Liebhaberne, Anne, Margido og Berit på bærtur

Jeg er litt glad for at det er flere bokbloggere enn meg som har latt blogging gå på sparebluss i sommer. Jeg er ikke fullt så glad for at det for min del ikke bare er blogginga som har gått for lut og kaldt vann, men lesinga også. Jeg skjønner ikke hva som har skjedd!! Jeg har definitivt ikke vært spesielt opptatt med andre ting, jeg har bare ikke funnet ro til å lese- jeg har ikke klart å konsentrere meg, rett og slett. Det har blitt litt tvangslesing for å prøve å finne igjen lesegleden, men det har altså butta i mot.

Nå har jeg lasta ned Anne B. Ragdes aller nyeste lydbok, Liebhaberne, for jeg husker hvor hyggelig det var å møte igjen Torunn, Margido og resten av klanen da jeg hørte "Alltid tilgivelse", og har dermed et lønnlig håp om at de skal få meg ut av hengemyra. Jeg er nok antakelig så langt unna en liebhaber som man kan komme, men akkurat villbringebær- det er jeg svak for og snubler rundt med bærspannet mitt og hamstrer så jeg skal ha- ikke bare litt- men mest mulig i fryseren til vinteren! Planen er i dag som i går: Ta med meg Anne og Margido på bringebærtur!

En dominoeffekt eller to

Jeg antar at det er få som ikke har fått med seg at det har gått en (teoretisk) ryddebølge over landet. (Hvis det mot formodning skulle være noen, kan man google "KONMARI") Rydding skal bidra til at folk blir lykkeligere. Tja, jeg er vel litt i tvil, men om livet ikke akkurat blir en dans på roser, så blir det kanskje litt enklere? Da jeg sluttet å jobbe for noen år sida, hadde jeg en storstilt rydd-og-kast-aksjon. Kjellern ble fri for rot og musereir, klesskapene ble befridd for filler og møll. Etter det har jeg i rykk og napp prøvd å leve etter tretrinnsregelen som jeg innbiller meg at jeg har klekt ut helt av meg selv- om det virkelig er slik skal jeg ikke banne på. Uansett går det ut på at man skal kaste en ting hver dag, gjøre noe nyttig hver dag og sist, men slett ikke minst: gjøre noe morsomt hver dag. På sikt så er dette ei oppskrift som på kan gjøre livet litt enklere og forhåpentligvis litt bedre. (Litt visualisering som idrettsfolk driver med, kan være gunstig her...!)

Jeg har ikke lest den så mye omtalte ryddogværglad-boka, men jeg har lest en norsk variant; Ekte hverdag av Sølvi  Foss. I oppbygging minner den mye om Gretchen Rubins "Lykkeprosjektet" som var populær for noen år sida- den leste jeg også nemlig! I løpet av ett år har de tatt for seg ulike hverdagsoppgaver/ områder- kall det hva du vil- som bidrar til stadig påfyll av stress og/ eller dårlig samvittighet. I teorien skjønner jeg at de har noen gode poeng, men i praksisk skjer det fint lite. Jeg ender opp med tretrinnsregelen i skippertak. Det enkle er ofte det beste.
Hvordan det nå er eller ikke er i de tusen hjem: i helga kom jeg på et nytt ryddetips- og denne gangen er jeg nesten-temmelig-ganske-helt sikker på at jeg kom på det helt av meg sjøl! Mange tar vare på ting fordi de gir hyggelige assosiasjoner eller fordi det knytter seg minner til dem. Gamle julekort, barnetegninger, klær osv. Ting de trolig ikke ser på, tar i eller bruker i det hele tatt, ting som bare ligger og tar opp plass. Jeg tar sjansen på å kalle det nyttig, men hyggelig skrot. Her er det geniale: ta bilder av tingene og lagre dem på en minnepinne! Da har man en bitteliten hyggelig samling man kan ta fra hvis man skulle ende opp i et nostalgisk hjørne. Man trenger faktisk ikke velge mellom å sitte med alle kreta-kortene eller dårlig samvittighet for å ha kastet noe, man kan heller score flinkis-poeng ved å arkivere og systematisere minner for framtida! Rett og slett genialt- og tipset skal dere få helt gratis, jeg skal ikke skrive/ selge bøker/ holde foredrag om rydding, til det er jeg selvfølgelig altfor bedagelig anlagt...
Etter den ulykksalige bokhyllelesinga jeg skrev om i forrige innlegg, bestemte jeg meg for å ta grep. (det er her dominoeffekten i overskrifta kommer inn i bildet..) For meg er ikke bøker i noen særstilling når det kommer til hva som bør tas vare på. Resultatet ble ei plastbalje full av bøker jeg ikke kommer til å lese/ ikke kommer til å lese igjen. I tillegg til at jeg har et bilde av bøkene/ elendigheta, har jeg verdens beste samvittighet: bøkene blir å finne- sannsynligvis rått billig- på loppemarked på Dalsbygda Samfunnshus neste helg ;o)

Hyggelig, men unyttig skrot?

Det er forresten flere som utsettes for dominoeffekt- til og med mange som gjør en stor innsats for å kunne knipse på den første "brikken"- Er det ikke fantastisk hva folk finner på, og ikke bare tenker, men faktisk også gjennomfører?!

Evna, av Siri Pettersen

Lydbokforlaget/ Gyldendal, 2015
15 timer spilletid/ 498 sider
Lest av Erich Kruse Nielsen
Lydfil kjøpt selv, i kombinasjon med leseeksemplar fra forlaget.

Nok en serie er avsluttet, denne gangen den norske fantassy-trilogien "Ravneringene" av Siri Pettersen.
Jeg var nærmest målløs da jeg leste "Odinsbarn", fjetret da jeg hørte "Råta"- og sitter igjen med litt blanda følelser etter avslutningen.

Først ei lita oppsummering. Vi har fulgt hovedpersonen Hirka, fra Elveroa i Ymslanda hvor hun vokste opp sammen med faren sin. De holdt seg mest for seg selv, med hjalp de andre ætlingene hvis de var syke og trengte helbredende urter. Alle ætlingene hadde hale, bare ikke Hirka som vokste opp i trua på at det var ulven som hadde tatt den da hun var spebarn. Rett før det tradisjonelle ritet alle femtenåringene måtte gjennom, fant faren ut at det var på tide at hun fikk vite sannheten. Den avsløringa fikk mange og alvorlige følger, ikke bare for Hirka og faren, men også for de andre i Ymslanda, Rime og ikke minst Rådet. 
I den andre boka, hadde Hirka flyktet gjennom steinringene, og endte opp i York, i vår tid. Der møtte hun en verden totalt annerledes enn den hun kjente fra før. Hun måtte lære seg hvordan hun skulle te seg, hvordan ting hang sammen og fungerte, hun møtte mennesker hun selv var beslektet med og andre mer og mindre skremmende skapninger. Hun ble slitt mellom lojalitet, frykt, svik og tillit- og kampen mellom det gode og det onde fortsatte.

I denne siste boka, "Evna", har Hirka igjen gått gjennom steinringene, og denne gangen har hun endt opp hos de hun er vokst opp med å frykte aller mest, de likfødte. Nabyrn kaller de seg selv, og landet deres er Ginnunad. Her har beboerne levd uten urkrafta evna i årevis, men da Hirka, som har blod fra de første gjør entré, øyner de endelig en løsning. De mener hun er født til å lede dem i den forestående kampen mot Ymslanda, for evna, en krig begge rikene har forutsett, som alle frykter og som antagelig ikke er til å unngå. For Hirka virker dette derimot helt umulig: hun er en helbreder, ikke en kriger, hun har vokst opp som ætling i Ymslanda fullstendig uvitende om at det rant blod fra de likfødte i årene hennes.
De to første bøkene hadde høyt tempo, var fulle av detaljerte person- og miljøskildringer, var uforutsigbare, fascinerende og spennende. Handlinga kretset rundt identitet, tilhørighet, makt og maktmisbruk, det gode og det onde osv. Alt dette gjelder denne siste boka også, så hvorfor sitter jeg her med de bandede følelsene mine da? Så godt som uten unntak, har alle omtalene jeg har lest vært veldig positive. Et sted leste jeg til og med at teksten var blottet for klisjeer og språkblomster, men det er faktisk når jeg kommer til det rent språklige jeg finner noe å pirke på, får skrukker i panna og nedovermunn. Jeg synes teksten oversvømmes av overdramatiske, klisjefylte og fullstendig malplasserte beskrivelser. Jeg skal gi dere et eksempel fra side 102, der en mann står og venter på å få dødsdommen sin:

Det stålgrå håret hans lå  i alle retninger, et vitne om været utenfor.

Hvilken observatør ville i en slik situasjon tenkt at hårsveisen var et vitne om dårlig vær? Akk o ve...
I tillegg synes jeg språket var veldig stakato. Setningene er korte, ofte er det ikke mer enn ett ord mellom hver punktum. Mulig det er et bevisst valg for å understreke dramatikken, men jeg mener det ville gitt teksten bedre flyt hvis disse enkeltordene hadde blitt flettet inn i lengre og mer fullstendige setninger. Etterhvert begynte jeg å tvile på min egen vurderingsevne; var det jeg som var blitt en grinebiter, eller hadde språket faktisk endret seg? I farta fant jeg bare igjen "Råta", men da jeg leste litt vilkårlig i den, var det mer flyt i tekstene jeg leste der.
Uansett, det må konkluderes, og ettersom dette er siste boka i en trilogi, blir det meningsløst å vurdere denne alene. Med "Ravneringene" har Siri Pettersen skapt ikke bare ett, men flere fantastiske riker. Hun har skapt fantastiske figurer, fantastiske eventyr og ikke minst et fantastisk engasjement! Det er imponerende keativt, og det er imponerende å greie å sy sammen et så fargerikt og sammensatt lappeteppe som hun har gjort her. Hun har ikke fulgt et ferdig mønster, har ikke hatt noe kart, hun har bare fulgt hjertet sitt- og gitt det til en entusiastisk leseskare som antagelig sitter og syr på kostymene sine til premierefesten for filmen/-e når den/ de en gang kommer.
Trilogien er absolutt å anbefale, naturligvis til de som er glad i eventyrlige fortellinger, men også til de som en gang i framtida vil smykke seg med at "Å ja- Ravneringene, ja! De leste jeg med stor glede og entusiasme da jeg var ung! Klassiker og obligatorisk lesing, sier du? Ja det skulle ikke forundre meg!" 

KART! Det sikreste tegnet på at du har å gjøre med fullblods fantasy ;o)

(Og når vi nå først er inne på hva framtida kan overraske med... Man kan jo fortsette å fantasere litt... Finnland har Mummidalen, Sverige har Astrid Lindgrens verden i Vimmerby, DisneyWorld finner både her og der... Hvis de en gang skulle bygge opp et sted a´la Ymslanda og Ginnungad, med Mannfalla, Elveroa, Ravnhov og Krateret, ville det utvilsomt bli et sted å valfarte til, ikke for barn, men for gale fans fra alle verdens hjørner- det ville blitt perfekt og helt i tråd med avslutningen på serien ;o)

Man tager hva man haver- her en ørneskalle i mangel på et ravnenebb.

God natt min skatt

Sjarmerende bilde,men noe er riv, ruskende feil... !

Tar med meg boka og leser litt på senga, jeg ;o)

Kanskje jeg skal prøve å skrive en ordentlig bokomtale i mårra? Eller dagen etter...