Hmmm... Dikt for barn... Kven les dikt for barn, slik bortsett frå ein og anna bokbloggar med håp om å knekke poesikoden og som byrjar med begynnelsen, altså dikt for barn?
Det eg lurer på er om barn har forutsetning for å ha noko utbytte av diktlesing? Ein ting er rim og regler med rytme og kanskje humor, men sånn derre heilt vanlege dikt utan rytme, og berre eit og anna bokstavrim- altså ikkje enderim som er den enklaste forma for rim? Dikt som ein på aller simpleste måte kan karakterisere som korte augeblinksbilete av tankar eller kjensler- har barn eit anna utbytte av det samanligna med "vanlege" forteljingar? I si tid vart eg lest mykje for, barnebøker av alle slag- bortsett frå dikt, dvs rim og regler fekk vi nok av og til, men aldri dikt som hadde ein meir "vaksen" utforming om ein kan kalle det det.
No har eg lese "Skogen den grøne" av Ruth Lillegraven- ein forfattar og poet som truleg er kjent for dei fleste bokbloggarar (ho fekk bl.a ganske forholdsvis mykje merksemd for "Urd" og "Manilahallen" samt fjorårets "Eg er eg er eg er" også det ei diktsamling for barn). Forlaget skriv blant anna: I Skogen den grøne følgjer vi eit barns undrande blikk på det som lever og hender i naturen rundt oss. Lillegraven tek den unge lesaren med inn i skogen – og inn i poesien. Boka er vakkert illustrert av prislønte Mari Kanstad Johnsen.
Joda, for meg fungerte dikta godt. Det var nok å kjenne seg at i, mellom anna spenninga ved å utforske ein ukjent sti, kjensla av å være lei og kjei av surr og bråk og familie, redselen som kan koma krypande når det mørknar eller skodda kjem, forundringa over dei aller minste krypa osb, men- her er det eit stort og viktig MEN eg ikkje kan sno meg vekk frå: eg har passert målgruppa med bort i mot førti år..!
Kan hende er det slik at kategorien dikt for barn, like gjerne kunne vore "dikt om barndom"? Kva er målet: å skrive dikt barn har utbytte av, eller å skrive dikt vaksne har lyst til å lese for barn? Hvis det er det siste som er tilfellet, trur eg ganske bestemt at ein kan finne passande dikt i mange andre diktsamlingar- det første som slår meg er Linda Klakken si "Åtte minutter" som kom ut i 2015.
...Og no som eg allereie har nemdt Klakken: eg har lese årets "Det fins et rom i meg som står tomt"- det kjem eit innlegg om den óg, det var trass alt "Diktsamlingar av året" som var tema i september-runden av Artemisias diktlesesirkel, og det er ingen grunn til å spare på kandisen ;o)
- og det er virkelig synd! Hadde jeg tatt meg sjøl i naken et par dager tidligere, hadde det vært håp, men sånn er nå en gang livet: hvis du mot formodning skulle rekke det toget, er det store sjanser for at noe annet uforutsett vil hindre deg i å følge planen- det kan nok godeste Anton skrive under på!
"Anton og andre flokkdyr" av Gudrun Skretting ville vært en fin-fin kandidat til BBP åpen klasse, men jeg innser at jeg er for sent ute til å smitte mange nok med nominasjonsentusiasme, og får nøye meg med å anbefale dere å lese ei knakande god ungdomsbok, kun for lesegledes skyld. Boka har allerede fått ARKs Barnebokpris for 2017. Prisen stemmes fram av titusen (!) femte-, sjette og sjuendeklassinger- og med all respekt å melde: det veier nok i hvert fall ikke mindre enn enn bokbloggerpris, stemt fram av noen titalls bokbloggere langt bortenfor målgruppa...
Apropos Bokbloggerprisen: I følge Wikipedia finnes den ikke en gang! Godt over femti litteraturpriser er lista opp, men noen Bokbloggerpris finnes altså ikke...
Uansett: jeg fant en videosnutt hvor forfatteren selv forteller om boka:
Dette er bok nummer to om Anton, jeg er så heldig at jeg ikke har lest den første, og går her og gleder meg til å lese (eller kanskje aller helst høre?) "Anton og andre uhell"- jeg må bare komme i mål med fjorårets etterslep hva gjelder halvleste bøker og uskrevne omtaler.
Vi møter altså Anton som skal begynne på ungdomskolen. Planen er enkel: han skal ligge lavt, ikke stikke seg fram, bare følge strømmen- være en anonym del av flokken på savannen... Nå går det jo ikke slik, for det er ikke mer en en aldri så liten forsnakkelse som skal til for at de kule gutta tar det for gitt at Anton er en av dem. Anton føler seg dratt mellom lojaliteten til de gamle vennene, og ønsket om å bli en del av den kule gjengen. Forviklinger, unnamanøvre og nødløsninger står i kø, og humor og alvor går hånd i hånd når han skal prøve å sjonglere de forskjellige rollene.
Forfatteren briljerer og skinner når hun ved hjelp av naturfag om flokkdyr, gnuer, løver og survival of the fittest, dyrens overlevelsesteknikker, språk og signaler trekker paralleller mellom livet på en ny skole og livet blant løver, antiloper og elefanter. Å være en overlever på ungdomskolen er ingen enkel operasjon, og for å si det med Antons egne ord:
Jeg kjenner det langt inn i sjelen: Survival of the fittest er noe dritt.(...)
For hvem har sagt at det skal være øverst og nederst? Hos menneskene? Hvem har sagt at Karl og Sindre er på toppen, og at Ole og Karoline er i bånn? Og hvorfor snakker ingen om innerst? Eller ytterst? Det er jo mye, mye viktigere. Men jeg er sint på meg selv også. Fordi jeg har prøvd å gli hele denne høsten, som en slags geléklump uten vilje. En som kan formes og skvises og passe inn der andre vil ha meg. Det er nemlig ikke alltid man bare kan gli. Noen ganger må man velge.
Ei sjarmbombe av ei bok! Den er fornøyelig og morsom, med dybde og et klokt budskap. Vi blir kjent med de mest sjarmerende og elskelige nedrene du kan tenke deg, og krysser fingre for at Anton både skal klare å stå opp for seg selv og backe opp de andre som trenger en klapp på skuldra og noen å støtte seg til. Det handler om identitet og vennskap, lojalitet og om verdien av noe så enkelt som det å være snill.
Det er mulig det var jeg som var i det emosjonelle hjørnet, alternativt at den siste skvetten med rødvinsgløgg ble litt for drøy, men jeg ble faktisk rørt og kan ikke skjønne annet enn at boka er et perfekt virkemiddel for å vekke leselysta hos publikum omtrent på samme alder som Anton. Vi som har passert tenårene for flere tiår sida, kan bare glede oss over at forfattere og forlag satser og tar ungdom på alvor!
April nærmer seg slutten, og jeg har lenge tenkt at jeg skulle skrive et innlegg med noen av de diktsamlingene jeg vil anbefale som alternativ til månedens BBP-samlesing. "Um sakne springe blome" ble som ikke akkurat noen innertier for meg, men det betyr selvfølgelig ikke det samme som at jeg mener den er dårlig- på ingen måte!! Poesi er antakelig den sjangeren som er aller mest avhegig av at tekst og leser spiller etter de samme notene, eller som er litt avhengig av kjærlighet ved første blikk, lyrikk er ord uten støttehjul! Med dikt er det som regel sånn at de treffer med full tyngde, eller de treffer ikke i det hele tatt. Her er kort om et knippe diktbøker jeg har gledet meg over- og som er mye enklere å forstå seg på enn nevnte blomster...
Få har nok gått glipp av de glimrende omtalene som har haglet over Lothes debut. Dikterstemmen er tydelig og gjennkjennelig, og diktene preges av skarphet, humor, selvinnsikt og selvforakt. DIktene er akkurat som bildet på framsida av boka: de begynner på en måte som gjør at du tenker ditt om fortsettelsen, og når du kommer til slutten har det hele skapt seg om til noe helt annet. Overraskelser, varisjon, punchlines og knyttneveslag, er ei grei oppsummering!
Så lenge håret mitt vokser
og neglene gror
vet jeg at jeg dør litt, hver dag.
"Åtte minutter"
av Linda Klakken
Flamme Forlag- 2014-109 sider- ebokbib.
Forlaget skriver blant annet:
Det tar drøyt åtte minutter for sollyset å reise fra sola til jorda. Åtte minutter og tjue sekunder, for å være nøyaktig. Hvilket betyr: Om sola var en nattbordslampe man kunne tenne og slukke, ville det også tatt åtte minutter (og tjue sekunder) fra lyset gikk til det ble mørkt her nede. I løpet av den tida rekker du å lese et dikt, men neppe en novelle og aldri i verden en roman. Noe som kanskje gjør poesien til den mest apokalyptiske sjangeren?
Det blir underfundigheter og fornøyeligheter av en sånn tilnærming til livet! Brillefint å kunne plukke fram denne innimellom for å få justert svart-hvitt-balansen i nye og ne.
Samlaget- 2016- 67 sider- leseeksemplar frå forlaget
Heime-Trondheim-fjellet, dialekt- nynorsk- dialekt. Samlinga er delt i tre, og blir tilsamen ei fortelling om heimbygda, familiehistoria, eit forsøk på å bo i by og til slutt det å koma heimat til det som er heime på rett. Skiftinga mellom dialekt og nynorsk er med på å framheve alle forskjellane som kjem fram om ein prøver å flytte røtene sine.
Til glede for alle dykk "Um-sakne-tilhengarar" kan eg legge til at denne diktasmlinga av fleire har vorte nevnt i same andedrag som den kløpulver-boka. Tema er sjølvsagt ikkje det same, men at språket kan synast uvant, og at høgtlesing kan vere ein triks for å få til flyten- det har dei utvilsamt til felles.
Då eg skulle skrive om boka, snubla eg over ei filmatisering av det første diktet, og dét må eg sei: dikt i filmformat gjorde seg overraskande bra!
"Dette skjer ikke"
av Ida Lórien Ringdal
Tiden Norsk Forlag- 2017- 78 sider- ebokbib
Nok en ung kvinnelig diktdebutant som skriver så treffende at selv de som ikke er liker å lese dikt lærer seg linjer utenat og nærmest teppebobmer diverse sosiale kanaler med sitater, liker-klikk og tomler opp. Det i seg selv er fornøyelig å være vitene til! Romantiske, sarkastiske, bakrus-fornemmende, selvforaktende,
morsomme, fornøyelige, triste, tvetydige, bittersøte dikt som ofte
stuper kråke eller snubler i fortauskanten slik at slutten står opp-ned i
forhold til åpningen.
Absolutt verdt å få med seg!
Så har vi en litt annen kategori dikt, nemlig de med barn som målgruppe. For meg er dette litt svevende. Rim og regler for barn er lett forståelig, det blir på en måte sanglek, men dikt uten rim eller rytme- kan det fungere for unger? Og ikke minst: leses de for barn, eller leser voksne diktene for sin egen del?
Mange av dikene i disse bøeken er av typen "moro-dikt", og det vil jeg tru slår an hos de fleste, andre har illustrajoner som kan fenge målgruppa.
"Farmor er hippi"av Målfrid J. Frahm Jensen og Per Dybvig (ill.) har faktisk undertittel "Barnedikt for voksne", og den gav jeg faktisk terningkast 6! Diktene har god rytme, mange går på rim, pennetegningene er fornøyelige og humoren varm smårusa hippie-surrealistisk. (Utgitt på Commentum Forlag, 2015, eBokBib))
Ruth Lillegravens "Eg er eg er eg er" vil jeg til tross for undertittelen "dikt for barn" kategorisere som voksendikt om barn. De er underfundige, "natur-drømmende", men ofte litt for svevende og tåkete til at jeg trur det vil fungere spesielt godt som høytlesing for barn, jeg trur de vil miste interessen ganske fort. Kan hende det kan være fint for litt større barn å lese diktene selv? Diktene er hva jeg vil kalle "personlige", så mange vil sikkert kvie seg litt eller synes det blir kleint å lese sammen med foreldre- men hva vet vel jeg? Som ikke er i målgruppa, og heller ikke kjenner så altfor mange som er det...! Diktene henger sammen og danner en liten historie, og de er fine å lese for å skjønne litt mer av det som foregår i et ungt hode :)
Mari Kanstad Johnsens illustrasjoner er enkle og sarte, og slett ikke fargerike med mange detaljer, som man ofte forbinder med barnebøker. Når det er sagt: barnebøker som appellerer til voksne lesere, er antakelig de beste! Les gjerne hva som skirves på NRKs litteratursider. (Utgitt på Samlaget, 2016, eBokBib) "Bjørkebokstavar" av Hilde Myklebust ligner i uttrykk på "Eg er eg er eg er", men har kanskje litt mer humor og snert? Også her blir det ei historie hvis man leser diktene sammenhengende, men uten rim, og rytmer det kan være vanskelig å få tak på, blir det trolig ikke lett å holde på interessen til alle små tilhørere ved høytlesing. Kan hende jeg tar aldeles feil! Kan hende er små bokvenner i dag mer vant til forskjellige uttrykk enn vi var da jeg selv vokste opp på syttitallet?
Tone Lilengs illustrasjoner er sarte, stemningsfulle og mer detaljerte enn de er hos Lillegraven/Johnsen, og er fine suplement til diktene. (Utgitt av Samlaget, 2015, eBokBib)
"Mormors gebiss" av Jakob Martin Strid er den eneste av diktbøkene "mine" som er oversatt, og det bærer den litt preg av. Uansett er dette den av bøkene jeg trur vil være mest underholdene for barn- så er det da også rim det dreier seg om. (Og det er nok rim-formen som gjør at språket halter lett). Illustrasjonene er fargerike, detaljerte og ikke minst fornøyelige- godt egna for diskusjoner og videre dikting. I tillegg til at diktene, rimene og reglene er originale og morsomme, er mange av dem frydefullt politisk ukorrekte, og jeg håper virkelig ikke at det kommer noen forståsegpåere drassene med streng pekefinger og problematiserer at forfatteren lager humor blant annet av fordommene våre. Her treffer vi feite Medister-minister Fister, norske nudister med uærlige hensikter, et araberkomplott som stjeler rabarbrakompott, rasende menn og flyvende fisk, små hunder og sure løver, øde islandskap, underlige familier og ikke minst et par klaprende gebiss. (Utgitt av VigmostadBjørke, 2017, leseekseplar fra forlaget)
*****************
Med dette håper jeg alle kan finne noen dikt eller diktsamlinger som ikke gir allergiske reaksjoner. Det fine er jo at det alltid finnes noe for enhver smak, det gjelder bare å ta seg tid til å lete- eventuelt være streng mot seg selv, å legge bort det som ikke fenger. Jeg har en følelse av at det er flere enn meg som godt kan bli flinkere til å avblåse leseprosjekter som ikke svarer til forventningene. Livet er for kort til å bruke tid på bøker som ikke fenger- og det er ikke retteferdig verken mot forfatter/ dikter eller bøkene å presse seg til å lese ferdig når den dårlige opplevelsen kanskje bare skyldes feil tid og sted. Bøker lider ikke når de står i hylla, men jeg trur ikke de føler seg spesielt bra hvis de oppdager at de bare blir lest på trass ;o)
Skippetak gjør seg godt i kjappe samleinnlegg. Dørstokkmila forseres lettest hvis man dropper all planlegging og bare kaster seg uti det!
Fine, fargerike, fristende framsider!
Maretorn av Tone Almhjell er en frittstående oppfølger til Vindeltorn som fikk mye oppmerksomhet og positive omtaler da den kom i 2013. Jeg har lånt boka på biblioteket, men den finnes også som lydbok.
Etter at Lin flyttet til byen, er Niklas det eneste barnet som er igjen i bygda Sommerhjell. Om nettene plages han av mareritt om den døde moren, men han har fortsatt med fantestrekene sine, og spesielt går det ut over bonden Molyk. Denne gangen åpner han grinda og lokker med seg sauene til skogs, men det går ikke helt som han hadde tenkt; en av sauene blir drept av et udyr ingen kan si hva er. Det eneste som er sikkert er at det ikke er et av de kjente rovdyrene, at hele bygda og alle dens innbyggere er i fare- og at Niklas er den eneste som kan redde dem. Sammen med ei gaupe som kan snakke, finner han ut hva som skjer; hvor beistet kommer fra, hvordan bekken har blitt forgiftet, og ikke minst hvor kilden til alt det fryktelige finnes. Sammen må de kjempe seg fram til byen Sønder i Edelgard som ligger i en parallellverden til Sommerhjell, skapt av fantasier, drømmer og mareritt, befolket med barns avdøde kjæledyr. Der møter de dyrlinger og villhjerter, dyr som snakker og går på to ben. De går sammen om å bekjempe den fryktede Spurvekongen, trolldom og svartekunst.
Dette høres unektelig ut som en litt lettvint historie, men målgruppa er oppgitt til å være barn og ungdom, 9-13 år, så man må ha det i bakhodet når man leser. Dette er en tradisjonell fantasy-roman, men absolutt original nok med et helt eget univers, et imponerende, særs fargerikt og truverdig"persongalleri", onde og gode krefter som slåss mot hverandre. Her er mystikk, spenning, moral, humor, engasjement, framdrift og uventede vendinger. Språket er frydefullt variert og gjennomført, noe som varmer et lesehjerte litt ekstra; forfattere (og forlag) som ikke velger enkle snarveier, men som tar sine unge lesere på alvor.
Jeg likte både denne og "Vindeltorn" veldig godt, men likevel sitter jeg igjen med en litt sår følelse etter endt lesing. Jeg skulle jo lest dem da jeg var ti, ikke godt over førti! Fantes det slike bøker på åttitallet, eller gikk det mest i Frøken Detektiv, Bobseybarna, bøker fra engelske internatskoler og dess like? Det var bokklubber med ganske ensartede bøker, og jeg kan ikke huske en eneste fantasy. Fantes de andre steder? Hadde (skole-) bibliotekene andre steder større utvalg? Var de voksne flinke nok til å peke ut godbitene- og er de det nå??? Nå har jeg rota meg bort fra stien og det er vel greit å komme seg tilbake på sporet:
Boka anbefales varmt og hjertlig til barn, unge og voksne som er glad i dyr, bøker, fantasy og gode historier!
Neste bok ut, er ei bok jeg har gleda meg til å lese lenge! Ikke bare har jeg gleda meg lenge, jeg har hatt den stående i hylla lenge også. Og jeg har begynt på den utallige ganger, men satt den pent tilbake på plass igjen, av den enkle grunn at jeg rett og slett bare gir opp når jeg skal lese engelsk. Jeg skjønner jo selvfølgelig hva jeg leser, ett og annet ord forsvinner sikkert, men i det store og hele går det bra- det er bare det at jeg lett mister flyten, er redd jeg går glipp av viktige undertoner osv. Vel, nå er MÅNEKRØNIKEN endelig på vei ut til norske lesere, på norsk! Det jubles og gledes for man kan jo ikke se for seg at forlaget har tenkt noe annet enn at alle fire bøkene skal oversettes? Det ville i så fall vært tidenes dårligste aprilsnarr- helt utenom all verdens kalendere og kutyme. Gud forby!! Tilbake til boka. Cinder er altså første bok i Månekrøniken av Marissa Meyer, en serie med fire bøker der gamle eventyr er omskrevet og får nytt fantasy-liv i en helt annen setting enn det vi er vant til. Boka er oversatt til norsk av Tore Sand og jeg har fått lese-eksemplar av forlaget, Vigmostad & Bjørke. Cinder- Askepott. Kyborgjenta som vokser opp med to stesøstre og ei ufyselig slem stemor som helst ikke vil vite av Cinder, det var den avdøde stefaren, en kjent vitenskapsmann som ville at familien skulle forbarme seg over den foreldreløse jenta. Nå bor de i en trang leilighet i post-apokalyptiske New Beijing, fjerde verdenskrig var over for ei god stund sida, sivilisasjonene og allianser er bygget opp litt annerledes enn det vi kjenner i vår tid, men det er lett å orientere seg og å se for seg hva som kan ha skjedd. Nå trues menneskene av en dødelig pest- og av et utenomjordisk folk med ei dronning som har evnen til å hjernevaske menneskene rundt seg og som også vil ha herredømme over jorda. Da den ene av søstrene til Cinder blir rammet av letumose, den uhelbredelige sykdommen, beskyldes Cinder for å være smittekilden, stemoren overleverer henne dermed til forskningsprosjektet som fortvilet prøver å finne en kur- hvilket betyr at hun kommer til å bli påført smitte for å teste ut mye medisiner og vaksiner. Som igjen betyr den sikre død. Kampen for overlevelse er i gang... Nå er jo dette et eventyr, det er gode og onde krefter- det er til og med en singel prins som skal holde kroningsball, det er forbudt kjærlighet, hemmeligheter på ulike plan, spenning på høyt nivå og et lesehjerte som banker litt ekstra intenst! Man kan sikkert lese både moral og lærdom inn i dette eventyret slik man kan i de tradisjonelle, men ærlig talt: jeg lot meg bare rive med i fantasien og frydet meg over hvilken geinistrek det var å plukke fram eventyr alle kjenner, for så å gjøre dem om til noe helt annet!
Konklusjon:
Hurra! 407 sider med superunderholdning og spenning- og enda er det mer i vente!
Ettersom jeg nå er så godt inne i fantasyens og dystopienes verden, vil jeg minne om ei bok som overraskende nok fortsatt har gått under radaren til veldig mange bokbloggere. Det passer bra å trekke den fram igjen nå, for før helga ble den tildelt Kritikerprisen for beste barne- og ungdomsbok fra 2016:
Intet mindre enn en glimrende ungdomsroman og Linnea og Max som egentlig ikke kjenner hverandre, men de har gått på samme skole og dermed vet hvem den andre er. Av ulike årsaker er de plutselig helt alene, alle offentlige institusjoner har rast sammen, kriminelle bander kjemper mot hverandre, ondskapen blomstrer, vold og grusomheter blir dagligdags og i en slik verden er det ingen som tør å stole på noen andre enn seg selv. Spørsmålet er om det virkelig er mulig å klare seg helt alene, eller om man rett og slett må ta sjansen på at noen ikke bare er egoistiske, men også kan tenke seg å hjelpe? Skremmende aktuelt! Mennesker fra vårt eget land drar til kriger vi strengt tatt ikke vet altfor mye om, de ofrer livene sine, men vi som sitter igjen her på berget føler også frykt, for hva om deres deltakelse kan føre til at terrorister retter søkelyset mot vårt fredlige hjørne av verden? Det blir plutselig påtrengende nært... En tvers i gjennom sterk, mørk og truverdig roman som løftes av et lyst og variert språk, rikt på metaforer.
Denne hadde jeg høyt opp på nominasjonslista til Bokbloggerprisen, men all den tid det virker som få har lest den, forsvant den ikke overraskende ut i det store intet. Desto mer gledelig er det selvfølgelig at den nå har fått en av de norske litteraturprisene som faktisk henger høyest av alle! Det er bare å bøye seg i hatten og slutte seg til gratulantene!
Og apropos litteraturpriser.... Visste dere at Bokbloggerprisen i følge O Store Wikipedia ikke eksisterer? Det gjør derimot både Sunnmørsprisen, Prost Alfred Andersson-Ryssts fond og førtisju-47- andre. Tenker Tyra er glad for den Kritikerprisen jeg, en nominasjon til en pris som ikke en gang finnes henger liksom ikke like høyt!
Det hele var over på mindre enn et minutt. De to guttene, som for bare et øyeblikk siden hadde oppført seg som ville aper, krøp sammen ved vindusrekka. De håper at ingen ser dem, tenkte Linnea, men alle ser dem. Og de to mennene som akkurat hadde kommet inn, de så dem best av alle. Den ene hadde en pistol i hånda, den andre hadde sin i beltet, begge hadde digre vernesko, mørke gensere, glattbarberte hoder. Mennene gikk raskt gjennom rommet. De gikk som om de visste hvor de skulle; de gikk rett mot hver sin gutt som de så dro mellom pultrekkene og ut mot inngangsdøra. Læreren stod som forsteinet oppe ved tavla. Hun hadde hendene i været og beina spredt fra hverandre, livredd for våpenet som akkurat hadde vært rettet mot henne. Ingen sa noe. Klasserommet var stillere enn det noen gang hadde vært.
Slik begynner ungdomsromanen "Mørket kommer innenfra" som har fått oppsiktsvekkende gode kritikker blant annet av NRK og Dagbladet (terningkast 6). Forfatterens forrige bok var "Det blir pinlig uansett", en e-post-roman hun skrev sammen med Bjørn Sortland, som også fikk en god del positiv oppmerksomhet, kanskje spesielt blant bokbloggere. Jeg har stor tru på at denne også vil få mange tilhenger etterhvert!
Med bortføringa av de to skoleguttene, er det ikke lenger mulig å bagatellisere eller bortforklare. Det ER unntakstilstand- det er faktisk krig! Ei voldelig militant opprørsgruppe går til kamp mot påstått korrupte myndigheter. Det er ikke mye som fortelles om konflikten, det er hvordan den påvirker menneksene som er viktig. De kaotiske forholdene gjør at hovedpersonene Linnea og Max blir alene igjen i byen, og hver for seg må de ta stilling til hvordan de skal klare å overleve uten noen voksne å støtte seg til. De må ta valg de aldri hadde forestilt seg at de skulle ta, og de blir tvunget til å gjøre ting de aldri hadde sett for seg at skulle være nødvendig eller mulig.
Det første som dør i en krig, er sannheten.
Fra hver si side av konflikten, forteller de sin historie, begge preget av forvirring, sinne, redsel og fortvilelse. Eterhvert blir det klart at de til tross for at de i utgangspunkt står på ulik side, både må forholde seg til hverandre og hjelpe hverandre.
Dette er ingen dystopi, og det er ikke en roman om to gjennom-uselviske og opp-ofrende ungdommer. Det er en intens krigsroman, om hvor vanskelig og forvirrende en krigssituasjon kan være, og om hvordan en handlig som er god og riktig fra et perspektiv, kan være skikkelig krise fra et annet. I ytterste konsekvens kan det bety at å redde ett liv, kan føre til døde for et annet. Å velge rett er ikke alltid å gjøre bare gode ting.
Dette kunne blitt en tvers igjennom dyster roman, men mye takket være det blomstrende, billedrike og lettleste språket, ble det også en leseopplevelse preget av håp- leseren får trua på at det kommer til å gå bra til slutt, at det finnes en løsning og at de finner ut av det..
Konklusjon:
Knallgod ungdomsroman med engasjerende historie og glimrende språk, som også kan/ bør leses av voksne. Anbefales varmt, gjerne med tanke på en mye omtalt bokbloggerpris.
Dette er to bøker som foreløpig og på forunderligvis har sneket seg fullstendig ubemerka under radaren til bokbloggere flest- i hvert fall har jeg ikke klart å finne noen som har omtalt disse unike bøkene som først og fremst retter seg mot barn, men som jeg er overbevist om at voksne lesere vil sette minst like stor pris på! Legenden om Sally Jones ble utgitt på norsk av Cappellen Damm i 2009. På forlagets nettside står det at boka er midlertidig utsolgt- det må vel forhåpentligvis bety at de har planer om å trykke nye opplag? For de utålmodige er bibliotekene et godt alternativ, hvis man da ikke velger å legge til boka på originalspråket (svensk) i e-bokhylla si. Jeg kjøpte den hos Adlibris til den nette sum av 45,- kroner.
Historien om hvordan gorillaen Sally Jones endte opp hos menneskene er helt unik i hvordan forfatteren- som også er illustratøren- har kombinert ord og bilder. Selv om historien i seg selv er både gripende og spennende, med eksotiske dyr, onde mennesker, overraskelser, svik og kjærlighet, er det de fantastisk detaljerte og forseggjorte illustrasjonene som gjør det største inntrykket. Dette er ei bok barn kan lese selv, også uten å kunne lese, men jeg ser for meg at den kan danne grunnlag for mange fine samtaler mellom barn og voksne- og som nevnt: voksne lesere som vet å sette pris på et skikkelig godt eventyr, har virkelig en skatt som venter her!
I år kom en såkalt frittstående oppfølger til "Legenden om Sally Jones", og det var da jeg leste katalogen for Litteraturfestivalen på Lillehammer (hvor jeg ikke var...), at jeg fant denne i vrimmelen av omtaler, tips og nyheter. Nå som jeg har lest (og studert) begge bøkene, er jeg enig i at det slett ikke er en forutsetning å ha lest den første for å få fullt utbytte av "Morderens ape", men som alltid er det fint å ha med seg forhistorien- og hvorfor skulle man ikke unne seg to fantastiske eventyr?
For det er jo det dette er! Fantastiske eventyr- til og med eventyr på syv hav, for når Sally Jones endelig blir kjent med Chiefen, den finske maskinisten Henry Koskela, kan man aldri vite hva som kan skje. Gorillaen blir først og fremst en fremragende mekaniker, hun har teft og innsikt, og det er ikke den ting hun ikke kan reparere. Det som kunne blitt et rolig og harmonisk partnerskap, blir noe helt annet da Chiefen blir lurt opp i stry, med det resultatet at han blir anklaget og feilaktig dømt for et mord. Sally Jones må både prøve å overleve blant menneskene og bevise at Koskela er uskyldig. Dette byr selvfølgelig på store utfordringer, men også nye eventyr og opplevelser da hun til alt hell finner to mennesker som forbarmer seg over henne, gir henne husrom, trygghet, arbeid og støtte.
Det geniale er at det er Sally Jones i egen høye person (kan man si det om en gorilla?) som skriver historien på en Underwood No.5 1908-modell, ei skrivemaskin hun selv har satt i stand. Og om det er utrolig, så er det i tillegg overbevisende! Jeg lar en skrivekyndig gorilla fortelle meg de mest fantastiske historier, om korrupte kirkeledere, våpensmuglig, en styrtrik, eksentrisk, flygal indisk maharaja, om trepulkede dromedarer og en italiensk trekkspill-virtuos, og jeg trur på hvert eneste ord, jeg stiller ikke ett eneste kritisk spørsmål, men lar meg fascinere av detaljrikdom, fantasi og igjen disse fantastiske illustrasjonene hvert kapittel åpner med. (Det heter visst vignetter... så har vi lært det...)
Begge bøkene har fått den svenske August-prisen, "Morderens ape" hedret er i tillegg hedret med intet mindre enn Nordisk Råds Litteraturpris for barn og unge i 2015- det borger for kvalitet, mens jeg garanterer for underholdningsverdien! Terningkast 6- og favoritt-stempel hos bokelskere.no.
Fredag leste jeg- eller jeg leste og studerte- den nye Astrid Lindgren-biografien til Agnes-Margrethe Bjorvand og Lisa Aisato. Dette var ei bok jeg har venta på lenge, og som jeg hadde høye forventninger til. Gledelig nok oppfylte den alt jeg hadde av ønsker og vel så det. Jeg konkluderte akkurat som Dagbladet gjorde i går, lørdag: terningkast seks og årets absolutte julegavefavoritt til barn og voksne som er glad i bøker og vakre illustrasjoner! (Det er mulig artikkelen i DB krever innlogging)
Jeg tar nok ikke munnen for full hvis jeg sier at alle som har vokst opp i vårt hjørne av verden kjenner Astrid Lindgren og hennes eventyrlige, magiske og til tider hjerteskjærende barnebøker. Jeg skyter nok heller ikke over mål hvis jeg påstår at veldig mange i Norge kjenner til Lisa Aisato og hennes fabelaktige illustrasjoner. Når det kommer til forfatteren Agnes-Margrethe Bjorvand, kan det nok hende flere er litt i villrede, men for de innvidde er hun en kjent Astrid Lindgren-entusiast, og har de siste årene oversatt flere bøker både om og av Astrid Lindgren i tilleg til at hun er universitetslektor og har skrevet mye forskjellig om barnelitteratur, også lærebøker om emnet.
Boka tar raskt og kronologisk for seg livet til den kjente forfatteren, og til tross for at dette er ei bok først og fremst skrevet for barn, har man ikke utelatt de litt mørkere sidene ved livet. Både at hun fikk et barn utenfor ekteskap og at barnet bodde i fostehjem de første årene, at ektemannen Sture var alkoholiker, samt emner som ensomhet og sorg er tatt med. Dette er gjort på en ærlig, men ikke utbroderende måte- akkurat slik at barn kan ta det innover seg uten at det blir for dominerende. Bakerst i boka er viktige årstall og hendelser, for eksempel når de ulike bøkene kom ut, fødsler og dødsfall, lista opp. Teksten er rik på detaljer og dermed lærerik også for voksne lesere- det skinner godt gjennom at Bjorvand er ei dame med stor kjærlighet til- og kunnskap om Astrid Lindgren både som person og forfatter!
Nydelige bilder og kloke ord
Illustrasjonene er et kapittel for seg. Vi er mange som er glad i Lisa Aisatos vakre tegninger og bilder, enten vi kjenner dem fra barnebøkene eller som illustrasjoner til Jesper Juuls spalte i Dagbladets helgemagasin. Hun er rett og slett en stor kunstner med en helt spesiell evne til å formidle hele spekteret av følelser og stemninger. Her har hun tatt utgangspunkt i gamle fotografier og de originale tegningene fra lindgrenbøkene, og satt sitt eget preg på de kjente skikkelsene. Flere steder er fantasifugurer og virkelige mennesker med på samme side, noe som er med på å understreke at Astrid ofte bygde karakterene og fortellingene sine på folk og opplevelser fra virkeligheta.
Lasse og Emil hjemme på Näs
Boka med sine 108 sider er utgitt av Cappelen Damm, og har du lyst til å smugkikke litt ekstra i boka, kan du gjøre det HER -det er selvfølgelig noe jeg oppfordrer dere til å gjøre, da blir dere garantert overbevist om hvor vidunderlig fin denne boka er. Dere kommer til å gi den bort i julegave til både små og store- og til dere selv ;o)
Har du tid og lyst til å sjekke andre smakebiter, er det som alltid på en søndag muligheter for det hos Flukten fra virkeligheten ;o)
Kalde fakta:
-helt fersk ungdomsbok (målgruppe 14+)
-forfatteren er debutant
-boka er på 214 sider
-leseeksemplar overraskende mottatt fra Schibsted forlag.
-før jeg begynte å les, var jeg skeptisk til om dette var ei sånn derre kuul bok, men leste den likevel...
-boka handler om (seksten år gamle) Gunn som sammen med Chris (mora flytter fra bartebyen Trondheim til Tromsø etter at bestemora døde. Gunn var ikke av de populære i klassa hun kom fra, men har et håp om at flyttinga kan gi henne en sjanse til å endre på akkurat det. Det begynner bra; Karianne som er den mest omsverma jenta av alle på skola, er nysgjerrig på henne og synes hun er tøff. Men seriøst: hvor lenge kan man være spennende når man kjører en gammel traktor i stedet for scooter, og spiller kassetter med Jahn Teigen og DDE?? Det er ikke bestandig så mye som skal til før man faller i unåde, og det er ikke lett å holde seg inne med de rette når man ikke har oversikt over hvem som er hvem- og ikke minst: hvem som er sammen med hvem! For å gjøre livet enda mer komplisert, vet ikke Gunn hvem faren hennes er, Chris er umulig å forstå seg på, den ene slamkryperen holder på å ta livet av den andre, og mormor har blitt til ei skrikende måke med brukket vinge...
Varme anbefalinger:
Jeg begynte som nevnt ganske skeptisk, men nå som boka er lest, må jeg si meg enig med Jon Ewo som er sitert på framsida:
Ei innmari bra bok! Tøff og øm på samme tid.
Forfatteren har på mesterlig vis klart å formidle hvor usikker man kan være og hvor vanskelig det kan være å finne seg til rette i et nytt miljø, på et nytt sted. Forholdet mellom Gunn og moren er varmt og nært beskrevet, selv om Gunn kanskje ikke bestandig føler at det er de to ordene som beskriver forholdet deres best. Savnet hun føler etter bestemora og måten hun takler det på, er også fint fortalt. Pesrongalleriet og samspillet mellom de ulike aktørene er med andre ord truverdig. Språket er friskt, flyter lett og fint, men hvorvidt det gjenspeiler "ungdomsspråket" riktig, har jeg ingen anelse om, all den tid jeg ikke kan påberope meg å være i målgruppa. Humor, originale detaljer og en gjennomført varm, rørende og spennende hstorie, gjør at jeg gir boka -og forfatteren!- tommel opp og spår at dette kan bli ei populær bok.
Ettersom jeg ikke er i målgruppa, synes jeg det kunne vært interessant å finne ut hva dommen fra en fjortenåring ville blitt, så jeg sender boka videre til E. som faktisk både er i målgruppa OG glad i å lese! Oppdatering kommer så snart hun har gitt tilbakemelding ;o)
Forresten: Hvert kapittel begynner med et kort blogginnlegg fra mystiske, anonyme Kong Salkin- en av de mange finurlige detaljene jeg likte aller best ved boka! Sjekk linken!!!
Når alt er fint,
kan det bare gå dårligere.
Når helvete bryter løs,
kan det fortsatt bli verre.
Lagt inn av Kong Salkin
En annen link dere kan sjekke, er denne- Mari har samla inn ymse smakebiter denne søndagen også!
Jeg kan ikke påberope meg å være en erfaren dystopi-leser, men nå har jeg altså hørt Elisabeth Vatn lese Divergent av Veronica Roth- og det har utløst ei lita krise i heimen. Dette er nemlig bare den første boka i en triologi; bok nummer to, Opprøreren, er allerede gitt ut på norsk, mens den tredje, Allegiant, foreløpig bare finnes på engelsk- og da er jeg kanskje like langt? Jeg kan jo så klart lese bok nummer to, men jeg er så elendig til å lese engelsk at der blir det foreløpig stopp uansett til det kommer en norsk oversettelse, og jeg blir gående der i uvisshet om hvordan alt ender...
Så begynner jeg å tenke at dette er jo ungdomsbøker- kanskje jeg skulle tatt sjansen på å lese den på engelsk likevel? Det er jo ikke akkurat kjernefysikk og nanoteknologiske rapporter dette her? Å vente på at de to siste skal komme som lydbøker, er vel igrunn utelukket, enda så godt denne var lest... Tålmodighet er litt mangelvare, for hvem kan vel sitte rolig og vente på neste, nå som det akkurat har brutt ut krig mellom fraksjonene og Four etter alle solemerker vil bli tatt av dage? (Nå skjønner jeg jo at akkurat det ikke kommer til å skje, men det er jo nesten like spennende å få visst hvordan han kan slippe unna De Lærdes leder!!) Jeg kan jo sende noen e-poster til forlagene og spørre hvordan de ser for seg framdrifta ;o)
Her er det ikke noe forsiktig innledning som forklarer hvordan samfunnet har blitt som det er. Det er rett inn i handlinga. Beatrice har fyllt seksten år og da er det tid for å velge hvilken fraksjon hun vil vie livet sitt til. Hun har vokst opp i en familie av Uselviske, men testen alle må gå gjennom før de bestemmer seg, gir ikke et entydig resultat, det eneste hun er sikker på, er at hun ikke kan passe inn hos De Sannferdige, og at hun avskyr De Lærde. Helt fram til sermonien, er hun i tvil. Da bråbestemmer hun seg for å gå over til De Fryktløse. Samfunnet er nemlig delt inn i fraksjoner. De lever adskilt fra hverandre og har helt klart definerte oppgaver. Til å begynne med var nok dette et ryddig og greit opplegg, men etterhvert har det blitt mer og mer misunnelse og mistenksomhet mellom de ulike gruppene.
Beatrice er det eneste som velger å forlate De Uselviske for å prøve seg på De Fryktløses rekrutteringsprogram. Der blir hun stemplet som stivpinne, og må kjempe både mot mistenksomhet, uærlige knep- og det faktum at hun for alt i verden ikke må avsløre at hun er divergent; hun har flere og sterkere evner enn de aller, aller fleste andre. Dermed utgjør hun en trussel mot fraksjonslederne- og avsløres hemmligheten er hun i livsfare!
Oioioi... Jeg trur jeg må gjøre noen omrokkeringer på leseplanene mine for sommeren. Kankje jeg til og med må utfordre engelskvegringa mi...
Det er vel kanskje litt overflødig, men jeg bør vel ta med at jeg anbefaler boka ;o)
Schibsted 2013/ Lydbokforlaget 2014
Lest av Elisabeth Vatn (Tommel opp for ny og dyktig oppleser!)
Ca 11 timer og 50 minutter spilletid.
Lydfila har jeg kjøpt sjøl.
Jeg har stifta bekjentskap med en ny svensk krimforfatter og dermed også nye krimhelter, så hvis det fortsatt er noen som lurer på hva de skal velge som årets påskekrim, kan jeg komme med et par tips ;o)
Kristina Ohlsson er kjent for serien med Alex Recht og Fredrika Lundell i hovedrollene, og jeg har lest bok nummer fire, "Paradisoffer" fra 2013. (Gyldendal, 438 sider oversatt av Inge Ulrik Gundersen.) Nå er bok nummer fem klar, den heter "Papirgutten" har fått gode kritikker, og jeg har allerede lagt den inn som lydfil på mobilen og har dermed min påskekrim klar!
En fullasta Boeing 747 letter fra Stockholm med kurs for New York, men kort tid etter avgang blir det klart at flyet er truet. Av kaprere, terrorister- eller kanskje av flykapteinen selv! Det har blitt framsatt krav til myndighetene i både Sverige og USA, men ingen er villige til å forhandle, selv om det kanskje betyr at flyet med besetning og over fire hundre passasjerer blir sprengt i lufta- eller med overlegg styrtet i et område hvor det vil få store konsekvenser.
Boka åpner med å presentere de ulike hovedpersonene, historien deres og hvilke forbindelser det er mellom dem. Det er absloutt en fordel for oss som ikke har lest de tre første bøkene, og gjør at det føles helt greit å hoppe rett inn i handlinga. Historien er velskrevet, godt komponert og har en raskt stigende spenningskurve! Når vi samtidig IRL har et fly som har vært savnet i ukesvis, som det ikke finnes fnugg av spor etter og som etter all sannsynlighet er sprengt eller styrtet av terrorister, er dette en litt ubehagelig realistisk historie...
Når det kommer til krim for barn, har samme forfatter nylig gitt ut "Glassbarna". Den har jeg hørt som lydfil fra Lydbokforlaget, og den gav meg sterke assosiasjoner til barndommens "Tid for bok" og hørespillene i "Lørdagsbarnetimen"- og det er en kompliment!!
Billie er tolv år, og etter at faren hennes døde av kreft, har moren funnet ut at det vil være best for dem om de flyttet til et nytt sted og begynte helt på nytt, uten stadig bli minnet på alt det triste som skjedde der de bodde tidligere. Billie synes helt fra første stund det er noe ubehagelig med det nye (veldig gamle!) huset, hun hører mystiske lyder og uforklarlige ting skjer, men moeren blir bare irritert og ber henne slutte å fantasere. Med god hjelp av en gammel venninne og en ny kamerat, begynner hun å lete etter svar på hva det er som skjer- og hvorfor.
For en voksen leser/ lytter, er historien ganske forutsigbar, men for målgruppa (som er satt til fra åtte år) trur jeg den vil være midt i blinken! I tillegg til mysteriet som skal løses, blir også viktige emner som vennskap, tillit, ønsket om tilhørighet og tap av en forelder tatt opp på en fin måte.
Bodil Vidnes Kopperud leser som vanlig veldig bra!
Begge bøkene anbefales!
Hvis du vil lese eller høre smakebiter fra bøkene, kan du klikke på lenkene lenger opp i innlegget.
(For ordens skyld; "Paradisoffer" har jeg kjøpt sjøl som pocket, "Glassbarna" fikk jeg som lyttefil fra forlaget)
Lydbokforlaget/ Gyldendal, 2013 (hør utdrag ved å klikke på lenka)
Bearbeidet til norsk av forfatteren og Line Almhjell
Musikk av Eivind Almhjell
Lest av Bodil Vidnes-Kopperud
Spilletid 9 timer, 16 minutter
Årets første julegave er i hus!!
Det var i sommer jeg første gang leste om Tone Almhjell og boka hennes, Vindeltorn. (Tipper det var i Adresseavisa) Historien var ganske utrolig, og jeg tenkte at den må jeg huske å få med meg når den kommer på norsk! Nå er den slukt, og selv om jeg har hørt den som lydfil mottatt fra Lydbokforlaget må dere ikke tru at all skryten jeg etterhvert kommer med er som gjenytelse for dette. Det er vel nærmest et "bevis" på at begeistringa mi er ektefølt at den allerede er kjøpt inn som årets første julegave ;o) (Jenta som skal få den har aldri hørt på lydbok før, så jeg er spent på hvordan det vil bli mottatt! Jeg håper og trur at de fleste er som meg; liker å bli lest for!)
Vindeltorn handler om Lin som ved hjelp av en mystisk nøkkel kommer til en helt ukjent verden, Sylver. Det er dit alle dyr som en gang har blitt elsket av et barn kommer når de dør. (Allerede her er jo jeg solgt.. Og tenker på Gro, Blakken, Larris, Isi, Speedy, Knusa, Pirri-Pirri, Nicko og Chawo og alle de andre dyrlingene mine, og jeg håper virkelig de er der, de også.) Der møtes hun av Rufus, gråsidemusa hun mistet for ikke så lenge sida. Det er vandrernatt, og Vinterfyrsten må lage den magiske snøen for at Sylveros fortsatt skal kunne være fritt for marer. Problemet er at vinterfyrsten, Isvann, forsvant for flere måneder sida, og ingen aner hvor han er! Lin og Rufus får i oppdrag å finne ham, men de er naturligvis ikke de eneste som leter; det er det andre som gjør også, andre, som slett ikke har gode hensikter!
Som dere skjønner har denne boka alle de ingrediensene som skal til for å gjøre den til en perfekt introduskjon til fantasy-sjangeren. Hovedpersonen er en outsider, det finnes en parallell-verden som trues av undergang, det er dyr som snakker, troll og marer, det er magi og spenning- og noe jeg føler hører med, men som jeg vet andre mener er en fantasy-klisjé; i papirversjonen er det med kart over Sylver og Sylveros. Hurra!!
Jeg er djupt imponert over helheten i denne debutromanen. Språket flyter lett og fint, er nyansert og blomstrende. Persongalleriet fargerikt og overbevisende, og for en vinterelsker som meg er natur- og miljøskildingene helt fantastiske! Helt uten at det blir stivt eller krampaktig, virker alt veldig gjennomtenkt og gjennomført; fra dikt og sanger, navn og dyrenes bannskap til oppbygging og avslutning av eventyret- for det er akkurat det dette er; et eventyr både for leseren/ lytteren og for forfatteren.
Det meste av lydboka hørte jeg mens jeg gikk "dagens langtur" med hundene, og det skal sies at turene ble enda litt lengre enn de pleier å være. Med de korte dagene vi har nå, ble det et par ganger mørkt før vi kom hjem, men det gjorde bare opplevelsen enda bedre; vi har desverre ikke snø enda, men det er i det minste litt rim på bakken, det har vært stjerneklart og jeg har gang på gang tenkt ååh... den som hadde vært ni eller ti år igjen, og kunne hørt eller lest denne for første gang!
Husker dere "Tid for bok" eller hørespillet fra Lørdagsbarnetimen på radio? Akkurat den følelsen!
Victoria Hislop og Cecilia Samartin er to populære forfattere- kanskje spesielt i Norge? De har blitt kjent for sin typiske "kvinnelitteratur", og har utvilsomt samme målgruppe.
Begge har i høst gitt ut nye bøker, og mens jeg var skeptisk til den ene, hadde jeg mer positive forventninger til den andre. Igjen må jeg innse at jeg tok feil- i begge tilfellene!
Hislops novellesamling "Siste dans og andre fortellinger" ble altså en skuffelse. Jeg likte "Øya" og "Tråden", og håpet disse korte fortellingene ville gi den samme gode opplevelsen. Historiene fra Hellas virker flate, blodfattige, forutsigbare og stereotype. Jeg sitter igjen med et inntrykk av at forfatteren (eller forlaget?) har gitt fra seg et hastverksarbeid, og hastverk er som regel lastverk.
På "pluss-sida" kan jeg nevne at boka er kort, 189 sider/ drøyt 3 timer.
Beathe har også lest den, var mer positiv enn meg, og skrev en god omtale av boka.
Lydboka lånte jeg på biblioteket, og hørte mens jeg malte tak- og golvlister!
Fordommer og forventninger er rare saker!
Denne barneboka fikk jeg fra forlaget, jeg kikka bare raskt på den, og tenkte noen mindre sjarmerende tanker om at her er det noen som vil vri de siste dråpene ut av kluten.
Da jeg hadde hørt lydboka over her, kom jeg på at "Lille vinge" lå i et skap, og tenkte enda flere uflatterende taker om at den kunne jeg lese kjapt igjennom og skrive et syrlig grinebiter-innlegg hvor jeg rakket ned på begge to- begge bøkene og begge forfatterne. Det ble ikke helt sånn!
Da jeg satte meg ned med boka, og begynte å lese, ble jeg faktisk grepet både av de nydelige illustrasjonene (en kombinasjon av akvarell, blyant og foto), diktene og historien. (Jeg er som nevnt tidligere, kanskje til det kjedsommelige, en lettrørt person) Jeg tar av meg hatten og ber pent om unskyldning! (Jeg burde jo ikke skrive innlegget sånn, for det er jo litt flaut å innrømme at jeg tok så feil, og var så fordomsfull...)
Boka handler om Lille Vinge, ei flaggermus som blir mobbet av de andre i flokken; han er jo så annerledes! Vil heller sitte i måneskinnet, dikte og synge, enn å være med på morsomme leker og spennende krumspring i lufta. En dag han har drista seg ut i dagslyset, blir han fanget av en gruvearbeider som tar ham med hjem til den vesle dattera si, i håp om at den lille skapningen kan muntre henne opp. Sarah har nemlig vært deperimert og preget av angst og skyldfølelse sida moren døde i ei trafikkulykke. Etterhvert får de to ensomme sjelene tillit til hverandre, Sarah begynner på skola igjen og Lille Vinge følger med henne. Problemet er bare at flaggermus er nattdyr, og nattdyr kan ikke leve et dagliv for lenge..
Jeg er ikke sikker på om illustrasjonene appellerer like mye til barn som til voksne, de er kanskje litt dystre i fargen, men de er uansett med på å gi fortellinga litt ekstra dybde og hvis den kan fange interessen til de voksne høytleserne er mission completed ;o)
Boka er et godt eksempel på at man gjerne kan ta opp vanskelig temaer som sorg, ensomhet, annerledeshet, deperesjon og vennskap i ei barnebok. Barn ser og registrerer mennesker rundt seg, og det kan være bra å gi dem muligheten til å snakke om det de har lest i ei bok, før de en dag plutselig står oppe i en vanskelig situasjon selv.
Boka anbefales absolutt! Forlaget oppgir at målgruppa er barn fra fire år, og som lese-selv-bok, så da kan man nok strekke aldersgruppa den er ment for ganske langt oppover, 8-9-10, kanskje?
Med manuset til historien om Samuel Sekel og flukten fra Paris, vant Tina Trovik Schibsted Forlags romankonkurranse i 2011, kategorien for barn og ungdom. Da boka kom ut i 2012, ble den tildelt ARK-bokhandels barnebokpris. Dette borger for kvalitet!
Nå har bok nummer to i serien kommet, og jeg er godt fornøyd med oppfølgeren.
Nå skal det sies at bøker for barn og ungdom må leses "med andre øyne" enn når en holder seg til de vanlige bøkene for voksne. Man skal ikke forvente dyptpløyende sjelegransking eller voldsomme følelsesmessige krumspring, men historier med driv, fengende plot og personer leserene i målgruppa til en viss grad kan identifisere seg med. Alt dette har Trovik klart med glans også i denne boka!
Historien fortsetter der den slapp, og det er nok en stor fordel å lese bok nummer én først. Jeg synes man mister for mye av helheten om man går rett på bok nummer to. Samuel og de nye vennene hans finner nye spørsmål og mysterier som må løses, og ettersom de jo går på en skole hvor tidsreiser er en viktig del av undervisninga, kommer man også denne gangen til dramatiske, historiske hendelser. Etter at den sprø faren til Samuel døde i forrige bok, er det nå Samuel som i teorien er leder for det mystiske Byrået. Likevel finnes det dører han ikke har adgang til, lærere som fortsatt ser ut til å ville kvitte seg med ham, og når flere av "ekspedisjonene" til fortida nesten tar livet av Samuel, blir han helt oppsatt på å finne ut om det virkelig er noen som er ute etter ham. Her går det slag i slag i et høyt tempo som egner seg godt for et ungt publikum, og det er litt Indiana Jones krysset med science fiction over det hele.
Boka er lettlest med godt språk og et godt gjennomtenkt og gjennomarbeida blot, i tillegg har den humor uten at det blir platt eller krampaktig. Boka bærer rett og slett preg av at forfatteren har respekt for og tar leserne sine på alvor, og det synes jeg er svært gledelig. Barn og ungdom fortjener gode bøker! Denne oppfyller kretieriene på alle måter.
Ps. Boka er overlatt til bokbloggaspiranten, som kommer med sine kommentarer etterhvert ;o)
