Et mikroinnlegg om en liten skuffelse

Fantastisk fin framside- det skal den virkelig ha som pluss!

Tilfeldighetene gjør at tre mer eller mindre tapte sjeler ender opp i samme blokk og samme oppgang. Tilfeldighetene gjør at de finner hverandre og dermed lys i tunnelen.
Jada, det er fint når totalt ulike mennesker finner hverandre og hjelper hverandre, og ja: det er fint når svarttrosten synger i skumringa- spesielt nå er det treffende og høyaktuelt. Men det hadde utvilsomt blitt mer underholdende hvis det hadde vært noen overraskelser underveis. Ikke engang slutten overaska meg, og det var kanskje det verste..
Jeg hadde kanskje for høye forventninger til denne, ettersom jeg likte "Jeg skal synge deg stille sanger" veldig godt. Hadde tenkt å lese den på nytt, men nå vet jeg ikke om jeg tør: kanskje det tryggeste er å la den få stå i fred i bokhylla som et godt leseminne, i stedet for å ta sjansen på å oppdage at lesesmaken har forandra seg, og få enda en nedtur?

Mange har lest denne, og på bokelskere.no ligger den med fine terningkast:

Det er jeg som har trilla fram en trist treer. Så... Da er jeg kanskje ikke helt som folk flest, men leser trøstig videre i andre bøker som har falt bedre i smak ;o)

I skumringen synger svarttrosten

Linda Olsson

289 sider

Oversatt av Gunnhild Magnussen

Utgitt av VigmostadBjørke , 2015

Biblioteksbok

To bøker om kampen for borgerrettigheter i USA

Å plystre slentrende forbi kirkegården

Av Susan Crandall
Cappelen Damm, 2014
352 sider
Oversatt av Monica Carlsen
Leseeksemplar fra forlaget


USA, 1963.
Starla er ei sprek jente på ti år som enda en gang har fått husarrest av bestemora si. Det som gjør det ekstra ille, er at det er 4. juli- dagen for fyrverkeri, parade, picnic og godteri. Starla er ikke tapt bak ei vogn, og lurer seg ut for å delta på feiringa. Nå går det ikke helt som hun hadde tenkt, hun blir oppdaget, og overbevist om at hun kommer til å bli sendt på forbedringsanstalt, bestemmer hun seg for å gå den lange veien til Nashville hvor moren hennes som forlot henne og faren da Starla bare var ei lita jente bor. Hun aner naturligvis ikke hvor urealistisk det er at hun skal klare noe sånt på egen hånd, og hun har nok heller ikke et helt realistisk bilde av hva slags person moren hennes egentlig er.
Utpå dagen blir hun tilbudt skyss et stykke på veien av Eula, ei godt voksen farga kvinne i ei gammel skranglekasse av en bil. Med seg i bilen har hun en baby, og Starla blir både overraska og skremt da hun ser at ungen er hvit. Først tror hun at hun passer ungen slik at familien hun er hushjelp for kan feire dagen, men etterhvert skjønner hun at det ikke er slik det henger sammen.
Da de kommer hjem til Eula, begynner dramatikken. Mannen til Eula blir rasende! Selvfølgelig for at kona har tatt med seg den fremmede babyen, men aller mest fordi Starla er der: en hvit jentunge som kan avsløre alt kona har stelt i stand. De kommer seg etterhver bort fra gården, men den videre ferden kommer til å gi dem en rekke nye utfordringer, både praktiske, økonomiske og ikke minst fordi de har forskjellig hudfarge: det viser seg at de aller fleste enten er negative til eller redde for å hjelpe en av "sine" så lenge denne er i følge med den andre..

Med en tiåring i hovedrollen, får fortellinga en litt naiv grunntone. Jeg var først litt skeptisk til hvordan det ville fungere, men i ettertid synes jeg det var greit å få historien fra Starlas perspektiv. Det gjør at man i tillegg til å få ei bok om borgerrettighetskampen, også får ei bok om hvordan forholdet og samspillet mellom barn og voksne kan arte seg, hvordan misforståelser og mistolkninger kan skape avstand og problemer.
Ei fin, lett lest bok som ikke krever noe som helt av leseren, annet enn noen timer oppmerksomhet, litt drikke og kanskje et par kjeks mens man leser.

Vida og Miss Hazel

Av Jonathan Odell
Lydbokforlaget/ Pax, 2015
Spilletid 15:39
Oversatt av Ragnhild Eikli
Lest av Elisabeth Vatn
Lydfil kjøpt sjøl

USA, 1947.
Hazel er ei hvit ungjente som drømmer om å komme bort fra alt det usle livet hittil har gitt henne, da en stram fyr i marinens hvite sommeruniform kommer inn i butikken hvor hun jobber. Beskrivelsen av dette møtet kan vel best beskrives som klisjéaktig og flau, men hvordan det var eller ikke var, så var det begynnelsen på nettopp den nye starten Hazel ønska seg. De to gifter seg og flytter, får først en sønn så en til. Mannen bygger opp sitt eget firma og er framgangsrik og optimistisk så det holder. Hazel derimot føler alltid at hun kommer til kort, alkohol blir medisinen hun tyr til, og da den yngste gutten dør i ei ulykke, raser verden sammen for henne.
Det er da Vida kommer inn i livet hennes. Vida får høre om den ulykksalige familien, tropper opp og ber om jobb- gudene skal vite at familien kan trenge noen for å trekke i trådene og holde restene sammen. Det hun ikke forteller noen, er at hun har helt andre og personlige grunner til å ville jobbe hos akkurat denne familien- eller rettere sagt akkurat i dette huset. Naboen er nemlig en hun har noe uoppgjort med, Vida har sverget hevn, og tar seg god tid for å finne den rette anledningen.
Det ingen av de to kvinnene vet da de møtes, er at det tragisk nok eneste de har til felles, nemlig at de begge har mista en unge, snart skal bli mye mer. Først er det ingenting annet enn dårlige følelser mellom dem: mistro, misunnelse, sinne, frustrasjon. Vida synes den stakkarslige Miss Hazel skulle tatt seg sammen for å ta seg av den sønnen hun faktisk har i live, mens Hazel på si side synes Vida er sjølvgod, slem og ikke så rent lite frekk.

Dette er også ei bok om kampen om bergerrettigheter for de fargede. Jeg skal ikke skrive så mye mer om hvordan dette utvikler seg, for da trur jeg mye av spenninga blir borte for de som har lyst til å lese/ høre boka sjøl. Dette er nok ei litt mer "voksen" bok enn den første, men det betyr absolutt ikke at den verken er utfornrdende eller komplisert. Den er engasjerende, lettlest og underholdende, men som de fleste bøker med dette temaet, litt for forutsigbar. Boka redder seg inn med at karakterene er gode og truverdige, og at både de og forholdet dem i mellom utvikler seg etterhvert som historien ruller fram.

Begge bøkene endte opp med terningkast fire på bokelskere, de føyer seg nok raskt inn i rekka av bøker man husker tittelen og coverbildet på, men som man får problemer med å gjengi detaljer fra. Det er i grunnen helt greit: veldig ofte er det greit å bare la seg underholde, uten at man nødvendigvis må vrenge sjela og hjernen for å komme seg gjennom boka. Anbefales til de som liker bøker fra denne perioden/ med dette temaet, de andre kan (fortsatt!) heller velge "Noen kjenner mitt navn" av Lawrence Hill- den er forsatt i ei klasse for seg ;o)

LoTus BLuEs

Av Kristina Ohlsson

Lydbokforlaget/ Gyldendal, 2015
Spilletid: 10 timer, 23 minutter
Oversatt av Inge Ulrik Gundersen
Lest av Jan Martin Johnsen
Lydfil mottatt fra forlaget.

Jeg er ikke sikker på hvilket nummer i rekken av Ohlsson-bøker dette er, men at det er den nyeste har jeg klart for meg! Jeg har hørt/ lest og likt et par av forfatterens forrige bøker, (omtale her og her), men denne gangen er det en ny miniserie (to bøker) med helt nye mysterier og nytt persongalleri. Forventningene er høye også denne gangen!

Det er varmt. Det er fredag. Det er sommer. Det er snart helg, og det er snart sommerferie for advokaten Martin Brenner og samarbeidspartneren/ elskerinna/ eks-kjæresten hans Lucy. Den rastløst dorske atmosfæren er ikke til å ta feil av, og Brenner er over hodet ikke interessert da en litt uflidd mannsperson kommer inn på kontoret for å be om hjelp. Han lar seg likevel overtale- til å gi Bobby Tell ti minutter for å fortelle om saken, så skal han vurdere om han vil ta "saken" eller ikke. "Saken" er Bobbys søster, Sara Tell alias Sara Texas, som tok livet av seg for et halvt års tid sida. Rett før selvmordet, hadde hun tatt på seg skyda for flere drap, både i Sverige og i USA. Bobby kan ikke forstå at søstera kan ha begått disse drapene, og hva med den lille sønnen hennes, Mio, som forsvant fra barnehagen samme dag som Sara tok livet sitt? Hvor ble det av ham? Hvordan kunne han bare forsvinne i løse lufta? Ingen spor og ingen levninger?
Det ender så klart med at Benner tar saken, og etterhvert blir både han og Lucy dratt inn i en innfløkt og vanskelig sak som strekker seg fra Stockholm over til flere byer i USA og tilbake igjen. Det viser seg at vold og drap, prostitusjon, korrupsjon og mafialignende tilstander er ingredienser som også skal sette Benners nærmeste familie i fare mens han leter etter svar.
Det vanlige i krimbøker er at det legges ut ledetråder og snubletråder, men her synes jeg det er kjempevanskelig å forutsjå hva som dukker opp bak neste sving. Jeg trudde jeg hadde avslørt hva som hadde skjedd med Mio, men det er bare å innrømme det: jeg tok feil!!! Her er det bare å henge med i svingene, og vente på at forteleren gir deg forklaringene etterhvert.

Boka er litt spesiell ved at historien gjengis som et intervju som renskrives. Journalisten kommer med enkelte spørsmål og kommentarer, men det er Martin Benner som er hovedperson og gir en introduksjon til de forskjellige kapitlene. Historien fortelles nærmest som et referat, uten parallellhistorier, sidesprang eller tilbakeblikk. Spørsmålene er mange, plottet innfløkt og spennende, men ikke på en heseblesende måte. Personene i boka er kanskje litt stereotype og fargelegges ikke spesielt mye. Samspillet dem imellom synes jeg derimot beskrives veldig bra, noe som er med på å gi litt ekstra underholdningsverdi.
Jan Martin Johnsen leser veldig bra!

Konklusjon:
Enkel og truverdig rett-fram-krim uten altfor mye blod, splætt og griseri. Boka anbefales til krimentusiaster, og jeg gleder meg til å få med meg slutten på Benners/ Ohlssons fortelling!

Tine og Heartart-Beate har også skrevet om Lotus blues.

Vi var familien Mulvaney, av Joyce Carol Oates

Pax Forlag, 2013
Utmerket oversatt av Tone Formo
533 sider
Boka var jeg superheldig som vant i en konkurranse på bloggen til Kasiopeiia.

Er det ikke underlig med disse bøkene, dere?! Det var i fjor høst jeg vant denne boka, og jeg var veldig fornøyd med å ha litt vinnerlykke ;o) Jeg fikk inntrykk av at dette var ei helt spesiell bok, og så fram til å fordype meg. Så var det den vegringa mot tjukke bøker, da... Redselen for å "kaste bort" tid på bøker som ikke innfrir forventningne øker proporsjonalt med antall sider. Ser jeg på statistikken og erfaringene fra denne leseopplevelsen, er det en fullstendig ubegrunna frykt!

Allerede fra første setning, første avsnitt, første side, setter forfatteren standarden:

Det var vi som var familien Mulvaney. Dere husker oss?
Men dere trodde kanskje at vi måtte være en større familie? Jeg har støtt på folk som trodde at vi var en hel klan. I virkeligheten var det bare seks av oss: pappa, Michael John Mulvaney senior, mamma, Corinne, brødrene mine Mike junior og Patrick, søsteren min Marianne og meg - Judd.
(...)
Lenge misunte dere oss, etterpå syntes dere synd på oss.
Lenge så dere opp til oss, etterpå tenkte dere: Fint! - de fikk som fortjent.

Man skjønner med en gang at noe alvorlig skjedde, og blir nærmest dratt med videre, lenket til fortelleren, Judd, i håndjern.
Familien syntes å ha alt. Absolutt alt en familie kan ønske seg. Det fører til både beundring og misunnelse, men etter en skjebnesvanger valentinesfest i 1976, skal alt forandre seg. (Marianne hevder hardnakket at hun ikke husker nøyaktig hva som hendte, men det konkluderes med at hun ble voldtatt.) Fra å være en respektert, sammensveiset, harmonisk, glad og sprudende familie, rives de fra hverandre av tabubelage følelser som skam, hevnlyst og anger. Ingen av dem klarer å sette ord på følelsene sine og som båter uten ror eller årer driver de hjelpeløst lenger og lenger bort fra hverandre.

"Det er sånn det er med familier noen ganger," sa Judd. "Noe går galt og ingen vet hvordan de skal rydde opp i det, og så går årene, og - ingen vet hvordan de skal rydde opp i det."

Dette går for å være forfatterens gjennombruddsroman, og hun har vært enormt produktiv: Over femti romaner i tillegg til noveller, lyrikk, barne- og ungdomsbøker, prosa, essays, drama og memoarer! Den selvbiografiske "En enkes beretninger" fra 2011, er kanskje den som har fått mest oppmerksomhet her i landet. Dette er den første av bøkene hennes jeg leser, og jeg er utrolig fascinert av måten hun klarer å skape spenning uten at det egentlig skjer så mye dramatisk (sett bort fra den ene hendelsen med Marianne). På en måte er romanen en form for dissekering: Alle små og store episoder, reaksjoner og følelser blir plukket fra hverandre og lagt under ei lupe, før enkelt-elementene pusles sammen til et helt bilde igjen. Alle de seks familiemedlemmene blir like grundig vist fram, og man får underlig nok like stor forståelse og sympati for dem alle, selv om man naturlig nok ikke vil forsvare alle handlemåtene. 

En av de absolutt mest fullkomne bøkene jeg har lest. Og det gjelder ikke bare for i år!

PS. Jeg leste et sted at Oates nevnes hvert år før Nobels Litteraturpris skal deles ut, og at det hver gang når hun ikke får den, begrunnes med at hun har skrevet for mye (og kanskje for forståelig?). Med fjorårets prisvinner i tankene, er hun sikkert ikke den mest aktuelle i år, men en verdig kandidat hadde hun definitivt vært. Så får vi bare vente en snau times tid til, før komiteen i Stockholm avslører hvem den utvalgte er ☺

Edit: Prisen gikk til franske Patrick Modiano- totalt ukjent for meg! Biblioteket her har ikke noe av ham, og i alle Hedmark fylkes bibliotek finnes kun to bøker som er oversatt til norsk (Engerdal, Konsvinger og Hamar har ett eksemplar hver): "Gater i mørke" fra 1979 og "Søndagene i august" fra 1988. Kuriøst? Noen som har lest?

Stiklingen, av Au∂ur Ava Ólafsdóttir

Pax forlag, 2013
266 sider
Særdeles godt oversatt av Silje Beite Løken
Boka lånte jeg på biblioteket.

Lobbi (et av farens kallenavn på sønnen) er en 22 år gammel gutt fra Island, og bortsett fra at han er like glad i roser som hans (forholdsvis nylig) avdøde mor var, er det ikke mye han er sikker på her i livet.
Han har hørt og lest om en berømt klosterhage sør i Europa, og bestemmer seg for at han vil dra dit for å prøve å restaurere den gjengrodde og forsømte hagen. Med seg i bagasjen har han noen rosestiklinger moren hadde klart å dyrke fram i drivhuset sitt.
Før han drar, klarer Lobbi å gjøre situasjonen enda litt mer kaotisk for seg selv, da det vise seg at ei jente- et svært så tilfeldig bekjentskap- ble gravid etter av de (av alle ting) hadde tilbragt noen korte nattetimer sammen i drivhuset.
Etter ei plundrete reise full av forviklinger, får han installert seg på et pensjonat rett ved klosteret, kommer i gang med arbeidet- og blir overrasket av at jenta han fikk barn med kommer ned sammen med dattera. Hun vil at Lobbi skal ta seg av jenta noen uker, slik at hun kan få gjort ferdig ei viktig innleving i forbindelse med studiene sine.

Hvis man bare ser på den ytre handlinga, kunne dette vært et bemerkelsesverdig stort gjesp av ei bok. Det er det virkelig ikke!! At den er stillferdig og rolig, er derimot hevet over enhver tvil- og det er ment som en kompliment ;o)
Stillferdig, rolig, klok, småvittig og tankevekkende om (familie-)relasjoner, omsorg, frykt for å bli avvist eller ikke passe inn, kjærlighet, å lete etter seg selv, finne seg selv og finne litt av hvert annet underveis.
Nydelig velklingende språk, vakre navn, herlige stemninger og et uforglemmelig samspill mellom aktørene. Et persongalleri man trolig ikke kan unngå å bli glad i ;o)
Mest imponert er jeg kanskje over at forfatteren har klart å formidle så mye godhet og varme! Boka anbefales varmt og hjertlig; perfekt ferielektyre, uansett om man ønsker seg til sydligere breddegrader eller foretrekker lange, lyse sommernetter i nord.

Andre som har lest boka er for eksempel RoseMarie, Beathe og Solgunn- alle de te skriver godt og utfyllende om den, så besøk gjerne sidene deres hvis dere ble nysgjerrige!

Forresten: Jeg kan ikke la være å tenke på alle likhetene mellom Lobbis datter og rosestiklingene han tar så godt vare på; les boka så vil dere skjønne hva jeg mener!

Lite datatid i det siste, men derr!!! var jeg forhåpentligvis i gang med litt skriving igjen...
Det er mer jeg har lest og hørt sida sist, jeg skal prøve å holde det litt mer i gang her, men klok av skade lover jeg ingenting!

Buddha på loftet, av Julie Otsuka

Lydbokforlaget/ Oktober forlag, 2014

Oversatt av Ika Kaminka
Fint lest av Bodil Vidnes Kopperud
Spilletid: 3 timer, 54 minutter
Boka har jeg kjøpt sjøl.

Det er perler som denne lille, store boka som gjør at lesing er så fantastisk! Jeg lasta ned lydfil til mobilen rett før helga, men det var først i dag jeg rakk å høre den. (Hundene er veldig godt fornøyd med at a mor hører på lydbok, og glemmer seg helt bort når vi er på tur ;o)
( Se gjerne presentasjonen jeg hadde tidligere i dag, eller klikk inn på en av forlags-linkene over her for å lese mer om handlinga)

Hvor skal jeg begynne?...
Fortellermåten er helt spesiell; et sted så jeg at de kalte det en "kollektivfortelling", ettersom det hele veien er "vi" som er fortellerstemmen, altså de japanske kvinnene. Dette gjør historien på en måte allmenn- vi opplevde disse tingene, vi så dette hende- før fortelleren plutselig blir en annen mot slutten av boka, og den nye fortelleren gir oss en del av historien sett fra en annen vinkel. Dette siste høres nok litt rotete ut, men jeg kan ikke fortelle helt hvordan det er, uten å avsløre for mye! (Dere skjønner det når dere har hørt eller lest boka, for det er jeg sikker på at dere kommer til å gjøre!!!)
I tillegg er lange oppramsinger av japanske navn og skjellsettende hendelser, samt gjentakelser, spesielt av ting som har hendt, viktige virkemidler. Dette høres slett ikke fengende eller bra ut, men det er det virkelig! Det må dere bare tru meg på ;o) Det gjør at det blir en helt spesiell stemning og rytme jeg aldri har funnet i noe bok tidligere- originalt og helt riktig.
Historien som fortelles er konsentrert, sterk, rystende og hjerteskjærende- og aller mest opprørt blir jeg kanskje når jeg tenker at det den dag i dag finnes tilsvarende skjebner over store deler av verden- kanskje aller mest i den vestlige delen. Historien til dagens postordrebruder ender (naturligvis) ikke like tragisk, men likevel; håp og brytte løfter, usikkerhet og ønsket om å bli godtatt er nok mye likt. Og det samme må man vel kanskje kunne si om våre egne reaksjoner og holdninger; de stigmatiseres, isoleres og vil trolig aldri kunne bli fullstendig integrert i samfunnet. De blir på en måte mistenkeliggjort samtidig som vi synes synd på dem.

Jeg synes det er vanskelig å finne noe mere "vettugt" å skrive om denne, men Rose-Marie har en fyldig omtale av boka på bloggen sin- klikk dere videre dit! Og etter at dere har gjort det, bestiller dere og leser denne vakre lille saken, før dere går løs på Jamie Fords "Hotellet på Hjørnet av Bitter og Søt"- der får man nemlig vite mer om hva som skjedde med japanerne i Amerika etter andre verdenskrig. Satt på spissen kan jeg vanskelig tenke meg en mer håpløs situasjon.

Utrenskning

Sofi Oksanen

Lydbokforlaget/ Oktober, 2012
Oversatt av Turid Farbregd
Lest av Gisken Armand
Spilletid: ca 9 timer, 23 minutter


Dette er Oksanens tredje roman, den hun fikk Nordisk Råds Litteraturpris for i 2010. Forfatteren er oppvokst i Finnland med estisk mor og finsk far. Forfatteren er kjent for å skrive sterke historier, gjerne med et estisk-historisk bakteppe.
Hun er i disse dager aktuell med bok nummer fire, Da duene forsvant.

Vest-Estland, 1992. Den aldrende Aliide styrer på kjøkkenet da hun kaster et blikk ut av vinduet, og får øye på en bylt som ligger på bakken under et tre på gårdsplassen. Til tross for at hun er uhyre mistenksom, går hun ut for å finne ut om jenta er levende eller død. Hun skjønner med en gang at noe er forferdelig galt, men bestemmer seg for at hun må prøve å hjelpe den fremmede jenta. Det viser seg at Zara er russisk, og har vært offer for menneskehandel. Hun er tydelig preget av mishandlig og er livredd for at forfølgerene skal finne henne.
Etterhvert som Aliide og Zara får fortalt sine historier, skjønner leseren at til tross for aldersforskjell og andre opplagte ulikheter, er det mange bånd som kan binde dem sammen.

Leseren blir kastet rett inn i ei scene preget av frykt, mistenksomhet og nerver i høyspenn. Ingen av dem vet noe om den andre, og begge har én tanke som overskygger alt de foretar seg; de vet ikke om de kan stole på den andre. De er hele tida på vakt.
Vi blir med tilbake til tida rundt andre verdenskrig, da Estland var kamparena for Russland og Tyskland. Begge landene ville ha herredømme over landet, begge parter hadde hemmelige agenter spredt utover, og innbyggerne måtte hele tida være forferdelig forsiktig med alt de sa og gjorde. Ingen visste hvem som støttet hvem, eller hvem som kunne tenke seg å være angivere.

For noen år sida, forsøkte jeg meg på Oksanens "Stalins kyr", men sida jeg aldri fikk helt taket på den, var ikke forventningene til denne de aller høyeste. Nå som jeg har hørt Gisken Armand lese "Utrenskning", er jeg utrolig glad for at jeg gav forfatteren en sjanse til! Boka er full av spenning og nerve, den er grusom og uforglemmelig. Hvor langt er et menneske villig til å strekke seg for å overleve? For å få det de ønsker seg? Kan man noen gang legge historien bak seg, og gå uforstyrret videre?
Estland er faktisk et av nabolandene våre, man vi kan vel ikke akkurat si at vi kjenner det spesielt godt? Boka er ikke ny, men den er fantastisk godt skrevet, den er like aktuell nå som da den kom ut, og jeg trur de fleste av oss kan ha godt av å få utvidet både horisonten og kunnskapsnivået vårt en smule.
Konklusjon: Boka anbefales virkelig på det varmeste!!

Trykk HER hvis du vil høre utdrag fra boka.

Helbredelsen

Jonathan Odell

 

Pax Forlag/ Lydbokforlaget, 2012
Spilletid: ca 13 timer
Oversatt av Kia Halling
Lest av Bodil Vidnes-Kopperud


Jeg hadde lest så altfor mange, altfor gode omtaler av denne boka og historien før jeg hørte den selv. Derfor har jeg latt det gå litt tid før jeg nå sette meg ned for å skrive litt om hva jeg synes.

Først av alt; det er absolutt ikke noe direkte galt med boka, den er viktig, hjerteskjærende, rørende og faktisk også litt morsom innimellom. (Navnet på apen, Daniel Webster, er for eksempel ganske fornøyelig...) Men jeg hadde faktisk ventet meg noe enda mer, noe større, enda mer... originalt, kanskje?

En fortelling i historien
Det er en aldrende Gran Gran som forteller historien sin til ei stum lita jente, Violet, som plutselig blir etterlatt på trappa hennes. Det er historien om Yvandi/ Granada, den nyfødte slavedattera som blir tatt fra foreldrene sine for å gi Fruen trøst og en erstatning etter at hennes egen datter døde. Som Fruens speseilt utvalgte, vokser hun opp i et slags ingenmannsland; hun blir ikke fullt ut akseptert verken blant slavene eller de hvite. (Den naiviteten og uvitenheten dette skaper, er faktisk med på å gjøre boka troverdig.)
Da slavene på plantasjen blir rammet av svarttunge (en mangelsykdom), kjøper plantasjeeieren en slave, Polly Shine, som kan å helbrede. Allerede første dagen, blir Polly Shine oppmerksom på Granada, og ber om at hun skal bli lærlingen hennes. Granada er svær uopplyst, skeptisk, naiv og absolutt ikke moden for oppgava, men Polly gir ikke opp. Etterhvert får Granada nok kunnskaper til å hjelpe til med de syke, men skepsisen til Polly blekner likevel ikke. Denne skepsisen og naiviteten, og tilliten hun har til eierne, gjør at Granada en dag foretar seg noe som skal sette flere liv i fare, og skal komme til å forandre livene til veldig, veldig mange- både blant slavene og de hvite.

Aller best liker jeg samspillet mellom GranGran og Violet. Hvordan den gamle bruker fortellingene til å vinne Violets tillit- og hvordan Voilet får GranGran til å erindre. Samspillet mellom disse to er fantastisk! -Og hvordan historiene deres viser seg å være sammenflettet er egentlig forventet, men likevel rørende.

Konklusjon:
Andre har nok blitt mer grepet av denne enn det jeg ble, for eksempel Beathe og Bokelskerinnen, men det absolutt ei bok jeg er glad for å ha fått med meg. Den berører temaer som desverre er aktuelle også i dag, og jeg kan gjerne anbefale boka til de som liker å lese historiske romaner med sterke skjebner.

Tigerens kone

Téa Obreht

Schibsted Forlag, 2012
331 sider
Oversatt av Marius Middelthon

Historien er fra et ikke-navngitt land på Balkan, trolig det tidligere Jugoslavia. Befolkningen opplever enda en gang krig, og for å bidra til gjenopprettelse av en viss form for kontakt med landet på "den andre siden av grensen", det som tidligere var en del av hennes eget hjemland, har Natalia meldt seg som frivillig til et vaksinasjonsprosjekt rettet mot barnehjemsbarn der.
Underveis får hun beskje om at bestefaren er død, og at omstendighetene er svært uklare. Parallelt med at Natalia leter etter svar på hva som har skjedd- og hvorfor, forteller hun historier fra sin egen oppvekst og historier bestefaren har fortalt henne fra sitt liv; historien om tigerens kone og Mannen som ikke kunne dø. Historiene har naturligvis en forbindelse, og viser seg å være avgjørende for at bestefaren la ut på den siste reisen.
Historier i historien- det er et grep som ofte gir ei bok det lille ekstra; det som løfter den fra en helt grei historie til noe du suger til deg med stor takknemlighet og glede. Her er elementene satt perfekt sammen, og det er ikke mindre enn fabelaktig at en så ung forfatter (hun var 26 da boka kom ut) kan debutere med et så gjennomtenkt, sammensatt, gjennomført verk!

Det er ikke lett å skrive noe som yter boka full rettferdighet, men jeg skal prøve å beskrive følelse den gav meg: Natalia nøster opp i sin egen, bestefarens og Balkans historie, og forteller på en nydelig og underlig måte som om hun plutselig har våknet og oppdaget at hun har en viktig historie å fortelle, og at det er viktig at historiene blir gjengitt korrekt, slik at ingen aspekt skal gå tapt underveis.

Jeg bøyer meg i støvet, anbefaler boka på det hjertligste og linker til Solgunn sin supre omtale av Tigerens kone!

Ps: boka er også omtalt her!

Finland, Estland

Stalins kyr
Sofi Oksanen



Forlaget Oktober 2009
162 av 431 sider.












Estland har en historie som er preget av mye uroligheter og okkupasjoner. Landet, eller deler av landet har vært okkupert av både Sverige, Danmark, Tyskland, Polen-Litauen og Russland, og så vidt jeg vet er det fortsatt deler av landet (i nord-øst og sør-øst) som ligger under russisk herredømme, uten at noen formell grenseavtale har blitt inngått. Hovedstaden Tallinn, står på UNESCO´s verdensarv liste, og har de siste årene blitt et populært turistmål.

Når jeg har "lest meg opp" på Estlands historie nå for å blogge om Oksanens debutroman, får jeg faktisk litt lyst til å lese mer... Men, jeg har allerede begynt på ei ny bok som fenger fra side én, og da er det strengt tatt verken lett eller nødvendig å slite mer med denne. Jeg har virkelig prøvd, og jeg ser jo at her er det kvaliteter som absolutt er verdt litt honnør, men likevel, altså; jeg står på mitt, og legger den bort. I hvertfall for denne gangen. Føler ikke at jeg er med i historien, kommer ikke under huden på personene og får litt følelsen av å være på ei tredemølle. Og jeg vet at de aller, aller fleste er uenig med meg; jeg har ikke funnet en eneste omtale som ikke er positiv, så kanskje jeg bare er på feil sted, til feil tid? Har opplevd at bøker jeg har lagt bort og tatt fram at senere, har gitt en helt anna opplevelse ved andregangs forsøk.

Stalins kyr er skrevet av finsk-estiske Sofi Oksanen, og er historien om tre generasjoner estiske kvinner: Anna som er bokas spiseforstyrrede hovedperson, hennes mor Katariina som giftet seg med en finne (Annas far) og flyttet til det som omtales som Steinfinland, og Sofia, bestemora. Vi får innblikk i hvordan det er å leve i et overvåkningssamfunn, og ikke minst hvordan det kan være å leve med minnene om overvåkningen; at alle kan være spioner, angivere, fiender, at man aldri bør stole på noen, og at man alltid må være forberedt på å gå krokveier, både fysisk og "taktisk" for å få det man ønsker seg eller trenger. Det handler om hvordan mennesker hele tida må tilpasse seg dagens forhold, samtidig som historien overskygger det meste.

Anna ble en jente som ikke skammet seg over noe, selv om det ikke fantes annet enn skam og taushet, skammens taushet og tausheten skam. (sitat s. 78)