onsdag 31. juli 2013

En venn i nøden

Louise Millar


CappelenDamm, 2013
447 sider
Oversatt av Unni Rom Stueland



Cally valgte å slutte å jobbe da det viste seg at dattera hadde en alvorlig hjertefeil. Nå har Cally gått hjemme i flere år, tilværelsen er temmelig grå og monoton, og hadde det ikke vært for venninna Suzy, som også er hjemmeværende- og med mye bedre økonomi- hadde dagene knapt vært til å holde ut. Sammen utfosker damene byen mens barna er på "dagis".
Da vi kommer inn i historien, har Cally fått tilbud om å prøve seg i den gamle jobben hun hadde som lyddesigner. Problemet er barnepass, men jenta er ferdig operert og det har ikke noe dramatikk på lange tider, så hun bestemmer seg for å prøve, med utvida barnehageplass og SFO. Hun er redd for at Suzy vil føle seg sviktet, så før hun får mannet seg opp og fortalt henne nyheten, kommer den nye naboen henne i forkjøpet, og røper at hun allerede er innviet. Det betyr så klart salt i såret- og enda flere dårlige følelser.

Fortellingen går over flere dager, og vi følger den fra tre kvinners ulike perspektiv; Cally, som er "jeg-personen", Suzy og den nye naboen, Debs, som som får sine opplevelser fortalt av en utenforstående stemme ("hun hørte..." ovs) Dette er en thriller, og som seg hør og bør, viser det seg at alle disse kvinnene skjuler seg bak en velpolert fasade. Cally har slett ikke vært åpen om fortida fra tida før hun møtte Suzy- det skal bli kjernen i dramaet som etterhvert skal utspille seg. Suzy viser seg slett ikke å være den hjertegode, støttende personen hun utgir seg for å være. Og Debs, den nygifte, nyinnflytta naboen, er kanskje ikke bare en søt førskolelærer? Hun har kanskje en bagasje hun ikke vil vise fram hun også?

Historien og språket flyter lett. Det er god framdrift og spenningskurven er jevnt stigende. Menneskene er troverdige, plottet velkonstruert og i all hovedssak overbevisende. Når man trur man har skjønt hvordan det kommer til å ende, tar historien en overraskende vending- hemmelighetene og de vage bildene blir plutselig veldig forståelige- og det er helt åpent hvordan det går til slutt!

Jeg likte boka veldig godt- alle forventninger innfridd!
Synd at boka ikke er å oppdrive lenger, ellers skulle jeg anbefalt den til alle som liker lettlest spenning. Kanksje noen har den bortgjemt i ei hylle? Eller på engelsk er den sikkert tilgjengelig for dem som er mer språkvant enn det jeg er? (Forresten trur jeg den er såpass lettlest, at det bør gå også for de som ikke er særlig trent i å lese engelske bøker. Et sted skal man jo begynne?)

tirsdag 30. juli 2013

Tråden

Victoria Hislop


Schibsted/ Lydbokforlaget, 2013
Spilletid: 12 timer, 57 minutter.
Oversatt av Lene Stokseth
Fint lest av Hedda Munthe- som alltid!!


For å gjøre det enkelt, kopierer jeg bare forlagets omtale av boka, og konsentrerer meg heller om å skrive om min egen lytteropplevelse!
 En by i opprør. Et folk i fare. En fortelling om håp, lojalitet og kjærlighet.Thessaloníki, 1917. Den natten Dimitri Komninos blir født, raseres den multikulturelle byen av en katastrofal brann. Fem år senere må en liten jente, Katerina, flykte til Hellas, da hjemmet hennes i Lilleasia blir ødelagt av den tyrkiske hæren. I kaoset om bord på båten kommer hun bort fra moren sin. Fra den dagen flettes livene til Dimitri og Katerina sammen. Thessaloníki, 2007. En ung gresk mann, oppvokst i London, nå student i hjemlandet, får høre livshistorien til sine besteforeldre for første gang - en dramatisk historie om mennesker som er blitt drevet vekk fra sin elskede hjemby med makt og vold. Historien han blir fortalt gjør et uutslettelig inntrykk, og får også store konsekvenser for hans egen fremtid.

Min leser- og lytteropplevelse ☺ 

Denne boka er et godt eksempel på at man ikke skal gi opp ei bok man har trua på, selv om det ikke går så lekende lett som man hadde trudd. Ofte er det jo sånn at det ikke er selve boka det er noe galt med, ofte er det bare feil tid eller sted som gjør at man ikke får full klaff. I dette tilfellet prøvde jeg virkelig å få taket på historien- jeg elsket jo "Øya" da jeg leste den, men her fikk jeg rett og slett ikke kjemien til å stemme da jeg begynte å lese den tidligere i år. Jeg satte boka tilbake i hylla for å vente på ny inspirasjon- så oppdaget jeg at de hadde fått den som lydbok på biblioteket, og med søte Hedda Munthe som innleser, fattet jeg nytt mot og nytt håp! Hun er en av mine favoritt-innlesere; Hun gir menneskene personlighet og karakter, uten at hun på noe måte overdramatiserer.
Hva kan jeg si? Fra første minutt var jeg grepet av historien, av de historiske miljøskildringene, av tilfeldighetenes lykketreff og urettferdighet, av menneskene og forholdet dem i mellom. Av den røde tråden som går gjennom historien, som kan tråkle menneskeskjebner sammen og som kan veve storslått bilder.
I dette tilfellet var det altså formatet som var feil- da jeg bytta til lydbok, var det altså klaff med en gang- og det er en av de tingene jeg synes er så bra med lydbøker! Det blir plutselig en helt annen historie og opplevelse enn når man leser selv.

Nå er det ei stund sida jeg hørte boka, så jeg googla den for å friske opp litt. Jeg lo både rått og godt da jeg leste omtalen i Dagbladet! Sjelden har jeg lest noe bli så slakta- og aldri har jeg vært mer uenig!! Jeg virkelig storkoste meg med lydboka, og da må konklusjonen bli ett av to. Jeg er dum, eller anmelderen i Dagbladet hadde også fått boka i feil format, sånn som jeg hadde ved første forsøk ;o) Jeg anbefaler boka hjertlig, jeg! Først og fremst som lydbok- HEIA HEDDA!!! (Og heia Hislop ;o)

mandag 29. juli 2013

Er det noe som heter tordenstopp?

Det vil si at ting stopper opp etter tordenvær?
Jeg var så godt i gang med å skrive omtaler av de bøkene jeg har lest hittil i sommer. Så kom det mørke skyer fra de fleste himmelretninger, og de bunkra seg opp- til det begynte å regne, og Odins yngste sønn Tor fór over himmelen på jakt etter jotner, tusser og troll- som han ville slå sønder og sammen med Mjølner, hammeren. (Hammeren var det forøvrig dvergen Sindre som smidde, hvis noen lurte på det ;o)
Det eneste han fikk knust denne kvelden, var de fleste telemastene her i området. Fra fredag kveld og til nå, mandags kvelden, har vi derfor vært uten både telefon og internett. Litt rar, men egentlig mest godt.
Nå som nettet er oppe og går, er det vel bare å brette opp skjorte-ermene å begynne skrivinga! Det er langt i fra sikkert rimelig usannsynlig at jeg kommer til å skrive om alle, men jeg kan i det minste si at ingen av bøkene i stabelen har skuffa!

Og sida august er rett rundt hjørnet, og august nesten er en høstmåned, kan vi kanskje begynne å glede oss til at bokhøsten står på trappene? Som om noen trudde vi skulle gå tom for lesestoff...

lørdag 27. juli 2013

Ikke alle drittsekker kommer fra Wien

Andrea Molesini


Pax Forlag, 2013
297 sider.
Oversatt fra italiensk av Tommy Watz

Forlagets omtale:
Italia, 1917: Mens første verdenskrig går mot slutten, blir familien Spada tvunget til å innlosjere en fiendtlig østerriksk tropp i familievillaen. 17 år gamle Paolo er nylig blitt foreldreløs, og bor sammen med besteforeldrene og deres husholdning i det store huset. Etter hvert blir han rekruttert som løpegutt for landsbyens italienske etterretningsagent. Han ønsker å gjøre en innsats for fedrelandet - men kanskje enda mer å gjøre et inntrykk på den vakre Giulia. Mens krigen går mot slutten, blir oppdragene stadig farligere. Skulle Paolo avsløres, er det ikke lenger bare hans eget liv som står i fare. Dette er et uforglemmelig portrett av en italiensk familie i en historisk brytningstid. Skrevet i et presist og levende språk er dette en handlingsmettet roman full av dramatikk, gryende kjærlighet og sterke personligheter.

Kort om min leseopplevelse:
Det var to tre grunner til at jeg valgte å lese denne boka: Jeg hadde akkurat hørt "Tråden" av Victoria Hislop (som jeg likte veldig godt!), og denne er omtrent fra samme tid og sted. "Tråden" har handlig fra Hellas, mens i denne befinner man seg i Italia. Første verdenskrig herjer i begge. Den andre grunnen var ganske enkelt den enestående tittelen- og sist, men ikke minst, ble jeg nysgjerrig ettersom boka er gitt ut med støtte fra EUs kulturprogram. Det kan godt hende jeg har lest bøker med tilsvarende støtte tidligere, men da har jeg i hvertfall ikke merket meg det.
Heretter vil ha øynene åpne for å få med meg flere bøker av dette slaget, for jeg kan ikke si annet enn at dette var en særdeles positiv overraskelse!
Til tross for at de ytre rammene er temmelig like, er dette ei bok som ikke bare underholder leseren der og da. Den har humor og varme, men jeg synes den spiller mer på dypere følelser, og den krever kanskje litt mer av leseren enn det Hislops bok gjør?
Til å begynne med, før familien Spada innvolveres i motstandskampen, syntes jeg handlinga var ganske kjedelig, kanskje det er bevisst, for å gjenspeile hvor traurig og ensformig livet blir med de omstendighetene som rådde? Fra del to, da Paolo begynner å engasjere seg i det hemmelige arbeidet, blir det straks mer spenning og dramatikk! Igjen; det gjenspeiler hvordan tilværelsen ble for hele familien ettersom nettet begynte å snøre seg. (Husk at huset deres var beslaglagt av øserrikske okkupanter, og de måtte omgå og forholde seg til dem 24/7.)
Når man først kommer inn i fortellerstilen, blir man sjarmert av et fantastisk fargerikt, sprudlende og levende språk- og av en bestefar som alltid har et ordtak, en treffende beskrivelse eller kommentar på lur.

På side 28 fant jeg favorittsitatet mitt:
Bestefar tålte ikke Renato: "Den fyren sier lite og ser seg for mye omkring," hadde han sagt til meg få dager etter oppsynsmannens ankomst. "Jeg skal vedde bartene mine på at han er i stand til å lure fra meg skoene mine mens jeg er ute og går i regnet, og det på en slik måte at jeg vil merke det først etter at sokkene mine er blitt våte."
Fabelaktig beskrivelse av en sleip fyr, ikke sant? (Nå viste det seg at karakteristikken ikke stemte, men likevel ;o)

Konklusjon:
Boka anbefales- spesielt til de som liker historiske romaner og de som setter pris på at språket (og oversettelsen!) er blomstrende og presist.

Boka bygger forresten på virkelige hendelser. Så vet man det.

onsdag 10. juli 2013

En mann ved navn Ove

Fredrik Backmann


CappelenDamm, 2013
Oversatt av Nina M. Due
Spilletid: 10 timer, 27 minutter
Lest av Trond Brænne og Kim Haugen


Jeg har hørt Trond Brænne lese begynnelsen av boka om Ove, og jeg har hørt Kim Haugen lese slutten av boka om Ove.
Ove som er femtini år, som kjører Saab, som fikk sparken som styreformann i borettslaget, men som fortsatt går sine daglige inspeksjonsrunder, som nylig ble rasjonalisert bort (det blir sikkert godt å være hjemme og slappe av litt, sa de på jobben, men hva er vel det å se fram til, for en som alltid har stilt opp hundre og ti prosent for jobben, og ikke lenger har noen å komme hjem til?), og som bare har ett eneste ønske i livet; å få lov til å dø i fred. Det kan vel ikke være for mye forlangt, mener en mann ved navn Ove. Det er bare det at det hele tida kommer noe- eller rettere sagt noen i veien. Noen som trenger hjelp til å lufte en radiator, eller reparere et vindu, eller rygge en tilhenger. Og når alt kommer til alt, viser det seg at ting skjelden er slik de ser ut- og det gjelder så absolutt Oves nye og gamle naboer, men kanskje aller mest Ove selv. Det kan til og med hende at det er fullt forståelig at Ove ikke bare kjefter og smeller, men faktisk også glefser når en anledning byr seg.

Boka har blitt sammenlignet med "Hundreåringen som klatret ut av vinduet og forsvant", men etter mi mening blir det en altfor trang bås å sette En mann ved navn Ove i. Der hundreåringen stort sett bare er fantastisk, usannsynlig, hysterisk morsom og surrealistisk, er Fredrik Backmanns debutroman mye dypere, mer innsiktsfull, lavmælt humrende, hjertevarm og rørende.
At jeg hørte den som lydbok, gjorde nok opplevelsen enda sterkere. Trond Brænne rakk aldri å gjøre ferdig innlesinga ettersom han døde av hjerneslag i vår. Familien ble spurt om hva de ville skulle skje med det arbeidet som allerede var gjort, og de ønsket at den skulle gis ut som planlagt, med en ny skuespiller til å lese inn de siste kapitlene. Brænnes innlesing var som alltid briljant, og Kim Haugen var et meget vellykket valg for å overta stafettpinnen.
Boka er rett og slett uforglemmelig. En påminnelse om at livet ikke er en selvfølge, at man kanskje er et resultat eller produkt av sin historie og sitt eget levde liv. Det gjelder å ta vare på dagene- og hvis en god leseopplevelse er en smak på det gode livet, bør dere unne dere å bli kjent med en mann ved navn Ove og naboene hans!

Andre som har blogget om boka er for eksempel Kari, Astrid Terese, Anette, og Marianne.

Hvis du vil høre utdrag fra lydboka, er det meninga at denne lenka skal gjøre det mulig. Hvis du derimot foretrekker å lese sjøl, kan- og bør!!- du klikke deg inn her, og les eller bla deg fram til kapittel tre, En mannmed navn Ove rygger med tilhenger.! Beskrivelsene av det første møtet mellom Ove og Den lille, utenlandske kvinnen (...som...) enten er særs gravid eller lider av det Ove ville karakterisere som en særdeles selektiv fedme  er bare helt ubetalelig ;o)

Var det noe ellers da, tru? Trur ikke det, men jeg gav boka terningkast seks, og hvis jeg husker rett favorittstempel på bokelskere. no!


tirsdag 9. juli 2013

Lekre masker og lekne sting

Ukas illustrerte # 6

I dag har det vært en av disse dagene som ikke akkurat blir sånn jeg hadde planlagt. I dag var det nemlig spådd litt tufsete vær, og jeg hadde tenkt at jeg virkelig skulle få gjort unna MYE! Noe av dette "MYE" hører til under kategorien morsomt, noe under kategorien kjedelig, men nyttig. Kanskje ikke klok av skade, men i hvertfall av erfaring, begynte jeg med noe av det som er nyttig, men kjedelig. Og jeg ble faktisk ferdig med et par av de oppgavene- det var bare det at jeg hadde feilberegna totalt hvor lang tid det skulle ta. Nå er klokka snart ti på kvelden, og da er det helt uaktuelt å begynne med for eksempel bollebaking, som var noe av det hygelige jeg hadde som mål å få gjort. I ettertid ser jeg jo så klart at akkurat bollebaking er noe man fint kan gjøre innimellom andre ting. Det er noe med den hevinga som gjør at man ikke bør begynne når alt annet er unnagjort...
En ting jeg derimot kan rekke, er å se gjennom denne nydelige, fantastisk inspirerende boka enda en gang til!
Klikk på bilde for å komme til side der du kan bla i boka!
Jeg trur jeg har bestemt meg for hvilken modell jeg skal gyve løs på først! Jeg er ikke spesielt pyntete av meg, så det må bli et bruksplagg, noe som kan brukes selv om jeg kanskje får en hund eller to i fanget...
Med broderte blomster og heklekanter blir den likevel mer enn ei "hørdagsjakke", og jeg ser for meg at den kan pyntes opp eller ned, alt ettersom anledningen tilsier. (Men jeg kommer nok ikke til å gå til anskaffelse av tyllskjørt, selv om frøknene i boka har det ;o)
Jeg har ikke klart å bestemme meg for om jeg vil ha jakka i rød og naturkvitt, eller grå og naturkvitt. Kan hende jeg tar med meg boka til garnbutikken, og får damene der til å hjelpe meg å velge!
Jeg gleder meg til å sette i gang, og jeg lover å komme tilbake med en grundig omtale etter at oppskriftene i boka er testet skikkelig! Jeg har lest gjennom beskrivelsen, og trur det skal gå bra, selv om det er fryktelig lenge sida jeg strikka noe mer avansert enn sokker og votter (som er forbruksvare!).

Boka er nylig utgitt på Gyldendal, og det er Sidsel J. Høivik som har utviklet modellene og skrevet teksten, mens Anne Helene Gjelstad er mesteren bak de usedvanlig fristende bildene. (Hadde jeg ikke visst bedre, ville jeg kalt det verdens beste kokebok, for man får faktisk vann i munnen av å bla i den!) 
Feiende friskt, frodig og fristende!!

En del av oppskriftene er inspirert av gamle mønstre som Fana-kofta og åttebladrosa, mens andre er helt nye- og enda sprekere enn det man kunne drømt om i ei "håndarbeidsbok"- det er tydelig at strikking og hekling ikke er forbeholdt bestemødre! Boka anbefales varmt og hjertlig, både til den som bare vil ha ny inspirasjon, og til de som mer konkret er ute etter nye strikke- eller hekleprosjekter. Nå kom jeg forresten på noen andre det går an å anbefale den til! De som ikke er noen racere med pinnene selv, kan gi boka til noen de kjenner som er glad i å strikke; hvis du har flaks blir mottakeren så begeistra at vedkommende tilbyr seg å strikke til deg også! (Jeg har allerede gått i fella med å tilby strikketjenester til små nieser som kunne tenke seg den nydelige crazykjolen som også finnes i boka. Jeg har begynt å lure på om jeg har tatt meg vann over hodet. De er fire stykker, og som sagt er det lenge sida jeg har hatt store strikkeprosjekter som krevd oppsktift og konsentrasjon. Avtalen er heldigvis ikke at de skal være klare før sommern 2014. Det er bare å kvesse pinnene; der det er vilje er det vei!! (Og tenk så mange lydbøker disse kjølene kan føre med seg ;o)

PS: Kan man forresten si at boka er på vent, all den tid jeg ikke har begynt å strikke enda? Jeg tar sjansen, og linker til Beathes bokhylle som alltid på en tirsdag byr på Vente-fest!

søndag 7. juli 2013

Smakebit fra ei øde øy

Sommer betyr ferie. Ferie betyr å reise- for mange er det i hvertfall sånn. Jeg for min del kommer nok ikke lenger enn  til å studere Atlas over fjerne øyer av Judith Schalansky, med undertittel Femti øyer jeg aldri har vært på og aldri kommer til.
Litt av et påfunn! Litt av en bragd! For en snurrig liten overraskelse! Jeg hadde egentlig tenkt å lese den nyeste boka hennes, Sjiraffens hals, men den hadde de ikke på biblioteket, så da ble det denne. Jeg elsker det når så bemerkelsesverdige bøker som denne rett og slett bare dukker opp- og ber om å bli lest ;o)
Smakebiten er fra side 46. Kapittelet om den 104 kvatratkilometer store øya Tristan da Cunha som tilhører Storbritania og ligger ganske så midt i Atlanterhavet:
Revolusjoner blir erklært ombord i skip, utopier realisert på øyer. Det er en trøst i den tanken at det må finnes noe annet enn her og nå. 
Boka er i grunn full av veltenkte tanker, og absolutt verdt å vie sin oppmerksomhet til. Det er neppe mange som har den tilgjengelig akkurat nå, så mens man venter på at bibliotek eller bokhandel skal åpne igjen, kan man besøke Mari og Flukten fra virkeligheten. Der er det flere smakebiter og fristelser! 
Nyt dagen!!

torsdag 4. juli 2013

Brødrene fra Iron House

John Hart



Font Forlag/ Lydbokforlaget, 2012
Oversatt av Christian Rugstad
Lest av Ole Christian Gullvåg.
Spilletid: 13 timer, 9 minutter.


For en måneds tid sida, hørte jeg Ved elven av samme forfatter. Det var en... blanda opplevelse... Jeg måtte jobbe hardt for å overhøre oppleseren, og for å konsentrere meg om historien som ble fortalt. Det er ikke sånn lydbok-opplevelser pleier å være- heldigvis!! Som jeg skrev i det innlegget, konkluderte jeg med at historien var bra bygd opp og godt fortalt, og nå er jeg faktisk litt stolt av meg selv! Jeg har nemlig hørt "Brødrene fra Iron House"- riktignok lest av en skuespiller, men det var også et sjansespill, for jeg hadde ikke hørt noe av ham tidligere. (Da jeg sjekka, er dette den andre boka han har lest inn, så at det var et nytt bekjentskap er lett å forklare ;o) I løpet av denne opplesinga, ble jeg mye bedre venner med Gullvåg enn jeg noen gang kommer til å bli med Stamsø Munch som leste den forrige!

Dette er først og fremst historien om Michael, men nesten like viktig er den tynnhudede og tandre broren, Julian. Som barn ble de forlatt ute for å dø, men tilfeldigheter gjorde at noen jegere fant dem, og fikk bragt dem til et guttehjem. Der må de virkelig slåss for tilværelsen, og da Julian til slutt får nok, og dreper en av de verste plageåndene, er det igjen Michael som redder ham ved å påta seg skylda for drapet. Michael klarer å rømme i kaoset som oppstår, mens Julian ble adoptert av et velstående og innflytelsesrikt ektepar. Mens Michael blir tatt under vingene til en av de kriminelle lederne, og etterhvert opparbeider seg enorm respekt blant andre kriminelle, har Julian blitt en kjent og omstridt barnebokforfatter med tynnslitte nerver og dårlig selvbilde.
Da Michael treffer Elena, innser han at det han virkelig ønsker seg er et helt alminnelig A4- familieliv, og så lenge den gamle mafialederen lever, er han trygg selv om han ansees for å være en sviker og trussel. Da den gamle dør, må Michael og Elena flykte for livet. Flukten fører dem til Julian, enda brødrene ikke har sett hverandre sida den fatale dagen på Iron House.
Som seg hør og bør i en thriller, dukker det opp stadig nye trusler og overraskelser, og når siste cd er spilt, er det rett og slett over. På den ene eller andre måten! Jeg kan jo ikke avsløre hva som skjer!!
Det jeg kan si, er at hele historien er utrolig godt konstruert. Persongalleriet er variert og troverdig. Det er til tider veldig girsete, i betydning vold, blod og gørr... Det er rått, hjerteskjærende og framfor alt veldig spennende!!

Konklusjon:
En på alle måter godt gjennomført thriller med variasjon, overraskelser og en jevn stigende spenningskurve. Samspillet og båndene mellom de fire hovedpersonene er med på å gi historien ekstra dybde og troverdighet. ANBEFALES!!

Hvis du ble litt nysgjerrig på denne, anbefaler jeg deg å se hva Bokelskerinnen skrev om den i fjor. Hvis jeg hadde hatt god tid og hadde jobbet lenge med dette innlegget, hadde jeg på en god dag kanskje fått til noe av det samme- jeg er ihvertfall helt enig i alt hun skriver!! Nå har jeg verken god tid eller inspirasjon til å jobbe lenge med dette innlegget, så jeg tar ganske enkelt snarveien og henviser dere elegant videre ☺

tirsdag 2. juli 2013

Naken i hijab



Gunn Marit Nisja


Juritzen Forlag, 2011/ 2013
299 sider

Gunn Marit Nisja debuterte med diktsamlinga "Giljotin" i 2008, og kom med sin første roman i 2011. I høst er hun aktuell med "den vanskelige nummer-to-romanen", Porselenspiken

Jeg har akkurat lest ferdig "Naken i hijab", om Live som drar på ferie til Egypt sammen med venninna Maren. Live er nok litt utsulta på oppmerksomhet, og blir hodestups forelska i Kareem. Hun satser alt på det hun mener er sitt livs kjærlighet og store sjanse, hun leier ut leiligheta si, får innvilget ett års permisjon fra jobben og drar tilbake til Egypt, hvor hun gifter seg med Kareem og flytter inn hos familien hans. Etterhvert viser det seg at tilværelsen ikke blir så enkel som Live hadde sett for seg, og da hun blir gravid, begynner sannheten å gå opp for henne. Spørsmålet er hvordan hun skal komme seg ut av uføret, og om det i det hele tatt finnes en utvei som også betyr trygghet for barnet?

Boka var nominert til Bokhandlerprisen i 2011, og er nylig utgitt på nytt som en del av Juritzens "Reisefølge-serie".
Jeg leste et intervju med forfatteren da boka kom ut første gang. Trolig var det i Adresseavisen, og trolig var det en bokanmeldelse samtidig. Med jevne mellomrom har jeg sida fått påminnelser om at 'den har jeg jo tenkt å lese!' Så har den gått i glemmeboka igjen. Og igjen. Så plutselig lå den der! Nå er den lest. Til og begynne med hadde litt 'ukeblad-leserne-forteller'-følelse, men etterhvert som jeg leste om Lives bakgrunn og oppvekst, forstår jeg mer av hvordan hun reagerer og lukker øynene. Historien engasjerer mer og mer, og jeg innrømmer gjerne at det er ei stund sida jeg har følt meg så irritert og indignert på en litterær persons vegne...
En ting jeg merka meg, var at språket var veldig muntlig, og det er nok med på å gjøre historien troverdig.

Konklusjon:
God bok; godt fortalt, engasjerende og lærerik, kanskje spesielt nå som det er så mye uro der nede. ANBEFALES!

Oppfølger på vent!
Som nevnt kommer Nisja med ny bok i høst- jeg er heldig og har allerede fått et eksemplar fra forlaget, og jeg gleder meg virkelig til å lese om Porselenspiken!


Hos BEATHES BOKHYLLE finner du flere fine boktips!