Fie faller- debutant som slett ikke faller igjennom!

Noen bøker ser ut til å leve sitt eget liv. De tar seg til rette, laster seg ned til nettbrettet, skyver andre bøker til side, stjeler nattesøvn og setter spor. Ikke nødvendigvis dype, evigvarende spor, men de vekker noen tanker og gjør inntrykk på både den ene og den andre måten.
Therese Aasvik har allsidig kunstnerisk bakgrunn, og "Fie faller" er romandebuten hennes. Jeg leste et sted (forlagets presentasjon?) at det var etter et samlivsbrudd  at forfatteren fikk idéen om å skrive ei bok om hva som kan skje når knaggene man har hengt lykka si på plutselig detter ned - Et interessant prosjekt! Mye kan skje i folks liv, ikke bare samlivsbrudd, men arbeidslivet er i stadig endring, barna flytter ut, folk blir syke, mister boligen osv... Før eller senere kommer vel alle til et punkt hvor man må ta et grundig oppgjør med seg selv?

- Alt blir ikke som man har tenkt seg, sier Håvard mens han ser opp på den massive steinskulpturen.
- Nesten ingenting, sier Fie. - Hvis man venter lenge nok, blir nesten ingenting som man har tenkt.

Fie hadde tilsynelatende alt- i det minste var det lite å utsette på fasaden; et imponerende hjem, vakre barn, en rik, kjekk og anstendig ektemann, en liten jobb i en eksklusiv interiørbutikk og en omgangskrets med minst like velpolert fasade. Underveis til denne tilværelsen, har hun virkelig jobbet og stått på for å få innpass i "koneklubben", hun har gitt avkall på sin egen personlighet, og med alle midler prøvd å feie både familien, oppveksten og bakgrunnen sin under teppet. Da hun tilfeldigvis finner et romantisk lite kort signert av en annen kvinne i bagen til ektemannen, blir det først et krampaktig forsøk på å glatte over problemene, før det til slutt rakner helt, og Fie må virkelig helt til bunns før hun kan begynne å stable seg selv og livet sitt på bena igjen.

Forfatteren er en effektiv forteller, historien har god framdrift og knapt nok noen dødpunkt. Hovedpersonene, Fie og Håvard, er både troverdige og engasjerende, mens bipersonene kanskje er litt karikerte og blodfattige- uten at jeg dermed påstår at det er negativt; mulig det er med på å understreke det overfladiske miljøet de representerer? Jeg har ikke konkludert helt enda ;o)
Jeg liker måten Fie etterhvert tar seg selv i nakken, måten Lotte gir henne det nødvendige sparket bak- og jeg blir litt glad for at hun gjenopptar kontakten med foreldrene, og litt rørt over hvordan hun som en mer voksen utgave av seg selv, ser foreldrene som mennesker, ikke bare foreldre.
Boka er lett å anbefale som en lettlest roman til ettertanke- og jeg slenger en neve fargerike serpentiner over en forfatter som absolutt har overbevist med debuten sin! Tommel opp- vi leser gjerne mer av samme kaliber! Terningkast fem hos bokelskere.no.

Beathe  har også lest boka, og vi har hatt en ganske lik leseopplevelse- les gjerne omtalen henne, eller les utdrag fra boka her!

 *************************

Fie faller

Therese Aasvik

Vigmostad & Bjørke, 2016

Ca 220 sider

Ebokbib 

Ps. Jeg kom på at det likevel er en ting jeg ikke er like begeistra for her, en bagatell,men likevel.

Coveret på boka. Ikke selve bilde som forfatteren selv er kunstneren bak, men det var den hersens blurben da! Jeg er overhodet ikke interessert i at en annen billedkunstner falt hodestups for en deilig opprivende bok. Overhodet ikke. Jeg mener fortsatt at det er en uhyrlighet å søle til bøker med den slags- det kan til nød godtas på billigutgaver, og da helst på baksida. Hrmmf!

Avslørt, av Renee Knight

Catherine stålsetter seg, men det er ingenting igjen å kaste opp. Hun griper rundt den kalde kanten på vasken og løfter hodet for å se seg i speilet. Ansiktet som stirrer på henne er ikke det samme som der hun la seg med for litt siden. Dette ansiktet har hun sett før, og hun skulle gjerne sluppet å se det igjen. Hun (...) fukter en klut som huntørker seg om munnen med, før hun presser den mot øynene som om det skulle være nok til å fjerne redselen i dem.

Slik åpner debutanten Renee Knights psykologiske thriller om den på alle måter vellykkede dokumentarfilmskaperen Catherine Ravenscroft. Hun og ektemannen har akkurat vært på en prisutdeling, kommet hjem til den nye leiligheten og gått for å legge seg. Cathrine plukker med seg ei bok ingen av dem husker å ha kjøpt, og begynner å lese. Gradvis går det opp for henne at boka som utgir seg for å være fiksjon, bygger på en grusom hendelse i fortida hennes. En hendelse hun har holdt skjult for alle, og som hun hadde tatt for gitt at skulle forbli hemmelig, all den tid det eneste vitnet har vært død i flere år. Nå viser det seg altså at boka på uforklarlig vis dukker opp flere steder, sønnen har fått den, en staben blir levert på Catherines arbeidsplass, ektemannen får lese den- den truer rett og slett med å rive ned alt hun har bygd opp, både karrieremessig og privat. Hun tolker boka som at hun blir truet på livet, og bestemmer seg for å ta opp kampen mot den ukjente, aggressive og hevnlystne forfatteren.

Historien veksler mellom fortid og nåtid, og det er to fortellerstemmer, Catherines og den ukjente forfatteren. Historiene deres nærmer seg hverandre i tid og rom, samtidig som spenningen bygges opp mot en uunngåelig konfrontasjon. Som leser skjønner man raskt at Catherins hemmelighet må dreie seg om noe ganske mye mer enn en kort utenomekteskapelig affære, spørsmålet er bare hva som kan skremme henne så voldsomt- og hva det er som kan skape et så intenst glødende hat hos motstanderen hennes.

Jeg kan ikke la være å bli imponert over en debutant som har klart å klekke ut en så intrikat og velkomponert historie! Viktige temaer er mistillit og hevn, svik, løgn og fortielser- perfekte ingredienser for å skape uhygge. Oppbygginga er original og uforutsigbar, og man har virkelig dekning for å trekke fra velbrukte fraser som uventede tvister og vendinger. Persongalleriet er truverdig, og personlighetene virker tidvis både intense og invaderende- man får ikke spesielt mye sympati med særlig mange av de som opptrer her... 

Ganske enkelt å konkludere denne gangen: jeg bøyer meg i den støvete hatten, og anbefaler varmt!

Boka er oversatt til norsk av Christina Revold, nylig gitt ut på Cappelen Damm, og det er forlaget som sendte meg et forhåndseksemplar. Stor takk for en skjellsettende leseopplevelse!

To bøker om å glemme

Livet på nytt

Av Rowan Coleman
Silkeforlag, 2015
336 sider
Oversatt av Eva Ulven
Leseeksemplar fra forlaget

I en kort periode har Claires liv vært som et glansbilde: gift med drømmemannen, to flotte døtre og en jobb hun virkelig elsket. Bare 42 år gammel er hun så hardt rammet av alzheimer at hun må si opp jobben og finne seg i at moren flytter inn hos familien for å hjelpe til med å få hverdagen til å gå opp. Sykdommen utvikler seg raskt, snart er ektemannen som en skremmende fremmed for henne- og hun plages av en sterk uro for hvordan det skal gå med døtrene, spesielt lille Esther som kanskje er for ung til å huske henne.
For å lagre minnene for ettertida, begynner de å lage ei minnebok. Der både skriver de ned minnene sine, og limer inn ting som brev, billetter og bilder.
Boka har tre fortellerstemmer: Claire, dattera Caitlin og mora Ruth. På den måten får leseren et bredt innblikk i hva sykdommen gjør med hele familien- men mest av alt blir jeg rørt at ektemannen Greg som blir satt helt på sidelinja da Claire etterhvert bare føler avsky for "den fremmede mannen som ligger ved siden av henne i senga".
Til å begynne med likte jeg boka godt, spesielt hadde jeg sansen for hvordan forfatteren uten å overdrive viste hvordan Claire mistet ordene og observerte hvordan de andre mistet tilliten til henne (s 69):

"Vil du dekke bordet?" spør mor og holder en bukett med blankt metall i neven. Hun betrakter mg med skepsis, som om jeg på et eller annet vis kunne ta kverken på henne med en sløv smørkniv. Det hun lurer på, er om jeg er i stand til å huske hvilket redskap som er hvilket, og hva det skal brukes til."

Etterhvert tenkte jeg at det begynte å bli litt forutsigbart, men så tok handlinga en overraskende vri på slutten, og det gjorde at jeg igjen konkluderte med at det var ei god bok!

Både på Tine sin blogg og hos Heartart kan dere lese gode anmeldelser av boka- begge bobler over av entusiasme og leseglede! (Hos Tine kan dere enda til lese fortsettelsen av sitatet jeg har valgt- vi er nok helt på bølgelengde her ;o)

Elizabeth er borte!

Av Emma Healey
Cappelen Damm, 2015
302 sider
Oversatt av Einar Holmgren
Lånebok fra biblioteket

Om ikke akkurat mer komplisert, så er denne boka litt mer sammensatt enn "Livet på nytt".  Igjen møter vi ei dame som har begynt å bli surrete. Forskjellen er at Maud som hovedpersonen i denne heter, er over åtti år, og i tillegg til at hun er så godt som helt fri for korttidshukommelse, blander minnene fra etterkrigstida seg sammen med nåtida. Maud hadde nemlig ei søster som forsvant sporløst den gang. Ingen fant noen gang ut hvor hun ble av eller hva som hadde skjedd med henne. I nåtid er det Mauds gode venninne Elizabeth som har forsvunnet, men det virker som om alle, både Mauds egen datter og Elizabeths sønn prøver å gjøre alt for å hindre henne i å grave i forsvinningsmysteriet. For å prøve å huske og for å prøve å systematisere letinga, noterer hun på lapper det hun må huske; at Elizabeth er borte, at hun ikke svarer på telefonen, at hun har lett etter henne i hagen, at hun har vært hos politiet.
Som i boka til Rowan, gir Healey er fabelaktig bilde av hvordan situasjonen oppfattes både fra Mauds side og fra de forskjellige pårørendes side. Maud som stadig føler at det er noe viktig hun må huske eller gjøre, men som glipper ut mellom fingrene hennes. Datteren Helens fortvilelse og etterhvert hvor forbanna hun blir på grunn av morens evige mas og gjentatte spørsmål. Det er rett og slett litt ubehagelig!
Boka er kategorisert som krim, men til å begynne med helte jeg mer mot at det var mer mystisk enn krimminelt-  det er først helt mot slutten man føler seg overbevist om at krim likevel er riktig...

Tone, Anette og Åslaug er de bokbloggerne jeg fant som har skrevet om boka.

Begge bøkene er på sin måte innsiktsfulle, truverdige og spennende. Elizabeth er borte er naturlig nok mer intens og jeg vil også påstå at den er hakket bedre oversatt- Holmgren har virkelig gjort en utmerket jobb! Veldig lett å anbefale begge bøkene!

To innsiktsfulle bøker om å ha det fælt

(Edit... En advarsel er på sin plass... Da jeg begynte å skrive dette innlegget, hadde jeg ikke helt klart for meg hvordan dette innlegget skulle bli. Nå som det nærmest er ferdig, ser jeg at det sklir ut etterhvert, omtalen går over til selvransakelse, og jeg oppfordrer dere derfor til heller/ i tillegg å lese omtalene jeg linker til )

For ei stund sida leste jeg bokbloggerpris-nominerte Ida Hegazi Høyers roman "Unnskyld".  Den gjorde så absolutt sterkt inntrykk. Den gav meg vondt i magen, jeg får fortsatt vondt i magen av å tenke på den, men likevel fikk jeg meg altså ikke til å skrive om boka. Jeg tenkte som så at det var greit nok; alle har jo hørt om den allerede, de fleste har nok til og med lest den og gjort seg opp sin egen mening. Jeg kunne skrevet et kort handlingsreferat, henvist til andre bokbloggere og gitt den mine hjertligste anbefalinger, men jeg hadde sant og si ikke noe nytt å melde, alt var allerede sagt, nok var nok.

Så leste jeg ei ny bok som også gav meg vondt i magen, som jeg fortsatt får vondt i magen av å tenke på, som jeg gir mine inderligste anbefalinger og som Rose-Marie har skrevet både fint og klokt om. Planene ble dermed justert en smule: Hegazi Høyer har blitt nevnt, og resten av innlegget skal handle om debutant som har skrevet ei bok med samme tema og tone, nemlig 
Vibeke Riiser-Larsens "Et sted skinner det".

Sigrid jobber i informasjonskranken i en butikk. Uniform og navneskilt. På genseren står det Hva kan jeg hjelpe deg med i dag? På navneskiltet står det Torill- hun skulle egentlig få sitt eget navnskilt, men synes i grunn det er greit å være en annen mens hun er på jobb, og da er Torill like bra som noe annet. Sigrid er et funn i informasjonen, hun prøver til enhver tid å vite hva de har inne, hvor de forskjellige varene ligger og hva de koster. Likevel holder hun avstand til kollegaene, og de på sin side ser litt skjevt på henne. Når Sigrid kommer hjem fra jobben, er det ingen som venter på henne. Hun spiser pose-suppe til middag, inspiserer musefellene på loftet, og går tur i skogen. Hun har ingen avtaler, ingen omgangskrets, ingen familie- bortsett fra ei tante som ringer hver fjortende dag og en far som bare ringer når det er jul eller bursdag eller noe viktig, men det er det aldri.
En dag skjer det noe nytt; hun møter Snorre, og hvis Sigrid gjør ting rett, kan det kanskje bli begynnelsen på noe nytt- kanskje til og med noe fint? Og i motsatt fall?

Som leser forstår man ganske raskt at det er noe spesielt ved Sigrid, og gradvis avdekkes hendelser og la oss kalle det omstendigheter fra barndommen som har satt sitt tydelige, skjøre preg på henne. I dag brukes vel både ord som traumatisert og omsorgsvikt i slike tilfeller. Man blir mer og mer klar over at Sigrid balanserer på en knivskarp egg, det skal så utrolig lite til før hun mister balansen, og selv om hun kanskje kan "ta seg inn igjen", er det ingen som vet hvor mange ganger et menneske klarer å reise seg igjen etter å ha blitt slått i bakken. Av for eksempel livet.
Aldri har jeg lest ei sterkere bok om sårbarhet, ensomhet og isolasjon. Det er så nært og tett på, så gjennom og under huden, så vondt og trist at det er vanskelig å forestille seg at dette bare er fantasi, en roman, og jeg kjenner faktisk litt på den dårlige samvittigheta mi etter å ha lest boka. Det er helt sikkert rett som Beathe skriver i sin omtale: det finnes mange Sigrid´er der ute, og jeg tenker at jeg burde vært litt mer oppmerksom, litt hyggeligere, litt mer overbærende... Og mest av alt håper jeg likevel at jeg bare kan slippe å involvere meg, slippe å ta det vonde innover meg, fortsette å late som at alt er ok, at man er sin egen lykkes smed... Jeg skulle ønske verden var et bedre sted, jeg skulle ønske jeg var et bedre menneske, men jeg er bare en liten bokorm som lar meg rive med og som her har funnet en imponerende, innsiktsfull, overbevisende og sterk debutroman som virkelig fortjener et bredt publikum.Terningkast seks. Pluss!

Biene, av Laline Paull

En sjelden gang i blant kan man føle at man har funnet Boka. Den med stor B, og det er definitivt ikke Bibelen det er snakk om, sjøl om jeg lett kan sjå for meg at akkurat den her, i visse kretser, kan få en opphøyet om enn ikke religiøs status.

"Biene" er forfatterens debutroman, men hun har tidligere skrevet for både tv og teater.
Dette er noe så enestående som en roman hvor handlinga er lagt til en bikube, med bier som aktører. Hovedpersonen er Flora717, som klekkes ut som arbeider, mer presist renholdsarbeider. Floraene er laveste kaste, med det dårligste selvbilde. De er klumsete og uten språk, de utfører pliktene sine og forsøker ellers så godt de kan å være usynlige. Det passer Flora 717 ytterst dårlig. Hun utmerker seg, ikke bare ved at hun er større og mørkere enn de andre, i tillegg tenker hun fritt og har evnen til å snakke tydelig. Dessuten er hun sterk og modig, noe som etterhvert gir henne sjansen til å møte Hellige Mor, dronninga i kuben. Derfra går det slag i slag. Flora blir kjent med forskjellige "avdelinger" i kuben, yngelrommene, samlerne, dronene, fyrstinnene, fruktbarhetspolitiet osv. Hun ender til slutt opp som en av de dyktigste samlerne, beundret av sine egne, fryktet og avskydd av de andre kastene, ettersom det er uhørt at ei bie skal forlate den arbeidsoppgava hun er klekt til. Flora bryter de fleste reglene, men sida hun har dronningas velsignelse, er det få som tør å konfrontere henne direkte. Ikke før det oppdages larver fra egg som dronninga ikke har lagt- det er nemlig ett fullstendig ukrenkelig forbud: det er bare dronninga som får legge egg.

Bikube bak til venstre i blomsterenga

Dette er en fantastisk historie! Det er bloddryppende og grotesk, fornøyelig, morsomt og lærerikt. Hvis man prøver å menneskeliggjøre historien noe som er ganske vanlig når det gjelder romaner med dyr som aktører, blir den i tillegg et bilde på et totalitært samfunn, på diskriminering, terror, frykt, underkastelse og ikke minst viser den hvilken kraft det er i det å stå på for drømmene og lengslene sine.

Produksjon av dronninger for å kunne lage flere kuber.

Men altså... Jeg velger å lese den som et eventyr, en fantasy historie. Vi har hatt bikuber i hagen i tre-fire år nå, og føler meg dermed bortimot kompetent til å vurdere hendelsenen som bekrives, og det Flora utsettes for. Jeg har ikke funnet noe som helst å trekke for! Vi følger livet i kuben over et år, og det er ikke et godt år. Det er altfor mye dårlig vær til at samlerne får fyllt opp lagrene for vinteren, biene blir rastløse og hissige, de utsettes for angrep fra mus og veps, sykdom rammer kuben etter at samlerne har forvillet seg inn i en nysprøyta åker, yngelråte sprer seg og dronnanga viser seg å være gammel og svak. Alt dette er livaktig og troverdig beskrevet ut fra bienes synsvinkel, og ikke minst har forfatteren på en fabelaktig måte klart å vise hvordan dronene til slutt får som fortjent! Birøktere vil nok aldri slutte å forundres over at kuben holder liv i dronene slik de gjør. Det er nemlig slik at alle arbeiderne i kuben (10 000-50 000 stk) er hunner, mens dronene- hannene- (som er resultat av at dronninga har lagt ubefrukta egg!) kun har ei eneste oppgave: å befrukte dronninga, hvilket skjer kun en gang i dronningas liv. Ellers er de bare til bryderi: de er store og krever mat og stell, og arbeidsbiene trakterer dem på alle tenkelige måter, helt til sensommern når mattilgangen begynner å avta. Da setter det store droneslaget inn! De kverker hver eneste drone og kaster dem fra seg utenfor kuben! To indre og vekk med dem.
Jeg tenkte jeg skulle gi dere en smakebit fra droneslaget, men det var faktisk vanskelig å finne noe som ikke var for grotesk, så her er litt fra slutten av slaget (s 230), da den verste blodtørsten har gitt seg:

Fargemerking av dronning for senere å vite alderen.

Flora og søstrene hennes slepte drone etter drone ut i korridoren, og kuben var full av skrik og bønner og den tunge, intense lukten av blod. Hver eneste søster tok aktivt del, og hver eneste drone flyktet for livet i retning av landingsbrettet. Hanner som falt ble halt sprellende ut i det skarpe solskinnet, og derfra ble de ekspedert, ned i gresset der Myriandene krøp og spiste dem levende, eller slengt ut i luften der de en gang var herskere, men nå fløy døden i møte på blodige, forrevne vinger.


Mye positivt har blitt sagt og skrevet om denne. Først og fremst og til slutt vil jeg understreke at dette absolutt fortjener et bredt publikum! Du trenger verken å like honning eller ha greie på birøkt, selv om det kanskje kan sette en ekstra spiss på leseopplevelsen. I tillegg vil jeg framheve originaliteten, det flotte og varierte språket (tommel opp for skikkelig bra oversettelse!) og underholdningsverdien, og jeg anbefaler boka varmt og hjertlig ☺

Biene

Av Laline Paull

Oktober Forlag, 2015

372 sider

Oversatt av Merete Alfsen

Takk til Oktober som velvillig sendte meg leseeksemplar ;o)

Søndag er smakebitdag! Besøk Mari for flere fristelser!

Les mer om bier og birøkt her

Love deg aldri

Kristin Maridal
Kvalshaug Forlag/ Juritzen, 2014
Norsk debutant
473 sider
Første bok i en planlagt trilogi

Vi følger Karen fra barndommen og oppveksten på seksti-tallets Raudsand, et lite gruvesamfunn på Nord-Møre. Familien betår av de tre søstrene Britt som er eldst, Karen midt i mellom, atpåklatten Rikke, den omsorgsfulle faren som står på barrikadene som tillitsvalgt og arbeider i gruva, mora som kanskje er litt for opptatt av ka folk vil sei, samt ei bestemor av det kloke, trygge, gode slaget.
Tidlig blir Britt og Karen enige om at Raudsand er for lite og trangt, og de flytter ut for å få seg utdannelse. Dette skaper en del misnøye- og kanskje litt mistenksomhet- blant enkelte venner og familiemedlemmer, og skal komme til å følge Karen hele veien fram til femtiårsdagen da ballongen til slutt eksploderer.
I romanens nåtid er Karen rådmann i Ålesund og forbereder seg til femtiårsdagen sin, men det er oppveksten og de tidlige ungdomsårene som får mest oppmerksomhet. I lange tilbakeblikk blir leseren godt kjent med Karen og de viktigeste personene i livet hennes, jo større betydning de hadde, jo tydeligere blir bildet som skapes. Forholdet mellom de tre søstrene står også sentralt. Britt og Karen hadde et svært nært forhold, men Rikke som var en god del yngre, følte seg utestengt, men hadde kanskje sjøl en væremåte som gjorde at hun satte seg på sidelinja? Søskenforhold er ikke lett, og her blir det tydelig at barndom er noe man aldri blir helt ferdig med.
Absolutt best synes forfatteren er når hun får fram samspillet -eller kanskje aller mest mangel på samspill- mellom søstrene. Jeg liker også godt at dialogene er på dialekt, selv om dette kan ha gjort korrekturlesinga ganske mye vanskeligere! Jeg har sett at boka har fått en del pepper for at teksten skjemmes av skrivefeil, men det er jeg ikke enig i. Det finnes noen enkelte tilfeller av skrivefeil av typen et/ ett, og/ å i tillegg til et par andre småfeil (hos i stedet for ho, kirke-lokket i stedet for kiste-lokket), men det er absolutt ikke så mye at det skjemmer. Jeg trur at de som sitter igjen med inntrykket om mye skrivefeil kan ha misforstått litt der dialekt-teksta avviker fra normert bokmål. Selv for meg som har vokst opp med nordmørsmål, kunne det være krevende å lese dialekta "riktig", men det betyr ikke nødvendigvis at det er skrevet feil!  Jeg synes det er positivt og prisverdig at dialekt brukes så mye som det gjør her, og dette følges godt opp ved at resten av teksten er skrevet i et radikalt bokmål. (Les: ikke konservativt/ riksmål. Det er for eksempel mye mindre radikalt enn språket i Torill Brekkes "Marmor". For meg er det dette som er "naturlig" språk ;o) Setningene er korthogde og gi inntrykk av at det kun er det essensielle som formidles. Presist og kanskje litt skarpt?

Som nevnt er dette første bok i en planlagt trilogi. Jeg ser for meg -og håper- ar vi kommer nærmere innpå Rikke i fortsettelsen. Hun gjorde flere valg helt på tvers av det søstrene gjorde, og dette er jeg veldig spent på. Hva var årsakene til dette og hva gjorde det for for eksempel selvfølelsen og samfunnssynet hennes? Jeg gleder meg veldig til neste bok kommer, og synes Kristin Maridal har levert et produkt hun kan være stolt av! Klapp på skuldra ☺

Jeg har tidligere skrevet litt om boka i dette innlegget.
Debutantbloggen har skrevet et bra innlegg om boka, Solgunn har lest boka også finner dere en omtale på Bok- og male-bloggen til Åslaug.

Ps... I sakens anledning og at det er cup-finale i dag,

og ettersom jeg jo er nord-møring i hjertet...

HEIA MOLDE!!! 

Debutroman på vent

Tirsdag og bøker på vent hos Beathe!
Kristin Maridals bok Love deg aldri ble jeg først nysgjerrig på etter å ha sett flere bilder på instagram, hvor alle skrøt av boka! Da jeg googlet litt, fant jeg en liten sak i avisa "Driva", ei lokalavis som sikkert er ukjent for de fleste, men som jeg husker veldig godt fra barndommen: det var lokalavisa som dekket mors hjemsted, en tynn liten sak som kom i posten noen ganger i uka, mulig det var annahver dag eller så. Jeg så på bilder og leste tegneserien. (Tenk at den finnes enda! Avisdøden er nok litt oppskrytt.)
Et nytt nettsøk, denne gangen et kartsøk med veibeskrivelser, og resultatet var temmelig overraskende: fra gården mor vokste opp, hvor jeg levde de første månedene av mitt liv og ferierte hver sommer, er det bare en snau halvtimes kjøring til Raudsand hvor historien foregår! Til tross for at jeg aldri har vært i Raudsand (eller hørt om stedet før, for den saks skyld...) føler jeg at jeg kjenner stedet :o)
Nok et eksempel på at det er tilfeldigheter som får en til å velge ei bok famfor alle andre fristende nyugivelser!

Boka handler om tre generasjoner kvinner i et mannsdominert gruvesamfunn i Romsdal, om livet og døden og om å ønske seg noe større for det som ligger i mellom- hvis jeg har tolket omtaler og presentasjoner riktig. Jeg har så vidt kikka i boka, og jeg gleder meg til å fortsette. Dialogene er på dialekt, noe jeg synes tilfører litt ekstra autensitet og nærhet. Jeg mener jeg leste et sted at dette er begynnelsen på en trilogi, om det stemmer og boka faller i smak, så er vel dette i realiteten tre bøker på vent ;o)

Den som leser få se!

Jeg tror bestemor lå med Frank Zappa, av Tine J. Sir

Kvalshaug Forlag as/ Juritzen Forlag
2014
90 sider, kortroman
Leseeksemplar fra forlaget.

Når man leser denne romanen, kan man fort ende opp med å tru at den er biografisk, hvilket den neppe er. Den blir kun omtalt som roman, både i forlagets presentasjon, og i Dagbladets debutant-oversikt tidligere i høst.

Barnebarnet, jeg-personen, hjelper besteforeldrene med å flytte ut av boligen de har hatt i alle år. Bestemor skranter, både fysisk og mentalt, og det blir for tungt for ektefellen å ta seg av henne alene. I løpet av rydd- og kastprosessen, finner de en gammel eske som bestemoren vil ha med seg til institusjonen, hun åpner den ikke for å se hva den inneholder, og hun nekter de andre å kikke nedi den. Først da hun har gått bort, får de vite hva den inneholder.
Til tross for - eller kanskje på grunn av hemmeligholdelsene, begynner bestemoren å fortelle om ting som skjedde sommeren 1973, den sommeren hun forlot familien sin for å bo og jobbe i Oslo i fire uker. Det var den sommeren Frank Zappa spilte på Kalvøya, og det var den sommeren hun skjønte at hun ville ha en egen stemme, ikke være et ekko.

-Jeg gjør ikke dette for være slem.
Hun fyller glasset til Helge.
-Jeg reiser ikke fordi ikke elsker deg lenger.
Han begynner å snakke om sin dårlige samvittighet og roser henne for alt hun har gjort for ham og jentene disse årene.
-Du trenger ikke få det til å høres ut som om jeg aldri kommer tilbake igjen, kjære deg. Det er bare fire uker det er snakk om. Det er ikke noen stor greie, lyver hun, for å betrygge ham.

Hva synes jeg så om denne vesle kuriøse boka? Jeg har prøvd å være litt mer kritisk enn jeg pleier å være, for som jeg har nevnt tidligere, er jeg veldig lett å begeistre! (Det er jeg selvfølgelig godt fornøyd med, men det skader vel heller ikke å ta på seg litt kritiske briller av og til?)
Jeg fant til slutt to ordvalg som jeg personlig syntes var litt rare- og det var det eneste jeg fant å kritisere... Boka er underfundig, original og stillferdig. Jeg likte den fiffige ideen om at noe kanskje kan ha skjedd mellom bestemoren og Zappa. Jeg likte at perspektivet veksler mellom jeg-presens og hun-presens, der sistnevnte er bestemorens fortelling fra -73. Jeg likte de litt vage og usikre antydningene og gjetningene, og jeg likte slutten veldig godt! Slutten er uventa og faktisk det som rørte meg litt ekstra og som løfta boka opp enda et par hakk.
Jeg konkluderer med at unge Sir har debutert med en godt gjennomført og original roman. Anbefales!

PS! Hvis du heller vi sjekke ut smakebiter fra andre bøker, er det et godt tips å besøke Mari og bloggen Flukten fra virkeligheten!

Imponerende om Edward Niemas liv og levnet

Eksempel på perfekt cover!!

Frydefull, renhekla leseglede.
Jeg trenge egentlig ikke flere ord for å beskrive opplevelsen jeg har hatt med debutromanen til Eivind Larssen. Jeg koster på meg litt flere for at dere skal få en viss anelse om hva entusiasmen skyldes. Jeg er nemlig overbevist om at alle kommer til å savne Edward Niema! Når siste side i ei bok er lest, er det jo som oftest slutt på bekjentskapet. Eller: noen bøker tar man jo med seg, men bekjentskapet, vennskapet og samværet slutter, enten man vil eller ei. Alt har sin levetid...

Handlinga er lagt til Warszawa i Polen. Hovedpersonen er den godt voksne Edward Niema som hele livet har holdt seg på den sikre sida, aldri tatt noen store sjanser, aldri utfordret, aldri strekt grenser. Traust. Kjedlig. A4. Foradringa kommer den dagen Edward må slutte i jobben i forsikringsbransjen, og kona forteller ham at hun er alvorlig syk og kommer til å dø om ikke lenge. Døden kommer tidligere og mer brutalt enn de hadde forestilt seg, og til sin store forbauselse oppdager Edward at alt er ordnet til begravelsen. Det eneste han trenger, er å velge hva slags musikk som skal spilles under seremonien.
Etterhvert viser det seg at Edwards kone var full av hemmeligheter, og noen av dem skal virkelig snu oppned både på Edward og den traurige tilværlesen hans!

Jeg var veldig spent da jeg begynte å lese denne. Den blir av forlaget beskrevet som underfundig, original og fargerik- men hva slags sjanger passer den inn i? Humor? Livssyn? Krim? Jeg har endt opp med å karakterisere den som fyldig cross-over. Den begynner så smått i Arto Paasilinna-stil, morsomt, overraskende og friskt hopper man fra den ene forundelige scenen til den andre. Etter ei stund blir det mer dramatisk; mafia, korrupsjon, bestikkelser og utspekulert vold (ikke overdreven eller unødvendig, den har definitivt sin misjon i historien...), før det hele tar en ny uventa vendig på slutten, og leseren fornøyd kan klappe igjen boka med visshet om at dette definitivt er en av årets mest positive overraskelser!

Ettersom det er søndag, og AstridTerese vikarierer som vertinne for ukas smakebit-arrangemet, har jeg valgt ut noen linjer fra side 213.

Disse menneskene hadde tvunget ham til å ta grep og gjøre det som måtte gjøres for å slippe unna. De som først hadde tilbudt ham ukompliserte løsninger, hadde nå gjort ham til en jaget mann, et bytte under angrep fra flere hold, men selv om situasjonen unektelig var fortvilet, erkjente Edward at den ettersøkte har en rekke fortrinn.
Den jagedes eneste mål er å unnslippe sin forfølger, uansett hvilke midler som tas i bruk. Jegeren har også sitt klare mål, men forfølgelsen er en mer besværlig disiplin: Jegeren må trenge inn i den jagedes tankegang og resonnere seg frem til den mest sannsynlige utviklingen i håp om å ligge ett skritt foran. Det skulle de ikke få sjansen til.

Konklusjon:
Godt gjennomarbeida god idé. Fargerikt og originalt persongalleri. Godt og variert språk.
Her er det bare å ta av seg hatten og gratulere Eivind Larssen med en brakdebut! Jeg spår at boka etterhvert vil kunne kalle det en braksuksess, og at høsten kan bli travel ;o)

Ingen savner Edward Niema
Av Eivind Larsen
Utgitt på Schibted Forlag nå i høst; 1000 takk for leseeksemplaret!
237 sider.
Utdrag fra boka kan leses her.

Leselykke har også lest bka, og er begeistra!

PS. Fofatteren uttalte i et intervju i GD tildigere i sommer at boka ikke er selvbiografisk. He-he!!! Det skulle tatt seg ut!!! (Link til intevjuet finnes på Schibsteds nettside for den som er interessert)
PPS. Astrid Terese har bursdags-giva-away gående, fine geveinster til de heldige!!

Divergent- suveren lydbok!!

Jeg kan ikke påberope meg å være en erfaren dystopi-leser, men nå har jeg altså hørt Elisabeth Vatn lese Divergent av Veronica Roth- og det har utløst ei lita krise i heimen. Dette er nemlig bare den første boka i en triologi; bok nummer to, Opprøreren, er allerede gitt ut på norsk, mens den tredje, Allegiant, foreløpig bare finnes på engelsk- og da er jeg kanskje like langt? Jeg kan jo så klart lese bok nummer to, men jeg er så elendig til å lese engelsk at der blir det foreløpig stopp uansett til det kommer en norsk oversettelse, og jeg blir gående der i uvisshet om hvordan alt ender...
Så begynner jeg å tenke at dette er jo ungdomsbøker- kanskje jeg skulle tatt sjansen på å lese den på engelsk likevel? Det er jo ikke akkurat kjernefysikk og nanoteknologiske rapporter dette her? Å vente på at de to siste skal komme som lydbøker, er vel igrunn utelukket, enda så godt denne var lest... Tålmodighet er litt mangelvare, for hvem kan vel sitte rolig og vente på neste, nå som det akkurat har brutt ut krig mellom fraksjonene og Four etter alle solemerker vil bli tatt av dage? (Nå skjønner jeg jo at akkurat det ikke kommer til å skje, men det er jo nesten like spennende å få visst hvordan han kan slippe unna De Lærdes leder!!) Jeg kan jo sende noen e-poster til forlagene og spørre hvordan de ser for seg framdrifta ;o)

Her er det ikke noe forsiktig innledning som forklarer hvordan samfunnet har blitt som det er. Det er rett inn i handlinga. Beatrice har fyllt seksten år og da er det tid for å velge hvilken fraksjon hun vil vie livet sitt til. Hun har vokst opp i en familie av Uselviske, men testen alle må gå gjennom før de bestemmer seg, gir ikke et entydig resultat, det eneste hun er sikker på, er at hun ikke kan passe inn hos De Sannferdige, og at hun avskyr De Lærde. Helt fram til sermonien, er hun i tvil. Da bråbestemmer hun seg for å gå over til De Fryktløse. Samfunnet er nemlig delt inn i fraksjoner. De lever adskilt fra hverandre og har helt klart definerte oppgaver. Til å begynne med var nok dette et ryddig og greit opplegg, men etterhvert har det blitt mer og mer misunnelse og mistenksomhet mellom de ulike gruppene.
Beatrice er det eneste som velger å forlate De Uselviske for å prøve seg på De Fryktløses rekrutteringsprogram. Der blir hun stemplet som stivpinne, og må kjempe både mot mistenksomhet, uærlige knep- og det faktum at hun for alt i verden ikke må avsløre at hun er divergent; hun har flere og sterkere evner enn de aller, aller fleste andre. Dermed utgjør hun en trussel mot fraksjonslederne- og avsløres hemmligheten er hun i livsfare!

Oioioi... Jeg trur jeg må gjøre noen omrokkeringer på leseplanene mine for sommeren. Kankje jeg til og med må utfordre engelskvegringa mi...
Det er vel kanskje litt overflødig, men jeg bør vel ta med at jeg anbefaler boka ;o)

Schibsted 2013/ Lydbokforlaget 2014
Lest av Elisabeth Vatn (Tommel opp for ny og dyktig oppleser!)
Ca 11 timer og 50 minutter spilletid.
Lydfila har jeg kjøpt sjøl.

Leserne i Broken Wheel anbefaler

Katarina Bivald

Gyldendal, 2014
395 sider
Oversatt fra svensk av Gøril Eldøen
Boka er lånt på biblioteket.


28 år gamle Sara er overbevist om at bøker er bedre enn virkeligheten. Hun har ingen nære venner, hun har aldri vært i et skikkelig kjæreste-forhold, familien synes hun er altfor grå og intitiativløs.
Da bokhandlen hun har jobbet i må legge ned, benytter hun anledningen til å gjøre noe totalt ulikt henne; hun pakker kofferten og drar fra Haninge utenfor Stockholm til den velse, fraflyttingstruede byen Broken Wheel i Iowa for å besøke den 37 år eldre brevvenninna Amy. Da hun ankommer byen, får hun beskje om at Amy er død, men at hun kan bo i huset hennes og at Amys venner vil ta seg av og underholde henne- hvis hun da ikke heller vil dra til nabobyen, Hope, som er litt større og hvor det er mere å ta seg til for en turist.

Handlinga er temmelig fri for overraskelser- den er vel om sant skal sies (og det skal det jo!), hundre prosent forutsigbar... Det betyr ikke nødvendigvis at boka er dårlig! Jeg lot meg underholde, det var flere morsomme og søte scener og situasjoner, dialogene var fornøyelige og jeg sitter faktisk igjen med ei tettskrevet A4-side med nye boktips! Slett ikke dårlig for en som er glad i å lese bøker ;o)

Boka kan anbefales hvis du er over middels glad i feelgood-bøker, ønsker deg noe lettlest og har lyst til å lese ei ok bok der bøker har en sentral rolle.
Terningkast fire hos bokelsker.no

"Det finnes to slags mennesker her i verden, Caroline: De som går foran og lever, og de som kommer etter og ler av dem."

Sitat fra side 374

Nådegaven, bok 1; Katsa

Lekker og fristende framside!

Kristin Cashore

Cappelen Damm, 2014
469 sider
Oversatt av Carina Westberg


Kristin Cashore har skapt en fantasyverden av sju kongeriker befolket med vanlige mennesker. Her er det verken magi eller nyskapte vesner, men et fantasy-eventyr er det like fullt!
Jeg skrev at menneskene her var vanlige, men det er en sannhet med modifikasjoner. Noen få er født med en helt spesiell nådegave. Ved fødselen er det sjelden mulig å se hvem dette gjelder, men etter ei stund, uker, måneder eller år, forandrer den utvalgtes øyne seg. Hvert øye får ulik farge- og da er det ingen tvil; vedkommende har en nådegave, som av og til like gjerne kunne vært omtalt som en forbannelse... Nådegavene kan være alt mulig rart, det er rett og slett en bemerkelsesverdig evne som ikke kan måle seg med andre menneskers ferdigheter. Noen kan ha kokekunst eller sang som nådegave, andre er tankelesere eller kan forutsi været. Alle barn med en nådegave er kongens eiendom, hvis det viser seg at nådegaven de har er av det nyttige slaget forblir de hos kongen, i motsatt fall blir de sendt tilbake til foreldrene.
Bokas hovedperson, Katsa, er ei foreldreløs jente hvis nådegave er å ta liv, og kong Randa utnytter henne hensynsløst til å drepe, lemleste og true. Katsas har etterhvert begynt å stille seg selv spørsmål om hun virkelig må finne seg i å være kongens fryktede våpen, og da hun møter Po, som tilsynelatnde har en nådegave som ligner hennes, danner de en helt spesiell allianse som får konsekvenser langt utenfor kong Randas rike.

Smakebit fra side 172-173, der Katsa er kalt inn til kongen da det har kommet ham for øret at hun har spolert et av oppdragene han hadde sendt henne ut på.

"Jeg var uenig i ordren, Deres Majestet." 
 "Kan jeg virkelig ha hørt riktig? Du var uenig i orederen?"
"Ja, Deres Majestet."
Randa lente seg bakover, og det skjeve smilet ble strammere. "Sjarmerende," sa han. "I sannhet sjarmerende. Få høre, Katsa, helt nøyaktig hva var det som fikk deg til å tro at du har noen som helst rett til å overprøve kongens ordrer? Å vurdere dem? Å gjøre deg opp en mening om dem? Har jeg noensinne spurt hva du synes om noe som helst?"
"Nei, Deres Majestet."
"Har jeg overhodet oppmuntret deg til å beære oss med dine kloke råd?"
"Nei, Deres Majestet."
"Innbiller du deg at det er din forstand, ditt glitrende intellekt som gir deg din stilling ved dette hoffet?"

Boka er lettlest,  handlingsmettet, spennende og intens (man slipper heller ikke unna enkelte groteske beskrivelser, men de er ikke der uten grunn, så det bør gå bra, selv for sarte sjeler..) Temaet er i god fantasy-tradisjon det godes kamp mot det onde, men den byr også på overraskelser under veis! Natur- og miljøskildringene er fargerike og gode, persongalleriet tildels forutsigbart, men likevel veldig truverdig og de (særlig Katsa) utvikler seg etterhvert som historien løper, og de blir mer og mer levende skikkelser- som man til og med kan føle godhet for ;o)

Konklusjon:
Kjempegod underholdning, ikke bare for unge voksne som er målgruppa, men også for alle andre som gjerne lar seg lede inn i eventyrlige fortellinger. 

I anstendighetens navn og i tråd med de siste dagers store bokbloggertema, linker jeg til Mari som hadde det første innlegget jeg leste om denne boka (da på engelsk, Graceling) Innlegget er fra 2010, men en god ting kan ikke leses for ofte, og i tillegg har hun linket til andre omtaler av boka. I dag er det søndag, og samme søte Mari serverer smakebiter, sannsynligvis finnes det noe for enhver smak der i dag også, så det er absolutt vel verdt å legge søndagsturer dit!

Ps: bok nummer to i triologien kommer på norsk til høsten!

Rakels bok, av Sissel Værøyvik

Gyldendal, 2014
389 sider
Boka ble mi etter at jeg bytta den til meg! Jeg fikk ei bok jeg allerede hadde lest i gave ("Herre gud; den er jo helt ny!! Det er plent umulig å gi deg bøker, du har jo lest alt!!!" Det er jo en sterk overdrivelse så klart, og det skal sies at boka jeg fikk, "Kunsten å være den man er" likte jeg veldig godt, så vedkommende hadde gjort et bra valg!). Heldigvis og helt uten noen flau diskusjon fikk jeg bytta den i bokhandelen ;o)

Denne boka brukte jeg forholdsvis lang tid på å lese. Jeg syntes den begynte temmelig stivt og tørt, men Tine hadde skrevet så entusiastisk om den at jeg kunne jo ikke bare resignere, og heldigvis tok den seg veldig opp!
Dette er ei bok hvor man får to historier i en. Oppskrifta er ei vi kjenner godt fra før: det er to historier og hovedpersoner, fortid og nåtid, Ella og Rakel, og det er en sammenheng som blir avslørt til slutt. (Forbindelsen mellom dem var ikke supervanskelig å gjette seg til, men slik er det jo i grunnen ofte. Greit nok!)

Høsten 2009:
De siste årene har Ella bodd og jobbet som journalist i New York, etter at hun nærmest brøt all kontakt med foreldrene som hun bestandig hadde hatt et vanskelig og anstrengt forhold til. Plutselig ble begge foreldrene drept i ei bilulykke, og Ella er tilbake i Bergen for å ta seg av alt som følger i kjølvannet av en slik tragedie; begravelse, rydde ut av huset, selge barndomshjemmet, selge seg ut av farens firma... Midt oppe i det hele får hun vite at foreldrene har fått en leieboer, noe Ella finner veldig merkelig; de hadde jo mer enn nok penger, og slik hun kjente dem, var de ikke videre begeistret for å ha andre mennesker for tett innpå seg. Leieboeren presenterer seg som Rakel, inviterer henne inn til seg, og nærmest insisterer på at Ella skal høre henne fortelle livshistorien sin. Til og begynne med synes Ella det er lite fintfølende- på grensa til uhøflig av den fremmede gamle dama, å gjøre krav på oppmerksomheten og tida hennes når situasjonen allerede er vanskelig nok fra før. Etterhvert som Rakel forteller, blir Ella mer og mer grepet av historien, og som leser blir man også nysgjerrig på hvordan ting henger sammen, hvorfor ting ble som de ble og ikke minst: hvordan det gikk videre med henne.

Det er Rakels historie som er grunnmur, reisverk og tak, mens Ella og historien hennes, mer er som snekker'n som får materielhaugen til å framstå som et hus...!
Rakel vokste opp i Bratislava i en jødisk familie. Da krigen nærmet seg, klarte de å ordne det slik at Rakel og broren (i regi av Nansen-hjelpen) ble sendt til trygge Norge hvor de fikk bo hos en fosterfamilie/ vertsfamilie til det ble for farlig for jødene her også. Rakels store ønske er naturlig nok å gjenforenes med sin biologiske familie, men da krigen endelig er over, får hun visst at alle sammen er døde. Da justerer hun ønsket sitt litt, og det det hun da begynner å ønske seg, er å stifte familie på nytt. Livet blir slett ingen dans på roser. Hun har ingen som kan hjelpe henne fram, ingen å støtte seg til når ting floker seg til, alle vanskelige avgjørelser må hun ta på egenhånd og alle valg har konsekvenser.

Rakels barndom og oppvekst er både opprørende og trist, men det er likevel da hun forteller om livet sitt som ungdom og voksen at jeg blir ordentlig engasjert. Det er rett og slett ikke alt som fortelles fra årene i Bratislava jeg trur på! Hvor sannsynlig er det for eksempel at hun kan gjengi "kafé-diskusjoner" hun overhørte som seksåring? Hadde det bare vært at hun kunne huske at foreldrene kranglet høylytt hadde det vært greit, men hun husker veldig detaljert diskusjoner om bl.a politikk og samfunn; for meg er det "voksenprat" som unger sikkert hører, men jeg trur neppe det fester seg særlig hos dem? Da liker jeg som sagt historien til den voksne Rakel mye bedre! Til tross for alle tilfeldigheter, all urettferdighet og flaks, så trur jeg på det! Rakels liv er intet mindre enn imponerende! Og det er rett som forlaget skriver i sin presentasjon av boka: det er historien om å reise seg igjen og igjen, også da det synes helt umulig!

Til slutt litt om språket Værøyvik har kledd opp historien i. Det skal sies at jeg venner meg til det etterhvert, men jeg synes det var noe uvant høytidelig og snirklete over det! Jeg noterte noen eksempler på dette underveis:

"...min mor var enkelt antrukket..."

"Tilbudet mitt om hjelp ble raskt avslått, og jeg ble sittende i en stol like diskret elegant som husets vertinne, og se ned mot Gamlehaugen fra en annen og litt høyere vinkel enn fra mitt barndomshjem. Mitt og tante Agnetes barndomshjem."

"Jeg vedgikk at jeg hadde innsett at jeg trengte en del hjelp til praktiske ting framover."

Er dere ikke enig med meg i at dette er litt uvant? For meg gjør det at historien på en måte blir litt distansert, hvis dere skjønner hva jeg mener!

Vel, når man først kommer inn i historien, byr den på god underholdning. Og kjære folk; vi snakker om en debutant, og det er det faktisk lett å glemme! Boka er velkontstruert og spenner vidt, geografisk så vel som menneskelig. Absolutt leseverdig; klapp på skuldra for vel bestått debut!

Høyt henger de, av Lene Lauritsen Kjølner

Schibsted Forlag, 2014
351 sider



Stikkord:
-Forfatter-debutant
-Original hovedperson
-Kosekrim
-Humor


Selve sjangeren "kosekrim" virker som en sjølmotsigelse; hvor koselig kan krim og drap egentlig bli? Er det bare en bås som har dukket opp for å kunne kategorisere lettvindt/ lettbent krim-litteratur med handling lagt til små, nostalgiske miljøer med litt naivt, gjerne aldrende persongalleri? Jeg har ikke svarene på disse spørsmålene, det er ting jeg faktisk har lurt på, og det er vel egentlig en sjanger jeg ikke har hatt særlig gode erfaringer med hittil.
I forrige innlegg (om Maria Langs bøker), konkluderte jeg med at det jeg savnet i de bøkene, var humor. Når Schibsted nå kommer med en debutant som de putter i kosekrim-båsen, samtidig som de beskriver den som humoristisk og andre igjen har lagt til beskrivelser som "med et skjevt blikk på livet" og har karakterisert hovedpersonen Olivia Henriksen som original og selvironisk- ja da takket jeg høflig og forventningsfull ja til å forhåndslese manus da de gav meg muligheten til det!

Tidligere var godeste Olivia ambassadørfrue, og vi får inntrykk av at livet med mann og to barn (bl.a) i Italia var et bekymringsløst liv i sus og i dus- helt til mannen fortalte at han hadde forelsket seg i en ung italiensk skjønnhet, nærmere bestemt sekretæren. Olivia tar med seg tvillingsønnene tilbake til Norge, og flytter inn hos den pertentlige, pålitelige broren som bor i barndomshjemmet deres ute på Ankerholmen. Der får hun seg til å begynne med jobb i en blomsterforretning, men nå har den gått dukken, og hun er p.t arbeidsledig. Dagene går stort sett med til å stelle i hagen eller gå mange og lange turer med beagelen Dino. På en av disse turene finner hun en forlatt sykkel, litt senere snuser bikkja seg fram til et lik som henger og dingler på en hytteveranda like i nærheten av huset deres. Olivia har ikke vært innblanda i verken mord eller mysterier tidligere, men lediggang og hungeren etter at noe skal skje, gjør at hun lar seg bli dratt inn i saken.

Det som har blitt sagt om boka tidligere viste seg å stemme bra! Olivia er fortellerstemmen, og hun forteller kronologisk om hva som skjedde fra hun fant liket til saken blir oppklart, og unnlater ikke å komme med friske og freidige kommentarer; gjerne på egen beskostning og i etterpåklokskapens lys... Underveis får vi også visst en del om forhistorien hennes og om saker som har foregått på Ankerholmen tidligere, nabokrangler og rykter unngår man slett ikke selv på ei idyllisk øy!

Når det sies at historien er humoristisk med skjeve blikk på dette og hint, og at hovedpersonen er selvironisk, kan man muligens få inntrykk av at boka kanskje blir litt parodisk, men det er ikke tilfelle. Det er helt klart drapet (og etterhvert drapsforsøkene) som står i sentrum. Historien er godt bygd opp, persongalleriet er fargerikt og miljøskildringene treffende. Språket er lett og blomstrende, og på en merkelig måte kjapt, hvis det går an å si det? Ikke sånn at fortellinga raser avgårde, men den har godt driv og mye av det "vanlige" utenom-snakket er luka bort. Karakteristisk for boka er det også at forfatteren har klart å avslutte usedvanlig mange av kapitlene på en kjempespennende måte; vanligvis er det jo slik at man lett kan legge fra seg boka når man kommer til et nytt kapittel, men her er det mesten omvendt! Når et kapittel er ferdig, må man lese begynnelsen på det neste! (Cliffhanger er et velkjent grep i filmverden, og det er til fulle tatt i bruk her ;o) Fornøyelig!

Uten å spoile noe som helst, kan jeg avsløre at Olivia ikke blir sponsa av NAV etter denne saken, og at Lene Lauritsen Kjølner er i gang med å forfatte neste sak med Olivia og Dino i hovedrollene. Jeg gleder meg allerede stort, og har definitivt funnet min favoritt-kosekrim-heltinne!

BOKA ANBEFALES PÅ DET HJERTLIGSTE!

Hvis jeg ikke husker helt feil, kommer boka i handelen til uka, men man kan allerede lese de første sidene her! God fornøyelse og nyt dagen folkens! Her er det sol for første gang sida 18. februar så jeg skal UUUT ;o)

Å holde pusten, Agate Øksendal Kaupang

Leseåret er med dette offisielt i gang! Jeg har lest en ung debutant. En oppvekstroman som gjør inntrykk. Ei bok som anbefales og som kommer til å havne på nominasjonslista mi til Bokbloggerprisen.
Desuten er det på tide med et hund-og-bok-bilde igjen ☺

Enja ligger på lading før vi skal ut på ski. Fortsatt jul i slagbenken.

Boka ble reservert på biblioteket rett før jul, men ettersom jeg ikke rakk dit før de tok juleferie, og de har stengt på mandager, fikk jeg ikke henta den før i går. Da jeg fikk satt meg ned med den, ble det kun korte pauser for å fylle opp pepsi-max-kruset før jeg måtte lese videre.  Er det ikke rart hvordan noen bøker kan holde deg fast som i ei skrustikke? Og er det ikke rart at du da ikke klarer å sette fingeren på hva det er som gjør slik inntrykk?

Det er ikke ofte jeg synes baksideteksten gir spesielt godt bilde av innholdet i boka, men det gjør den faktisk her:
Samtidig er tittelen veldig passende. Teksten gir inntrykk av at fortelleren går på nåler, og holder pusten i håp om at alt skal gå bra. Det gjør jo ikke det. Det gjør aldri det når barn ikke har omsorgspersoner rundt seg som kan ta vare på dem og rettlede dem. Det er ikke nok å legge matpenger på kjøkkenbenken slik at barna kan gå til butikken for å kjøpe frokostblanding, melk og vaskepulver.

Teksten er usedvanlig sterk. Ikke fordi selve historien er så forferdelig, for den er egentlig veldig nøktern og lite sentimental. Jeg trur det er noe med oppbygginga av teksten; korte kapitler som ikke forklarer noe som helst, det er bare en lang rekke episoder, fortid og nåtid, som blir beskrevet. I tillegg har forfatteren en fabelaktig evne til å skape levede bilder av situasjoner, stemninger og mennesker ved å bruke nesten surrealistiske sammenligninger.

Det første som slo meg, var hvor stygg Kristel var i forhold til mamma, som en mann med blond parykk.

Jeg vet ikke hvorfor, men jeg forteller ham at ting ikke akkurat går på skinner. At dagene er sorte og lange som lakrissnører.

Jeg går av det som er siste buss hjem. Jeg er ikke full nok, og redselen fyller meg som tusj på vått papir. Asfalten er våt og dekket av brune snegler. Skrittene mine lager høye klikkelyder. Jeg høres ut som en arbeidshest på pumps. En voldtektsmann i en busk to kilometer unna kan høre meg komme.

På mange områder gir boka assosiasjoner til andre oppvekstromaner og bøker som omhandler psykisk helse. De første jeg tenker på er "Vi dyra" av Justin Torres (fjorårsdebutant han også!) og Beate Grimsruds romaner og noveller. Det betyr at jeg gir unge Agate en soleklar sekser, og ser fram til å lese flere bøker av henne! Det er forresten spennende med sånne nye stemmer som dukker opp, for man kan jo ikke vite om de har flere fortellinger av samme kvalitet og kaliber, om de har mer de vil ha sagt. Kanskje er det bare denne historien? Jeg vet jo ikke hvordan det å skrive romaner fungerer, det er sikkert forskjellig fra person til person, men tenk om det er som å gå på topptur; har du vært på den høyeste toppen, er det liksom ingen vits i å gå til de andre små fjellene? Det blir spennende å følge med, og jeg har gugla meg fram til at hun nå går på forfatterstudiet ved Föreningen Nordens folkehøgskole på ei lita øy uti Mälaren. Biskops Arnø, heter den. (Jeg måtte bare ta det med, for jeg har sett at mange har skrevet at hun har gått forfatterstudiet i Bø og biskop Arnø. Men det er altså ikke en biskop ved navn Arnø som har lært henne å skrive. Skola ligger på den der lilla öen ;o)

Andre som har lest, likt og skrevet gode blogginnlegg om boka er for eksempel Blomster-Silje, Rare-Silje, Sukkerrør-Kathleen og Kasiopeiia som også har intevjua forfatteren. Les gjerne innleggene deres!

Vindeltorn- en smakebit på søndag

Legg merke til hvordan navnet er stavet ;o)

De fleste bokelskere har nok fått med seg den spesielle veien Tone Almhjell har gått for å få utgitt debutboka si, Vindeltorn. Eller The Twistrose Key, som den heter på engelsk. Det spesielle er nemlig at trønderjenta for flere år sida skrev boka, eller opprinnelsen til boka som adventskalender til søstera si. Så begynte hun å jobbe videre med idéen, sa opp jobben for å konsentrere seg enda mer om skrivinga, fikk tips om at det amerikanske fantasymarkedet er mye-mye større enn det norske, oversatte noen kapitler til engelsk, sendete dem over dammen- og ble tatt inn i varmen hos Penguin! Det er vel som Einar Ibenholt i Gyldendal sa i et intervju med nrk; "Jeg ville ikke holdt det for mulig!" (klikk for å se hele innslaget hvor forfatteren forteller!!)

Boka handler om Lindelin, eller Lin, som bor sammen med foreldrene sine i et gammelt og småskummelt hus i Gamlebyen, etter at de flyttet fra Sommerhjell da moren ble tilbudt drømmejobben. For Lin er det derimot ingen drøm, hun har ikke fått noen venner i byen, hun savner vennene hun hadde i hjembygda og for å gjøre det ekstra elendig, er gråsidemusa Rufus død. Hun har begravd Rufus under noen klatreroser hvor noe mystisk skjer; selv om det er mildvær og regn, er rosebusken dekket av rimfrost, og en ettermiddag får Lin ei mystisk pakke. Hun ser en skygge utenfor vinduet, hun hører det slamre i brevsprekken, pakka faller ned på dørmatta, og da hun åpner døra for å rope på "postbudet" er gata helt tom. Alt ligger til rette for et mysterium av ypperste klasse!

Lin trakk seg hutrende inn i gangen igjen for å undersøke pakken. Det grove papiret var grått som en forreven fjellside og bundet sammen med klissbløt hyssing. Hun snudde pakken, og en kald hånd grep om hjertet hennes.
Niklas kunne ikke sendt henne denne pakken.
Ingen kunne sendt henne denne pakken.
På forsiden var det ikke noe frimerke og heller ikgen adresse. Bare ett ord, som verken var skrevet med penn eller blyant, men risset inn i det våte papiret med en knivspiss.
"Vindeltorn."

Barn og unge i aldersgruppa fra ni-ti år og oppover er nok hovedmålgruppe for boka, men som med all annen fantasy; den som liker å ta turen til nye fantastiske verdener, bør unne seg en tur til Sylveros også! Akkurat nå synes jeg det passer ekstra bra; der finner man blant annet Vinterskogen, Evigsnøens plass og Vinterhall. Det er vinter, ispalasser, snø og magiske kjelker. Alt hva vi mangler her, det er første desember, og det virker som vi kan bare skyte ei kvit pil etter snøen. Vi får bare håpe den kommer før jul! (Vi som har lest boka, vet forresten om én ting som kan skape overraskende snøfall- over hele verden- samtidig!!!)
Og mens vi venter, kan man besøke Mari og Flukten fra virkeligheten- jeg kan ikke tenke meg noe mer passende!

Før jeg forlater deg av Alexandra Bockfeldt

Juritzen Forlag, 2013
302 sider.
Nydelig omslagsdesign: Havva Yapici

Forfatteren er norsk-amerikaner, bosatt i Oslo. I bagasjen har hun blant annet en en mastergrad innen kreativ skriving, noen noveller som er utgitt i USA og Storbritannia, og i følge forlaget et ønske om å skrive store historier uten at det går på bekostning av god skrivekunst.
Før jeg forlater deg er hennes romandebut, og den beskrives som unorsk og eksotisk, med trekk fra både kjærlighetsromaner og thrillersjangeren. I tillegg er handlinga lagt til så vidt forskjellige steder som Hardangervidda, London, Paris og Sentral-Afrika-
er det rart jeg var spent da jeg satte meg ned med denne?




To kvinner har tilbrangt ei uke sammen på Hardangervidda. Det er opptakta for historien om Aurélie, en fransk fotokunstner med tilnærmet stjernestatus, og Helena som er britisk flyvertinne. Etter den heftige uka i vinter-norge, ble det sagt at de aldri mer skulle treffes igjen. Aurélie ble med på lasset da ektemannen dro til den Sentralafrikanske Republikk for å jobbe for Leger Uten Grenser. Helena fikk ei datter, den gamle moren hennes ble rammet av Alzheimer- utvilsomt fanget av tidsklemma med krav og forventninger fra flere kanter.
En dag Helena sitter på en flyplass, hører hun tilfeldigvis at en fransk kvinne er forsvunnet i Afrika- hennes Aurélie! Veldig uforutsette ting skjer, og hun følger hjertet sitt og drar sporenstreks for å lete etter henne.

Det første jeg fester meg ved, er alle de lange, kronglete og ukjente (steds-)navnene som strengt tatt ikke har noen betydning for historien. Eksempel fra side 59:

Og plutselig tenker hun på bryllupsdagen deres i Saint-Germaine en Lyle for ti år siden.   

Senere neves ikke stedet i det hele tatt så vidt jeg husker, og det er fryktelig mange sånne stedsnavn! De kunne uten unntak vært slettet (evt byttet ut med "landsbyen" osv.), og jeg vil påstå at det ville gitt teksten bedre flyt. Den eneste hensikten jeg kan komme på for å beholde alle disse geografiske angivelsene, er at de skal pynte opp- kanskje navnene klinger fint? Med mine lett nedstøvede fransk-kunnskaper vet jeg faktisk ikke...

Foto: Dagbladet

Så kommer det et par slurvefeil. Helena skriver et brev til Aurélie der hun minnes uka de var sammen:

Du slår blikket ned, men så, akkurat i det jeg trykker på avløseren, ser du opp og rett i kameraet (...)

Trykker på avløseren... Det rette ordet brukes i resten av boka, men det hjelper ikke så mye når jeg har fått et bilde av at det står en avløser mellom dem i hytta!

Et annet sted forteller Aurélie om et barndomsminne, da moren henter henne og søsteren på skolen:

Avisen har hun som vanlig brettet på en snodig måte: ikke én gang slik at den er lettere å håndtere, men mange ganger, slik at den ligner en notatblokk.

Greit. Man kan brette ei avis flere ganger, men ikke mange ganger!  Jeg vet at dette kanskje er surmaga pirking, men fakta er at ett ark, uansett størrelse, ikke kan brettes mer enn sju ganger. En hel avis tipper jeg du får problemer med når du prøver den tredje "bretten". Du kan umulig brette ei avis så den blir som ei notatblokk. Logisk brist. (Lenka over forklarer sammenhengen)

Dermed hadde jeg kommet drøyt femti sider ut i romanen, og hadde mista litt interessen for ei bok jeg hadde veldig lyst til å like. Jeg prøvde virkelig å legge fordommene til side, men det ble desverre aldri en høydare.
Til tross for at vi etterhvert får vite mer om de to kvinnenes familieforhold og forhistorie, synes jeg de forblir ganske endimmensjonale og blodfattige. I motsetning til den andre Berit, er jeg som regel veldig lettrørt og liker romantiske romaner med tøbbel undervies, men her ble jeg rett og slett ikke grepet av skjebnen deres.
Jeg skal ikke si for mye, for det vil ødelegge hele spenninga for andre som vil lese denne, men når det kommer til selve forsvinningsnummeret og oppklaringa til slutt, finner jeg det hele fullstendig usannsynlig veldig lite troverdig.

Som jeg skrev, hadde jeg veldig lyst til å like denne boka- det er noe annet enn at jeg ville lese ei (hvilken som helst) god bok. Det var denne jeg ville at skulle være bra! Nå sitter jeg bare igjen med en merkelig leseopplevelse, og jeg lurer litt på om det er jeg som har misforstått hele hensikten med boka? Kanskje forfatteren har et budskap som jeg ikke har klart å få tak i? Kan det være noe med alle navnene som bare skapte frustrasjon hos meg- lå det noe skjult der?

Igjen; en merkelig leseopplevelse, som jeg kommer til å fortsette å grunne på. Hvis noen av dere har lest boka, eller kommer til å gjøre det, vil jeg veldig gjerne høre hva dere synes; er dette et eksempel på at noen har kastet perler for svin? Der jeg er den som ikke ser det unike og vakre?

Dette blir dermed ei av få bøker jeg ikke finner noen å anbefale den videre til. Når noen kan forklare meg hva jeg har misforstått eller gått glipp av, lover jeg å ta "dommen" opp til ny vurdering!
I tillegg til den andre Berit, har Tine og Åshild lest boka. De to sistnevnte likte den godt så det er vel verdt å lese innleggene deres før dere avskriver boka kun på grunnlag av at jeg ikke ble overbevist.

Forresten: Boka har et veldig flott cover- derfor er også opphavskvinnen kredittert øverst ;o)

Fint når to-og firbente kan gjøre hver sine favoritt-ting sammen; Tyggeben til dem, bok til meg ;o) Mye av boka leste jeg ute, sommeraktivitev i slutten av oktober...

En mann ved navn Ove

Fredrik Backmann

CappelenDamm, 2013
Oversatt av Nina M. Due
Spilletid: 10 timer, 27 minutter
Lest av Trond Brænne og Kim Haugen


Jeg har hørt Trond Brænne lese begynnelsen av boka om Ove, og jeg har hørt Kim Haugen lese slutten av boka om Ove.
Ove som er femtini år, som kjører Saab, som fikk sparken som styreformann i borettslaget, men som fortsatt går sine daglige inspeksjonsrunder, som nylig ble rasjonalisert bort (det blir sikkert godt å være hjemme og slappe av litt, sa de på jobben, men hva er vel det å se fram til, for en som alltid har stilt opp hundre og ti prosent for jobben, og ikke lenger har noen å komme hjem til?), og som bare har ett eneste ønske i livet; å få lov til å dø i fred. Det kan vel ikke være for mye forlangt, mener en mann ved navn Ove. Det er bare det at det hele tida kommer noe- eller rettere sagt noen i veien. Noen som trenger hjelp til å lufte en radiator, eller reparere et vindu, eller rygge en tilhenger. Og når alt kommer til alt, viser det seg at ting skjelden er slik de ser ut- og det gjelder så absolutt Oves nye og gamle naboer, men kanskje aller mest Ove selv. Det kan til og med hende at det er fullt forståelig at Ove ikke bare kjefter og smeller, men faktisk også glefser når en anledning byr seg.

Boka har blitt sammenlignet med "Hundreåringen som klatret ut av vinduet og forsvant", men etter mi mening blir det en altfor trang bås å sette En mann ved navn Ove i. Der hundreåringen stort sett bare er fantastisk, usannsynlig, hysterisk morsom og surrealistisk, er Fredrik Backmanns debutroman mye dypere, mer innsiktsfull, lavmælt humrende, hjertevarm og rørende.
At jeg hørte den som lydbok, gjorde nok opplevelsen enda sterkere. Trond Brænne rakk aldri å gjøre ferdig innlesinga ettersom han døde av hjerneslag i vår. Familien ble spurt om hva de ville skulle skje med det arbeidet som allerede var gjort, og de ønsket at den skulle gis ut som planlagt, med en ny skuespiller til å lese inn de siste kapitlene. Brænnes innlesing var som alltid briljant, og Kim Haugen var et meget vellykket valg for å overta stafettpinnen.
Boka er rett og slett uforglemmelig. En påminnelse om at livet ikke er en selvfølge, at man kanskje er et resultat eller produkt av sin historie og sitt eget levde liv. Det gjelder å ta vare på dagene- og hvis en god leseopplevelse er en smak på det gode livet, bør dere unne dere å bli kjent med en mann ved navn Ove og naboene hans!

Andre som har blogget om boka er for eksempel Kari, Astrid Terese, Anette, og Marianne.

Hvis du vil høre utdrag fra lydboka, er det meninga at denne lenka skal gjøre det mulig. Hvis du derimot foretrekker å lese sjøl, kan- og bør!!- du klikke deg inn her, og les eller bla deg fram til kapittel tre, En mannmed navn Ove rygger med tilhenger.! Beskrivelsene av det første møtet mellom Ove og Den lille, utenlandske kvinnen (...som...) enten er særs gravid eller lider av det Ove ville karakterisere som en særdeles selektiv fedme  er bare helt ubetalelig ;o)

Var det noe ellers da, tru? Trur ikke det, men jeg gav boka terningkast seks, og hvis jeg husker rett favorittstempel på bokelskere. no!

Vi dyra

Justin Torres

Cappelen Damm, 2013
Oversatt av Thomas Lundbo
122 sider



Ei lita flis av en roman. En annen forfatter hadde trulig skrevet flere ord, lengre setninger, mer utfyllende kapitler, men ingen hadde gjort dette bedre enn debutanten Justin Torres!

Både tittelen og forsidebildet er litt snålt. At boka er så tynn som den er, får kanskje enda noen potensielle lesere til å rynke på nesa; Hva er det her for noe sært, da? Sikker ikke noe for meg.. For all de: iIkke snyt dere selv for denne uforglemmelige boka! Om ikke annet så kan dere snu på flisa og si til dere selv at den er jo så tynn at den kan jeg jo lese i en fei, bare for å se hva det er. Jeg sier bare: LES DEN! GJØR DET!

Forlaget presenterer boka slik:

Tre brødre river seg vei gjennom barndommen – moser hverandre med tomater, lager drager av søppel, gjemmer seg når foreldrene slåss, lister seg rundt i huset mens mor sover nattevakten av seg. Pappa og mamma er fra Brooklyn – han er puertoricaner, hun hvit – de er begge bare så vidt voksne selv, og deres kjærlighet er en alvorlig, farlig sak. Livet i familien er vilt og oppslukende, fullt av kaos og følelser og lykksaligheten av å høre helt og holdent til hverandre.

Fra den intense familietilhørigheten barnet opplever, til den dyptpløyende fremmedgjortheten han kjenner på idet han begynner å bane seg sin egen vei i verden. Vi dyra er en nydelig bok som gjenoppdager den gode oppvekstromanen på en overraskende sterk måte.

Nå har jeg skrevet og slettet, skrevet på ny nytt og slettet igjen. Og igjen. Dette er så sterkt, rått og brutalt at det er forferdelig vanskelig å finne de rette ordene som kan beskrive denne boka. Settingen kan kanskje minne litt om Sementhagen av Ian McEwan som jeg leste tidligere i år. Den ble det heller ikke blogget om, nettopp av samme grunn; jeg fant ikke ord som kunne beskrive den...

En ting er at dette er så rått, i ordets alle nyanser, noe annet er det at dette faktisk kommer fra en debutant! Det er helt utrolig at noen kan presentere noe så skarpskåret, nedhøvlet og presist- på første forsøk! Jeg bøyer meg i støvet, og ettersom dette er en såkalt oppveksroman, oppfordrer jeg alle som har noen som er i ferd med og vokse opp i sin nære eller litt mer perifere omgangskrets, som har sett noen vokse opp, som kommer til å se noen vokse opp, eller som selv har vokst opp, til å vie denne ekstraordinære, knusende debutromanen den oppmerksomheten den fortjener.

Forresten: det er sikker tikke lov å kopiere fra bøker, copyright og opphavsrett og alt det der. Jeg gjør det likevel, for at flere skal få anledning til å bli frelst..

Vi dyra av Justin Torres. Side 45.