tirsdag 26. desember 2017

Tre korte før jul

Tida strekker ikke til, ikke når det gjelder lesing og enda mindre når det kommer til skriving. Det blir med andre ord nok et kort samleinnlegg, denne gangen om tre korte bøker som har fått mye og stort sett positiv oppmerksomhet fra andre hold tidligere.

"Så faller jeg" er Rebecca Wexelsens debut-utgivelse, et såkalt langdikt der handlinga kretser rundt sorg og tap en eldre kvinne har gjennomlevd og nå gjennopplever i det hun (slik jeg leser det) prøver å sortere, pakke sammen etter et langt liv, flytte inn i en omsorgsbolig. Veldig mye forblir usagt i en slags forvirringens tåke, og antydningens elde kunst holder dørene åpne for å lese egne erfaringer inn i historien.
Rørende? Javisst.
Sterkt? Joda..
Minneverdig? Ikke så veldig for min del, men jeg antar at diktlesing enda mer enn romanlesing blir prega av ens eget levde liv, og sånn sett har nok ikke jeg opplevd de helt store krisene, og føler ikke den samme intensiteten som mange andre lesere har gjort..
Det mest interessante var for min del å lese andres omtaler for å se hvor ulikt man leser slike diktromaner. Tine er nok den bloggeren jeg er mest på bølgelengde med her, og hun linker til flere omtaler.
(Tiden NF, 2017, 64 sider, ebokbib, )

"Det jeg leter etter, finnes ikke her" er Mari Tveita Stagrims andre utgivelse, men det er den første jeg leser av henne. Forlaget beskriver den slik:
To unge jenter går hvileløst rundt, langs stranda, i skogen, langs fortauskantene. Skyene drar over himmelen, steinene skraper mot huden, i campingvogna ved senteret får man gratis burger for å vise puppene, faren til Sjur legger hendene på jentenes skuldre og sier: Liker dere det? Kvisene banker i huden, svetten ligger i mørke ringer under armene. 
Det jeg leter etter, finnes ikke her er en bok om vennskap og tap, et forsøk på å forstå hva som egentlig skjedde da to tenåringsjenter fant hverandre i et brutalt møte med voksenlivet og mistet hverandre i tiden som fulgte. I korte, episodiske glimt glir fortellingen mellom minner og lengsel, såre erfaringer nøstes opp, historier letes frem og settes sammen til en bok om det å minnes noen. 

Denne gjorde nok litt sterkere inntrykk på meg- alle har vært unge og usikre, og i voksen alder er det nok flere enn meg som med mer erfaring og større forståelse har prøvd å få oversikt over hva det egentlig var som skjedde den gang da... Nøkternt og stillferdig- på grensa til resignert- forteller jeg-personen om det dramatiske som skjedde med (og rundt) venninna hun mistet.
Beathe og Ellikken er blant de som har mer grundige og reflekterte omtaler!

(Kolon Forlag, 2017, 95 sider, ebokbib)

Etter at jeg med stor begeistring leste Rune Christiansens forrige roman ("Ensomheten i Lydia Ernemans liv" som vant Brageprisen i 2014), var forventningene høye til "Fanny og mysteriet i den sørgende skogen" som kom ut nå i høst. Det ble en intens, underlig og fin leseopplevelse. Sytten år gamle Fanny har nylig mista begge foreldrene i ei bilulykke, og til tross for- eller kanskje på grunn av- den unge alderen, velger hun å bli boende alene i det avsidesliggende barndomshjemmet ettterpå.  I den overveldende ensomheten prøver hun å få dagene til å bli så alminnelige som mulig, og hun gjør hva hun kan for å holde smerten på avstand.

(...)Hun måtte enten gå til grunne eller bli til en plante som levde urørlig, absolutt urørlig, dypt inne i en skog.(...) Hun var i besittelse av noe annet, noe omskiftelig, noe muligens avsindig. Hun bar på en krig. Hun sto der, mager i snøfallet, og rommet en banal strid som var større enn henne: en uformelig materie, et uforsonelig ansikt, en uregjerlig brøk blant de levendes tall.
Mens jeg fant mange lyspunkt og en god dose tilfredshet i boka om Lydia, er denne nesten tvers igjennom mørk og dyster. Det rare er at til tross for den deprimerende dystre tematikken, liv, død, tap, sorg og ensomhet, er romanen på et vis sørgelig vakker, hvis det gir mening for de som ikke har lest den? Mens jeg hørte Andrine Sæther lese, fikk jeg assosiasjoner til konkylier og havbølger som vekselsvis ruller forsiktig og hamrer nådeløst mot land. Et aldri så lite sammensurium av natur og eventyr, ensomhet og kjærlighet, drømmer, sorg og søvnløshet. Absolutt en roman verdt å få med seg- i likhet med nevnte bok om Lydia.
Andre som har blogga om den sørgende skogen er Kleppanrova, RoseMarie, Tine og Beathe.
(Lydbokforlaget/ Oktober, 2017. Spilletid 3:10, ca 220 sider. Lydfil kjøpt selv+ ebokbib)
Det ser ikke akkurat ut som vi får bedre tid til å lese eller skrive med det første.. Du vet du har nok å henge fingra i når til og med snømannen holder på å snø ned! Full vinter i Østerdalen ❄️  

Fortsatt god jul alle fine ♥


mandag 18. desember 2017

Døden, døden, døden

..."Astrid og søstrene Stina og Ingegerd ringte ofte til hverandre. Noen ganger startet de med å si "døden, døden, døden", og så var de liksom ferdige med å snakke om døden."

Sitatet er henta fra Agnes-Margrete Bjorvands fantastiske biografi om Astrid Lindgren, dere vet den som Lisa Aisato illustrerte. I løpet av høsten og førjulsvinteren har tilfeldighetene gjort at jeg har lest flere bøker hvor døden på forskjellige måter er det helt sentrale elementet. Jeg vet ikke om man kan anbefale andre å la seg drukne i bøker med et så dystert tema, men de er gode bøker som får en til å reflektere- og kanskje blir man litt klokere også. Dessuten er det jo ikke til å unnslå: vi skal alle død. Det kan være greit å minne seg selv på det i blant, om ikke annet så for å holde livsgleden i vigør.
Jeg velger å gjøre som Astrid og søstrene; jeg samler alle i ett innlegg, gjør det kort og enkelt og blir ferdig med det!

Først ut er "Per dør" av Per Fugelli, kjent som sosialmedisiner, humanist, debattant, forfatter- mannen med store ord og tversoversløyfe. Jeg har lest/ hørt mange av hans tidligere bøker, har prøvd å ta til meg mye av livsvisdommen han har bragt ut til det norske folk, men var likevel fryktelig skeptisk til om jeg skulle lese denne, hans siste bok, skrevet i løpet av den siste tida han levde. Jeg kunne ikke skjønne annet enn at det måtte bli klamt og kleint, men boka lå der, ny og ledig på e-bokbib, så da tenkte jeg vel skitt au- den kan jo få en sjanse...  Og det var helt greit det, boka er faktisk nøktern og reflektert, uten plattheter eller for mye klisjeer. En slags dagboknedtegnelser, tankesprang, vurderinger av situasjonen fra dag til dag, revurderinger av det han tidligere har skrevet og sagt, oppfordringer til å ta vare på flokken. Gradvis blir han dårligere, gradvis blir alt vanskeligere, han, familien og leserne vet hvilken vei det går, men "Per dør" har blitt et fint og verdig testamente fra et menneske som har betydd mye for mange.

"Pust for meg" av Cecilie Enger er neste bok i bunken. Også henne har jeg lest en del av, og jeg har hatt stor sans for den nøkterne måten hun skriver på. Igjen har hun funnet en original og interessant vinkling på historien hun vil fortelle (forlagets omtale):
«Pust for meg» er en roman om tre generasjoner kvinner, om sårbarheten ved å være avhengig av sin nærmeste og om å miste kontrollen over sitt eget liv.
Anestesilegen Carla Ruud kjører fra Oslo til hjembygda for å besøke moren sin på pleiehjem. Med seg i bilen har hun den unge kvinnen Synne, som skal samme vei. I en isete sving mister Carla kontroll over bilen sin og de havner utfor en skrent. Carla opplever det store marerittet. Til tross for sin erfaring gjennom et liv som akuttmedisiner, makter hun ikke å redde livet til Synne.
Dette var ei bok som gav meg litt vondt i magen.. Jeg fikk så vondt av Carla som ble så fyllt av skyldfølelse og selvbebreidelse og som begynte å tvile så veldig på seg selv og evnene sine etter ulykka. Det er så realistisk og levende fortalt, og jeg sitter enda og lurer på hvordan man skal komme seg etter å ha gått så fullstendig i kjelleren. (Men jeg kjenner folk som har vært i en ganske lik situasjon, så jeg vet jo at det går an- i hvet fall for noen...)
Jeg låne romanen via e-bokbib, men den finnes også som lydbok, lest av forfatteren selv- antakelig minst like bra i den versjonen!

Jeg elsker biblioteket og fjernlåns-ordninga!
Endelig ei lydbok! Heidi Linde er en av favorittene mine, og jeg har spurt meg selv opptil flere ganger hva det er som er grunnen til det. Hun skrevet jo "bare" om hverdagsmennesker?! Jeg har kommet fram til at det er akkurat det som er forklaringa; hun skriver så fiffig og finurlig, rikt på detaljer og tynne forbindelsestråder mellom menneskene. I "Talte dager" er det et ekstra stort persongalleri, men det er ikke alle vi blir like godt kjent med. Det interessante er hvordan det finnes kontaktpunkt mellom folk som tilssynelatende ikke har noe med hverandre å gjøre. Ei mor og ei datter som krangler og sier de verste ting til hverandre, en hovedfagsstudent, en ung lege, en buss-sjåfør, en varetektsfange osv osv. Jeg er så fascinert av hvordan forfatteren lar skjebnen leke med alle disse menneskene som om de var marionetter- de grubler og vurderer, veier for og i mot og gjør så godt de kan, men likevel er det tilfeldigheter, flaks og enda mer uflaks som til slutt bestemmer utfallet. Lydbokforlaget skriver blant annet:
«Talte dager» er en bok om godheten og ubarmhjertigheten i de relasjonene vi bygger livet på, og om hvordan små ting kan få uoverskuelige konsekvenser. Før man vet ordet av det, er det for sent å si unnskyld.
Med stor varme og innsikt i menneskers følelser skildrer Heidi Linde Kajas fire siste dager gjennom et flettverk av historier og skjebner.
Det står til liv av Siri Økland- Den siste boka er også den mest personlige, den som rører meg mest, får meg til å tenke lange, viktige tanker. Forlaget skriv:
Gjennom poetiske korttekstar og eigne foto skildrar Siri Økland livet slik det ser ut når ein veit at ein skal døy. Ho skaper eit rom for innsikt og ettertanke, både for den som lever tett på sjukdom, og den som er open for livet – og ikkje minst den som er begge delar. Tekstane er både nådelause, stillferdige og vakre og inviterer lesaren til å tenkje over sitt eige liv. Ved at dei så ope snakkar om døden, trer glede, sorg og styrke tydelegare fram.
Å vere tett på døden, er å vere tett på livet.
Denne er det ikke lett å skrive om, den er for... jeg finner ikke det rette ordet, det nærmeste jeg kommer er fullstendig. Den har alt, rommer alt. Den er som å lese et dikt, og du tenker at sånn er det, dette er rett, dette er viktig. Og du vil at alle andre også skal lese det samme som deg, oppleve det samme sm deg, få den samme innsikten. Men så trykker du bare boka inntil deg, nevner den så vidt i forbifarten, for å snakke om døden og livet og de viktige tingene er enklest i forbifarten, det blir for krevende med mer enn det. Men jeg håper virkelig at alle leser og åpner for litt ny innsikt og takknemlighet for det livet man har.

Nok ei bok jeg låne via e-bokbib. Jeg vet ikke om det er innafor, men jeg har tatt en skjermdump av ei side som viser hvordan tekst og bilder spiller sammen- og hvordan teksene kan stå fjellstøtt og som knyttneveslag alene.

*****************

Trykk på titlene for å komme til forlagenes nettsider, der finner man gjerne flere omtaler og utdrag fra bøkene.

fredag 8. desember 2017

Boksnack #3 Neiden 1970

Skjermdump av e-post sendt for å holde lesetreninga i gang!


https://www.cappelendamm.no/_skjonnlitteratur/romaner/neiden-1970-ingeborg-arvola-9788202540647
Klikk for å komme til forlagets nettside
https://www.forlagsliv.no/paafyll/2015/10/22/ingeborg-arvola-gir-det-tapre-barnet-et-ansikt-og-en-stemme/
Klikk for å lese det fine forfatterintervjuet på Forlagsliv
Ellers er det bare det å legge til at jeg er skikkelig forundra over at denne ikke har fått mer oppmerksomhet og flere lesere enn dan har, for dette er virkelig noe av det beste norske jeg har lest/ hørt på lang, lang tid. Jeg er redd mange bokbloggere har så stort fokus på årets bøker, at denne blir skjøvet ut av leselistene. Synd, for denne er jeg sikker på at mange ville hatt stor glede av- også er den ikke lang, ca 170 sider, det burde det da gå an å få skvist inn?!
Solgunn har skrevet rosende om boka og gir den terningkast 6. Les! Les!

*******************
Neiden 1970 av Ingeborg Arvola
Lydbok lest av forfatteren (og det er en fryd å høre henne lese replikkene til finnsk-norske tanter!)
Lydbok hørt på Storytel (betalt abonnement)

torsdag 30. november 2017

Boksnack #2

Knakk-knakk.

-Hei- der er du jo! Skynd deg inn- det er jo så kaldt ute! Så fint å sjå deg at, jeg har gleda meg til å gi deg noen boktips- og til å plukke opp tråden fra "gamle dager"!
-Takk det samme, får jeg vel si- bortsett fra at jeg gleder meg til å FÅ boktips! Jeg har jo lest så lite de siste årene, at her er det fint lite å komme med, dessverre. Kanskje det kan endre seg etter dette besøket? Jeg håper jo at det blir en slags pepp-talk, at jeg endelig skal ta meg selv i nakken å prioritere lesing mer framover.
-Ja, det er akkurat det det er; prioritering. Om det så bare er en halvtimes tid i løpet av dagen, så er det jo en fantastisk måte å koble ut og fra... Ei lita pause hvor man legger fra seg alle bør og .
-Slik det har vært i det siste, er den eneste halvtimen ingen har forventninger til at jeg skal stille opp eller stå til tjeneste, den halvtimen jeg bruker i bilen til og fra jobb. Det ville nok ikke tatt seg bra ut å sitte med ei bok i fanget da...
-Jammen bilen er jo et perfekt sted å lese, det vil si lese med ørene! Man bruker jo ikke dem så overvettes mye når man kjører bil, ofte har du sikkert på radio eller noe musikk?
-Lese med ørene sier du?? Åååå- du tenker på...
-Lydbøker, ja! Jeg hører kjempemye på lydbøker, stort sett hele tida når jeg er alene og gjør ting som ikke krever mer enn nitti prosent konsentrasjon... Når jeg kjører bil, går hverdagsturer med hundene, måker snø, bærer ved, strikker... Av en eller annen merkelig grunn føles det lettere å "øre-lese" mens jeg gjør noe annet nyttig samtidig. Vi er jo oppdratt (eller dressert!?) til å prioritere fornuftige gjøremål framfor de hyggelige.
-Men... Lydbøker..? Er ikke det litt sånn Hjelpemiddelsentralen for blinde?
-Nei, herre fred! DET må være lenge sida, milde måne! Hvis Lydbokforlaget hadde vært et menneske, hadde det gått rett inn på lista over mine beste venner. Med fare for at noen kan bli fornærma, er det antakelig bare hundene som er høyere opp på den lista, skjønner du!
-He-he, ja det skal du få meg til å tru! Men er det noe særlig utvalg når det kommer til lydbøker da? Jeg skjønner jo at jeg ikke er helt oppdatert på området, men jeg ser for meg at det kan bli litt mye traust og trasig? Jeg får assosiasjoner til Radioteateret- eller enda verre: fjernsynsteateret!!
-Så feil kan man ta... Nå er det slik at Lydbokforlaget benytter skuespillere og en del "leseproffer" og spiller inn de beste eller mest populære bøkene fra mange av "papir-forlagene" så utvalget er kjempebra! Dessuten er det vel Cappelen som gir ut mange av sine egne bøker som lydbøker, så det er massevis å velge i. Nyheter og klassikere om hverandre.
-Hmm... Nå blir jeg litt satt ut... Er det sant? Litt rask hoderegning her nå... Cirka en time i bil hver dag når jeg kjører til og fra jobb, noen timer med bikkja hver uke.. Det blir jo lesetid av det! Og tenk hva jeg har gått glipp av! Hvor mange år kunne jeg lest i flere timer hver uke, uten at det hadde tatt dyrebare tid fra andre "viktige" gjøremål!
-Ikke tenk på det du har sløst bort- bare bestem deg for at du skal begynne allerede i mårra!
-Ja, så klart- men hvor skal jeg begynne??
-Tja.. jeg hadde tenkt å tipse deg om noen korte bøker til å begynne med, men nå skjønner jeg jo at det er lydbøker som skaper entusiasme her- la meg sjekke lydbokbiblioteket mitt... Jo! Det er snart desember, advent, jul- bok nummer én blir dermed "La det snø"! Ungdomsbok av tre amerikanske forfattere- tre historier som overlapper og flettes inn i hverandre. Den har godt driv, er sjarmerende, romantisk, søt og fornøyelig. Ekstra pluss fordi du får tre forskjellige innlesere i samme bok, og ettersom det her er en lett ungdomsroman, er den fin for den som vil teste lydbokformatet- da er det greit at det ikke er altfor komplistert og krevende.
-Bra tips! Den høres jo morsom ut, og akkurat det trur jeg er en fordel hvis jeg skal få tilbake lesegleden.
-Vil du ha noen flere tips da? Jeg leste ei finfin novellesamling i sommer, og jeg kan godt tenke meg at du kan komme til å like den. "Ein gong var dei ulvar" av Therese Tungen som er fra Kvam- der har du jo litt geografisk tilknytning også. Dette er noe helt annet enn "La det snø", urovekkende, mørkt.. Historiene handler om mennesker som har havna i pressa situasjoner, hva de får seg til å gjøre når det drar seg til, som vi sier. Selv om enkelte kanskje er skeptiske til nynorsk, synes jeg denne bør få en sjanse- hun skriver utrolig godt og nynorsken her er akkurat så flott som den kan bli. Noen av novellene er forresten lest inn som lydbøker også, så du kan jo velge om du vil høre noen av dem.
-Så bra! Morsomt når man kan få noen flere knagger å henge forfatterne på-
-Ja, bortsett fra at man absolutt ikke bør henge opp forfattere på knagger da! Det er ikke pent å henge folk, verken på knagger eller andre måter!
-Ooops... He-he... Jeg hørte at det ble feil, men du skjønner hva jeg mener!
-Ja da, ingen fare! Apropos å henge opp... I "Det jeg leter etter finnes ikke her av Mari Tveita Stagrim treffer man to tenåringsjenter som finner sammen, men som etterhvert driver fra hverandre etter at de begynner å prøve seg i "voksenverdenen". Veldig spesiell, intens, hjerteskjærende. Her snakker vi kortroman i alle betydninger av ordet- bortsett fra hvor lenge den sitter i. I underkant av hundre sider, og på noen av sidene er det bare noen få linjer. Alt uvesentlig er skrapt bort, noen scener er opplagt betydningsfulle, mens de bare virket alminnelige da fortelleren opplevde dem. Leseren forstår hva som holder på å skje, men det gjør ikke fortelleren som kanskje er for ung, eller kanskje ikke vil se. På en måte er dette antydningens kunst, på en annen viser den alt vesentlig.
-Vet du hva som slår meg?
-Nei?
-At det her var veldig forskjellige bøker!
-Ja, det har du nok rett i, uten at jeg hadde tenkt spesielt på å finne tips i ulike sjangere. Da bør i det minste noe av dette falle i smak, håper jeg!
-Det gjør det nok- foreløpig stoler jeg mer på din lesesmak enn på min egen... Herre gud- det er jo egentlig forferdelig! Jeg som var så glad i å lese, vet ikke en gang hva jeg liker å lese lenger...
- Trøst deg med at det kommer til å snu fort! Når du får lasta ned app´ene til Lydbokforlaget og Ebokbib, kommer du til å få leselystlister lange som herfra til evigheten før du vet ordet av det!
-Ja, det håper jeg virkelig! Nå blir det først "La det snø", så skal jeg kikke på de novellene.
-Nå kom jeg forresten på ei anna bok du kanskje kommer ti å like- ei med en hund som forteller! Jeg leste akkurat "Nortons filosofiske memoarer" av Håkan Nesser, der en ridgeback forteller om livet sitt, men det er ikke den skjønner du! Den er fornøyelig, men mye enklere og grunnere enn "Snille hunder kommer ikke til himmelen" av Hans-Olav Thyvold, en av årets store favoritter. Der er det Tassen som forteller, og han er virkelig en klok og observant hund- med et forbløffende rikt ordforråd! Først er boka bare festlig og fiffig, men så er det jo slik her i lavet da; hvis noe er for godt til å være sant, så er det gjerne det det er. Ganske raskt skjønner leseren at matmor ikke har det helt lett, nylig enke, glad i dragevann og med ei svigerdatter fra Helvete. Jeg skal ikke si mye mer, men det er faktisk veldig interessant OG LÆRERIKT å lese hvordan en liten hund betrakter oss mennesker, valgene og prioriteringene våre. Det føles litt rart å si at ei bok som refererer tankene til en hund, gir litt av hvert å gruble på i ettertid. Typisk klok-bok!
-Oi! Spennende! Lurer på om det var denne jeg hørte om tidligere i høst? En kollega av meg og samboeren hadde fått den i felles bursdagspresang- hvis det er den da? Hun like den i så fall veldig godt, og så noe av det samme som deg, klok hund og klok bok.
-Det kan godt hende det er samme boka, det er jo tross alt ikke mange bøker som har hunder som fortellerstemmer. Jeg har boka i hylla her, så du kan låne den med deg hvis du vil?
-Gjerne det, men nå ble det nesten for mage lesetips på en gang..
-For mye av det gode, blir vel bra det, vel?
-For all del! Problemet blir bare hvor jeg skal begynne..
-Ok, "La det snø" i bilen, "Snille hunder" i senga om kvelden- Det blir vel et bra liv!?
-Og du sier at jeg ikke skal henge forfattere på knagger, og rett etterpå sier sier det er greit med snø i bilen og hunder i senga??
-Bare vent! Når du har kommet deg gjennom dette og fått innarbeida nye prioriteringer og rutiner, skal du få flere tips, og du skal ikke se bort fra at de neste bøkene vil gi større konsekvenser enn litt rim på bilsetene og hundehår på dyna!
-He-he... Jaja... Du får gi meg litt tid da... Det må ikke bli for mye å gape over heller!
-Greit nok det! Gleder meg til å høre hva du synes! Det er jo så mye som avgjør om bøker faller i smak, noe så "enkelt" som rett tid og sted, ro og oppmerksomhet..
-Jeg vet, men nå gjør jeg som du anbefaler; snø og hunder! Jøss- guri meg! Det er jo langt på natt allerede!
-Tja, jeg skal jo ikke på jobb i mårra jeg! Eller jo forresten, jeg skal på en måte det. Det kommer en ny hund litt etter åtte, så da må jeg nok sette på vekking.
-Uff da! Unnskyld meg- det var selvfølgelig ikke meninga å spolere både natta og mårradagen for deg!
-Tull! Jeg har kost meg jeg, og som du vet, er hovedprosjektet å kose meg!
-Så bra! Jeg har kost meg veldig! Både teen og kjeksen var midt i blinken.
-Godt å høre- da krysser vi fingre for at det ikke blir for lenge til neste gang, da?
-Absolutt! Og neste gang håper jeg at jeg kan gi DEG et boktips, selv om jeg trur det kan holde hardt..
-Si ikke det- det er nok ingen forunt å ha full oversikt over alle bøker som er gode nok til å fortjene anbefalinger. Det aller morsomste er jo når man oppdager nye eller gamle litterære perler man aldri har hørt om , men som plutselig og på uforklarlig vis "bare ligger der og ber om å bli lest".
-Så sant, så sant. Takk for i kveld da, og tusen takk for alle tipsene!
-Takk for besøket! Keep in tuoch!
-Så klart! God natt!

(Utdrag fra en kveld med boksnack)



søndag 26. november 2017

Boksnack #1

-Næmmen HEI!!! Jøss- det var ikke akkurat i går?
-He-he, nei, det begynner å bli ei stund sida, det er helt sikkert! Hva gjør du her nå? Jobb?
-Nei, jeg er bare innom en snartur for å ordne opp i forskjellig. Enn du? Hva driver du med om dagen?
-Tja... Jeg kan ikke akkurat påstå at jeg gjør så mye.. samfunnsnyttig. Jeg gjør vel stort sett det folk flest gjør når de har ferie. Jeg har vel gjort det til et livsprosjekt å kose meg mest mulig i grunn.
-Ja-ha? Men du jobber vel?
-Nei. Jobb passer dårlig for den som bare vil kose seg. Jeg er mye ute da, på tur med hundene. Ofte med lydbok på øret- jeg får fortsatt litt panikk når jeg tenker på all tida som gikk med til å jobbe i det jeg kaller mitt forrige liv, så det blir litt multi-tasking.
-Åhh så heldig du er! Det høres jo fantastisk ut! Jeg elsker bøker jeg også, men det blir jo så alt for lite tid til det. Jeg husker knapt sist jeg satt en hel formiddag og koste meg med bok, pledd og kaffe i sofakroken. Søren at du sa det der! Nå kommer jeg til å kjenne enda mer på det savnet... Har du noen gode tips til bøker jeg bør prioritere hvis anledningen skulle by seg, da?
-Tja... jeg synes ofte det er vanskelig å anbefale bøker, det er så mange faktorer som spiller inn.. Kanskje det hadde vært lurt
å velge noen korte bøker hvis du har lite tid til å lese? Jeg tenkte ikke bare på noveller, selv om det finnes utrolig mye bra der også, men jeg har faktisk lest noen korte, men skikkelig gode romaner jeg trur du vil like. Jeg har litt dårlig tid akkurat nå, men hvis du har lyst og tid kan du komme innom i kveld, så kan jeg finne fram et par du kan låne?
-Å ja! Vil du det? Det hadde vært utrolig snilt av deg! Skal vi si i sju-tida?
-Perfekt! Jeg byr på bøker, te og kjeks!

onsdag 22. november 2017

BLÅ, en ny dystopisk samtidsroman av Maja Lunde

Vann er en selvfølge for de aller fleste av oss, her på berget er til og med rent vann noe vi tar for gitt. Kommer vi oss litt vekk fra bebyggelse og infrastruktur, er det helt vanlig for mange å legge seg på knærne ved en hvilken som helst bekk for å fylle vannflaska eller slukke tørsten direkte fra bekk til munn så å si. De eneste gangene vi forholder oss aktivt til vann, er vel egentlig når vi synes det begynner å bli nok for mye regn.. Vi er altså så bortskjemte! 
BLÅ er Maja Lundes andre bok i det som skal bli en klima-kvartet. (Leste jeg et sted at den neste skal handle om dyr eller artsmangfold? Ganske sikker på det, men det har skjedd før også at jeg har blanda sammen bruddstykker jeg har hørt med noe jeg har drømt, tenkt, trudd eller tatt ut av løse lufta...)
Uten å utbrodere for mye, er det ingen overdrivelse å hevde at bok nummer en, Bienes historie, ble en eventyrlig suksess, og dermed er forventningene høye når man gir seg i kast med oppfølgeren. Som jeg pleier når anledningen byr seg, lånte jeg lydboka på biblioteket- et godt triks for å holde leselysta på topp og den dårlige samvittigheta for laber blogging i sjakk ;o)

Vi følger to hovedpersoner i to forskjellige tiår. I 2017 er Signe på vei til hjemstedet ved en fjordarm på Vestlandet. Som gammel miljøaktivist er hun rystet over nyheten om at et selskap har begynt å kutte opp Blåfonna i småbiter for å eksportere den som isbiter til de rikes glass. (følg linken- dette er ikke fri fantasi, hvis noen skulle ha trudd det!) Ombord i seilbåten sin gjør hun hva hun kan for å komme i mål med sin egen lille "aksjon" samtidig som hun tenker tilbake på det som engang var; familie, venner, interessemotsetninger, kjærlighet og svik, natur, idyll og fosser i rør.
Året er 2041, landene i Sør-Europa har opplevd flere år med tørke, og vannmangelen har ført til at det meste vi forbinder med sivilisasjon mer eller mindre har brutt sammen. Under flukten fra bybrannen kom David og veslejenta Lou bort fra resten av familien, men det var meninga at de skulle prøve å komme seg til en bestemt flyktningleir. Nå har far og datter kommet til leiren, men ganske raskt mister de trua på en gjenforening. Nesten like raskt går det opp for David at de heller ikke kommer til å klare å komme seg videre: Nord-landene som fortsatt har nok vann har stengt grensene. Hva gjør man da? Når tankene om framtida ikke kan strekkes lenger enn til neste måltid, neste utdeling av vannrasjoner, når alle er like desillusjonerte, alle rundt deg har mistet like mye, alle blir deperate etter å sikre seg og sine..? 

Jeg synes Lunde nok en gang har puslet sammen en veldig god roman, og når jeg skriver "puslet sammen", er det akkurat det jeg mener; jeg ser for meg at de to historiene, Signe/ natur-ødeleggelser i 2017 og David/ humanitær krise i 2041, er ett puslespill. Signes legges fra den ene sida, Davids fra den andre, og ettersom brikkene på midten legges, går historiene over i hverandre og det helhetlige bildet blir tydelig. Det er kanskje ikke helt stuerent, men av de to historiene er det Signes som opprører meg mest. Jeg er en enkel sjel, og den delen står på alle måter nærmest meg og mi virkelighet. Jeg tipper mange vil steile når jeg sier at natur betyr mer for meg enn mennesker- jeg tar likevel sjansen; det er helt sikkert mange nok som vil stå på menneskenes side når det drar seg til... 

Her i Innlands-Norge er naturen generelt mild og snill. Vi har lite ekstraordinært (hvis vi ser bort fra store mengder mose og lav...), og det triste er selvfølgelig at det til tross for nasjonalt og internasjonalt fokus på naturvern, fortsatt er de økonomiske kreftene som vinner når det kommer ned på lokalt nivå. Til tross for fagre ord og festtaler blir fosser og vassdrag fortsatt lagt i rør- det er ikke historier og det er ikke fortid. Kolåsmyrfallet har vært omtalt som det fineste fossefallet i Hedmark. Dessverre har det vært litt "utilgjengelig" slik at Folk Flest ikke har visst om det/ fått oppleve det, og dermed var det ganske så stille da konsesjons-søknader osv skulle behandles. Ingen grunn til å bråke om noe man ikke har noe forhold til, er det vel? Man mister ingenting når man aldri visste hva man hadde? Nå er det snart for sent. Man kan bli trist av mindre. Og man kan miste trua på menneskene av mindre.



Tenk at noe slik ikke har verdi før det kan bli (billig) strøm. Noen kaller det framskritt...

Ikke en ny europavei, men en fin liten anleggsvei for kreftverksutbygging.
Det jobbes. Kilometervis med rør skal ut. Jo før jo heller!Til og med hunda er sjokkert.
Det er egentlig bare en ting å si: les eller hør boka! Den retter søkelyset mot viktige emner, preges av godt håndtverk, er finurlig, fin og engasjerende på en lavmælt måte. Jeg vet ikke om jeg gleder meg eller gruer meg til neste bok. Jeg kan glede meg til en god roman, men grue meg til den deprimerte tilstanden det antakelig vil sette meg i.

Andre som har lest og blogget om boka er for eksempel  

spilletid 9:51/ 364 sider
Forbilledlig lest av Birgitte Victoria Svendsen og Espen Klouman Høiner

søndag 12. november 2017

Illustrert utvalg

Igjen tyr jeg til samleinnlegg, og det er fortsatt både urettferdig og dårlig gjort- bøkene er virkelig anbefalingsverdige, og i en ideell verden skulle de absolutt fått hvert sitt dedikerte jubelskrift. I stedet blir det felles hurrarop, serpentiner og smellbonboner, i det minste blir de nevnt- det er ikke alle som blir det..!?
Denne gangen er det over hodet ingen fellesnevnere bortsett fra dette med illustrasjonene- også de er så ulike som man kan få dem.
Først ut er "Årets vakreste bok" fra i fjor, "Jegeren. En fortelling fra skogen" av Per Dybvig. Aldri har jeg studert ei bok så nøye uten å finne en ord som kan beskrive den. Antaelig er det lurest bare å kopiere forlagets presentasjon:
I Jegeren skildrer Per Dybvig et univers der identitetsforskyvning og fravær av sivilisasjon er påtakelig. Like påtakelig er nærværet av natur. Over mennesket og dyrene ruver fjellene, blomster står i flor. Mennesket og dyrene er verre stilt. Dyrene virker å ha mutert med både natur og menneske. Der horn tidligere stakk ut, kan det nå vokse trestammer. Harer går på to bein, kjederøykende med den ene labben, en pistol i den andre. For her er alle jegere, ikke bare mennesket. 
Jegeren trekker veksler på mange sjangre, som folkeeventyret og westernfortellingen. Kanskje kan den leses som en absurd fabel full av snubletråder.
Absurd er ordet. Surrealistisk. Marerittaktig. Den som har en overaktiv natthjerne vet hva jeg snakker om. Disse egenproduserte svart-hvitt filmene som sendes på den interne skjermen, der du halvt bevisstløs skjønner at du drømmer, men likevel ikke klarer å få en slutt på, som tvinger deg til å følge med videre, svett og med nervene på utsida. Slik er boka. Som de på biblioteket av en eller annen uforklarlig grunn hadde satt i hylla for barnebøker. Stakkars unger, sier nå jeg, men for voksne er den absolutt vel verdt et studium!

Björg Thorhallsdottir er kjent både som tegner/ illustratør og som foredragsholder. I høst har hun gitt ut ei "Insta-bok", det vil si bilder hun tidligere har lagt ut på instagram, i tillegg har hun skrevet litt om bakgrunnen for hvert enkelt bilde. Ofte har bildene blitt til som en oppmuntring eller bekreftelse til mennesker hun har møtt, venner, familie, seg selv- eller noen ganger mer tilfeldige tanker, idéer og møter. Illustrasjonene er fargesterke, litt naivistiske, og absolutt lett og like.
Mange andre bloggere har skrevet veldig rosene om boka, men selv er jeg litt mer lunken. Jeg har lest noe av det hun har gitt ut tidligere, og blant annet likte jeg boka fra 2015 veldig godt, den het "Veien til lykke" og har som dere sikkert skjønner mye av det samme budskapet. Kanskje det er akkurat det som gjør meg at jeg føler meg litt "snytt"? Det er veldig mye det samme, men jeg synes "Veien til lykke" var mer gjennomarbeidet, hadde mer substans og rett og slett var ei mye sterkere bok. Lesere som har latt seg begeistre av "Du er sterkere enn du tror" vil garantert finne mye visdom og varme i Lykke-boka hvis de vil ha mer av samme kaliber. Jeg er ikke overbevist om at "gamle lesere" vil bli like entusiastiske over årets nyhet. (Biblioteksbok)

Jenta som ville redde bøkene- den kunne jo vært om meg eller antakelig de fleste bokbloggerene og veldig mange andre som er glade i bøker! Teksten er av Klaus Hagerup, og når man vet at det er dyktige Lisa Aisato som har illustert, ja da vet man at prosjektet vil bli svært vellykket. Det er faktisk sånn at alt noen mennesker tar i, blir til gull. Helt sant!
Historien er enkel, men likevel snedig og spennende. Det handler om Anna som ikke gleder seg til å bli voksen, som er redd for å bli gammel, og gruer seg til tiårsdagen sin om ikke så altfor lenge. Hvis det er noe Anna elsker høyere enn noe annet, så er det bøker og biblioteket. Hun er ofte innom der etter skoletid, og ved et av disse besøkene blir hun klar over hva som skjer med bøker ingen leser eller låner; de blir rett og slett kasta- ødelagt- destruert! Det er jo skam og krise på en gang, og det MÅ man jo bare finne en løning på! Løsningen skal vise seg å være av det utspekulerte, finurlige slaget- og vi nok more både små og store bokelskere.
Jeg mener det er et viktig kjennetegn ved gode barnebøker at de også appellerer til voksne lesere. Noen vil kanskje hevde at da kan det bli for krevende for ungene, men det er noe med å finne balansen som gjør at hver enkelt vil finne noe som snakker spesielt til dem! Her er det noe for alle, og med tanke på at vi står foran årets shopping-høytid, er den vel verdt å notere seg for de som har mottakere "rett" aldersgruppe.



Ti år med tull skal man virkelig ikke kimse av! Årets bok fra Sigmund Falch, Då far såg ei fin ei frå Kenya,  er ei bra samling av godbiter fra tidligere utgivelser, i spedd noen ny bildetolkninger med klassikerpotensiale.
Et knippe humorister deler sine favoritt-Falcher og forfatteren forteller litt om prosessen fra utvelgelse av bilder til ferdig bok. Tørrvittig, skratt-morsom, fengende og intelligent humor, når boka i tillegg har med litt bakgrunnsstoff og anekdoter, blir det til ogmed interessant, og hadde det ikke vært for at det er rimelig sent for den slags, skulle jeg anbefalt den som farsdags-gave for dem som driv med den slags ;o)
Onkel Jørn og onkel Bjørn.
Då dei bikka åtti, byrja dei sjølve å rota med kven som var kven.

******************
Da jeg satte meg ned for å skrive ferdig dette innlegget, kom jeg på at det helt klart var på tide å bidra med en smakebit på søndag som Astrid Terese har overtatt ansvaret for. Det er lenge sida jeg bidro, men i kveld blir det altså servering!
Bildet over er fra årets Falch-bok. Bildet under er fra juleheftet 2014, og er selvfølgelig min personlige favoritt gjennom tidene- uten at det skulle være nødvendig å kommentere hvorfor... Det kan jo uansett være en grei påminnelse for de som går fra det ene julebordet til det andre ;o)
Berits nyttårsforsett.
For mye av det gode er heller ikke bra ;o)

onsdag 1. november 2017

Gaven, av Ellen Vahr

«Gaven» er en roman basert på livet til Anne Brannfjell, forfatterens tipp-tipp-oldemor, husmannsjenta fra Vardal øst for Gjøvik som ble Norges mest kjente kloke kone.
Den er en fortelling om klasseskiller og fattigdom, svik og krenkelser, frykt og fortielse, men også om kjærlighet, tillit, håp og mot til å følge sine egne drømmer og å ha trua på seg selv. 
Husmannsjenta Anne har alltid visst at hun er født med en gave, hun er en seerske med et kall til å hjelpe syke og lidende. I frykt for hva som kan skje med henne selv og familien hvis noen får vite om dette, holder hun evnene sine for seg selv, men vinteren 1841griper hun sjansen da hun blir tilbudt huspost i Christiania. Hun håper det skal være lettere å få brukt evnene sine til å hjelpe trengende i en storby, men hun møter flere og større utfordringer enn hun kunne forestilt seg. Det er slett ikke alle hun møter som vil henne vel, og de som gjør det kommer ofte til kort det er først da hun tror at hun har mistet alt, at Anne finner krefter til å stole fullt og helt på seg selv.

Høres dette klisjéprega ut? Ja, omtalen gjør det, men selve boka er bare veldig, veldig fin! Jeg har slitt med forferdelig dårlig konsentrasjon litt for lenge nå, men denne var lett nok til at jeg klarte å henge med, samtidig som den var spennende nok til at jeg ikke mista interessen.
En historisk underholdningsroman som bygger på et virkelig levd liv, med hjertevarme, rørende medmenneskelighet samt intense og troverdige skildringer av levekårene og holdningene som fantes på midten av 1800-tallet var midt i blinken akkurat nå!
Boka gir et flott tidsbilde av Norge på midten av 1800-tallet. Landet hadde hatt en formidabel befolkningsvekst* urbanisering og industrialiseringa var godt i gang, uten at det var noe automatikk i at folk fikk det bedre av dem grunn. På mange måter var dette ei brytningstid, der gamle tradisjoner kjempet mot ny vitenskap, lek mot lærd, by mot land osv.

"Gaven" ble nominert til Bokhandlerprisen i 2016, men ble slått av den noe mer omtalte "Arv og miljø" av Vigdis Hjorth.. Jeg har likevel funnet noen andre bloggere som har likt boka godt og skrevet fine omtaler:
ArtemisiaGripende på mange måter... hadde en fin leseopplevelse og kose seg. 
Tine - en velskrevet og innsiktsfull roman, som fenget denne leseren. Den er lettlest og griper en om hjerterota, uten på noe tidspunkt være sentimental eller søtladen.
Bok & palett -en interessant roman om en del av vår historie
Lesefryd- har skrevet den grundigeste omtalen, og skriver bl.a at boka er lettlest, engasjerende og gir verdifull innsikt.


*Fra ca 885.000 i 1815 til 1.702.000 i 1865, en dobling på femti år! Se for dere samme utviklinga i dag- hvor dramatiske følger ville det gitt? På 1800-tallet ble løsningen for mange å emigrere eller prøve å finne arbeid i byene.

**********************
392 sider/ 10:52 timer
Forbilledlig lest av Anne Ryg
Papirbok fått + lydfil kjøpt- Dobbelt så bra ;o)


søndag 29. oktober 2017

Damhaug- bokhyllelesing i august. Bl.a.

Ingen vet hvor haren hopper, den svinser litt hit, den spretter litt dit...
I august var tema for Heddas Bokhyllelesing "Bok nummer femten" i ulest-hylla. Hva som stod som nummer femten da vi var kommet til sensommern, er heller ikke godt å vite, men jeg hadde altså satt opp Torkil Damhaugs "Døden ved vann" som rundens bok- og gjett hva?? Boka ble lest, og ikke bare det: nå i høst har jeg lest (og hørt) tre bøker til av samme forfatter, og det betyr selvfølgelig at jeg virkelig har likt det jeg har lest! Det betyr også at det er på høy tid med et aldri så lite samleinnlegg.

Først en kort presentasjon av de fire bøkene, deretter litt tanker rundt bøkene- hva er det som gjør at de skiller seg fra andre thrillere? Hvorfor blir jeg så voldsomt revet med gang på gang?

"Døden ved vann" fra 2008 har flere handlingstråder og åpner med en lang prolog, hvor vi får høre om tolv år gamle Jo som er på Kreta sammen med foreldrene og småsøsknene sine. Foreldrene drikker tett, Jo må være barnevakt og det skinner gjennom at det er mye som plager Jo- og det legges opp til at leseren skal ane at fæle ting er i vente. Deretter gjøres det et hopp tolv år fram i tid, og vi møter norske Liss som bor, jobber og studerer i Amsterdam. Hun har alltid levd et forholdsvis utsvevende liv, men da hun får en telefon om at søstera Mailin, som er den eneste hun virkelig bryr seg om, har forsvunnet, brenner hun ettertrykkelig alle bruer, og drar rett tilbake til Oslo for å finne ut hva som kan ha skjedd. Vi blir etterhvert kjent med et variert og truverdig persongalleri, etterforskere, familie, kollegaer av Mailin, venner og bekjente av den ene og den andre. Det virker som at mange har ting de vil holde skjult, og løgner, ubehagelige konfrontasjoner og situasjoner er viktige virkemidler i historien. Perspektivet veksler stadig, og bidrar til å stresse leseren, samtidig som stemningen er gjennomgående mørk og uhyggelig- leseren skjønner jo at det er en forbindelse til den omtalte sydenferien til Jo, en eller annen skjuler hvem han eller hun egentlig er, men man skal være mye mer oppvakt enn meg for å se sammenhengen før forfatteren avslører den! Spennende, overbevisende og overraskende- det er lett å trekke konklusjonen at forfatteren både er kunnskapsrik og rik på erfaringer fra flere fagfelt som kan gi dybde og truverdighet til en psykologisk thriller som dette.

"Ildmannen" kom ut i 2011 og gav forfatteren hans første Rivertonpris. Dette er også en psykologsk thriller hvor leseren blir sittende å lure på hvem den anonyme stemmen tilhører. Til å begynne med får vi høre historien om en unggutt som kommer fra Pakistan til Norge på 70-tallet. Mye handler om dype kulturkonflikter, om å gå seg vill i et samfunn som ikke på noen måte ligner det man kommer fra, men likevel prøve å tilpasse seg slik at man kan bygge ei framtid i det nye landet. Nå som jeg sitter her og skriver, slår det meg at Damhaug bruker samme navne-trikset som i forrige bok: vi aner hva som skjer, men vet ikke hvem personene fra "den gamle historien" er da nåtidshistorien tar til! Det er et superenkelt og supereffektivt grep, rett og slett! Det begynner som en enkeltstående, men likefullt grusom gårdsbrann der bortimot tretti hester brenner inne. Snart oppstår flere branner, og leseren skjønner raskt at det er samme ildspåsetter og at han har et prosjekt som på en skrudd måte gå ut på å hevne ting som har skjedd i fortida. Samtidig blir vi kjent med Karsten, en unggutt som er genierklært av klassekameratene, og følgelig står litt utenfor "det gode selskap". Da klassen får en ung vikarlærer, forandrer mye seg. Vikaren blir oppmerksom på Karsten, støtter ham når han havner i trøbbel, og gir mer eller mindre gode råd om hva han bør foreta seg.
Som i forrige bok: synsvinkler, perspektiv og ikke minst før og nå, endres stadig vekk. Det er ikke vanskelig å holde styr på hvem, hva, hvor- men det er altså dette elementet at man ikke vet hvem menneskene i den tidlige historien er når de dukker opp i det som foregår her og nå. Jeg ble forferdelig nysgjerrig på akkurat dette, og irriterte meg fryktelig på at jeg er en så elendig etterforsker!! Plottet er intrikat og finurlig- og det samme kan sies om måten romanen er bygd opp. I tillegg er slutten, her som i den forrige, overbevisende og uforutsigbar.

"En femte årstid" resulterte i Rivertonpris nummer to da den kom ut i fjor- vel fortjent var min umiddelbare reaksjon da jeg hadde lest boka!
Innledningsvis fortelles det om ulykka på Hammerdal Bruk i 1978. Finalen i fotball-VM skal spilles, og arbeiderne har rigget seg til med en liten reise-tv og ei spritflaske som går på omgang. Av forskjellige grunner er ikke stemningen særlig bra- og den blir slett ikke bedre da en av dem blir utsatt for ei grufull ulykke som koster ham livet. I et forsøk på å redusere konsekvensene, blir det lagt fram som at arbeideren var full og dermed uforsiktig. En løgn som skal forfølge de involverte, barna og enda til barnebarna deres.
Knapt førti år senere er takpappfabrikken nedlagt og forsøksvis avstengt. Fire ungdommer, Ann, Helene, Victor og Nicolai henger sammen, utfordrer og egger hverandre, tester grenser som ungdommer gjerne gjør. Ei natt går de for langt. "Streifern", snålingen, hakkekyllingen, blir stengt inne i kjelleren på takpappen, og de "glemmer" å dra tilbake for å slippe ham ut. Kort tid etter hendelsen i fabrikk-kjelleren, blir en av ungdommene funnet død, Ann er sporløst forsvunnet og det drar seg til for både den ene og den andre. Hammerdal er et lite sted, alle kjenner/ kjente/ kjenner til alt og alle, men det er ikke alt det snakkes om.
Hevn, ondskap og galskap, familierelasjoner- og hemmeligheter, korrupsjon, trusler, løgn og fortielser blir ei farlig blanding- den som kødder med feil folk, skal komme til å angre!
Hvem har sagt at døden er mer rettferdig enn livet? 

"Glasshjerte" er ny av året, og forfatteren har nok en gang skrevet en litterær thriller (ikke mine ord, men en veldig god beskrivelse).
Handlinga går over en måneds tid, fra 2. november 2017. Førstkommende torsdag skal Amina forsvinne. (Bare tanken på at jeg vet dette om framtida er nok til å gi meg knute i magen...) Jeg røper ikke for mye om jeg forteller at hun blir funnet drept ei drøy uke etter det.
Brødrene Mikkel og Robin er Aminas fettere og naboer. Mikkel er nitten og har en historie med overgrepsbeskyldinger og innleggelse på en psykiatrisk ungdomsavdeling. Robin er noen år yngre, autist (litt usikker på om eksakt diagnose er nevnt, eller om det bare blir sies at "han er som et lite barn") og mangler evnen til å uttrykke seg, det vil si: han har ordene, men får dem ikke ut i logiske setninger, kanskje fordi han ikke skjønner hvordan verden henger sammen? Han sier ting, men ofte blir det bare avfeid som masete eller gnålete "babbel", Jada, Amina sover. Altså: Robin har sett noe, men kan ikke fortelle hva, Mikkel vet noe, men vil ikke fortelle hva. Det blir trøbbel av slikt.
Spørsmålet er selvfølgelig hvem som drepte Amina og hvorfor. Mange har motiv, flere anledning.
Et rikt persongalleri vokser fram, både i antall aktører, og rent dybdemessig. Det er suspekte naboer, sære familiemedlemmer, intenst pågående ungjenter, nervøse advokater, hevngjerrige etterforskere, horer og antihelter. Som alltid i Damhaugs bøker blir menneskene mer og mer levende etterhvert som historien ruller fram. (På forunderlig vis gjelder dette også de døde) Flere og flere sider ved dem avsløres, tanker, utsagn, reaksjoner, holdninger- noe så lite og enkelt som blikk og skuldrertrekninger er med på å beskrive personligheter på helt geniale måter. Og som alltid: de fleste har noe de vil skjule, mange har noe de må skjule. Det blir trøbbel av slikt.

Det var de fire bøkene, så litt fundering om hva det er som gjør at disse skilller seg fra krim/ spenningsromaner generelt.
Først og fremst er det opplagt at forfatteren drar store fordeler av bakgrunn innen psykiatri, og da snakker vi ikke om sommerjobb ved lukket avdeling eller tilkallingshjelp på akutten. Han er utdannet lege, har spesialisert seg innen psykiatri og jobbet flere år innen faget før han ble heltidsforfatter. Han kan mer om menneskesinnet, dets muligheter og begrensninger enn de fleste, og det gjør at det han skriver blir realistisk og truverdig, hvor "sinnsykt" det enn måtte være. De fascinerende perongalleriene har jeg vel allerede nevnt, men for meg er det en klar sammenheng mellom faglig bakgrunn, menneskekunnskap og karakterbygging- absolutt noe som er med på å øke klisterfaktoren!
Miljøskildringer og beskrivelsene av omgivelser er ofte stemningsskapende og mørke, man kan kjenne mugglukt, føle kuldgufs, høre øredøvende stillhet, ane blikk i nakken. Uten lange utgreiinger sitter uhyggen og spenninga i leseren, som ikke får ro før siste side er lest.
Et annet moment er at ingenting er opplagt, lite som det ser ut ved første øyekast. Alle sakene er solid oppbygd, det er forgreninger og knutepunkt leseren ikke kan gjette eller resonnere seg fram til. Overraskelser og vendepunkt står nærmest i kø, og det er fristende, men vanskelig å spå noe om ferden videre. Når man kommer til slutten og oppklaringene, henger alt godt sammen og man har fått seg nok en overraskelse.
Språklig er Damhaug også i sæklasse. I motsetning til mange andre forfattere som skriver samme sjanger, blir det aldri verken platt eller overdramatisk. Det flyter alltid godt og er tidvis både poetisk, dvelende og vakkert, det kan kanskje minne litt om stilen til Vidar Sundstøl, hvis du for eksempel har lest Minnesota-trilogien? I tillegg krydres tekstene med en akkurat passe stor dose gullkorn og filosofiske visdomsord- det er ikke feil å få noe å tygge på selv om det "bare" er underholdningslitteratur man beskjeftiger seg med!
Du skal være forsiktig med hva slags tanker du går rundt og samler på.
Jeg husker ikke hvem som sa eller tenkte disse ordene, men sitatet er fra "Den femte årstid", og det er veldig mye klokt i dem. Vi kunne vært spart for mye grubleri og elendighet hvis vi ikke på død og liv skulle gå rundt å ruge på alle slags destruktive tanker, eller analysere ned til minste detalj hva som har blitt sagt eller gjort i enhver situasjon.

Mange har fått øynene opp for bøkene til Torkil Damhaug, og de to Rivertonprisene er opplagte kvalitetsstempel. Likevel forundrer det meg at han ikke får like mye oppmerksomhet som enkelte andre (norske) krimforfattere. Etter å ha lest disse fire bøkene, tør jeg påstå at han går de fleste en høy gang når det for eksempel gjelder dybde, kompleksitet og språklig eleganse. Kan det ligge en forklaring der? At mange har forventninger til at krim- og spenningslitteratur ikke skal være for komplisert eller krevende? At man vil ha en historie fra a til å, og at det ikke skal være for mange elementer å forholde seg til? Ikke slik å forstå at handlinga i bøkene er vanskelig å følge, men de er omfangsrike i den forstand at den foregår på flere arenaer, ofte har skiftende vinklinger og at relasjonene mellom menneskene er vage. For meg (og mange andre) er det dette som hever bøkene noen ekstra hakk, men du vet: den enes glede, den andres vrede...

 ************** 
"Døden ved vann" er fra egen ulesthylle, "Ildmannen" og "En femte årstid" er fra biblioteket, mens "Glasshjertet" er leseeksemplar fra CappelenDamm/ lydbok fra biblioteket. Alle finnes de andre finnes også som lydbøker. 
Mer om forfatteren og forfatterskapet finner du HER.

søndag 22. oktober 2017

Lego ergo sum

Fredag fikk vi et par-tre nye ministere, Forsvars-Ine har for eksempel blitt Utenriksminister Søreide, vår første kvinnelige leder i det departementet. Nå har jeg fått med meg at enkelte ikke synes det er noe å skryte av- det burde nemlig skjedd for lengst.. Tja... Noen hadde kan hende stått opp med feil fot først? Var det noen som tenkte tanken at det ikke var noen grunn til å juble da Karsten Warholm som første nordmann vant VM-gull i 400-meter hekk tidligere i høst? Det er jo tross alt en øvelse som har vært på programmet sida slutten av 1800-tallet, så i følge den logikken burde vi selvfølgelig vunnet for lengst..!
Nu vel...Uten forkleinelse av Børge, trur jeg vi har fått en minister vi kan stole på- og kanskje forhåpentligvis bli stolt av etter hvert? Jeg gratulerer med utnevnelsen, ønsker lykke til, og nå som jeg først har drista meg inn i maktens korridorer, har jeg på eget initiativ lagt ned Ministeriet for den største forvirring, og heller åpna døra inn til Ministeriet for den høyeste lykke, det vil si den nye boka til Arundhati Roy om død og liv i India, det gode og det onde og det meste i mellom.
 
Jeg begynte på lydboka for ei stund sida, men konsentrasjonen var ikke på topp, og jeg fikk ikke orden i rekkene- som mange av de udelt positive anmelderne har kommentert: det er en fragmentert historie. Jeg valgte minste motstands vei (igjen), og gav opp i påvente av å kunne suplere med en trykt utgave. Nå er den altså i hus og jeg har så vidt begynt på forsøk nummer to. Jeg storgleder meg til fortsettelsen selv om det kommer til å gå noen dager før jeg gir den full oppmerksomhet: Jeg er sånn omtrent halvveis i tre andre bøker (Ellen Vahr, Torkil Damhaug og Per Fugelli), og fire bøker parallelt blir vel strengt tatt i meste langet...
Lego ergo sum- jeg leser altså er jeg... Plutselig en dag skal jeg begynne å skrive litt mer også. En bokomtale i ny og ne hadde ikke vært dumt på en bokblogg ;o)

fredag 13. oktober 2017

Alle elsket moren din, av Toril Brekke

Det var en telefon fra Grim som fikk minnene fra barndommen til å velle opp i meg. Det lyse musikkværelset med det store flygelet. Duften av epler. Ordene som Grim presset ut av seg når vi satt ute på singelen og spiste kake, setningene hans om ondskap.
I dag døde Toresen, sa han da han ringte. Jeg tenkte du ville vite det, sa han.

Toril Brekke er en produktiv forfatter som blant annet er kjent for historiske romaner.
I årets roman, "Alle elsket moren din", blir vi kjent med Agathe fra førskolealder til pubertet i etterkrigstidas Oslo. Mer presist: vi blir også godt kjent med hele familien hennes som består av sterke personligheter. Mormor som deltok i motstandskampen under krigen og en gang hadde utsikter til en karriere som sangerinne, morfar som overførte sine egne drømmer på attpåklatten Jannik. Jannik som på sin side knyttet never under bordet for å legge bånd på frustrasjonen sin. Mora som måtte gi opp ei framtid som konsertpianist da hun ble gravid og fikk Agathe, og sist, men ikke minst pianostemmeren som svermet for moren og som til slutt giftet seg med henne. Bare faren mangler, Hvem er faren min, spør Agathe igjen og igjen, men hun får aldri noe svar, mora snur seg bort, blar videre i en avis, ser seg i speilet, går ut av rommet. Ingen andre vet svaret, alle elsket moren din- og kanskje elsket hun flere menn hun også?

Med pianostemmeren som stefar, begynner en ny epoke for Agathe. Den nye lille familien flytter sammen i et nytt borettslag på Valle Hovin, og Agathe mister den daglige kontakten med besteforeldrene på Bekkelaget, og dermed den trygge og oppmerksomme mormoren. Hun må ofte
klare seg på egen hånd, og tar mye av ansvaret for lillebroren da han blir født. I dag ville man sikkert sagt at hun og broren ble utsatt for omsorgssvikt, men da var det nok ganske vanlig, og det må legges til at om mora svikter barna sine, stiller pianostemmeren opp og sørger for gode opplevelser og øyeblikk. Uansett gir forfatteren oss et usentimentalt (men likevel et lett nostalgisk) tidsbilde av Oslo og Europa. Urbanisering og drabantbyer, tapte drømmer, en mor som ikke vil være det, og en datter som lengter etter en.

Jeg har hørt denne som lydbok, og det er forfatteren selv som leser. Som regel synes jeg det gir litt ekstra til historien, og denne gangen er det virkelig innertier. Brekke leser avslappet, helt uten overdreven dramatikk og gir meg følelsen av at hun forteller om sin egen oppvekst- og kanskje det akkurat det hun gjør, for det er mange likehetstrekk mellom henne og romanens hovedperson. Torill Brekke er en fantastisk historieforteller, hun lar hverdagsrealisme og sterke følelser gå hånd-i-hånd og det forundrer meg stadig at ikke flere kaster seg over forfatterskapet hennes. I et brillefint intervju i Aftenposten avslører ha at en oppfølger er underveis, mens ei bok nummer tre allerede er på planleggingsstadiet- det er med andre ord bare å glede seg!


****************
Spilletid 9:14 timer/ 333 sider
Lydfil fra forlaget

torsdag 5. oktober 2017

Wassmo Maraton 2017

Herbjørg Wassmo er en forfatter jeg har hatt et nært forhold til lenge. Faktisk var hun den første forfatteren jeg leste da jeg gikk over fra ungdomsbøker til voksen-romaner. Jula 1987 var jeg femten år og fikk trilogien om Tora (Huset med den blinde glassveranda, Det stumme rommet og Hudløs himmel) i presang. Med alvorlige tema og drøyt sjuhundre sider var det et vågalt valg til en som til da hadde levd seg inn i historier om hestejenter, hemmelige hager, engelske kostskoler, Den siste revejakta (Ambjørnsen), Beatles (L.S.Christensen!) og dess like.
Senere har jeg fått med meg de fleste romanene denne fascinerende dama har gitt ut. Noe har jeg lest på papir, mye har jeg hørt som lydbøker. Et glass melk takk var grusom,  og jeg husker jeg tenkte "gudskjelov at jeg valgte lydboka!" Hadde jeg lest den selv, hadde jeg kommet til å lagd meg enda verre bilder i hodet enn det Anette Hoff gjorde med sin dempede innlesing. "Hundre år" og "Disse øyeblikk" var nydelig lest av Gjertrud Jynge, og sammen gir de to bøkene oss historiene til fire generasjoner kvinner, Herbjørg selv i den siste, hennes mor, mormor og oldemor i den første. Som alltid rørende, rystende og uforglemmelig!
Trilogien om Dina fra Reinsnes har jeg også- jeg holdt på å si selvfølgelig- lest etterhvert som bøkene ble gitt ut, "Dinas bok" (1989), "Lykkens sønn" (1993) og "Karnas arv" (1997). Tjue år har gått, og jeg tok ikke sjansen på å kaste meg over årets store overraskelse, "Den som ser" før jeg hadde friska opp litterære minner fra forrige århundre..
Jeg begynte med å låne "Jeg er Dina" på DVD på biblioteket, før jeg leste litt her og der i boka der jeg ikke fikk filmen til å samsvare med det jeg husket fra første gang jeg leste den. Ganske riktig: en del var forandra, men de store trekkene er greie- den største forskjellen syntes jeg var at i filmen framstilles Dina som temmelig forrykt, mens hun i boka er sterk, egenrådig og naturligvis preget av morens grusomme død og følgene ulykka fikk. "Lykkens sønn" hørte jeg som lydbok, ok lest av Stig Henrik Hoff selv om han for min del godt kunne skrudd opp tempoet litt. Da jeg var kommet så langt, følte jeg virkelig at jeg var i siget, og to-tre tastetrykk var alt som skulle til for å laste ned "Karnas arv" til mobilen. Jeg gledet meg til å høre Gørild Mauseth gi meg fortsettelsen, men det ble sannelig en selsom opplevelse!  Hvis Stig Henrik holdt lavt lesetempo, leste Mauseth i snegle-fart. Og ikke nok med det. Den snegla hadde i tillegg hang til å overdramatisere.. To much er rett og slett for mye, men jeg tvang meg til å høre (med en øreplugg...) mens jeg var ute og luftet hundene, og leste resten som e-bok på NasjonalBibliotekets nettsider..
Jeg har altså gjenopplevd Dinas ulykker, standhaftighet og handlekraft, Benjamins oppvekst under svært spesielle familieforhold, sorgen over mora som forlot ham, studietida i København som resulterte i at han ble alenefar, bekymringene for Karna og sykommen, legegjerningen i Nordland, kjærligheten til to kvinner som på hver sin måte betydde svært mye for ham. Karna. Karna- direkte og åpen, sterk og skjør. Mennseker har kommet og gått, store personligheter og små sjeler. Til sist gikk det forferdelig galt, en svartsjuk mann, ei gjenglemt parafinlykt, et anfall, ei loftsdør der slåen gikk i lås... Den hjemvendte Dina var en av to som omkom i brannen som la hovedhuset på Reinsnes i ruiner. Karna var den som i begravelsen, på Dinas vegne, innrømte å ha drept to menn.

Der sluttet trilogien. Karna vitnet om Dinas ugjerninger, gikk ned midtgangen i kirka og åpnet dørene for kistebærerne. Etter dette ble Karna stum og stengte seg inne i seg selv. Til slutt blir situasjonen uutholdelig, og Anna, Karnas stemor, bestemmer seg for å ta henne med til København i håp om at legene der kan hjelpe henne. Dermed setts tilværelsen på hodet, det som først var en mental distanse mellom ektefellene, er nå i tillegg geografisk avstand. Det åpner for nye perspektiv og nye forbindelser- og hvordan er det nå egentlig med disse danske legene? Har de i det hele tatt peiling på mentale sykdommer?

Denne fjerde romanen om familien Grønelv fra Reinsnes har fantastisk mange lag og vinklinger. Først har vi situasjonen til Karna som synes temmelig fastlåst, hun hallusinerer, har mareritt, blir døgnvill og får raserianfall i tillegg til epilepsien. Først da  reservelegen Joakim engasjert bestemmer seg for å prøve nye metoder kan man se små forandringer hos Karna, men det er ikke bare henne han blir interessert i...
Karnas taushet og måten hun blir behandlet på sykehuset i København griper meg voldsomt. Hvor går grensa mellom uvitenhet og ondskap? Det er lett å kamuflere det ene som det andre! Forfatteren må ha gjort et formidabelt forarbeid for å kunne skrive så utrolig overbevisende om helsevesen, sosiale normer, klasseskiller, boforhold, arbeidsliv, samferdsel, kultur, kvinnerfrigjøring, politikk osv osv i både Danmark og Norge på slutten av 1800-tallet. Ganske enkelt et imponerende tidsbilde fra ei brytningstid i historien vår. Når det er sagt... Av og til tok jeg meg i å tenke at det ble litt i overkant... Enkelte karakterer ble nesten karikaturer, enkelte scener lite sannsynlige (f.eks: stevnemøter på obduksjons-salen/ likrommet), Karnas syner og hallusinasjoner utbroderes kanskje litt i meste laget, og mer enn én gang mister jeg tråden i disse passasjene. Mulig det er akkurat det som er meninga? At leseren skal føle et ørlite snev av den bortkommenheten Karna er fullstendig prisgitt?

Alt i alt ei leseverdig/ høreverdig bok- så absolutt, men jeg vil nok ikke utpeke den som forfatterens beste. Hvis jeg skulle gitt terningkast til denne, måtte det blitt TO terninger; setting og bakgrunn får helt klart en finfin sekser, mens innhold og relasjoner nok ikke får mer enn la oss si en firer.
Andre har nok vært mer entydig positive enn meg; VG- terningkast 5, NRK- Wassmo på sitt aller beste, Åslaug med bok og palett ble trollbundet, Ingun/ Kleppanrova har skrevet entusiastisk og positivt om boka - og serien, og har med flott stemningsfulle bilder i sitt innlegg.
*****************************
(Klikk på lenkene for presentasjon, omtaler og utdrag)
Spilletid: 17.11/ 473 sider
Lest av Gørild Mauseth
Biblioteket har vært hovedbidragsyter, men to av lydfilene har jeg kjøpt sjøl ;o)

 

fredag 22. september 2017

Familielykke- en fastgrodd illusjon

Alle lykkelige familier ligner hverandre, hver ulykkelig familie er ulykkelig på sin måte.

(Leo Tolstoj, Anna Karenina, 1877)

I fjor leste jeg "Arv og miljø" av Vigsis Hjorth. Jeg leste den før alt rabalderet. Jeg leste den som en hvilken som helst annen roman. Den traff meg så brutalt at jeg til slutt måtte kaste inn håndkleet og slettet alle påbegynte omtaler.
Jeg trenger neppe skrive hva boka handler om, det har nok alle litteraturinteresserte gått med seg for lengst, men for ordens skyld: jeg tenker ikke først og fremst på beskyldningene om overgrep, men familierelasjonene ellers.
Nå i høst har jeg hørt Helga Flatlands "En moderne familie", og det har slått meg at disse to bøkene i bunn og grunn handler om det samme: familie, familieforhold, hva familien gjør oss til og kanskje hva familie kan få oss til å gjøre. Jeg har mer enn en gang sagt at det er menneskene som får det verste fram i oss, og i den forbindelse er familien i en særstilling. Det er knyttet så mange forventninger, hensyn, forhåpninger og etterhvert skuffelser til selve institusjonen Familie, at min teori er at det skjære seg før eller senere. Oftes ser man lite til disse familiære kollapsene, skammen man føler når nærheten forsvinner (eller enda verre: når man innser at den aldri var tilstede), er så stor at man låser den inne i et skap innerst i en krok i en mørk kjeller. Så slipper man å vise den fram, slipper å se, kjenne på og gruble på den i tide og utide. Det som ikke vises, finnes ikke.

Slik er det i "En moderne familie" også. En sammensveiset og velfungerende familie er samlet i Italia for å feire en søttiårsdag. Helt ut av det blå, og slett ikke avtalt, avslører jubilanten at han og kona skal skilles. I tida som følger, får leseren innblikk i de tre søsknenes opplevelser og oppfatninger av oppveksten, foreldrene, de andre søsknene, sin egen og de andres roller i familien. Vi ser hvordan de tre ofte- for ikke å si som oftest- tolker hendelser roller og relasjoner ulikt, og vi ser hvordan de til tross for alle tidligere samtaler, slett ikke kjenner hverandre spesielt godt. Resultatet er uunngåelig: alle føler seg oversett, tatt som en selvfølge og veldig, veldig alene. 

Disse to romanene har mer enn tema til felles. De er begge tankevekkende og velskrevne med sterke følelser og dyp menneskelig innsikt. 
Lydbokforlaget har gjort lurt i å bruke tre forskjellige, men svært dyktige innlesere. Det er med på å utfylle og understreke ulikhetene mellom de tre søsknenes fortellinger, samtidig som det gir ekstra liv til historien.

**************************
Spilletid 7:41/ 239 sider
Lest av Anne Ryg, Anna Bache-Wiig og Jon Arne Arnseth
Bibliotekbok
Anbefales- som øyeåpner for de lykkelige, til trøst for oss andre. (Man kan faktisk finne lykka andre steder enn i kjernefamilien :)


Man skulle kanskje vært sau? Enkle familieforhold: etter en sommer brytes båndene, enten ved at den ene eller den andre sendes på slakteri, eller ved at mor får nye barn til våren. Naturens gang, og ingenting å ofre en tanke.