Mormor danset i regnet- Der fire veier møtes

To helt forskjellige bøker som likevel har en del til felles

Påsken kom og gikk, og jeg fikk knapt nok lest noe som helst. Det var for fint vær til å sitte inne å lese, men likevel for kaldt til å lese ute, dessuten var skiføret for skarpt til at jeg klarte å høre på lydbok samtidig som jeg gikk på ski. Jeg fikk noen fregner, og satte et durabelig punktum med skrubbsår på nesa og antydning til verandaleppe. Det er ikke sikkert hverdag er så ille, tross alt ;o)
De to bøkene jeg skal skrive litt om i dag, er Mormor danset i regnet av Trude Teige, og "Der fire veier møtes" av finske Tommi Kinnunen.

I Trude Teiges roman følger vi i nåtid Juni som nylig har arvet huset etter besteforeldrene. Dit flykter hun for å komme seg unna en voldelig ektemann. Denne historien er både forutsigbar og temmelig tynn, og jeg kan ikke se at den tilfører romanen noe som helst av betydning. Heldigvis stiller det seg ganske annerledes med historien fra andre verdenskrig. Junis bestemor forelsket seg i en tysk soldat, og flyttet med ham til Tyskland da krigen var over. Ingen av dem kunne i sin villeste fantasi forestile seg hvor sønderknust landet på alle måter var. Spesielt rystende er det å lese om hvordan russerne herjet da de kom til byen Demmin, og jeg er overraska over at denne delen av historien ikke har fått mer oppmerksomhet enn den har gjort til nå. Det henger kanskje sammen med at det er seierherrene som skriver historien? Kanskje synes historieskriverne at urett som ble begått mot det folket som hadde starta krigen, og som selv hadde gjennomført uhyrlige grusomheter, bare fikk smake egen medisin? At de på en måte fikk som fortjent?
Denne delen av boka synes jeg er veldig bra! Den viser sider og konsekvenser av krigen som vi vanligvis ikke blir konfrontert med, og den viser at opplevelser man tier om og helst vil glemme, kan følge en livet igjennom- for ikke å si i generasjon etter generasjon.
Romanen har fått veldig blanda mottakelse. De "proffe" anmelderne har jevnt over vært litt lunkne, men ser man hva som er skrevet på bokelskere.no, er det mange "vanlige" lesere som har likt den veldig godt.

 

Jeg gav boka en firer, og hadde "nåtids-fortellinga" vært en annen, kunne det fort blitt en femmer. Uansett er dette ei bok jeg vil anbefale, da den forteller en viktig historie som har blitt dyssa ned altfor lenge. (På forlagets nettside er det bl.a link til en interessant Dagbladet-artikkel om det som skjedde i Demmin)

I Tommi Kinnunens debutroman befinner vi oss i Nord-Finland. Handlinga strekker seg over drøyt hundre år fra 1895. Vi følger jordmora Maria (sterk, selvstendig og alenemor- mange paralleller til Edvard Hoems "Jordmor på jorda"!) Dattera Lahja, som for alt i verden ikke vil bli som mora, blir gravid uten at hun har noe fast forhold til barnefaren. Hun "redder" seg ved å gifte seg med snille Onni som behandler henne pent, og som tar seg av Anna like selvfølgelig som han tar seg av de barna han selv blir far til etter hvert. Blant dem er Johannes som gifter seg med Kaarina. I flere tiår bor disse menneskene under samme tak, om enn i adskilte etasjer, rom og saler. De bor sammen, men lever ikke sammen, de tåler og holder ut med hverandre, men det er knapt noen av dem som føler seg verdifulle- og enda mindre elsket. Det ties og tåles, og dermed vokser sinnet til raseri og hat, og de blir direkte slemme mot hverandre i det skjulte. ( Det høres rart ut, men det er slik jeg oppfatter det, kanskje aller mest mellom Lahja og Kaarina)
Det som gjør denne romanen spesiell (og kanskje genial?) er at det er fire fortellerstemmer som i tur og orden får fortelle sin historie. Gjennom korte, tidfestede brokker dannes et stadig tydeligere bilde av en familie, hvor mange bærer på både hemmeligheter og sorger, der håp og drømmer kveles av fortielse og hersketrang.
I likhet med Teiges roman, ligger krigen - eller krigene, både den finske borgerkrigen og andre verdenskrig- der som et mørkt bakteppe. Familien måtte flykte fra hjemmet sitt og det aller meste av det de eide, og da de kom tilbake etter krigen, var de fleste husene i bygda brent ned, og folkene måtte bo i jordgammer mens de forsøkte å bygge nye boliger. Onni deltok ved fronten (Finland stå på Tysklands side mot russerne), men var likevel ikke så sterkt preget av erfaringene derfra som man kunne forventet-det var kanskje de andre familiemedlemmene som slet mest med krigens senvirkninger? Kanskje var de innvendige, gamle gnagsårene verre å leve med for dem alle?
Dette er en bemerkelsesverdig, kraftfull og rå slektskrønike, med forferdelig mye smerte på nær sagt alle plan. Med de ordene skulle man tro at det hele ble en deprimerende leseopplevelse, men jeg vil nok heller beskrive den som besnærende og interessant- og selvfølgelig vil jeg anbefale den! Selvfølgelig gjør jeg det!
Jeg hørte den som lydbok, Ingrid Vollan leser som alltid helt perfekt- og ettersom det er ei stund sida jeg hørte henne, var det ekstra gledelig å dele opplevelsen (og innlevelsen!) med henne.

Mormor danset i regnet

Av Trude Teige

Aschehoug/ Lydbokforlaget, 2015

320 sider/ 7 timer, 20 minutter

Forhåndseksemplar fra Aschehoug 

Der fire veier møtes

av Tommi Kinnunen

Pax Forlag/ Lydbokforlaget, 2016

308 sider/ 7 timer. 32 minutter

Lydfil fra Lydbokforlaget

Utdrag, leseprøver, sitat fra andres omtaler, linker til bakgrunnsartikler osv finnes under forlagslinkene. Forøvrig er han Google til god hjelp hvis noen vil lese mer om bøkene!

Velkommen til lukket avdeling..

Jaja... Igjen gikk planer og ambisjoner rett vest. Igjen kjefter jeg irritert og ikke så rent lite oppgitt på meg selv, for skal jeg virkelig aldri lære?? Å annonsere vidt og bredt, er slett ikke ensbetydende med at man kommer i nærheten av målstreken. Man må faktisk yte litt- for ikke si jobbe, for å komme i havn med det man har satt seg fore. Nå skal det sies at jeg har begynt på innlegget opptil flere ganger, men altså ikke fullført. Jeg gjør et nytt forsøk. Lista ligger lavt. Jeg vil bare så veldig gjerne at flest mulig fører disse opp på leselistene sine. De fortjener alle de leserne de kan få. 

Nu vel. Tema er tro, håp og overlevelse- velkommen til lukket avdeling.

Arnhild Lauvengs "I morgen var jeg alltid en løve" Utgitt av CappelenDamm i 2011. Lest av forfatteren.

Karin Fossums "De tales hus" utgitt av CappelenDamm i 1999. Lest av Kirsti Grundvig.

En selvbiografi og en roman.

"I morgen var jeg atter en løve" handler om forfatterens erfaringer som pasient innen det psykiske helsevesenet. Hun forteller ærlig, nøkternt, reflektert, velformulert, humoristisk, selvironisk og engasjerende om tida hun var syk (diagnostisert som schizofren), om syns- og hørselshalusinasjoner, tvangshandlinger, møter med behandlere og politi, og om familiens rolle oppe i det hele. Hun forteller tilstrekkelig detaljert tanker, følelser og enkelthendelser til at leseren både blir rørt, sint, trist og indignert på hennes vegne. På tross av alle dystre spådommer og det faktum ar hun og de pårørende ble fratatt alt håp, ble hun etter mange (og ikke minst tøffe!) år faktisk frisk av sykdommen! Hun er i dag utdannet og praktiserer som psykolog. 

Boka har gjort sterkt og utslettelse inntrykk. Spesielt når det gjelder å beholde- og å skape) håp, har jeg fått mye å tenke på. 

Hun har skrevet ei bok til, den heter "Unyttig som en rose" og handler så vidt jeg har forstått mer om hvordan hun til slutt klarte å bli frisk. Boka står langt opp på leselista mi!

Karin Fossum er nok aller mest kjent for krimbøkene sine, men også der famheves ofte evnen hennes til å skape miljøer og personligheter som et av de store fortrinnsvis hun har i forhold til andre forfattere. I denne boka er handlinga lagt til Varden Sykehus på slutten av nittensytti-tallet, et fiktivt psykiatrisk sykehus. Vi følger hovedpersonen Hajna et års tid mens hun er innlagt, og vi blir godt kjent med både henne, medpasienter og behandlere. 

Nært, realistisk, innsiktsfult og med humor og mye varme, gir Fossum liv til et persongalleri jeg aldri før har vært i nærheten av. Det er Tussi og Odin, Moffa, Stormsenteret, Sonja, Maria, Korian, Formel, Ruben, Stetson, Freiner, Hedda, Mor, gartneren og enda flere- pasienter og ansatte som alle har en forhistorie vi får innblikk i. Aller mest inntrykk gjorde kanskje Hajnas samtaler med Døden, der hun satt ved Brønnen og så på at han jobbet med kjerrehjulet sitt... Og Formel! Formel glemmer man ikke så lett! Og ikke minst Hajnas refleksjoner og tanker i løpet av året, og i ettertid. Og... Og... Her er det virkelig mye man kan fordype seg i!

Samlet utgjør disse to bøkene en uforglemmelig leseopplevelse. De utfyller hverandre, og den ene gir ekstra dybde og perspektiv til den andre, og det er sannsynligvis likegyldig hvilken rekkefølge du leser dem i. Bare du gjør det!! To ganger terningkast seks og favorittstempel til begge.