Innsirkling 3, av Carl Frode Tiller

Lydbokforlaget/ Aschehoug, 2014
Spilletid: 16 timer, 20 minutter
Lest av Ola G. Furuseth, Niklas Gundersen og Charlotte Frogner.
Lydbok som jeg har kjøpt sjøl og hørt i kombinasjon med at jeg leste e-bok lånt på biblioteket.


Jeg tar det for gitt at om ikke alle har lest de to første "Innsirkling-bøkene", så har de om ikke annet fått med seg hva det dreier seg om, og at trilogien har fått svært mye og så godt som bare positiv medieomtale. Noen kritikere har riktignok klart å grave fram noen kritiske innvendinger, men det kan kanskje sees på mest som prinsipiell kritikk ;o)

Boka er en direkte fortsettelse av de to foregående bøkene, og la det være sagt med en gang: det vil være fullstendig bortkasta å lese denne uten å ha lest de forrige. Det er ikke slik at man ikke vil forstå handlinga, men man mister veldig mye av dybden og det psykologiske spillet. Og det er nettopp det psykologiske spillet jeg synes er det geniale med hele prosjektet.

Det hele dreier seg om David, som vokste opp i Namsos, studerte i Trondheim- og satte inn ei annonse i avisa for å få hjelp til å rekonstruere sitt eget liv etter å ha mistet hukommelsen. Hver av bøkene gir stemme til tre som har kjent David- først i denne siste boka kommer David selv til orde, og vi får dermed forklaring på hva som egentlig har skjedd.

I alle tre bøkene blir leseren tatt med inn i ubehagelige situasjoner og dysfunksjonelle (familie-) relasjoner med herskere og tapere. Det er langt mellom de hyggelige episodene Davids bekjentskaper forteller om, og mens man leser/ hører, sitter man nesten konstant med ei klo i magen. Beskrivelsene er ubehagelig realistiske og som leser/ observatør får man nesten bare lyst til å klappe igjen boka, slå av lyden, snu seg vekk. Alle aktørene er en del av et evig maktspill- det er umulig å komme unna, enten man er leser eller en brikke i det litterære prosjektet.

Så var det å komme med en konklusjon, da... Det er noen dager sida jeg var ferdig med boka (dvs. ferdig i betydning lest ferdig...), og jeg vet enda ikke om jeg liker eller ikke liker boka/ prosjektet. Jeg ser jo det opplagte, at Tiller har en fantastisk evne til å skape karakterer, han skriver stilsikkert og godt, historien er troverdig og engasjerende, men likevel altså; jeg er ikke sikker. Jeg trur rett og slett at det jeg ikke liker, det gjennomført ubehagelige, blir for mye for meg! Jeg er i hvertfall glad for at det ikke kommer enda ei bok fra Davids nærmeste krets, uten at jeg trur det gjør noen forskjell. Jeg har også lest Tillers "Skråninga", som er ei helt anna historie, men som også er av det svært ubehagelige slaget. Mulig det er det som er Tillers "greie", og det er mulig jeg bør styre unna i framtida.
Vil du lese andre omtaler av boka, er det bare å google. Det er flust med bokbloggere som har lest boka i tillegg til at de aller fleste avisene har anmeldt den.

Forresten: jeg har en negativ kommentar til innlesinga: det blir av og til litt "gnålete". Særlig synes jeg kvinnene vekselsvis framstilles som sutrete, evt urimelig fjåsete, ved at innleseren legger på unødvendige sukk og irriterende "unnskyldende" fnising, noe som får meg til å spørre om de kan ha misforstått opplegget litt.  Jeg lurer også på om det egentlig er nødvendig å gi Davids amerikanske svigerfar amerikansk aksent i innlesinga? Nynorsk med aksent lyder virkelig ikke bra, og jeg tviler på om noen av de som "bare" har lest sjøl, la på aksent da de leste disse dialogene. Godt da å kunne lese sjøl, i stedet for å irritere seg...