Oslo

Kristoffer Schau
På vegne av venner
Forlaget Oktober, 2009
92 sider
 
Oslo har  20 gravlunder, hvorav Vestre Gravlund som ble innviet i 1902, er Norges største. Område er på 243 da, og i tillegg til "ordinære" graver, finner man her en internasjonal krigsgravlund. Og som tatt ut fra en turistbrosjyre, står det på nettsidene til Gravferdsetaten i Oslo Kommune at: Vestre Gravlund har et rikt fugleliv med rundt 100 forskjellige arter. I tillegg finnes det både ekorn og harer som lever fritt på gravlunden."  

På de samme nettsidene minnes pulikum om ordensreglene for kirkegårder/ gravlunder:
"... der det står at hunder skal holdes i bånd og at sykler skal trilles gjennom kirkegård/ gravlund. Skilt med ordensregler er satt opp ved innganger til alle kirkegårder/ gravlunder. 
Bilkjøring inne på kirkegård/ gravlund er forbudt uten kjøretillatelse.(...)
Vis hensyn overfor andre besøkende."

For ei bygdetuppe som meg virker det helt absurd at det skal være nødvendig å presisere dette? Like absurd som at et menneske dør, og at det ikke blir oppdaget før etter uker- måneder- år... Eller at det ikke er en eneste person som møter opp i begravelsen... Jeg er virkelig ikke den som vil forherlige livet på landet, men jeg trur ikke noe av dette ville skjedd på bygda- Jeg vil virkelig ikke tru det.

Boka starter med at forfatteren må ha et prosjekt. Han var arbeidsledig, og situasjonen var temmelig deprimerende, og den følelsen ligger under i hele historien;
"Det eneste som alltid hjelper er å lage noe. Jeg er aldri mer deprimert enn hvis det er lenge siden jeg har laget noe (...) Bare jeg klarer å få laget noe, så pleier ting stort sett å løse seg." På vegne av venner er en tankevekkende liten sak- slik essay pr definisjon helst skal være; Den retter søkelyset mot kjente forestillinger, finner nye vinklinger (men trenger ikke nødvendigvis å vise mange sider) som  godt kan være subjektive, holdes i en saklig, men filosofisk tone.
Hva er det som gjør at noen blir så alene (ikke nødvenigvis ensomme!) eller usynlig, at ingen anser seg for å være så nær den avdøde at man vil eller bør gå i begravelsen? Interessant er det også å sjå hvor forskjellig prestene løser oppgaven med å gjøre begravelsen mest mulig verdig, når ingen har kunnet fortelle noe om avdøde, og ingen er ventet til sermonien.

Skikkelig anmeldelse finnes her.

Utsatt tur til Sverige

Jeg har ofte, høyt og tydelig sagt at pensjonister bør dra til Sverige på shopping- kyllingvinger, snus, skinke, øl og korv skal være atraktive varer. Planen var at jeg skulle kombinere. Pusse og male vegger i kjellern samtidig som jeg skulle ta en snartur til Fjällbacka, først og fremst for å sjekke hvordan det gikk med Patrick-Politi og Oakelet Erica- det var jo riktig så dramatisk sist jeg hørte fra dem. (Da var det Havfruen det dreide seg om). Jeg følte vel egentlig at det var nok svensk krim nå, men så var det den cliff-hanger´n da!
Jeg gjorde meg klar; på med vifteovner og arbeidslys, fram med plast og kost, vispa vatn og sement-slemme-mjøl til den fineste gjørme du kan tenke deg, og det viktigste: nye batterier i den gamle discman´ selve "billetten"!

Ganske fort mista jeg hele spillern i betong-golvet, det skrangla motvillig litt videre- omtrent som et tog på ujevne skinner.. Det som til slutt ble avgjørende for at jeg valgte å utsette (evt. å avlyse) turen, var at jeg fikk svar på hvordan det hadde gått med de to og de andre forulykkede med en gang, og før det hadde skjedd noe nytt som pirret nysjerrigheten...
I mårra (eehh.. rettere sagt i dag...) blir det mere pussing, da med p2 som selskap :)

Camilla Läckbergs hjemmeside finner du her.

Namsos og Otterøya.

Carl Frode Tiller
Innsirkling II
Aschehoug, 2010
400 sider

Otterøya var tidligere egen kommune, men ble i 1964 delt i to mellom Namsos og Namdalseid kommuner. (Det foresvever meg at vi hadde en storstilt kommune-sammenslåingsaksjon på sekstitallet..?) Namsos er både navnet på kommunen og kommunesenteret.Har historisk sett vært viktig innen skogbruk og trelast, og huser i dag Norsk Sagbruksmuseum. Blir ellers gjerne assosieret med laksefiske i Namsen, elg og hjortejakt, Åge Aleksandersen og DDE.

Forfatteren av boka har mottat en rekke priser for forfatterskapet sitt, bl.a Tarjei Vesaas´debutantpris, Brageprisen, Kritikerprisen, EUs litteraturpris og nå sist, Liv Ullmann-prisen som ble utdelt for første gang nå i helga; Hipp-hipp!
I tillegg er Innsirkling II nominert til Nordisk Råds Litteraturpris for 2011, der vinneren offentliggjøres den 12. april; Tvi-tvi!

Dette er andre boka i en triologi om David som tilsynelatende har mista hukommelsen. For å finne ut av hvem han er, blir det satt inn ei annonse i avisa. Der blir de som kjenner eller har kjent ham, bedt om å skrive brev (eller egentlig e-post) å fortelle stort å smått som kan være til hjelp. I bok nummer en, var det Davids to ungdomskjærester, Jon og Silje og stefaren hans Arvid, vi møtte, og som skrev sine brev. I denne boka, er det kameraten Ole som forteller om barndommen på Otterøya, og kompisen Tom Roger (som svarer til nesten alle fordommene jeg har til menn med "dårlige" dobbeltnavn..) som forteller om tida etter at David flyttet til Namsos sammen med mora, Berit. Til slutt er det Berit gamle venninde Paula som sitter på Otterøya Bo- og Servicesenter, og får skrevet sin versjon av Davids, og enda mer Berits liv.
Brevene skrives noenlunde samtidig, og mens vi leser brevene, får vi innblikk i brevskrivernes samtidige liv. De forskjellige historiene fra fortida og nåtida "sneier borti" og flettes inn i hverandre, og vi får stadig små drypp som viser at hendelser tolkes ulikt. Årsak og virkning bytter plass ut fra hvem som forteller, og ikke minst tolkes motivene for hvorfor ting ble som de ble forskjellig.
Det har slått meg at årsaken til at bildene de forsøker å skape av seg selv og sitt forhold til David, kanskje kan være en måte å retusjere sin egen historie. Hvis du kunne utelate de episodene der du sjøl kom dårlig ut, legge vekt på det positive, stille deg sjøl i et heldigere lys enn hva det faktisk var? I gitte situasjoner ville det kanskje være fristende? Hver enkelt brevskrivers historie og personlighet blir jo belyst både av det de sjøl og det de andre skriver. Etter som vi  i tillegg får innblikk i deres nåtidige liv, ser vi også at enkelte kan ha (god?) grunn til å gripe den sjansen.
Et anna spørsmål jeg har stilt meg, er om David faktisk har mistet hukommelsen? Det er jo av og til slike historier i avisene, og etter ei stund viser det seg jo som regel at det bare var tull! Som regel er det et motiv for å påberope seg amnesi (-så lærte vi et nytt ord i dag også!)... Mot slutten av boka antydes det noe i retning av et motiv her også- og det gjør absolutt forventningene til neste bok store!


Tiller skriver på nynorsk, så for meg har det faktisk vært vanskelig å få settingen til i Trøndelag. I mitt lille hode har  historiene utspilt seg på Møre; men det er jo helt uvesentlig og jeg gleder meg til den siste boka!

Australia og England

Kate Morton.
Den glemte hagen (The forgotten garden)
Schibsted Forlag AS, 2009
589 sider.

Dette ble en langtur! Først til Australia, deretter videre til England, der det ble en snartur innom London, mens resten av historien for det meste utspant seg rundt et gods ved kysten av Cornwall, Sør- England.

Australia: 7 686 850 km2. Av en befolkning på over 21 mill. er de fleste av europeisk herkomst. Pga kolloniseringa som startet for fullt i 1787, utgjør den opprinnelige befolkninga, aborginerne, ikke mer enn 1,5% i dag. Landet (som også regnes som et eget kontinent) er kjent for bl.a sau, kenguru, cricket, Ayers Rock, surfing, ac/dc og Kylie Minogue.

Cornwall: Det sør-vestligste hertugdømmet i England. 3563 km2. Ca 514 000 innbyggere. Sida gruvedrift og primærnæringer ikke er spesielt lukrativt, satses det stort på turisme i dette området. I min pure ungdom var jeg på språkreise i Devon, som grenser til Cornwall, og jeg kan skrive under på at det er gørfint der! Blir gjerne med dit hvis anledningen byr seg!

Bokas ingredienser:

• Mysterium fra fortida. (inkl. sjørøvere og onde mennesker)
• Familiebånd
• Kjærlighet
• Tre paralelle fortellinger som flettes sammen

Boka er skikkelig anmeldt her.

Mi oplevelse av boka: Grei underholdning, med gode skuespillere hadde det helt sikkert blitt en fin tre-episoders tv-serie! Ettersom  jeg har vært i nærheten, ser jeg for meg gamle hus og herregåder, skog, sjø og klipper slik det var i Torquay.. Da jeg var lita hørte jeg bestandig på hørespillet i Lørdagsbarnetimen, og "Tid for bok" etter skoletid. I et av de programmene hørte jeg "Den hemmelighetsfulle hagen" (av Frances Burnett). Det er ikke bare titlene som er like her! Jeg hadde hele tida en følelse av at "Den glemte hagen" var voksen-utgaven av hørespillet.
En anna ting jeg er litt opptatt av når jeg leser, er at språket og eventuelt oversettelsen må være bra. Med det mener jeg for eksempel at dialoger må være overbevisende og troverdig. Ord og uttrykk må brukes og oversettes riktig. Kan hende jeg henger meg opp i detaljer, men når det står et sted i boka at "hun tok et godt tak i håndtaket på tekoppen..."- ja da er jeg ikke helt sikker lenger! (Trykkfeil er jeg mer overbærende med ;))
.
Jeg har tidligere lest "Tilbake til Riverton" som også er skrevet av Kate Morton, og jeg likte faktisk den boka bedre. Kanskje fordi det var den jeg leste først, og fordi de er veldig like i generen?

Jorda rundt på 365 dager

Først tenkte jeg dette bokprosjektet bare skulle være ei egen side på "tenkt og hendt"-bloggen, men jeg skjønte fort at dét kom til å bli alt for uoversiktelig. Derfor; en egen leseblogg!

Hvorfor leser man? Hva bestemmer hva man leser? Hva avgjør om man liker eller misliker ei bok? Jeg har opp igjennom lest mye, fra jeg var med i Bokklubbens Barn, via skolebiblioteket, tegneserier, folkebiblioteket, paperbacks og netthandel.. Hittil har jeg for det meste lest etter "innfallsmetoden", men i det siste har jeg prøvd å finne fram til bokanmeldere som har gitt gode kritikker av bøker jeg sjøl har likt. På den måten håper jeg at det skal bli færre bomskudd.. Jeg synes nemlig det er vanskelig å legge fra meg ei bok jeg har "hatt trua på"; synes hele tida jeg må lese litt til- og litt til, for det kan jo være at juvelene ligger litt lenger bak i boka! Samtidig vet vi jo at verden er full av virkelig gode bøker, og da er det jo bortkasta tid å lese de man av en eller anna grunn ikke kommer skikkelig inn i.

I 2011 har jeg altså lyst til å prøve meg på et leseprosjekt, å lese meg

jorda rundt på 365 dager!

Jeg har jo grodd ganske godt fast oppi skogen her, så kanskje dette kan være en måte å utvide horisonten på? Å lese meg rundt i verden? Da tenker jeg sjølsagt ikke på reisehåndbøker..! Nå har jeg ikke funnet på dette sjøl,da- andre har gjort det før meg, og jeg synes det virker morsomt! Etterhvert som jeg leser, skal jeg prøve å skrive litt om bøkene her. Mest for at jeg sjøl skal huske de forskjellige bøkene, men kanskje andre kan få noen tips også? Vi får sjå åssen det går- og jeg tar gjerne i mot tips om gode leseopplevelser!