eget livs kamp. Jeg får sette det på kontoen for godtruenhet. Jeg har faktisk ikke beveget meg inn i hans litterære univers før, og tenkte at dette kunne være en grei entre. Her har han gjort mange fiffige observasjoner og forteller tidvis ganske så morsomt og levende. Etter at jeg fikk ham utgjennom dørene her, har jeg googla litt, og funnet ut at en del av prosjektet hans er å vise den ufødte dattera han skriver til
verden slik den er, rett rundt oss, hele tiden. Bare ved å gjøre det kan jeg selv få øye på den. Kanskje det, du... Kanskje boka kan få leseren til å legge litt mer merke til detaljer enn hen har gjort tidligere? Nå må dere ikke tenke at dette bare er søppel, for det finnes virkelig gull her også, som dette sitatet fra avsnittet om "demring":

Mørket er regelen og lyset det unntak, som døden er regelen og livet dens unntak. Lyset og livet er anomalier, demringen deres stadige bekreftelse.

Er det ikke uvanlig fint skrevet?

Likevel: Etter denne lynvisitten, er jeg egentlig ganske fornøyd med at jeg aldri begav meg ut på "Min kamp", men nå er det klart at denne firebinds encyklopedien av en helt annen dimensjon,  bokstavelig talt er det tynne saker, så hvem vet? Kanskje jeg kan komme til å lese litt om vinteren, våren og sommeren? Hvis noen skulle lure på tittelen, så har det ingenting å gjøre med temaene han beskriver, det er bare tidspunktet for når brevene til den enda ufødte dattera. Så lite mystisk var det!

Lydbokforlaget/ Oktober, 2015 (Leseprøve/ utdrag bak forlagslenkene)
Spilletid ca 4 timer, 37 minutt.
236 sider.
Fint lest av Ola G. Furuseth.

Hvor var det egentlig jeg skulle? Jo! Jeg skulle legge skylda på Karl Ove Knausgård! Det kan jo ikke være noen andre enn han som har skyld i at jeg fortsatt ikke har ei eneste kake til jul? Ikke pepperkaker, ikke smultringer- all den skravlinga gikk såpass utover konsentrasjonen, at det selvfølgelig gikk rett åt skoga med de smultringene, just presis slik enkelte ergerlig nok hadde forutsett. Dette kunne kanskje fått andre til å gå i fistel, men jeg har funnet en ufeilbarlig løsning! Jeg satser på konfekt og iskaker, litt dunkel belysning og kanskje en liten dæsj røkelse, så blir det sikkert nok julestemning for dem som trenger det ;o)

Pippa sjekker hvilke bøker jeg gleder meg til å lese- samt inspiserer dagens papirklipp-prosjekt. Papirklipp er absolutt å foretrekk fram for smultringbakst. Dessuten en utmerket metode for å bli kvitt utrangerte bøker!

Skrivetrening og en liten test

Når jeg først tar meg på tak og skriver en bokomtale, handler den ikke om en av de virkelig gode bøkene jeg har hørt eller lest de siste ukene, men ei e-bok jeg lånte bare fordi den var merka med "nyhet" og var ledig. Med litt velvilje kan jeg kalle det en tålmodihetsprøve, en test av e-bok på mobil, og skrivetrening for å komme litt i siget igjen når det gjelder blogging ;o)

Sonjas siste vilje
Åsa Hellberg
Oversatt fra svensk av Elisabeth Bjørnson
Gyldendal, 2014
Papirutgava er på 352 sider

Boka begynner med at den absolutte hovedpersonen, Sonja dør. Ettersom hun var vel kjent med at hun hadde en alvorlig hjertesykdom, var hun godt forberdet på at det kunne skje når som helst. Man kan ikke si det samme om venninnene hennes: de visste ingenting om sykdommen, og alle ble sjokkert da de fikk beskje om det som hadde skjedd. Enda mer sjokkert ble de da de ble kontaktet av et advokatfiema som fortalte at de tre skulle arve Sonja- og det var ikke en hvilken som helst arv: Det viste seg at Sonja ikke bare hadde holdt sykdommen hemmelig, men hun hadde heller ikke fortalt at hun var ustyrtelig rik: så rik at hun ikke hadde full oversikt over formuen- og på visse temmelig spesielle betingelser, skulle de få overta alt sammen!
Det er altså opptakta til over trehundre sider med enkel og masete chic-lit. Det er enorme gudsjammerlig forutsigbart med mengder av vin, litt mindre øl, det er hemmeligheter fra fortida, knuste hjerter, grusomt pinlige sexscener, forviklinger og avsløringer i salig blanding. For å gjøre bildet enda litt mer rotete, foregår handlinga vekselsvis i London, Paris, Sverige og Mallorca...

Det rettferdige ville sikkert være å synes noe om boka ut fra sjangeren, men jeg er slett ikke i det rettferdige hjørnet i kveld. Jeg innser at chic-lit beregnet på middelaldrende kvinner som ønsker seg en ny start, ikke er det rette for meg, og jeg kommer definitivt ikke til å lese oppfølgerene. Enda et ankepunkt jeg har til boka: det er visstnok den første i en trilogi, og det var jeg ikke klar over. Hadde jeg hatt det minste lille snev av mistanke om det, hadde jeg nok tenkt meg om mer enn en gang før jeg klikka på "LÅN".

Såå; jeg likte ikke boka, men jeg likte det den lærte meg! Jeg har nemlig ikke brukt mobilen til å lese før, men det funker jo helt fint! Man kan selvfølgelig velge skriftstørrelse, bakgrunn osv, og dermed er jeg nå blitt en 100% overbevist e-bokleser HALLELUJA!
Konklusjonen denne gangen blir altså: Jeg oppfordrer alle til å teste e-bok også på mobil, men anbefaler at dere velger noe annet enn Hellbergs bok. På vaskeseddelen som finnes til slutt i e-boka, står det at svenske bokbloggere (som også takkes med navn i "takke-kapittelet" til slutt!!!) elsket boka, så de som normalt liker sjangeren, kan kanskje vurdere den likevel.

Jeg lover at jeg skal skrive om ei god bok neste gang! kanskje allerede i mårra. Hvis jeg får ånden over meg ;o)

Gode og dårlige idéer

Den særdeles gode idéen er denne:

Bok i butikk!
Et ubrukt hjørne, en stol, ei bokhylle og folk som gjerne deler!
I hjørnet mellom en Rema-butikk og en møbelforretning på Elverum har en ildsjel fått i stand dette litt store mikrobiblioteket. Bok i butikk er bygd opp akkurat samme måten: du setter igjen bøker du har lest ferdig, bøker du ikke kommer til å lese igjen eller ikke kommer til å lese i det hele tatt -det er dessverre ikke til å unngå at man gjør noen bomkjøp. Eller man vokser fra dem. Eller man håper at noen andre vil få en eventyrlig/ spennende/ rørende/ hyggelig/ legg-til-flere-alternativ-sjøl leseopplevelse. Hvis du finner ei bok du liker i hylla, er du velkommen til å ta den med deg hjem, eller sette deg ned og lese. Personlig ville jeg nok ikke funnet lesero på en sånn plass, men slenge rompa nedpå et lite øyeblikk for å kikke nærnmere på fristelsene bør gå bra!
Jeg hadde med meg en hel bærepose fra overskuddslageret, og tok med meg et par bøker jeg har hatt lyst til å lese lenge, i tillegg til Alf Prøysens beretning om barne- og ungdomsårene sine, Det var da det og itte nå, som Åke fikk av June og Frøystein 22/10-71; ganske nøyaktig 43 år sida, og like aktuell nå som da! Nå må jeg bare bli litt flinkere til å strukturere tida mi, slik at jeg faktisk får lest dem!

Da er jeg litt mer skeptisk til om dette er en spesielt god idé:

Å reklamere med at de har mark, riktignok ikke stor, bare medium? På selvlysende gul plakat og i fet skrift? Hmmm... Litt i tvil!!! Apotket ligger kun en etasje opp, og kan helt sikkert anbefale effektive middel mot innvollsorm- og mark.
Nå skal jeg i all anstendighet legge til at jeg er veldig fornøyd med at de på Intersport hjalp meg med å få bytte et par skisko enda jeg ikke hadde kvittering. Hvis værmeldinga slår til, kan jeg få bruk for dem allerede i helga!

Jeg tror jeg håper på kjærligheten.

Jeg tror jeg venter på ærligheten.

 

Det er vel fortsatt sommer, men i dag føles det som høst. Det regna i går og det regna i natt, men akkurat nå, er det opphold, men gråvær. Og litt skodde. Akkurat slik føler jeg meg også. Akkurat nå. Gråvær og litt skodde. Hvis vi tar oss på tak, skyene og jeg, kan det hende vi kan holde på både dråper og tårer, men hvis vi slipper opp og lar det stå til... Kan det bli enten styrtregn eller gløtt av sol. Det vet man ikke før etterpå, og da er det kanskje for sent. Enten å redde sola eller avverge syndefloden. Man får aldri en ny sjanse. Det finnes ingen ny start, alt bare fortsetter til det er endelig slutt.

Akkurat nå er det i det minste for tidlig å si at det er for sent, så da er det vel fortsatt... greit nok?

Et bilde jeg fant på nettet for lenge sida, det ble borte i vrimmelen, men nå er det jo sånn at hvis sola og stjernene vil, kommer alt godt tilbake. Plutselig.

Jeg vet ikke jeg, Helene? Er greit nok godt nok, eller skal man alltid streve etter det beste?
Badeballen kastet tilbake, mot Helene som sitter på bokloftet. Jeg verken om jeg kaster om jeg kaster høyt nok eller langt nok, men håper så klart det rekker, at det er godt nok.
Heller ikke dette vet jeg, men jeg trur gjenstår noen runder med stafett.  

Klipp og lim!

Husker dere hvor mange timer vi kunne sitte ved for eksempel kjøkkenbordet med gamle ukeblader, saks og lim? Mens det skumra ute og radioen stod på akkurat litt for lavt til at vi kunne høre de dårlige nyhetene, men høyt nok til at vi hørte sangene de spilte innimellom. Og det spraka i ovnen og katta strekte seg fornøyd og sprikte med klørne før ho enda mer fornøyd kroa seg sammen og mòl videre...
Tank at vi ett eller anna sted på vei til voksenlivet slutta med det!
Nå har jeg tatt det bittelitt videre. Jeg kjøpte ei kassert biblioteksbok for en tier, fant fram ei fillete bok fra 1861- og ikke minst saks, lim og maleskrin. Her er det jeg fikk til i går kveld, mens radioen stod på litt for lavt til at jeg kunne høre de dårlige nyhetene, men høyt nok til at jeg hørte musikken, det spraka i ovnen og katta var bytta ut med hunder, men de lå også å kosa seg i varmen.

2 x boktema og en død ørn..

Forrige boktema hos Anettes Bokboble var, om jeg ikke husker helt feil, å vise fram bokmerket sitt. Jeg kom aldri så lang at jeg verken fikk tatt bilde av noe sånn, langt mindre forfattet et innlegg om det.
Denne uka er oppfordringa å vise fram nattbordet sitt. i skrivende stund har jeg nøyaktig fjorten minutter på å skrive noen velvalgte ord, laste opp bilder og poste innlegget- og fortsatt være på rett side av dato-stemplinga...
Nattbordet mitt er strengt tatt bare ei svevende nattbokhylle! jeg kan ikke påberope meg å ha klekket ut patenten sjøl, men gjennomføringa av idéen; ja den har jeg i aller høyeste grad stått for sjøl! Dette er den enkleste utgava, av disse bokhyllene. En litt mer for-seg-gjort variant kan dere sjå HER.

Når jeg legger tilbake boka jeg akkurat har begynt på, og som er så nyss påbegynt at jeg foreløpig ikke helt vet hva jeg synes om, så får dere sjå ett av bokmerkene mine også: ei ørnefjær!!
Fiskeørna fjæra stammer fra, ble påkjørt av sørgående tog på Rørosbanen, og lå død mellom perrongen og skinna ved Atna Stasjon en høstdag for et par år sida. Vet ikke om den ville likt å ende opp som et bokmerke, men det er sikkert like bra for en død ørn som å havne i komposten?

-Og der bikka vi over til fredag, men det får gå; jeg har tross alt slått to boktemaer i en smekk!

En rar og trist og dum historie som endte veldig godt!

Jeg er virkelig fornøyd med meg selv nå! (Kan man si det?- Eller skrive det??) Jeg har altså fullført boka jeg utpekte som årets rareste bok, En trist og dum historie av Thure Erik Lund.
Kort resymé: Eugen Hansen har hele livet trålt nettet og reist verden rundt for å samle all verdens rariteter og spesialiteter. Samlinga blir til slutt så omfattende at han kjøper en gård i Modum, for å bygge et museum til alle disse tingene. Resultat: et latterliggjort museum som aldri får åpne, ettersom det verken har toaletter for de besøkende eller er tilrettelagt for funksjonshemmede...

 Til tross for tittelen, mente jeg dette bar med seg løfter om en morsom historie- som kanskje kunne ta meg med til noen nye steder på fjorårets Jorda rundt på 365 dager- prosjekt. Jeg tok meg derfor den frihet og kontaktet Aschehoug forlag, og spurte pent og forsiktig om jeg kunne få et eksemplar☺
Nå etter at jeg omsider har lest den ferdig, har jeg googla både boka og forfatteren. Det burde jeg kanskje gjort først, for det viser seg at godeste Lund går for å være en litt... hva skal jeg si?.. utilgjengelig forfatter, og at dette er en av hans (få) bøker som er snill mot leseren, dvs. Thure Erik Lund for nybegynnere. Selv om jeg kanskje ikke er helt nybegynner når det gjelder lesing, er jeg heller ingen avansert leser. Jeg måtte derfor tidvis klore meg fast i konsentrasjonen for å komme meg igjennom. Innimellom mistet jeg likevel grepet, og da har jeg i stedet endt opp med å pønske ut hva man kan bruke ei slik bok til!
Det er jo ikke ei bok jeg kommer til å lese igjen, ergo får den ikke plass i bokhylla. Det er ingen jeg kjenner som jeg trur vil ha glede av å lese den, så da kommer jeg ikke til å gi den videre. Man kaster jo ikke bøker, så loppemarked kunne være et alternativ, men nå har det seg sånn at jeg har bestemt meg for noe helt anna! Jeg liker jo å lage ting, og så kom idéen om at kanskje jeg kunne lage noe som Eugen Hansen, mannen med samlemanien kunne få til samlinga si! Så tenkt så gjort! Vær så god! Dette er en gave, til Hansen fra meg- med takk for praten og tross alt hyggelig å møtes!

 

Bildene er "klikkbare"- kveldslys gir ikke akkurat det beste bilderesultatet..

Bokhylle #1#

Jeg kan vel ikke akkurat påberope meg å være hjernen bak denne svevende bokhylla, 

men lagd den sjøl- dét har jeg gjort! 

Med gjemmested for små skatter og hemmeligheter 

og akkurat stor nok til å legge fra seg ei bok når øyelokka blir for tunge ;o)