lørdag 31. desember 2011

Hjem, kjære hjem...

De tilmålte 365 dagene er over og reisa er slutt. Hvor langt kom jeg egentlig med dette prosjektet mitt? Jeg har printa ut et verdenskart og satt et kryss på de landene jeg har vært innom, sånn ble det:
Om sant skal sies, er jeg ikke spesielt imponert når jeg ser kartet. Nord-Afrika, Kina, Mellom-Amerika, Russland og Nord-Amerika, er rett og slett oversett og forbigått. Det jeg er i tvil om nå, er så klart om jeg skal prøve å utvide prosjektet, eller om jeg- når tilfeldighetene vil det slik- skal fullføre når bøker med gode historier fra disse områdene dukker opp av seg selv? Jeg heller mot det siste...
Det jeg tross alt er fornøyd med, er at jeg har klart å finne enkelte bøker som har ført meg til helt nye steder, og at jeg ved å skrive litt om hvert "reisemål" faktisk har lært litt nytt, både geografi, historie og samfunnsfag.

Ønsker alle et fortryllende nyttår,
med gode historier og fantastiske opplevelser!

torsdag 29. desember 2011

Lofoten/ Murmansk

Ljublju
Odd Klippenvåg 




Cappelen Damm 2011
207 sider

Dette er Klippenvågs attende eller nittende utgivelse, men faktisk den første jeg leser- det er til og med første gang jeg har hørt om ham i det hele tatt...! Han har skrevet både romaner og noveller, og jeg har blitt nysjerrig på mer!

Dette er historien om barndomsvennene Sander som er journalist og Gjermund som er bonde. Og om sykepleieren Tatjana fra Murmansk som gifter seg med Sander- og kanskje litt med Gjermund også?  En stund etter at Tatjana og Sander giftet seg, ble Sander utsatt for en alvorlig bilukykke,  utrolig nok overlever han, men blir lam fra livet og ned. Dette fører naturlig nok til store omveltninger for alle de tre hovedpersonene. Det er en historie om vennskap og kjærlighet, men kanskje aller mest om hvor langt disse "skapene" kan trekkes, og hvor uventet ting kan utvikle seg hvis man er modig og tør å tenke utradisjonelt...
Alle tre får fortelle hvordan de oppfatter situasjonen, og på den måten blir leseren godt kjent med dem. Både hvordan de oppfattes og hvordan selvbildet deres er. Boka er lettlest og språket er godt, uten klisjeer og svulstigheter- kanskje man kan si det er dempet? 
ANBEFALES!!
En ordentlig god leseopplevelse, du kan lese litt mer om her. 


Dette er jo en lese-reise-blogg, så da tar jeg meg den frihet å notere meg for Murmansk med denne boka. Hovedsaklig foregår historien i Lofoten, men Sander og Tatjana fraff hverandre i den russiske byen, så det er jo ikke direkte feil, heller..
Muramansk ligger omlag ti mil fra norskegrensa, og er med sine 320 000 innbyggere (2006-tall) den største byen som ligge nord for polarsirkelen. Med isfri havn er den viktig både for sivil og militær skipsfart.

tirsdag 27. desember 2011

Napoli- jeg har gjort om returbilletten...

Camorraland
Mariangela Cacace





Cappelen Damm 2011
Lest til side 165 av211


Fra vaskesedelen bak på boka:
Camorra er Italias største mafiaorganisasjon og har i flere hundre år kontrollert Napoli og andre byer i Italia. Camorraland gir et skremmende bile av et system som infiltrerer alt og alle i samfunnet- fra hverdagslige hendelser til verdensomspennende forretninger, fra gateplan til politikere, og fra Napoli til Norge.
Boken bygger på et omfattende og modig arbeid. Her møter vi blant andre camorrister, drapstruete journalister, politimenn og korrupte politikere.

Ååhhh.... Jeg har virkelig prøvd... Tenkte at dette kom til å bli spennende og interessant; alle har jo hørt om den italienseke mafiaen, og ikke minst om søppelproblemene i Napoli? Ideen er bra, og forarbeidet er det sikkert ikke noe å si på, men det hjelper så lite da det blir altfor overfladisk. I tillegg blir det for mye oppramsinger og for lite engaserende. Som ikke det er nok, synes jeg ikke dialogene er troverdige, og språket er litt for slurvete. Eksempler:
s. 85: Om faren til ei ungjente som uskyldig ble skutt og drept av camorrister;
Da vi går mot utgangsdøren, fisker han en sigarett fra røykpakka han har i bukselomma. Han nærmest sleper kroppen etter seg for hvert skritt han tar. (Jaha..? sleper kroppen etter seg..?)
s. 93: Jeg er glad for å leve, selv om livet mitt ikke akkurat er slik jeg hadde ønsket det. Men jeg vet at en del av meg er udødelig og vil leve videre i paradiset.
Dette er noe av det siste Annalisa skrev i dagboken sin før hun ble drept.  (14 år gammel, og skriver i den hemmelige dagboka om å leve videre i paradis, før hun blir et tilfeldig drapsoffer?)
s. 112: Om da de kjørte gjennom et område hvor mafiaen kvitter seg med søppel: Vi svingte bilen i sikksakk mellom askehaugene. Vi spolte oss gjennom dammer med våt væske vi ikke ante hva var eller hvor kom fra. (Kommentar overflødig)

Huff-huff.. dette var en skuffelse, og jeg gir opp resten. Det ligger andre bøker på vent, og livet er ikke langt nok til å rote det bort på bøker som ikke engasjerer.
Likevel: jeg noterer meg for en tur til Napoli, selv om oppoldet ble litt kortere enn planlagt. Napoli er den størse byen i Sør-Italia, hovedstad i provinsen Napoli og regionen Campania. Byen har ca. en million innbyggere.

mandag 19. desember 2011

Kongsvinger

Nu, jävlar!
Heidi Linde





Gyldendal / Lydbokforlaget 2011
Spilletid: 11 timer 11 minutter
Lest av Hedda Munthe


 Dette er den andre boka jeg leser av Heidi Linde. Tidligere (sannsynligvis i 2002?) har jeg lest Under bordet, som jeg ikke husker stort fra, annet enn at jeg likte boka. 
Denne gangen er handlinga lagt til Kongsvinger, også omtalt som en liten småby på Østlandet. De fire hovedpersonene Lydia, Jessica, Terese og Kevin har- eller har hatt- nære bånd til hverhandre. På hver sin måte har de kjørt seg fast i sitt eget liv, og ender stadig opp med å tenke på hva livet kunne hvert om de den gangen hadde valgt annerledes. Så kom 9. oktober 2009, og i Oslo kunngjorde Thorbjørn Jagland at Fredsprisen skulle tildeles Barack Obama. Han fikk den ikke spesielt for kampen for fred, men fordi han hadde gitt så mange mennesker verden over trua på framtida. Kanskje er det ikke for sent to make a change? Oversatt til engelsk, har boka fått tittelen Yes, We can!

Her begynte jeg å skrive om alt jeg likte ved boka og måten Heidi Linda skriver på, men så ble det liksom ikke rettferdig, det ble ikke beskrivende for hvordan jeg oppfattet boka. Les heller anmeldelsen fra Aftenposten- den sier i grunnen det som er verdt å si!
Boka anbefales på det varmeste, gjerne som lydbok!


I sitt Ferdaminni fraa Sumaren 1860, skriver Aasmund Olavsson Vinje følgende om bøndene i Kongsvinger/Vinger-distriktet:
Dei ero kallade Noregs Franskmenn, og dette er ikki eit so usannt Ord endaa, for den seige norske Bonden er ikki so javnt at finna her. Der er Liv og lett Umtanke, og der er fleire Bønder, som lesa Tidender her enn kanskje paa nokon annan Stad i Landet, imindsto er dette Tilfellet i Aasnes, som er utruleg langt framme baadi med Husstell og jorddyrkning og den heile Livemaaten.

Slettes ingen dårlig attest å få! 

onsdag 14. desember 2011

Sydpolen

Antarktis
71 dager, 1800 kilometer og én million tanker
Cecilie Skog

Gyldendal 2011
191 sider

I november 2009, legger Cecilie Skog i vei på ski tvers over Antarktis sammen med amerikaneren Ryan Waters. De skal krysse hele kontinentet fra kyst til kyst, og under veis skal de passere polpunktet. De skal gå "unassisted" og "unsupported", dvs uten hjelp utenfra, ingen depoter med mat eller utstyr, ikke hunder, skiseil eller annet. Alt utstyr de skal bruke, all mat de skal spise har de med seg i pulkene. Cecilies veier 136 kilo da de starter.
Denne boka bygger på Cecilies dagboknotater fra turen, og forlaget skriver;
Hun forteller om sol og sastrugi, om glede, stor natur og sorg. Cecilie kler seg naken for tankene sine på verdens kaldeste og mest forblåste kontinent. Hun setter den ene skien foran den andre, for å krysse Antarktis- og for å komme videre etter å ha mistet sin aller kjæreste.
Jeg har tidligere lest de to andre bøkene hun har skrevet, og da ligger det i kortene at jeg er imponert over hva denne vesle flisa av ei jente klarer å gjennomføre. Da jeg leste undertittelen på boka, at dette var turen som skulle få henne videre etter at Rolf (Bae) ble tatt av skred i K2 og at den bygde på dagboknotater, tenkte jeg at "dette må da bli for mye?!" Herre min; hvem vil lese dagboknotatene fra en som er på terapautisk tur over Antarktis etter å ha mistet mannen sin? Likevel; vi har jo et hundreårsjubileum å feire i dag, så da må man kanskje ta noen sjanser?
Nå viste det seg at boka slettes ikke var så tåredryppene som jeg hadde fryktet. Den var mer i gata til andre reiseskildringer; fine bilder, litt om tunge tak, utstyr som måtte repareres, gnagsår, vannblemmer og ødelagte tenner.
To ting som festet seg hos meg, er for det første måten hun beskriver selve polpunktet; den berømte "kula" står der så alle turistene kan få sine obligatoriske bilder, og ellers er Sydpolen voldtatt. (Sikkert litt den samme følelsen jeg hadde (dog i mindre skala!) da vi i sommer nådde toppen av Galdhøpiggen, og fant en suvernir- og sjokolade-kiosk... Hvorfor er det ingenting som kan få stå urørt?? Må vi tukle med absolutt alt??
Det andre er fra forordet, der hun skriver at hun lærte mye av Rolf, men at det viktigeste var at
(...) drømmer er dyrebare. Drømmer skal man ikke snike seg etter. De skal man kaste seg over, gripe tak i med begge hendene, prøve å leve dem helt ut.

I dag er det altså nøyaktig hundre år sida Roald Amundsen nådde Sydpolen sammen med Helmer Hansen, Sverre Hassel, Oscar Wisting og Olav Bjaaland. Det opereres med forskjellige poler; den sermonielle sydpolen, den magnetiske sydpolen, den geomagnetiske sydpolen og utilgjengelighetpolen- så det kan virke som at det er flere enn Amundsen som ville inn i historiebøkene! Hvis noen vil lese mer om jubileet, kan de gå inn her eller følge denne linken.
Enda enklere er det hvis du vil lære mer om Amundsen; HER kan du lære alt som er verdt å kunne, på bare fem minutter!
 

søndag 11. desember 2011

Larvik

Den eneste ene
Jørn Lier Horst



Gyldendal Norsk Forlag/ Lydbokforlaget 2007
Lest av Yngve Berven
Spilletid: 7 timer, 48 minutter




Dette er den fjerde boka om William Witling, den første jeg har lest/ hørt. 
Det er høysommer, i Larvik er det varmt som i en bakerovn, og de store sakene alle er opptatt av, er innbruddsbølgen som har skylt innover byen, og at Larvik Håndball´s yndlig, Kajsa Berg plutselig, sporløst og uforklarlig har forsvunnet. Etterhvert dukker det opp et par lik, ingen av dem Kajsa, men kan sakene ha noen sammenheng?

Dette er enda et eksempel på at det tilfeldige utvalget av lydbøker som finnes på det lokale biblioeket gir positive overraskelser! Horst skriver troverdig og nøkternt, samtidig som man hele tida får små drypp som gjør at man blir nysgjerrig- og av og til (feilaktig!) tror man har løsningen. Jeg liker også "etterforskningspausene" vi får når episoder fra Wistlings privatliv fortelles.
Boka (og sannsynligvis også de andre Jørn Lier Horst har skrevet) anbefales for de som liker god gammeldags krim, satt inn i en moderne teknisk avansert nåtid.

Det var skogeier Treschow som i 1884 gav Bøkeskogen i Larvik, landets første offentlige friområde, til byens befolkning. I 1980 ble området gitt vernestatus. At skogen er vernet, betyr ikke at det ikke foretas hogst der, men at Statskog forvalter den som parkskog, dvs. at de lar trærne bli så gammel og stor som mulig før de feller trærne. Felling gjøres for å bevare skogens særpreg, og for å holde den sunn og frisk. Spesielt har de hatt fukus på bøkelus, som er smittsomt og fører til at trærne svekkes, både av larvene og soppen som dukker opp. Årlig hogges cirka 100 m3, det meste ender opp som ved.

fredag 9. desember 2011

Nordvest-Passasjen



                             
Et liv i isen
Polarkokken Adolf H. Lindstrøm
Jan Ove Ekeberg

Juritzen  Forlag 2011
256 sider

Aller først må jeg be dere legge merke til den flotte framsida på denne boka! Fram, Lindstrøm og det norske flagget... Alle har nok hørt om Nansen, Amundsen og Sverdrup, men hvem har hørt om Lindstrøm- bortsett fra biffen hans? Ikke jeg i hvertfall, før jeg leste denne boka, og det er jammen meg på tide at han trekkes fram i lyset igjen. Han er den nordmann med lengst fartstid i Arktis og Antarktis, og deltok på alle de store, klassiske polarekspedisjonene. I tillegg var Linstrøm den første som seilte rundt hele det amerikanske kontinentet. Hør bare hva Roald Amundsen skrev i dagboka si fra Sydpolekspedisjonen 1910-1912, da han var den første som nådde Sydpolen:
"Han har ydet de norske polarexpeditioner større & verdifullere tjenester enn noen annen mann." 
Boka handler om alt det Lindstrøm gjorde for de store polferdene. I tillegg til å kokkelere og holde Fram og Gjøa i presentabel stand, var han psykolog, finmekaniker, problemløser, sykepleier, han samlet inn planter, steiner, dyr og fugler (og preparerte disse) for videre forskning, han tok seg av deltakerne, være seg både folk og hunder, og dette var nok det viktigeste; hans evne til å bry seg om og ta vare på de andre ombord på ekspedisjonene som kunne vare opptil flere år. 
I år er det hundreårsjubileum for erobringa av Sydpolen, og hvis du iden forbindelse vil lese ei eneste bok for å markere dette, syns jeg du skal gå for denne! Det er morsomt at de store "oppdagerne" og deres meritter skildres fra kokkens ståsted, det er morsomt å få innblikk i dagliglivet ombord på skipene, det er interessant å få vite mer om hva de faktisk gjorde alle ukene og månedene de var ute- og ikke minst er det morsomt å lese oppskriftene til en del av den maten som ble servert. 
Og til sist: det var en lettelse å se at Lindstrøm ikke ble glemt- ikke mens han var yrkesaktiv, ikke da han ble syk og til slutt døde- og ikke nå da han velfortjent har fått sin historie mellom to permer. Gled dere! Ei uforglemmelig bok som setter hele følelsesregisteret i sving; terningkast 6!

Nordvestpassasjen er sjøveien (eller stort sett isen) mellom Atlanterhavet og Stillehavet, nord for Amerika. Mange ekspedisjoner hadde gjort forsøk på å komme igjennom, men først da Amundsen la i vei med Gjøa fra Kristiania 16.juni 1903, skulle det lykkes, selv om de ikke ankom Nome i Alaska før 31. august 1906. De hadde altså hele tre overvintringer under veis!

tirsdag 6. desember 2011

Forlagsliv- et fordelsliv!

Det er ingen hemmelighet at jeg er glad i å lese. En anna ting som heller ikke er noen hemmelighet, er at jeg har forferdelig lett for å lese feil; følgelig leser jeg grusomt sakte, for at historiene ikke skal bli fullstendig meningsløse ;o)
Og hvis det ikke er nok at jeg strever meg gjennom bok etter bok, så liker jegå lese om bøkene også! Om nye bøker som skal komme, om bøker som gis ut på nytt, om aktiviteten rundt bøker og bokproduksjon, om andres leseopplevelser og gjerne også forfatternes tankespinn. Derfor leser jeg bl.a en del bokblogger, og nå har jeg lyst til å reklamere for en proff blogg! Ikke en "proff" som i en blogg som er bra skrevet, med stilig layout, stilige bilder, hundrevis av følgere og awards i bøttet og spann (selv om de gjerne må ha det de andre også, for all del!), men en profesjonell blogg- som i forlagsblogg!
Forlagsliv er bloggen til alle folkene i Cappelen Damm. Har du ikke besøkt dem, bør du gjøre det- og du bør gjøre det nå i adventstida! Daglig har de forskjellige konkurranser der de opplagte premiene er bøker. Og det er nå jeg gjør noe dumt; jeg skaffer meg på en måte flere konkurrenter, for jeg tror ikke det er så mange som gidder å delta; jeg har vunnet et par ganger allerede og gleder meg til bøkene kommer i posten ;o)
Forresten; så sakte som jeg leser, er det kanskje like greit å dele på godene og gledene ved å gjøre flere oppmerksom på at forlagsliv fort kan bli et fordelsliv!

torsdag 1. desember 2011

Beirut, Libanon

Hakawati- historiefortelleren
Rabih Alameddine

Cappelen Damm 2011
573 sider


Fortellerstemmen i denne boka tilhører Osama al-Kharrat. Han har reist fra USA til Beirut for å våke over- og ta avskjed med faren som ligger for døden. I løpet av dette oppholdet rulles det ut et enormt teppe av historier; familiens historie og historier, og hakawatiens historier- historier om sultaner og slaver, herskere og herskerinner, onde ånder, små djevler og store monstre! Det er dyp kjærlighet og grusomt hat- historier flettes sammen, alt henger sammen med alt, og alle valg som tas, får konsekvenser..

Dette er ei bok som har fått fabelaktige kritikker, og som jeg derfor både var skeptisk til og hadde høye forventninger til.  Høye forventninger er sjeldent av det gode, man sikter for høyt, og fallet kan bli desto dypere. Jeg har akkurat lest de siste sidene, og jeg er ikke helt sikker på om jeg er så begeistret som jeg kanskje hadde vært uten disse forventningene; boka er utvilsomt et fantastisk sammensurium av historier, og det er utvilsom underholdning på høyt plan, men likevel... Det jeg kanskje savner, er litt mer om al-Kharrat- familien. Hele storfamilien bor i samme boligkompleks, de er svært velstående og alle i familien stiller alltid opp når familiemedlemmer trenger det. Det hadde vært interessant å kommet mer under huden på flere av familiemedlemmene, kanskje kvinnene kunne fått ordet litt mer? Kanskje den døende faren kunne fått fortelle sin historie? Eller hva med homofile onkel Jihad? Når jeg skriver dette, ser jeg klart at her er det gode muligheter for opptil flere oppfølgere! Det hadde virkelig vært noe!! Jeg vil garantert være av de første som kaster meg over bok nummer to- og tre!
Onkel Jihad pleide å si at det som skjer, har liten betydnig sammenlignet med historiene vi forteller oss selv om det som skjer. Hendelser betyr lite, men historiene om hendelsene berører oss.
Side 500

Les gjerne boka hvis du liker gamle røverhistorier og vil ha et innblikk i en kultur temmelig ulik den vi vandrer rundt i her i vårt hjørne av verden, mens jeg venter på oppfølgeren ;o)
Les hva andre mener om boka her.


Libanon var lenge det mest fredlige landet i Midt-Østen, til det gikk helt galt på begynnelsen av 1970-tallet. Det begynte med at staten Israel ble opprettet i 1948, og det ble opprettet leire for palestinske flyktninger sør i Libanon. Her vokste den palestinske frigjøringskampen fram, og dette var medvirkende til at det i 1975 brøt ut krig mellom vestlig, Israel-vennlige kristne og radikale muslimske grupper. Borgerkrigen varte i femten år, og i perioden 1978 til 1998 tjenestegjorde 21 326 norske soldater i FN-styken i Sør-Libanon. Aftenbladet har skrevet en utmerket artikkel om norsk innsats i landet, den kan leses her. En konsekvens av dene langvarige krigen og alle de andre konfliktene i området, er det i dag ca 15 millioner libanesere som lever i eksil, de fleste i Brasil, USA, Canada, Australia, Mexico og andre land i Sør- og Mellom-Amerika. Til samenligning var innbyggertallet i Libanon  4,1 millioner i 2010.

fredag 18. november 2011

Gaborone, Botswana

Damenes detetktivbyrå nr.1
Alexander McCall Smith


Cappelen Forlag 2005
Spilletid: 5 timer 50 minutter
Lest av Gisken Armand

Dette var en gledelig overraskelse; Botswanas svar på Miss Marple og Frøken Detektiv for voksne!! Mma Precious Ramotswe arver farens kvegflokk, og det han ønsker mest av alt, er at hun skal selge kveget og skaffe seg en forretning. Resultat: hun åpner Botswanas (og Afrikas?) eneste detektivbyrå for damer. Dvs: de som jobber der er damer; hun selv og den nyutdannede sekretæren Makutsi- oppdrag får de etterhvert fra både kvinner og menn. Her spenner det fra forsikringssvindel og krokodilledrap til barnekidnapping og heksekunst. Det er ikke spesielt spennende til detektivroman og være, det er måten oppdragene løses på som er poenget. Dette var lettlest, morsomt og faktisk behagelig underholdning- er det noe som heter kose-krim? I tilfelle så må dette være erketypisk for kategorien. Jeg har sett de fargerike framsidene i pocket-hyllene rundt omkring, så jeg visste det fantes flere. Nå har jeg funnet ut at det er gitt ut hele ni bøker, og jeg gleder meg til å lese flere av dem!  Klikk her for en smakebit..  Damenes detektivbyrå er i tillegg filmatisert og har blitt vist som tv-serie, så her er det flere muligheter for å la seg begeistre!


Botswana går for å være av de mest stabile og velfungerende demokratiene i Afrika. Som tidligere omtalte Kongo, er landet rikt på diamanter, kobber og nikkel, men landet har klart å unngå store konfliktene og kollonimaktenes utplyndring. Store deler av landområdet er ørken (Kalahari), så det egner seg dårlig til jordbruk. Vannreservene finnes stort sett i sumpområdene ved elva Okavango. Hele 17 % av landet er freda nasjonalparker der dyrelivet er svært godt tatt vare på; et perfekt reisemål for den som vil på safari (igjen!!!). For perspektivets skyld: 7% av fastlands-Norge er nasjonalparker; 25 000 km2 mot Botswanas ca 100 000 km2.

torsdag 17. november 2011

Skuffende boktema

Advarsel!!
Nå skal jeg rakke ned på ei bejublet bok, og for ordens og min egen samvittighets skyld, påpeker jeg at dette er opplevelsen jeg hadde av boka, og det er ikke nødvendigvis representativt for andres opplevelse av den...

Dagens boktema hos Anette, er en bok som skuffet meg, og denne skuffet meg så til de grader at jeg til og med gav den ny tittel:
Vente, vente... 
Jeg hørte den som lydbok, hun som leste gjorde det godt, så jeg vet med meg selv at hadde jeg hatt den mellom hendene som tørt papir, hadde det vært enda verre! Denne fikk så fantastisk gode kritikker og ved juletider det året, stod den på omtrent alles lister over årets beste bøker. Superlativene stod i kø; terningene trillet- og landet på gode femmere...
Jeg gjespet og ventet, ventet og gjespet... Tenk at ei bok kan være så forferdelig stillestående, intetsigende, kjedelig og irriterende at det kjennes ut som myggstikk i sjelen!
Nå som jeg skulle spre det glade budskap, og måtte finne et bilde av tristessen, gikk jeg til Google- og hva dukket opp? Jo; en inner-tier-omtale av boka! Janke skrev alt det jeg følte! Den første jeg har sett som er negativ- også viser det seg til alt overmål i kommentarene at andre også er enige i at det er stusslig lesning! Takk og lov- jeg trudde det var meg som var feil skrudd sammen ;o)
Hvis du vil ha tips om flere bøker du bør styre unna, klikk deg inn til Anette!!

Forresten: Jeg er fortsatt i Libanon, med små avstikkere blandt annet til Egypt og Botswana! Snart skal jeg få bli med Lindstrøm på polarekspedisjon, så her går det unna! Halvannen måned igjen nå..

torsdag 10. november 2011

Curral das Freiras, Madeira, Portugal


Fedrenes løgner
Tom Egeland

Aschoug & co/ Lydbokforlaget, 2010
Spilletid: 11 timer, 21 minutter
Lest av: Finn Schau, Christoffer Straib og Kirsti Grundvig


Tre menn. Tre historier. En ferskvannsdunk med en dagbok driver mot land på Barbados. Dagboken kaster ikke bare nytt lys over forsvinningen til Klimaforskeren Carl Christian Scott i Vestisen tjue år tidligere, men blir også et vendepunkt for hans sønn, den unge journalisten Victor Scott.
Tre skjebner. Tre helter. Victor Scott blir bedt om å skrive en bok om sine tre berømte forfedre: FAREN, som forsvant sporløst i Vestisen. FARFAREN, forfatter, nobelprisvinner og krigshelt. OLDEFAREN, som bodde tjue år på en øde øy. Victor legger ut på en verdensomspennende reise (passer  jo usedvanlig bra i denne bloggen..!) for å samle informasjon- en reise som skal endre livet hans.
Tre mørke hemmeligheter. Fedrenes løgner er en roman om tre menn og deres unge etterkommer som avdekker rystende livsløgner.

Ojojoj... Her så jeg for meg at det skulle bli utfordrende å henge med i svingene, jeg skulle tross alt konsentrere meg om å male samtidig. Det gikk overraskende bra! Boka er av Tom Egelands første roman utenfor krimgeneren. Selv om jeg i store deler av historien gjettet rett i hva som egentlig hadde skjedd, synes jeg både at idéen er veldig god og at oppbygginga av avsløringene er fiks! Det som ikke er verken bra eller fikst, er språket. Det er mulig det er et grep for å speile tidsånden; søttitall og hippietid, men likevel; jeg har aldri lest (eller hørt) ei bok så full av klisjéer og floskeler. To eksempler:
Beskrivelse av bussen på vei ned til Nonnenes Dal: ".. bremsene pep av slitasje og redsel.." 
Om noe hasj Victor kjøpte: ".. jeg betalte ågerpris, men det var den verdt."
Jeg har sagt det tidligere: skal man låne lydbøker på biblioteket, er det veldig tilfeldig hva man får med seg hjem. Dette er en av de bøkene jeg sannsynligvis aldri hadde tatt meg bryet med å lese selv, som lett underholdning a´la musikk tell arbe´, fungerer det helt greit- også må vi ikke glemme at den blandt annet tok meg til

Curral das Freiras- Nonnenes dal på Madeira! Dette er ei øy jeg har drømt om sida... jeg tror faktisk helt fra jeg skjønte at det fantes land- utland- som ikke het Sverige... Øya er vulkansk, og sammen med Azorene, Kanariøyene og Kapp Verde danner den regionen som kalles Makaronesia! Det subtropiske klimaet gjør øya til et drivhus for uhorvelig mange forskjellige vekster, og det sies at det er vår hele året. En halvtimes kjøring fra hovedstaden Funchal, omtrent midt på øya, ligger Nonnenes dal i bunnen av et vulkankrater. For å slippe unna sjørøvere, flyktet nonner hit til den bortgjemte dalen i 1566. Flere flyttende etter, og etterhvert vokste det fram en landsby som helt fram til 1959 bare var tilgjengelig via en smal fjellsti.
Madiera er i tillegg til blomster og fugleliv kjent for den søte madeira-vinen, levadaer og levadavandringer. Levadaer er de gamle vanningskanalene landbruket var/ er avhengige av. Nå er veiene og stiene som følger disse populære for fotturister. Turtips finnes her!

tirsdag 8. november 2011

Den demokratiske republikken Kongo

Gifttreet
Barbara Kingsolver 


Juritzen Forlag 2010
631 sider

Jeg har funnet enda en favoritt å sette på lista med bøker som absolutt kan anbefales. Både fordi det er en fantastisk leseopplevelse, men også fordi den åpner leserens øyne for hva den kristne vestlige delen av verden har påført andre av ubotelig smerte og skade.

Baptistpresten Nathan Price bestemmer seg for at han må gjøre bot for selv ha berget livet mens resten av millitærkompaniet han tilhørte ble drept, og bestemmer seg for å ta med familien til Belgisk Kongo for å misjonere. Dette på tross av alle advarsler, og at det på grunn av uroligheter og frykt for opprør og borgerkrig var besluttet av misjonsstasjonen skulle stenges. Det viser seg at familien på alle måter er totalt uforberedt på det som møter dem, og de forsøker på hver sine måter å takle utfordringene de møter. Oppholdet i Kongo river familien i stykker, og etter at katastrofen inntreffer, begynner moren og døtrene på den lange veien tilbake. Til fots og uten annet enn en vannflaske, litt frukt og det de står  og går i. Tilfeldigheter fører dem i hver sin retning, og hver og en av kvinnene takler det nye livet på hver sine måter. Avstanden mellom dem blir enda mer uoverstigelig, både geografisk, sosialt og mentalt. Boka er bygget opp slik at moren og de fire døtrene forteller i hvert sitt kapittel, historien fortelles i hovedsak kronologisk.
Nå høres det ut som at dette er i tvers igjennom trist og tragisk, tung og dyster bok, men det er det ikke! Inni mellom er det morsomme episoder; Rachels hjelpeløse omgang med fremmedord, Ruth Mays barnlige betraktninger, Adahs sarkastiske beskrivelser av det hun opplever og observerer. For ikke å glemme Leahs intense forsøk på å forstå alt som skjer- ikke morsomme, men likevel setter det farge på historien. I tillegg er skildringene så realistiske at du kjenner den intense varmen, du hører lydene, føler angsten, håpløsheten og fortvilelse over ikke å forstå hva som skjer, du kjenner takknemligheten ved å få mat på bordet når sulten gnager, føler nærværet av de innfødtes ånder og kjenner innsektene kravle, krype og bite. 
Jorid har skrevet en god omtale av boka her.

Den demokratiske republikken Kongo, tidligere Belgisk Kongo eller Zaire, ligger ved ekvator, og takket være The Great Rift Valley er landet svært rikt på minelaler; diamanter og kobber, samt råolje og gummi. Landet har blitt grusomt plyndret sida europeerene kom dit rundt 1480. Først ble landet tappet for innbyggere (les: slaver), deretter de omtalte mineralene. Til tross for landets store naturressurser, kommer det svært dårlig ut  på nesten alt som er av statistikker: forventet levealder, fattigdom, underernæring, analfabetisme, spebarnsdødlighet... FN er lang, langt fra å nå tusenårsmålene som har blitt satt for landet, ikke bare pga. kolloniherrene, men også pga. borgerkrigen som herjet landet mellom 1998 og 2003, som resulterte i at ufattelige tre og en halv million mennesker ble drept! Gå gjerne inn på FN sambandets nettsider for å lese mer statistikk- jeg kan desverre love dere opprørende lesing.
 

søndag 6. november 2011

Sandefjord

Tredve dager i Sandefjord
Vigdis Hjort

Cappelen Damm 2011
Spilletid 7 timer 21 minutter
Lest av Ingrid Vollan

Dramatikeren Tordis kjører i fylla, kræsjer- bare bittelitt- blir anmeldt, avhørt, dømt- og i tilleg til bot og tap av førerretten, havner hun i fengsel. Tredve dager hos kriminalomsorgen i Sandefjord. Det blir litt av en overgang, og en tatt-på-kornet-studie av hvordan man tilpasser seg. Hun observerer de andre og justerer seg inn slik at hun blir mest mulig usynlig; på den måten blir de tredve dagene sannsynligvis enklere å komme seg gjennom. Fra å være en tilsynelatende vellykket kultursnobb- hun sier det selv- ser hun nå Hotell Cæsar på tv, strikker lommetøfler og leser Se&hør sammen med en brokete forsamlig innsatte og ansatte.
Ei pussig lita bok, med frekke kommentarer, morsomme scener, gjentakelser, repetisjoner og hakk i plata; sånn dagene muligens er i et åpent fengsel, hva vet vel jeg om den slags?

Svært godt lest! Morsomt hørt- sannsynligvis hadde den vært mye kjedeligere om jeg skulle lest den selv..

Boka har jeg betimelig nok hørt mens jeg malte en murvegg. Med maling fra Jotun. Jotun ble glunnlagt i 1926 av Odd Gleditsch, og har sitt hovedkontor i Sandefjord. I 2010 omsatte selskapet for 13 452 millioner, de har 7800 ansatte hvorav omkring tusen i Norge, resten er spredd rundt i 38 fabrikker i 24 land.

fredag 28. oktober 2011

Seoul, Sør-Korea

Ta vare på mamma  
Shin Kyung-Sook

Forlaget Press, 2011
240 sider.


Dette er enda ei bejubla bok- og den fortjener all den hederlige omtalen den har fått, ingen tvil om det. Dette er tidenes mestselgende bok i Sør-Korea, den er solgt til 23 land og mødre og døtre verden over har i følge forlag og presse trykket den til sine bryst. 
Dette er settingen: Et foreldrepar på omkring søtti år, drar fra landsbygda inn til Seoul for å besøke barna sine, og for første gang blir de ikke møtt på stasjonen, men skal finne fram ved egen hjelp. Plutselig er moren forsvunnet, og det merkelige er at hun ikke dukker opp. Familien setter opp etterlystplakater, annonserer i aviser og de leter. Likevel; hun er og blir borte.
I hver sine kapitler har de forskjellige familiemedlemmene ordet, og vi får vedkommendes opplevelse av situasjonen som har oppstått, de forteller episoder fra barndom/ungdom/samliv, og hvordan de har oppført seg i forhold til moren/ ektefellen og hvordan de har oppfattet henne som person. Vi ser hvordan de anklager seg selv og hverandre, og vi ser hvordan familiebåndene har blitt tynnslitt i et samfunn som har endret seg ikke i hurtigtogfart, men lyntogfart! Mens foreldrene fortsatt bor på landsbygda og lever tradisjonelt der, har barna flyttet til byen, distansert seg fra bygda og tradisjonene. Det har blitt en fullstendig uoverstigelig avgrunn mellom disse livene- de kunne like gjerne vært fra ulike planeter! Til slutt får også moren komme til orde med sin historie.
Historien fortelles lavmælt, og når man først får taket på den litt uvante fortellerstilen, er det vanskelig å forbli uberørt av den. 

Jeg har ventet ei stund med å skrive om denne boka, og grunnen er at jeg har tenkt og tenkt og nærmest irritert meg grønn! Til tross for at heltebildet av moren (i overført betydning allverdens mødre) tross alt slår sprekker når hun selv forteller sin historie, har jeg kommet fram til at min reaksjon ikke har vært rettferdig. Jeg har nemlig følt at morsrollen har blitt opphøyet, og moren ble satt i en martyr-rolle.. Hadde historien vært lagt til vår del av verden, hadde det vært urimelig å legge ansvaret for relasjonene innen en familie på barna; her er det en selvfølge at det er foreldrene som skal legge grunnlaget, og at jobben de gjør fra begynnelsen av er avgjørende for hvordan forholdet blir i framtida. Jeg har innsett at forutsetningene er helt annerledes i Sør-Korea. Et land som fram til sekstitallet var svært tradisjonelt, og som de følgende femti åra har vært det landet i verden som har hatt størst økonomisk veksten. Fra å være en økonomisk ubetydelighet, er landet nå det fjerde største i Asia, og nummer tolv på lista over verdensøkonomien. Jeg vil tro at hvis man skal sammenligne med norske forhold, så vil man måtte ta familieforholdene på landsbygda her på begynnelsen 1800-tallet og i løpet av femti år la den transformeres til dagens samfunn. Da kan man ikke forvente at foreldregenerasjonen skulle ha noen pedagogisk idé om hvordan familiebånd skulle knyttes, og det blir nesten i overkant forståelig at familiemedlemmene verken ser eller forstår hverandre.

Phhuu... Jepp sånn er det! Jeg kan godt anbefale boka; den gir et godt bilde av hvordan Sør-Korea har vært gjennom en utrolig forandring og hvordan dette har påvirket menneskene der. Og for all del: det viktige budskapet i boka er at man skal ta vare på og sette pris på de og det man har. Man vet ikke hva lykke er før man har mistet den.

Så lar jeg det være med det. Ikke noe mer geografi eller sosiologi-leksjon i dette innlegget!

torsdag 20. oktober 2011

Hakawati - historiefortelleren

Anettes bokboble vil vite hva folket leser akkurat nå. Nå har det seg slik at jeg rett og slett ligger litt dårlig an. Tida renner ut, og jeg har ikke gjort spesielt gode prioriteringer så langt i år, selv om det heldigvis finnes ett og annet hederlig unntak. Målet var jo å reise jorda rundt på 365 dager, i bøkenes verden. Hittil har jeg surret for mye rundt i kjente farvann, og jeg har latt meg forføre av de "vanlige" bøkene. For all del; jeg har virkelig kost meg, men nå må jeg ta skjea i annen hånd- jeg har bare 73 dager igjen, og jeg har altså ikke gitt opp! Hvis noen har gode tips om bøker fra fjerne himmelstrøk, tar jeg gladelig i mot!!
I går begynte jeg på denne boka: Hakawati - historiefortelleren. Den tar oss med til Libanon, et land som hittil har vært helt ukjent for meg, så dette blir spennende. Boka kom ut som pocketbok nå i høst, og den er bejublet overalt hvor den har blitt solgt. Ofte kan det ta litt tid og mange sider før boka sitter, og man vet at dette er BOKA. Allerede etter to og ei halv side var jeg solgt! Dette blir en fryd!
Åhh... som jeg gleder meg til resten!!!

Fra bokas bakside:
I 2003 returnerer Osama al-Kharrat til Beirut etter mange år i USA, for å våke over sin far som ligger for døden. Ettersom familien samles, begynner historiene å folde seg ut: Osamas bestefar var en hakawati, eller historieforteller, og hans trollbindende historierblir vevd sammen med klassiske fortellinger fra Midt-Østen. Her er Abraham og Isak, Ishmael; alle arabiske stammers far, den vakre Fatima, Baybars; slaveprinsen som beseiret korsfarerne, og et vertskap for etrevorne smådjevler. Osama tar oss med til dagens libanesiske kvinners og menns liv, gjennomhistorier som gir oss en større, hjerteskjærende innsikt i det som kan virke som endeløse kriger, identitetskonflikter og overlevelse. Med Hakawati - historiefortelleren gir Rabhi Alameddine oss en gripende, spennende og sterk familiekrønike, og vår tids Tusen og én natt.

Les mer om boka her, for eksempel!

onsdag 19. oktober 2011

Vampyrenes Filminstitutt, London

Mørkets symmetri
Audrey Niffenegger


Aschehoug/ Lydbokforlaget 2010
Spilletid: 13 timer, 41 minutter
Lest av Anneke von der Lippe


Tvillingene Elspeth og Eddie brøt plutselig all forbindelse med hverandre, og selv ikke da Elspeth fikk kreft og lå for døden gjenopptok de kontakten. Ingen fikk noen gang vite hva som førte til bruddet- hva skal til for at tvillinger skal løsrive seg fra hverandre? Eddies tvillingdøtre, Julia og Valentina, har overraskende blitt gjort til enearvinger, men det er ett forbehold i testamentet; de må bo i leiligheten i London i ett år, uten at foreldrene får sette sine ben der. I leiligheten under dem bor Elspeths kjæreste, over dem bor min favoritt: kryssordmakeren Martin med tvangshandlinger, vaskemani og eske på eske med eiendeler han har pakket bort for å slippe å forholde seg til innholdet.
Forholdet mellom tvillingene blir komplisert når Valentina forelsker seg i Robert nedenunder mens Julia trekkes mot Martin- og blir hans redningskvinne. Julia og Valentina merker at det "er noen" i leiligheten, dette viser seg å være Elspeth som gjenferd! Når man begynner å føre samtaler og diskusjoner med et spøkelse, kan det meste skje- og det gjør det virkelig
Etterhvert blir det likevel litt i meste laget; det blir for mye som går over allestøvleskaft og det blir for usannsynlig. Jeg mener forfatteren har hatt en kjempegod idé, men det virker desverre som om hun ikke har tatt seg tid til å samle trådene og lage en avslutning som holder samme nivå som resten. Jeg tror dette er første gang jeg leser en skikkelig spøkelsesroman- og hadde jeg visst at det var det det var, hadde jeg sikkert hoppet over- likevel; jeg liker tilfeldigheter og overraskelser! Når biblioteket får inn nye lydbøker låner jeg stort sett hva det skulle være...
Konklusjon: En underholdende og underfundig historie, godt fortalt, men det holder ikke helt inn. Anbefales for de som vil ha en kikk over muren til det hinsidige!
Hør lydklipp her!


Og hvilket reisemål har denne boka ført meg til? London, men ikke det mest kjente turist-London, nei det blir Highgate Cemetery som er rikt beskrevet i boka. Dette er en av flere private gravplasser som ble opprettet på begynnelsen av 1800-tallet. Dette gikk for å være den flotteste kirkegården i London, men manglende vedlikehold og tiltagende forfall, gjorde at den gamle vest-delen ble stengt i 1975. Senere ble det opprettet en venneforening som sammen med private donasjoner gjør det mulig å ta vare på stedet. Dette er tydligvis ikke en vanlig kirkegård slik vi er vant til; her er det overgrodd og grønt, det finnes rever og fugler her, og ser man på bilder derfra får man mer inntrykk av at det er en merkelig mix av botanisk museum, Indiana Jones og favorittkulissen til Vampyrenes Filminstitutt. Glem London Eye, Madame Tussauds og Arsenal FC- skal jeg til London skal jeg definitivt prioritere å ta turen hit! DEFINITIVT!

tirsdag 18. oktober 2011

Barcelona, Spania

Habanita
Fabiola Santiago

295 sider.
Oversetter: Hilde Sophie Plau
Juritzen Forlag as 2011


Menn er som parfyme. På et blunk, uten så mye som et streif av ettrtanke, har jeg enten forelsket meg i dem eller forkastet dem.

Bokas hovedperson Marisol, dro i eksil fra Cuba til Miami sammen med bestemoren da hun var ti år. Det viktige var å være amerikaner, hvor hun hadde røttene sine ble ikke viktig før hun var ferdig med studiene og Abuela døde. Hun husket lite fra barndommen generelt, og hva som skjedde med foreldrene spesielt. Mens hun jobbet med eksilkubanerene i Miami, ble behovet enda sterkere for å finne ut av historien og røttene sine- og derigjennom finne ut hvem hun er- og hvor  hun vil. 

Liv Gade er sitert på bokas forside; Enestående vakker og dramatisk kjærlighetsroman fra Cuba og Barcelona! Tja... Enestående? Vakker? Damatisk? Fra Cuba? Vel, ikke så veldig... For det første er handlinga for det meste lagt til Miami. For det andre er ikke å gråte en kveld etter å ha brutt med elskeren spesielt dramatisk. For det tredje er å samle flest mulig klisjéer IKKE det samme som at samlinga blir vakker. For det fjerde er ikke dette enestående- det er et blekt forsøk på å kopiere forfattere som Cecilia Samartin og andre som har hatt suksess med dameromaner fra Sør-Amerika.. Her blir det mange og flotte ord, men altfor lite å tygge på. Begynnelsen synes jeg ikke var mye å rope hurra for, men heldigvis tok det seg litt opp, og fra Marisol dro til Barcelona likte jeg historien bedre, og innimellom fant jeg avsnitt som var riktig fine- eller kanskje det bare var jeg som vente meg til den enkle tilbakeskuende stilen..?
En dum kvinne, en blind kvinne, en kvinne som ikke forstår at hun fortjener bedre, kan bruke et helt liv på å vente på et mirakel. Jeg brukte mer enn ti år. Jeg elsket en selvopptatt mann som hadde malt sitt liv med romantiske penselstrøk, men alt var bare blendverk, en røverhistorie like falsk som Las Vegas. (s. 222)

Konklusjon: Det er ikke vanskelig å finne bøker som er bedre enn dette, men den gav meg lyst til å dra til  
Barcelona!
Spanias nest største by, hovedstad i Catalonia nord-øst i landet, svært populær turistby og en av de viktigeste havnebyene i Europa. En av de (bokstavligtalt) største atraksjonene er Sargada Família. Denne storslåtte kirka ble tegnet av Antoni Gaudí og påbegynt i 1883. I tillegg til å være arkitekten bak dette eventyrlige byggverket, var han også prosjektleder for selve bygginga fram til han ble påkjørt og drept av trikken i 1926. Underveis i byggeprosessen støtte de på flere andre hindringer også; borgerkrigen førte til store ødeleggelser, brann der skisser og arbeidstegninger ble oppbevart, krangling om hvordan de skulle gjøre ting ferdig der de manglet arkitektens beskrivelser. Likevel: i 1984 kom Sargada Familía på UNESCOs Verdensarvliste- og det selv om man ikke forventer å ferdigstille kirka før i 2026!

Andre bøker med handling lagt til Barcelona:
Eduardo Mendoza- Miraklenes by
Alicia Gimènez-Bartlett- Mørke netter i Barcelona
Ildefonso Falcones- Havets katedral
Carlos Ruiz-Zafon- Vindens skygge
                                 Engelens spill

søndag 9. oktober 2011

Wiltshire, England

Arven
Katherine Webb 






Gyldendal Norsk Forlag/ Lydbokforlaget 2011
Spilletid 16 timer, 05 min. 
Lest av Sibeth Hoff
Wiltshire er kanskje ett av de områdene i England som er velsignet med mange historiske fenomener eller mesterverk. Aller best kjent er kanskje Stonehenge. Ikke like myteommspunnet, men kanskje enda mer medie-sensasjons-opphauset er de mange kornsirklene som årvisst dukker opp rundt i distriktet. (Sannsynligvis til bøndenes store forargelse...) De kvite hestene, derimot, er verken spesielt myteomspunnet eller sensasjonspreget, der de ligger i åssidene uten å gjøre en flue fortred. Hestetegningene er beregnet å være omkring tre tusen år gamle, mange av de som en gang fantes er naturlignok borte, men tretten av de 24  som er bevart/ rekonstruert i England, finnes i Wiltshire. Som bildet viser, er de forholdsvis store, de er laget ved at torvjorda er fjernet, og ofte erstattet av kalksand. Helt kvite hester er generelt sjeldne, men de dukker av og til opp i eventyr (prinsen kommer ridende på en....) og i mytologien er de ofte forbundet med fruktbarhet, styrke- og den som rir på en kvit hest, kan reddes fra verdens undergang!

Arven er Katherine Webbs debutroman. Etter å ha gjort sin entre på engelske bestselgerlister, har den (minst) blitt gitt ut i femten land.
Vi følger Caroline fra sosieteten i New York på slutten av 1800-tallet/ begynnelsen av 1900-tallet, da hun mot familiens vilje bryter opp fra alt det kjente for å følge ektemannen Vestover. Ikke samtidig, men parallelt i boka, følger vi Beth og Erica som har arvet en herregård etter bestemoren (datteren til Caroline). I barndommen tilbragte jentene feriene sine på herregården, men så forsvant fetteren deres, og oppholdene der tok slutt. Mens Beth hele tida har forsøkt- og fortsatt vil fortrenge det som skjedde, vil Erica komme til bunns i sakene. Hun begynner å lete gjennom de gamle tingene som finnes i huset, og etterhvert blir det flere og flere spørsmål å finne svarene på.
Boka føyer seg fint inn i rekken av dameromaner som har blitt en egen sjanger. Lik det eller ei... Historien er godt bygget opp. Som seg hør og bør, finnes det en god dose klisjéer, men ikke mer enn at jeg holder seg på rett side av anstendigheten, og jeg synes historien er troverdig! Vanligvis liker jeg ikke "åpen slutt", men denne gangen føltes det fakisk riktig! Åpent og løfterikt!
Har sett at boka har fått en del pepper fordi den er dårlig oversatt. Som lydbok synes jeg ikke det er så framtredende, det er mulig at man lar seg underholde mer av ei lydbok, uten å legge like mye vekt på språk, ord og vendinger som man ellers ville gjort. Det jeg kanskje vil trekke litt for ved lydboka, som man hadde unngått med å lese selv, er at Hoff som leser, har en tendens til å gi Erica en nødvendig hysterisk stemme. Jeg får ikke det til å harmonere med tankene hun tenker- da er hun mye roligere og mer reflektert.
Konklusjon: jeg liker å la meg underholde, og jeg koste meg med denne!

Knirk har skrevet om både dameromaner og Arven her!

fredag 7. oktober 2011

Martha´s Vineyard

Lysnatt
Alice Hoffman











Pax Forlag, 1989
206 sider.

Martha´s Vineyard ligger i Massachusetts, er den tredje største øya i USA, og den største uten fastlandsforbindelse.  I 1602 ble øya oppdaget av briten Bartholomew Gosnold, og han gav den navn etter svigermoren og hans datter nummer to som døde under fødselen. Etter at Kennedy-klanen kjøpte eiendom der i 1978, ble stedet et  populært feriemål, boligprisene steg, kjøpesentre, hoteller, restauranter osv ble bygd, og det opprinnelige grønne preget på øya har blitt mer og mer borte.

Lysnatt er den andre boka jeg leser som Alice Hoffman har skrevet- jeg kan fortsatt ikke forstå at jeg har kunnet lese sida 1979, og ikke oppdaget denne fremragende forfatteren før i 2011. Intet mindre enn et mysterium! Denne gangen handler det om Vonny og nabojenta Jody og hennes bestemor Elizabeth Renny.  Det er om mennesker som er annerledes, føler seg annerledes eller blir oppfattet som annerledes. Om bestemoren som plutselig tror hun kan fly, om lille Simon som kanskje har sluttet å vokse, om Jody som forelsker seg i en kjempe, om Vonny som får panikkangst, om mannen hennes som ikke vil snakke, om naboene som opplever alle foreldres mareritt- og det handler om samspillet og mangel på samspill mellom blandt andre disse menneskene.
Synes det er vanskelig å sette ord på denne eventyrlige leseopplevelsen, så jeg gir ordet til
Knirk som har omtalt boka her, og Lena som har skrevet om den her.
 
Til slutt bare et kort utdrag jeg synes gjenspeiler både litt av stemningen og det stramme språket i boka (side 39):
Ute hagler det. Det har lagt seg is på den bare krypperikumen og på sprossene i stakittet foran huset. I morgen blir det veimeldinger i radioen, og Nelson må gå i bånd for ikke å gli. I natt er det ingen måne, og ingen andre lyder enn noe hardt som faller ned fra himmelen. Mens André og Vonny elsker, prøver de å glemme at det i værelset ved siden av ligger et barn og vrir seg i søvne. De tenker ikke på hvor ofte de kommer til å skuffe ham og hverandre. Huset faller til ro, og under takskjegget søker fugler ly for uværet. Selv spurver som aldri synger om natten, sender ut hese varslingsskrik.

P.s. Jeg kom på et ord som også kan være med på å beskrive boka: HVERDAGSMAGI! Den som leser og liker Hoffmans romaner, lærer nok å se etter det magiske i hverdagen- anbefales hjertligest!

torsdag 6. oktober 2011

Trondheim

Skråninga
Carl Frode Tiller










Aschehoug Forlag 2001
271 sider

I Trondheim har det vært en del stridigheter om hva som skal være byens offisielle navn. Opprinnelig var Trondhjem navnet på hele det området som i dag heter Trøndelag, men på slutten av 1920-tallet ble en rekke stedsnavn fornosket. Man avholdt i 1928 en folkeavstemning hvor folk kunne få si hva de ville: fortsatt beholde Trondhjem, eller bytte til det gamle Nidaros. (Etter Nidelva som slynger seg rundt bykjernen.) 1508 stemte for endring, men til tross for at så mange som 17163 stemte imot, ble det vedtatt at byen skulle hete Nidaros. Til slutt ble "inngått et forlik"; fra 6.mars 1931 har navnet vært Trondheim, men enda åtti år etter er det helt vanlig å høre spesielt trøndere si Trånnjæmm!

Skråninga er Tillers debutroman. Ubehagelig sådan.. En ung mann sitter på en institusjon og skriver om livet sitt. Fra oppveksten med foreldre som bruker all energi på å bryte ned hverandre, til ungdomstid med dårlige "kamerater" og rus. Oppe i dette har han (naturlig nok?) utviklet seg til en person med dårlig selvbilde, dårlig dømmekraft, en virkelighetsoppfatning som ikke henger på greip, i tillegg til tvangstanker og hallusinasjoner. Når jeg-personen i boka skriver, glir fortid og nåtid over i hverandre- ikke klart og tydelig, men bare i løpet av én setning kan han gå fra den ene tidsepoken til den andre. Ofte er det ett enkelt ord som får ham til å hoppe. Til og begynne med er det vanskelig å henge med i svingene, etterhvert som man kommer inn i flyten, blir det et flott grep som viser hvordan tanker hopper hit og dit, hvordan én tanke fører til den andre.
Kan det bli verre? Neppe!
Kan det gjøres bedre? Neppe!
Tiller skriver overbevisende om hvordan omsorgsvikt og mangel på inngripen kan forkvalke et helt liv. Man kan ikke la være å spørre seg selv om det finnes slike tilfeller i virkeligheten også- det er jo tross alt lettest å snu seg vekk når man mistenker at noe burde vært tatt tak i. Kom på en kampanje som gikk for ikke så lenge sida: For barnets beste må du tørre å tenke det verste. Og etter å ha lest denne boka, vil du sannsynligvis også tørre å ringe inn den bekymringsmeldinga du vet du bør.

Les mer om boka her!

onsdag 5. oktober 2011

Chatham, Ontario, Canada

Reisen Hjem
Lori Lansens
Juritzen Forlag 2011
467 sider 





I USA viser statistikken at omkring 8% av husholdningene er mobile- dvs bobiler og campingvogner. Canada opplyser at de har cirka 150 000 husstander i denne kategorien, altså rundt regnet 1%. Som vi kjenner det fra media, har disse husholdningene lavere utdanningsnivå, sysselsetting, inntekt og forventet levealder. Likevel kan det være fordeler med å velge "trailer-livet", for det første er det opplagt billigere, for det andre er det i visse henseender sikrere enn å leie bolig, da ei leiekontrakt lett kan sies opp.

Reisen hjem handler først og fremst om Addy Shadd, ei eldre farget dame som bor alene i vogna si i en trailerpark. Hun er preget av svekket helse, og gjennom boka blir hun mer og mer dement; fortid og nåtid går mer og mer over i hverandre, noe som av og til gjør det litt forvirrende, men samtidig gjør det at vi på en underlig måte forstår henne bedre. Sharla er fem år gammel (tror hun, i hvertfall...) da hun blir plassert hos Addy, moren hennes forlater henne ganske enkelt uten noen forklaring. For leseren er det opplagt nok at hun rett og slett ikke bryr seg om datteren.
Gjennom Addys fortelling om livet, fra barndommen i Rusholm, til hun har endt opp i trailerparken, får vi høre om grusomme overgrep, svik og tap, men også vennskap, kjærlighet og vilje til å overleve. Vevd inn i disse beretningene følger vi Addy på leting etter en permanent løsning på spørsmålet om hva som skal skje med- og hvem som kan ta seg av Sharla når hun selv ikke kan ta hånd om henne lenger. En rørende fortelling med en rekke overraskende vendinger.
Ingen negative innvendinger? Jo, men det er egentlig bare småpirk, som hvorfor i alle dager oversetter de navnet på campingplassen de hloder til på? Sjøgløtt heter sikkert Seaview eller noe i den gata før oversettelsen, og det er da virkelig forståelig nok?! De som likte Øya, Senor Peregrino, Det usynlig fjellet, Little Bee eller Drømmehjertet, vil trolig like denne også. Les mer om boka her, f.eks.

tirsdag 4. oktober 2011

Lom, Norge

Jeg kan se i mørket
Karin Fossum







Cappelen Damm 2011
Spilletid: 7timer, 2 minutter
Lest av Kim Haugen
Utsikt fra Galdhøpiggen
Geografileksjonen til denne lydboka blir kort, og den flyter kanskje litt ut...
Fossum er et ganske vanlig navn i Norge, både som familenavn (SSB opplyser at 2677 personer i landet har dette etternavnet), og som gårdsnavn. Fossum er en kortform av Fossheim, og hvis vi tar det med, blir det enda vanligere. I tillegg til Karim Fossum, er det kanskje Fossheim Turisthotell i Lom (opprinnelig en skysstasjon fra 1897)  som har gjort navnet mest kjent. Andre severdigheter i Lom: Stavkirka, Jotunheimen med bl.a Norges høyeste fjell Galdhøpiggen (2469 moh) og klimapark, Norsk Fjellmuseum- og bakeriet!!


Jeg kan se i mørket er Karin Fossums utgivelse nr. 19 hvis jeg har telt rett. Mye av dette er krim, om og med Konrad Sejer. Denne nye boka omtales helst som roman, uten at man slipper unna det kriminelle av den grunn! Bokas hovedperson Riktor, har med rette blit kalt sykepleieren fra helvete, og alle som har pårørende på institusjon, kan grue seg- evt ikke lese denne i det hele tatt! Riktor kan ikke fordra svakhet, og benytter enhver anledning både til å sabotere bahandlingen av pasientene, og til å plage dem; lugge, klype, stikke dem med sprøytespisser... Riktor står egentlig helt på sida av samfunnet, har verken venner eller familie, er tydlig... gal? Han mangler i hvertfall enhver alminnelig evne til empati, og ser på seg selv som litt av et overmenneske.
Sett i lys av sommerens terrorhendelser, blir det fryktelig ubehagelig å høre denne lydboka- den fortelles i jeg-form, og det er absolutt ingen fornøyelse å sitte inne i hode på en sånn person. For å si det mildt. Eneste "trøst", er at hovmod står for fall, og også Riktor blir til slutt felt av sin egen ufullkommenhet. Til tross for vemmelsen er dette et riktig imponerende bilde av psyken til et ondskapsfull menneske..

Utdrag fra lydboka kan du høre her!