mandag 30. desember 2013

Det synger i lauvet, Britt Karin Larsen

Ofte er det de beste bøkene det er vanskelig å skrive noe vettugt om. De bøkene man har gledet seg ekstra til å lese. De bøkene man har lest sakte og kost seg ekstra med. De bøkene man etterpå har gått og grunna på.
Slik har jeg det med Britt Karin Larsens femte bok om skogfinnene i grensetraktene mellom Hedmark og Värmland. Ettersom både Lina og Taneli, hovedpersonene og navet i hjulet fra de første bøkene, døde i forrige bok, trudde jeg serien dermed var slutt. Gleden var stor da jeg så at bok nummer fem var i anmarsj! For det er jo klart; Lina og Taneli hadde både barn og barnebarn, etterhvert også barnebarns barn- og disse er det vel verdt å vie både tid og oppmerksomhet!

Mens handlinga i de første bøkene i all hovedsak var lagt til selve Finnskogen, har flere av "ungdommene" nå flyttet til byen eller andre bygder. Utvandringa og urbaniseringa er i gang, og det gjelder ikke minst for skogfinnene som kanskje var av dem som hadde det trangest, de som hadde minst å tape, og dermed mest å vinne på å bryte opp. De legger av seg mer og mer av det finske, både språk og kultur. Mange velger å kvitte seg med selve det finske identitets-symbolet; røykovnen. I "Det synger i lauvet" er rollelista lang i forhold til de forrige bøkene, handlinga er lagt til flere steder, både by og bygd, innland og utland. Det er ikke alltid like lett å "holde styr på" alle, men det kan hende jeg opplevde det slik fordi jeg var så opptatt av å lese sakte for å kunne suge på karamellen så lenge som mulig. Hadde jeg lest litt raskere, hadde det trolig også flytt litt lettere.
Språket er det samme vakre og poetisk syngende. Det er den samme spørrende, allvitende fortelleren som vi kjenner fra de foregående bøkene, som betrakter på de små menneskene som klorer seg fast på jorda og gjør det de må for å overleve. En referent som også trekker tråder mellom det som synes smått og ubetydelig, og det som er det største av alt, selve livet.

Livet endrer seg, og menneskenes tanker med det, det man trodde man aldri ville verdsette, kan man plutselig savne en dag, lenge etter at man vraket det. Omvendt kan det man trodde man trengte ligge der ubrukt resten av livet, for det ble ikke slik man fryktet eller håpet, det ble noe annet av alt, man fikk aldri bruk for dette man så omsorgsfullt tok vare på.

Jeg lar meg gang på gang forundre over at ett menneske, én forfatter, kan ha så mange slående tanker og bilder i hodet, og enda til få dem ned på papiret slik at det både blir vakkert OG til ettertanke! Jeg bøyer meg i støvet.
Jeg var så heldig å få høre Britt Karin Larsen fortelle om bøkene og forhistorien til serien ved et forfattermøte på biblioteket. Hun kunne fortelle at hun allerede var i gang med bok nummer seks, for hun var også nysgjerrig på hvordan det går videre med skogingene! HURRA! Det er bare å smøre seg med tålmodighet ;o)

Konklusjon:
Alle forventninger er innfridd! Jeg gleder meg til oppfølgeren og håper enda flere får øynene opp for denne fantastiske forfatteren! Jeg er fortsatt blod-fan ;o)

søndag 29. desember 2013

Revolveromtale- Over det kinesiske hav

Lydbokforlaget/ Tiden, 2013.
Boka er lånt på biblioteket.

Dette er ikke første gang jeg begynner på ei bok av Gaute Heivoll, men det er første gang jeg fullfører!! (Fjær i hatten der!!)
Boka kom ut nå i høst, og kan på en måte settes i samme "bås" som Cecilie Engers "Mors gaver" og Helene Uris "Rydde ut", ettesom fortelleren i "Over det kinesiske hav" holder på å rydde ut av foreldrenes hus. Faren døde for noen år tilbake, moren nylig. Vi får dermed to fortellinger parallelt; en liten del om hva han finner i huset, men aller mest om hva slags minner som dukker opp. Fortelleren hadde en litt spesiell oppvekst, ettersom foreldrene som var diakon og sykepleier, bygde huset med tanke på at det også skulle brukes som forpleining for psykisk syke- eller tullinger og åndssvake som de ble kalt. En helt uforglemmelig søskenflokk på fem var blant de som bodde der. (Boka skal visstnok bygge på faktiske hendelser og virkelige personer. Disse søsknene skal virkelig ha eksistert, og det gjør naturligvis historien enda sterkere)
En sommerdag skjer ei dramatisk ulykke som skal forfølge familien for all framtid. Et eksempel på at jo mindre noe blir snakket om, jo mer vil det kunne dominere og prege livet til de som rammes.

Boka gir et utrolig godt bilde av en spesiell familie, spesielle mennesker, ordinært bygdeliv og ikke minst etterkrigstidas psykiatriske helsevesen (eller manglende sådan?) Jeg er virkelig betatt av måten forfatteren med så få ord klarer å formidle stemninger og holdninger!
Til slutt også noen rosende ord til oppleseren, Erland Bakker. Dette er den første lydboka han har lest inn, og han har absolutt bestått eksamen! Han gir litt ulike stemmer til de forskjellige personene, men ikke større varisjon enn at det føles greit. (Jeg er nemlig ikke fan av opplesere som gjør lydbøker til hørespill...)
Jeg gav boka terningkast fem inne på bokelsker.no

Andre som har lest boka er Tine, Med bok og palett, Karete, Anita og RoseMarie

Mens jeg har hørt "Over det kinesiske hav" har jeg prøvd å bli ferdig med julegaveproduksjonen. Det gikk ikke helt som planlagt... Jeg måtte til slutt bare pakke inn det halvferdige sjalet, sammen med en tilgodelapp på det resterende arbeidet ;o) Mottakeren tok det heldigvis med et smil- og fordelen er naturligvis at vedkommende fikk bestemme størrelsen! Hun ville ha det litt smalere enn det som er på bilde under, og nå er jeg vel omtrent halvveis på rysjekanten rundt. Kanskje jeg klarer å bli ferdig før nyttårsrakettene går i lufta? Det er håp i hengende snøre ;o)
Oppskrift på sjalet fant jeg i Sidsel J. Høiviks bok med den treffende tittelen "Lekre masker og lekne sting" som jeg skrev om i dette innlegget.

fredag 27. desember 2013

Kjære bokbloggnisse!

Posten kom fram- teen er testa og godkjent!!
Tusen takk for ei perfekt sammesatt julegave!
Jeg vil berømme dere på nisseverkstedet for å ha vært usedvanlig treffsikre i år ;o) Hovedsaken for en boknisse, er naturligvis bøker, og de dere plukka ut til meg, gleder jeg meg veldig til å lese! Det er ingen grunn til å være bekymra for at "Grabben i graven bredvid" er på svensk- jeg leste jo "Mitt liv som pingvin" på svensk også, og det gikk overraskende bra! Den andre boka,"Rebecca", har jeg foreløpig bare hørt og lest bittelitt om, men jeg har fått med meg at de som har lest den er begeistra, og den står klar på ventehylla- den hvor bøker med høy prioritet står. Spennende!
Og det er vel akkurat Rebecca som er hintet som gjør at jeg tar sjansen og hvisker et forsiktig forslag om at Karin som hysjer har hatt en finger med i spillet! Jeg trur ikke jeg har sett at de andre "kandidatene" har nevnt at de har barn? Og hvis jeg ikke tar helt feil her nå, så finner dere et aldeles nydelig julebilde av "hintet" på bloggen hennes i dag... For ordens skyld; Jeg er absolutt veldig langt fra sikker, altså!!! (Kan hende det er et tegn på at jeg bør lete fram litt skikkelig detektiv-krim med det første også? Snushanen begynner å ruste, for ikke å si bli tett i nesa ;o)
Herlig miks- jeg koser meg og gleder meg til å begynne på bøkene!
Vel, ikke så tett i nesa at jeg ikke kjente den fantastisk gode lukta fra både såpe, te og sjokolade; mmmmmmm....! Ellers syns jeg det var skikkelig morsomt å få både fot- og håndvarmere! Dere aner neppe hvor kaldt det kan være å sitte på elgpost, men jeg kan love dere at det blir en helt anna opplevelse hvis man har slike varmeputer i sko og votter!!! (Og jeg er positivt overraska over at det er andre bokbloggere som vet at det finnes slike; tommel opp!!) Julepynten var også skikkelig innertier; en utrolig søt globus (jeg elsker kart og har lenge ønska meg en globus- jeg har bare ikke tenkt på det som et julepynt-alternativ... Det er muligheter for at den kan få et anna bånd sånn litt utpå nyåret, så blir den helårs ;o) -og et tre og et ornament skåret ut av "boksider"- slett ikke umulig at akkurat den idéen bli kopiert til senere anledninger!

En anna, trulig ikke tilsikta, men desto mer gledelig bieffekt av denne julegava, er at jeg kjenner at både leselyst og blogglyst har kommet snikende tilbake! Så kjære snille nissevenn, uansett hvem du er; jeg takker, bukker og neier, og gleder meg til å komme i gang igjen!

PS! Takk også til Lattemild som har arrangert dette for oss i år! Det har vært kjempemorsomt, og jeg håper vi kan få bli med på noe tilsvarende neste jul... Min "spådom" er at enda flere blir med da, nå som de har sett hvor morsomt vi har hatt det, vi  som meldte oss på i år!

Og et PS til; Håper dere alle får enda noen fine romjulsdager framover- en skulle vøre fire år...

søndag 22. desember 2013

Noveller...

Lett inspirert av Nobel-prisen som ble gitt til Alice Munro, har jeg prøvd meg på noen novellesamlinger. Det har ikke gått mer enn sånn passe bra. Først ut var Lars Saabye Christensens nye bok "Stedsans".
Omtalt som en av Lars Saabye Christensens muntreste bøker på lenge. Det er en novellesamling preget av skakk humor, og en gjennomgangsfigur er en nokså tvilsom forfatter av såkalt god litteratur, som ikke får den anerkjennelse han fortjener. Selvparodien ligger nær i mange av tekstene. Meg fenget det ikke- det er mulig det rett og slett er Kim Haugen jeg begynner å bli litt lei av? Han har en spesiell stemme som gjør at bøkene og historiene han leser blir veldig like. Vanligvis er jeg glad i LSC, så det kan tenkes jeg låner papirboka senere!
Neste bok var av en mer lokal forfatter, Ola Jonsmoen. Har lest og likt mye av det han har skrevet tidligere, men denne gangen ble jeg ikke helt overbevist. I likhet med "Stedsans", ble ikke "Betonggras" fullført.
Så var det den godeste nobelpris-vinneren, da. Alice Munros
"Rømlingen" ble ganske tilfeldig valgt fra bibliotekets samling. Jeg fullførte ikke, men jeg kan helt klart og selvfølgelig se at her er det litterære kvaliteter! For at jeg til tross for at jeg ikke orka å lese ferdig, logget jeg meg inn på nrk, og hørte programmet som Frøken Flink anbefalte- det synes jeg var et godt alternativ! Nå vet jeg liksom mer hva jeg kan forvente meg om jeg skulle velge å lese ei av de andre bøkene hun har skrevet ;o)

Til tross for at det har gått litt trått med disse novellesamlingene, har jeg ikke gitt opp! Fra Juritzen forlag kom det ei bok med 21 nye og gamle julenoveller, den har jeg lest litt i, og jeg koser meg faktisk! Når jeg sammenligner de nye og de gamle historiene, er det rart å se hva som fortsatt er som det var for over hundre år sida; forventningene før jul- og de ikke oppfylte forventingene etter jul. Den store forskjellen, er nok at det er mer ironi, humor og skjeve blikk i de nye historiene. Jula virker ikke like alvorlig og høytidelig nå som den var tidligere.
Jeg leser litt innimellom andre gjøremål, og håper det kan føre med seg to "bivirkninger"; julestemning og lyst til å lese flere noveller! Jeg vet jo at det er mange andre bokbloggere som er glad i noveller, så hvis det er noen som har noen gode tips, blir jeg glad for det!

fredag 20. desember 2013

Grafisk frammstilling

Det kan vel tenkes at noen vil føle behov for litt forklaring?

Firkanta "bokser"- antall leste/ hørte bøker- hele bokser uten kryss= ferdig lest.
                                                                 Hele bokser med kryss= avbrutt.
                                                                 Stipla bokser= påbegynt.

Grønn strek- leselyst og leseglede
Rød strek- dårlig samvittighet

Antall bøker som er lest uten at jeg har skrevet innlegg om dem stiger, leselysta stuper... Sånn er det her om dagen, og jeg sier som godeste Gjertrud som går i reprise for ørtende gang:
Vi får håp det blir likar i mårra! Ja, det gjør vi!!

onsdag 11. desember 2013

Bøker lever sitt eget liv

Dere som ikke har tenkt på at bøkene i hylla bør få stå sammen med likesinnede, må bare unne dere denne vesle animasjonsfilmen! Flinke, fantasirike folk, asså!!

tirsdag 10. desember 2013

Jeg venter på familien Mulvaney

Da jeg plukka alle bøkene ut av hylla i går, dukket denne godbiten opp. Jeg var helt sikker på at jeg hadde skrevet om lykkestøv, vinnerlodd og familien Mulvaney, men et kjapt søk i bloggarkivet avkrefta akkurat det. Jaja; drøm og virkelighet- det hender det går litt over i hverandre ;o)

Tidligere i høst hadde søte Kasiopeiia som blogger om bøker og kjærlighet til litteratur (Jeg syns den beskrivelsen er så nydelig ;o) en give away, og jeg som bestandig har sagt at jeg har hell i kjærlighet og ikke i spill, ja jeg vant altså! Spørsmålet nå, blir om jeg begynner å få dårlige kort på handa når det kommer til kjærlighet- i tilfelle får jeg trøste meg med at det finnes et hav av bøker om andre som også har kommet skjevt ut på kjærlighetsfronten. Og leter man litt, finner man sikker noen om at lykken kan snu også ;o)

Boka har jeg så vidt kikka litt i , og jeg gleder meg til å lese den!
Kort fortalt handler den om en familie som tilsynelatende har alt og fikser alt. Familien som alle er litt misunnelige på, helt til det skjer noe forferdelig som får alle til å vende dem ryggen, og som river familien i fra hverandre. På baksida av boka siteres flere anmeldere, og med utsagn som moderne klassiker, en betydningsfull prestasjon, storslått og symfonisk, må jo dette bli en stor leseopplevelse?!
Jeg har som sagt lest litt i den før jeg skar gjennom og bestemte meg for å fullføre noen andre påbegynte leseprosjekter, og jeg frydet meg over den spesielle fortellerstilen. Forfatteren/ fortelleren henvender seg direkte til leserne på en måte jeg ikke kan huske å ha sett før. Dere kan få begynnelsen, så dere kan få en følelse av hva jeg mener:
Det var vi som var familien Mulvaney. Dere husker oss?
Men dere trodde kanskje vi måtte ha vært en større familie? Jeg har ofte støtt på folk som trodde vi var en hel klan. I virkeligheten var det bare seks av oss: pappa, Michael John Mulvaney senior, mamma, Corinne, brødrene mine Mike junior og Patrick, søsteren min Marianne og meg- Judd.
Etter den omtalte oppryddinga (som foreløpig bare er påbegynt) tok jeg en beslutning om å avbryte ikke mindre enn fire påbegynte bøker. Om bøkene og forfatterne er aldri så mye overøst med høye terningkast, priser og rosende ord, er det ingen grunn til å plage seg gjennom bøker som ikke appellerer hundre prosent. Jeg skal bli enda flinkere til å avbryte bøker som stjeler energi heller enn å gi en positiv opplevelse på et eller annet vis. Man rekker jo uansett aldri å lese alle de potensielt gode bøkene- ikke om man blir hundre år og fortsatt har synet i behold!

Familien Mulvaney- jeg ser fram til å lese om det som skjedde. Jeg håper jeg rekker litt allerede i kveld, men først må det ryddes litt mer, og kjenner jeg meg rett blir det å snuse litt på hva andre har på vent, i Beathes relanserte ukentlige spalte ;o)

mandag 9. desember 2013

Snøballrulling og verdikonflikt

Alle har hørt uttrykket om snøballen som begynner å rulle. Mange- kanskje de fleste til og med?- har opplevd det sjøl også. Nå kan jeg av fersk erfaring fortelle hva som kan skje hvis man i et lite uoppmerksomt øyeblikk ikke passer seg. Man kan nemlig stå midt i veien for den snøballen, som verken svinger unna eller bremser opp. Den bare ruller stødig videre, og pakker med seg det, den eller de som står i løypa.
Vi skulle bare sjå på ny fillerye til gangen, vi, men ut fra innledninga her, skjønner dere nok at det har balla en smule på seg. For fillerye bestilt etter mål var egentlig overraskende dyrt, mens nytt golv var tilsvarende billig. Og når vi først bestemte oss for å legge nytt golv i gangen, kunne vi vel like godt ta med på soverommene i tillegg? Men hva med veggene på gjesterommet? Den blåfargen var strengt tatt utgått på dato, og et spann med maling slett ingen stor investering. Bare at fargen ikke ble så fin som på fargekartet, så vi fant en annen farge, som helt sikkert ville bli fin. Helt til den kom på veggen, dagslyset forsvant og den viste sitt sanne ansikt. Som best kan beskrives som russisk fengselsgrå. Da den tredje fargen heller ikke var helt som vi forestilte oss, satte jeg foten ned; vi kunne ikke kjøpe mere maling nå!! Fram med vaskebøtta, to av malings-spanna og en kvist fra grøftekanten. Røre-røre- og vips; to ble til én, og med litt godvilje ble det ikke helt for ille. For å rette opp inntrykket enda litt mer, ble det bestilt nye bokhyller, fra vegg til vegg. Billig. Og malt med malingsrester fra forrige oppussingsprosjekt; temmelig kvit, enkelt, rent og pent. Men litt jobb, tross alt. Også må vi etterhvert få noen nye gardiner til vinduet. Gjerne noen litt spreke, men med diskré bunnfarge, slik at de blir litt oppkvikkende, men ikke skrikende hvis du skjønner hva jeg mener?

Så i dag skulle jeg begynne å sortere bøker. Jeg har jo bare hatt ei ørlita bokhylle hittil, så drøyt seks meter ekstra kommer til å gjøre susen! Overraskelsen var stor da jeg så hvor mye jeg tross alt hadde klart å stable i den hylla! Jeg hadde en anelse om at noen bøker var lirka på plass i rommet mellom bøkene og veggen, men at det skulle være så mange? Og at stablen i vinduskarmen, bak sofaen var så omfattende som den var, kom også litt overraskende.
Nå har jeg altså begynt å sortere litt. Bøker som er pene, men som jeg ikke kommer til å lese igjen havner på gjesterommet. Bøker jeg ikke kommer til å lese igjen, men som likevel har affeksjonsverdi, havener på gjesterommet. Det samme gjør krimbøkene. Og bøker jeg kommer til å bla i, lese litt i, kanskje gi bort- bare ikke nå; går samme veien.
I hylla på stua skal favorittbøkene, sjelevenn-bøkene, gleder-meg-til-å-lese-bøkene, hundebøkene og natur-og-fjellbøkene få bo. De bøkene som får meg til å smile når jeg ser på dem og tenker på dem. Men her dukker det jo også opp noen utfordringer. Jeg har bestemt at strikkebøker og sånt noe, nevnte natur- og dyre-bøker samt oppslagsverk stables tematisk nederst i hylla. Den saken er grei, det gjør at jeg lett finner det jeg skal ha. Det er romanene som skaper hodebry. Alfabetisk er liksom det opplagte, men da jeg begynte å sortere dem på bordet, oppdaget jeg at triologien om Kristin Lavransdatter ble stående ved siden av Miraklene i Santo Fico... Går det an? Kan de få et godt samliv? Etter litt leting løste det seg av seg selv ved at Barnepiken og Linn Ullmanns Før du sovner og Nåde stilte seg i mellom. Verre er det at Jill Mansell, chick-lit-dronninga ble stående som en hån og peke nese til Gunn Hild Lems hjerteskjærende beretning Sorg og sommerfugler, om mannen Steinar som døde av bukspyttkjertelkreft kun to måneder etter at han fikk diagnosen. Det er ikke til å leve med, man kan bare ikke pålegge andre å dele dobbeltrom når de er så totalt forskjellige? Allerede før jeg har satt bøkene i hylla, hører jeg dem klage, krange og kverulere, og kan med bare et snev av fantasi forestille meg hvordan det kan utarte seg ettersom dagene- og nettene går.
Nå lurer jeg på om det kan være et alternativ å sortere bøker fra snille og hyggelige til mer og mer slemme? Når jeg tenker etter har jeg nok veldig få slemme bøker, men la oss heller si fra snille og hyggelige til umoralske og kyniske? Selv om jeg neppe har særlig mange av sistnevnte heller, men dere forstår hva jeg mener? Men hva gjør man i så fall med bøker hvor handlinga er lagt for eksempel til andre verdenskrig (ondskap), men hvor personene gjør alt hva de kan for å hjelpe andre, eller kanskje det er en kjærlighetshistorie med samme bakteppe, som Hele livet på en dag? Hvor skal de bøkene stå hvis rangeringa blir slik?
Kanskje jeg kan sette bøkene i prinsippet alfabetisk, men hvis to bøker kommer i verdikonflikt med hverandre, kan de få dispensasjon til å velge andre samboere? Jeg trur jeg kommer til å gå for den løsningen, hvis ingen har noe bedre forslag.
Jeg må bare få malt den gamle hylla først, for snøballen ruller enda, og ute snør det.

søndag 8. desember 2013

En siste smakebit før jul

Dette er siste søndagen Mari samler inn smakebiter før jul- nå blir det juleferie! Det er vel unt, og hvis tida fram til nyttår blir som den pleier å være, blir det vel smakebiter nok, om enn av et litt annet slag enn disse litterære godbitene ;o)
Jeg vil dermed gi dere en skikkelig fin smakebit med en god dose vinter- og julestemning, samt et lite snev av nostalgi- som også hører jula til!
Fra Juritzen jr. kom det ei splitter ny bok som heter Juledrømmen. Om ei lita jente som så fryktelig gjerne vil bli nisseassistent, og på vei nordover får hun hjelp av forskjellige dyr. Teksten er så enkel at jeg nesten må si den egner seg bedre for gjenfortelling enn høytlesning, men bildene som er en kombinasjon av (manipulerte) bilder og tegninger virkelig er til å drømme seg bort i! Nå er jo jeg godt over middels glad i dyr, vinter og snø, men det er det jo mange barn som er også, så den kan være et godt tips for julegave til unger i barnehagealder.
Juledrømmen, av Lori Evert og Per Breiehagen
Da jeg gikk ut for å ta bilde av boka, begynte det plutselig å snø- og jeg kunne ikke dy meg! Sjøl om sidene kommer til å bli litt bulkete når de tørker opp igjen, måtte jeg la det snø litt i boka!!
Håper alle får en fin søndag, og om det ikke frister å dra ut på ski for egen del (det er jo bare de færreste som har et flyvedyktig reinsdyr som kan hjelpe til i motbakkene...), er sesongen i gang på tv også

torsdag 5. desember 2013

Vindeltorn, av Tone Almhjell

http://issuu.com/gyldendalnorskforlag/docs/vindeltorn
Klikk på bildet for å lese utdrag.
Lydbokforlaget/ Gyldendal, 2013 (hør utdrag ved å klikke på lenka)

Bearbeidet til norsk av forfatteren og Line Almhjell

Musikk av Eivind Almhjell

Lest av Bodil Vidnes-Kopperud

Spilletid 9 timer, 16 minutter

 

 

 

Årets første julegave er i hus!!

Det var i sommer jeg første gang leste om Tone Almhjell og boka hennes, Vindeltorn. (Tipper det var i Adresseavisa) Historien var ganske utrolig, og jeg tenkte at den må jeg huske å få med meg når den kommer på norsk! Nå er den slukt, og selv om jeg har hørt den som lydfil mottatt fra Lydbokforlaget må dere ikke tru at all skryten jeg etterhvert kommer med er som gjenytelse for dette. Det er vel nærmest et "bevis" på at begeistringa mi er ektefølt at den allerede er kjøpt inn som årets første julegave ;o) (Jenta som skal få den har aldri hørt på lydbok før, så jeg er spent på hvordan det vil bli mottatt! Jeg håper og trur at de fleste er som meg; liker å bli lest for!)

Vindeltorn handler om Lin som ved hjelp av en mystisk nøkkel kommer til en helt ukjent verden, Sylver. Det er dit alle dyr som en gang har blitt elsket av et barn kommer når de dør. (Allerede her er jo jeg solgt.. Og tenker på Gro, Blakken, Larris, Isi, Speedy, Knusa, Pirri-Pirri, Nicko og Chawo og alle de andre dyrlingene mine, og jeg håper virkelig de er der, de også.) Der møtes hun av Rufus, gråsidemusa hun mistet for ikke så lenge sida. Det er vandrernatt, og Vinterfyrsten må lage den magiske snøen for at Sylveros fortsatt skal kunne være fritt for marer. Problemet er at vinterfyrsten, Isvann, forsvant for flere måneder sida, og ingen aner hvor han er! Lin og Rufus får i oppdrag å finne ham, men de er naturligvis ikke de eneste som leter; det er det andre som gjør også, andre, som slett ikke har gode hensikter!

Som dere skjønner har denne boka alle de ingrediensene som skal til for å gjøre den til en perfekt  introduskjon til fantasy-sjangeren. Hovedpersonen er en outsider, det finnes en parallell-verden som trues av undergang, det er dyr som snakker, troll og marer, det er magi og spenning- og noe jeg føler hører med, men som jeg vet andre mener er en fantasy-klisjé; i papirversjonen er det med kart over Sylver og Sylveros. Hurra!!

Jeg er djupt imponert over helheten i denne debutromanen. Språket flyter lett og fint, er nyansert og blomstrende. Persongalleriet fargerikt og overbevisende, og for en vinterelsker som meg er natur- og miljøskildingene helt fantastiske! Helt uten at det blir stivt eller krampaktig, virker alt veldig gjennomtenkt og gjennomført; fra dikt og sanger, navn og dyrenes bannskap til oppbygging og avslutning av eventyret- for det er akkurat det dette er; et eventyr både for leseren/ lytteren og for forfatteren.

Det meste av lydboka hørte jeg mens jeg gikk "dagens langtur" med hundene, og det skal sies at turene ble enda litt lengre enn de pleier å være. Med de korte dagene vi har nå, ble det et par ganger mørkt før vi kom hjem, men det gjorde bare opplevelsen enda bedre; vi har desverre ikke snø enda, men det er i det minste litt rim på bakken, det har vært stjerneklart og jeg har gang på gang tenkt ååh... den som hadde vært ni eller ti år igjen, og kunne hørt eller lest denne for første gang!

Husker dere "Tid for bok" eller hørespillet fra Lørdagsbarnetimen på radio? Akkurat den følelsen!
God jul i hus og i hi!
Mer om boka og hvordan den ble til kan du lese i dette "Smakebit-innlegget".

mandag 2. desember 2013

Hislop & Samartin, skuffa og begeistra

Victoria Hislop og Cecilia Samartin er to populære forfattere- kanskje spesielt i Norge? De har blitt kjent for sin typiske "kvinnelitteratur", og har utvilsomt samme målgruppe.
Begge har i høst gitt ut nye bøker, og mens jeg var skeptisk til den ene, hadde jeg mer positive forventninger til den andre. Igjen må jeg innse at jeg tok feil- i begge tilfellene!

Hislops novellesamling "Siste dans og andre fortellinger" ble altså en skuffelse. Jeg likte "Øya" og "Tråden", og håpet disse korte fortellingene ville gi den samme gode opplevelsen. Historiene fra Hellas virker flate, blodfattige, forutsigbare og stereotype. Jeg sitter igjen med et inntrykk av at forfatteren (eller forlaget?) har gitt fra seg et hastverksarbeid, og hastverk er som regel lastverk.
På "pluss-sida" kan jeg nevne at boka er kort, 189 sider/ drøyt 3 timer.

Beathe har også lest den, var mer positiv enn meg, og skrev en god omtale av boka.
Lydboka lånte jeg på biblioteket, og hørte mens jeg malte tak- og golvlister!

Fordommer og forventninger er rare saker!
Denne barneboka fikk jeg fra forlaget, jeg kikka bare raskt på den, og tenkte noen mindre sjarmerende tanker om at her er det noen som vil vri de siste dråpene ut av kluten.
Da jeg hadde hørt lydboka over her, kom jeg på at "Lille vinge" lå i et skap, og tenkte enda flere uflatterende taker om at den kunne jeg lese kjapt igjennom og skrive et syrlig grinebiter-innlegg hvor jeg rakket ned på begge to- begge bøkene og begge forfatterne. Det ble ikke helt sånn!
Da jeg satte meg ned med boka, og begynte å lese, ble jeg faktisk grepet både av de nydelige illustrasjonene (en kombinasjon av akvarell, blyant og foto), diktene og historien. (Jeg er som nevnt tidligere, kanskje til det kjedsommelige, en lettrørt person) Jeg tar av meg hatten og ber pent om unskyldning! (Jeg burde jo ikke skrive innlegget sånn, for det er jo litt flaut å innrømme at jeg tok så feil, og var så fordomsfull...)
Boka handler om Lille Vinge, ei flaggermus som blir mobbet av de andre i flokken; han er jo så annerledes! Vil heller sitte i måneskinnet, dikte og synge, enn å være med på morsomme leker og spennende krumspring i lufta. En dag han har drista seg ut i dagslyset, blir han fanget av en gruvearbeider som tar ham med hjem til den vesle dattera si, i håp om at den lille skapningen kan muntre henne opp. Sarah har nemlig vært deperimert og preget av angst og skyldfølelse sida moren døde i ei trafikkulykke. Etterhvert får de to ensomme sjelene tillit til hverandre, Sarah begynner på skola igjen og Lille Vinge følger med henne. Problemet er bare at flaggermus er nattdyr, og nattdyr kan ikke leve et dagliv for lenge..

Jeg er ikke sikker på om illustrasjonene appellerer like mye til barn som til voksne, de er kanskje litt dystre i fargen, men de er uansett med på å gi fortellinga litt ekstra dybde og hvis den kan fange interessen til de voksne høytleserne er mission completed ;o)
Boka er et godt eksempel på at man gjerne kan ta opp vanskelig temaer som sorg, ensomhet, annerledeshet, deperesjon og vennskap i ei barnebok. Barn ser og registrerer mennesker rundt seg, og det kan være bra å gi dem muligheten til å snakke om det de har lest i ei bok, før de en dag plutselig står oppe i en vanskelig situasjon selv.

Boka anbefales absolutt! Forlaget oppgir at målgruppa er barn fra fire år, og som lese-selv-bok, så da kan man nok strekke aldersgruppa den er ment for ganske langt oppover, 8-9-10, kanskje?

Andre som har blogget om boka er Beathe, Tine og den andre Beate!

søndag 1. desember 2013

Vindeltorn- en smakebit på søndag

Legg merke til hvordan navnet er stavet ;o)
De fleste bokelskere har nok fått med seg den spesielle veien Tone Almhjell har gått for å få utgitt debutboka si, Vindeltorn. Eller The Twistrose Key, som den heter på engelsk. Det spesielle er nemlig at trønderjenta for flere år sida skrev boka, eller opprinnelsen til boka som adventskalender til søstera si. Så begynte hun å jobbe videre med idéen, sa opp jobben for å konsentrere seg enda mer om skrivinga, fikk tips om at det amerikanske fantasymarkedet er mye-mye større enn det norske, oversatte noen kapitler til engelsk, sendete dem over dammen- og ble tatt inn i varmen hos Penguin! Det er vel som Einar Ibenholt i Gyldendal sa i et intervju med nrk; "Jeg ville ikke holdt det for mulig!" (klikk for å se hele innslaget hvor forfatteren forteller!!)

Boka handler om Lindelin, eller Lin, som bor sammen med foreldrene sine i et gammelt og småskummelt hus i Gamlebyen, etter at de flyttet fra Sommerhjell da moren ble tilbudt drømmejobben. For Lin er det derimot ingen drøm, hun har ikke fått noen venner i byen, hun savner vennene hun hadde i hjembygda og for å gjøre det ekstra elendig, er gråsidemusa Rufus død. Hun har begravd Rufus under noen klatreroser hvor noe mystisk skjer; selv om det er mildvær og regn, er rosebusken dekket av rimfrost, og en ettermiddag får Lin ei mystisk pakke. Hun ser en skygge utenfor vinduet, hun hører det slamre i brevsprekken, pakka faller ned på dørmatta, og da hun åpner døra for å rope på "postbudet" er gata helt tom. Alt ligger til rette for et mysterium av ypperste klasse!

Lin trakk seg hutrende inn i gangen igjen for å undersøke pakken. Det grove papiret var grått som en forreven fjellside og bundet sammen med klissbløt hyssing. Hun snudde pakken, og en kald hånd grep om hjertet hennes.
Niklas kunne ikke sendt henne denne pakken.
Ingen kunne sendt henne denne pakken.
På forsiden var det ikke noe frimerke og heller ikgen adresse. Bare ett ord, som verken var skrevet med penn eller blyant, men risset inn i det våte papiret med en knivspiss.
"Vindeltorn."

Barn og unge i aldersgruppa fra ni-ti år og oppover er nok hovedmålgruppe for boka, men som med all annen fantasy; den som liker å ta turen til nye fantastiske verdener, bør unne seg en tur til Sylveros også! Akkurat nå synes jeg det passer ekstra bra; der finner man blant annet Vinterskogen, Evigsnøens plass og Vinterhall. Det er vinter, ispalasser, snø og magiske kjelker. Alt hva vi mangler her, det er første desember, og det virker som vi kan bare skyte ei kvit pil etter snøen. Vi får bare håpe den kommer før jul! (Vi som har lest boka, vet forresten om én ting som kan skape overraskende snøfall- over hele verden- samtidig!!!)
Og mens vi venter, kan man besøke Mari og Flukten fra virkeligheten- jeg kan ikke tenke meg noe mer passende!