søndag 29. juli 2018

Premiedikt og kinesisk tåkepoesi

oioioi... Diktlesesirkelen til Anita går sin skjeve gang, og jeg forsøker etter beste evne å henge med i svingene, uten at det vises her på bloggen. Et lite skippertak ved tastene nå så er jeg a jour og klar med blanke ark til neste runde.
I mai skulle vi lese noe av en eller annen prisbelønnet dikter. Valgets kval gjorde at måneden nesten var over før Doblaugprisen ble delt ut under Literaturfestivalen på Lillehammer, og Helge Torvund fikk både diplom, penger, heder og ære. Dette skrev juryen i begrunnelsen sin:
«Helge Torvund har gjennom nesten tretti diktsamlingar gjennom fire tiår frå slutten av 1970-talet, og gjennom stor aktivitet elles i teneste hos orda vist at han først og fremst er lyriker. Denne lyrikaren skriv i eit av sine tidlege dikt at han er «fylt til lippene av det verkelege», og det er ikkje tvil om at den unge lyrikaren høyrde til blant dei som skreiv konkrete dikt, som var til stades i verda. Samstundes visste han då og veit enno om avstanden mellom orda og verda, mellom dikta og livet, og er smerteleg klår over kor vanskeleg det er å fange augneblinken og samstundes sjå samanhengane dei små glimta går inn i. Erkjenninga av å måtte leve og dikte i ei slik spenning får ulik handsaming gjennom ein lang karriere som lyrikar, og i ettertid kan ein registrere at også han er «livsfasediktar» og at både det dikteriske uttrykket og haldningane som ligg under endrar seg med åra.
Fin framside!
Det gjorde veien til e-biblioteket kort og lett, og plutselig satt jeg der og leste i "Alt brenner" som kom ut på Aschehoug i 2016. Jeg skal ikke påstå at jeg umiddelbart ble fra meg av begeistring selv om jeg så og kjente at det var noe der... Ettersom det snart er to måneder sida jeg leste disse diktene, fant jeg ut at jeg måtte bevilge meg en runde med gjenoppfrisking. Som tenkt så gjort, boka ble lasta ned på nytt, men før repetisjonen ville jeg sjekke om noen hadde skrevet om samlinga. Det var det, Dagbladet anmeldte boka og Endre Ruset konkluderte med terningkast fem. Tanken var naturligvis at jeg skulle lese diktene med litt ny forståelse, og for å si det sånn: jeg skjønner litt bedre hva det er jeg ikke får taket på/ skjønner, men når det er sagt, må jeg nesten legge til at jeg slett ikke skjønte alt som stod i anmeldelsen heller! Her var det store flagrende ord litt som det man finner i vinsmakings-spalter, ord som umulig kan gi mening for andre enn de spesielt interesserte og innvidde. Jeg er rett og slett ikke nok bevandra i lyrikkens/ poetenes verden til at jeg løser alle gåtene, så mye har nok gått meg hus forbi også ved andre gjennomlesing.
Uansett: Å lese Helge Torvunds "Alt brenner" har vært interessant, og jeg har lært minst to nye ord i den forbindelse:
  • Tetralogi som beskriver et litterært verk i fire deler; opprinnelig i gresk litteratur kombinasjonen av tre tragedier (trilogi) og et satyrspill.
  • Satyrspill som var en antikk gresk form for teatralsk tragikomedie, tilsvarende til ånden i burlesk komedie.
**********************************
 
I juli er det oversatt poesi som står på planen. Der var valget mye enklere ettersom jeg utrolig nok hadde ei stående ulest i hylla. "Gå mot vinteren" av (norsk-)kinesiske Bei Dao. Som enkelte sikkert har fått med seg, er jeg over middels glad i vinter og snø, så "Noen" tenkte antakelig at det var boka for meg- og vedkommende MÅ ha kjøpt den uten å undersøke videre hva den inneholdt.. Om det var en del jeg ikke fikk grep på i Torvunds samling, var det over hodet ingenting som var til å begripe her! Her snakker vi korte og lange rekker med ord jeg ikke klarte å se noen mening med i det hele tatt.
Så... Er jeg virkelig så blåst når det gjelder dikt? Nok en gang: jeg skal absolutt ikke påberope meg å være en kjenner, men jeg pleier jo ærlig talt å finne noe! Som så ofte før, måtte jeg avtale et møte med O Store Google. Og.. he-he.. Gjett hva!? Til min store lettelse kunne han fortelle at det var et sunnhetstegn at jeg ikke fatta bæret av dette, for hvem er det som i ærlighetens navn kan si at de forstår TÅKEPOESI?? Jepp, for det er faktisk det dette er! Som om poesi i seg selv ikke kan være diffus nok mange ganger, har Dao med flere dratt det enda lengre, og utover på søtti- og åttitallet begynte de å utforske nye og friere måter å skrive poesi på. Og ja; det kan jeg skrive under på at de har lyktes med! Fritt og nytt- og fullstendig ubegripelig... Ja, ja. Kinesisk tåkepoesi er nok så smalt som det går an å få en litterær sjanger, og jeg slår fast at jeg aldri kommer til å bli en av de ytterst få som roper hurra for den slags, enda jeg til slutt bare satt og lo mens jeg leste. Det er mulig min mangelfulle poesi-bakgrunn har gjort utslaget her også, for når jeg søker opp navnet, kommer det fram at han holdt hovedforedraget ved Litteraturfestivalen på Lillehammer i 2015- og i programmet skriver de at han gjentatte ganger har blitt nevnt som kandidat til Selveste Nobelprisen. Hvis det virkelig stemmer, vet jeg ikke hva jeg skal tru... Bortsett fra at en slik tildelig ville føyd seg pent inn i rekka av skandaler fra den kanten..

I september er det norske 2018-utgivelser man skal bryne seg på. Som dere sikkert har skjønt, trnger jeg hjelp til å finne noe som er lett-tilgjengelig. Det gjelder å kjenne sine begrensninger, og jeg har for lengst innsett at her må lista legges lavt! Kom gjerne med forslag hvis det er noen som har lest noe du likte vedlig godt ;o)

onsdag 18. juli 2018

Vårofferet av Lars Mytting- med mer!

Det er både fantastisk og småskummelt dette her- å være i dytten når det kommer til de minneverdige leseopplevelsene! Jepp, det betyr at jeg har lest enda ei fin-fin bok, og nok en gang er det en roman som slett ikke er ny, men som av uklare årsaker ikke har fått den oppmerksomheta den fortjener.
Det begynte som et vagt rykte, men nå er vi nok kommet langt forbi det stadiet. Ryktet har gått over til å bli en nyhet: Lars Mytting, selveste ved-kongen, han med alle hestekreftene, han som svømte med dem som druknet, han kommer med ny bok i høst- det vil si ganske snart. For å gjøre nyheten enda mer gledelig, skal dette bli første boka i en trilogi hvor handliga nok en gang er lagt til Myttings hjemtrakter, Gudbrandsdalen. Dette har naturligvis ført til en del skriverier, og dermed fikk jeg en påminnelse om at jeg fortsatt ikke hadde lest forfatterens roman nummer to "Vårofferet", så den seilte glatt opp og forbi alt annet jeg hadde på leseplanen, både de påbegynte og de som bare var på planleggingsstadiet (det er gode grunner til at jeg ikke legger altfor detaljerte leseplaner...)
Som dere skjønner har jeg likt forfatterens forrige bøker- og ja, jeg har til og med lest den der ved-boka, men det er (selvfølgelig) ikke den jeg har varmest følelser for.
Forfatterens debutroman "Hestekrefter" kom i 2006. For de innvidde og spesielt interesserte var det i Mitt Forrige Liv, da jeg ikke levde, men drev en bensinstasjon mens Livet sto på vent. Boka ble utgitt på både svensk, dansk, finsk og tysk, og dermed ble den antakelig en av de mestselgende norske debutromanene gjennom tidene! Handlinga er lagt til den fiktive Annor-bygda i Gudbrandsdalen, der hovedpersonen, Erik Fyksen, driver en Mobil-stasjon som trues fra flere hold; oljeselskapet som ønsker seg modernisering og tilpasning til standarden de mener er den beste for alle og myndighetene som vil legge om veien. Ellers er det et særdeles fargerikt persongalleri, hvorav enkelte er lett gjenkjennelig for de av oss som har litt lokalkunnskap. I tillegg til den opplagte likheten mellom Fyksens og mitt liv på en landsens bensinstasjon, var elementer som bygdeliv genserelt og villreinjakt spesielt med på å gi meg følelsen av at dette var Boka skrevet for meg. Mine nærmeste er ikke kjent for å litteraturinteressa si, så det sier sitt at jeg høstet entusiastisk applaus og gapskratt da jeg hadde høytlesning fra denne. Jeg har både lest boka og hørt Thorbjørn Harrs lydbok-versjon; begge deler med største fornøyelse!

"Vårofferet" som jeg har lest nå, kom i 2010. Året etter kom den berømmelig ved-boka, og jeg mistenker at all viraken som fulgte med den, gjorde at Lars Mytting for veldig mange bare har blitt han med ved-boka. Det er forferdelig synd! Jeg kan lett forestille meg at forfatteren har et litt ambivalent forhold til dette; på den ene sida har den gitt ham usannsynlig mye pr, på den andre sliter han antakelig litt med å få folk, dvs potensielle romanlesere, til å se forbi akkurat den suksessen. Det er mulig "Svøm med dem som drukner" som ham fikk Bokhanlerprisen for i 2014 har hjulpet i så måte. Likevel: det er naturligvis aller mest synd at så altfor mange har gått glipp av fantastiske persongallerier, minneverdige menneskemøter, heftige følelser, trange rammer, hjerte, smerte, store spørsmål, lun humor, fine historier, blomstrende språk... Alt dette finner du selvfølgelig i "Vårofferet" også. Her møter vi løytnant Aksel Størmer som i stedet for å dra med troppen til Afganistan forflyttes til Messingdalen for å organiser oppryddinga i en nedlagt militærleir mens han venter på dommen etter en øvelse som endte forferdelig galt; var det uforstand i tjenesten eller ei ulykke? Leseren skjønner raskt at Størmer har med seg minst én nisse på lasset, hva / hvem dette er, avsløres litt etter litt. Mens han slåss for å finne ut av det med seg selv, blir han etter hvert kjent med Joanna uten h. Ei forsømt jente som er nysgjerrig på alt som har med militæret å gjøre, og som tørster etter voksenkontakt. Han prøver vel etter beste evne å hjelpe henne, men hun har tydligvis dårlige erfaringer med folk, og brent barn skyr som kjent ilden. Nå handler ikke romanen bare om hvordan dette bekjentskapet utvikler seg. Det handler også om Aksels møte med andre skadeskutte og haltende sjeler i Messingdalen- nok ei fiktiv bygd i Gudbrandsdalen. Her er det så mye ærlig godvilje at det nesten veier opp for misunnelsen og svartsjuka som kan blomstre i ei lita bakstreversk bygd i utkant-Norge. Jeg har kommert fram til at det er to elementer som gjør akkurat denne romanen så bra. For det første måten hver enkelt av karakterene gradvis trer fram og får fortalt sin historie, samtidig som de viser glimt av det de vet, husker eller har hørt om de andre. Slik blir alle mennesker av kjøtt og blod i stedet for endimensjonale pappfiguer. For det andre synes jeg Mytting har vevd sammen historien, historiene og menneskene på en usedvanlig fin måte. Det er ikke sikkert det er himmelstormende originalt, men jeg synes "fint" kan være minst like bra som "himmelstormende" når det er mennesker vi snakker om...
Som i de to andre romanene ("Svømme-boka skriver jeg ikke mer om her, for den fikk tross alt mye blest da den var ny), er det mye med lokal forankring fletta inn i historien. Steder som nevnes, navn med eller uten vri som gjør at vi "vet" hvem forfatteren har i tankene. Dette er elementer lokale lesere naturligvis fryder seg over, men jeg skulle veldig gjerne hørt hva de synes, de som ikke har denne lokalkunnskapen! Kanskje det er mye av samme sorten i andre bøker også, bare at jeg har gått glipp av det nettopp fordi jeg mangler den nødvendige lokalkunnskapen? Gjør det egentlig leseopplevelsen "mindre" eller blir det bare annerledes? Alle leser jo uansett bøker kun med sine egne erfaringer som bakgrunn...
Ellers kan jeg legge til at jeg var nervøs for at slutten skulle bli banal- det kunne jo eventuelt forklare at den ikke har fått kjempemye oppmerksomhet. Gusjelåvåtakk! Det skjedde heldigvis ikke! Slutten er ganske åpen, og enda jeg vanligvis liker at alt blir avklart før boka ender, er jeg veldig godt fornøyd med det denne gangen. Her ville en avklart slutt bare blitt feil, uansett om det hadde vært happy ending eller bitter end.

Nå er det altså klart for "Søsterklokkene", som bygger på et sagn eller vandrehistorie om en rik familie på 1700-talle som fikk siamesiske tvillingdøtre. Da den en ble sjuk, ba faren til gud om at hun måtte bli frisk eller at begge måtte få dø, slik at den friske skulle slippe å bære rundt på den døde søstera. (Jeg har lest to ulike varianter av historien, uansett:) Jenta ble frisk, og som takk fikk faren støpt to kirkeklokker som han gav til den lokale kirka (les: Ringebu stavkirke). Takket være alt sølvet han hadde tilsatt støpegodset, fikk klokkene en uallminnelig fin klang. Ryktet om klokkene nådde Kristiania, og det ble bestemt at den ene skulle sendes dit. Transporten gikk med hest og slede, men et godt stykke ute på mjøs-isen begynte det å knake. Skysskaren ble naturligvis redd, snudde og kom seg trygt i land med hest og dyrebar last. Der begynte han å angre seg; han kom adri til å bli kvitt skamma hvis han ikke fikk klokka til by´n, så prøvde han seg på nytt, og det samme skjedde; isen knaket og ettersom han hadde bestemt seg for å fullføre, gikk det som det måtte. Isen røk og klokka gikk til bunns. Da våren kom, klarte de å finne igjen klokka, fikk bundet den fast med tau og begynte å hale den opp. Da den nesten var oppe, ropte den ene av karene at no har oss o og no ska o åt byyn! Dermed røk tauet og klokka fór til bunns igjen. For alt jeg vet ligger den der enda, mens tvillingklokka fortsatt henger i stavkirka hvor den selvfølgelig hører hjemme!

Nå skal det i ærlighetas og oppriktighetas navn sies at jeg har lest et aldri så lite utdrag fra boka. Jeg har sett at enkelte allerede har lest forhåndseksemplar, men jeg har måtte nøye meg med utdrag i Dagbladets "Sommerboka-serie" (betalingsmur- god journalistikk er verdt å betale for☺) Hvilket inntrykk jeg fikk? Jooo... Litt så der... Dette ligner i hvert fall ikke mye på det  jeg har lest av Mytting tidligere. Formen virker enklere, litt skolestil-aktig og den virker litt.. sjarmløs..? Jeg skal prøve å ikke være for forutinntatt når jeg etter hvert skal lese den. Jeg så at den allerede har fått tre terningkast på bokelskere.no, en femmer og to seksere. Antakelig er ikke utdraget i avisa representativt, boka er sikkert knakande god, bare med en litt døll innledning. Historien denne gangen er lagt til 1800-tallet, og igjen har Mytting diktet et nytt lokalsamfunn som ligger i nærheten av Ringebu og Fåvang. Et sted leste jeg at plassen skal hete Butangen- et navn forfatteren MÅ ha kjennskap til fra før- dere vet; vi med en smule lokalkunnskap ser og setter stor pris på slike fiffigheter! Når det kommer til stykket, kan det nok hende at jeg gleder meg, og at boka kommer til å få høy prioritet når den kommer meg i hende. Forresten har jeg ikke sjekka om det er planer om å lese den inn på lydbok, men det bør den vel kasnkje? Den som lever får se (og eventuelt høre..)!
"Vårofferet" i en litt avblomstra præstgardshåggå. Stavkyrkja i bakgrunn.

mandag 9. juli 2018

Sommerlys, og så kom natten. Av Jón Kalman Stefánsson

I stedet for å skrive det innlegget om "Sommerlys-boka", har jeg gått rundt og fundert på om man skal unnskylde seg hver gang man har forsømt bloggen, eller om man bare skal slå seg til ro med at blogginga går i bølger. Jeg har bestemt meg for det siste. Som mange andre også har erfart: å leve livet tar tid, og da er det ikke bestandig man rekker å skrive de blogginnleggene man hadde tenkt.
I sommer har jeg så vidt fått med meg at enkelte har uttrykt bekymring for om bokblogginga generelt står for fall. Mange tidligere aktive bloggere synes å ha falt fra, og vi er mange som har vært på defensiven de siste månedene. Målet mitt er å fortsette å skrive- helst litt mer regelmessig enn jeg har gjort i det siste, men det må nødvendigvis bli når det er tid til overs...
Så, endelig en regnværsdag, og jeg gjør klart for "Sommerlys, og så kommer natten"!

Når man først blir hekta, finnes det vel ingen som helst gyldig grunn til ikke å unne seg mer av det gode? Etter å ha fullført trilogien om "Gutten" (se forrige innlegg), var jeg mer enn klar for en ny dose Stefánsson og islandsk litteratur, og jeg har altså hørt en av årets store hyper på bokfronten. Forfatterens gjennombruddsroman fra 2009 har blitt overøst fra gode anmeldelser i så godt som alle de avisene som fortsatt driver med den slags, men foreløpig virker det som den har gått litt under radaren til mange bloggere- kanskje fordi forlaget ikke er like ivrig på å pushe anmeldereksemplar som enkelte andre? Jeg håper i det minste enkelte kan bli fristet til å gi den en sjanse!

Vi skal ikke fortelle om hele byen, vi skal ikke gå fra hus til hus, det vil du ikke orke, men her kommer det helt sikkert til å fortelles om lidelsene som knytter dagene og nettene sammen, om en lykkelig lastebilsjåfør, om Elisabeths svarte silkekjole og han som kom med bussen, om Turidur som er så lang, og så full av hemmelig lengsel – og om en enslig bonde og en fire tusen år gammel mumie.

Jeg er ingen musikalsk person, men  denne romanen gav meg likevel en musikalsk opplevelse- eller kanskje enda mer følelsen av å sitte på ei strand og høre havets endeløse bølgeslag fram og tilbake. Uansett hva som skjer: bølgene fortsetter, de lar seg ikke påvirke av fødsel eller død, mimot eller håp, angst eller begjær. Bølgene slår, jorda snurrer og livet går uansett videre. Helt til natten kommer.
Gjennom stemningfulle novelleaktige fortellinger blir vi blant andre kjent med fabrikkdirektøren som begynner å drømme på latin og dermed gir avkall på alt han tidligere brydde seg om. Herfra er astronomi, språk og de store filosofiske spørsmålene alt han vier oppmerksomhet. Han setter på en måte standarden for resten av landsbyboerne vi møter. Det fortelles detaljert om hverdagslig magiske episoder og hendelser, følelser som oppstår, tanker som tenkes, men ingenting blir overforklart. Forskjellige hendelser i hver enkelts liv fører dem til viktige veiskiller. Valg må tas- men å utsette en avgjørelse er også et valg. Ingenting er uten konsekvenser. Sammenhengene er ofte diffuse, så leseren må la sin egen fantasi spinne videre på og knyte trådene sammen.
Som i trilogien om gutten, er språket (og oversettelsen) eventyrlig vakkert. Det er mjukt, varmt og poetisk, og kontrasten forsterker den nagende uroen menneskene plages av. Dette er ei av de bøkene som vokser seg større og større- mens du leser (eller hører) og etter at den er ferdiglest. Stor fortellerkunst fra en forfatter med en stadig voksende tilhengerskare!

Dette ligger an til å bli Min islandske sommer. Det finnes fortsatt bøker oversatt til norsk som jeg ikke har lest. De to såkalte Keflavik- romanene, "Fiskene har ingen føtter" og "Omtrent på størrelse med universet" troner høyt på leseønskelista mi, og det føles godt å ha noe å glede seg til!

******************
Spilletid 8:16/ 255 sider
Oversatt fra islandsk av Tone Myklebost
Lydfil fra forlaget/ biblioteksbok
Tine har skrevet et flott og entusiastisk innlegg om boka 

Sommelys og morgenstemning-
en lydbokopplevelse blir liksom ikke mindre i slike omgivelser! I de varmeste periodene i sommer har jeg vært oppe og ute med hundene før sola, og det har virkelig gitt meg noen utofglemmelige magiske øyeblikk! Noen dager blir man nesten religiøst takknemlig - tenk å finne dette femten minutters gange fra trappa...