Fra hundeliv, jakt og bokblogg til film

Alt hva man kan bruke en bokblogger til, dere! Og alt det rare tilfeldigheter kan føre med seg av... La oss kalle det ONCE IN A LIFE TIME- oppdrag!
En dag i sommer ble jeg spurt om jeg kunne tenke meg å bli med på å lage en reklamefilm for ebokbib- og om jeg hadde noe forslag om hvor de kunne spille den inn... Nå er det ingen hemmelighet at jeg er glad i å lese, både med øyne og ører. Det er heller ingen hemmelighet at jeg mer enn gjerne kombinerer bøker og friluftsliv, først og fremst lydbøker (-men de hadde skogsarbeiderne allerede tatt seg av), men e-bøker er så absolutt en god nummer to. Til sist er det ingen hemmelighet at jeg mener at trivsel generelt kan være sammenfallende med høyden over havet og graden av frisk luft- eller at jeg er fullstendig avhengig av en daglig dose pelskledde lykkepiller. Så da ble det sånn da; alt blir bedre med bok, til fjells, med pelsdotter i umiddelbar nærhet- Her er resultatet: reklame for verdens mest desentraliserte og samtidig lettest tilgjengelige bibliotek, Norges største og beste kulturtilbud; EBOKBIB! (Gjerne litt fanfare her :)
Snurr film ☺

Ok.. Jeg må innrømme at det føles en smule kleint, men samtidig er det jo fryktelig morsomt da! Nasjonalbiblioteket og Lillemus Mei, liksom... Nu vel! Jeg kanskje mest fornøyd med at alle tre hundene fikk bli med (alt blir som nevnt bedre med hund)- og at jeg husket å ta på ørepynten som er lagd av Ingun Kleppan- Kleppanrova! Dyktig dame som alle bokbloggere kjenner fra før- så kan man sjå stort på det, og si vi er to bokbloggere som får vist fram seg og sitt i filmen ;o)
(Ps: noen som kan gjette hvilken bok jeg leser? Ei av fjorårets mest minneverdige leseopplevelser!)

En dominoeffekt eller to

Jeg antar at det er få som ikke har fått med seg at det har gått en (teoretisk) ryddebølge over landet. (Hvis det mot formodning skulle være noen, kan man google "KONMARI") Rydding skal bidra til at folk blir lykkeligere. Tja, jeg er vel litt i tvil, men om livet ikke akkurat blir en dans på roser, så blir det kanskje litt enklere? Da jeg sluttet å jobbe for noen år sida, hadde jeg en storstilt rydd-og-kast-aksjon. Kjellern ble fri for rot og musereir, klesskapene ble befridd for filler og møll. Etter det har jeg i rykk og napp prøvd å leve etter tretrinnsregelen som jeg innbiller meg at jeg har klekt ut helt av meg selv- om det virkelig er slik skal jeg ikke banne på. Uansett går det ut på at man skal kaste en ting hver dag, gjøre noe nyttig hver dag og sist, men slett ikke minst: gjøre noe morsomt hver dag. På sikt så er dette ei oppskrift som på kan gjøre livet litt enklere og forhåpentligvis litt bedre. (Litt visualisering som idrettsfolk driver med, kan være gunstig her...!)

Jeg har ikke lest den så mye omtalte ryddogværglad-boka, men jeg har lest en norsk variant; Ekte hverdag av Sølvi  Foss. I oppbygging minner den mye om Gretchen Rubins "Lykkeprosjektet" som var populær for noen år sida- den leste jeg også nemlig! I løpet av ett år har de tatt for seg ulike hverdagsoppgaver/ områder- kall det hva du vil- som bidrar til stadig påfyll av stress og/ eller dårlig samvittighet. I teorien skjønner jeg at de har noen gode poeng, men i praksisk skjer det fint lite. Jeg ender opp med tretrinnsregelen i skippertak. Det enkle er ofte det beste.
Hvordan det nå er eller ikke er i de tusen hjem: i helga kom jeg på et nytt ryddetips- og denne gangen er jeg nesten-temmelig-ganske-helt sikker på at jeg kom på det helt av meg sjøl! Mange tar vare på ting fordi de gir hyggelige assosiasjoner eller fordi det knytter seg minner til dem. Gamle julekort, barnetegninger, klær osv. Ting de trolig ikke ser på, tar i eller bruker i det hele tatt, ting som bare ligger og tar opp plass. Jeg tar sjansen på å kalle det nyttig, men hyggelig skrot. Her er det geniale: ta bilder av tingene og lagre dem på en minnepinne! Da har man en bitteliten hyggelig samling man kan ta fra hvis man skulle ende opp i et nostalgisk hjørne. Man trenger faktisk ikke velge mellom å sitte med alle kreta-kortene eller dårlig samvittighet for å ha kastet noe, man kan heller score flinkis-poeng ved å arkivere og systematisere minner for framtida! Rett og slett genialt- og tipset skal dere få helt gratis, jeg skal ikke skrive/ selge bøker/ holde foredrag om rydding, til det er jeg selvfølgelig altfor bedagelig anlagt...
Etter den ulykksalige bokhyllelesinga jeg skrev om i forrige innlegg, bestemte jeg meg for å ta grep. (det er her dominoeffekten i overskrifta kommer inn i bildet..) For meg er ikke bøker i noen særstilling når det kommer til hva som bør tas vare på. Resultatet ble ei plastbalje full av bøker jeg ikke kommer til å lese/ ikke kommer til å lese igjen. I tillegg til at jeg har et bilde av bøkene/ elendigheta, har jeg verdens beste samvittighet: bøkene blir å finne- sannsynligvis rått billig- på loppemarked på Dalsbygda Samfunnshus neste helg ;o)

Hyggelig, men unyttig skrot?

Det er forresten flere som utsettes for dominoeffekt- til og med mange som gjør en stor innsats for å kunne knipse på den første "brikken"- Er det ikke fantastisk hva folk finner på, og ikke bare tenker, men faktisk også gjennomfører?!

Wild av Cheryl Strayed

...eller 

"På ville veier. Om å miste fotfestet og komme på beina igjen"

Begge de to forrige innleggene mine handla litt om bøker som etter mi mening hadde uheldige framsidebilder. Det samme gjelder boka jeg skriver om i dag- som i tillegg ble velsigna med en usedvanlig klisjéfylt og temmelig håpløs tittel, for ikke å si tittel OG undertittel, da den kom ut på norsk. Går man inn på bokelskere.no, finner man ut at boka kun har femten "følgere" og at gjennomsnitlig terningkast er femblank. Går man inn på for eksempel "Mi briljante venninne", ser man at den har 121 følger, men "bare" 4,85. Litt tabloid kan man da si at førstnevnte er den beste. (Jeg har foreløpig bare lest "Wild", så om det stemmer har jeg ingen formening om ;o) Ser man videre på medieoppmerksomheten som har blitt de to bøkene til del, kan man konkludere med at verden er urettferdig. (Det er noe jeg så absolutt har personlige erfaringer med, så den delen av resonnementet kan jeg uttale meg om. Det stemmer, verden er urettferdig.)
På bildet over, er først bildet Aschehoug brukte da de gav ut boka i 2013. Jeg har sett andre skrive om assosiasjonene de hadde til spåkoner, jeg selv fikk tanker om 20- og 30-tallets cherleston-dansere. I begge tilfeller gir det uheldig utfall når man i tillegg leser tittelen...  Det neste bildet som gir et mye riktigere inntrykk av hva boka handler om, er pocketutgava som er gitt ut i forbindelse med at den er filmatisert. Det siste bildet er "original-utgava" som også gir et veldig riktig inntrykk, samtidig som det i stedet for å avsløre for mye, gjør en potensiell leser nysgjerrig. Jeg ser for meg at "en potensiell leser" i dette tilfellet er en som har kjennskap til utgåtte fjellsko- og dermed vil ha anlegg for å bli overlykkelig for å ha funnet en roman om å gå tur, i fjell eller skog. Så kommer det viktige i dette innlegget: "En potesiell leser" som definert over, vil definitivt og faktisk føle lykke når boka leses. I tillegg vil den kanskje vekke til live både minner fra tidligere turer og drømmer om framtidige! For ordens skyld: dette er ikke ei ut-på-tur-aldri-sur-bok: Dette er en selvbiografisk roman. Gripende, engasjerende, personlig, reflektert, nydelig og inspirerende. Ikke bare for oss som går og går og går, men også for alle andre som har levd et liv og som har erfart at alle valgene man tar- eller lar være å ta- er det som tilsammen utgjør selve livet. Jeg virkelig elsket denne boka, av hele mitt natur- og bokelskende hjerte! Hadde jeg hatt religiøse tilbøyeligheter, hadde dette muligens vært min bibel-
Og denne er det bare femten bokelskere som har lest.

Gi meg en ropert og en høytaler- flere må få vite om denne!!

Flyfoto av eventyrlige Crater Lake som ligger ved stien- ett av livets utrolige MÅ-OPPLEVES!

Cheryl Strayed hadde et harmonisk og godt liv fram til moren hennes fikk en kreftdiagnose og døde kort tid etter, da Cheryl bare var 22 år. Da rakna hele tilværelsen hennes. Hun mista kontakten med søsknene og stefaren. Hun skilte seg fra mannen som hun fortsatt elsket. Begynte med narkotika. På alle måter endte hun opp med et destruktivt og utsvevende liv, til hun ved en tilfeldighet fant ei bok om PCT- The Pacific Crest Trail. En sti som går parallelt med Stillehavskysten, fra Mexico til Canada. 4286 kilometer, over bre og fjell, gjennom ørken, skog og eng. Over elver og langs innsjøer. Hun finner ut at for å bli den hun engang var, må hun gå denne stien. Underveis forteller Cheryl om hva hun til enhver tid opplever på stien, naturen, menneskene hun møter, smerter, oppturer og nedturer, gleder og fortvilelser, tanker som kommer, ting hun opplevde fra hun var barn fram til hun mistet moren og virkelig ble fortapt- Strayed. 

Bokelskerinnen har skrevet et flott entusiastisk innlegg om boka- det bør dere få med dere slik at all eventuell tvil blåses bort!

Wild- På ville veier

400 sider

Oversatt av Bente Rannveig Hansen

Aschehoug, 2013/ 2015

Boka fikk jeg husbonden til kjøpe da jeg ikke hadde penger igjen sjøl ;o)

Ps. oppdaget at forlaget har tilbud på e-boka! Kun 97,- kroner og du kan legge ut på en uforglemmelig langtur i helga!

Det var en gang...

Det var en gang en løvekvinne...

Og lenger kommer jeg ikke på en fiks start på dette innlegget som kommer til å bli i overkant langt. Det blir ingen bokomtale, men det hele begynte med ei bok for lenge, lenge sida. Det var en gang...
Det var en gang, i mitt forrige liv, at jeg jobbet mye- altfor mye. Derfor hadde jeg altfor lite tid til alt annet, og lesing var blant de tingene som ble nedprioritert. Det var da jeg først oppdaget lydbøkenes velsignelse, og jeg lånte så godt som alt biblioteket fikk inn. Nå er det jo ofte slik at når noen først velger å lese inn ei bok, så er det alene et kvalitetsstempel, så jeg hørte villig vekk altde hadde- også de som hadde feil coverfoto.

Eva Arctander eller apekvinnen?

Det gjelder i aller høyeste grad for Erik Fosnes Hansens "Løvekvinnen". Eva Arctander, bokas hovedperson, blir beskrevet som en vakker pike, dekket av gyldne silkemyke hår. Ikke skjønner jeg hvorfor de har valgt et bilde av en apekvinne med lyse pistrete fjoner i ansiktet og ellers ser ut til å være velsignet med mørk, kort og grov ragg. Man bør pakke boka eller lydboka inn i bokbind for at dette bildet ikke skal forkludre leseopplevelsen- eventuelt vente til neste år med å lese den. Nå kan den oppvakte leser sagtens lure på hvorfor man skal vente enda et år med å lese ei bok som kom ut allerede i 2006. Forklaringa er at jeg har stor tru på at den vil bli gitt ut på nytt da, ettersom boka nå er filmatisert (inntil videre er 28. august avsatt til premiere) og i den forbindelse bør det jo virkelig komme en filmpocket med nytt fint framsidebilde!

Rimelig frekt trettitall-antrekk!?

Jeg har allerede bestemt meg for å kjøpe den- og jeg hadde tenkt at jeg skulle bruke litt av honoraret jeg fikk som statist da de hadde innspilling på Maihaugen nå i vinter! Jepp! Tenk det! Det er så klart en grunn til at jeg som så godt som aldri ser film, vet at den har premiere i august neste år ;o)
Som så ofte ellers blir det forandring i planene. Skuespillerlivet er ikke noe slaraffenliv. Det var oppmøte klokka sju på mårran, og med drøyt tre timer kjøring, var jeg oppe ukristelig tidlig, og jeg innrømmer glatt at jeg satt og halvsov mens jeg kjørte. Det var jo ikke sånn at jeg var til fare for meg selv eller andre- det var jo ingen andre ute på veien, føret var greit- og etterhvert ble det til og med ganske lyst. Problemet viste seg først noen dager etterpå. Da det kom brev fra politiet adressert til mannen i huset. Det var hans bil som hadde kjørt godt over fartsgrens ved den automatiske trafikk-kontrollen ved Åsta denne mårran i firetida...

Takk for sist! Husk max 70 km/h!!!

Hvis dere lurer, så betyr 86 km/h i 70-sone 2600,- blanke kroner i forenkla forelegg. Og helt sikkert noen prikker på førerkortet, men det har jeg ikke brydd meg om å sjekke. Jeg kjører ikke mye, og enda mindre for fort... Særlig nå som jeg har betalt en drøy lærepenge. Det er ingen overhengende fare for at dette skal gjenta seg med det første.
Man lærer som sagt så lenge man lever- og så lenge man lærer noe nytt hver dag så lever man! Jeg har nemlig også lært meg hvordan sånne gebyr betales. Det er et kapitel for seg. Man logger seg inn på Statensinnkrevingssentral med bankbrikken, og vips! Der kommer kravet poppende opp- evtuelt alle kravene som står i navnet ditt, hvis du er av de mer skruppelløse..

Noen tastetrykk ekstra, og beløpet trekkes fra konoen. Dvs. beløpet PLUSS 40,- i betalingsgebyr!!! Som om 2600,- kroner rett ut av vinduet ikke skulle være nok...

Så sånn går dagene. Det ene tar det andre og alt heng i hopes med alt. Ei lydbok jeg hørte i 2008 gav meg fartsbot i 2015. For meg var dette omtrent så langt det er mulig å komme vekk fra den berømte komfortsona. Å melde meg som filmstatist er noe ingen- absolutt ingen- hadde forestilt seg at jeg kunne finne på! Jeg er for gammel til ikke å gripe de mulighetene som byr seg. (De som tenker at de er for gamle til å gjøre det ene eller andre har misforstått grovt!) Jeg fikk en skikkelig artig opplevelse, og at det i tillegg ble en dyr lærepenge tar jeg egentlig med knusende ro. Jeg antar dette var en once in å life time-opplevelse, og de kan man jo godt betale litt for. Det med å finansiere et pocketbok-kjøp skal jeg vel klare, jeg har tross alt ganske god tid på meg- den som lever får se!

Og boka? Jeg likte den utrulig bra, både da jeg hørte den første gangen og nå da jeg hørte den på nytt. Det er forfatteren sjølv som les, og det gjør at man får historien akkurat slik han har fantasert seg frem til menneskene, hendelsene, vektlegging, betoning osv. Jeg lover meg selv- og andre at det skal komme en full bokomtale når premieren nærmer seg!

Smakebit fra Sandbeck i mai

Det er rart hvordan det ene fører til det andre ig hvordan ting henger sammen!
Hva det nå var som dytta igang snøballen denne gangen, er jeg litt usikker på, men:

Her hvor vi bor vokser det ikke kvitveis. Skal vi finne dem, må vi helst dra sørover, da kjem vi etterhvert til Rena, Åmot og Åsta. Der ble forfatteren og kunstneren Vidar Sandbeck født i 1918. For meg henger våren sammen med kvitveis, som heng sammen med Åsta, som heng sammen med Sandbeck, som heng sammen med barnetimen for de minste, som heng sammen med.. det aller meste! Det rare er at jeg aldri likte Sandbeck sine barnetimer spesielt godt, og likevel føler jeg meg på en underlig måte knyttet til ham.

Det sies at alle kjenner til Vidar Sandbeck, men hvor mange er det som har lest noen av bøkene hans? Jeg har akkurat lest ferdig den første av tre bøker hvor han forteller om barndommen sin. ("Fy skam deg!" er den første, "Stakkars kroken" er nummer to, og "Trøste oss" den siste) Han vokste opp i virkelig trange kår; faren var ofte uten arbeid innimellom måtte familien krite brød, og brødrene måtte velge om de ville ha sukker eller margarin på skivene, de hadde ikke råd til både óg. Vidar, eller Påsån som alle kalt ham var liten, pjuskete og hadde kronisk bronkitt; ikke lett å slå seg fram i væla med det utgangspunktet!
Boka er skrevet på dialekt, og for mange er det sikkert litt uvant å lese, men har man hørt ham synge noen av visene sine, bør det ikke bli ei uoverkommelig utfordring!
Boka er både humoristisk, melankolsk og litt bittersøt, og gir et truverdig bilde av livet i Østerdalen på 1920-1930-tallet. Det var store forskjeller på fattig og rik, livet bø på store skufffelser, men også godhet og fine øyeblikk. Sandbeck var en mester å til å formidle mye med få ord. Hvem føler vel ikke den knugende stillheta og kjenner avmakta når de leser disse små setningene fra side 140:

Da ble det så stilt at øra våre sto der tel inga nytte.(...)

-Stakkars oss, sa je. Og det kunne vara noe i det, på flere vis.

Boka er fra 1977, så det er ikke sikkert den er lett å få tak i, men den kan leses digitalt på Nasjonalbiblioteket (skriv inn tittelen i søkefeltet så kjem det opp alternativ), og bibliotek som ikke har den inne, skaffer den sannsynligvis via fjernlån/Norgeslån.
Mens dere søker opp noen av bøkene eller visene til Sandbeck, vil jeg gi dere en nydelig smakebit, vakre Menuett i mai, framført av ham selv. Med håp og optimisme. Fra Østerdalen til verden. Fra meg til dere.

Til slutt: det er jo søndag, og da er det stående buffet med smakebiter hos Mari og Flukten fra virkeligheten. Jeg kan ikke tenke meg annet enn at dere vil finne mange fristelser av ulikt slag der!
Og husk: det utgis veldig mye ny og god litteratur, men man kan finne utrolig mye fint hvis man leter blant de gamle bøkene også ;o)

Bøker lever sitt eget liv

Dere som ikke har tenkt på at bøkene i hylla bør få stå sammen med likesinnede, må bare unne dere denne vesle animasjonsfilmen! Flinke, fantasirike folk, asså!!

Dagens smakebit er ekstremt høy og utrolig nær

Jeg har lest ei aldeles nydelig, uforglemmelig bok. Intet mindre. Den er helt spesiell, ikke bare ved at historien er original, innsiktsfull, humoristisk og rørende, men språket er også noe helt for seg selv. Jeg har lest den på norsk, og oversetteren har virkelig klart å ivareta følelsene, tankene og stemningene som preger boka. Sidene er også krydret med fotografier, blyantmerker, overstrykninger, og andre elementer som underbygger og forsterker historien.

Ekstremt høyt og utrolig nært 

av Jonathan Safran Foer handler om Oskar på åtte år som mistet faren sin da de flyene stupte inn i Tvillingtårnene 11. september 2001. Oskar er en helt spesiell gutt, og hadde et helt spesielt forhold til faren. Boka handler om hvordan han finner en merkelig nøkkel på farens rom, og hans raison d´être blir å finne ut hvor den passer.
Vi får også høre farmorens livshistorie. Og farfarens.

Følgende er veldig godt skrevet om boka:
Kan det tenkes noen bedre beskrivelse av depresjonen? Og finnes det rarere og varmere bok om en gutts sorg enn denne?

Smakebiten kommer fra side 51, Oskar er litt av en oppfinner, forsker og filosof, men etter at faren døde, blir det vanskelig å sove om nettene, og det er mye som kan gi et menneske tunge støvler...

Som dere ser av smakebiten; boka mi er nå rikt forsynt med hjerter, utropstegen og understrekinger. Dette er garantert ei bok jeg kommer tilbake til, og jeg vil for alt i verden ikke gå glipp av alt det fine som bet seg fast i meg første gang jeg leste den!
Boka er også filmatisert, jeg har ikke sett filmen, men den er bestilt! (tilbud på Platekompaniet; 49,50 + frakt, totalt 79,50. Bare sånn i tilfelle flere også vil se den ;o)

 

Som vanlig på en søndag, er det spleiselag hos Mari! Ta med en smakebit fra boka di og sving innom i løpet av dagen!

Den uendelige historien

Michael Ende

Oversatt av Erik Krogstad,
Lest av Svein Tindberg og Svein Sturla Hungnes
Nrk (Tid for bok) 1983/ Lydbokforlaget 2006
Spilletid: 8 timer, 45 minutter.


Dette er en av de lydbøkene som jeg har lånt fordi det var den eneste av de ledige på biblioteket som fristet litt denne gangen. Utvalget er ikke så stort, og det er tydlig mange om beinet...

Jeg har meldt meg på samlesing av norsk fantasy, og det fikk meg til å tenke på hva jeg hittil har lest fra denne sjangeren- og det er ikke mye! Det dreier seg om Ringenes herre, Den uendlige historie og Astrid Lindgrens Brødrene Løvehjerte og Mio, min Mio; ingen av dem tilhører dette århundret...

Jeg gikk fortsatt på barneskola da jeg var helfrelst Fantasia-fan, og var skeptisk til om fortellinga fortsatt ville holde vann, og det gjorde den heldigvis- det er litt med hjertet i halsen man henter gamle minner og helter fram i lyset etter så lang tid: man blir så lett skuffet over det man får sjå...
Jeg vil tru at de fleste husker Den uendelige historien, enten fra Tid for bok på nrk, har lest den selv, eller har sett filmen. Jeg har gjort alt, og nå har jeg altså hørt nrk-versjonen enda engang :o) Ble (naturligvis) ikke like fjetret nå, men det var artig å høre den igjen, jeg skjønner så veldig godt hva det var som gjorde meg til blodfan for sånn cirka femogtjue år sida...
Boka holdt til en tur-retur Otta, ett par strikkesokker og kanting av et lappeteppe; slettes ikke dårlig bare dét!

Ingen ordentlig bokanmeldelse, dette- er mer i lesehummør enn skrivehummør, så det blir mest for mimringa sin skyld. Er det flere som blir nostalgiske, kan de sjå filmen- og høre film-tracket her:

Snurr film ;o)

Boktema: bok som burde filmes..

Anettes bokboble har satt seg fore å samle inn forslag på bøker som ville gjort seg som film eller tv-serie. Jeg er nok egentlig ikke kvalifisert til å komme med forslag, jeg som ikke ser, men hører på tv, og som knapt ser en film i året... Likevel; jeg tar sjansen!
Jeg kan gjerne lese bøker med litt alvorlig innhold, men skal det være film eller tv-serie, bør den være litt morsom også, synes jeg.

Først tenkte jeg på Hundreåringen som klatret ut av vinduet og forsvant- den har jo alle ingredienser som skal til; biljakt,  spesielle karakterer, forviklinger, sydhavsøyer, dramatikk, kjærlighet, historiske personligheter, elefanter, atomkappløp..! Det ville blitt fart, humor og absolutt så lang unna finsk fjernsynsteater som det er mulig å komme!
Så kikka jeg litt i den vesle bokhylla mi, og fant ei anna perle av ei bok, også den ville gjort seg bra filmatisert: Historien om Pi, av Yann Martell. Den er vel kanskje ikke sånn kjempemorsom, men den har det magiske , litt eventyraktige ved seg, og det liker vi jo. Forlaget skriver omtrent dette om boka:

Etter det tragiske forliset til et lasteskip, seiler en enslig livbåt av sted på det endeløse Stillehavet. Livbåtens overlevende mannskap består av en hyene, en sebra (med et brukket ben), en orangutang, en bengaltiger på tohundre kilo og Pi- en 16 år gammel indisk gutt som med udelt hengivenhet bekjenner seg til hinduismen, islam og kristendommen, samtidig. Scenen er satt for en eventyrlig beretning om dårskap og grusomhet, tro, håp og kjærlighet.
Historien om Pi er en hyllest til fantasien, fortellerkunst av et så sjeldent kaliber at den "vil få deg til å tro på gud", for å si det med juryen som tildelte den Booker-prisen for 2002. Hva mer kan en leser be om?

-Og for egen regning legger jeg til: hva mer kan en seer ønske seg?
Tja.. så tenkte jeg at jeg skulle sjå om jeg kanskje fant litt om boka på YouTube, og det gjorde jeg jo.

Blandt anna den offisielle filmtraileren. For filmen, som skal ha premiere i USA 21. desember i år! Så er det  visst flere enn meg som har tenkt tanken, og jeg kan kanskje vurdere om jeg faktisk skal se filmen, eller nøye meg med å lese boka en gang til ;o)

Besøk Anettes Bokboble for å sjå tips om andre bøker som bør fimatiseres, eller legg til dine egne forslag!

En liten påminning til slutt: klikk på bildet øverst på høyresida for å bli med på basar!!

Ned til elva

Leif Enger

Forlaget Press, 2012
366 sider
Oversatt av John Erik Frydenlund

Roofing, (en oppdiktet?) by i Midtvesten, USA, 1962.
Rueben Land er elleve år, svært asmatisk og bor sammen med faren Jeremiah, søsteren Swede og broren Dawy etter at moren forlot dem. Faren som er vaktmester på en ungdomskole overrasker et par versting-gutter idet de overfaller ei jente, og han banker dem skikkelig opp. Dette er starten på en rekke hendelser som kulminerer da seksten år gamle Dawy skyter og dreper begge guttene. En rettsak følger, men før dommen faller, klarer Dawy å rømme fra felgselet. Et storstilt ettersøk settes naturligvis i gang, men Dawy blir ikke funnet.
Både familien og nærsamfunnet blir svært preget av disse hendelsene, men plutselig ligger forholdene til rette for at Jeremiah kan ta med seg Rueben og Swede vestover for å lete etter Dawy.

Det er den voksne Rueben Land som forteller om hendelsene som skjedde det året han var elleve, og som skulle snu tilværelsen på hodet og sette dype spor i både ham og familien for resten av livet. Det er en fantastisk historie; en leseopplevelse av de skjeldne, med en glimrende blanding av håp og mismot, lovløshet og kjærlighet, mirakler og heltediktning, svik og lojalitet, humor og smerte. Den har et levende, troverdig persongalleri, miljøskildringer som gjør at det hele oppleves som en film, språket er naivt, poetisk, flytende- å klare å gjenspeile en elleveårings språk, følelser og opplevese av omgivelsene og det som skjer, er intet mindre enn meget godt gjennomført. (Denne rosen går sannsynligvis til både forfatter og ovesetter.)

Dette er en av de bøkene det er forferdelig vanskelig å skrive om. Det er så mye som ligger i mellom linjene, det er så mye av stemningen og følelsene man ikke får formidlet videre. Originaltittelen på boka er Peace Like a River, hentet fra en Paul Simon-låt. Søkte den opp på YouTube etter å ha lest ferdig boka- og det er på en underlig måte et fantastisk godt/ passende soundtrack til boka- og spesielt den fandenivoldske, sjarmerende, egenrådige, kjærlige Swede, der hun kaster seg opp i sadelen for å hamre ned neste episode om Sunny Sundown på skrivemaskina si! Ble det enda litt mer uforståelig nå? Jeg sier bare; hør på sangen, les boka- og dere vil forstå hva jeg mener!

Ps!!
Boka får et stort pluss for et utrolig fint cover- jeg elsket det! Satt med boka i fanget, strøk hånda over den og NØT synet og følelsen før jeg begynte å lese... Det har ikke skjedd før!!

Simon og eiketrærne

av Marianne Fredriksson



Først utgitt i 1985, mi utgave er fra 2007, N.W.Damm & Søn. Utgis på nytt på i disse dager

15/1. 
Dette blir på en måte et multimedia-innlegg, det har seg nemlig sånn:
Før jul svarte jeg på en konkurranse hos Forlagsliv, og vant denne boka. Nå på nyåret svarte jeg på en konkurranse hos Forlagsliv, og vant to kinobilletter til Simon og eiketrærne. Så nå sitter jeg her og føler meg kanskje litt som Kiwi-Bob.. (De som ikke fikk med seg den historien kan lese her.) Jeg har lest litt på nettet, og konkludert med at mens boka er bejublet, har filmen fått litt mer blanda mottakelse.
Foreløpig har jeg bare lest boka, og hva kan man si? I hvertfall at det ikke kan være mulig å lage en film som blir i nærheten så fantastisk som boka! Kort fortalt: Simon er halvt jøde og adoptert av Karin og Erik. Isak er jøde som levde sine første år i Berlin, sammen med moren og bestefaren. Rett før andre verdenskrig brøt ut, flyttet han og moren til faren (og friheten?) i Sverige. Guttene treffer hverandre, og et usedvanlig tett forhold utvikler seg mellom familiene. Dette blir til tider forferdelig vanskelig, samtidig som det også blir redningen for dem. Vi følger familiene gjennom krigen, overgangen fra barn til voksne, gjennom løsrivelse, kjærlighet og fortvilelse.
Jeg tror aldri jeg har lest ei bok så full av livsvisdom, vakre bilder og skildringer. Til å begynne med syntes jeg den var litt tung, så jeg måtte jobbe meg inn i historien. Da jeg først klarte å komme på innsida av den, ble den bare bedre og bedre- og samtidig vondere og vondere... Så mye kjærlighet og omsorg mellom mennesker, og likevel så mye smerte. Flere ganger tok jeg meg i å tenke: Kjære deg; ta nå ikke alt så ille opp! De fleste vil deg jo bare vel, med mindre de ikke bryr seg i det hele tatt! Men det er vel sånn vi er; bestandig litt på vakt. For å gardere oss mot enda større smerter, er vi alltid klar til å svare på eller gå til angrep.
Nydelig, vakker, poetisk... Det er vel litt tidlig å utpeke årets beste, men denne kommer garantert ikke til å bli glemt, og bør uansett stå på alle bokelskeres MÅ-LESE-LISTE, og skal du lese bare ei boke i år- enn si livet- bør du velge denne. Sånn er det.

Traileren ser mye mer dramatisk ut enn jeg oppevde boka, så nå gjenstår det å sjå hvordan de har løst alt det umulige- alt det som umulig kan overføres til lerret! I kveld blir det kino!


16/1. Kinoturen ble desverre utsatt ei uke, men den som venter på noe godt o.s.v....!

22/1. Da vart det endelig kino! Ettersom jeg vant to billetter, tok jeg med gemalen. Han leser ikke bøker (med det mener han nok romaner) fordi det er jo bare tull! Han mener tydeligvis at skal man lese, skal man lære, og skal man lære må man lese fakta. Skal man derimot bare underholdes, synes han film er helt ypperlig, så dette ble susksess! Han som naturligvis ikke har lest boka, var veldig begeistra, og trakk fram skuespillerprestasjonene, spesielt Simon som barn som det som virkelig gjorde filmen.
Jeg som har lest boka, prøvde å konsentrere meg om at "dette er en ny historie og skal oppleves uten tanke på boka." Alle som har prøvd, vet jo at det ikke går an. Man henger seg uansett opp i alt det som er forandra og utelatt- og skal jeg dele ut poeng her, får boka en sekser og filmen... en firer kanskje, men det er helt sikkert ikke rettferdig. Gemalen gir filmen 5, og det er nok mer rett.
Konklusjon: Les boka hvis du liker å lese eller gå på kino hvis du liker å se filmer. IKKE gjør begge deler!