Historia om det tapte barnet, og eit brev som forsvann.

No har eg venta i tre dagar, men det har ikkje kome noko nytt brev. Kan hende det berre var ein slumptreff at han svara så raskt på det første brevet, men det set jo liksom litt stasndarden, så no sit eg her, passe skuffa og sur (og kald på føtene). Det er sikkert ikkje rettvist av meg- eg har venta endå lengre på svar på om eg får nye varmesolar på garantien, eller om eg må kjøpe meg nye; du skal sjå at det er posten som har skulda denne gongen...
Kor som er, eg veit ikkje om eg skal halde fast på at heile jula helst skulle vore avlyst, eller om den berre bør få ei litt anna- og ikkje minst- meir avslappa form. Eine dagen står eg steil på det fyrste, andre dagar vinglar eg meir. I dag har det vore ein vingledag. Eg fekk ein knøttliten marsipangris, fann ein kopp med nissemotiv i skåpet og byrja av alle ting å strikke eit par ullstrømper med mønster og fargar som ein heilt utan fantasi vil kunne sei er typisk julete. (Kalde føter må vel ikkje føre til at ein strikkar raude og kvite julesokkar?)

Bakgrunnen for strikkeprosjektet var at eg trengte noko å henge fingrane i mens eg høyrde de siste par timane av "Historia om det tapte barnet", den siste boka i Elena Ferrante sin Napoli-kartett, boka som omhandlar moden alder og alderdom. Eg har storkosa meg med dei tre første bøkene, og var spent på korleis det kom til å ende med Lila, Elena, familie, vener og fiendar. Likevel, då boka- og lydboka endeleg kom ut, klarte eg ikkje å gyve laus på den med ein gong. Fallhøgda var så stor, forventningane så høge, sjansen for å skuffast nær astronomiske.
Gjennom fire bøker har vi følgt dei to venninnene og konkurrentane frå barndom, til unge år, via vaksenlivet og no altså moden alder og alderdom. Kvar av bøkene har til ein viss grad eit særpreg, men denne gongen synest eg det er eit meir markant skilje. Kvardagen og livet er ikkje lenger like hektisk-dramatisk som tidlegare. No er det meir grubling, resignasjon og bitterheit. Kanskje ein kan sei at i dei tre første bøkene var mykje av dramatikken noko dei vart dratt inn i, mens det no er meir dramatikk som spring ut frå deira eige indre liv?
Slutten skuffa meg nok litt. Eg hadde venta meg noko spektakulært, ei avsløring eller ein vri som kanskje ville sette alt på hovudet, men det skjedde ikkje. For å vere sikker på at et ikkje var noko som hadde gått meg hus forbi, tok eg fram at den første boka, "Mi briljante venninne", og las prologen der på nytt. Det er ingen tvil, historia heng godt i hop frå ende til annan, og vi som lesarar får nøyaktig det forfattaran lova der:

I minst tre tiår har ho snakka om dette med å forsvinne utan å etterlate seg spor, berre eg veit kva det betyr. Ho har aldri hatt tankar om å flykte eller byte identitet, aldri drøymt om å skape seg eit liv ein annan stad. Og ho har aldri tenkt på sjølvmord. 
(...)
Lila har det som vanleg med å overdrive, tenkte eg. Grenselaus, også når det gjeld å forsvinne utan eit spor. Ikkje berre ville ho forsvinne, nå i ein alder av sekstiseks år, ho ville viske ut alt livet som låg bak henne.
Eg var svært sint.
La oss sjå kven som vinn denne gongen, sa eg til meg sjølv. Eg slo på datamaskinen og begynte å skrive- alle detaljane i historia vår, alt som var igjen i minnet.

Alle detaljar, alle val, alle konsekvensar som var at i minnet... Det er lett å skjønne at serien har vorte ein så stor suksess. Det er dramatikk, temperament og konflikter. Psykologi, sosiologi og historie- alt pakka inn i pur realisme og eit rikt variert språk, fritt for sentimentalitet og klisjéar.
Nå kan ein fort tru at det er med ei kjensle av tap, eg har avslutta Napilo-kvartetten, men høyr! Høyr!! Til våren kjem det ut ei ny Ferrante-bok på Samlaget! Eller, den er ikkje ny, den vart skriven før bøkene om Lila og Lenu, men for oss er den jo ny- og som vi gler oss! Sjå berre kva informasjonssjefen i Samlaget, Karin Helgø sa i eit intevju med  BOK365 i sommar:

Hvilken er den beste boka du har lest i år? 

 – Det er nok Ferrantes The Days of Abondonment. Ein roman Ferrante skreiv før Napoli-kvartetten og som Samlaget gir ut til våren med tittelen Svikne dagar. Det handlar om ei kvinne, Olga, med to barn som vert forlaten av ektemannen for ei yngre kvinne. Ferrante skildrar så Olgas veg ned; nådelaust, rått og tett på. Ein kjenner igjen den nærmast fysiske leseopplevinga frå Napoli-kvartetten, berre at her er grepet endå tettare og meir komprimert. Ferrante viker ikkje unna ubehaget, men graver og borar, og held lesaren i grepet. Imponerande, regelrett.

 -Og som om ikkje det var nok; rett over nyttår, blir det lesning frå boka på Det norske teatret i Oslo.  

Konklusjon: Den som ventar på noko godt, kan lettare halde ut med ei slitsam jul ;o) 

**************************************

Samlaget/ Lydbokforlaget, 2016

573 sider/17:20 timar

Omset av Kristin Sørsdal

Lest av Silje Breivik 

Takk til forlaga for lysfil og leseeksemplar!

To bøker om Sofie og Otto- ikke for barn

Helt sida Brit Bildøen fikk p2-lytternes romanpris

Helt sida Brit Bildøen ble nominert til p2-lytternes romanpris for Sju dagar i august har jeg vært bestemt på at den skulle jeg lese. Så skjedde det som har lett for å skje, både på bokfronten og ellers: andre ting, andre bøker kom i veien og sju dager i august ble til nærmere sju måneder i vinter. Vel. Boka dukka plutselig opp på eBokBib, og da er det uhyre lettvint å trykke på "LÅN"- så vips lå den klar for lesing på Padda.
Boka handler om Sofie og Otto, året er 2019, byen er Oslo og verden har forandra seg en god del i løpet av de årene som ligger mellom oss og dem. Blant annet er forskjellene mellom folk blitt større, spesielt er de fattige blitt mer synlige. I tillegg er det ikke lenger oppsiktsvekkende at vær og natur herjer med menneskene og det menneskeskapte.
Sofie er leder ved det nye Munchmuseet, mens Otto leder FROM- foreninga for romfolket. Begge er veldig engasjerte og opptatt på hver sin kant, men på fritida er de alltid sammen, og det er viktig for dem å bevare fasaden og fatningen. Sofies datter var en av ungommene som ble drept på Utøya, og sorgen og tomrommet det bragte inn i livet deres preger dem naturlig nok fortsatt, om enn på ulik måte.
Handlinga går som tittelen sier over ei uke. Det begynner med at de skal i middagsselskap, Sofie har fått et insektsstikk som irriterer. Hun prøver å ignorere det, mens Otto prøver å overtale henne til å oppsøke lege. Dette kunne vært en bagatell, men i stedet blir det på en måte starten på ei lang rekke uhell, ulykker, sammenstøt, dårlige følelser og dårlige stemninger.
Forfatteren har på en mesterlig måte klart å skape et kompakt scenario der omgivelsene på alle måter er med på å understreke hovedpersonenes kamp for å holde på det hverdagslige i en verden og en tilværelse der man oppdager stadig flere sprekker under en tilsynelatende helt grei overflate.
Mye, mye mer kunne vært sagt om denne, for det er virkelig en glimrende roman som fortjener alle de godordene (og prisene) den har blitt overøst med, og jeg anbefaler dere å lese Ellikkens fyldige og reflekterte omtale, i tillegg til det Samlaget selv skriver på sine sider.

I stedt for å skrive mer om "Sju dagar i august", skal jeg utbrodere litt om en annen interessant oppdagelse jeg gjorde. Som jeg har nevnt i et par tidligere innlegg, går det tregt med skrivinga for tida, og da jeg skulle friske opp litt rundt denne boka, kom jeg over denne artikkelen i Aftehosten:

Da ble jeg selvfølgelig veldig nysgjerrig! Var det mulig at dette bare var en omskriving av en allerede og for lengst utgitt roman?? Her mått inspektør Snusen til pers! Biblioteket her hadde ikke "Desperate personar" i samlinga si, så jeg prøvde meg på Norgeslån, men da skjedde noe jeg faktisk aldri har opplevd før: forespørselen ble avvist uten begrunnelse. (Det gjorde Snusen om mulig enda mer oppsatt på å avdekke om det hele var juks og bedrag!) Neste forsøk på å komme til bunns i sakene, var å skrive en e-post til Samlaget, der jeg forklarte hvorfor jeg ønska meg et leseeksemplar av Paula Fox si bok fra 1970. (Den kom ut på norsk først i 2010) Det gikk ikke mange dagene før boka lå i postkassa og Snusen kunne fortsette undersøkelsene sine!

I "Desperate personar" møter vi  Sophie og Otto. Handlinga er lagt til Brooklyn, året er 1968. Det begynner med at de skal i middagsselskap, Sophie blir bitt av en villkatt da hun gir den mat. Hun prøver å ignorere og bagatellisere uhellet, mens Otto mener hun bør komme seg til en lege. Denne "drakampen" følges gjennom hele historien, og blir på en måte det som setter i gang rekka med ubehagelige hendelser.
Det er også flere likhetstrekk mellom disse to romanene, men det inntrykket jeg til slutt sitter igjen med, er at de tross alt er ganske så ulike.
Jeg synes Bildøens "versjon" er mer intens, dramatisk og engasjerende. Det er mulig det er fordi lagt til Norge og at handlinga er nærmere i tid,. Hendelsene og omstendigheter hun beskriver er mye mer aktuelle i det nyhetsbildet som preger livene våre her og nå. Paula Fox har kanskje lagt mer vekt på samspillet (eller manglende samspill..) hennes Sophie har i forhold til menneskene rundt seg. Forskjellen kan kanskje beskrives som om Fox´ Sophie og Otto er to planeter som sirkler rundt hverandre i stadig videre sirkler, mens Bildøens Sofie og Otto har havna i samme tørketrommel som virvler dem rundt...  Noe sånt? Kanskje?

Inspektør Snusen  har i hvertfall konkludert med at det er stor avstand mellom inspirasjon og plagiat!
Begge bøkene fallt i smak, men skal jeg rangere dem opp mot hverandre ville jeg satt "Sju dagar i august" øverst. De som allerede har lest Bildøens bok, kommer til å glede seg over "Desperate personar", og for de som ikke har lest noen av dem, anbefaler jeg å lese Fox først og Bildøen etterpå- det vil garantert gi en spesiell leseopplevelse! Anbefales!!

TeRninGkaSt 16 tiL EdVard HoeM

Ei papir-biblioteks-bok, to lydbøker lest av forfatteren sjøl, kjøpt for egne penger ;o)

Inntil han kom ut med Slåttekar i himmelen i fjor, har jeg ikke vært spesielt nysgjerrig på Edvard Hoem. Jeg har vært fordomsfull og forutinntatt, og jeg gremmes over at jeg ikke har blitt flinkere til å bekjempe denne opplagt negative sida ved meg sjøl. Så var det altså noe ved denne lydbokutgivelsen som frista meg, og jeg skrev et oppriktig brev til selveste julenissen, med et lønnlig håp om at tida var inne for å rette opp både den ene og den andre miseren. Snakk om å tru på julenissen!!! Verken han eller andre tok hintet, så jeg måtte i stedet pent stille meg i lånekø på biblioteket. Egentlig helt greit, mens jeg venta på at det skulle bli min tur, lånte jeg Mors og fars historie (Oktober Forlag, 2005) for å bli litt kjent med forfatteren før jeg gikk løs på den siste boka. Det var et nokså bevisstløst valg. Det var vel den første som kom opp da jeg søkte på bibliotekets sider, tenker jeg. Nå i ettertid skjønner jeg at det ville blitt litt bedre kronologi i det hele hvis jeg heller hadde begynt med "Jordmor på jorda", fra 2010. Omtalen videre vil ta for seg disse tre bøkene i den rekkefølgen jeg anbefaler at de leses:
Jordmor på jorda- Slåttekar i himmelen- Mors og fars historie.

I Jordmor på jorda  blir vi kjent med Hoems tippoldemor, Martha Kristine Andersdatter Sør-Nesje, eller Jordmor-Stina som hun etterhvert skulle bli kalt. Allerede fra hun var barn, var hun oppvakt og interessert i alt som foregikk rundt seg, og hun spurte alltid- og alle- når det var noe hun lurte på. Episoden fra omgangsskulen er rett og slett fornøyelig. Husk at dette er på slutten av 1700-tallet, og presten var nok vant til å bli møtt med både respekt og frykt. Stina derimot, var mot ham som hun var mot alle andre, faren hadde lært henne at hun skulle se alle i øynene, enten det var stor-folk eller fant, så etter å ha svart på hvor hun kom fra, hvem foreldrene var og at det sto bra til med dem, fulgte hun opp:

-Korleis står det til med presten?
-Korleis det står til med meg? Jo, takk som spør, sa presten forundra, eg trur du er den første her i bygda som har spurt korleis eg har det, sa han.
-Og kone og barn har det bra?
-Ja, sa presten og lo.

 Videre:

-Du vil komme langt i livet, du, sa presten.
-Ja, det var tanken det, sa ho.
-Kor langt har du i grunnen tenkt deg da, sa presten og lo.
-Austanfor sol og vestanfor måne.

Det ligger nokså åpent i kortene at presten senere skal bli en viktig person i Stinas liv. Et liv som skulle by på mye motgang og mange slag, men også kjærlighet, framgang, seire og respekt. På begynnelsen av 1800-talleet var ikke kvinnenes status mye å rope hurra for, men Stina stod på rettighetene sine og hadde ei sterk indre drivkraft som gjorde at hun i 1821 gikk til fots fra Romsdalen til Christiania for å bli utdanna jordmor. Hun fødte selv ti barn, hvorav åtte levde opp, og hun utførte jordmor-gjerninga i bortimot femti år. Det er bare å ta av seg hatten.

Slåttekar i himmelen, handler om familien og livet til Knut Hansen Nesje, Nesje, den ene av Jordmor-Stinas sønner og Hoems oldefar. Boka begynner i 1874, der står han og ser på seien som står i stim rett utenfor kaia i Molde. Et fremmed kvinnemenneske er der og ser det samme, og hun får ham med seg ut for å fiske! Det er Serianna, hun røyker pipe, jobber som en mann og begge er de nok sikre på at det skal bli de to. Da han frir til Serianna, er det med de samme ordene som tippoldefaren brukte da han i si tid fridde til Stina: "Vil du blive min Ungdoms Glæde og min Alderdoms Trøst?"
og det vil hun, til tross for at Nesje er enkemann på andre året og har ansvaret for en liten sønn. Det er trange tider, ikke alle klarer alle forpliktelsene sine, noen velger å satse alt på ett kort: Amerika, andre prøver så godt de kan å berge seg og sine på det jorda gir dem. Alle disse tre bøkene bygger på dokumenter forfatteren har funnet om hovedpersonene, notatbøker, avisutklipp, kirkebøker, sykehus-journaler, attester osv, men jeg synes det er så utrolig fint det han skriver helt i begynnelsen av denne, om hvordan han har fylt ut der det er hull i dokumentasjonen, at jeg må ta det med som utvalgt sitat herfra:

Sjølv om eg kjenner dei viktigste årstalla i livet hans, og har enkelte vitnemål om korleis han levde, var det ikke nok då eg skulle skrive om han. Eg måtte dikte han fram, av luft og ingenting, av lyset over Molde og Rekneslia, av vinden som ruskar meg i håret og regnet som fall på markene og menneska, i hans tid og i mi.

Den siste i rekka er Mors og fars historie. Der forteller han historien om det foreldrene aldri fortalte. Om hvordan de møttes i 1945: Kokka fra Fåberg i dalenes dal, Gudbrandsdalen, som i løpet av krigen hadde fått ei datter med en tysk soldat. Og Indremisjons-predikanten fra Romsdalen. Et umake par, som kanskje ikke fikk det livet de hadde drømt om, men som kanskje ikke ble så verst likevel.

Nå som jeg har hørt og lest  tre bøker ganske på rappen, har jeg funnet en ny favoritt. Han dikter fram mennesker så levende at du ikke ville blitt overraska om de plutselig sto rett foran deg i stua (du ville kanskje stussa litt over klærne, men ikke ellers). Natur, vær og sinns-stemninger; fortvilelse, sinne, avmakt, håp og takknemlighet: det føles som man er flue på veggen og man suger til seg alle detaljene.
Hoem skriver på nynorsk, og når han har lest inn bøkene sine selv, blir ikke bare bøker, noe magisk skjer og det blir store, komplette kulturopplevelser. Jeg erklærer meg herved som blodfan, og ser med stor glede fram til å lese/ høre mer fra Hoem som- takk og lov- har vært en svært produktiv forfatter!

Vil du lese mer om Edvard Hoem og bøkene hans, anbefaler jeg å besøke Rose-Marie som har anmeldt mange av bøkene hans, og samla innleggene HER.

Flott bilde av min nye favoritt-forfatter! Bildet er lånt fra Rose-Maries blogg.

Jon Fosses trilogi om Asle og Alida

Hvis man leser mye (eller mye til seg selv å være!), kommer man av og til dit at man bare må ha noe helt annet. Det er kanskje slik for den som har andre lidenskaper også? At de fotballgale bare må ha litt golf eller petanque? Eller de som har fluebinding på hjernen bare må studere noen frimerker?

Jeg er ikke av de som strekker grensene altfor langt, jeg holder meg stort sett godt innafor komfortsona, men å låne med meg en hel triologi fra biblioteket, se det kan jeg driste meg til!
Nå skal det med en gang sies at disse bøkene bare er noen tynne fliser, kortromaner er kanskje den riktige benevninga, men du store min: de ruver!!

"Kveldsvævd" sto i hylla for nyheter sist jeg var på biblioteket, og det slo meg at jeg har da neimen ikke lest noe av Jon Fosse! Tanken gjorde meg nesten litt flau, for han går jo for å være en av de virkelig store nålevende norske forfatterne/ dramatikere- i 2011 fikk han flytte inn i statens æresbolig for kunstnere, Grotten i Slottsparken i Oslo. I fjor høst var han aktuell i forbindelse med utdelinga av Nobels Litteraturpris- mange regnet ham som en stor favoritt, man som vi vet, gikk prisen til Alice Munro det året.
Hvordan det nå engang ble og ikke ble i 2013, Fosse har mottatt priser i bøtter og spann opp gjennom årene, og nå har han gitt ut den siste boka om Alida og Asle, ei bok jeg trulig kommer til å ha friskt i minne når det skal nomineres til årets bokbloggerpris.

Bøkene handler altså om Asle og Alida, et ungt forelsket par som i ei ikke datert, men  fjern fortid, sammen rømmer fra bygda Dylja til byen Bjørgvin. Hun er gravid, og det viser seg at ingen er villige til å gi dem husrom. Asle er definitivt en handlingens mann, men ser ikke hva slags konsekvenser hndlingene hans kan få, for seg selv, Alida og barnet.
I "Olavs draumar" får vi vite at de har fått en sønn, de har funnet seg husrom et stykke utenfor byen, og Asle (som har byttet navn til Olav, Alida heter nå Asta), drar inn til Bjørgvin for å kjøpe ei gave- en ring til Alida/ Asta, ikke for at de skal bli gift, men for at det skal se ut som de er det. Hundelsturen går ikke som forventet, allerede mens han er underveis, blir Asle/ Olav innhentet av fortida, og han skal aldri kunne vende tilbake til Alida/ Asta.
I "Kveldsvævd", som av forlaget blir betegnet som en frittstående oppfølger til de to foregående, er det Astas aldrende datter, Ales, som forteller. Hun forteller hva som egentig skjedde med Alida og Olav, hvordan det endte, hvordan ringen sluttes.

Da jeg la bøkene på låneskranken på biblioteket sa bibliotekaren: ååhh... disse må du lese sakte! Du må få med deg alt! Jeg kan selvfølgelig ikke være sikker, men jeg trur hun var litt entusiastisk og glad for at noen endelig tok dem med seg, de så helt ulest ut alle sammen. Og hun fikk rett! Man bør nok lese sakte, for språket og selve formgivinga er uvant og spesiell, uten at jeg dermed vil si at det er tungt eller vanskelig. Det er drømmeaktig, poetisk, rytmisk og preget av gjentakelser. Hvis jeg skal prøve å beskriv følelsen det gir..? Kanskje som å sitte i en liten båt på et litt opprørt hav? Gyngende, noen små bølger dom slår over ripa, men ikke truer med forlis? Mørke skyer i horisonten, kraftig uvær, men ikke storm eller tornden og lyn. Båten er ikke langt til havs, man ser land, og har hele tida trua på at man skal nå land.

Mye har vært sagt og skrevet om disse bøkene, og jeg håper virkelig at flere kan få øynene opp for Jon Fosse! Reading-Randi har skrevet et fyldig og fint innlegg om forfatteren og forfatterskapet, i tillegg vil jeg anbefale det hun har skrevet om "Kveldsvævd". Artemisia har også lest trilogien, men ellers vil jeg kanskje oppfordre til å lese anmeldelsen i Dagsavisen, jeg trur det skulle være nok til å overbevise de fleste. Evt kan man google Andvake- trilogien av Jon Fosse, men helst bør man altså lese bøkene selv :o)


Andvake- 2007, 75 sider.
Olavs draumar- 2012, 80 sider.
Kveldsvævd- 2014, 59 sider.
Alle bøkene er utgitt av Det Norske Samlaget.

Fugletribunalet, av Agnes Ravatn- revolveromtale

Ingen meis har gått i fella, men en flaggspett fløy i vinduet -og startpistorlen er fortsatt uten knallskudd ;o)

Mye har blitt sagt om Agnes Ravatns roman "Fugletribunalet" og priser og nominasjoner har trilla inn som perler på ei snor. All ståhei- spesielt nominasjonen til Bokbloggerprisen- gjorde også meg nysgjerrig. Boka ble lånt på biblioteket og nå er den lest, men i stedet for å gå løs på en grundig avhandling om boka, vil jeg her heller ta for meg hva andre har sagt og skrevet om historien om tv-kjendisen Allis. (Jeg valgte den aller enkleste løsningen; klippe uhemmet fra Samlagets nettside)

• Jeg ble veldig fascinert over det vakre og velskrevne språket. Jeg la ikke merke til at språket var spesielt vakkert, men jeg synes det fløt lett, og dermed kan jeg si meg enig i at det er velskrevet.

• jeg ser for meg huset og hagen uten problemer. Jepp! Det er jeg helt enig i! Det rare er at alt dette skjedde i og rundt huset hvor besteforeldrene mine bodde ved en liten fjord på Nord-Møre. Alle beskrivelsene stemmer- ALLE!!

• Boken var både sår, vakker og ikke minst litt creepy Njaaa... Jeg ville ikke brukt de ordene, kanskje med unntak av creepy, for å beskrive litt av det som hender mot slutten.

• selv om boken ikke er morsom så trakk jeg på smilebåndet flere ganger Jadda! Jeg trakk på smilebåndet jeg også, men jeg er ikke sikker på om det var på "de riktige stedene".

• Leseren underholdes underveis med gode formuleringer, syrlige understatements og fine situasjonsbeskrivelser Dette trur jeg nok kan stemme, men jeg har ikke notert meg et eneste sitat eller sidetall slik jeg pleier å gjøre når jeg leser noe jeg synes klinger ekstra fint.

• Avslutningen slår bokstavelig talt kloa i deg. Nei. Absolutt ikke. Slutten var veldig bra, men den slo ikke kloa i meg, verken bokstavelig eller i overført betydning.

  

  Parus major slo kloa i meg tidligere i vinter. Bokstavelig talt.

• Med Fugletribunalet viser ho at ho er meir enn berre humor og kvikke replikkar Ja, det er jeg enig i! Det er absolutt kvaliteter her som man ikke forbinder med humor og vidd.

• mot slutten ser man for alvor konturene av at dette er en ekte roman, man ser hvordan Ravatn har bygget opp fortellingen for å la den kulminere på en dramatisk måte Ja! Dette er gjennomarbeida og godt bygd opp, og retrospektivt ser jeg jo at de 121 første sidene som kjedet meg faktisk har en misjon i å bygge opp mot den dramstiske slutten.

• "Romanen sitter igjen som en elektrisk ladning under huden" Her må det ha skjedd noe med størmforsyninga. Ikke noe påtagelig elektrisk lading verken under huden eller andre steder her. Dessverre.

• dirrer av nerve, spenning og overskudd Sjå forrig punkt.

• dette er en roman det virkelig står respekt av! Ja, men det gjelder vel strengt tatt alle romaner som gis ut? I hvertfall de fleste? I det minste om man ser bort fra mye av det som gis ut på sjølpubliserings-forlag...

• Dette er en av årets høydepunkter, uten tvil.For min del håper jeg ikke det. Da blir det i tilfelle et ganske nedslående leseår. Jeg har allerede lest opptil flere bøker som har gitt meg mer minneverdige leseopplevelser, så sånn sett ser jeg lyst på det!

Nå er det jo heldigvis ikke slik at jeg ikke liker noe som helst ved boka, men det jeg likte aller-aller best, er noe jeg ikke kan huske å ha sett kommentert hos andre. Framsida folkens! Framsida!! Kjempefine rødstruper! HER kan du høre hvor fint de synger, slett ikke noe skremmende eller dømmende over disse trillene ;o)

Ho tok av seg blusen og sa ho var bibliotekar

Av Bjørn Sortland


Ut fra vaskeseddelen, tittelen og framsidebildet, trudde jeg at dette skulle være ei humoristisk bok. Før jeg lånte med meg denne fra biblioteket, hadde jeg absolutt ingen kjennskap til forfatteren, som i fjor feira sitt tjueårsjubileum som forfatter. Han har gitt ut en rekke bøker, for alle aldersgrupper, både alene og sammen med andre. Han er kanskje aller mest kjent for serien om kunstdetektivene, og er aktuell med ungdomsboka "Det blir pinlig uansett" som kom ut på Gyldendal nå i høst.

Her blir vi kjent med Ivar, han er passert førti, er ikke bare (ufrivillig) singel, men også jomfru. Høyst ufrivillig det også. Han jobber som rådgiver i bank, har en forkjærlighet for koksgrå og burgunderfargede v-gensere, og er den som bestandig føler det er hans skyld om praten går tregt, bussen er forsinka eller filmen ikke oppfyller forventningene. Han gjør alt han kan for at andre skal ha det fint, og kan ved helt skjeldne og spesielle anledninger koste på seg to dråper fra den gamle flaska med Hugo Boss-etterbarberingsvatn. For sexvatn går vel ikkje ut på dato?
Det eneste Ivar ønsker seg, er ei kvinne å elske, ei kvinne å elske med. Da han (som dikter med et par diktsamlinger utgitt på eget forlag) blir spurt om å holde skrivekurs for tre tidligere narkomane/ prostituerte kvinner på rehabilitering, griper han selvfølgelig sjansen, uten at han aner hvilke følger dette vil få, verken økonomisk eller rent personlig.

Dette var en liten overraskelse! Det viser seg at den dumsnille, litt tragikomiske Ivar har flere sider, og etterhvert som jeg leste, fikk jeg faktisk litt sympati med mannen. Boka er forsynt med flere naivistiske skisser (Øyvind Torseter), disse er med på å underbygge og kanskje forsterke historien.
Jeg likte boka og den uventa vendinga den tar, og anbefaler den gjerne til andre som liker litt snurrige og overraskende bøker!

Utgitt på Piggsvin Forlag (noen har humor ;o) i 2012.
Ca tohundre små sider.

Ikkje for varmt, ikkje for kaldt

Rønnaug Kleiva

Det Norske Samlaget, 2008.
80 sider.

Kleiva har et stort forfatterskap bak seg, og er i høst aktuell med Armenia, Albania, Argentina, men det er altså ikke den jeg har lest, selv om den (i likhet med det meste hun har skrevet) har fått veldig hyggelige omtaler. Jeg tenkte at ei novellesamling kanskje var et lurt sted å begynne, da jeg ikke har lest noe fra denne dama før.

Den røde tråden i disse novellene er at de handler om personer i etablerte forhold. Negative, destruktive, selvsentrerte, kyniske, ubalanserte, kalde forhold. Det er langt fra trivelig lesing, men historiene er skåret inntil benet, språket er nøkternt og konsist, og de dårlige stemningene til å ta og føle på.
Det rare er at jeg egentlig ikke likte denne boka- jeg har jo skrevet det før også; jeg vil kose meg når jeg leser. Men likevel er jeg altså veldig fornøyd med- og glad for å ha lest den! Det burde kanskje alle andre som er i et fast forhold - eller ønsker seg inn i et - gjøre; til skrekk og advarsel. Sånn at man kan sette ned foten eller ta grep ved den første, aller minste antydning til at forholdet beveger seg i en retning som ligner det man finner i denne samlinga.


For de som er interessert, har Dagbladet har skrevet om boka her.

Song for Eirabu

Bok 1- Slaget på Vigrid

Kristine Tofte

Tiden Norsk Forlag, 2009
555 sider.

Endelig har jeg lest den første Song for Eirabu av Kristine Tofte, og jeg er faktisk litt... satt ut? Det er til og med noen dager sida jeg leste den, jeg har vridd mine små grå, for hvor skal jeg begynne?? Dette er en av de bøkene jeg umulig kan yte rettferdighet; jeg har verken språket  eller formidligsevnene som skal til for å gi de som ikke har lest den full forståelse av hva den faktisk er og inneholder. Til alt hell har Elisabeth med bloggen Bokstavelig talt kalt sammen til samlesing av norsk fantasy-litteratur, så akkurat i dag er det flere som blogger om den; jo flere som skriver om sin leseopplevelse, jo mer rettferdig blir forhåpentligvis framstillinga.

Et forsøk på et slags presentasjon...
Eirabu er navnet på hele den kjente menneskeverden, den er delt mellom tre kongeriker; Blåinn, Lyria og Syrren. Så lenge folk kan huske, har det hersket fred mellom landene, men sagnene sier at det nærmer seg ei ny ulvetid og sverdtid. En av gudene har brutt regelen som sier at de ikke skal gripe inn i skjebnen eller det som skjer blandt menneskene, og det betyr at man snart vil kunne oppleve Eletirel (tilsvarer det norrøne Ragnarok) på nytt. Det finnes også sagn som sier at når sverdtida kommer, vil "verden sjå dei eldste kongsættene i Eirabu møtast i krig, og mellom dei står den eldste av tre med eit sverd som kan tvinge gudar i kne" (s 61). Med sin spesielle herkomst, som datter av en durinn-smed og med ei volve som bestemor, er Ragna allerede før hun er født utpekt til å være den som skal stå mellom kongene for å redde Eirabu fra undergangen.

Jeg prøver å trekke opp noen linjer...
Forfatteren har skapt et helt nytt univers som i mye bygger på de norrøne historiene, ikke minst Vóluspå, et dikt i Den eldre edda, som forteller om verdens tilblivelse, gudenes og menneskenes skjebne, verdens undergang, Ragnarok, og hvordan jorda til slutt skal stige opp fra havet på nytt.
Her er det enormt mange sagn, folk og folkeslag, vesner, guder, byer, land og riker. Til og begynne tenker man at dette blir det helt umulig å holde styr på, men det meste går helt greit, mye takket være at det følger med et kart over Eirabu.
555 sider- og ikke ett dødpunkt. Det er dramatikk så det holder, men minst like viktig som de ytre dramatiske hendelsene, er samspillet og motsetningene mellom menneskene, og forandringene både Ragna og Berghitte gjennomgår. Persongalleriet er troverdig og de oppdiktede kulissene står til troende. Romanen har blitt kalt en fiksjonhistorisk totalroman, hvor mange små skjebner veves sammen; utrolig fint og riktig formulert!

Til slutt: min leseopplevelse...
Jeg er en sakteleser. Jeg leser sakte og omstendig, det er viktigere å få med alle detaljer enn å lese mange bøker/ historier. Når jeg leser noe annet enn bokmål, går det om mulig enda saktere. Nynorsk er intet unntak, så det har tatt tid å komme i mål. Nynorsken er litt gammelmodig og gir litt motstand, likevel tror jeg ikke historien ville blitt like overbevisende eller medrivende i ei anna språkdrakt. Språket gir en følelse av at det som fortelles er virkelig; omtrent på samme måte som når gamle mennesker med litt ei anna dialekt/ sosiolekt og ordbruk en det vi er vant til forteller fra "gamledager". Jeg merket meg desverre ikke hvor, men jeg leste et sted at det var som å lese musikk, også dét var utrolig fint og riktig formulert!
Boka anbefales til alle som er glad i gode historier, mystikk og gjennomarbeida plot; det er ingen grunn til å kvie seg, verken for antall sider eller nynorsk; dette kunne ikke vært kortere og det kunne ikke vært bedre.

Nå sitter jeg her og venter. Bok nummer 2, Vargtid, er ute, men har ikke kommet meg i hende enda. I mens grubler jeg for eksempel på hva som kommer til å skje videre med Aun? Hvordan kommer Berghitte til å takle det som kommer? Klarer Frøydis å smi renkene sine? Hvor er det blitt av "den yngste av tre"? Hvordan kan Ragna kombinere det å være blotgydje med forholdet hun har til Utyrme? Får vi vite mer om Sakse-smed, Kjellaug og Kjerald (som jeg hadde glemt navnet på, men akkurat nå fikk en påminnelse om fra Elisabeth...)? Så mange spørsmål, og så få svar...

Trondheim

Skråninga
Carl Frode Tiller










Aschehoug Forlag 2001
271 sider

I Trondheim har det vært en del stridigheter om hva som skal være byens offisielle navn. Opprinnelig var Trondhjem navnet på hele det området som i dag heter Trøndelag, men på slutten av 1920-tallet ble en rekke stedsnavn fornosket. Man avholdt i 1928 en folkeavstemning hvor folk kunne få si hva de ville: fortsatt beholde Trondhjem, eller bytte til det gamle Nidaros. (Etter Nidelva som slynger seg rundt bykjernen.) 1508 stemte for endring, men til tross for at så mange som 17163 stemte imot, ble det vedtatt at byen skulle hete Nidaros. Til slutt ble "inngått et forlik"; fra 6.mars 1931 har navnet vært Trondheim, men enda åtti år etter er det helt vanlig å høre spesielt trøndere si Trånnjæmm!

Skråninga er Tillers debutroman. Ubehagelig sådan.. En ung mann sitter på en institusjon og skriver om livet sitt. Fra oppveksten med foreldre som bruker all energi på å bryte ned hverandre, til ungdomstid med dårlige "kamerater" og rus. Oppe i dette har han (naturlig nok?) utviklet seg til en person med dårlig selvbilde, dårlig dømmekraft, en virkelighetsoppfatning som ikke henger på greip, i tillegg til tvangstanker og hallusinasjoner. Når jeg-personen i boka skriver, glir fortid og nåtid over i hverandre- ikke klart og tydelig, men bare i løpet av én setning kan han gå fra den ene tidsepoken til den andre. Ofte er det ett enkelt ord som får ham til å hoppe. Til og begynne med er det vanskelig å henge med i svingene, etterhvert som man kommer inn i flyten, blir det et flott grep som viser hvordan tanker hopper hit og dit, hvordan én tanke fører til den andre.
Kan det bli verre? Neppe!
Kan det gjøres bedre? Neppe!
Tiller skriver overbevisende om hvordan omsorgsvikt og mangel på inngripen kan forkvalke et helt liv. Man kan ikke la være å spørre seg selv om det finnes slike tilfeller i virkeligheten også- det er jo tross alt lettest å snu seg vekk når man mistenker at noe burde vært tatt tak i. Kom på en kampanje som gikk for ikke så lenge sida: For barnets beste må du tørre å tenke det verste. Og etter å ha lest denne boka, vil du sannsynligvis også tørre å ringe inn den bekymringsmeldinga du vet du bør.

Les mer om boka her!

Namsos og Otterøya.

Carl Frode Tiller
Innsirkling II
Aschehoug, 2010
400 sider

Otterøya var tidligere egen kommune, men ble i 1964 delt i to mellom Namsos og Namdalseid kommuner. (Det foresvever meg at vi hadde en storstilt kommune-sammenslåingsaksjon på sekstitallet..?) Namsos er både navnet på kommunen og kommunesenteret.Har historisk sett vært viktig innen skogbruk og trelast, og huser i dag Norsk Sagbruksmuseum. Blir ellers gjerne assosieret med laksefiske i Namsen, elg og hjortejakt, Åge Aleksandersen og DDE.

Forfatteren av boka har mottat en rekke priser for forfatterskapet sitt, bl.a Tarjei Vesaas´debutantpris, Brageprisen, Kritikerprisen, EUs litteraturpris og nå sist, Liv Ullmann-prisen som ble utdelt for første gang nå i helga; Hipp-hipp!
I tillegg er Innsirkling II nominert til Nordisk Råds Litteraturpris for 2011, der vinneren offentliggjøres den 12. april; Tvi-tvi!

Dette er andre boka i en triologi om David som tilsynelatende har mista hukommelsen. For å finne ut av hvem han er, blir det satt inn ei annonse i avisa. Der blir de som kjenner eller har kjent ham, bedt om å skrive brev (eller egentlig e-post) å fortelle stort å smått som kan være til hjelp. I bok nummer en, var det Davids to ungdomskjærester, Jon og Silje og stefaren hans Arvid, vi møtte, og som skrev sine brev. I denne boka, er det kameraten Ole som forteller om barndommen på Otterøya, og kompisen Tom Roger (som svarer til nesten alle fordommene jeg har til menn med "dårlige" dobbeltnavn..) som forteller om tida etter at David flyttet til Namsos sammen med mora, Berit. Til slutt er det Berit gamle venninde Paula som sitter på Otterøya Bo- og Servicesenter, og får skrevet sin versjon av Davids, og enda mer Berits liv.
Brevene skrives noenlunde samtidig, og mens vi leser brevene, får vi innblikk i brevskrivernes samtidige liv. De forskjellige historiene fra fortida og nåtida "sneier borti" og flettes inn i hverandre, og vi får stadig små drypp som viser at hendelser tolkes ulikt. Årsak og virkning bytter plass ut fra hvem som forteller, og ikke minst tolkes motivene for hvorfor ting ble som de ble forskjellig.
Det har slått meg at årsaken til at bildene de forsøker å skape av seg selv og sitt forhold til David, kanskje kan være en måte å retusjere sin egen historie. Hvis du kunne utelate de episodene der du sjøl kom dårlig ut, legge vekt på det positive, stille deg sjøl i et heldigere lys enn hva det faktisk var? I gitte situasjoner ville det kanskje være fristende? Hver enkelt brevskrivers historie og personlighet blir jo belyst både av det de sjøl og det de andre skriver. Etter som vi  i tillegg får innblikk i deres nåtidige liv, ser vi også at enkelte kan ha (god?) grunn til å gripe den sjansen.
Et anna spørsmål jeg har stilt meg, er om David faktisk har mistet hukommelsen? Det er jo av og til slike historier i avisene, og etter ei stund viser det seg jo som regel at det bare var tull! Som regel er det et motiv for å påberope seg amnesi (-så lærte vi et nytt ord i dag også!)... Mot slutten av boka antydes det noe i retning av et motiv her også- og det gjør absolutt forventningene til neste bok store!


Tiller skriver på nynorsk, så for meg har det faktisk vært vanskelig å få settingen til i Trøndelag. I mitt lille hode har  historiene utspilt seg på Møre; men det er jo helt uvesentlig og jeg gleder meg til den siste boka!