Duft av parfyme, av Kathleen Tessaro

Silke forlag (som i løpet av februar blir en del av Vigmostad & Bjørke), 2014
426 sider
Oversatt av Eva Ulven
Antakelig anmeldereksemplar.

"Duft av parfyme" er bygd opp på en måte man begynner å bli ganske godt vant til. Vi beveger oss mellom flere byer og følger to personer i to forskjellige tidsrom. Det er først og fremst Eva Dorsey/ d´Orsey som vi følger fra hun blir ansatt som stuepike ved et fasjonabelt hotell i New York City i 1927, da er hun fjorten år gammel. Hun er ei spesiell jente med en spesiell bakgrunn og spesielle egenskaper. Gjennom stuepikejobben og den senere "karrieren" treffer hun andre spesielle mennesker som også har spesielle egenskaper- og livet hennes blir helt spesielt. Det heter seg at spesielt er bra, men det finnes ingen regel uten unntak..
Grace Munroe/ Maudley er den andre kvinnen vi møter. Vi forflytter oss til London og året er 1955. Grace er forholdsvis nygift, men har innsett av ekteskapet neppe kommer til å bli av det lykkelige slaget. Etter en abort blir det slått fast at hun ikke kan få barn, mannen føler seg snytt og Grace føler seg som en defekt vare. For å fylle livet med noe annet enn barn og kjernefamilie, har hun så smått begynt å lete etter alternativer, da hun mottar en flybillett til Paris og  et testamente fra et advokatkontor. De hevder hun er hovedarving etter Madame Eva d´Orsey- en kvinne Grace aldri har hørt om, men som den erfarne to-skjebner-flettes-sammen-roman-leser man har blitt etterhvert, skjønner man selvfølgelig at joda- forbindelsen er der den! Det spennende er å følge med på at løse tråder nøstes opp og flettes sammen til et helt bilde!

Enn at denne har stått her ulest så lenge??! Jeg har blitt lurt av framsida og tittelen som begge deler signaliserer Dameroman deLuxe- enda til med stor D! Jeg kan lett se for meg at et annet framsidebilde og tittel (Boka heter opprinnelig The Perfume Collector), ville appelert til mange flere lesere, for boka var virkelig besnærende! Alle de eksentriske personlighetene, idéen om parfymemakeri og hvordan forskjellige lukter mer enn noe annet gir nytt liv til glemte og fortrengte minner, gjør historien både fargerik, original og interessant. Dette er ikke bare lett underholdning, den ga også litt å tenke på i forhold til det å bli utnyttet og å utnytte andre- kanskje til og med gjensidig utnytting på forskjellig vis? Om hvordan de tilsynelatende minste valgene kan være de viktigste, og hvordan man kan lære seg å leve med de feilene man har gjort. Og at den fasaden man ser, kanskje aldri viser hele sannheten.
Boka består av forholdsvis mye dialog, og jeg synes Tessaro har gjort en fabelaktig jobb med å speile tida historien er lagt til. De er så gjennomført høflige, til og med når de er fly forbanna! Men kjære Dem? Det kan De ikke mene? Andre detaljer er også med på å underbygge det tidstypiske, som for eksempel at så godt som alle røyker sigaretter, med eller uten munnstykker- og det røykes innendørs! På senga! På sykehus!! Altså: de røyker mens de ligger i sykesenga på et flermannsrom på sykehuset!! Det er så fantastisk at jeg gjerne ville sett dette på film! (Og det sier jeg som er superantirøyk og kanskje ser tre filmer i året...)

Som dere skjønner er jeg strålende fornøyd med første runde av Heddas Bokhyllelesing 2016, og jeg kan lett anbefale boka hvis du vil lese noe lett, men likevel passe originalt, spennende og fornøyelig. Neste runde går uke 9, og for sikkerhets skyld kommer jeg til å holde meg til samme sjanger; da er det "Sommerfugløya" av den tyske forfatteren Corina Bomann som står for tur- noen som har lest den? Etter denne oppturen har jeg allerede begynt å glede meg, og håper det blir en like positiv overraskelse som Duften av parfyme ;o)

Andre som haar blogget om boka er Tine, Åslaug og Heartart Alle tre likte boka godt!

To bøker om å glemme

Livet på nytt

Av Rowan Coleman
Silkeforlag, 2015
336 sider
Oversatt av Eva Ulven
Leseeksemplar fra forlaget

I en kort periode har Claires liv vært som et glansbilde: gift med drømmemannen, to flotte døtre og en jobb hun virkelig elsket. Bare 42 år gammel er hun så hardt rammet av alzheimer at hun må si opp jobben og finne seg i at moren flytter inn hos familien for å hjelpe til med å få hverdagen til å gå opp. Sykdommen utvikler seg raskt, snart er ektemannen som en skremmende fremmed for henne- og hun plages av en sterk uro for hvordan det skal gå med døtrene, spesielt lille Esther som kanskje er for ung til å huske henne.
For å lagre minnene for ettertida, begynner de å lage ei minnebok. Der både skriver de ned minnene sine, og limer inn ting som brev, billetter og bilder.
Boka har tre fortellerstemmer: Claire, dattera Caitlin og mora Ruth. På den måten får leseren et bredt innblikk i hva sykdommen gjør med hele familien- men mest av alt blir jeg rørt at ektemannen Greg som blir satt helt på sidelinja da Claire etterhvert bare føler avsky for "den fremmede mannen som ligger ved siden av henne i senga".
Til å begynne med likte jeg boka godt, spesielt hadde jeg sansen for hvordan forfatteren uten å overdrive viste hvordan Claire mistet ordene og observerte hvordan de andre mistet tilliten til henne (s 69):

"Vil du dekke bordet?" spør mor og holder en bukett med blankt metall i neven. Hun betrakter mg med skepsis, som om jeg på et eller annet vis kunne ta kverken på henne med en sløv smørkniv. Det hun lurer på, er om jeg er i stand til å huske hvilket redskap som er hvilket, og hva det skal brukes til."

Etterhvert tenkte jeg at det begynte å bli litt forutsigbart, men så tok handlinga en overraskende vri på slutten, og det gjorde at jeg igjen konkluderte med at det var ei god bok!

Både på Tine sin blogg og hos Heartart kan dere lese gode anmeldelser av boka- begge bobler over av entusiasme og leseglede! (Hos Tine kan dere enda til lese fortsettelsen av sitatet jeg har valgt- vi er nok helt på bølgelengde her ;o)

Elizabeth er borte!

Av Emma Healey
Cappelen Damm, 2015
302 sider
Oversatt av Einar Holmgren
Lånebok fra biblioteket

Om ikke akkurat mer komplisert, så er denne boka litt mer sammensatt enn "Livet på nytt".  Igjen møter vi ei dame som har begynt å bli surrete. Forskjellen er at Maud som hovedpersonen i denne heter, er over åtti år, og i tillegg til at hun er så godt som helt fri for korttidshukommelse, blander minnene fra etterkrigstida seg sammen med nåtida. Maud hadde nemlig ei søster som forsvant sporløst den gang. Ingen fant noen gang ut hvor hun ble av eller hva som hadde skjedd med henne. I nåtid er det Mauds gode venninne Elizabeth som har forsvunnet, men det virker som om alle, både Mauds egen datter og Elizabeths sønn prøver å gjøre alt for å hindre henne i å grave i forsvinningsmysteriet. For å prøve å huske og for å prøve å systematisere letinga, noterer hun på lapper det hun må huske; at Elizabeth er borte, at hun ikke svarer på telefonen, at hun har lett etter henne i hagen, at hun har vært hos politiet.
Som i boka til Rowan, gir Healey er fabelaktig bilde av hvordan situasjonen oppfattes både fra Mauds side og fra de forskjellige pårørendes side. Maud som stadig føler at det er noe viktig hun må huske eller gjøre, men som glipper ut mellom fingrene hennes. Datteren Helens fortvilelse og etterhvert hvor forbanna hun blir på grunn av morens evige mas og gjentatte spørsmål. Det er rett og slett litt ubehagelig!
Boka er kategorisert som krim, men til å begynne med helte jeg mer mot at det var mer mystisk enn krimminelt-  det er først helt mot slutten man føler seg overbevist om at krim likevel er riktig...

Tone, Anette og Åslaug er de bokbloggerne jeg fant som har skrevet om boka.

Begge bøkene er på sin måte innsiktsfulle, truverdige og spennende. Elizabeth er borte er naturlig nok mer intens og jeg vil også påstå at den er hakket bedre oversatt- Holmgren har virkelig gjort en utmerket jobb! Veldig lett å anbefale begge bøkene!