Romjula ble ikke helt som jeg hadde sett for meg. Alle timene jeg hadde drømt om å tilbringe i sofaen med bøker forsvant, alle som en. Skiferien på fjellet vart kansellert, men heldigvis og takk og lov fikk vi i det minste pressa inn én skitur på årets nest siste dag. Det er naturligvis langt under pari, men til gjengjeld har jeg hatt fornøyelsen av å høre Kari J. Spjeldnæs´ På ski fordi med den selvforklarende undertittelen Om gleden ved å gå på ski. Forsøk på en beskrivelse.
Da jeg leste om denne boka første gangen, tenkte jeg at denne må være skrevet for meg! Mens folk flest kanskje synes sommeren er å foretrekke og sier ja takk til mildværsperioder i
løpet av vintermånedene, teller jeg ned til sesongens antatt første snøfall om høsten, og gremmes når gradestokken viser pluss i perioden november-mars. (i oktober, april og mai er varmegrader akseptabelt, men det bør helt være nattefrost!) De siste årene har
vintrene vært ustabile, også hos oss i Østerdalen. Jeg er redd jeg er
blant de verste klimapessimistene, og har allerede sagt klart i fra om
at hvis vi mister skiføret, må jeg flytte for å bevare livgnist, vett og
forstand... Et liv uten skikkelig vinter og skiføre er like utenkelig
som et liv uten hunder- og mer utenkelig enn et liv uten bøker..
Såå, altså... På ski fordi... Som voksen har forfatteren Kari J. Spjeldnæs brukt mer og mer tid- og plass og penger på ski-interessen sin. Skiturene har blitt fler og lengre, forberedelsene mer krevende, utsyret mer spesialisert og hun har fått sin egen smørebod i kjelleren. Ektemannen Thomas har ikke akkurat delt entusiasmen hennes i forhold til å gå på ski- han liker rett og slett ikke å fryse, men han har pliktskyldig vært med på alle de oblibatoriske turene- Han har ikke vært negativ til hennes vinterlige aktiviteter, men entusiastisk? Nope..! Kari har prøvd det meste for at skigleden skulle smitte over, men det var først da Thomas, Professoren, fikk en livstruende kreftdiagnose, at hun satte seg fore å få forklart ham hvorfor dette med ski er så viktig for henne. Paradokset er at diagnosen kan frita Thomas for all framtidig skigåing, problemet at hun allerede har prøvd alle mulig triks for å omvende ham. Med hjelp skriverier om og av blant andre Eva og Fridtjof Nansen (sist nevnt i Torill Brekkes "Alle elsket moren din" der hun blant annet forteller om Polhøgda på Lysaker- en glimrende roman som for øvrig får sin oppfølger med "Kobrahjerte" i slutten av januar, og det gledes!!), Thor Gotaas (kulturhistoriker, skientusiast og forfatter) og Karin Berg (forfatter og tidligere direktør ved Skimuseet), gir Spjeldnæs leserne/ lytterne en rask gjennomgang av skihistorien med fornøyelige anekdoter, og hun ser naturligvis på sine egne erfaringer og opplevelser i forsøket på å forklare mer enn beskrive gleden ved å gå på ski- professoren har jo nærmest sagt seg lei av å høre beskrivelsene av det perfekte føret, den friske lufta, den herlig naturen ;o)
Mange gjenkjennende nikk og en glimrende bok for alle som gleder seg over filosofering, historie, ski, natur og kultur, det være seg i teorien så vel som i praksis. Som alltid når det er Bodil Vidnes-Kopperud som leser, er det ren fornøyelse å lytte. Anbefales ☺
Dette var den siste boka jeg leste/ hørte i 2018. Jeg grubler fortsatt på leseutfordringer og leseprioriteringer for det nye året. Jeg har sett at det er flere bloggere som skal prøve å ha mer fokus på hyllehemmeligheene sine i år, og til tross for at jeg ikke er en hamstrer, er det absolutt en god del for mye som har hopa seg opp her også etter hvert. Jeg får gruble litt til, så kommer det antakelig et innlegg med oppsummering og nye planer, tenker jeg!
I det lange løp viser det seg som regel, før eller senere, at snarveier ikke lønner seg. Likevel må man prioritere, og da må man av og til ta sjansen på at det går bra å kutte noen svinger- som for eksempel bare kopiere en lynomtale fra Instagram over på bloggen. Det er jo så for gjort å knipse et bilde og kjapp-kjapp-kjapt taste ned noen velgvalgte ord på mobilen, mens på bloggen føler i hvert fall jeg at man må bør være grundigere, begrunne bedre, være mer klok enn impulsiv...
Vel, i dag lar jeg Impulsiv og Kjapp trumfe Klok og Velfundert, og jeg håper det går sånn cirka akkurat passe bra ;o)
...Hmmm... Det ser ut som jeg må ligge en smule mer innsats i kopierings-prosjektet, blant annet er bildet litt for grumsete, og teksten bør få en runde med korrekturlesing. Det får bli ved neste anledning, dette er å anse som en test, og for min del trur jeg nok det her kan bli et greit alternativ til de evinnelige samleinnleggene (som det også har blitt langt i mellom etter hvert).
Uansett: dere får med dere poenget i denne omtalen? Akkurat passe fin pustepause som kan gi en litt å gruble på ;o)
Som tidligere nevnt: noen ganger er den beste løsningen å slå sammen flere planlagte innlegg til ett, slik at man kan komme videre. Det har gått litt opp og ned med blogginga sida i høst. Eller; når jeg tenker meg litt om, har det gått mye nedover med blogginga i hele år... Et nytt år nærmer seg med stormskritt har allerede kasta seg over oss, og hvis det skal bli noe av forestillinga om blank ark og fargestifter, er det på høy tid å hamre ned et samleinnlegg av typen si-det-du-har-på-hjertet-og-si-det-kjapt! Bokelskere.no er en fin "huskelapp". Der prøver jeg å registrere bøker etterhvert som de leses, ofte husker jeg til og med å legge inn terningkast. Disse finingene finner jeg igjen der, og terningkastene linker til presentsjonene der.
"Skogkyss" av Hans Sande
Gyldendal
Ebokbib
Undefundige, morsomme, vemodige og sanselige dikt- som skapt for en som øver seg på og håper å få tak på sjangeren.
Dette er Sandes femte samling, men den første jeg har lest- det blir helt klart ikke den siste!
Fiffig at en del av diktene er brodert, som framsidebildet. Terningkast 5
"Arv og miljø" av Vigdis Hjort
CappelenDamm
Biblioteksbok
Her har jeg et langt, men uferdig blogginnlegg liggende. Det skal forbi uferdig, men lagres for min egen del. Det er vel knapt nødvendig å gi noe handlingsreferat eller si noe om "godt" og "dårlig". For meg ble det en av årets sterkeste leseopplevelser, helt uavhengig av etikk-debatten som etter hvert ble både heftig og omfattende. Hva som objektivt sett skjedde med Bergljot i barndommen var heller ikke det viktigste. Det som virkelig betydde noe, var hvordan "saken" splittet familien, hvordan de ikke maktet å ta innover seg eller ta stilling til det hun fortalte. At det hele toppet seg i en arvesak, gjorde at boka gjorde enda sterkere inntrykk. Ubehageligheter man forsøker å tie ihjel vokser seg bare større, de forsvinner ikke. Tro du meg! Terningkast 6
"Døden skal vi danse" av Per Fugelli
Universitetsforlaget/ Lydbokforlaget
Lydfil kjøpt sjøl
Per Fugelli trenger nok heller ingen utdypende presentasjon. Han er antagelig en av våre mest siterte samfunnsdebattanter- en person som har den evnen at han engasjerer (nesten?) uansett hva han måtte finne på å uttale seg om. Han har selv lest inn boka med personlige beretninger fra livet som nyutdannet lege på Værøy og Røst, reiser til fjern og nær, møter med mennesker og erfaringene som kreftpasient. Ei innsiktsfull og hjertevarm bok, fyllt til randen av hverdagsfilosofi, eksistensielle spørsmål og ikke minst oppfordringer om å leve sant, helt og fullt samtidig som man tar vare på flokken sin. Bør leses av alle som lever, men som antar at de kan komme til å bli syke, eller til og med kan komme til å dø... Vi trenger å få satt livene våre litt i perspektiv. (Her har jeg også et halvferdig blogginnlegg, med tanker om hva Værøy og Røst kan gjøre med folk. Etter kun én dag der i sommer, vet jeg at jeg må tilbake. Det er den plassen jeg har vært som har satt i gang flest tanker hos meg. Uforglemmelig og uendelig vakkert. En plass for lange tanker og vide perspektiv.) Terningkast 6 og favorittstempel
"Du er så lys" av Tore Renberg
Oktober/ Lydbokforlaget
Ebokbib
EI bok jeg ikke har noe halvferdig innlegg om, men det betyr ikke at det er ei bok jeg tenkte kunne forbigåes i stillhet. Snarere tvert i mot! Stillferdig og i etterpåklokskapens lys, forteller Jørgen om hvordan familien fikk nye naboer, hvordan de på én måte ikke kom innpå dem, samtidig som spesielt Steinar, den nye sprudlende og sjarmerende nabomannen, av og til kunne oppføre seg nesten invaderende. Rare hendelser, merkelige utsagn og unnvikende blikk kombinert med Hvermannsens hang til å tolke ting på den verste måten- samtidig som vi ikke vil skape dårlig stemning eller konfrontere andre med de mistankene vi bygger opp, gjør at dette ble mer og mer spennende fram til ballongen sprekker. En tankevekkende roman som i bunn og grunn forteller oss at det du ser, er ikke nødvendigvis virkeligheta.
Dette er første boka av Renberg jeg har fullført, og jeg lot meg imponere av hvordan han klarte å sette hele følelsesregisteret i sving. Absolutt ei bok det er verdt å bruke tid på! Terningkast 6.
"Nordnorsk julesalme" av Hild Haaheim
Orkana forlag
Ebokbib
Man skal være forsiktig med begrep som litterære perler, men noen ganger er ikke selv de ordene dekkende.
Husker dere Roy Jacobsens "De usynlige"? Den første boka om menneskene på den forblåste Barrøya på Helgelandskysten? Noen som kunne tenke seg å treffe igjen mennesketyper, uvær, slit, kjærlighet og lojalitet? Dette er muligheten dere har venta på. Jeg tør påstå at Haaheim gjør det bedre enn selveste Jacobsen, ogjeg er oppriktig lei meg for at jeg ikke har klart å skrive om denne før nå, det ville vært en opplagt kandidat til Bokbloggerprisen.
Dette er utrolig nok en romandebut, en selvbiografisk sådann. Skriveprosjektet settes i gang da koret forfatteren er med i skal øve på "Nordnorsk julesalme". Hun overveldes av sterke følelser, minner om mormor og en uimotståelig trang til å plukke opp den nordnorske delen av familiens historie.
Dette skriver forlaget: Med utgangspunkt i den fem år gamle Lauritz Olsen fra Ekkerøy utenfor Vadsø, veves Kirkenes og Sør-Varangers historie inn i en familiehistorie som begynner på midten av 1800-tallet og går fram til i dag. Nordnorsk julesalme handler om mennesker i en landsdel som ofte har blitt sentrum for storpolitikk, men først og fremst er det historien om Sigrid Olsen. En liten, arbeidsom dame i plommerøde sko som drev kiosk i Kirkenes gjennom nødsår, krigsår og gjenreisingstid. En kvinne som ikke hadde tid til sentimentalitet og tårer, men som møtte livets utfordringer med humoristisk sans og praktisk handling.
Jeg ble oppmerksom på boka etter å ha lest om den på bloggen til Solgunn, og anbefaler at dere klikker dere videre dit for å se hvor fint og overbevisende hun skriver! En sterk sekser og favorittstempel fra meg!
"Sanne gleder" av Lars Saabye Christensen/ Stian Hole (ill.) Cappelen Damm (Forlagslink til "leseprøve")
Papirbok kjøpt for gavekort jeg vant i sommer.
Christensens små ord om sanne gleder i sjarmerende kombinasjon med Holes illustrasjoner. Nydelig og tankevekkende om hvor lett det er å la småproblemene og hverdagstrivialitetene ta overhånd slik at man glemmer at man like gjerne kunne kalt det hverdagsgleder. Denne har jeg virkelig kost meg med i høst- så mye at jeg gav boka videre som julegave til en som av og til kan trenge å minnes på at hverdagen er selve livet, og hverdagen byr på sanne gleder for den som har det rette blikket! Klikk på forlagslinken over her for å ta en kikk på de første sidene☺
"Min venn pingvinen" av Tom Michell Aschehoug/ Lydbokforlaget(klikk på lenkene for "leseprøver")
Ebokbib/ Lydfil fra forlaget
Først hørte jeg lydboka, så gikk det ei tid, og ebokbib ble løsningen da jeg fortsatt savna Juan Salvador Pinguino, fuglen som ble funnet mer død enn levende etter et oljeutslipp utenfor kysten av Uruguay i 1975. Som Michell skriver i bokas forord: Juan Salvador var en pingvin som sjarmerte og gledet alle dem som traff ham i denne mørke og farlige tiden - en tid som så Peróns regjering kollapse i fryktelige terroristhandlinger og voldelig revolusjon idet Argentina befant seg på randen av anarki.
Et nydelig og fargerikt persongalleri, etdramatisk historisk bakteppe, et fascinerende tidsbilde fra en verdelsdel og en epoke som på alle måter er fjern for de fleste av oss. Jeg vurderer om jeg til og med skal si det er ei viktig bok, ettersom den gir historieleksjoner, lærdom om miljøbevissthet og ikke minst vier mye oppmerksomhet til menneskeverd, levekår og rettferdighet. Terningkast 6 og en opplagt favoritt! Haakon Strøm leser forresten helt fenomenalt bra!!
"Jane Ashlands gradvise forsvinning" av Nicolai Houm
Tiden forlag
Ebokbib
Denne leste jeg før den ble en bokbloggerfarsott, men det ble av uklare grunner aldri noe omtale. Det var en liten grunn, en slurvefeil, som gjorde at jeg lasta ned denne til padda: I pmtalen som er utarbeidet av Biblioteksentralen står det følgende: (...) Vel fremme i Norge skjærer Janes besøk seg fullstendig, og hun ender opp med å følge Ulf på moskusvandring i Rondane i stedet.
Jeg har med overlegg ikke sett etter om forlaget har begått samme tabbe (jeg håper selvfølgelig at det ikke er tilfelle), for det finnes ikke en eneste moskus i Rondane. Fotturister som tusler rundt i Dovrefjell- og Sunndalsfjella Nasjonalpark, kan derimot oppleve moskusen.) Dette er første gang en slurvefeil har gitt meg en så fin leseopplevelse! Hovedpersonen har mista alt som betyr noe i livet, men hva og hvordan avdekkes ikke før mot slutten. Da har vi vært vitne til endeløs sorg, dyp fortvilelse og en fjelltur av det utrivelige slaget, med uvær, regn og tåke, desperasjon, krangler, gråt og frykt. Realistisk og sterkt, er de to ordene som utpeker seg nå, flere måneder etter at jeg leste boka. Nok et terningkast 6 ;o)
************************************
Da er vi over på en helt ny sjanger: bøker for barn, en kategori man skal ta på alvor; små leseponnier kan med årene bli lesehester! Begge bøkene er leseeksemplar fra forlagene-og begge bøkene var akkurat så fine og fornøyelige som jeg hadde håpt på- At bøkene "bare" får fem på terningen, er kun fordi jeg syntes de med fordel kunne vært litt lengre, men slik er det vel ofte med de bøkene man liker ekstra godt, og er egentlig ikke rettferdig. Det er ikke livet ellers heller...
"Varden Steinar og drømmen om å gå" av Randi-Lise H. Almås/ Nikolai Lockertsen (ill.)
Vigmostad og Bjørke
Jeg sier bare: SUKK, asså... Søteste Steinar som er så liten og som står så langt bort fra stien at det ikke er noen som legger merke til ham... Han er virkelig litt av en tøffing! Han drømmer om å kunne gå, og om at han skal kunne hjelpe mennesker som har gått seg bort i fjellet. De andre vardene ler bare av ham, og synes han er litt tussete; en varde som går, lissom... Så viser det seg likevel at hvis man vil noe sterkt nok, og det blir viktig nok, så kan utrolige ting bli virkelige! Sjarmerende og passe moralistisk historie, men det er illustrasjonene som virkelig gjør boka! Fargerike, detaljerte og stemningsfulle og som skapt for å lage sine egne historier utenpå den skrevne. Anbefales til alle fjellfolk, store og små! Terningkast 5
"Bomulv" av Njord Svendsen/ Akin Duzakin (ill.)
Samlaget
Nok ei utrulig søt og fornøyelig barnebok med finfine, sarte illustrasjoner. Om mobbing, ensomhet og vennskap, å være annerledes og modig, om tilhørighet, svik og lojalitet. Alt i ei bildebok for barn. Tematikken kan nok utvides også, alt kommer an på hvilke briller man har på seg når man leser; man bør vel være forsiktig med å lese politikk inn i barnebøker, men rovdyr-saken er rimelig opplagt og høyst aktuell i mange områder, flyktningestrømmen Europa har opplevd i det siste en annen. For meg er førstnevnte mest nærliggende, og hvis man tar en kikk på forfatterens egen presentasjon, trur jeg nok han også har en god del engasjement der:
Sånn! Det med diverse pauser og forstyrrelser tok det meg det meste av en dag, men endelig føler jeg meg rimelig a´jour, ferdig med 2016 og klar for et nytt når med bøker, blogging, tur og tull! Jeg håper og trur det blir bra, for meg og for dere.
Våren er ei underlig årstid. Hvis du kombinerer den med boktitler kan den bli enda mer forunderlig, og tittelen her har jeg faktisk belegg for ;o)
Ettersom dette tross alt er en bokblogg, skal jeg denne gangen konsentrere meg om de to bøkene til Henning Mankell, ikke råttent skiføre eller dårlige valg av skotøy på fjelltur...
En gang i tida leste jeg "Italienske sko". Det var antakelig i 2007 da den kom ut som paper-back. Til tross for labert lesetempo de siste ukene, er det mange boksider som har blafra forbi sida den gang, og jeg husket fint lite annet enn at jeg likte boka veldig godt. Nå som den frittstående oppfølgeren "Svenske gummistøvler" kom ut, fant jeg ut at tida var inne for en aldri så liten reunion med Mankell og Fredrik Welin. Jeg var redd for å gå glipp av detaljer og mer eller mindre viktige poeng, og nå i ettertid, er jeg godt fornøyd med den avgjørelsen!
I "Italienske sko" blir vi altså kjent med Fredrik Welin. En karriere som kirurg ente brått da han gjorde en fatal feil inne på operasjonssalen. Han ble ikke fratatt legelisensen, men valgt likevel å førtidspensjonere seg. Nå bor han mutters alene på øya han arvet etter besteforeldrene i den svenske skjærgården, og har i grunnen blitt en bitter, halvt mannevond grinebiter. Han utsetter det meste, skyr konflikter og avskyr kanskje aller mest seg selv?
En dag oppdager han at det står et menneske med rullator ute på sjøisen. Det viser seg å være Harriet som han sviktet for mer enn tretti år sida. Nå er hun svært syk og vet hun skal dø, men før det skjer, er det ett løfte hun vil at Fredrik skal innfri. Dette møtet og det Harriet overtaler Fredrik til å bli med på, kommer til å snu opp-ned på det meste av det fastgrodde livet til den førtidspensjonerte legen.
Møter med gamle favoritter er aldri helt risikofritt. Det er en overhengende fare for at men skal bli skuffet, og jo lengre tid det har gått, jo mer har men forandra seg, ergo vil boka oppleves annerledes. Denne gangen gikk det helt fint- eller det gikk bedre enn helt fint: det gikk helt strålende! Med store og viktige temaer som blant annet kjærlighet og ærlighet, sorg og svik, selvforakt og selvransakelse- et fargerikt og stadig voksende persongalleri og en historie som plutselig og uventet tar nye retninger, er dette fortsatt en av favorittbøkene mine. Velskrevet, stillferdig, rørende, melankolsk og langt, langt vekk fra krimromanene han kanskje har vært mest kjent for.
Når "Svenske gummistøvler" begynner, har det gått åtte år sida vi forlot Fredrik Welin. Selv om tilværelsen hans sett utenfra er uforandra, har han begynt å kjenne på at alderen krever sitt, bitterheten har skifta form, og er nå mer en følelse av ensomhet og savn. Nok en gang skjer det noe som virkelig snur livet hans på hodet: ei natt brenner det gamle huset hans ned, og med det alt han eier og har. Det eneste han klarer å raske med seg på vei ut av den overtente bygningen, er to ventre-støvler av merket Tretorn. I tillegg til de opplagt utfordringene det medfører å miste alt man har samlet gjennom et helt liv, må han etterhvert også slåss mot mistanken og ryktene om at det er han selv som er brannstifter, og han dras mellom raseri, oppgitthet og frykt.
Selv om det naturligvis er mange paralleller til "Italienske sko", er dette en ganske annerledes roman. Språket, stilen, miljøet og deler av persongalleriet er det samme, men denne er (slik jeg leser den) både mer politisk og mer personlig. I og med at forfatteren selv døde av kreft bare et halvt år etter at boka var ferdigskrevet, er det nesten ikke til å unngå at man leser den som forfatterens skjønnlitterære testamente. Mye spinner videre på temaene fra "Italienske sko". Der grubleriene rundt svik, sorg, savn og selvransakelse surret rundt i forrige bok, har man nå kommet fram til neste "stadium": "selvbenådning". Godeste Welin har gjort mange, og til dels store, feil i sitt liv, nå er det tid for å innse at dette må han leve med, alle har trått feil, alle har sine hemmeligheter. Det ligger mye håp i det å tilgi seg selv.
Boka er stillferdig, melankolsk, klok og ettertenksom- faktisk også med et visst spenningsmoment i det forklaringa på de etter hvert mange mordbrannene først kommer helt mot slutten.
Dette kan kanskje høres ut som en trist og deprimerende roman, men i tillegg til den alvorlige grunntonen, finner man flust av komiske scener og pussige situasjoner, slik at balansen mellom det mørke og lyse likevel opprettholdes.
Av disse to bøkene er det den første som er den absolutte favoritten min, men jeg ville likevel ikke vært "Svenske gummistøvler" foruten. Den danner en fin og naturlig avslutning på en stillferdig og enkel, men likevel sammensatt og dyp historie. Begge lydbøkene er nydelig lest inn, men enda mer perfekt hadde det kanskje blitt hvis det hadde vært samme innleser på begge bøkene- eventuelt kan det være en fordel åat man lar det gå litt lengre tid mellom bøkene, slik at man ikke henger seg opp i at blant annet enkelte navn får ulik uttale. En bagatell selvfølgelig, men det er det eneste jeg har å pirke på her- og bøkene: de anbefales på det varmeste, begge to!!
"På ville veier. Om å miste fotfestet og komme på beina igjen"
Begge de to forrige innleggene mine handla litt om bøker som etter mi mening hadde uheldige framsidebilder. Det samme gjelder boka jeg skriver om i dag- som i tillegg ble velsigna med en usedvanlig klisjéfylt og temmelig håpløs tittel, for ikke å si tittel OG undertittel, da den kom ut på norsk. Går man inn på bokelskere.no, finner man ut at boka kun har femten "følgere" og at gjennomsnitlig terningkast er femblank. Går man inn på for eksempel "Mi briljante venninne", ser man at den har 121 følger, men "bare" 4,85. Litt tabloid kan man da si at førstnevnte er den beste. (Jeg har foreløpig bare lest "Wild", så om det stemmer har jeg ingen formening om ;o) Ser man videre på medieoppmerksomheten som har blitt de to bøkene til del, kan man konkludere med at verden er urettferdig. (Det er noe jeg så absolutt har personlige erfaringer med, så den delen av resonnementet kan jeg uttale meg om. Det stemmer, verden er urettferdig.) På bildet over, er først bildet Aschehoug brukte da de gav ut boka i 2013. Jeg har sett andre skrive om assosiasjonene de hadde til spåkoner, jeg selv fikk tanker om 20- og 30-tallets cherleston-dansere. I begge tilfeller gir det uheldig utfall når man i tillegg leser tittelen... Det neste bildet som gir et mye riktigere inntrykk av hva boka handler om, er pocketutgava som er gitt ut i forbindelse med at den er filmatisert. Det siste bildet er "original-utgava" som også gir et veldig riktig inntrykk, samtidig som det i stedet for å avsløre for mye, gjør en potensiell leser nysgjerrig. Jeg ser for meg at "en potensiell leser" i dette tilfellet er en som har kjennskap til utgåtte fjellsko- og dermed vil ha anlegg for å bli overlykkelig for å ha funnet en roman om å gå tur, i fjell eller skog. Så kommer det viktige i dette innlegget: "En potesiell leser" som definert over, vil definitivt og faktisk føle lykke når boka leses. I tillegg vil den kanskje vekke til live både minner fra tidligere turer og drømmer om framtidige! For ordens skyld: dette er ikke ei ut-på-tur-aldri-sur-bok: Dette er en selvbiografisk roman. Gripende, engasjerende, personlig, reflektert, nydelig og inspirerende. Ikke bare for oss som går og går og går, men også for alle andre som har levd et liv og som har erfart at alle valgene man tar- eller lar være å ta- er det som tilsammen utgjør selve livet. Jeg virkelig elsket denne boka, av hele mitt natur- og bokelskende hjerte!Hadde jeg hatt religiøse tilbøyeligheter, hadde dette muligens vært min bibel-
Og denne er det bare femten bokelskere som har lest.
Gi meg en ropert og en høytaler- flere må få vite om denne!!
Flyfoto av eventyrlige Crater Lake som ligger ved stien- ett av livets utrolige MÅ-OPPLEVES!
Cheryl Strayed hadde et harmonisk og godt liv fram til moren hennes fikk en kreftdiagnose og døde kort tid etter, da Cheryl bare var 22 år. Da rakna hele tilværelsen hennes. Hun mista kontakten med søsknene og stefaren. Hun skilte seg fra mannen som hun fortsatt elsket. Begynte med narkotika. På alle måter endte hun opp med et destruktivt og utsvevende liv, til hun ved en tilfeldighet fant ei bok om PCT- The Pacific Crest Trail. En sti som går parallelt med Stillehavskysten, fra Mexico til Canada. 4286 kilometer, over bre og fjell, gjennom ørken, skog og eng. Over elver og langs innsjøer. Hun finner ut at for å bli den hun engang var, må hun gå denne stien. Underveis forteller Cheryl om hva hun til enhver tid opplever på stien, naturen, menneskene hun møter, smerter, oppturer og nedturer, gleder og fortvilelser, tanker som kommer, ting hun opplevde fra hun var barn fram til hun mistet moren og virkelig ble fortapt- Strayed.
Bokelskerinnen har skrevet et flott entusiastisk innlegg om boka- det bør dere få med dere slik at all eventuell tvil blåses bort!
At jeg nylig har lest to bøker som skal avsløre hvordan man finner lykken, betyr ikke at jeg befinner meg på den ulykkelige, mismodige enden av skalaen og trenger veiledning... Det betyr nok heller at jeg innimellom trenger en påminnelse om at livet slett ikke er så verst, og at jeg er nysgjerrig på hva det er de har funnet ut, disse menneskene som ser på seg selv som kompetente til å fortelle andre hvordan de skal prioritere i livene sine for å oppnå suksess og lykke.
For øvrig, og generelt, har jeg inntrykk av at "lykke" ofte forveksles med "fornøyd". For meg er "fornøyd" den gode grunnleggende "hverdagsfølelsen" mens "lykke" er mer de korte, intense blaffene man kjenner av og til. For de fleste trur jeg det er nærmest umulig å gå rundt med en konstant lykkefølelse dag ut og dag inn, men at man kan skape seg en tilværelse hvor man jevnt over er fornøyd med livet sitt, det trur jeg er gjennomførbart og oppnåelig!
For mange er Björg Thorhallsdottir kjent som kvinnen bak arrangementet "Hjertefred" og som billedkunstner. I denne boka kombineres disse to elementene på en vakker måte. Med all sin livsvisdom og ettertanke viser hun leserne noen av de tingene hun mener vi bør fokusere på for å bli lykkeligere. Man må for det første finne ut hva som gjør en glad og hva som stjeler krefter. Så må man innse at den eneste faktoren man kan forandre på, er seg selv! Man kan ikke forandre naboen, familien, været eller fortida, men man kan kanskje forandre måten man tenker om disse tingene? Hvis noe ikke går slik man hadde trudd eller håpet, får man prøve å snu det fra å bli en tapt sak til å bli noe man lærte av. Hun stiller noen enkle spørsmål som bør få leseren på sporet av sitt lykkelige liv, for eksempel hva du ville gjort hvis du visste at du bare har igjen tre år igjen å leve, eller hva du ville gjort hvis dette var din siste dag her på jorda. Det handler om perspektiv og hva en vil forkusere på.
Boka er som nevnt satt sammen av tekst og illustrasjoner. Tekstene varierer i lengde, noen korte, noen lengre, noen enkle, banale og noen dype og tankevekkende. Bildene er av kjent Björg-merke: fargerike, varme, fulle av følelser og rike på kjærlighet. Mange av illustrasjonene har en spesiell forhistorie, og hun forteller hva som inspirerte og hvem hun lagde bildet til. Dette er med på å gjøre boka personlig og engasjerende.
Hammerkoden
Du blir ikke lykkelig av å være best, men du er på ditt beste når du er lykkelig.
Øyvind Hammer er kjent som- og har profilert seg som- Ole Einar Bjørndalens mentaltrener, og "Hammerkoden" er rett og slett en teknikk man kan lære seg for å finne og holde på motivasjon og dermed oppnå målene sine. For ordens skyld vil jeg aller først si at jeg likte teoriene til Hammer, og jeg likte hvordan han hele tida ber leseren sett ting i riktig perspektiv, og hvordan man kan kategorisere oppgaver ut fra hvor viktige de er og om det haster å få gjort de tingene eller ikke. (Dette er nemlig ting jeg allerede er god på, og det gav meg så absolutt en god opptur ;o)
Forfatteren har teorier om hvordan man skal fokusere og prioritere, og han forteller historier fra sitt eget liv som skal underbygge disse teoriene. Mye av det er ganske selvfølgelig, men jeg synes likevel det er greit å ta med de tingene også, for man kan jo trenge noen påminnelser og repetisjoner av tips og triks man har lært tidligere, og som uunngåelig har rent ut i sanda... Når du plutselig står med begge bena skikkelig planta i et stort problem, kan man få igjen pusten ved å stille seg de riktige spørsmålene: Har dette noe betydning internasjonalt? Kunne det vært verre? Har andre klart dette før meg? Man kan plutselig finne på å glise av hele situasjonen og føle seg litt som Pippi Langstrømpe- og da er man nok ikke så langt unna en løsning på problemet!
I likhet med Thorhallsdottir, er Hammer opptatt av at hvis det er ting man ikke kan forandre, så kan man forandre på måten man forholder seg til disse tingene. Igjen: Perspektiv, innstilling og fokus!
Til tross for at jeg likte idéene og tankene til Hammer, har jeg noen innvendinger. Aller først er jeg litt uenig i undertittelen på boka. Hvis det er slik at man er på sitt beste kun når man er lykkelig, er man hvis min teori helt i begynnelsen av innlegget stemmer, på sitt beste kun i korte blaff, og det kan da umulig stemme?! Hvis man bytter ut det andre "lykkelig" med "fornøyd" så er jeg enig med forfatteren: Du blir ikke lykkelig av å være best, men du er på ditt beste når du er fornøyd"! Jeg oppfattet ikke dette først og fremst som ei bok om lykke, men om suksess, og kanskje litt om effektivitet.
Konklusjon:
Bøkene har egentlig ganske likt budskap, men er desto mer ulike i uttrykk og presentasjon.
"Veien til lykke" er ei vakker bok jeg kommer til å ta fram igjen og igjen, og bruke litt til oppmuntring og påminnelse om hvor fokuset bør være.
"Hammerkoden" er ei klok bok om enkle og gjenomførbare teknikker man kan bruke for å nå målene man setter seg, og for å kvitte seg med irritasjon og energityver. Det er mulig det er sistnevnte som kan føre leseren litt nærmere lykken..?
Begge bøkene anbefales så absolutt, og mens jeg trur den første er retta inn mot det kvinnelige publikum, passer Hammerkoden for alle som trur de kan ha et forbedringspotensiale på det mentale plan!
Dette var den siste boka jeg leste/ hørte i 2018. Jeg grubler fortsatt på leseutfordringer og leseprioriteringer for det nye året. Jeg har sett at det er flere bloggere som skal prøve å ha mer fokus på hyllehemmeligheene sine i år, og til tross for at jeg ikke er en hamstrer, er det absolutt 
