onsdag 27. februar 2013

Song for Eirabu- Vargtid

Jeg vil bare si...
...at jeg har lest ferdig bok nummer to fra Kristine Toftes serie Song for Eirabu; Vargtid,
...at det nydelige, poetiske, suggererende språket fra første boka er videreført i denne,
...at jeg er like overvelda og imponert som da jeg leste Slaget på Vigrid,
...at jeg ikke kan forstå hvordan noen kan klare å konstruere noe så storslått, kompakt og komplekst,
...at jeg håper Tofte får nye idéer som kan bli til nye fantastiske bøker,
...at Forfatterfruen har skrevet godt om boka og leseopplevelsen i dette innlegget,
...at du kan lese et forfatterintervju i denne artikkelen fra Bergensavisen,
...at Dagbladet har forklart seg og anmeldt Vargtid her,
...at det er Anette med bokbobla som gav meg idéen til revolveromtale,
...at revolveren bare er en helt uskyldig startpistol,

... og at jeg bøyer meg ydmyk i støvet...

Konklusjon;
Dette er en fantastisk serie jeg gjerne og hjertlig anbefaler! Bøkene byr på litt motstand, men erfaring viser jo at det man har måtte kjempe for/ kjempe seg fram til, er det man i ettertid setter mest pris på!


tirsdag 26. februar 2013

Om å ønske seg, håpe, glede seg, vente, irritere seg, men heldigvis komme i mål til slutt

Det er utrolig mange bøker jeg har lyst til å lese. Det er innmari mange bøker jeg ønsker meg. Det er forferdelig mange bøker som frister.
Dette er en historie som strekker seg fra Nordøst-Passasjen, via Paris til et lite landsens postkontor i Norge. I tid strekker den seg fra midten av 1800-tallet fram til våre dager- nærmere bestemt i går.
Jeg har bestemt meg for å begynne ganske nære begynnelsen. Med Nansen og Amundsen, polferdene og POLARKOKKEN ADOLF H. LINSTRØM. I anledning hundreårsjubileet for erobringa av Sydpolen i 2011, leste jeg denne fabelaktige boka som kom ut på Juritzen Forlag samme år.
Så har det seg slik at jeg ikke bare liker å lese bøker, men jeg liker å lese OM bøker også. Katalogene til de forskjellig forlagene er etter mi mening svært undervurdert som lektyre- de er mye mer enn enn en telefonkatalog eller postordrebrosjyre! Mulig jeg er litt rar...
Nu vel! Vårkatalogen fra Juritzen inneholder mange fristelser... (Lydeffekt; et langt henført sukk...) Se på denne for eksempel:
Klikk på bildet for å lese forlagets omtale
Er ikke den framsida noe av det lekreste vi har sett??

Her er det vel på sin plass å forklare hva hva som er bindeleddet mellom disse to tilsynelatende temmelig forskjellige bøkene: Boka om Lindstrøm er historien om hvordan en kokk kunne bli verdenskjent for retter tilberedt under de enkleste og mest kummerlige forhold, mens Hvite trøfler om vinteren handler om Auguste Escoffier, som komponerte de lekreste retter og ble kjent som verdens første stjernekokk, med hovedbase i Paris. Begge bøkene omhandler altså historiske personers helt unike histoirie, og spesielle oppskrifter er flettet inn i romanene på forskjellige måter. Vidt forskjellige, men likevel en liten tynn rød tråd som binder dem sammen.
Dette var absolutt noe jeg kunne ønske meg- og i all beskjedenhet gjorde jeg akkurat det... Jeg sendte en ydmyk ønske-e-post til forlaget, fortalt om Lindstrøm og gleden jeg hadde med å lese om ham, og spurte pent om de hadde et lite anmeldereksemplar av denne. Og tenk; det hadde de!!! Jeg fikk hyggelig svar om at boka var underveis- og ikke bare det; de hadde lagt ved noen andre overraskelser også!! 
Nå har det seg sånn at vi var på fjellet og gikk på ski forrige uke, så jeg var kjempespent på om det lå noe i postkassa da vi kom hjem. Det gjorde det ikke, men på døra hang det en håndskrevet lapp fra postdama, om at det ikke var noen hjemme da hun skulle levere ei pakke, og at hun tok den med tilbake og la den inn på Prix. (Dvs. post i butikk, strengt tatt ikke et landsens postkontor som jeg skrev tidligere- det hørtes bare så mye bedre ut, og det hadde nok faktisk vært mye bedre også, skulle det etterhvert vise seg. Beklager.) Ok; ikke noe problem! Jeg venta til posten hadde vært her mandag, i tilfelle de tok den med seg, men da det ikke kom annet enn reklame, var det bare å ta turen for å hente den selv. Jeg hadde jo ingen hentelapp, men det var jo ikke i mine tanker at det skulle være noe problem, all den tid jeg ikke hadde fått noe sånt. Ahhhhhhhh.... 
Hvor naiv kan man bli??? Det er altså nå vi kommer til ...vente, irritere seg...

Det er her snakk om en veldig bitteliten post-i-butikk. Det lå kanskje femten pakker i hylla bak skranken. Det burde være overkommelig å kikke på de navnelappene. Og dama gjorde faktisk det! Hele fire ganger!!! Uten å finne navnet mitt. Og det var ikke måte på hvor viktig det var med den hentelappen jeg aldri hadde fått. Og det var ikke måte på hvor mange det var som kom for å hente pakker uten den jævla lappen (her begynner det virkelig å koke i toppen, for ikke å si at det begynte å bli kø bakover i lokalet..) Og de hadde virkelig ikke tid til å stå der å lete etter pakker hver dag, OG DA MÅTTE DE DRESSERE KUNDENE SLIK AT DE KANSKJE SKJØNTE ALVORET!! Sånn var nemlig reglene. Så kom sjefen (med fortid hos NAV), og hele historien måtte fortelles på nytt uten at det hjalp det aller minste. Han var mer enn klar på at reglene var til for å følges, og da kunne de ikke levere ut pakker uten den hentelappen jeg fortsatt ikke har sett snurten av. 
Enden på visa var likevel, da temperaturen var godt over kokepunktet, at så han over pakkene enda en gang, enda det var helt i strid med instruksen- og gjett hva!! Der lå det jammen ei pakke med navnet mitt på; åtte bokstaver i rett rekkefølge SIMSALABIM!!! Og tru det eller ei, undrenes tid er ikke forbi; til alt overmål gikk det faktisk an å gi den fra seg også- helt uten verken hentelapp, bestikkelser eller trusler om død og fordervelse.

Ohh... My... God... Er det flere enn meg som husker de gamle postkontorene? Med skranker med glassvegger og sprinkel-luker som kunne åpnes? Og blide damer med permanentkrøller, skjørt og blonder på kragen, og som gjerne ville være til hjelp og gjøre kundene fornøyde? Jeg husker det, og hvis det er noen som sier at ikke alt var bedre i gamle dager, så kan det hende de har rett, men jeg kommer aldri til å gi meg på at POSTEN: den har virkelig blitt en sørgelig affære!! 

Da har vi kommet til veis ende;...komme i mål til slutt. Hvite trøfler om vinteren er i hus, og jeg gleder meg stort til å begynne på historien om mat, lengselsfull kjærlighet og et pikant trekantdrama. Jeg kan begynne når jeg vil, jeg trenger ikke vente lenger, og jeg lover at boka også skal få slippe å vente lenge!

Hos søte Beathe er det andre som også venter, eller kanskje aller mest har bok på vent ;o)

onsdag 20. februar 2013

Den andre siden av gleden

Sere Prince Halverson

Bazar Forlag, 2013
286 sider
Oversatt av Kirsti Øvergaard


Bokas hovedperson, Ella, bryter opp fra et mislykket ekteskap og en trist og tragisk tilværelse, og bestemmer seg for å flytte og begynne helt på nytt. Underveis møter hun helt tilfeldig  Joe og barna hans- hun faller pladask for trekløveret, og de faller for henne. I tre år er Ella ufattelig lykkelig, helt til Joe omkommer i ei tragisk drukningsulykke. I begravelsen dukker barnas biologiske mor opp, og Ella blir bekymret for hva slags motiver hun kan ha når hun plutselig dukker opp etter tre år hvor hun ikke gav ett eneste livstegn.
Det blir etterhvert en opprivende kamp om foreldreretten, og underveis i prosessen, avdekkes stadig flere hemmeligheter, og en hel storfamiles fortielser fra flere tiår dras fram i lyset.

Dette er først og fremst en følelsesladet og handlingsmettet historie om hvor uventet, raskt og totalt livet kan bli snudd oppned, om hvor maktesløs man kan føle seg når man plutselig står alene, og hvor langt man er villig til å strekke seg for å nå et mål. Nesten like mye er det en fortelling om familiebånd, tilhørighet og selvfølgelig KJÆRLIGHET- søskenkjærlighet, morskjærlighet, tapt kjærlighet og kjæreste-kjærlighet...

Dette er forfatterens debutroman, og det er vanskelig ikke å tenke på at hun selv både ER og HAR både mor og stemor selv, og det er lett å tenke at hennes egne opplevelser har inspirert til denne historien. Resultatet har uansett blitt både medrivende, engasjerende og overbevisende!

Når jeg leste, var det spesielt en ting jeg gledet meg stort over gjennom hele boka; språket er usedvanlig frodig og det er en fryd å lese alle de fantastiske bildene og sammenligningene Ella kommer med underveis. Det som ellers lett kunne blitt bare svulstig eller patetisk, blir istedet både morsomt og litt surrealistisk. Et eksempel fra side 61, der Ella forteller om villkalkunene de hadde sett i redwoodtrærne ved huset:
Fuglene klynget seg sammen, store som labradorer, knapt i stand til å klatre opp til neste gren, mens de slapp fra seg en skjærende latter som fikk oss til å skvette. Det var som om en flokk skvaldrende, britiske gamle dammer satt der oppe og sladret. Vi betraktet dem i timevis en vinterdag, en gigantversjon av rapphøns i et pæretre.
Persongalleriet er variert og troverdig nok, men de fleste personene er kanskje litt for endimensjonale- jeg ser for meg at mange av dem lett hadde fått litt mer 'kjøtt på bena' hvis (eller skal jeg si når?) den hadde blitt filmatisert. Her er det kjempegode muligheter for å  få fram nerve, spenninger og følelser! Dette var ikke noe jeg tenkte på mens jeg leste, men nå i ettertid, ser jeg helt klart at med gode skuespillere så hadde dette garantert blitt en knallbra film! Enn så lenge, får vi nøye oss med boka- knallbra den også!

Vil du lese hva andre har skrevet om boka, så har Beathe et entusiastisk innlegg HER!

Å skrive blogginnlegg på iPad er no' træl, og ordlista kommer med de underligeste forslag. Tålmodigheta mi er ikke mye å skryte av, så nå trykker jeg bare PUBLISER, så håper jeg dere er litt ekstra overbærende med meg i dag ;o)

tirsdag 19. februar 2013

Bok i vinterdvale

Sist jeg viste fram ei av bøkene som står på vent i hylla, var det Song for Eirabu, Vargtid jeg trakk fram, og det er mulig jeg lovte at jeg skulle ta fatt på den temmelig fort. Vel, jeg er godt i gang, men foreløpig har jeg ikke blitt så oppslukt som jeg hadde trudd/ håpet. Jeg trur jeg har havna i det der uføret med høye forventninger igjen...
Uansett; jeg er i gang, og om ei uke må den leveres tilbake på biblioteket, så da gjelder det bare å mobilisere litt selvdisiplin framover tenker jeg! Jeg var jo veldig begeistra for den første boka, Slaget på Vigrid, så jeg har fortsatt trua på at dette blir bra ;o)

Den boka jeg har tenkt å presentere i dag, står ikke bare på vent, men som tittelen sier; den har ligget i VINTERDVALE altfor lenge! Nå har vi kommet så langt at sola har begynt å varme så smått, det er på tide å våkne, strekke litt på en støl, lemster kropp og riste nytt liv i det som har sovet dypt og lenge...
Dette er ei bok jeg kjøpte da den kom ut som pocket i 2010. Og igjen; det var ei fantastisk nydelig framside som fikk meg til å undersøke den nærmere. Kjærlighet ved første blikk er som regel vanskelig å ignorere!! Kagge forlag skriver dette i sin omtale av boka:

Vinterdvale er en vakker og poetisk bok om kjærlighet, historie og arkeologi. Lag for lag graver forfatteren seg ned i en fortelling hvor fortid og nåtid, følelser og arkeologiske konstruksjoner flettes i hverandre og tvinnes sammen. Bokas nåtid er i Egypt, men tre ulike, betydelige, teknologiske hendelser bringes inn i fortellingen: byggingen av Aswandammen, minnene om den lange kanalen St Lawrence i Canada, og fortellingen om bombingen og gjenoppbyggingen av Warsawa. Språket er gjennomarbeidet og finslipt. For alle som kjenner Anne Michaels fra før er det en stor begivenhet at hun endelig har skrevet en ny bok. 

Ikke akkurat ord som legger en demper på forventningene? Men likevel... Jeg har lest de første femti sidene, brette eseløre i hjørnet og lagt den fra meg. Husker ikke hvorfor- kanskje var jeg ikke i den rett stemningen, kan hende det dukket noe enda mer interessant, mulig det rett og slett ikke var rett tid og sted for denne sist jeg prøvde? Vel. Nå er jeg ganske sikker på at rett tid og sted nærmer seg- og jeg har definitivt mer ro i ræva nå enn i 2010! (Da hadde jeg akkurat avslutta en ti år lang hyperintensiv arbeidsperiode, var nok lett desorientert og hadde sannsynligvis ikke riktig landa enda...)

Vakkert, vakkert- og lokkende...


Hvis du vil sjå hva andre har på vent i hyllene sine, bør du absolutt besøke 

søndag 17. februar 2013

En smakebit fra Den andre siden av gleden

Søndag igjen! Og Mari har åpne dører- igjen!
Litt sånn enkelt og uhøytidlig: Kom-som-du-er-og-ta-med-deg-det-du-har...
Før jeg tar fatt på dagens fornøyelser, svinger jeg innom som snarest for å by på en liten smakebit fra ei fantastisk, nydelig, tåredryppende, hjerteskjærende, uforglemmelig bok... Jeg er sånn omtrent halvveis, og nå gjør jeg faktisk akkurat det Liv Gade ( dere vet hun leseinspiratoren? ) alltid pleier å si når hun har finner gode bøker; leser ekstra sakte!! Jeg skal ikke si så mye om boka, bare at den handler om Ella som stupforelsker seg i alenefaren Joe og barna hans- og det er gjensidig! Tre usedvanlig lykkelige år får de før tragedien rammer dem; Joe dør i ei ulykke, og plutselig dukker barnas biologiske mor opp, og krever å få tilbake foreldreretten.
Smakebiten fra side 70 viser litt av den helt spesielle fortellermåten:

Callie kom travende med logrende hale, men jeg følte det som om vi befant oss i en filmkulisse, og at alt bare var en illusjon. Så snart jeg kom nærmere og så og pirket litt på ting, måtte jeg se sannheten i øynene. Det pene og koselige huset var kanskje bare en pappfasade, den frodige hagen plast og støvete silke. Ryktene gikk om at regissøren hadde forlatt filmen, så finansieringen var trukket tilbake, og der sto vi tre utenfor liksomdøra uten manuskript. Jeg låste den opp likevel, og vi gikk inn.

Det aner meg at Ella får litt av hvert å kjempe mot, og jeg håper (og trur!!! Og krysser fingre for...) at det ordner seg til slutt!

Den andre siden av gleden er skrevet av Seré Prince Halverson, og omtale av herligheten kommer så snart jeg har snegla meg gjennom resten ;o)

fredag 15. februar 2013

Les for en god sak- ei oppfordring!

Krokodilletårer
De aller fleste bøkene jeg leser, låner jeg på biblioteket. Det er først og fremst fordi jeg trulig har verdens minste bokhylle, og fordi jeg ikke bryr meg om å samle på bøker det er tvilsomt at jeg noen gang kommer til å lese igjen. 
En "bivirkning" av disse lesevanene, er jo at jeg sparer en del kroner i forhold til om jeg skulle kjøpt alle disse selv, og nå har jeg bestemt meg for at jeg skal gi en tjuekroning for hver bok jeg leser i år til Dyrevernalliansen. Man kan neppe si at det er en sum som svir, men det gjør i det minste regnestykke enkelt!
Med jevne mellomrom kan man desverre lese de forferdeligste historier om dyr som lider, og Dyrevernalliansen står på og kjemper iherdig for dyrevelferd og dyrs rettigheter. De retter innsatsen sin både direkte mot forbruker/ dyreeiere, men også mot det politiske Norge. Målet er blant annet at produkjonsdyr (kyllinger og høns. storfe, gris, sau og geit) skal få bedre levekår, at bruken av forsøksdyr blir redusert til et absolutt minimum og at pelsdyrnæringa i sin helhet blir avskaffet. Ingen tvil om at de gjør en viktig jobb, og jeg er fryktelig glad for at noen kompromissløst slåss for dyrenes rett til et best mulig liv!!

Det er Lise med bloggen Leserommet som arrangerer årets Les for en god sak- kampanje. Man velger selv hvor mye man vil gi, og hvilken organisasjon som skal få pengene ved årets slutt. Dette synes jeg er et fantastisk initiativ, og jeg håper virkelig MANGE melder seg på: Ingen kan alene redde hele verden , men alle kan gjøre litt!


Forresten:
Foreløpig opptelling og regnskap viser at jeg har lest ti bøker hittil i år- det betyr tohundre kroner til dyrene, det!! Bra, Berit ;o)

torsdag 14. februar 2013

Livbåten

Charlotte Rogan



Schibsted forlag, 2013
252 sider
Oversatt av Mari Johanne Müller


Dette er Charlotte Rogans debutroman, som på flere måter viser at man aldri må slutte å tro at man kan lykkes, og at det er verdt å kjempe for å nå de målene man setter seg, enten det er å få gitt ut ei bok eller det er å overleve et dramatisk skipsforlis.


Når ulykka skjer, er det to år sida Titanic gikk ned, fire uker sida 22 år gamle Grace klarte å sikre framtida si ved å gifte seg med bankmannen Henry Winter- uten at hans familie fikk visst noe på forhånd. På vei hjem fra den kombinerte forretnings- og bryllupsreisa til London, forliser Empress Alexandra, passasjerskipet de reiser med, og det siste Henry gjør, er å få Grace ombord i en allerede full livbåt.
Det er ikke nødvendigvis slik at man er reddet selv om man sitter i en redningsbåt, spesielt ikke når den er ovelastet, og man ikke kan være sikker på verken om det ble sendt ut nødsignaler fra skipet, hva slags motiver de andre passasjereren har, eller hvilke alliansepartnere man kan stole på  bør satse på.
Hvor langt er man villig til å gå for å høyne sine egne odds for å overleve? Hvor mye betyr egentlig medmenneskelighet, moral, anstendighet, lover og regler når det virkelig drar seg til og man må kjempe for livet, bokstavelig talt?
Det er Grace som er fortelleren, og i prologen, får vi vite at dette er historien slik hun husker den i ettertid, og at hun har skrevet den ned etter oppfordring fra advokatene sine, slik at de skal få best mulig grunnlag for å få henne frikjent i den kommende rettssaken. Leseren skjønner dermed at noen  overlever, men man må lese boka selv for å få vite hvem- og hvordan!

Boka er delt inn i fire hoveddeler, og flere mindre kapitler. Den er lettlest og språket flyter godt.
Skildringene av det som skjer i løpet av de tre ukene som gå før de blir reddet, er uhyre nøkterne- og sett på bakgrunn av blant annet hvordan Grace gikk fram for å "kapre" ektemannen, er leseren hele tida i tvil om hva som virkelig skjedde, hvilke hendelser hun har pyntet på, hva som er fantasi og hva hun har diktet opp bevisst for å stille seg selv i et heldigest mulig lys.
Rogan har lagt ned mye ressurser i forarbeidet til denne boka, både når det gjelder meteorologi, skipsfartshistorie og ikke minst psykologi. Dette gjør boka troverdig, og gir leseren en kompleks historie med flere lag.

Boka har fått mye hederlig omtale, og ord som sammensatt, uforglemmelig, velkomponert, uhyggelig og overraskende går igjen. Jeg sier meg absolutt enig og kan gjerne anbafale boka til lesere som liker historiske romaner, psykologisk sammensatte fortellinger, bøker om kampen for å overleve, moralske dilemmaer... Og som synes det er spennende med debutanter som både overrasker og overbeviser!
Terningkast FEM på bokelsker.no.

En bitteliten smakebit fra boka finner du her.

søndag 10. februar 2013

Eksponeringsterapi og en smakebit

Initiativet til å velge ny bok fikk seg en knekk etter at jeg hadde lest to fantastiske bøker på rappen. Jeg anså muligheten for at neste bok kunne bli en formidabel nedtur, som stor...
Lese-hangover, kommenterte Anette.
Ojj, tenkte jeg. Det hørets jo ut som ei diagnose, og med ei diagnose innabords, må man prøve å finne ei effektiv behandling. Etter litt fundering, bestemte jeg meg for eksponeringsterapi.
Jeg har dermed lest om Pym Pettersons mislykka skoletur, Teresa Birnas bortgang, Vredens tid, Song for Eirabu, Livbåten- og massevis av bokblogger med gode tips og anbefalinger!
Plutselig ble jeg klar over at jeg satte meg til for å lese med en gang jeg hadde et ledig øyeblikk; terapien hadde virka, og nå er jeg heldigvis godt igang igjen! (Håpet er selvfølgelig at jeg skal komme med omtaler av bøkene etterhvert, men hittitl har jeg prioritert å kure, ikke skrive...)

Smakebiten kommer fra den boka jeg hadde mest fokus på da jeg først kjente på følelsen av å være kurert; Livbåten av Charlotte Rogan. Den er beskrevet som en mørk perle av en bok, klaustrofobisk, konsentrert, klassisk romankunst.

Empress Alexandra har forlist, og Grace Winter har havnet i en overfylt livbåt. Når en livbåt blir overlastet, er den strengt tatt ingen livbåt lenger- da er den mer ei dødsfelle...
Smakebiten er fra side 106. Det er den åttende dagen, og uvær, overlast og mangel på mat og vann gjør at situasjonen blir stadig mer anspent, og de skipbrudne innser at de må gjøre noe drastisk for å overleve:

"Selv om vinden dør nå med det samme, og vi klarer å tømme båten, har vi bare litt fisk igjen og kun et par dråper vann. Uten vann klarer vi oss i mindre enn seks dager", sa Hardie.
"Seks dager! Alt kan skje i løpet av seks dager!" sa diakonen, og litt av den gamle flammen var blitt vekket til live i ham igjen. "Ja, hele verden ble jo skapt på seks dager!"
"Det eneste jeg ber om, er at dere vurderer det", ropte Hardie, og med det ropte han ordre om å bytte arbeidsoppgaver. Han fikk Nilsson til å holde roret, slik at baugen pekte mot vinden, mens han selv begynte å arbeide intenst med å øse det rolige , grønne vannet ut av båtbunnen, så det kunne bli gjenforent med sine urolige, sorte brødre.

Sånn! Da har jeg faktisk oppsummert hele dagen med ett bilde; "Livbåten", cappuccino (Nescafé...) med litt ekstra melk i koppen, fyr i ovnen, skiskyting på tv, en hund som spør om vi ikke kan ta en skitur sjøl og ikke bare sjå på at andre gjør det- også En smakebit på søndag hos Flukten fra virkeligheten ;o) En bra dag med andre ord!

Forresten; hunda har fått den ønska lufteturen!

onsdag 6. februar 2013

Heia Sverige! Tema-tips

Tidligere arrangerte bloggen Anettes Bokboble boktema, men la det tilsides. For ei stund sida startet Bokbloggeir opp med "Mitt Tema Tips" som er noe av det samme (eller kanskje helt det samme, bare nytt navn og ny arrangør ;o). Det tok litt tid før jeg oppdaget det, men denne uka så jeg det var "Heia Sverige" som var tema, og det passet usedvanlig bra, ettersom jeg hadde et ganske nytt innlegg om ei splitterny svensk bok- den er faktisk så ny at den ikke er gitt ut enda! (Jeg fikk boka fra forlaget Bazar, og var litt usikker på om det var god blogg-skikk å skrive om bøker før de kom ut, men jeg spurte dem, og de synes det er helt greit med litt forhåndsomtale, så da så!)
Boka som kommer i begynnelsen av mars, er "Tilfellet Vincent Franke"- en sånn Stockholm-noir-roman a´la Jens Lapidus, skrevet av kriminologstudenten Christoffer Carlsson.
Spennende, interessant og godt skrevet; absolutt verdt et heiarop og ei anbefaling!! Les bokomtalen HER, før du eventuelt ser hvilke andre svensker som blir heia fram her

mandag 4. februar 2013

Tilfellet Vincent Franke

Christoffer Carlsson

Bazar Forlag, 2013
245 sider
Oversatt av Inge Ulrik Gundersen


Dette er Christoffer Carlssons debutroman, som første gang kom ut i Sverige i 2010. Boka har fått mye oppmerksomhet og positiv omtale i nabolandet vårt, og forfatteren har blitt sammenlignet med Jens Lapidus, også han kjent for sine Stockholm-noir- bøker.

Spennende debut

Vincent Franke er en ung, svær preget morfinist. Allerede som tolvåring fikk han sin første dose morfin, etter at faren gikk løs på ham med brukne ribben som resultat. Vi møter ham rett etter at han har sluppet ut etter flere dager med avhør hos politiet, og til tross for at han har gått i flere døgn uten søvn, har han ikke avslørt noe som kan gi ham trøbbel av noe slag.  Trøbbelet blir det likevel, da Vincent uten forvarsel blir beordret til å holde ei fremmed jente innesperra i leiligheta si. Dette blir starten på en stadig akselrerende spiral hvor Vincent- dypt nede i morfinrusen og omgitt av kriminelle av verste slag- tar avgjørelser og handler slik man kanskje kan forvente av en mistenksom og sterkt hallusinerende narkoman, men som gjør at han til slutt bare ser én vei ut av situasjonen han har havnet i
.
Boka veksler mellom det som skjer i nåtid, og tilbakeblikk som litt etter litt viser leseren et bilde av ting som har skjedd i fortida. Det er ofte hendelser som der og da virket bagatellmessige, men som i ettertid viser seg å ha ført ham dit han er i dag. Og ikke minst får leseren forståelse av hvordan alle disse småtingene han ikke tilla særlig mye vekt da de skjedde, likevel har vært avgjørende for de valgene han tar når denne historien utspinner seg.

Nå var dette en litt uvant sjanger for meg, og det var vel kanskje ikke den ytre historien i seg selv som imponerer meg aller mest, selv om det til tider er både fart og dramatikk så det holder. Her er det mer den underliggende spenninga, paranoiaen og angsten som gjør inntrykk. På bokas framside står følgende trykt: Det eneste som er farligere enn å stole på noen andre, er å stole på seg selv.  Det gir en pekepinn om hva man har i vente.
Språket og fortellerstilen er enkel og troverdig, og likevel får man enkelte steder følelsen av å  ha funnet noe ekstraordinært. Et par eksempler:

Jeg er ingen overfladisk person. Flere ganger har jeg falt for sprekkene i folks fasader, det uferdige, det defekte, det som kanskje mer enn noe annet gjør oss menneskelige. Jeg blir fascinert av det. Men denne gangen er det for mange trusler rundt meg, altfor mange spørsmålstegn. Jeg trenger det todimensjonale, det enkle, for å fungere. (s 31-32)

Alle tjener på hverandre, penger, kunnskap og makt, og ingenting er sikkert lenger. Sånn er verden og sånn kommer den til å fortsette å være. Og jeg er en løsvippe som har løsnet fra et av underverdenens øyne og klamrer seg fast til kinnet hennes. (s 71)

Hadde jeg vært fliknere til å lese svensk, skulle jeg gjerne lest original-versjonen; Det er absolutt ikke inntrykket mitt at oversettelsen er dårlig- snarere tvert i mot!- likevel, tror jeg at "noe" har gått tapt i løpet av oversettelsesprosessen. (Det er vel ikke til å unngå, egentlig). Tenk bare på bokas tittel. På svensk heter den Fallet Vincent Franke. På norsk Tilfellet Vincent Franke. Ordet fallet på svensk, betyr både tilfellet og fallet, og det gir en fantastisk dobbelbetydning som vi nordmenn desverre gikk glipp av. Ellers har jeg faktisk ingen innvendinger her!

Konklusjon: Alt i alt en spennende og overbevisende debut jeg gjerne kan anbefale, både til de som leser mye krim, men også til de som ellers holder seg unna sjangeren. Her finner man ikke bare en krim-fortelling, men en godt skrevet historie om hva som kan gjøre at et menneske kan gå til grunne.

Bok nummer to fra unge herr Carlsson, Den enøyde kaninen kommer (muligens?) senere i år.

Les VGs anmeldelse av boka her.

fredag 1. februar 2013

Ny måned, nye og gamle favoritter




Januar gav meg mange utrolig flotte lesestunder, og med fare for at noen går lei på grunn av stadige gjentakelser... Spesielt de to siste bøkene jeg leste, Jamrachs menasjeri og I en annen verden var uforglemmelige! Jeg har enda ikke tatt fram noen ny bok som skal få konkurrere om favorittstempelet, men jeg sa vel at jeg i månedsskiftet skulle gi bort ei anna favorittbok- eller favorittbøker, nemlig de tre første Britt Karin Larsen skrev om livet til skogfinnene, så nå er det gjort! (Med lapper i en hatt (eller egentlig ei lue, men det høres ikke like fint ut))

Det viste seg at de nest-siste skal bli de første, og vinneren er Elin, helt uten blogg, men som forhåpentligvis og trolig kommer til å kose seg med disse!! Hipp-hipp og gratulerer ;o)
Du kan sende meg en e-post med adressa di så går den rett over helga!

Jeg har forresten prøvd meg på en ny ordsky. Sånn så januar ut her på bloggen: