Gunnhild! Kan du høre meg?

Du skravler og skravler, men nå er det slutt! Jeg har prøvd gang på gang, å være overbærende, forstå hvor og hva du vil, men ærlig talt: nå gidder jeg ikke mer! Det er slutt, jeg slår opp- og denne gangen er det for godt. Uansett hva andre måtte finne på å si om deg og prosjektene dine, at jammen hun er jo så morsom, kreativ og stilsikker- jeg skal aldri, aldri, aldri mer kaste bort tid på å lese det du skriver. Før jeg går i den fella nok en gang, skal jeg heller gå opp i løa og finne noen gamle falma g halvmugne Vi menn fra begynnelsen av åttitallet. Der kan det i det minste være håp om å finne noe å trekke på smilebåndet av, i motsetning til det du presterer; fullstendig meningsløst pjatt uten budskap eller engasjement. Jeg har gitt deg så mange sjanser, men du bare kjører på med det samme intetsigende gnålet, helt uten vilje eller evne til å ta tak i de emnene som er viktig- det er ikke nok at du i ørsmå, korte linjer glimter til med en og annen fiffig vri som gjør at man så vidt kan merke ei svak rykning i det ene øyebrynet. Det må være en viss substans, og denne gangen har du virkelig overgått deg selv i mangel på sådann. Disse drømmeriene dine er ikke på noen måte oppsiktsvekkende, fornøyelige, spennende eller interessante. Jeg kan med hånda på hjertet si at mine egne nattlige drømmer er langt mer intrikate fantasier enn det du har klart å få ned på papir.
Forresten: ettersom så mange andre ser ut til å digge deg, er det mulig jeg burde ty til klisjeen om at det ikke er deg det er noe galt med, at det derimot er meg, at vi ikke passe sammen eller noe annet visvas. Det spiller uansett ingen rolle. Jeg slår opp, og dette er virkelig siste gang. 

Finito. The end. Slutt.

Mvh Berit.

PS. Hjorten har ikke hover, men klover.

Jeg kunne gitt deg kred for et flott forsidebildet, men det er det vel antagelig noen andre som har stått for, så den rosen ville uansett gått til noen andre.

Draumeskrivar
Noveller
Gunnhild Øyehaug
Kolon forlag, 2016
eBokBib

Innlegg fra iPad, vær overbærende med korrektur og redigering!

Skuffende tysk bokhyllelesing

Det er tid for andre runde i Heddas bokhyllelesing, tysk opphav danne gangen. Ettersom jeg slett ikke har så altfor mange bøker stående ulest, måtte det bli den ene jeg hadde av en tysk forfatter.

"Sommerfugløya" er ei bok jeg fikk tilsendt fra forlaget uten at jeg hadde bedt om det. Av og til treffer slike overraskelser bra, andre ganger blir de lagt til sides fordi de ikke frister nok, til slutt har man de få bøkene som blir lest, men som man innser at burde forbli ulest. Dessverre havnet denne boka i sistnevnte kategori.
Det handler om tyske Diana som innser at det skrantende ekteskapet hennes er over, samtidig som hun får beskje om at ei gammel tante ligger for døden i England. Hun knuser innventaret i stua før hun tar fri fra jobben, slipper alt hun har i hendene og dra av sted. Hun rekker akkurat fram i tide slik at tanta kan be om at hun må prøve å finne ut av en gammel familiehemmelighet. I herskapshuset Diana arver, i familiens gravkammer osv finner hun spor som fører henne til Sri Lanka, hvor nye spor og avsløringer venter- i tillegg til at Den O Nye Store Kjærligheten dukker opp. En oppskriftsmessig og usedvanlig forutsigbar parallell-roman, med handling i 2008 og 1880-årene.
Jeg har ikke tålmodighet til å skrive utfyllende om alt som irriterer, men skal gi dere et tilfeldig utvalg av elendigheta:

• Dårlig oversettelse, dårlig ordvalg, dårlig flyt, kronglete setninger og mye gjentakelser.
• Klisjéene oversvømmer teksten; Glasskårene som glitret ondsinnet mot henne på side 21, glitret som diamanter i sollyset da vi kom til side 24... 
• Utsagn henger ikke på greip: "Ullfrakken han hadde over armen, var så perfekt i snittet at det ville være lett å ta ham for å være en rik forretningsmann." Jaha? Det er jo godt gjort å kunne vurdere snittet på frakken der den bare henger over en arm?
• Det slurves med detaljer som slektsledd; når tippoldemoren omtales som tipptippoldemor, blir det vanskelig å henge med på hemmeligheter og avsløringer.
• For langt, uttværende og detaljert. Hvis en del absolutte uvesentligheter hadde blitt luket ut, kunne man sikkert slippe unna med rundt trehundre sider i stedet for de 447 jeg slet meg gjennom. 
• Dårlige overganger mellom 2008-historien og den fra 1880-årene, eksempel: "Plutselig var det som om noen stilte seg bak henne og hvisket bokens historie i øret hennes." -Og vips er vi i Colombo i 1887, og får vite hvordan boka kom inn i fortellinga.
• Lite troverig, for ikke å si totalt usannsynlig. Hvor overbevisende er for eksempel følgende: Hun har vokst opp uten å vite noe som helst om familiehistorien, men "arver" et mysterium hun lover å løse. Hun drar til fjerne, eksotiske Sri Lanka, og der hun finner et brev skrevet av tidligere nevntetippoldemor, skjult i en vegg på en gammel teplantasje. Da bestemmer hun seg for ikke å lese det før hun har lett opp og nøstet opp i alle andre spor og løse tråder!!  Det er detektiven sin det!! 

Egntlig synes jeg det er litt synd at det ble slik en nedtur. Dette er jo en sjanger som mange er veldig glad i, og forfatteren selger etter hva jeg har forstått bra i ei rekke land. En roman hvor store deler av handlinga er lagt til eksotiske Sri Lanka, har dessuten potensiale til å bli veldig spennende, men for min del ble det til slutt bare komisk. Nå føler jeg at jeg er ferdig med bøker med palmer og sommerfugler på coveret, men jeg hadde ikke lyst til at denne skulle få bli stående igjen som eneste representant for nyere tysk litteratur. Etter noen nettsøk var jeg en snartur innom biblioteket fredag, der plukka jeg med meg ei bittelita flis av ei bok som har fikk mye - og entydig positiv oppmerksomhet da den kom ut for noen år sida. Jeg hadde håpet at jeg skulle rekke å få med en omtale i dette innlegget, men tiltross for et beskjedent omfang, er det ikke i bok man raser gjennom. (I tillegg har jeg vært opptatt med andre særdeles viktige saker, slik som skiskyting, langrenn, kombinert (!) og ikke minst krimfestival...) Jeg får komme med et oppfølger-innlegg en dag med det første!

Skrivetrening og en liten test

Når jeg først tar meg på tak og skriver en bokomtale, handler den ikke om en av de virkelig gode bøkene jeg har hørt eller lest de siste ukene, men ei e-bok jeg lånte bare fordi den var merka med "nyhet" og var ledig. Med litt velvilje kan jeg kalle det en tålmodihetsprøve, en test av e-bok på mobil, og skrivetrening for å komme litt i siget igjen når det gjelder blogging ;o)

Sonjas siste vilje
Åsa Hellberg
Oversatt fra svensk av Elisabeth Bjørnson
Gyldendal, 2014
Papirutgava er på 352 sider

Boka begynner med at den absolutte hovedpersonen, Sonja dør. Ettersom hun var vel kjent med at hun hadde en alvorlig hjertesykdom, var hun godt forberdet på at det kunne skje når som helst. Man kan ikke si det samme om venninnene hennes: de visste ingenting om sykdommen, og alle ble sjokkert da de fikk beskje om det som hadde skjedd. Enda mer sjokkert ble de da de ble kontaktet av et advokatfiema som fortalte at de tre skulle arve Sonja- og det var ikke en hvilken som helst arv: Det viste seg at Sonja ikke bare hadde holdt sykdommen hemmelig, men hun hadde heller ikke fortalt at hun var ustyrtelig rik: så rik at hun ikke hadde full oversikt over formuen- og på visse temmelig spesielle betingelser, skulle de få overta alt sammen!
Det er altså opptakta til over trehundre sider med enkel og masete chic-lit. Det er enorme gudsjammerlig forutsigbart med mengder av vin, litt mindre øl, det er hemmeligheter fra fortida, knuste hjerter, grusomt pinlige sexscener, forviklinger og avsløringer i salig blanding. For å gjøre bildet enda litt mer rotete, foregår handlinga vekselsvis i London, Paris, Sverige og Mallorca...

Det rettferdige ville sikkert være å synes noe om boka ut fra sjangeren, men jeg er slett ikke i det rettferdige hjørnet i kveld. Jeg innser at chic-lit beregnet på middelaldrende kvinner som ønsker seg en ny start, ikke er det rette for meg, og jeg kommer definitivt ikke til å lese oppfølgerene. Enda et ankepunkt jeg har til boka: det er visstnok den første i en trilogi, og det var jeg ikke klar over. Hadde jeg hatt det minste lille snev av mistanke om det, hadde jeg nok tenkt meg om mer enn en gang før jeg klikka på "LÅN".

Såå; jeg likte ikke boka, men jeg likte det den lærte meg! Jeg har nemlig ikke brukt mobilen til å lese før, men det funker jo helt fint! Man kan selvfølgelig velge skriftstørrelse, bakgrunn osv, og dermed er jeg nå blitt en 100% overbevist e-bokleser HALLELUJA!
Konklusjonen denne gangen blir altså: Jeg oppfordrer alle til å teste e-bok også på mobil, men anbefaler at dere velger noe annet enn Hellbergs bok. På vaskeseddelen som finnes til slutt i e-boka, står det at svenske bokbloggere (som også takkes med navn i "takke-kapittelet" til slutt!!!) elsket boka, så de som normalt liker sjangeren, kan kanskje vurdere den likevel.

Jeg lover at jeg skal skrive om ei god bok neste gang! kanskje allerede i mårra. Hvis jeg får ånden over meg ;o)

Grafisk frammstilling

Det kan vel tenkes at noen vil føle behov for litt forklaring?

Firkanta "bokser"- antall leste/ hørte bøker- hele bokser uten kryss= ferdig lest.
                                                                 Hele bokser med kryss= avbrutt.
                                                                 Stipla bokser= påbegynt.

Grønn strek- leselyst og leseglede
Rød strek- dårlig samvittighet

Antall bøker som er lest uten at jeg har skrevet innlegg om dem stiger, leselysta stuper... Sånn er det her om dagen, og jeg sier som godeste Gjertrud som går i reprise for ørtende gang:
Vi får håp det blir likar i mårra! Ja, det gjør vi!!

Broene i Madison County og Ved elven

Kanel

Skitt

Dette er de to siste lydbøkene jeg har hørt, og det er virkelig skjeldent at jeg har hatt to så himmelvidt forskjellige leseopplevelser! Da sier det seg vel nesten selv at ingen av dem er sånn midt på treet..
Begge historene er gode.  
Broene i Madison County handler om fotografen Robert Kincaid og bondekona Francesca Johnson som helt tilfeldig treffes og tilbringer fire dager sammen. Fire dager fylt av kjærlighet, lidenskap, respekt og drømmer, håp og fortvilelse. Da valget må tas, velger hun familien framfor sin egen lykke. De to treffes aldri igjen, men i resten av deres liv skal det ikke gå en  dag uten at de tenker på og savner hverandre. Deres kjærlighetshistorie blir ikke kjent før Francesca er død, og barna hennes rydder opp i huset hennes. (Boka er filmatisert med Meryl Streep og Clint Eastwood, hvis noen drar kjensel på tittelen.)
I tillegg til at dette er en fantastisk rørende  historie om kjærlighet og drømmer som aldri fikk blomstre, er den usedvanlig passende og vakkert lest av Janne Kokkin, Gerdi Schjeldrup og Nils Jonson. Innimellom kapitlene spilles det korte, stemningsfulle musikkstykker som gir meg litt samme følelsen jeg hadde da jeg lå i mørket og lyttet til hørespillet på lørdagsbarnetimen; MAGISK!!! Innlesernes stemmer og musikken gir fortellinga enda mere dybde og sjel. Og bare for å ha sagt det; dette er så hjerteskjærende og tåredryppende at jeg vil fraråde dere å høre eller lese den i det offentlige rom..

Så var det Ved elven, da... Historien om Adam Chase som fem år tidligere var tiltalt, men ble frikjent for drap. Tilbake i hjembyen for første gang, blir han kraftig konfrontert med mistanken som fortsatt hefter ved ham. Da nye lik opp dukker opp kort tid etter, er det som å helle bensin på bålet, og han bestemmer seg for å finne ut hva som skjedde den gangen for fem år sida, og en gang for alle renvaske seg. Overraskelsene står i kø og uhyggelige hemmeligheter avdekkes. Historien er absolutt velkomponert. Den har en litt guffen undertone, og som ofte i bøker lagt til steder hvor alle tilsynelatende kjenner alle, vet vi at de fleste har noe de vil skjule- og kanskje gjøre alt for å unngå søkelyset på.
Alt ligger til rette for at dette også skulle bli en bra leseopplevelse, men ble det absolutt ikke!! Her er det oppleseren som ødelegger totalt. Det har hendt at jeg har lagt vekk lydbøker fordi jeg ikke har funnet tonen med oppleseren, det ser jeg på som naturlig, men her har det virkelig gått galt. Alle de kvinnelige karakterene har fått en pusle-pipe-stemme som gjør dem svake, skjøre og det virker som de er på sammenbruddets rand alle som en. Til og med hovedpersonens eks-kjærest som er stedet dyktige -og så vidt jeg har forstått respekterte- politikvinne, er gjort så svak at hun knapt klarer å presse ordene ut av seg, selv når hun er forbanna og rasende. Mennene derimot; åå guuud så tøffe! Med dype, kraftfulle buldrestemmer som slår i bordet og virkelig setter tingene på plass. Selv når de sitter rolig og avslappet ved middagsbordet...  (Med mindre de kanskje ikke har helt rent mel i posen, da..) Karakterene blir karikaturer, og ei bok som trolig kunne fått en femmer hvis jeg hadde lest den selv, bare blir irriterende og mangler all troverdighet. Synd, men sant.
Det er så håpløst at jeg faktisk var helt overbevist om at det hele var et arbeidsuhell, og at det var første gang denne skuespilleren lest inn ei lydbok, men det var det ikke. Dette er bare ei i rekka av flere, men jeg kommer aldri til å nærme meg ei bok han har hatt noe befatning med. Det finnes altfor mye annet man kan velge, så jeg gidde ikke engang å gi ham en ny sjanse, til det er risikoen for irritasjon altfor stor.

Det beste av meg (Noe av det verste jeg har lest)

Nicholas Sparks

Cappelen Damm, 2012
300 sider
Oversatt av Elsa Frogner

Kan man låne ei bok på biblioteket fordi framsida er så fin, og faktisk gidde å lese trehundre sider selv om de irriterer omtrent like mye som et myggstikk oppå atopisk eksem?

Jepp. Man kan faktisk det. 

På framsida så står det "FRA EN AV VERDENS MEST LESTE FORFATTERE". Når det da kommer et navn en ikke har hørt før, kan det skyldes både at en sjøl har en snever lesehorisont, eller at forfatteren spyr ut bøker uten kvaliteter som gjør den verdt å nevne, men antallet gjør likevel at bøkene når fram til mange lesere. Omtrent som Se og hør, kanskje? Kan hende trengs det en kombinasjon av begge disse alternativene.
Det pleier jo alltid å være noe, men jeg finner faktisk ikke stort positivt om denne. Den er forutsigbar, uten humor, full av klisjéer og ikke minst; det som irriterer meg mer enn noe annet:
Dårlig språk. Jeg skal ikke si om det er oversetteren eller forfatteren som har skylda, men her er det tydelig at noen burde tatt seg bedre tid! Jeg jobber med å konsentrere meg mest mulig om gode historier, og heller være litt mer overbærende når det gjelder ordvalg og hvordan språket blir brukt. Eller misbrukt. Her har jeg likevel ikke klart annet enn å notere meg en del som jeg synes burde vært luket bort. Jeg vet ikke om øvrige kommentarer er nødvendig, men de kommer likevel...

Side 49:
Stedet hadde aldri vært stort mer enn et skur selv den gangen han holdt til der, og det hadde alltid vært noe halvt avsluttet og i sterkt behov for reparasjon ved eksteriøret.
- Forferdelig knotete setning, som jeg ikke har helt fasit på hvordan burde vært skrevet.

Side 107:
Hun smilte før hun tok en munnfull med kaffe.
- Vi får håpe kaffen ikke var for varm, evt. at hun senere nøyer seg med en (stor) slurk.

Side 109:
Jeg setter også pris på at dere begge kunne klare å komme.
- "klare" kunne med fordel vært strøket.

Side 198:
I motsetning til det tidligere brevet var dette bare på en side, men tettskrevet på begge sider av arket.
- hm... tettskrevet på begge sider, men det var bare på ei side..? Kanskje brevet var skrevet på en gammel reklame el.l. Eller kanskje det faktisk var bare ett ark, men tettskrevet på begge sider? Ark og side er ikke det samme!

Side 254:
Bakerst i baren hadde karene som hadde spilt biljard stormet mot nødutgsangen, og de slapp køllene mens de løp.
- For alt jeg vet, kan det hende de bruke køller når de spiller biljard på andre sida av dammen, men her er det mest vanlig å bruke en lang slank sak som kalles KØ.

Side 260:
De to fetterne hans, Ted og Abee, sto bøyd over en som lå på gulvet, slo ham vilt, nesten ritualistisk, helt til de plutselig stoppet og så opp på ham.
- Ritualistisk... Jo jo...

De to beste (?) kommer til sist, som premie for å ha lest helt hit!

Side 271:
Lynn kom til sykehuset sammen med Annette, som knuget hardt om yndlingsleken, en utstoppet apekatt.
- Det er mulig den apen ikke var stoppet ut av en taxidermist, men at den var stoppet av en underbetalt fabrikkarbeider i Taiwan. Det kan tenkes.

Side 293:
Etter å ha konsultert legene sine, gjenopptok han joggeturene sine, og nå var han kommet så langt at han løp ti kilometer hver dag. Han trimmet tre eller fire ganger i uken, og holdt gradvis på å gjenvinne fysikken han en gang hadde hatt.
- Jeg for min del synes vel kanskje lista er lagt litt vel høyt når det å løpe ei mil daglig ikke karakteriseres som trim.. Eller kanskje den løpinga er trening, mens det som bare skjer tre-fire ganger i uka og dermed ikke er så krevende, betegnes som trim? Uansett; ikke rart han nesten hadde kommet i god, gammel form!

Mitt råd: Styr unna!!!

Ps søndag. 
Kom på at dette kan linkes til Maris faste søndags-spalte med smakebiter. Det vanlige er jo at man byr på smakebiter som gjerne vekker lysta på mer, men et unntak og en advarsel blir nok ikke helt feil! Besøk Flukten fra virkeligheten, der finner du helt andre bøker som helt sikkert frister mer enn denne. I dag skriver hun i tillegg litt om bannlyste bøker- Interessant!