Skogens historie og den besværlige trangen til å spore ulv- av Reidar Müller

Fineste framsida EVER!!

Går det an å skrive kort om historien om skogene i Norge, flette inn litt om ulvene- skal-skal ikke- og litt om sine egne følelser? Neppe, men jeg gjør det likevel.
I 2015 leste jeg ei glimrende bok om hvordan Norge, og nordmenn for så vidt, ble som det ble. Fjorder og fjell, blek og blond; "Hvordan Norge ble til" av geologen Reidar Müller. Da jeg så at han hadde skrevet ei ny bok, denne gangen om skog og ulv, skjønte jeg at den boka er skrevet for meg, og jeg fikk den tilsendt fra Aschehoug. Med boka i hus, klarte jeg ikke å få få meg til å sitte i ro for å lese... Skuffelsen var til å ta og føle på- ikke over at boka ikke fylte forventningene, men over at jeg har blitt så til de grader rastløs og så tom for selvdisiplin.. Noen uker gikk, og plutselig hadde Lydbokforlaget fått den innlest! Endelig ble det fart i sakene! Med lyd på øret mens jeg trava rundt i nærskogene mine, leste Jan Gunnar Røise boka jeg hadde gleda meg til- og gjett hva?!! Den var akkurat så bra som jeg hadde håpa og trudd ☺

Denne turen skal bli annerledes, tenker jeg mens Oslo forsvinner bak meg med sine blokker, sin asfalt og sin eksosdis en iskald vinterdag. Og allerede etter ti minutters kjøring møter den meg: skogen. Ikke slik som på biltur gjennom Europa, lys og fragmentert som grønne flekker i åkerlandskapet, men mørk og massiv.
Hvis jeg hadde ønsket det, kunne jeg ha fortsatt å kjøre i skogen nesten 6000 kilometer mot øst. For studerer vi et satelittbilde, viser det et enormt grønt belte av barskog, taigaen, som strekker seg fra Norge i vest til Stillehavet i øst, nesten som et grønt skjerf rundt jordkloden.*

Slik begynner boka, før det går slag i slag, over stokk og sten innover svenske skogsbilveier på jakt etter varg, mens han filosoferer og forteller om hvordan Norge har blitt dekket av bar- og løvskog, hvordan skogene har forandra seg med klima, vær og vind, og ikke minst hvordan menneskene har forma skogene fra naturlig variasjon til kultiverte, ensarta plantefelt. (Hvis noen skulle være i tvil; vi, forfatteren og jeg, heller klart til at førstnevnte er det beste.)
Boka er lærerik og full av kuriøse fakta, om hvor de eldste DNA-ene fra gran og furu er funnet i Norge, hvor mange trær som anslagsvis finnes her til lands, om mose og lav, alger og treslag som for lengst er utdødd. Om hvordan Norges første velstand bygde på trelast og eksport, og at Amsterdam neppe hadde vært det den er uten norsk eiketømmer. Om verdien av å høste av naturens overskudd. Om dyr- og fugleliv og ikke minst den besværlige trangen til å spore ulv! Det er naturligvis denne sporinga, menneskene han møter underveis og episoder som oppstår som skaper spenningstoppene her, for det er ingen tvil; "ulvedebatten" alene er heftig nok, og forfatteren går ikke av veien for å ta en liten diskusjon med sine meningsmotstandere, og vil han til slutt få se ulven? I norsk natur finnes knapt noe levende vesen (eller dødt, for den saks skyld) som er mer myteomspunnet enn ulven, og kan det tenkes en mer skjellsettende naturopplevelse enn å sitte i en øde skog og høre ulvene hyle og klynke til hverandre? Jeg ser for meg ei åpen myr, råskodde som driver langs bakken, kalde hender, ei ugle som roper ut i natta- og først én forsiktig ulv som stopper opp i skogkanten, strekker hals og værer utover før den drister seg ut i åpent lende og resten av flokken kommer tassende etter... Jeg har noen myrer som hadde passa perfekt til denne scena, og det er jo lov å drømme!
Interessant og aktuelt tema, originalt utført, morsom, underholdende, lærerik og tankevekkende. Anbefales varmt og hjertelig til alle som er glad i og opptatt av natur generelt og skog spesielt ♥

Lydbokforlaget(2019)/Aschehoug (2018)

Spilletid 8:36/ 260 sider

Takk til forlagene for lydfil/ leseksemplar!

*Jeg er veldig glad i Rolf Jacobsens dikt, kanskje spesielt "Tanker ved Ånestadkrysset" som er det mest populære av dem alle. Dermed kjente jeg det rykke litt i hjerterota allerede da jeg hørte disse første avsnittene, som spiller så høyt og tydelig på dette og egentlig veldig mange andre av Jacobsens dikt; taigaen, det grønne skjerfet som strekker seg fra Ånestadkrysset i Løten,  til Vladivostok ved Stillehavets bølger. Klikk deg videre her for å sjå hvordan dikt kan skape assosiasjoner og inspirasjon ;o)

På grensen til lang bokhyllelesing

Jeg er nok av de som trives ekstra godt i hjemlige trakter. Samtidig synes jeg jo det er spennende å lese om andre folk og land, fremmede kulturer og selvfølgelig historie. Når jeg i tillegg minner meg selv på at det eneste leseforsettet jeg tok med meg inn i 2018 var at jeg skulle prøve å lese bøker fra så mange land som mulig, var Helga Erika Fatlands Grensen. En reise rundt Russland gjennom Nord-Korea, Kina, Mongolia, Kasakhstan, Aserbajdsjan, Georgia, Ukraina, Hviterussland, Litauen, Polen, Latvia, Estland, Finland og Norge, samt Nordøstpassasjen et innlysende valg. Men... Det er bestandig noe skremmende ved disse mursteinene. Trykt utgave av Grensen, er på 623 sider og den veier hele 960 gram- nesten en hel kilo! S K R E M M E N D E... Nu vel... Skal man la seg skremme av bagateller som vekt og omfang? Det korrekte er selvfølgelig å svare "nei", men det ærlige svaret er likevel "ja". En bølge av positive omtaler både hos bloggere og de proffe anmelderne hjalp heller ikke mer enn at jeg sa til meg selv at den skal jeg lese- en gang.... Skrekken er at boka ikke skal svare til forventningene og at man ikke skal klare å legge den fra seg, men fortsette og fortsette i tilfelle den etterhvert skal bli så bra som "Alle Andre" mener. Argumentene for å ta fatt fikk ikke gjennomslag før boka plutselig og temmelig uventa ble tilgjengelig som lydbok! Til alt overmål er det ingen ringere enn forfatteren selv som leser- Ooo Store Lykke! Der 623 sider virker uoverkommelig, er 20 timer og 28 minutter spilletid sånn omtrent akkurat passe ;o)
Som ofte ellers har jeg hatt papirboka som støtte og oppslagsverk mens jeg har hørt, for det er ikke til å komme bort fra; velger man lydboka kan det være fort gjert å miste tråden hvis man ikke sitter ett opp og ned og konsentrerer seg, men hører samtidig som man gjør noe annet- som å vaske bil, gå fjelltur, plukke bær, slynge honning e.l. Av og til gå mer enn 50% av konsentrasjonen en annen retning, og da er det greit å kunne repetere litt.
Ettersom boka kom på kortlista for Bokbloggerprisen og det var samlesing i juni, tipper jeg de fleste som er innom her på bloggen har god kjennskap til hva den handler om, forfatterens lange reise innom alle landene som grenser til Russland, så det bryr jeg meg ikke så veldig mye om å gjenta. Jeg nøyer meg med å skrive bittelitt om det som overrasket meg mest og det som gjorde sterkest inntrykk. Som for eksempel at den til tross for at det er 960 gram/ over tjue timer pur informasjon også har stor undeholdningsverdi. Det er antakelig det at forfatteren selv leser som gjør at jeg fanger opp humor og vittigheter som ellers ville gått meg hus forbi. Veldig interessant, men kanskje ikke så overraskende å høre om om opplevelsene i Nord-Korea. Mer uvitende var jeg vel strengt tatt om alle de andre naboene- jo lenger øst, jo mer kunnskapsløs var jeg, og jeg innser selvfølgelig at det ikke er nok å høre éi bok for å plugge igjen kunnskapshullene, men det er i det minste en start. Opptil flere ganger får vi høre om svenskenes Karl 12. en forsiktig og mildt sagt offensiv og handlekraftig konge uten spesielt velutvikla sans for konsekvesutredninger! Grunnen til at jeg nevner ham, er at jeg har lest ei anna bok som også handler om ham i sommer, men det blir for vidløftig å ta det som en digresjon her, det får komme i et eget innlegg! Poenget var bare at jeg fram til i sommer ikke ante at på begynnelsen av 1700-tallet var det Sverige som var den virkelige stormakta i Nord-Europa, og at karoliner-hæren med god grunn var fryktet for den hensynsløse framferda si- kontrasten kunne neppe vært større til dagens fredlige Sverige..

**********************

Der forsvant strømmen, og med den det mobile bredbåndet. Strømmen kom igjen med det samme, det gjorde ikke nettet. Fredagen gikk, lørdagen kom- og gikk, og i dag er det søndag, nettet er på nett igjen, men nå har jeg selvfølgelig mista inspirasjonen til  å skrive. Da får det bli slik. Jeg konkluderer med at boka var overraskende artig og lettfordøyelig, og jeg holder døra åpen for å lese flere av Fatland bøker. Tommel opp og jeg slutter meg definitivt til alle dem som anbefaler boka!

Ikke helt den russiske grensa, men varden markerer grensa mellom Ringebu og Stor-Elvdal dvs Oppland og Hedmark. Mårrastur med hunder og Helga til Gravskardhøgda, tåka letna før rett før vi nådde toppen, og før vi var tilbake ved bilen var det solskinn.

Grensen av Helga Fatland

Kagge, 2017/ CappelenDamm (lydbok) 2018

Lest av forfatteren 

Bokhyllebok/ Storytel

 

Tre bøker for turfolk

VI er ikke spesielt glad i å bli fotografert, så det blir "snikbilder" mens den andre er opptatt med egnesteinstudier for å få vist dimensjonene ;o)

Når man nærmest snubler over slike steinformasjoner, er det lett å få assosiasjoner til bokstabler! Bildet er fra en fjelltur tidligere i høst. Vi bestemte oss for startsted, og ettersom vi var litt usikre på været, hvor bratt det ble, om formen holdt osv, lot vi tilfeldighetene bestemme hvor vi endte opp, og dermed fant vi denne fantastiske plassen! Det gikk ingen sti hit, langt mindre vei- men vi så "skjæringa" på lang avstand og bestemte oss for at det kunne være morsomt å sjå den på nært hold. Jeg trenger vel ikke å si at vi var godt fornøyd med avgjørelsen!

Dermed var det ikke til å unngå, jeg måtte finne fram igjen tre bøker jeg leste i sommer, og skrive et innlegg om tre veldig gode, men helt ulike turbøker, nemlig disse:

Det er på en måte en kronologi her, men den krever nok litt forklaring:
Reidar Müllers "Det som ble Norge. Om fjell, is og liv gjennom 2902 millioner år" (Aschehoug, 2014) handler om hvordan landet vårt ble til. Det handler om geologi og paleontologi. Om myra som kan være arkeogogenes hermetikkbokser, om fjell, fjord, skog og dal, om klimaforandringer forårsaket av kjempemessige vulkanutbrudd, om kontinentalsokkelen, brudd i jordskorpa, om plateforskyvninger og istider med opptil to kilometer tykke islag over Norge, om hvorfor nordmenn har blek hud og ikke minst om Thulitheripus svalbardii, den langbente flodhestlignende skapningen de fant spor etter i Gruve 7 i 2006. Utrolig lærerik og faktisk ganske lettlest. skrevet med både innevelse og et snev av humor. Nesten tretusen millioner år, kan virke litt overveldende, men trøst dere med at i svært lange perioder skjedde det knapt nok en liten skjelving i den geologiske tidsspiralen... Boka anbefales absolutt som et innføringskurs for dem som vil lære litt om hvorfor fjellene våre er som de er, og hvorfor de er akkurat der de er- alt har ei forklaring, og dem får man her. Det setter en ekstra spiss på turen når du vet hvorfor, hvordan og kanskje når!

"De siste eventyrskogene. En veiviser til Oslomarka" (Cappellen Damm, 214) er skrevet av Gjermund Andersen, leder for Naturvernforbundet i Oslo/ Akershus. Boka beskriver det særegne ved hvert enkelt område av marka rundt Oslo, og er rikt illustrert med (for det meste) stemningsfulle bilder (noen få viser rasert og ødelagt eventyrskog, de er naturligvis ikke like egna til å skape ro i sjela). Noen vil kanskje spørre seg om hvorfor jeg, av alle, har lest denne, men det har også ei forklaring. Jeg ble fortalt at den var interessant, og den er proppfull av historikk og kunnskap om naturvern (så klart), men også om filosofi, holdninger, økologi, allemannsretten, friluftsliv generelt, betydningen av at spesielle naturområder fredes og masse vis av fine, kloke tanker. Hvis vi hadde klart å få alle små og store skogeiere i landet til å lese denne, og sette seg inn i stoffe som presenteres her, hadde vi kommet langt på veien til at senere generasjoner også vil kunne glede seg over naturlig natur- og eventyrskoger! Et praktverk. Anbefales selvfølgelig til alle som er glad i natur.

Til sist er det Gaute M. Sortlands "Fotturar i Norge" (Samlaget, 2015), ei underfundig, snurrig, melankolsk og fin lita bok som nær sagt har gått som en farsott over Blogglandia. Den er satt sammen av tretti korte og litt lengre tekster, helt uavhengig av heverandre. Det eneste de har felles, er at de ikke handler om turliv, telt eller termos! "Fotturar i Norge" blir brukt som erstatning for personnavn, et begrep, et sted, en bar, en hendelse... Jeg ser for meg at forfatteren har sittet i skrivehula si og hatt en plan om å skrive, men uansett hva han satte seg fore, har han mista tråden og begynte å tenke på nettopp fotturar i Norge i stedet. Resultatet ble som det ble: fornøyelig og originalt! Denne lånte jeg som ebok på biblioteket, ei genial ordning som gjør at denne ligger an til å bli gjenlest ved senere anledninger. Også denne anbefaler jeg, som de aller fleste andre som har lest den- ikke bare til de som er glad i natur eller tur, men også til de som bare er glad i gode bøker og originale historier.

Soloppgang med løfte om en fin dag

Til slutt noen bilder fra turen i går. Jeg er takknemlig, indelig, oppriktig og djupt inni meg, for at jeg ikke må sitte inne på et kontor og tenke på fotturene jeg helst skulle vært ute på! For meg er det bare å stå opp, fore hunder, få i seg litt frokost sjøl og legg i vei. Livet er tross alt best ute- og med lydbok på øret, får man til og med det beste fra flere verdener! I går hørte jeg ferdig Elena Ferrantes "Historia om det nye namnet", den andre boka i Napoli-kvartetten. Det skal jeg selvfølgelig komme tilbake til☺

Rudolf er på spa for å lade opp til den hektiske perioden han har forran seg

Så var vi på vei ned i dalen igjen. Ned i tåka. Ned i mørket.

Ps...
Mulig kronologien ikke ble så mye klarere av dette? Norge blir til- mennesker ødelegger skogen, andre prøver å verne- folk bare tenker på fotturer enten fordi det ikke er igjen noe naturlig natur, eller fordi de må på kontoret. Alt heng i hopes med alt- kloke ord fra Sigbjørn Johnsen, ikke Gro Harlem, som ofte kreditteres for sitatet.
Pps. Alle disse tre bøkene denner på en forunderlig måte en link til ei anna bok jeg nylig har hørt, "Slekters gang" av Jan Kjærstad. Omtale er på gang!

Morgen i Jenin & Det blå mellom himmel og hav

Susan Abulhawa

Morgen i Jenin- Lydbokforlaget/ Aschehoug, 2010
Oversatt av Ragnhild Eikli
Lest av Ingrid Vollan, Morten Røhrt og Duc Mai-The
Spilletid: 11 timer 10 minutter

Det blå mellom himmel og hav- Lydbokforlaget/ Aschehoug, 2015
Samme oversetter som den første boka, og det er fine Ingrid Vollan som leser denne også.
Spilletid: 8 timer 32 minutter

Dette er en lesehistorie som begynte med at jeg fikk et forhåndseksemplar av Det blå mellom himmel og hav fra Aschehoug Forlag. Jeg var helt brennsikker på at jeg hadde hørt Morgen i Jenin tidligere, og skulle bare friske opp litt før jeg begynte å lese nykomlingen. Så viste det seg at jeg slett ikke hadde hørt den første, jeg blandet den vel sammen med noe annet, da.. Nuvel.. Hvordan det var eller ikke var, så har jeg i hvert fall hørt begge bøkene nå, og jeg føler meg heldig som har fått med meg disse to kloke, dramatiske, rystende, rørende, fargerike, lærrerike og enda til litt magiske historiene!

Jeg antar at det er flere enn meg som ikke helt har skjønt hvordan allting egentlig henger sammen i Israel-Palestina-Gaza-araber-jøde-konflikta. Hvordan det hadde seg at staten Israel ble oppretta, hvordan det foregikk da palestinerne ble fordrevet fra landområdene sine, hvordan det har seg at så mange vestlige er Israel-vennlige. Her får man kanskje ikke alle svarene, men man får helt sikkert mange!

I Morgen i Jenin  fortelles familiehistorien til Amal, en av mange palestinere som litt etter litt så familien bli revet fra hverandre, helt til den nærmest var til intetgjort i årene mellom 1940 og årtusenskiftet. I kaoset som oppstod da palestinerne ble tvunget til å forlate Ein Hod, mistet familien Abuleheja den minste sønnen. Amal ble født etter interneringa, kjente aldri broren som forsvant, men barndommen, oppveksten- hele livet var likevel sterkt farget av hendelsen. Vi følger familien i flere generasjoner, til Amal sitter i et fremmed land, som siste gjenlevende gren på familietreet- før broren som nå er israeler/ jøde plutselig tar kontakt. Det ender med at Amal tar med seg datteren tilbake til hjemlandet, til tross for alt det fortsatt er forbundet med usikkerhet og fare.

Bok nummer to, er nok en familiekrønike, men av en litt annen sjanger. Den ahr flere lag, er litt mer sammensatt og kompleks: Der Morgen i Jenin først og fremst er direkte, jordnær og refererende, har Det blå mellom himmel og hav i tillegg et anstrøk av magi og myter.
Også her følger vi en bemerkelsesverdig og familie med usedvanlige, sterke kvinner gjennom flere generasjoner, fra flukten til Gaza til en forsøksvis normalisert hverdag i et isolert (og terrorisert) land.

Med sine elendige skjebner og hovedpersonenes evne til aldri å gi opp, gjorde begge bøkene veldig sterkt inntrykk på meg. Det er godt gjort å skrive både vakkert og usentimentalt (med et lite unntak for Nurs barndom, som jeg nesten oppfattet som litt karikert) om et så uendelig tragisk tema. Jeg har sett at andre har nevnt at forfatteren på langt nær har skrevet objektivt om kampen mellom disse to folkegruppene, men jeg håper virkelig objektivitet aldri blir viktigere enn følelser og engasjement når det er snakk om skjønnlitteratur!
Morgen i Jenin ble tatt vel i mot av både kritikere og lesere, og håpet mitt nå, er at enda flere skal få øynene opp for denne spesielle forfatteren og de uforglemmelige bøkene. Anbefales varmt og hjertlig- og gjerne som lydbøker! Alle de fire som er med som opplesere er skikkelig dyktige, og det er en fryd å høre på dem.

(Lydbøkene har jeg kjøpt sjøl, ettersom Lydbokforlagets mobil-app fortsatt gjør kjøp skummelt lettvidt ;o)

Bildet over illustrerer godt hvorfor skjønnlitteratur ikke nødvendigvis bør være objektiv eller "rettferdig". Livet er ikke objektivt eller rettferdig, det er i aller høyeste grad personlig, og oppleves rimeligvis ulikt for en israeler og en palestiner.