Dronen av Unni Lindell

Jeg har ikke lest alle bøkene fra Unni Lindell, men de to forrige, "Brudekisten" og "Jeg vet hvor du bor" har jeg kontroll på, og det er de viktigste å få med seg hvis man vil bli mest mulig kjent med Marian Dahle som er den nye hovedpersonen i Lindells kriminelle verden. Cato Isaksen henger fortsatt med, men nyter altså en mer anonym tilværelse i de siste bøkene.
Marian Dahle er fortsatt ikke helt i vater etter at hun nesten ble drept på slutten av "Brudekisten". Det går stadig bedre, selv om hun fortsatt tyr til lett selvmedisinering med varer fra AS Vinmonopolet når ting ble for vanskelig. Sida sist har hun blant annet fått en fabelaktig kjærest- som hun gjør hva hun kan for å bli kvitt; det beste er å være alene, for da trenger man ikke å være redd for å miste...

Ved en nedlagt militærleir i Maridalen finner man liket av en mann som er brutalt drept. Drapet fant sted på nøyaktig samme sted som ei ungjente ble drept fem år tidligere, og da det viser seg at det er mange likhetstrekk mellom de to sakene, blir Marian Dahle i egnskap av å være en del av politiets cold-case-gruppe kalt inn. Det fiffige denne gangen er at leseren (evt lytteren...) helt fra begynnelsen bør ha fått med seg hva som har skjedd og hvem som er skyldig. Alt står ikke med rene ord, men det er såpass tydelig at det er ikke mye lesing mellom linjene som skal til og det utvikler seg raskt og hintene er såpass mange, at spenninga består først og femst i om Marian og kollegaene klarer å løse saken før det er for sent, og om noen klarer å sno seg unna- etterforskerne har ikke leserens privilegium, å lese boka ;o)

Persongalleriet er forholdsvis stort og de fleste aktørene er som seg hør og bør mer eller mindre suspekte. Et dronefirma leier lokaler ved den gamle militærleieren, de har flere ansatte med en forhistorie, bonden på nabogården driver tjuvjakt og finner mora svært hardt skadd i sauefjøset og hun dør etterhvert på sykehuset, en "sporingsekspert" av det litt retarderte slaget (ikke mine ord) pendler mellom hjemmet, militærleieren og kontoret sitt på Posten osv. Ei fraværende alenemor med en fremmelig liten sønn har flytta inn i dragehuset hvor Marian bor, og frøken Dahle er alt annet enn begeistra for all lyden som følger med unger- helt til Leo en dag plutselig er sporløst forsvunnet. Hun mistenker at forsvinninga kan knyttes til etterforskninga av drapssaken i Maridalen. Mistanken får store konsekvenser for Marian privat, men da guttens somaliske far ikke svarer på mobilen, konkluderer man med at det er faren som har tatt med seg sønnen til hjemlandet. Savnetsaken legges på is og sanda i Leos timeglass renner jevnt og trutt uten at det offentlige gjør særlig mye til eller fra, og det er i denne delen spenningskurven er brattest- det er noe med gale, mentalt ustabile voksne og troskyldige, forsvarsløse unger...

Det er kanskje litt feil å skrive, men også denne gangen har det vært en ren fornøyelse å følge med på drap, forsvinning, psyke mennesker og halvfomlete politfolk diktet fram av Unni Lindell. Plottene hanger godt sammen og med et lite snev av velvilje er gjennomføringa overbevisende og truverdig. Denne gangen er jeg nok litt ekstra begeistra for hvordan forfatteren hele veien lar leseren ligge ett hakk foran etterforskerne, slik at man faktisk blir irritert over at de ikke ser hvilke kardinaltabber de gjør underveis- absolutt en anbefalingsverdig krim med spenning og god framdrift, Lindell på sitt beste, spør du meg 😳😱

Når man låner lydbok på biblioteket blir man en litt annerledes konsument enn hvis man har lydfil på mobilen. Denne gangen hørte jeg mens jeg kjørte til og fra samt venta på tur hos veterinæren, mens siste del gikk med mens jeg trøsta sjuk hund og hekla pynt til en avblomstra halvdød orkidé. Litt spesielt med tanke på hvordan det gikk med hundene i boka..

******************************

Lydbokforlaget/ Aschehoug, 2018

Spilletid 9.56/ 375 sider 

Godt lest av Ane Dahl Torp

Lånt på biblioteket

Andre entusiastiske bloggere:

Artemisia

Tine

Den andre Berit

Bjørnebok

Damhaug- bokhyllelesing i august. Bl.a.

Ingen vet hvor haren hopper, den svinser litt hit, den spretter litt dit...
I august var tema for Heddas Bokhyllelesing "Bok nummer femten" i ulest-hylla. Hva som stod som nummer femten da vi var kommet til sensommern, er heller ikke godt å vite, men jeg hadde altså satt opp Torkil Damhaugs "Døden ved vann" som rundens bok- og gjett hva?? Boka ble lest, og ikke bare det: nå i høst har jeg lest (og hørt) tre bøker til av samme forfatter, og det betyr selvfølgelig at jeg virkelig har likt det jeg har lest! Det betyr også at det er på høy tid med et aldri så lite samleinnlegg.

Først en kort presentasjon av de fire bøkene, deretter litt tanker rundt bøkene- hva er det som gjør at de skiller seg fra andre thrillere? Hvorfor blir jeg så voldsomt revet med gang på gang?

"Døden ved vann" fra 2008 har flere handlingstråder og åpner med en lang prolog, hvor vi får høre om tolv år gamle Jo som er på Kreta sammen med foreldrene og småsøsknene sine. Foreldrene drikker tett, Jo må være barnevakt og det skinner gjennom at det er mye som plager Jo- og det legges opp til at leseren skal ane at fæle ting er i vente. Deretter gjøres det et hopp tolv år fram i tid, og vi møter norske Liss som bor, jobber og studerer i Amsterdam. Hun har alltid levd et forholdsvis utsvevende liv, men da hun får en telefon om at søstera Mailin, som er den eneste hun virkelig bryr seg om, har forsvunnet, brenner hun ettertrykkelig alle bruer, og drar rett tilbake til Oslo for å finne ut hva som kan ha skjedd. Vi blir etterhvert kjent med et variert og truverdig persongalleri, etterforskere, familie, kollegaer av Mailin, venner og bekjente av den ene og den andre. Det virker som at mange har ting de vil holde skjult, og løgner, ubehagelige konfrontasjoner og situasjoner er viktige virkemidler i historien. Perspektivet veksler stadig, og bidrar til å stresse leseren, samtidig som stemningen er gjennomgående mørk og uhyggelig- leseren skjønner jo at det er en forbindelse til den omtalte sydenferien til Jo, en eller annen skjuler hvem han eller hun egentlig er, men man skal være mye mer oppvakt enn meg for å se sammenhengen før forfatteren avslører den! Spennende, overbevisende og overraskende- det er lett å trekke konklusjonen at forfatteren både er kunnskapsrik og rik på erfaringer fra flere fagfelt som kan gi dybde og truverdighet til en psykologisk thriller som dette.

"Ildmannen" kom ut i 2011 og gav forfatteren hans første Rivertonpris. Dette er også en psykologsk thriller hvor leseren blir sittende å lure på hvem den anonyme stemmen tilhører. Til å begynne med får vi høre historien om en unggutt som kommer fra Pakistan til Norge på 70-tallet. Mye handler om dype kulturkonflikter, om å gå seg vill i et samfunn som ikke på noen måte ligner det man kommer fra, men likevel prøve å tilpasse seg slik at man kan bygge ei framtid i det nye landet. Nå som jeg sitter her og skriver, slår det meg at Damhaug bruker samme navne-trikset som i forrige bok: vi aner hva som skjer, men vet ikke hvem personene fra "den gamle historien" er da nåtidshistorien tar til! Det er et superenkelt og supereffektivt grep, rett og slett! Det begynner som en enkeltstående, men likefullt grusom gårdsbrann der bortimot tretti hester brenner inne. Snart oppstår flere branner, og leseren skjønner raskt at det er samme ildspåsetter og at han har et prosjekt som på en skrudd måte gå ut på å hevne ting som har skjedd i fortida. Samtidig blir vi kjent med Karsten, en unggutt som er genierklært av klassekameratene, og følgelig står litt utenfor "det gode selskap". Da klassen får en ung vikarlærer, forandrer mye seg. Vikaren blir oppmerksom på Karsten, støtter ham når han havner i trøbbel, og gir mer eller mindre gode råd om hva han bør foreta seg.
Som i forrige bok: synsvinkler, perspektiv og ikke minst før og nå, endres stadig vekk. Det er ikke vanskelig å holde styr på hvem, hva, hvor- men det er altså dette elementet at man ikke vet hvem menneskene i den tidlige historien er når de dukker opp i det som foregår her og nå. Jeg ble forferdelig nysgjerrig på akkurat dette, og irriterte meg fryktelig på at jeg er en så elendig etterforsker!! Plottet er intrikat og finurlig- og det samme kan sies om måten romanen er bygd opp. I tillegg er slutten, her som i den forrige, overbevisende og uforutsigbar.

"En femte årstid" resulterte i Rivertonpris nummer to da den kom ut i fjor- vel fortjent var min umiddelbare reaksjon da jeg hadde lest boka!
Innledningsvis fortelles det om ulykka på Hammerdal Bruk i 1978. Finalen i fotball-VM skal spilles, og arbeiderne har rigget seg til med en liten reise-tv og ei spritflaske som går på omgang. Av forskjellige grunner er ikke stemningen særlig bra- og den blir slett ikke bedre da en av dem blir utsatt for ei grufull ulykke som koster ham livet. I et forsøk på å redusere konsekvensene, blir det lagt fram som at arbeideren var full og dermed uforsiktig. En løgn som skal forfølge de involverte, barna og enda til barnebarna deres.
Knapt førti år senere er takpappfabrikken nedlagt og forsøksvis avstengt. Fire ungdommer, Ann, Helene, Victor og Nicolai henger sammen, utfordrer og egger hverandre, tester grenser som ungdommer gjerne gjør. Ei natt går de for langt. "Streifern", snålingen, hakkekyllingen, blir stengt inne i kjelleren på takpappen, og de "glemmer" å dra tilbake for å slippe ham ut. Kort tid etter hendelsen i fabrikk-kjelleren, blir en av ungdommene funnet død, Ann er sporløst forsvunnet og det drar seg til for både den ene og den andre. Hammerdal er et lite sted, alle kjenner/ kjente/ kjenner til alt og alle, men det er ikke alt det snakkes om.
Hevn, ondskap og galskap, familierelasjoner- og hemmeligheter, korrupsjon, trusler, løgn og fortielser blir ei farlig blanding- den som kødder med feil folk, skal komme til å angre!

Hvem har sagt at døden er mer rettferdig enn livet? 

"Glasshjerte" er ny av året, og forfatteren har nok en gang skrevet en litterær thriller (ikke mine ord, men en veldig god beskrivelse).
Handlinga går over en måneds tid, fra 2. november 2017. Førstkommende torsdag skal Amina forsvinne. (Bare tanken på at jeg vet dette om framtida er nok til å gi meg knute i magen...) Jeg røper ikke for mye om jeg forteller at hun blir funnet drept ei drøy uke etter det.
Brødrene Mikkel og Robin er Aminas fettere og naboer. Mikkel er nitten og har en historie med overgrepsbeskyldinger og innleggelse på en psykiatrisk ungdomsavdeling. Robin er noen år yngre, autist (litt usikker på om eksakt diagnose er nevnt, eller om det bare blir sies at "han er som et lite barn") og mangler evnen til å uttrykke seg, det vil si: han har ordene, men får dem ikke ut i logiske setninger, kanskje fordi han ikke skjønner hvordan verden henger sammen? Han sier ting, men ofte blir det bare avfeid som masete eller gnålete "babbel", Jada, Amina sover. Altså: Robin har sett noe, men kan ikke fortelle hva, Mikkel vet noe, men vil ikke fortelle hva. Det blir trøbbel av slikt.
Spørsmålet er selvfølgelig hvem som drepte Amina og hvorfor. Mange har motiv, flere anledning.
Et rikt persongalleri vokser fram, både i antall aktører, og rent dybdemessig. Det er suspekte naboer, sære familiemedlemmer, intenst pågående ungjenter, nervøse advokater, hevngjerrige etterforskere, horer og antihelter. Som alltid i Damhaugs bøker blir menneskene mer og mer levende etterhvert som historien ruller fram. (På forunderlig vis gjelder dette også de døde) Flere og flere sider ved dem avsløres, tanker, utsagn, reaksjoner, holdninger- noe så lite og enkelt som blikk og skuldrertrekninger er med på å beskrive personligheter på helt geniale måter. Og som alltid: de fleste har noe de vil skjule, mange har noe de må skjule. Det blir trøbbel av slikt.

Det var de fire bøkene, så litt fundering om hva det er som gjør at disse skilller seg fra krim/ spenningsromaner generelt.
Først og fremst er det opplagt at forfatteren drar store fordeler av bakgrunn innen psykiatri, og da snakker vi ikke om sommerjobb ved lukket avdeling eller tilkallingshjelp på akutten. Han er utdannet lege, har spesialisert seg innen psykiatri og jobbet flere år innen faget før han ble heltidsforfatter. Han kan mer om menneskesinnet, dets muligheter og begrensninger enn de fleste, og det gjør at det han skriver blir realistisk og truverdig, hvor "sinnsykt" det enn måtte være. De fascinerende perongalleriene har jeg vel allerede nevnt, men for meg er det en klar sammenheng mellom faglig bakgrunn, menneskekunnskap og karakterbygging- absolutt noe som er med på å øke klisterfaktoren!
Miljøskildringer og beskrivelsene av omgivelser er ofte stemningsskapende og mørke, man kan kjenne mugglukt, føle kuldgufs, høre øredøvende stillhet, ane blikk i nakken. Uten lange utgreiinger sitter uhyggen og spenninga i leseren, som ikke får ro før siste side er lest.
Et annet moment er at ingenting er opplagt, lite som det ser ut ved første øyekast. Alle sakene er solid oppbygd, det er forgreninger og knutepunkt leseren ikke kan gjette eller resonnere seg fram til. Overraskelser og vendepunkt står nærmest i kø, og det er fristende, men vanskelig å spå noe om ferden videre. Når man kommer til slutten og oppklaringene, henger alt godt sammen og man har fått seg nok en overraskelse.
Språklig er Damhaug også i sæklasse. I motsetning til mange andre forfattere som skriver samme sjanger, blir det aldri verken platt eller overdramatisk. Det flyter alltid godt og er tidvis både poetisk, dvelende og vakkert, det kan kanskje minne litt om stilen til Vidar Sundstøl, hvis du for eksempel har lest Minnesota-trilogien? I tillegg krydres tekstene med en akkurat passe stor dose gullkorn og filosofiske visdomsord- det er ikke feil å få noe å tygge på selv om det "bare" er underholdningslitteratur man beskjeftiger seg med!

Du skal være forsiktig med hva slags tanker du går rundt og samler på.

Jeg husker ikke hvem som sa eller tenkte disse ordene, men sitatet er fra "Den femte årstid", og det er veldig mye klokt i dem. Vi kunne vært spart for mye grubleri og elendighet hvis vi ikke på død og liv skulle gå rundt å ruge på alle slags destruktive tanker, eller analysere ned til minste detalj hva som har blitt sagt eller gjort i enhver situasjon.

Mange har fått øynene opp for bøkene til Torkil Damhaug, og de to Rivertonprisene er opplagte kvalitetsstempel. Likevel forundrer det meg at han ikke får like mye oppmerksomhet som enkelte andre (norske) krimforfattere. Etter å ha lest disse fire bøkene, tør jeg påstå at han går de fleste en høy gang når det for eksempel gjelder dybde, kompleksitet og språklig eleganse. Kan det ligge en forklaring der? At mange har forventninger til at krim- og spenningslitteratur ikke skal være for komplisert eller krevende? At man vil ha en historie fra a til å, og at det ikke skal være for mange elementer å forholde seg til? Ikke slik å forstå at handlinga i bøkene er vanskelig å følge, men de er omfangsrike i den forstand at den foregår på flere arenaer, ofte har skiftende vinklinger og at relasjonene mellom menneskene er vage. For meg (og mange andre) er det dette som hever bøkene noen ekstra hakk, men du vet: den enes glede, den andres vrede...

 ************** 

"Døden ved vann" er fra egen ulesthylle, "Ildmannen" og "En femte årstid" er fra biblioteket, mens "Glasshjertet" er leseeksemplar fra CappelenDamm/ lydbok fra biblioteket. Alle finnes de andre finnes også som lydbøker. 

Mer om forfatteren og forfatterskapet finner du HER.

Berge, av Jan Kjærstad

Her må dere prøve å se for dere at jeg klatrer opp på en scene eller en talerstol av et eller annet slag. Høytalerne er rigget, lydprøve kjørt. Mikrofonen slås på, jeg kakker forsiktig på den nettingdekkede dingsen, kakk-kakk..
Kan dere høre meg??!!
Dere lengst bak også?
Hei! Dere med oppmerksomheten litt andre steder- følg med litt her noen minutter, jeg har noe viktig å fortelle!

Jan Kjærstad har kommet med en ny fantastisk intelligent og tankevekkende roman, og den bør dere unne dere å lese! 

Der var det viktigeste sagt, men jeg forteller gjerne litt mer :)

Nordmarka, 23.august 2008. Fem personer er brutalt drept, der i blant Ap-lederen Arve "Storen" Storefjell og hans datter Gry, up and coming, Norges Framtid. Det første geniale grepet er å legge hendelsen til FØR 22.7-terroren. Absolutt ingen i Norge hadde seriøst trodd at noe slik kunne skje her hos oss, og media og Folk Flest går nærmest av skaftet; sjokk, vantro, frykt og sinne. Til å begynne med er det "jihadist-sporet" som får mest oppmerksomhet, dette kan umulig være noe annet enn terror? Sjokket blir ikke mindre da gjennombruddet kommer og en av de dreptes eks-kjærest blir pågrepet og siktet for drapene. Man har ingen bevis eller klart motiv, men indisiene er mange og folk står nærmest i kø for å vitne i saken. En hevder å ha sett Berge true Gry med kniv, tidligere studiekamerater kan fortelle om ustyrlig sinne, trusler, dårlig impulskontroll osv. Få, om noen, har noe positivt å si om tiltalte, som på sin side ikke har sagt et ord i avhør og heller ikke i løpet av rettssaken. 

Vi får historien fra tre ulike vinkler, fra tre personer som på hver sin måte dras inn i saken: Ine Wang, journalisten som nesten ser på drapene som en gavepakke, en sak som kan få karrieren på rett kjøl igjen, en anledning til å bli sett, gjøre scoop, skinne. Peter Malm, anglofil, pertentlig og svært anonym eremitt og tingrettsdommer, som motvillig påtar seg å være hoveddommer da saken kommer opp. 

Nicolai Berge, den mange hadde stemplet som stakkarslig og mislykket på mange måter, aller mest som politikeremne og forfatter av uforståelige, rare noveller. Om han ikke vil forklare seg i formelle former, skriver han ned det han har opplevd, både før drapene og etter at søkelyset rettes mot ham, og vi får lese om både flaue hemmeligheter, ideer, tanker og grublerier. 

Romanen er opplagt spennende, for er det nå så opplagt at det er Berge som er gjerningsmannen? I så fall: får vi vite hvorfor?? Til tross for spenningsmomentet, er jeg enda mer fascinert av hvordan forfatteren indirekte retter kritikk mot flokkmentaliteten vi så lett lar styre, han snur speilet mot leseren, og det er umulig å ikke reflektere over spørsmål som hva motiverer oss til handling/ passivitet? Ser vi løsninger, sannheten eller bare en utvei? Blir et utsagn sant hvis det sies mange nok ganger av mange nok mennesker? Har man snudd mange nok steiner hvis man har fått vondt i ryggen? 

Jeg sier som tingrettsdommer Malm:

Er det en ting jeg har lært av skjønnlitteraturen, så er det at det ikke finnes noen sannhet, alt er bare historier.

Her er en av de desidert beste. Den er så god at jeg lånte den på biblioteket og leste den etter at jeg hørte lydboka... Begge utgavene er fantastiske, det spiller ingen rolle om dere velger det ene eller det andre. Her er alt perfekt, fra ide og oppbygging til persongalleri, språk og opplesing. Terningkast åtte!

*************

Lydbokforlaget/ Aschehoug, 2017

Spilletid 14:46/ 379 sider

Lest av Hedda Munthe, Kyrre Haugen Bakke og Yngve Berven

Lydfil kjøpt sjøl

Bjørnebok har også et entusiastisk innlegg om boka.

De som faller, av Noah Hawley

Jeg har hørt ei spennende og på sitt vis skremmende lydbok, "De som faller" av Noah Hawley. Boka har fått mye hederlig omtale i avisene, men jeg mener absolutt flere lesere/ lyttere bør gi den litt ekstra oppmerksomhet.
Originaltittlen er Before the Fall, som jeg synes er mye mer treffende enn den norske.
I løpet av en kort flytur, styrter et privatfly uten forvarsel et sted i havet. De to eneste som mirakuløst overlever er den middelandrende relativt mislykkede kunstmaleren Scott og en fire år gammel rikmannsønn.
I og med at omstendighetene rundt styrten er så uklare, begynner mediene raskt og skruppelløst å spekulere, sette ut rykter og de går nesten bokstavelig talt over lik for å skape overskrifter som gir gode seertall- og dermed penger i kassa. Teoriene er mange og både terror, psykoser og selvmord blir nevnt.
Dette er den ene delen av romanen, hvor langt er enkelte villige til å gå for å få oppmerksomhet? Hvor langt er man villig til å tøye strikken for å nå et mål, om det så er rikdom, makt eller heltestatus?
På den andre arenaen sirkles de elleve som var ombord i flyet inn. Med korte tilsynelatende tilfeldige episoder dannes det et bilde av hver enkelt, og slik det framstilles, kan flere av dem hatt et ønske om eller en anledning til å forårsake styrten. Det ligger noe urovekkende og ulmer i fortida til de fleste, og dette urovekkende ligger der som en grunntone gjennom hele boka, helt til man til slutt finner flyvraket med en ferdskriver og taleregistrator som sammen med portrettene av passasjerene og besetningen, gir svar på spørsmålene både etterforskerne, de pårørende og leserne sitter med.

Klikk på bildet for å lese hele omtalene

Dette er ikke bare en krim-roman eller en psykologisk thriller som enkelte har kategorisert den som. Det er like mye en media- og samfunnskritisk roman. Alt er ikke nødvendigvis slik man kan tro, alt er ikke nødvendigvis sensasjoner, noe skjer faktisk bare- og noen ganger er det bagateller som setter igang skredet, den berømte sommerfuglvingen som kan føre til en storm, tua som velter lasset osv.
Romanen er fantastisk godt komponert, rik på detaljer og menneskekunnskap, spenningskurven er jent stigende uten at det blir heseblesende og litt humor og satire ligger på lur, så her får man litt av det meste.
Boka anbefales til alle som liker spennende og litt originale leseopplevelser!

********************************

Lydbokforlaget/ Gyldendal, 2017

Spilletid 13:32/ 400 sider

Oversatt av Inge Ulrik Gundersen

Flott lest av Espen Klouman Høiner
Lydfil fra forlaget

HARPIKS av Ane Riel

Jeg har lest noe helt enestående. Enestående i betydningen at det ikke ligner noe annet jeg har lest, selv om man kanskje kan si at "I en annen verden" av Grace McCleen har noe av det samme i seg- dog i en mye mer dempet utgave, uten like grotesk resultat. Hvor skal jeg begynne??

Det var mørkt i det hvite rommet da far drepte farmor. Jeg var der. Carl var der også, men ham oppdaget de aldri. Det var om morgenen julaften, og det hadde snødd litte grann, men en skikkelig hvit jul ble det ikke det året.
Alt var annerledes den gangen. Det var før fars ting hadde begynt å fylle opp så mye at vi ikke lenger klarte å komme inn i stuen. Og før mor var blitt så stor at hun ikke lenger klarte å komme ut av soverommet. Men det var etter at de hadde meldt meg død, slik at jeg slapp å gå på skolen.

Eller kanskje det var før? Jeg er ikke så god når det gjelder rekkefølger, tiden flyter sammen for meg. 

Slik begynner fortellingen til sju år gamle Liv. Man skjønner raskt at hun ikke lenger er hjemme eller sammen med familien sin, og opplagt nok: allerede den første setningen avslører at Liv slett ikke har hatt en normal eller harmonisk oppvekst.  Glimtvis følger vi tre generasjoner av familien Haarder som bor alene på øya Hodet. Gradvis blir man vitne til hvodan familien endres fra respektert og godt likt, der faren (dvs Livs farfar), og etterhvert de to sønnene livnærer seg på møbelsnekring og dyrking og salg av juletrær, til å bli en fullstendig forkvakla familie der hensiktene alltid er de beste, men premissene mistolkes konsekvent og resultatet blir  til slutt en grusomt stinkende tragedie.
Som ung gutt fant Livs far, Jens, sin egen far død, noe som for alltid knuste noe vesentlig inni ham. Ham hadde alltid vært den grublende av brødrene, men fra denne episoden ble personligheten han bare mer og mer lukket, mystisk og antakelig skremmende. Han fortsetter med snekkeroppdragene, men etterhvert går stadig mer av tida med til å samle opp skrot fra søppelplasser, grøftekanter, uthus og låver på fastlandet osv. At tingene ikke er hele eller nyttig her og nå, betyr ikke at de ikke kan repareres eller komme til nytte senere, og på Hodet er det alltid plass til mer. Oppi alt rotet og skrotet, er Jens egentlig bare opptatt av en eneste ting: passe på det kjæreste og mest verdifulle han har igjen: Liv og moren hennes Maria, men det er her personlighetsbristen til Jens virkelig vokser i feil retning. Han mener det beste for Liv er at hun beskyttes mot andre mennesker,  han setter opp en bom for å hindre folk i å komme til gården, forbyr postmannen å levere post på døra, setter opp feller hvis hensikt er å avsløre inntrengere. Han er både kunnskapsrik og kjærlig, Liv forguder faren, men blir også skremt når han får det spesielle blikket sitt. For henne er alle haugene med skrammel normalt, at juletreet henges opp i stuetaket for i det hele tatt få plass, gjør treet bare enda finere. Hun har lært at mørket tar vekk smerten, så det som skjer nattestid, kan skjelden være av det onde. For Liv er virkeligheten og sannhetene snudd helt opp-ned, og når leseren kommer til slutten, skjønner man virkelig hvor preget hun er av miljøet hun har vokst opp i.

Jeg lurer fortsatt på hvor jeg skal begynne når jeg skal beskrive denne romanen.
Sjanger? Vet ikke! Den har elementer av både krim og thriller, men er samtidig en oppvekstroman.
Miljøskildringene: Mesterlig! Her bygges det to miljøer; det lille lokalsamfunnet utenfor Hodet, der alt er normal, lite skjer, innbyggerne redd for å blande seg i saker de ikke har noe med, osv. Så har man kontrasten, gåden på Hodet hvor absolutt ingenting er normalt eller kjedelig. Hvor likt og ulikt samles og stables, der man må gå bestemte ruter for å komme seg fra A til B, der man må vokte ordene sine vel- og hvor stanken av søppel, mugg, rotter, mus, døde dyr og annet velter ut- det føles regelrett som at stanken kommer ut av nettbrettet når en leser! Det er bemerkelsesverdig- og motbydelig.

Fra originalomslaget på boka

Persongalleri og karakterbygging? Glimrende! Det er imponerende å se hvordan Jens og Maria endrer seg fra et ungt, blygt kjærestepar, til de stumme, istykker-slitte sjelene de blir mo slutten. Å se hvordan godheten de har i seg endres til resignasjon hos den ene, og utilsiktet ondskap hos den andre. Og lille Liv som skal manøvrere i dette kaoset... Det gjør inntrykk!
Når det kommer til truverdighet, tenkte jeg først at dette går over alle støvleskaft, men så grublet jeg videre. Hvis noen velger å isolere seg la oss si i ei lita bygd. Er det da usannsynlig at andre innbyggere vil insistere på å dra på besøk? Ville noen tatt ubehaget med å finne unnskyldninger for å sjekke om alt er ok? Nei! Vi vil nok helst late som ingenting, håpe andre tar affære hvis noe skulle være galt, eller kanskje bare trekke på skuldrene, og si at ja, ja.. de har jo hatt så mye å stri med, at det er kanskje ikke rart at det rabler litt for dem..? Ubehagelig, den følelsen også...
Boka er oversatt fra dansk, som jo er rimelig likt norsk. Likevel vil jeg si at det danske skinner gjennom mye av teksten, ordvalg, setningsoppbygging, uttrykk. I mange tilfeller ville det vært irriterende, men akkurat her synes jeg det passer godt; det gjør på en merkelig måte historien autentisk.
Originaliteten har jeg jeg allerede nevnt, men noen ord om spenning og framdrift kan være på sin plass ettersom det henger så tydelig sammen. Denne historien ligner ikke på noe annet jeg har lest, den er full av detaljer og uforutsigbare hendelser og vendinger. Med en drivkraft som Jens, er det umulig å vite hva som kan skje, han har et hode og et sinn det ikke går an å tolke, men må bare lese videre for å finne ut hva og hvorfor han gjør som han gjør- for hvor irrasjonelt alt virker: han har sin egen logikk leseren får ta del i.
For meg var ikke humor et tema i det hele tatt da jeg leste, men til min overraskelse har jeg sett/ hørt andre nevne at det var mye humor også. Vel, det gikk meg hus forbi, og jeg tenker vel fortsatt, at her ville humor vært helt malplassert. 
Slutten har også fått terningkast 6. Den kom brått, uventet, men logisk- og de siste ordene! De ligger fortsatt og gnager et sted i magen eller hodet eller et eller annet sted, jeg vet ikke helt hvor, men de gnager.

*************************

Harpiks av Ane Riel

Aschehoug, 2017

Ca 270 sider

Oversatt av Cecilie Winger

Ebokbib

Andre omtaler:

Den andre Berit (har link til flere!) 

Aftenposten (krim med kvaliteter som overgår spenningskurven)

VG (gir leseren gåsehud i en grotesk krimroman som er like vakker som den er mørk)

Hviskeren av Karin Fossum

Som mange anrde har jeg lest mi dose Konrad Sejer- krim og en del annet av Karin Fossum. Favoritten er uten tvil "De gales hus", og noe av tematikken derfra finner man igjen i hennes nyeste roman, hvor nevnte Sejer innehar en av rollene.

På et avhørsrom sitter altså vår gamle venn, på motsatt side av bordet, sitter Ragna Riegel. En usedvanlig mager, grå og unnselig kvinne i førti åra. Hun trives best i nylonfrakken hun bruker på jobben hos Europris, hun har sine rutiner og har alltid gjort sitt for at andre ikke skal legge merke til henne. Sejers jobb er ikke å finne ut om Riegel er rett gjerningsperson, det er hevet over enhver rimelig tvil. Spørsmålet er hvorfor. Hva førte denne tørrkvisten av en kvinne til å begå en så grusom forbrytelse? (Og for leseren er det lenge et aldri så lite mysterium hva hun faktisk har gjort) Sejer stiller spørsmålene som får Ragna til å fortelle- for nå er det det eneste hun ønsker; at et eneste menneske skal lytte til det hun har å fortelle. Hun forteller villig vekk og holder ingenting tilbake. Om barndommen med en svært syk far og en snill, hardtarbeidende mor. Om at det var hun som fant faren da han hadde begått selvmord. Om Walter Ericsson, mannen hun fikk en sønn sammen med, den første og eneste som virkelig har SETT henne, men som likevel valgte å flytte tilbake til Sverige med den "ordentlige" familien sin. Om sønnen, Rikard Josef, som med unntak av noen ferdigtrykte julekort, brøt kontakten med moren og besteforeldrene da han flyttet til Tyskland som syttenåring. Om hvordan hun alltid telte skrittene sine fra postkassa til inngangsdøra. Om de anonyme truslene hun mottok. TIltakene hun gjorde for å bagatellisere truslene, og for å minske risikoen for at varslene skulle bli virkelige. Om frykten og panikken de små papirlappene medførte, fortvilelsen da hun ikke ble tatt alvorlig da hun meldte fra til politiet.

Det er mange som har lest og skrevet om denne- Fossum har en stor tilhengerskare, ingen tvil om det! Superlativene har florert hos de proffe bokanmelderne, mens bokbloggerne har vært litt mer delt i sine omtaler. Mange likte historien likevel godt nok til at den var med på langlista til Bokbloggerprisen, selv om det kanskje var litt som forventa at den ikke gikk videre til kortlista/ joker.
I stedet for å gjenta i det kjedsommelig det andre allerede har skrevet, har jeg kastet terning for diverse kvaliteter som ofte er avgjørende for om ei bok faller i smak eller ikke. Ikke alle "Kategoriene" er like viktige for ei bok som dette, men jeg vil likevel si at snitt-karakteren jeg havnet på, samsvarer godt med inntrykket jeg sitter igjen med;
Truverdig? Absolutt!
Spenning? Ikke utpreget. Det er mer riktig å si at det var interessant å krype inn i Ragna Riegels forkvaklede sinn.
Persongalleriet er sparsommelig, og bortsett fra R.R. er de anonyme.
Miljøskildringene er litt som persongalleriet; sparsommelig, men det som er, er helt ok.
Aldri noe å utsette på språket eller stilen til Fossum! Hun går mange andre norske forfattere en høy gang!
"Plottet" er originalt i den forstand at det er forbryteren som får forklare seg, heller enn at en forbrytelse skal oppklares. Mange overraskelser og uforutsigbare vendinger underveis.
Engasjerende? Njjaa... Av og til syntes jeg det var litt langdrygt, men det tok seg opp mot slutten.
Aktualitet? Irrelevant, med mindre man tøyer seg lengt og legger vekt på bl.a. ensomhet, helsevesen, forholdet mellom arv og miljø osv.
Slutten er suveren- antakelig det beste med hele romanen! Vel verdt å vente på ;o)

Til sist: denne begynte jeg på som lydbok, men etter hvert ble jeg mer og mer lei av å høre på hvesinga til Kim Haugen, og dro til biblioteket for å bytte til meg papirboka. Da gikk alt så meget bedre! Haugen er vanligvis en oppleser jeg setter stor pris på, men denne gangen var vi altså ikke enige om at hvisking ikke er det samme som skrallende hvesing. Et eksempel på hvor avgjørende det er at man finner tonen med den som har lest inn lydbøker- og at selv favoritter kan skuffe..

***************

Cappelen Damm, 2016

333 sider

Biblioteksbok

Andre bloggere:

Artemisia

Groskro

Reading Randi

Med bok og palett

Tine

Bjørnebok

Rita leser

 

Minnesota-trilogien, av Vidar Sundstøl

Drømmenes land, 2008

De døde, 2009

Ravnene, 2011

Tiden Norsk forlag/ Lydbokforlaget

Jeg er godt i gang med å jobbe meg gjennom den prioriterte uleset-lista mi. Tilfeldighetene gjorde at Vidar Sundstøls trilogi om den norsk ættede politimannen Lance Hansen var av de aller første som ble valgt ut. Dette er bøker som har fått MYE og positiv omtale- sist de var omtalt i tradisjonelle medier, var vel da det var snakk om at "Noen" hadde kjøpt rettighetene og hadde store ambisjoner om å lage tv-serie på grunnlag av dem. Mulig det prosjektet har kokt bort i kålen, for jeg har ikke hørt noe mer om akkurat den saken.

Uansett: hovedpersonen er altså Lance Hansen, oppsynsmann i Lake Superior naturreservat. Han har selvfølgelig politilisens, men blir mest av alt sett på som liksompoliti- skogspurk, blir han omtalt som. Han er skilt, far til en sju år gammel sønn, og ellers består den nærmeste familien av en yngre bror som han har et anstrengt forhold til, og en aldrende mor som bor på gamlehjem. På fritida er han opptatt av slektsgransking, og er leder av det lokale historielaget- som ikke har noe annet enn støttemedlemmer lenger... Det er nok ikke veldig feil å karakterisere ham som satt, litt sær, men stort sett real og omgjengelig.
En dag får han tips om at noen har slått leir utenfor de tilrettelagte plassene, og da han drar dit for å sjekke saken, finner han en naken unggutt tilgriset med blod fra topp til tå. Før han får rede på hva som har skjedd, klarer gutten å stikke av, Lance følger etter, men mister ham av syne, da har han til gjengjeld snublet over en enda mer blodig skapning. Det nok en naken unggutt, denne med knust skalle, og definitivt ute av stand til å løpe fra noe som helst. Det viser seg at guttene er norske og de har vært rundt omkring på kanoferie noen uker. Ettersom drapet har funnet sted i en nasjonalpark, og ikke på privat grunn, blir FBI satt på saken. De tilkaller hjelp fra politiet i Norge, slik at de kan få gjort skikkelige avhør av gutten som ble funner blodig og i sjokk, samt gjøre rede for om noen i Norge har opplysninger som kan kaste lys over drapet. Temmelig raskt blir en lokal små-kjeltring pågrepet og siktet, men vår helt Lance Hansen har mistanke om at broren kan ha noe med saken å gjjøre. Stemningen mellom brødrene blir etterhvert så spent at under en jakttur utarter det seg til at de i stedet for å jage hjort, jakter på hverandre.
En stor del av historien er viet de skandinaviske nybyggerne som slo seg ned i området mot slutten av 1800-tallet. Konflikter med indianerne var det både den gang og nå, om enn i forskjellige former og skala. Det er tydelig at mer eller mindre alle har sine familie-myter, alle er mer eller mindre stolte av opphavet sitt- og enkelte har hatt gode grunner til å pynte litt på historiene som fortelles fra en generasjon til den neste. Gamle historier og falmede bilder er med på å kaste lys over dagens hendelser, men for Lance er kanskje det aller viktigste å prøve å finne sammenhenger, lete etter forklaringer og ikke minst gjøre det som skal til for å beskytte sin egen lille familie, selv om det går på tvers av sannheten og vil føre til at han for resten av livet vil måtte leve med løgner og redsel for å bli avslørt- eller at "Noen" skal finne ut hva han vet, og kanskje finne på noe for å få sikre seg at han forblir taus.

Dette er i aller høyeste grad hva man kan kalle en bredt anlagt fortelling med et svært truverdig persongalleri, og intense natur-, landskap- og miljøskildringer. Detaljrik og full av smått uhyggelige stemninger. Selv om de tre bøkene har (minst) et grufullt drap som dreiepunkt, er det alt annet enn klassisk krim, her er det ikke poenget først og fremst å finne ut hvem som gjorde hva og hvorfor, men hvem som kan ha gjort hva, hva mistankene gjør med folk og hva man i ytterste konsekvens er villig til å gjøre for å beskytte de som står en nærmest og det som betyr mest for en. Enkelte scener er intense og spennende, men hovedinntrykket er at det er en stillferdig studie av mennesker.
God og gjennomtenkt historie som er godt fortalt, med godt språk. Ivar Nergaard har en stemme og lesestil som passer godt til Lance Hansens litt resignerte og passive måte å forholde seg til problemer og utfordringer på. Absolutt et verk det er verdt å sette av tid til å lese!

Forresten: Drapet blir til slutt oppklart- og jeg fikk rett i mistankene jeg fikk forholdsvis tidlig. På et tidspunkt begynte jeg riktig nok å tvile, men tilfredsstillelsen da det viste seg at jeg var på sporet; ahh! Kryss i taket!!!

Hålke. Av Helene Uri

Tredje tirsdag i januar

LEILIGHETEN ER FORBANNET. Ebba Løcken ligger på ryggen i sengen med hodet fylt av denne tanken. Der er forklaringen! Hun driver langsomt fra halvvåken tilstand oppover i bevissthetslagene, og tanken slipper ikke taket. For det må være sånn. Det må jo være forklaringen. Det var etter at hun og Karl flyttet inn hit, at hun ble annerledes. Det var her hun hadde begynt å tenke at hver dag, resten av livet, kom til å bli som dagen i forveien. Bare verre. Ingenting kom til å forandre seg, bare Ebba selv: Hun skulle bli litt skrøpeligere, litt sykere, litt mere død for hver dag som gikk.

Slik åpner Helene Uris roman om pensjonistekteparet Ebba og Karl. Denne dagen oppdager de at gatene er farlig glatte for folk med dårlig balanse og skjøre lårhalser, den planlagte handleturen blir skrinlagt, og de konkluderer med at de fint kan klare seg med det de har til kommunene får strødd. Det vil si: Karl konkluderer. Ebba synes etterhvert at de kanskje kunne spurt en av de yngre naboene om å handle litt for dem, men motvillig lar hun Karl bestemme. Det de i utgangspunktet hadde trudd kunne dreie seg om en dag eller to, blir til ei lita uke isolert i den trange- og i følge Ebba: forbannede leiligheten.
Det begynner ganske så pent og pyntelig, men etterhvert som dagene går, kaffen tar slutt og brakkesyken griper dem, blir stemningn stadig mer anspent. De kommer seg ikke ut, de kommer seg ikke vekk fra hverandre og de har ikke stort annet enn telefonisk kontakt med utenomverden.
Skjult mellom selvfølgeligheter og alminnelig småprat fyker spydigheter, stikk og anklager fram og tilbake som ping-pongballer. Et samliv er aldri bare enkelt, og her har det tydeligvis vært litt av hvert opp gjennom årene. Vold og tilgivelse. Kjærlighet, hat og hvite løgner. Ebba var karriere-kvinne, sterk og selvstendig- i hvertfall utad. Innad i familien har hun nok hatt en annen rolle: Karl har aldri brydd seg noe om å klatre på noen karrierestige, han trivdes som lærer og var nok den som fulgte opp og tok seg mest av de to barna de da vokste opp. Samtidig kunne han være oppfarende med et eksplosivt sinne, og diplomatisk sagt, har han hatt en tendens til å bruke sin fysiske overlegenhet når han har følt at Ebba utfordret ham på den ene eller andre måten. Han kunne rett og slett bli hardhendt, det ble noen blåveiser underveis, og dette er noe Ebba ikke har klart å legge bak seg, like mye som hun aldri klarte å gå fra Karl. Og nå er det for sent...
Så er spørsmålene: Hvem av dem forteller den "riktige" historien? Var Karl egentlig voldelig, eller var det uhell? Hva med Ebbas utroskap? Hadde hun provosert fram volden? Begynner hun kanskje å bli litt surrete? Tankene hun har om at leiligheten er forbannet, kan jo tyde på det? I en telefornsamtale Ebba har med datteren, kommer det tydelig fram at de er rimelig lei av å høre Ebba fortelle om hvor slem Karl har vært mot henne. Finnes det én sannhet, eller er den faktisk avhengig av øyet som ser?
I fare for å avsløre at jeg selv kan ha sans for både hevn og en smule ondskap; jeg digger slutten! Og da mener jeg slutten, ikke bare det som skjer før den telefonsamtalen til slutt blir tatt, men aller mest det som skjer og blir sagt etterpå... Som nevnt bygger den spente stemningen seg opp for hver dag som går, og det ligger i kortene at noe kan kommer til å skje- og når det først gjør det, blir det slemt. Ikke livstruende slemt, mer som nok-nå-slemt- og jeg lurer fortsatt på om det var som fortjent/ takk for sist/ smake sin egen medisin, eller  surrete galskap...
Som alltid er det en fryd å lese/ høre bøkene til Helene Uri. Her er det ikke spor av språklig slurv eller slapphet. Sylskarpt fra ende til annen, komposisjon, observasjon, formidlig og språk. Vel fortjent med en nominasjon til Bokhandlerprisen! All den tid jeg bare har lest en av de andre nominerte, har jeg ingen formening om hva slags vinnersjanser boka har, men jeg ønsker lykke til og anbefaler boka varmt til de som liker bøker med innsiktsfulle personskildringer og psykologisk drama!

PS: Ingrid Vollan leser boka uhyre godt!

Lydbokforlaget / Gyldendal, 2016

Spilletid 6:44 / 233 sider 

Lest av Ingrid Vollan

Lydfil fra forlaget/ biblioteksbok

Ikke akkurat hålke, men rimet gav absolutt den rette stemningen- og i uoppmerksomme øyeblikk gikk det helt fint an å skli på isete steiener. Heldigvis ingen lårbensbrudd denneg angen heller ;o)

Veldig kort om grusomme "Irène" av Pierre Lemaitre

Tittelen er feil. Iréne er etterforsker Verhoevens høygravide, svært vakre, intelligente og høyst respekterte kone. Hun er tvers igjennom snill og omtenksom. Hun er den siste personen på jorda noen ville finne på å kalle grusom. Det er historien som er grusom, de første uforståelige, spektakulære drapene og til sist det som skjer med Irène.

Forlaget skriver følgende:

Overbetjent Camille Verhoeven befinner seg i en uvanlig periode i livet. Han er lykkelig gift med den vakre Irène og skal snart bli far. Men når en ny drapssak lander på pulten hans, et dobbeltdrap som er så ekstremt at selv de mest hardbarkede blant kollegene blir forferdet, får han bange anelser. Det virker ikke som det ligger noe motiv bak skrekkscenariet, men da det dukker opp en forbindelse til minst ett tidligere uløst drap, blir det klart at de har med en seriemorder å gjøre. Pressen er raskt og skadefro på banen og setter særlig Verhoeven i et dårlig lys. 
Men det er Verhoeven som står bak det store gjennombruddet: Dobbeltdrapet er en nøyaktig kopi av en scene i Bret Easton Ellis' bok "American Psycho", og det skal vise seg at morderen lar seg inspirere av flere kriminalforfattere.

Dette er opprinnelig bok nummer en i Lemaitres suksess-trilogi, men her i landet har den kommet ut etter det som skulle vært den andre- henger dere med? Noen har stokket om på rekkefølgen, og det fiffige er at det som kunne blitt en spoiler-katastrofe av dimensjoner, istedet har gitt bok nummer én, som har blitt nummer to, en ekstra grusom dimensjon, i og med at vi allerede fra første side vet at de ikke klarer å stoppe morderen før det er for sent. ( I tillegg får man ganske tidlig en mistanke om hvem gjerningsmannen er, og dermed vet hvem politiet "konkurrerer" mot, og leseren ser hvor politiet gjør feil...)
Jeg trudde de detaljerte beskrivelsene fra "Alex" måtte være toppen av utspekulert vold og ondskap, så viser det seg at forfatteren har vært minst like oppfinnsom her... Da jeg nærmet meg slutten, og jeg skjønte at jeg fint kunne rekke å høre resten før jeg gikk og la meg, måtte jeg likevel slå av. I et blaff av klarsyn innså jeg at den slutten og de detaljene jeg visste måtte komme, garantert enten ville gi meg mareritt, eller ta nattesøvnen fra meg...

Etter at jeg var ferdig med boka, kom jeg på at bøker om bøker gjerne blir favoritter hos veldig mange bokbloggere; mon tro om det er flere enn meg som gir den "sjangeren" et litt annet innhold etter å ha lest/ hørt denne?! Boka anbefales så absolutt, og det spiller nok ingen stor rolle om du ikke har lest bok nummer én/ to først- bakoversveisen sitter nok perfekt uansett! Samme terningkast som for Alex:

 

Lydbokforlaget/ Aschehoug, 2016 

Oversatt av  Christina Revold

ca 12:21 timer/ 395 sider

Lydboka leses av Håkon Ramstad

Lydfil fra forlaget/ ebokbib.

Andre som har blogget om boka er Rita og den andre Berit

Ps: Det finnes ei tredje bok, "Camille"- tipper den kommer om ikke så altfor lenge. 

Håper bare de frynsete nervene mine har kommet seg litt til da.

Lev vel, alle av Hilde K. Kvalvaag

Samlaget, 2015
288 sider
Lese-eksemplar frå forlaget

Dette skriv forlaget om boka:

Motvillig blir den seksten år gamle Knut med mora Gunhild til Canada. Dei skal følgje fotspora til oldefaren som forlét familen og seks born i Noreg for aldri å kome tilbake. Knut har droppa ut av skulen etter ein alvorleg valdsepisode og mora håper at turen skal bli eit vendepunkt. Ho har sjølv sine grunnar for å ønskje seg vekk. Reisa fører dei ut i den canadiske villmarka, der ingenting blir som dei hadde trudd.

Dette er nok ei av dei bøkene som fekk over middels mykje merksemd i bloggverda i fjor, og i farta kan eg ikkje kome på at det var nokon som skreiv anna enn fint om ho. Konsekvensen er at lista blir lagt høgt, og då blir eg bestandig litt nervøs. Denne gongen viste det seg- igjen- at frykta var grunnlaus! (No må eg snart lære meg å stole på intuisjonen min når det gjeld bøker- om eg har blinka ut ei bok eg har trua på, så kan det faktisk hende at den er bra sjølv om mange andre ropar hurra og heiser flagget til topps*!)

Utover det med oldefaren, har mor og son temmeleg ulike motiv for reisa til Canada. Mora har bestandig vore rastlaus og impulsiv. Ved sida av at ho vil prøve å finna tilbake til det fortrulege forholdet ho og sonen hadde tidlegare, er det tydeleg at ho lengtar etter vitnesbyrd på at ho er meir enn berre mor til Knut. Knut vil nok berre vekk, utan at han har eit gjenomtenkt oppfatning av at akkurat Canada kan vere løysinga på problema hans.
Kvalvaag har skrive ei intens bok, der lesaren heile tida er redd for at noko rett ille skal skje. Gunhild som kan vere både godtruande, litt desperat og ikkje minst kan ho ta litt lett på konsekvensanalysene. Knut som berre forsvinn utan å sei i frå om kva eller kvar han skal, som helst ikkje seier meir enn han absolutt må, som har frykteleg mykje aggresjon og frustrasjon i seg- og som nok har arva litt av mora si manglande evne til å sjå at det eine fort kan føre til det andre.
Her bles det opp til storm!
Etter at høgdepunkta er over og spenninga kulminerer, blir eg litt skuffa over slutten. Utan å røpe for mykje, synest eg ting legg seg litt for lett og godt til rette. (Litt same kjensla som om du bles meir og meir luft inn i ein ballong, men i staden for at den venta eksplosjonen, misser du den så den fyk av garde, og då du finn den at, ligg den der berre som ei lita, slapp og skrukkete gummilefse. Det var artig og spanande så lenge det varte, liksom...) På tross av den litt skuffande avslutninga, er dette ei knakande god bok, ikkje minst har det vore mange fine miljøskildringer og som mange andre vil eg halde fram språket som ei av dei aller største styrkene ved "Lev vel, alle". Eit lite døme frå side 215:

Han hadde ramla i elva. Var det ei ulykke? Ingen visste. Han hadde eit følsamt hjarte, sa presten i gravferda. Eit skjeldant følsamt hjarte. Ho sat i kyrkja fylt opp av eld og is. Høyrde (...) hjarteslag i kyrkjeklokkene. Etterpå hang stilla over huset som ei tung vinterdyne.

Flott, ikkje sant? I boka er det mykje av same kaliber, så eg gir varme anbefalingar, og ser ikkje bort frå at denne kjem til å få mange nominasjonar til Bokbloggerprisen som er like om hjørnet!


* Litt digresjonar må ein ha!

Ikkje så flink med bokstavar, men glad i bøker og lesing!

 Eg prøver å lære meg nynorsk, og då må eg slå opp dei gongane noko skurrar...
To plassar i boka, står det motsette uttrykket, nemleg "til botnars". For meg var dette uvant, og sjølv om eg syntes det halta, er det heilt riktig ord- eg har sjekka med nynorskordlista! Det same gjeld for "øydemark", som eg syntes harmonerte dårleg med at det ellers stod om stadar som var aude. Ordlista seier så klart at øydemark er rett, og det finnst heller ikkje noko anna sidestilt ord, om ein ikkje velger å skli unna "problemet" og skriv til dømes "villmark"

Innsirkling 3, av Carl Frode Tiller

Lydbokforlaget/ Aschehoug, 2014
Spilletid: 16 timer, 20 minutter
Lest av Ola G. Furuseth, Niklas Gundersen og Charlotte Frogner.
Lydbok som jeg har kjøpt sjøl og hørt i kombinasjon med at jeg leste e-bok lånt på biblioteket.


Jeg tar det for gitt at om ikke alle har lest de to første "Innsirkling-bøkene", så har de om ikke annet fått med seg hva det dreier seg om, og at trilogien har fått svært mye og så godt som bare positiv medieomtale. Noen kritikere har riktignok klart å grave fram noen kritiske innvendinger, men det kan kanskje sees på mest som prinsipiell kritikk ;o)

Boka er en direkte fortsettelse av de to foregående bøkene, og la det være sagt med en gang: det vil være fullstendig bortkasta å lese denne uten å ha lest de forrige. Det er ikke slik at man ikke vil forstå handlinga, men man mister veldig mye av dybden og det psykologiske spillet. Og det er nettopp det psykologiske spillet jeg synes er det geniale med hele prosjektet.

Det hele dreier seg om David, som vokste opp i Namsos, studerte i Trondheim- og satte inn ei annonse i avisa for å få hjelp til å rekonstruere sitt eget liv etter å ha mistet hukommelsen. Hver av bøkene gir stemme til tre som har kjent David- først i denne siste boka kommer David selv til orde, og vi får dermed forklaring på hva som egentlig har skjedd.

I alle tre bøkene blir leseren tatt med inn i ubehagelige situasjoner og dysfunksjonelle (familie-) relasjoner med herskere og tapere. Det er langt mellom de hyggelige episodene Davids bekjentskaper forteller om, og mens man leser/ hører, sitter man nesten konstant med ei klo i magen. Beskrivelsene er ubehagelig realistiske og som leser/ observatør får man nesten bare lyst til å klappe igjen boka, slå av lyden, snu seg vekk. Alle aktørene er en del av et evig maktspill- det er umulig å komme unna, enten man er leser eller en brikke i det litterære prosjektet.

Så var det å komme med en konklusjon, da... Det er noen dager sida jeg var ferdig med boka (dvs. ferdig i betydning lest ferdig...), og jeg vet enda ikke om jeg liker eller ikke liker boka/ prosjektet. Jeg ser jo det opplagte, at Tiller har en fantastisk evne til å skape karakterer, han skriver stilsikkert og godt, historien er troverdig og engasjerende, men likevel altså; jeg er ikke sikker. Jeg trur rett og slett at det jeg ikke liker, det gjennomført ubehagelige, blir for mye for meg! Jeg er i hvertfall glad for at det ikke kommer enda ei bok fra Davids nærmeste krets, uten at jeg trur det gjør noen forskjell. Jeg har også lest Tillers "Skråninga", som er ei helt anna historie, men som også er av det svært ubehagelige slaget. Mulig det er det som er Tillers "greie", og det er mulig jeg bør styre unna i framtida.
Vil du lese andre omtaler av boka, er det bare å google. Det er flust med bokbloggere som har lest boka i tillegg til at de aller fleste avisene har anmeldt den.

Forresten: jeg har en negativ kommentar til innlesinga: det blir av og til litt "gnålete". Særlig synes jeg kvinnene vekselsvis framstilles som sutrete, evt urimelig fjåsete, ved at innleseren legger på unødvendige sukk og irriterende "unnskyldende" fnising, noe som får meg til å spørre om de kan ha misforstått opplegget litt.  Jeg lurer også på om det egentlig er nødvendig å gi Davids amerikanske svigerfar amerikansk aksent i innlesinga? Nynorsk med aksent lyder virkelig ikke bra, og jeg tviler på om noen av de som "bare" har lest sjøl, la på aksent da de leste disse dialogene. Godt da å kunne lese sjøl, i stedet for å irritere seg...