5-4-3-2- en tidsoptimist oppsummerer

Jeg tenker bestandig at jeg skal få så mye bedre tid når bare... (fyll inn det som passer for årstida; høsten kommer, skisesongen er over, langhelgene i mai dukker opp som perler på ei snor, lange, late sommerdager ligger blanke og fristende, etc, etc...) Det viser seg jo gang på gang at slik blir det ikke, for det ene avløser det andre, og ikke før er et kapittel fullført, så dukker det opp et nytt prosjekt- og det er jo fint! For all del!! Man skal ikke klage over dager som fyker avsted, all den tid man bruker sånn cirka 80 % av de våkne timene på morsomme ting (de resterende 20 prosentene går stort sett med til nyttige ting som klesvask, støvsugng og spising).
Jeg har kommet fram til at optismisme ikke er noe som verken skal eller bør behandles. Optimisme skal vernes om og tas vare på, uansett om det gir seg det ene eller det andre utslaget. Så får det heller være at man går på en smell i ny og ne- i det minste har optimisten det helt fint mellom disse smellene, i motsetning til pessimisten og den nøkterne som sikkert også får seg noen nesestyvere, men i tillegg har det trasig mellom slagene.
Spørsmålet er om det blir tid til bøker innimellom? Og joda, det gjør det, selv om det blir mer og mer lydbøker, og mindre og mindre papir-/ e-bøker. Det er et par jeg synes fortjener mer enn noen få ord i et samleinnlegg- og optimist som jeg er; de legger jeg foreløpig til side, og krysser fingre for at uka plutselig skal få åtte dager, eller døgnet 26 timer ;o)
Lett banding- her er noen av dem som har blitt framsnakka litt på Instagram:

"Låt oss hoppas på det bästa"- Carolina Settewall. Selvbiografisk roman. Spilletid 13:11. Lest av Sibille Attar. Storytel.
Oversatt av Cecilie Winger og utgitt på norsk av Lydbokforlaget og Aschehoug i 2019.

Insta blir visst heller ikke like høyt prioritert hele tida.. Enda så kjapt og enkelt det er! Vel, vel... "Påstander om meg i tilfeldig rekkefølge" av Liv Marit Weberg er intet mindre enn en fabelaktig god ungdomsbok! En av de du må lese hvis du har ungdommer i livet ditt, eller barn som skal bli ungdom, eller hvis du selv har vært ungdom, ER ungdom, skal bli ungdom... I det hele tatt. Løp og kjøp- Les og lær. Bok gjør klok!
Norsk ungdomsroman, ny av året. Lydbok forbilldelig lest av Fanny Vaager. Spille tid 2:57 (dvs: sett den på repeat for dobbelt glede ;o) Aschehoug har utgaver for den som vil lese selv.

Tja.. "Vera" av Anne Swärd, mange har blogga om denne, de fleste har nok likt den hakket bedre enn det jeg gjorde... Likte godt språket, og de gode beskrivelsene av Sandrine. Fint å høre den på svensk, og fint å ha den norske papirboka ved sida av. Leseopplevelse preget av misvisende "blurb" på famsida.
Historisk roman om familierelasjoner, hemmeligheter og om hvor store kameler man kan svelge for å bevare sin plass i livet.
Jeg har hørt den på svensk via Storytel-appen; Anna Maria Käll er en fantastisk innleser! Hun alene gjør abonnementet verdt prisen, spør dere meg. Boka er oversatt til norsk av Geir Pollen, og utgitt både av Lydbokforlaget og Gyldendal i 2019.

Her har vi en liten go´bit! Om hemmelige hytter som er så hemmelige at halve forsidebildet er gjemt bak et ekstra omslag. Morsom bok, fine bilder, sanselige naturskildringer og interessante refleksjoner fra enkelte av hyttebyggerne som setter pris på et enkelt krypinn. Anbefales for turmennesker og hverdagsfilosofer.
"Hemmelige hytter" av Marius Negård Pettersen. Boka lånte jeg på bibloiteket, og i farta husker jeg ikke hvilket forlag den er utgitt på, men det tenker jeg dere klarer å nøste opp i ;o)

*********************

Der måtte jeg sette strek og poste innlegget hvis jeg ikke skulle bli stående med bare en eneste tynn bloggpost i april.. Greit nok. Fire bøker har blitt vist fram (igjen), og plutselig dukker det opp en dag uten planer og prosjekter, og da skal dere ikke se bort fra at jeg skriver et innlegg til! I mens skal jeg prøve å oppdatere på Instagram, raskt, kort og enkelt. Hvis jeg husker det. Og rekker!

Kobrahjerte av Toril Brekke

Det jobbes sakte med et lite samleinnlegg, og i mens blir det et innlegg for å framsnakke bok nummer to om Agathe som vokser opp i Oslo på femti- og sekstitallet. Agathe hvis mor har forlatt familien hun aldri ønska seg til fordel for et mer spennende liv sammen med en ny kjærest i København.

Balsamfor både ørene og sjelen, geletrøffel og terningkast 6 ♥

I "Alle elsket moren din" fulgte vi Agathe gjennom barndommen, og ble kjent med menneskene rundt henne. Besteforeldre og andre slektninger, naboer, klassevenninner, mange av morens musikervenner osv. Agathe var mye overlatt til seg selv, til moren ble gravid på nytt og giftet seg med en av mennene som svermet rundt henne, den litt forsiktige Pianostemmeren som spesielt Agathes besteforeldre likte godt.
I "Kobrahjertet" har vi kommet fram til 1965, Vietnamkrigen, feminisme, nei-til-atomvåpen, klassekamp, peace & love. Agathe er seksten år og skal begynne på musikklinja Nissen, men som så mye annet i livet hennes, blir det ikke helt som hun har tenkt seg det. I løpet av kort tid gjør hun seg mange nye erfaringer og grubler mye og intenst for å forstå mer av alt som skjer rundt henne. Hun leser den legendariske Le deuxième sexe (Det annet kjønn) av Simone de Beauvoir, og dermed finner hun mulige svar på mange av spørsmålene hun har slitt med. Hvorfor den franske kusina Madeleine virker så fortvila til tross for at hun har den vakre og nærmest mytiske forloveden Ahn Jean, hun oppdager at andre karakteriserer moren som frigjort, ikke ansvarsløs og svikefull slik som hun selv oppfatter henne, besteforeldrene er kanskje ikke like harmoniske og tilfreds som hun har trudd- og kanskje er det noe i det naboene alltid har sagt? At Agathe og lillebroren Morten ligner på hver sin forelder, til tross for at Agathe vet at pianostemmeren ikke er faren til Morten.

Her snakker vi INTEST BLIKK!!

Jeg likte den første boka i serien veldig godt, men denne scorer faktisk enda høyere! Jeg trur det er noe å gjøre med at romaner som først og fremst handler om barndom kan være interessante, men at det blir enda mer nerve og refleksjoner når man kommer til ungdomsår og voksenliv. Her synes jeg det er ekstra spennende å se hvordan personene som følges stadig vokser, utvikler seg og viser nye sider. Dette gjelder ikke bare de som spiller hovedrollene, men også de med litt mer perifere roller, som Grim, aka "Bikkja til Thoresen" (for øvrig det grusomste kallenavnet jeg noen sinne har vært borti), naboen fra med cerebral parese, han dukker opp i ei helt ny rolle; som diplomat i Paris (han blir forøvrig en viktig brikke i det som etterhvert skjer rundt Madeleine, men det er en annen historie). Toril Brekke er en mester til å bygge opp karakterene i romanene sine, og det er langt mellom tilfellene hvor jeg blir glad i fiktive personer jeg leser om, men det er faktisk tilfelle med Agathe og mange av de hun omgås. Persongalleriet er usedvanlig fargerikt og levende! Det er en helt ubetalelig episode hvor Morten får med seg kompisene Sander og Willy for å oppsøke ei enke de kjenner til i nabolaget; Leon, Aggis klassekamerat trenger et nytt staffeli, og guttene vet råd. Det de gjør er kanskje ikke en eksepsjonelt stor ting, men de viser så fantastisk medmenneskelighet og er så glade og stolte for at de kan gjøre noe for andre at jeg blir helt rørt; jeg liker snille folk- også de som bare er på liksom! (Og det trur jeg enkelte har skjønt: senest for noen dager sida traff jeg en kar jeg ikke har sett på lenge, og det første han sa var "Næmmen hei, Berit! Så lenge siden jeg har sett deg- er folk snille mot deg?" Ja heldigvis! Ikke alle, men  de aller fleste er det!)

Jeg kunne helt sikkert skrevet mye mer om denne minneverdige boka, om miljøskildringene og tidsbildene, om det lavmælte i alt det dramatiske, om språket som er i en klasse for seg, om hvor fint det er å høre forfatteren lese sin egne roman, og så videre, og så videre... Jeg trur jeg nøyer meg med å si at dere bør unne dere å lese eller høre denne, og som jeg skrev på instagram; les/ hør "Alle elsket moren din" først, selv om det enkelte steder står at denne (bare) er en løs oppfølger. Det er godt mulig man kan få en fin leseopplevelse bare ved å lese nummer to, men hvorfor i alle dager lese den ene, når begge er knall-bra og sammen utgjør en glitrende helhet?
Anbefales varmt og hjertelig- også av Tine og Kleppanrova ☺

**********************

Lydbokforlaget/ Aschehoug, 2019

Spilletid 7:39/ 288 sider

Forbilldelig lest av forfatteren selv!

Tusen takk til Lydbokforlaget som sendte meg lydfil.

Skogens historie og den besværlige trangen til å spore ulv- av Reidar Müller

Fineste framsida EVER!!

Går det an å skrive kort om historien om skogene i Norge, flette inn litt om ulvene- skal-skal ikke- og litt om sine egne følelser? Neppe, men jeg gjør det likevel.
I 2015 leste jeg ei glimrende bok om hvordan Norge, og nordmenn for så vidt, ble som det ble. Fjorder og fjell, blek og blond; "Hvordan Norge ble til" av geologen Reidar Müller. Da jeg så at han hadde skrevet ei ny bok, denne gangen om skog og ulv, skjønte jeg at den boka er skrevet for meg, og jeg fikk den tilsendt fra Aschehoug. Med boka i hus, klarte jeg ikke å få få meg til å sitte i ro for å lese... Skuffelsen var til å ta og føle på- ikke over at boka ikke fylte forventningene, men over at jeg har blitt så til de grader rastløs og så tom for selvdisiplin.. Noen uker gikk, og plutselig hadde Lydbokforlaget fått den innlest! Endelig ble det fart i sakene! Med lyd på øret mens jeg trava rundt i nærskogene mine, leste Jan Gunnar Røise boka jeg hadde gleda meg til- og gjett hva?!! Den var akkurat så bra som jeg hadde håpa og trudd ☺

Denne turen skal bli annerledes, tenker jeg mens Oslo forsvinner bak meg med sine blokker, sin asfalt og sin eksosdis en iskald vinterdag. Og allerede etter ti minutters kjøring møter den meg: skogen. Ikke slik som på biltur gjennom Europa, lys og fragmentert som grønne flekker i åkerlandskapet, men mørk og massiv.
Hvis jeg hadde ønsket det, kunne jeg ha fortsatt å kjøre i skogen nesten 6000 kilometer mot øst. For studerer vi et satelittbilde, viser det et enormt grønt belte av barskog, taigaen, som strekker seg fra Norge i vest til Stillehavet i øst, nesten som et grønt skjerf rundt jordkloden.*

Slik begynner boka, før det går slag i slag, over stokk og sten innover svenske skogsbilveier på jakt etter varg, mens han filosoferer og forteller om hvordan Norge har blitt dekket av bar- og løvskog, hvordan skogene har forandra seg med klima, vær og vind, og ikke minst hvordan menneskene har forma skogene fra naturlig variasjon til kultiverte, ensarta plantefelt. (Hvis noen skulle være i tvil; vi, forfatteren og jeg, heller klart til at førstnevnte er det beste.)
Boka er lærerik og full av kuriøse fakta, om hvor de eldste DNA-ene fra gran og furu er funnet i Norge, hvor mange trær som anslagsvis finnes her til lands, om mose og lav, alger og treslag som for lengst er utdødd. Om hvordan Norges første velstand bygde på trelast og eksport, og at Amsterdam neppe hadde vært det den er uten norsk eiketømmer. Om verdien av å høste av naturens overskudd. Om dyr- og fugleliv og ikke minst den besværlige trangen til å spore ulv! Det er naturligvis denne sporinga, menneskene han møter underveis og episoder som oppstår som skaper spenningstoppene her, for det er ingen tvil; "ulvedebatten" alene er heftig nok, og forfatteren går ikke av veien for å ta en liten diskusjon med sine meningsmotstandere, og vil han til slutt få se ulven? I norsk natur finnes knapt noe levende vesen (eller dødt, for den saks skyld) som er mer myteomspunnet enn ulven, og kan det tenkes en mer skjellsettende naturopplevelse enn å sitte i en øde skog og høre ulvene hyle og klynke til hverandre? Jeg ser for meg ei åpen myr, råskodde som driver langs bakken, kalde hender, ei ugle som roper ut i natta- og først én forsiktig ulv som stopper opp i skogkanten, strekker hals og værer utover før den drister seg ut i åpent lende og resten av flokken kommer tassende etter... Jeg har noen myrer som hadde passa perfekt til denne scena, og det er jo lov å drømme!
Interessant og aktuelt tema, originalt utført, morsom, underholdende, lærerik og tankevekkende. Anbefales varmt og hjertelig til alle som er glad i og opptatt av natur generelt og skog spesielt ♥

Lydbokforlaget(2019)/Aschehoug (2018)

Spilletid 8:36/ 260 sider

Takk til forlagene for lydfil/ leseksemplar!

*Jeg er veldig glad i Rolf Jacobsens dikt, kanskje spesielt "Tanker ved Ånestadkrysset" som er det mest populære av dem alle. Dermed kjente jeg det rykke litt i hjerterota allerede da jeg hørte disse første avsnittene, som spiller så høyt og tydelig på dette og egentlig veldig mange andre av Jacobsens dikt; taigaen, det grønne skjerfet som strekker seg fra Ånestadkrysset i Løten,  til Vladivostok ved Stillehavets bølger. Klikk deg videre her for å sjå hvordan dikt kan skape assosiasjoner og inspirasjon ;o)

Jordmor på jorda- Huset under Blåhammaren av Edvard Hoem

Ringen er slutta. På ein måte er dette både den første og den siste boka i Edvard Hoems storslagne slektskrønike om Slåttekaren Knut Hansen Nesje, forfattaren sin oldefar, dei som kom før han og dei som kom etter. For meg begynte det med "Mors og fars historie" i 2014, som eg las medan eg venta på at boka om slåttekaren skulle bli ledig på biblioteket. For at det skulle vorte rett kronologi, burde eg derimot ha begynt på den første boka som kom ut om "Jordmor-Stina", den som vart skriven i samband med hundreårsjubileet til Jordmorforeninga- Hadde ein støtt visst på førehand det ein veit etterpå, er det mykje som hadde sett annleis ut enn det faktisk gjer! Til alt hell er ikkje dette ein uoppretteleg feil; no som eg har hørt den nye historia om Hoems tippoldemor har eg lasta ned boka om slåttekaren på nytt, og er meir enn klar for ein ny rundtur i Karviland ;o) (Etter den, kan det tenkjast at eg og les/ høyrer "Mors og fars historie" og "Heimlandet Barndom" om forfattarens sin oppvekst på nytt. Knakande gode bøker toler å repiterast, tenkjer eg.)
Som det blir sagt i forordet, er boka om huset under Blåhammaren ei utvida utgåve av boka som kom ut i 2008. Hovedpersonen er Marta Kristine Nesje, husmannsjenta som i 1821 gjekk til fots frå Romsdalen til Christiania for å utdanne seg til jordmor. Håpet og trua var at vinteren på jordmorskulen skulle gjere det lettare å bli akseptert som jordmor, men motviljen mot den nye ordninga som vart tredd nedover hovudet deira satt djupt. Det gjekk så langt at ho til slutt gjekk til sak mot dei familiane som lot vere å tilkalle jordmor då ein fødsel nærma seg, og heller sende bod etter dei gamle fødekonene frå gardane rundt. Slik historia blir fortalt her, var det mannen hennar som av økonomiske runnar pressa på for at ho skulle kreve retten sin. Ho vann fram i retten, men det var ingen automatikk i at det vart enklare av den grunn. Fortsatt var skepsisen stor og dei økonomiske vilkåra tronge, både for dei gravide og for jordmora.
Om ein samanlikner dei to bøkere om Jordmor-Stina som ho vart kalla, er den siste sjølvsagt meir utfyllande, (speletid 9:11 og 4:10 timar). Det som allereie er sagt, blir meir detaljert, fleire episodar er lagt til og det er meir drama på heimebane. Ikkje vanskeleg å forstå at forfattaren ville gjera meir ut av denne fascinerande historia som jo vart starten på den suksessrike seiren om familien frå Rekneslia ved Molde.

Klikk på biletet for å sjå kva eg skreiv om dei andre bøkene

Som vanleg har eg høyrd lydbok i staden for å lese sjølv. Fabelaktig lese av forfataren sjøl, og som alltid har det vore ei stor glede å høyre han les med fynd og klem! Ofte blir eg irritert hvis eg høyrer lydbøker som bli lest med for mykje dramtisering, men det kan eg absolutt ikkje sei her. I dette tilfellet er det jo ingen som veit betre enn innlesaren kor sint, frustrert, redd, fortvila, glad eller letta dei er, dei som bur og strever der i huset under Blåhammaren. Heile serien er knakande god, og har du ikkje lest bøkene endå, anbefalast dei varmt- og denne gongen treng du ikkje begynne med den første boka i serien! Begynn med den siste før du les eller høyrer resten i den rekkjefølga dei kom ut. Fortsett med "Mors og fars hisorie" og ta "Heimlandet Barndom" til slutt. Handlingsmetta, dramatisk, rørande, interessant og lærerik underhandling, er ord som går at i omtalane av serien. Eg kunne ikkje sagt det betre sjølv.

********************************

Lydbokforlaget/ Oktober, 2018

Speletid 9:11/ 349 sider

Lest av forfattaren sjølv

Biblioteket/ lydfil fra forlaget.

Det har ikkje vore lett å finne andre som har blogga om denne, det kjem opp flere som har lese den første utgåva, men Ingun (Kleppanrova) har lest begge utgåvene og er frå seg av begeistring, 
det same er den andre Berit.

Les gjerne Marius Wulfsberg si omtale på NRK.no også.

Hotell Montebello av Rebecca Wexelsen

En roman hvor alvorlig kreftsykdom er dreiehjulet og drivkrafta og der arenaen er et sykehushotell, blir naturligvis mollstemt og maner til ettertanke, men at den også kan karakteriseres som humoristisk er kanskje overraskende for fler enn meg? At den i tillegg er klok, intelligent og aldri så lite absurd, gjør vel igrunn at dette er en så godt som fullkommen romandebut? Den har det meste!
Kort om handlinga: Nina hadde gledet seg til å studere astronomi, men den beryktede nissen følger med på lasset: den helt inn til margen bunnløse ensomheta setter seg som ei klo i magen, både hos henne og hos leserne. Da hun oppdager en kul ved kjeven og får en kreftdiagnose, skal det bli forandringer, og ikke bare knyttet til selve behandlinga og sykehusoppholdet, men sosialt og menneskelig. I møtet med likeverdsmennesket Berit, vaffel-Ivar, pille-Tore og ikke minst Alf, utvikles noe som kan ligne på vennskap. Hun føler seg som en del av et fellesskap, blir tatt vare på og for første gang føler hun at det er noen som bryr seg om hvordan hun har det. Tanken på det "vanlige" livet som usynlige, sære Nina blir nærmest umulig, så da hun blir friskmeldt og får beskjed om at hun kan dra hjem, bestemmer hun seg ganske enkelt for å late som ingenting. Hun blir boende på pasienthotell-rommet sitt, juger på seg spredning og rister trist på hodet når hun får spørsmål om hvordan det går med henne. Hun gjør alt hun kan for ikke å vekke mistanke, hun spiser i smug for at de andre ikke skal legge merke til at hun har fått tilbake appetitten og vandrer rundt på andre avdelinger på dagtid da hun ellers skulle hatt behandlinger, undersøkelser osv. Dette skuespillet kan selvfølgelig ikke vare, men kan det tenkes verre ydmykelse enn å bli tatt i noe sånn? Å juge på seg sykdom for å nyte godt av andre pasienters omsorg?
Å balansere det uendelig tragiske opp mot det intelligent galgenhumoristiske er en kunst de færreste er forunt å mestre. Wexelsen mestrer det til fingerspissene og det gir en nesten surrealistisk lytteopplevelse. At hun i tillegg unngår fella for opplagte eller lettvinte avslutninger, ja det gjør meg mer enn godt fornøyd!
Boka anbefales varmt og hjertelig ♥

Andre bloggere om boka:
Beathe falt for boka og persongalleriet og trekker fram det humoristiske i alt det triste
Ensomhet, gjenkjennelighet, humor og kreative metaforer burde være gode nok grunner til å plukke opp boken. Om dere enda ikke er overbevist: Jeg lover dere, avslutningen er prikken over i’en, konkluderer Ellikken.
Tine lover at dette er en skjønn liten roman med god framdrift og skarpe observasjoner av menneskesinnet.
Flere?

************************************* 

Lydbokforlaget/ Tiden, 2019

Spilletid 3:57/ 190 sider

Glimrende lest av Maria Sand

Lydfil fra forlaget

Ps. Jeg utelukker ikke at denne gjorde ekstra inntrykk på meg; tid og sted og tilfeldigheter og alt det der.... Jeg var sjåfør for en som skulle på sykehuset for å fjerne noen mystiske kuler, så jeg traska fram og tilbake og hørte på denne mens jeg venta. I tillegg er det navnene.. Berit og Tore; meg og mannen i mitt liv.. Det ble liksom plutselig veldig lett å leve seg inn i historien!!

I gode og onde dager av Gill Paul

Jeg likte "En kongelig affære" av Gill Paul veldig godt, og da jeg så at både Ellikken og Kleppanrova var mer enn positive til "I gode og onde dager" av samme forfatter, var veien til Lydbokforlagets nettbutikk skremmende kort! Jeg har lest altfor lite om den russiske revolusjonen, men i 2015 leste jeg en riktig så underholdende røverhistorie av Kari Brænne, "Himmelfall", en godt dikta versjon av hva som kunne hendt med Maria, den yngse av søsterene Romanova hvis det var hun som slapp unna henrettelsene den julinatta i 1918 i Ipatievs hus. (Jeg hadde forøvrig sett for meg at den boka skulle få minst en oppfølger, men foreløpig har jeg dessverre venta forgjeves.)

Tilbake til "I gode og onde dager", en tittel som spiller på forholdet mellom storfyrtsinne Tatjana Romanova og kavaleri-offiser Dmitrj Malama som møttes på sykehuset hvor sistnevnte ble pleiet av førstnevnte etter at han ble skadd i krigen. (Historien om den gryende romansen er veldokumentert, både skriftlig og med bilder av de to sammen. Hunden Ortipo som får en viktig rolle i romanen levde også i virkeligheten, som man ser av bildene under :o) Hva hvis Tatjana mirakuløst hadde overlevd og Dmitrj ikke hadde blitt drept ved fronten? Kunne de fått et liv sammen? Og hvordan kunne det livet i tilfelle blitt? Hvor ville de slått seg ned og hvordan ville de livnært seg? Det er ikke vanskelig å tenke seg at de til slutt hadde endt opp USA, dit også den litt resignerte britiske teateranmelderen Kitty flyktet etter at hun avslørte ektemannens utroskap i 2016. Hun setter igang en storstilt redningsaksjon for å gjøre hytta hun har arvet etter en oldefar beboelig, samtidig som hun prøver å finne seg sjæl- og løsningene på flere små og store mysterier som dukker opp underveis.

Pluss i margen for at forfatteren har krydra boka med ei aldri så lita dose lykkepiller med pels! (bildekilde)

Begge historiene er for så vidt godt diktet, med gode miljøbeskrivelser og interessant historisk bakteppe og det er fascinerende hvordan forfatteren spinner videre på "hva hvis-idéen" og ikke minsthvordan hun knytter mennesker fra vidt forskjellige tidsepoker sammen. Når jeg klarer å se forbi at det hele er litt vel sukret eeter min smak, at de kvinnelige hovedrolleinnehaverne er litt for veike og føyelige, at slutten på Kittys fortelling er temmelig håpløs og utdatert, og at oversettelsen gir noen underlige "bilder" (Som når Kitty ber om råd om hvordan hun best kan "impregnere hytta før vinteren" og mannen på jernvarehandelen tipser henne om at ettersom hun allerede har malt huset med (vannbestandig/ værbestandig? Husker ikke ordrett...) maling, bør hun prioritere å grave noen dreneringsgrøfter hvis det samler seg vann i dammer inntil hytta. Impregnere ei nymalt hytte? Kitty er tross alt rimelig handy, og ville kanskje heller spurt om råd for å gjøre hytta vinterklar?) - ja da er det en helt ok underholdningsroman som ikke gir de helt store etterdønningene.

Ofte ser man at en og samme roman kan få forskjellige framsider i forskjellige land og at de får nytt cover når de gis ut som paperback eller kommer ut på nytt i forbindelse med filmatisering osv. Her har det norske forlaget slått på stortromma og disker opp med tre forskjellige framsider, hvorav de to første vel sender ganske like assosiasjoner, mens den tredje kanskje sikter seg inn mot ei litt anna lesergruppe? Det ble litt tilfeldig da jeg lasta opp bildene, men de endte likevel opp i "riktig" rekkefølge hvis jeg skulle rangert dem: jeg liker den til venstre best, og den til høyre dårligst. Hadde lydboka hatt den framsida er det lite sannsynlig at jeg hadde gått for den- og det er antakelig derfor jeg ikke har lagt merke til boka før i det siste også. Jeg har massevis av litterære fordommer i bagasjen, og en av dem er at "damer med ryggen til-bøker" ikke er mi greie, og tja... Akkurat den fordommen ble vel kanskje ikke akkurat svekket av denne leseopplevelsen. Likevel er jeg altså litt ambivalent her, for er jeg egentlig den rette til å vurdere hvorvidt ei bok er god eller ikke, hvis jeg har hørt eller lest ei bok i en sjanger jeg egentlig ikke har sansen for? Det er jo ikke bokas kvaliteter jeg skriver om, men min egen opplevelse av den. Kanskje er det Ellikken og Kleppanrova som har mest rett? Les gjerne deres omtaler også, om ikke annet fordi det er ganske morsomt å se hvor ulikt man kan lese ei og samme bok ☺

Lydbokforlaget (2018)/ Aschehoug (2017)

Spilletid 13:17/ 489 sider

Oversatt av Bente Rannveig Hansen

Lest (med litt for mye drama) av Siv Charlotte Klynderud.

Lydfil kjøpt for egne lommepenger ;o)

Hvor var du da Brå brakk staven eller da Diana ble drept?

29. juli 1981.
Jeg hadde fylt ni år en måneds tid tidligere og nå var vi på setra med kuene som vi alltid var i skoleferien. Heldigvis hadde tante, onkel og to kusiner inntatt hytta i skogen litt nedenfor oss, og de var av det forutseende slaget. De hadde med seg reise-tv! Svart-hvitt, komisk liten og klumpete etter vår tids målestokk, og ettersom den aldri viste seg igjen, var den antakelig lånt til denne anledningen spesielt: Kongelig bryllup i England. Tv´n ble kobla til startbatteriet på Ladaen som stod parkert rett ved hytteveggen, og fra vår lille verden fikk vi et glimt av den store. Det var hatter, kjoler, slep og slør, blankstriglede hester, forgylte vogner og masjerende soldater i si fineste stas. Det var umåtelig høytidelig, storslått og bruden overjordisk vakker. I min hukommelse, var det slik i det minste. Virkeligheten? Kanskje litt annerledes, i hvertfall for noen.

Året etter. 25. februar 1982.
Ski-VM i Oslo, herrestafett 4X10 kilometer, Oddvar Brå nådde igjen Aleksandr Zavjalov da det var igjen mindre enn to minutter av siste tappe, Brå brakk staven og Zavjalov gikk i bakken. Dramatikken skjedde på en torsdag, og vi som gikk i tredje klasse, hadde fri den dagen. Jeg var på besøk hos ei venninne som var hjemme alene; faren var sikkert på jobb, mora var kanskje også det, eller hun var i butikken, eller kanskje hun sov etter å ha vært på nattevakt. Det var i hvertfall bare vi to som var der- og tv´n som stod på i bakgrunnen. Oppgradert til standsmessig størrelse og med farger. I kommentatorbksen satt Jon Hervig Karlsen og Rolf Hovden og skrek "Zavjalov faller! Zavjalov faller! Kan det være protest?! KAN DET VÆRE PROTEST??!" og vi skjønte at det kunne være tidenes største krise og kanskje starten på en ny enda-kaldere-krig. Leken ble naturligvis avbrutt og det var ulidelig spennende helt til Brå sklei over målstreken og vi trudde eller håpte eller frykta at det var Norge som vant, men heldigvis ble det til slutt delt første plass og det ble ingen krig, hverken varm eller kald.

31. august 1997.

Mat må vi ha. Økologisk. Ikke kortreis, men lang-båret.

Tidlig, tidlig morgen, før sola er oppe, før fuglene sang. Vi sitter i bilen, en eplegrønn Simca 1100, på vei ut på jakt. Det er jeg som kjører, og tilfeldighetene vil det slik at radioen som alltid faller ut da vi kjører oppover den trange dalen, kommer inn igjen mens min bedre halvdel er ute for å lete etter en bomnøkkel som skal være lagt ut på et avtalt sted. Da bommen er låst opp og han setter seg i passasjersetet, kan jeg fortelle at Prinsesse Diana er drept. Senere på dagen feller jeg mitt første reinsdyr, så ja; jeg kan fortelle nøyaktig hvor jeg var og hva jeg gjorde på disse tre helt spesielle merkedagene.

Gill Paul er et nytt forfatter-bekjentskap for mitt vedkommende, men hun er kjent for underholdningsromaner som knytter mysterier og historier fra fortida sammen med nåtidsdramaer. Her er det prinsesse Dianas død som er katalysatoren for de to historiene som fortelles parallelt og som knyttes sammen mot slutten. Underveis tenkte jeg at dette ville vært et supert britisk kostymedrama for her er det detaljerte beskrivelser av kjoler, drakter, designere, trender, interør og omgivelser. Putter man i tillegg sterke personligheter, heftige følelser, sjalusi og makt opp i samme gryta, får en dyktig forteller til å røre rundt- og Bodli Vidnes-Kopperud til å lese, ja, da har man i dette tilfellet 13 timer og 20 minutter med god underholdning! Historien har god framdrift, et fargerikt persongalleri og det skal være friksjonsfritt i den forstand at leseren ikke trenger anstrenge seg, bare la seg drive med. (For hovedpersonene er det langt fra friksjonsfritt- det er dramatisk nok for både den ene og den andre.) Skal jeg sette fingeren på en ting, så må det være at "vår tids" hovedrolleinnehaver ikke er selvstendig nok- jeg hadde gjerne sett at hun slo i bordet både oftere og hardere enn hun gjør, at hun stod opp mer for seg selv, men, det var dette med at denne sjangeren ofte har en tendens til å gjøre kvinner unødvendig svake. Jeg gir vel egentlig et mer generelt trekk til sjangeren enn til denne spesifikke boka, men at det gjelder de mange, betyr ikke at den ene skal frikjennes.
Jeg har sett at flere har lest/ hørt forfatterens "I gode og onde dager" og uttalt seg positivt om den, så det var fort gjort å laste ned den til mobilen når jeg først var i dytten. Har så vidt kommet i gang med den også, men jeg er ikke helt overbevist. Det er en ny stemme som leser, Siv Charlotte Klynderud, og jeg er ikke sikker på om vi kommer til å bli bestiser. Hun leser med for mye drama og gjør selv storhertuginne Tatjana Romanova til en alterert spurv. Jeg har nevnt det før; det kan sikkert være greit for å tydeliggjøre personligheter og handling hvis man har barn som publikum, men når målgruppa er voksne, syns jeg det er å undervurdere lytterne. (Ja, dere kan lese det siste med en litt indignert stemme, bare dere ikke overdriver..) Jeg tviler ikke på de som har uttalt seg positivt om boka, men hvis det fortsetter slik, kan det tenkes at jeg må låne boka på biblioteket for å fullføre. Den som lever få se ;o)

********************************

En kongelig affære av Gill Paul

Lydbokforlaget/ Aschehoug, 2019

Spilletid 13:20/ 521 sider

Oversatt av Bente rannveig Hansen
Lydfil kjøpt sjøl.

På ski fordi Av Kari J. Spjeldnæs

Lilli og Pippa på ski, bare fordi vi elsker det!

Romjula ble ikke helt som jeg hadde sett for meg. Alle timene jeg hadde drømt om å tilbringe i sofaen med bøker forsvant, alle som en. Skiferien på fjellet vart kansellert, men heldigvis og takk og lov fikk vi i det minste pressa inn én skitur på årets nest siste dag. Det er naturligvis langt under pari, men til gjengjeld har jeg hatt fornøyelsen av å høre Kari J. Spjeldnæs´ På ski fordi med den selvforklarende undertittelen Om gleden ved å gå på ski. Forsøk på en beskrivelse.

Da jeg leste om denne boka første gangen, tenkte jeg at denne må være skrevet for meg! Mens folk flest kanskje synes sommeren er å foretrekke og sier ja takk til mildværsperioder i

løpet av vintermånedene, teller jeg ned til sesongens antatt første snøfall om høsten, og gremmes når gradestokken viser pluss i perioden november-mars. (i oktober, april og mai er varmegrader akseptabelt, men det bør helt være nattefrost!) De siste årene har vintrene vært ustabile, også hos oss i Østerdalen. Jeg er redd jeg er blant de verste klimapessimistene, og har allerede sagt klart i fra om at hvis vi mister skiføret, må jeg flytte for å bevare livgnist, vett og forstand... Et liv uten skikkelig vinter og skiføre er like utenkelig som et liv uten hunder- og mer utenkelig enn et liv uten bøker..

Såå, altså... På ski fordi... 
Som voksen har forfatteren Kari J. Spjeldnæs brukt mer og mer tid- og plass og penger på ski-interessen sin. Skiturene har blitt fler og lengre, forberedelsene mer krevende, utsyret mer spesialisert og hun har fått sin egen smørebod i kjelleren. Ektemannen Thomas har ikke akkurat delt entusiasmen hennes i forhold til å gå på ski- han liker rett og slett ikke å fryse, men han har pliktskyldig vært med på alle de oblibatoriske turene- Han har ikke vært negativ til hennes vinterlige aktiviteter, men entusiastisk?  Nope..! Kari har prøvd det meste for at skigleden skulle smitte over, men det var først da Thomas, Professoren, fikk en livstruende kreftdiagnose, at hun satte seg fore å få forklart ham hvorfor dette med ski er så viktig for henne. Paradokset er at diagnosen kan frita Thomas for all framtidig skigåing, problemet at hun allerede har prøvd alle mulig triks for å omvende ham.
Med hjelp skriverier om og av blant andre Eva og Fridtjof Nansen (sist nevnt i Torill Brekkes "Alle elsket moren din" der hun blant annet forteller om Polhøgda på Lysaker- en glimrende roman som for øvrig får sin oppfølger med "Kobrahjerte" i slutten av januar, og det gledes!!), Thor Gotaas (kulturhistoriker, skientusiast og forfatter) og Karin Berg (forfatter og tidligere direktør ved Skimuseet), gir Spjeldnæs leserne/ lytterne en rask gjennomgang av skihistorien med fornøyelige anekdoter, og hun ser naturligvis på sine egne erfaringer og opplevelser i forsøket på å forklare mer enn beskrive gleden ved å gå på ski- professoren har jo nærmest sagt seg lei av å høre beskrivelsene av det perfekte føret, den friske lufta, den herlig naturen ;o)

Mange gjenkjennende nikk og en glimrende bok for alle som gleder seg over filosofering, historie, ski, natur og kultur, det være seg i teorien så vel som i praksis. Som alltid når det er Bodil Vidnes-Kopperud som leser, er det ren fornøyelse å lytte. Anbefales ☺

Spilletid 4:24/ 160 sider

Lest av Bodil Vidnes-Kopperud

Lydbokforlaget/ Pax Forlag, 2018

Lydfil fra forlaget

 Dette var den siste boka jeg leste/ hørte i 2018. Jeg grubler fortsatt på leseutfordringer og leseprioriteringer for det nye året. Jeg har sett at det er flere bloggere som skal prøve å ha mer fokus på hyllehemmeligheene sine i år, og til tross for at jeg ikke er en hamstrer, er det absolutt en god del for mye som har hopa seg opp her også etter hvert. Jeg får gruble litt til, så kommer det antakelig et innlegg med oppsummering og nye planer, tenker jeg!

Eleanor Oliphant har det helt fint

Av Gail Honeyman

Etter et mislykka forsøk på å la Elisabeth Vatn lese for meg, måtte jeg på et par ukers detox før jeg kunne lese videre på egen hånd. Da jeg ble kvitt den enerverende stemmen, og tok fatt på papirutgava, ble dette en helt annen og mye bedre leseopplevelse- akkurat så bra som alle omtalene og anmeldelsene skulle tilsi.

Boka handler som de fleste allerede vet om ensomme og sære Eleanor som jobber på kontor, som drar rundt på en trillebag med hjul som knirker, går kedd i allværsjakke og sko med borrelås og bor i ei nedslitt (for ikke å si: nedgrodd) leilighet hun har blitt tildelt av sosialetaten. Det blir fort klart at Eleanor på ingen måte har det helt fint. I tillegg til kollegaene som bare gjør narr og ler av henne, er butikkekspeditører de eneste menneskene hun omgås- hvis man ikke skal regne med dama fra sosialen som kommer på sin halvårige "inspeksjon" og mannen fra e-verket som kommer for å lese av strømmåleren.. Livet er bare ei lang rekke rutiner, hvorav den mest ødeleggende antakelig er helgenes faste opplegg: to helflasker vodka konsumert i tidsrommet fredag til søndag. To helflasker, alene. Kan det bli tristere, liksom? Ja, det kan det, og det blir det her, men det er noe med det; har man nådd bunnen, kan det i hvertfall ikke bli verre. Det kan fortsett i samme elendige tralten, men det vil helst komme til ei forandring, og det gjør det her også- heldigvis.
Det begynner en ny fyr på it-avdelinga, og til tross for at Eleanor ikke har mye til overs for Raymond, skal det vise seg at han blir den ene, ikke i betydning "mannen i hennes liv", men den ene som ser og forstår og gjør at hun tør å kjenne etter hva hun egentlig føler, hvem hun er, hvem hun var, hvem hun vil være osv.
Dette er ei bok med fantastisk mye menneskekunnskap! Å skrive så truverdig om sosial analfabetisme, ensomhet, mindreverdighetskomplekser, kampen for en ny retning i livet... Om hvor vanskelig det kan være å stole på mennesker hvis man virkelig har blitt sveket på det aller groveste... Det er rett og slett imponerende! Jeg har til gode å lese negative anmeldelser og omtaler av denne boka, og jeg slutter meg definitivt til jubelkoret- jeg trur man må lete lenge for å finne en leser som ikke heier på Eleanor- og som ikke hadde gitt nærmest hva som helst for å kunne være med på firmaets juleavslutning! Det hadde vært noe det!

Det sies at ensomhet nærmest er en epidemi i vår tid, og da er det kanskje ikke en tilfeldighet at NRK hadde en artikkel med tips om hvordan man kan takle/ komme seg ut av ensomheten for et par dager sida. Eleanor har faktisk fulgt flere av rådene, og da er det all mulig grunn til å tru at hun med tid og stunder kan få det helt fint. Hun har fått en stor heiagjeng, og det hjelper nok kanskje det også ;o)

*************************

Aschehoug/ Lydbokforlaget, 2018

417 sider/ 10:35 spilletid

Oversatt av Cecilie Winger

Lest av Elisabeth Vatn

Takk til forlagene som sendte leseeksemplar/ lydfil!

HøvringMaraton 2018

Jeg har en far som en gang i forrige århundre fullførte HavanaMaraton. Uten skikkelige joggesko hvis jeg husker rett- det burde jeg kanskje sjekke opp?? Uansett: tida ble aldri nevnt, så den var etter alt å dømme ikke all verden, men han fikk deltakermedalje. Med et nedpå og realistisk sjølbilde, rimelig selvinnsikt og et begredelig konkurranseinstinkt, skjønte jeg med en gang at det kunne bli vanskelig å fylle de manglende joggeskoene.
Vel; nå har jeg endelig gjort det på min egen måte, jeg retter ryggen og klapper meg selv på skuldra; uten joggesko, men med doble ullsokker på bena, har jeg fullført HøvringMaraton 2018, og til tross for manglende medalje, er jeg strålende godt fornøyd!

Lydbok på IKEA

Jeg har lest meg bakover i Mona Høvrings forfatterskap- det vil si; jeg har hørt de tre romanene som er utgitt som lydbok, og lest den siste (egentlig den tredje..), "Camillas lange netter" som e-bok via ebokbib. Diktsamlingene ligger foreløpig urørt, men Høvring har et språk og en skrivestil som gjør meg overbevist om at diktene hennes ikke kan være annet en nettopp velgjørende. Det betyr at jeg krysser fingre for at Anita/ Artemisia kjører på med en ny runde diktlesesirkel neste år, så jeg får en passende anledning til å plukke fram Høvring på nytt ;o)
(Jeg er litt på hæla når det gjelder årets siste poesi-runde, men planen er å få skrevet et innlegg i løpet av neste uke, og erfaringa tilsier at da blir det sikkert ikke før uka etter det igjen... Den som lever få se.)

Lydbok-app´en

Ettersom jeg har inntrykk av at Mona Høvring er en forfatter som har gått litt under radaren hos flere enn meg, vil jeg si litt om særtrekkene og hva det er jeg fascineres av, i stedet for å gå grundig gjennom hver enkelt historie.
(Klikk her for å kommer til forlagenes presentasjon; Lydbokforlaget/ Oktober -anbefaler spesielt Lydbokforlaget for å høre Runa Eilertsens briljante tolkning ♥)
Med unntak av "Camillas lange netter" som er ei slags gjendikting av Camilla Colletts selvbiografi fra 1862, er hovedpersonene i romanene unge kvinner, som på ulikt vis prøver å finne seg sjøl, finne ut av dette med kjærligheta og finne en plass i samfunnet. Dette er som kjent ingen enkle øvelser, men de prøver. Om enn noe famlende og kanskje halvhjerta. Man kan så lett bli overmanna av at livet er som det er, og blir som det blir...
Romanene er korte, så leseren blir ikke godt kjent med de forskjellige aktørene. Slik jeg ser det er det heller ikke det som er det vesentlige; Høvring er virkelig antydningens kunstner, der hun lar oss få innblikk i et liv eller en livssituasjon, men lar det bli opp til hver enkelt å spinne videre for å lage en fortsettelse -eller en slutt.

Fineste framsida :)

Historiene er underfundige, sanselige, litt sørgelige, halvt drømmeaktige, rike på assosiasjoner og motsetninger, de har noe merkelig fortrøsningsfullt ved seg og de har en passe dose intelligent humor, men mest av alt er det -som tidligere nevnt- språket som gjør disse små romanene så store. Det er ei enestående blanding av radikal bokmål, gammelmodige, originale, fantastisk presise ordvalg, fornøyelig bruk av fremmedord og sist, men ikke minst: poetiske setninger og avsnitt som nesten like gjerne kunne vært selvstendige dikt. Det ligner rett og slett ikke noe jeg har lest eller hørt før, noe som både er en styrke og en svakhet. Jeg elsker det, men samtidig kan jeg lett se for meg at det kan bli for mye av det gode for lesere som har vondt for å svelge a-endinger og uvante bøyninger. Jeg vil likevel anbefale alle å gi Høvring en sjanse; det er aldri feil å prøve noe nytt! I dette tilfellet ender man i verste fall opp med å ha lest ei kort bok som ikke falt i smak, i beste fall (og kanskje mest sannsynlig?) ender man opp med en ny favoritt, en litterær skatt man kan ta fram igjen og igjen, stryke litt på, lese om at og om at, legge merke til stadig nye krumelurer og forundres over at det virkelig går an å skrive noe så uvirkelig vakkert. Jeg likte alle fire romanene kjempegodt, og aller best likte jeg kanskje "Camillas lange netter". Skal du likevel velge éi av dem for å sjå om det er noe for deg, trur jeg du skal gå for ei av de andre, Camilla er ikke helt lett å forstå seg på til å begynne med, og ettersom førsteinntrykket er så viktig som det er... Spar den til du har knekt Høvring-koden, da setter man nok ekstra stor pris på Camilla i stedet for at hun bare skal få leserne til å himle med øynene. ("Camillas lange netter" ble forresten nominert til Nordisk råds litteraturpris, et udiskutabet kvalitetsstempel!)

 **********************

-Og derr var tida ute- man kan ikke bruke hur lang tid som helst på en bloggpost, ikke engang når man skriver ett innlegg om fire bøker. Man må jo prøve å få lest litt hver dag, og dette er tross alt siste mulighet i november 2018. Det betyr at jeg overlater korrekturlesinga til Harelabben, i dag også, så får det bare bli som det ble. Poenget trur jeg skal være tydelig nok ;o)

Lydbok mens vi stopper for rødt lys i Sollia, muligens en av Norges mest grisgrendte plasser. Her er trafikklys så sjeldne at de settes opp med bruksanvisning!

God helg!

Dronen av Unni Lindell

Jeg har ikke lest alle bøkene fra Unni Lindell, men de to forrige, "Brudekisten" og "Jeg vet hvor du bor" har jeg kontroll på, og det er de viktigste å få med seg hvis man vil bli mest mulig kjent med Marian Dahle som er den nye hovedpersonen i Lindells kriminelle verden. Cato Isaksen henger fortsatt med, men nyter altså en mer anonym tilværelse i de siste bøkene.
Marian Dahle er fortsatt ikke helt i vater etter at hun nesten ble drept på slutten av "Brudekisten". Det går stadig bedre, selv om hun fortsatt tyr til lett selvmedisinering med varer fra AS Vinmonopolet når ting ble for vanskelig. Sida sist har hun blant annet fått en fabelaktig kjærest- som hun gjør hva hun kan for å bli kvitt; det beste er å være alene, for da trenger man ikke å være redd for å miste...

Ved en nedlagt militærleir i Maridalen finner man liket av en mann som er brutalt drept. Drapet fant sted på nøyaktig samme sted som ei ungjente ble drept fem år tidligere, og da det viser seg at det er mange likhetstrekk mellom de to sakene, blir Marian Dahle i egnskap av å være en del av politiets cold-case-gruppe kalt inn. Det fiffige denne gangen er at leseren (evt lytteren...) helt fra begynnelsen bør ha fått med seg hva som har skjedd og hvem som er skyldig. Alt står ikke med rene ord, men det er såpass tydelig at det er ikke mye lesing mellom linjene som skal til og det utvikler seg raskt og hintene er såpass mange, at spenninga består først og femst i om Marian og kollegaene klarer å løse saken før det er for sent, og om noen klarer å sno seg unna- etterforskerne har ikke leserens privilegium, å lese boka ;o)

Persongalleriet er forholdsvis stort og de fleste aktørene er som seg hør og bør mer eller mindre suspekte. Et dronefirma leier lokaler ved den gamle militærleieren, de har flere ansatte med en forhistorie, bonden på nabogården driver tjuvjakt og finner mora svært hardt skadd i sauefjøset og hun dør etterhvert på sykehuset, en "sporingsekspert" av det litt retarderte slaget (ikke mine ord) pendler mellom hjemmet, militærleieren og kontoret sitt på Posten osv. Ei fraværende alenemor med en fremmelig liten sønn har flytta inn i dragehuset hvor Marian bor, og frøken Dahle er alt annet enn begeistra for all lyden som følger med unger- helt til Leo en dag plutselig er sporløst forsvunnet. Hun mistenker at forsvinninga kan knyttes til etterforskninga av drapssaken i Maridalen. Mistanken får store konsekvenser for Marian privat, men da guttens somaliske far ikke svarer på mobilen, konkluderer man med at det er faren som har tatt med seg sønnen til hjemlandet. Savnetsaken legges på is og sanda i Leos timeglass renner jevnt og trutt uten at det offentlige gjør særlig mye til eller fra, og det er i denne delen spenningskurven er brattest- det er noe med gale, mentalt ustabile voksne og troskyldige, forsvarsløse unger...

Det er kanskje litt feil å skrive, men også denne gangen har det vært en ren fornøyelse å følge med på drap, forsvinning, psyke mennesker og halvfomlete politfolk diktet fram av Unni Lindell. Plottene hanger godt sammen og med et lite snev av velvilje er gjennomføringa overbevisende og truverdig. Denne gangen er jeg nok litt ekstra begeistra for hvordan forfatteren hele veien lar leseren ligge ett hakk foran etterforskerne, slik at man faktisk blir irritert over at de ikke ser hvilke kardinaltabber de gjør underveis- absolutt en anbefalingsverdig krim med spenning og god framdrift, Lindell på sitt beste, spør du meg 😳😱

Når man låner lydbok på biblioteket blir man en litt annerledes konsument enn hvis man har lydfil på mobilen. Denne gangen hørte jeg mens jeg kjørte til og fra samt venta på tur hos veterinæren, mens siste del gikk med mens jeg trøsta sjuk hund og hekla pynt til en avblomstra halvdød orkidé. Litt spesielt med tanke på hvordan det gikk med hundene i boka..

******************************

Lydbokforlaget/ Aschehoug, 2018

Spilletid 9.56/ 375 sider 

Godt lest av Ane Dahl Torp

Lånt på biblioteket

Andre entusiastiske bloggere:

Artemisia

Tine

Den andre Berit

Bjørnebok

En grav for to av Anne Holt (selveste)

Desember 2017, det lakker mot jul og det lir mot de 23. olympiske vinterlekene i PyeungChang. I Norge er allerede forventningene skyhøye; kun det beste er godt nok. Da to av de største stjernene, Hege Chin Morell og Håkon Holm Vegge (R.I.P) med få dagers mellomrom blir kobla til doping og det forbudte stoffet clostebol, går media og de ufyselige, uspiselige, selvsentrerte, selvrettferdige, arrogante pampene i Skiløperforbundet nærmest av skaftet.

Selma Falck, tidligere suksessrik landslagsspiller i håndball, inntill nylig suskessrik advokat, nå - etter å ha spilt høyt og tapt- er hun arbeidsleding, hun har pådratt seg miliongjeld, familien har slått hånda av henne, hun har kniven på strupen og får en eneste sjanse til å rette opp alt som har gått til helvete. Hun får det nærmest umulige oppdraget å finne ut hvordan tuben med Trofodermin havna i toalettveska til Hege, og ikke bare renvaske henne, men å gjøre det i tide slik at hun kan stille på startstreken under OL som står for døra. Som mentor og "sparringpartner" har Selma en finurlig type: Einar Falsen. En klaustrofobisk, svært sympatisk, menneskesky, mentalt ustabil uteligger som det skal vise seg også har en bemerkelsesverdig forhistorie.

Hun lente seg fram og lot ham hviske de faste avskjedsordene. Med beroligende stemme svarte hun som hun hadde gjort i mange, mange år.  "Du gjorde det rette. Svinet fortjente å dø."

I denne boka er det mange paralleller til dopingsaken mot Therese Johaug, og forfatteren har uttalt seg svært kritisk om hvordan saken ble behandlet. Om likhetene mellom krimroman og virkelighet er mange, er ulikhetene enda flere, dette er IKKE ei bok om Johaug-saken, men flere steder i boka blir det indirekte stilt spørsmål ved hvilke motiver som kan ligge bak en dopingavsløring, og slik saken boka utvikler seg, er det lett å se for seg at "ren idrett" slett ikke er det eneste mulige svaret, hverken i fiksjonen eller det virkelige livet.
Med Selma Falck og Einar Falsen har Anne Holt skapt et spennende radarpar. Det er en fryd å lese (høre) samtalene deres. Respekten og omtanken de har for hverandre er skjelden kost, kanskje spesielt innen krimsjangeren. I tillegg varmer det en bokelskers hjerte at det ikke bare er pøska ut et godt plot, men at det også er en god roman, med gode miljøskildringer, et truverdig og fargerikt persongaleri og et variert og spenstig språk. Det er ikke bare ei bok om å løse en sak, dette er ei bok som tar noen omveier for å belyse viktige temaer som moral, hevn, griskhet, og flere mystiske historier fortelles under veis, uten at leseren helt skjønner hvordan de henger sammen før mot slutten.
Her er det lite å pirke på, men hvis jeg må sette fingeren på noe, så må det være at Anne Ryg som har lest inn boka med akkurat passe innlevelse, godt kunne skrudd opp tempoet en smule.

Boka anbefales både til de som er glad i god  krim, og til de som venter tålmodig på sesongstart for langrenn (16. november, Beitostølen, klassisk, 10 km kvinner, 15 km menn!)

*********************************

Lydbokforlaget/ Gyldendal, 2018

Spilletid 12:37/ 362 sider

Lest av Anne Ryg

Lydfil fra forlaget

Hva ER det med disse Søsterklokkene???

Alle elsker tilsynelatende denne boka, men jeg er bare måtelig fornøyd...
Dette har vært ei langdryg affære på flere måter. Det begynte med noen avisoppslag på forsommeren; Lars Mytting hadde ei ny bok klar! Det var sparket jeg trengte for å få lest "Vårofferet", den eneste boka jeg til da ikke hadde lest fra forfatterskapet. (Absolutt ei anbefalingsverdig bok!) Omtrent samtidig trykte Dagbladet et utdrag fra "Søsterklokkene", men jeg ble ikke helt overbevist; jeg syntes den virka litt enkel i formen, skolestilaktig og litt sjarmløs. Håpet var selvfølgelig at utdraget ikke skulle være representativt for resten, men jeg var skeptisk. For å gjøre en helhjerta innsats med å bryte ned betenkelighetene mine, dro jeg over fjellet for å bli med på boklansering på Ringebu Bibliotek. Det var både hyggelig og morsomt, og da forfatteren sjøl fortalte om forarbeidet til boka og leste utvalgte scener, ble jeg gradvis overbevist om at dette kunne bli bra!

Jeg vurderte litt fram og tilbake om jeg skulle gå for lyd eller papir, men jeg konkluderte med at hvis Kai Remlov (sist hørt i Simon Strangers "Leksikom om lys og mørke") skulle lese dialoger på gudbrandsdalsdialekt, ville det bli mye "skurr på linja..." Nu vel, boka ble kjøpt- og satt bort i ventehylla.. Og omsider tatt fram igjen.. Lesinga begynte så smått, men det gikk trått;
"Hmmm... tamt... men det må jo snart løsne..?"
Så godt som alle omtaler har jo prega av applaus og honnør, men for meg forble det altså tamt og en aldri så liten skuffelse.
Jeg har grubla MYE på hva det er som mangler, og det har ikke vært lett å finne svaret. Jeg bryr meg ikke om å skrive handlingsreferat her- de fleste har sikkert hørt nok om "Søsterklokkene" allerede, og boka er virkelig innholdsrik. Historiske fakta og detaljerte beskrivelser av mangt og mye, både fakta og fiksjon. Handlingsmettet og med god framdrift. Språket er variert og morsomt, bilderikt og sitatvennlig, men jeg kunne godt tenke meg at det ble brukt mer dialekt når folket fra Butangen prata. (Dialekt er alvorlige saker- jeg synes ikke man skal pynte på eller "fornorske" dialektord brukt i en roman med så tydelig geografisk forankring) Historien er ellers passe krydra med "lokal-humor" og fiffigheter, som navn og episoder som kan relateres til folk og hendelser i "vår tid".
Etter mye fundering har jeg kommet fram til at det er på det personlig plan romanen svikter. Persongalleriet har potensiale til å bli spennende og fargerikt, med bygdejenta Astrid Hekne, nypresten Kai Schweigaard og den tyske arkitektstudenten Gerhard Schönauer i hovedrollene. Det bygger seg opp til et trekantdrama mellom disse, med sjalusi og begjær og stakkars Astrid som egentlig bare har ett ønske: komme seg ut og bort! Det dumme er at disse potensielt heftige følelsene og temperamentet forsvinner i anemi og handlingsreferat. Karakteroppbygginga virker nedprioritert, og skal man lese en trilogi, bør man helst bli mer enn middels engasjert i hovedpersonene. Jeg ønsker meg mer brann og kulde, sinne og fortvilelse- og selvfølgelig hjertevarme og inderlig glede. Man går for mye og venter på at noe skal skje, og når dette "noe" først inntreffer, er det som om selv de største omveltningene bare blir små bagateller, bare nok en liten hendelse i den lange rekka av hverdagsligheter. Det er som om livet bare er noe som går forbi, uten at de selv har så altfor mye de skulle ha sagt om fart og retning.
Mot slutten av "Søsterklokkene" kommer tom nye personer inn i historien, to brødre som jeg setter min lit til. Jeg håper de vokser opp til å bli store og sterke personligheter som etter hvert kan skape glød og pasjon på Butangen. Kan hende noen av de andre som er igjen der også innser at de må la følelsene få større spillerom hvis de skal komme i mål med prosjektene og drømmene sine? Nå har de jo sett hvordan det kan gå hvis man lar seg styre for mye av andre.

**************************** 

Søsterklokkene av Lars Mytting

Gyldendal/ Lydbokforlaget, 2018

448 sider/ Spilletid 12:13

Kjøpt papirbok.

Andre bloggere som jamt over er mer positive enn meg:

Kleppanrova

Tine

Randi

PS- jeg valgt som nevnt bort lydboka fordi jeg var skeptisk til Remlov som oppleser. Etter å ha hørt Mytting lese, fikk jeg inntrykk av at dialekta hadde en mye større plass i boka enn den faktisk hadde. Det betyr at antakelig hadde valgt lydboka hvis jeg hadde visst det jeg vet nå før jeg tok den store avgjørelsen ;o)

Helt til sist og etter nøye vurderinger; et bilde fra lanseringa... NRK hadde fått sitt, bokpraten og høytlesninga var over, kaffen drukket opp og kringlebiten fortært. Folket hadde begynt å stille seg opp i signaturkø, mens jeg tok en tur i bibliotekshyllene for å forevige Mytting-romanene i sitt rette element; på biblioteket. Da kom bibliotekar og forfatter fykende omtrent i samme æren; forfatteren skulle foreviges, men jeg hadde strevd ganske mye for å få stabla de bøkene på plass- så jeg ba dem om å vente til jeg hadde fått mitt.. Og forfatteren tenkte vel at det kunne passe at han ble med på bildet, og det var jo rett nok det, men herre miiiin så flau jeg ble..!!! Det ble bare med det ene bildet, og når jeg har sett på det i ettertid, ja, da er det mulig Mytting og syntes det ble litt pinlig...

Nå har vi lagt hendelsen bak oss, og ser framover.. Han skriver ny sannsynligvis på ei ny bok, jeg skal prøve å konsentrere meg om lesinga ;o)

Forhåpentligvis en akkurat passe smart snarvei

I det lange løp viser det seg som regel, før eller senere, at snarveier ikke lønner seg. Likevel må man prioritere, og da må man av og til ta sjansen på at det går bra å kutte noen svinger- som for eksempel bare kopiere en lynomtale fra Instagram over på bloggen. Det er jo så for gjort å knipse et bilde og kjapp-kjapp-kjapt taste ned noen velgvalgte ord på mobilen, mens på bloggen føler i hvert fall jeg at man må bør være grundigere, begrunne bedre, være mer klok enn impulsiv...
Vel, i dag lar jeg Impulsiv og Kjapp trumfe Klok og Velfundert, og jeg håper det går sånn cirka akkurat passe bra ;o)

...Hmmm... Det ser ut som jeg må ligge en smule mer innsats i kopierings-prosjektet, blant annet er bildet litt for grumsete, og teksten bør få en runde med korrekturlesing. Det får bli ved neste anledning, dette er å anse som en test, og for min del trur jeg nok det her kan bli et greit alternativ til de evinnelige samleinnleggene (som det også har blitt langt i mellom etter hvert).
Uansett: dere får med dere poenget i denne omtalen? Akkurat passe fin pustepause som kan gi en litt å gruble på ;o)

Lydbokforlaget/ Aschehoug, 2018
Spilletid 2:37/135 sider
Biblioteksbok
En fin og noe så uvanlig som en vennligsinnet og hyggelig anmeldelse i Aftenposten bør leses!

Så mye hadde jeg, av Trude Marstein

Multitasking: strikk og lytt ;o)

Trude Marstein er en av de forfatterne jeg har hatt lyst til å lese lenge, men som stadig rykker bakover i køen. En av de jeg har vært nysgjerrig på, men som stadig har blitt forbigått fordi de er for pent oppdratt; står der tause og tålmodige og venter på tur. Når jeg først tok tak og gjorde alvor av disse Marstein-planene mine, var det sant å si som en konsekvens av at jeg ville ha ei lang lydbok, ei jeg kunne kose meg med lenge uten tanke på at jeg snart måtte prøve å få blogga litt igjen. Valget falt på "Så mye hadde jeg" som kom ut tidligere i høst. Ei bok jeg senere har forstått at man enten elsker eller irriterer seg over- jeg er difinitvt godt plassert i den første gruppa!

Vi følger hovedpersonen Merete fra hun er tretten år i 1973 til hun er i slutten av femtiårene i 2018. Fra oppveksten med foreldrene og to eldre søstre i Fredrikstad, til studier og (et såkalt) voksenliv i Oslo. Allerede mens hun bare er ungjenta viser hun leserne (og lytterne) at hun ikke er spesielt empatisk, men det setter man til å begynne med lett på kontoen for ung-og-dum. Temmelig raskt ser vi likevel et mønster; så snart Merete (nesten) har nådde et mål, eller vent seg til en ny livssituasjon, det være seg ny jobb, ny kjærest, ny leilighet eller noe annet, blir hun rastløs, urolig og irritabel- hun er rett og slett redd for at hun skal bli for bundet, slik at hun kan komme til å gå glipp av noe annet, noe bedre, mer interessant, spennende. Hun føler over hodet ikke at hun har noen plikt eller ansvar for å bidra til at andres drømmer eller forventninger skal innfris- hun står ikke i gjeld til noen, alle må ta ansvar for egen lykke, å slå seg til ro er å resignere, gi opp, dø litt.
Vi blir presentert for et stort persongalleri, familie, venner og venninner, kollegaer, kjærester, samboere, en stadig gjenvendende elsker og sist, men ikke minst Maiken, dattera hun fikk da hun var midt i trettiåra. Mens de mer perifere bekjentskapene kanskje rister litt oppgitt på hodet, er de nærmeste og kanskje spesielt familien ubegripelig overbærende med hvor gjennomført upålitelig, selvrettferdig og egoistisk hun er, og hvor lite omtenksomt hun oppfører seg. Det virker som de bare går og venter på at hun en dag skal bli voksen og ansvarlig, men det skjer aldri. Ikke engang etter at hun selv ble mor var hun villig til å sette dattera sine behov foran sin egen tilfredsstillelse.
Merete er full av kontraster- oftest uten at hun er klar over det selv; hun er redd for å bli avvist, sosial og trives dårlig med å være alene eller singel samtidig som hun holder avstand og ikke vil binde eller forplikte seg- og dermed blir hun ofte ikke regnet med, som da hun er den eneste som ikke ble spurt om å ta med kake eller noe annet til svogerens begravlese (hun ville sannsynligvis vært uvillig til noe slik, men blir likevel såret over ikke bli spurt) Hun er redd for å gå glipp av noe, samtidig som hun faktisk mistanker at det er akkurat det hun gjør i og med at hun alltid er som ei humle på vei fra en blomst til en annen- dessuten; når hun en sjelden gang er alene kan det dukke opp uvelkomne og skremmende tanker;

(...) da kom spørsmålet: Hva er det jeg vil ha? Jeg visste ikke hvordan jeg skulle gjøre meg selv lykkelig eller gi meg selv et så godt liv som mulig, men jeg følte at jeg hadde gått glipp av noe virkelig stort i livet, et eller annet jeg gikk glipp av kontinuerlig, at jeg hadde i meg muligheter til mye sterkere følelser enn jeg hadde gått gjennom livet og følt.

Når hun hele livet har vært redd for å gå glipp av dette bedre, større, mere ender det selvfølgelig som i barneregla boktittelen henviser til: så mye hadde jeg, så mye gav jeg bort, så mye fikk jeg gjen- hun gir lite til andre og får viser det seg, lite tilbake. Til slutt beklager hun seg til en gammel venn og tidligere kjæreste, og håper på trøst fordi hun tenker at livet hennes ser både tragisk og mislykket ut. Tollef vet nok ikke helt hva han skal si, men svarer så godt han kan:
"Hva er det som er mislykket og tragisk? (...) Jeg skjønner ikke det, sier han. Du har Maiken. Og du må jo se verdien av det du har hatt, selv om du ikke har det lenger. Og du har meg og Nina og søstrene dine og mange flere. Og nå har du vel... Lars?" Til og med hennes nærmeste venn gjennom flere tiår ser at hun sitter igjen med lite, og han regner nok ikke med at forholdet til Lars vil vare særlig lenger enn de andre forholdene hennes, all den tid han knapt har tatt seg bryet med å lære seg navnet hans?

Jeg har sett at enkelte har latt seg irritere og/ eller kjeder seg når de har lest boka. De iriterer seg over at Merete ikke utvikler seg i løpet av drøye førti år, at hun ikke lærer av de gale valgene hun tar, de finner ingen forklaring på hvorfor hun stadig vraker kjærestene sine osv. Til de vil jeg si: jeg trur dessverre ikke dere har skjønt selve grunnidéen. Slik jeg ser det er temaet for romanen den trenden hele samfunnet vårt preges mer og mer av, dette at man hele tida higer etter dette som er bedre, større, mer spennende- stadig toppe forrige høydepunkt, strekke seg etter stadig nye opplevelser, stadig nye forventninger og nye ting på ønskelista. Og hvordan et slik jag sluker all tid som eventuelt kunne blitt brukt på refleksjon og det å sette pris på det man tross alt har. Lykkefølelsen man får ved å oppnå dette nye, spennende er overraskende kortvarig og høyst forbigående, etter kun kort tid er man bestandig tilbake til "gunnnivået" av hverdag, med påfølgende tomhetsfølelse og et aldri så lite snev av å føle seg lurt, kanskje?

En engasjerende og fascinerende detaljrik lydbokopplevelse, som både fikk meg til å trekke på smilebåndet og til å nikke gjenkjennende- absolutt en roman jeg anbefaler boka varmt og hjertelig!

Lydbokforlaget/ Gyldendal, 2018

Spilletid 18:40/ 439 sider 

Greit lest av Charlotte Frogner, men generelt med litt for oppgitt og resignert tonefall, med litt for karikerte stemmer på de eldre- og for all del: IKKE SYNG der sangtekster er fletta inn i teksten!!!

Lydfil kjøpt sjøl.