Um sakne springe kløpulver

De virkelig god bøkene, de som fenger fra første side, som er innertier og kjærlighet fra første blikk, de raser jeg gjennom, jeg lever meg inn i historien, nikker gjenkjennende eller drømmer meg bort. Kanskje litt av alt på en gang, men vips! Så er boka slutt, og selv om den kan leses på nytt, kan den aldri gi den samme leseopplevelsen en gang til. Når disse helt spesielle bøkene er slutt, kan det nesten sammenlignes med et kjærlighetsforhold som er over. Man må prøve å legge det bak seg, gå videre, finne nye venner, nye bøker, ny kjærlighet. Se deg aldri tilbake.
Det rare er at de bøkene jeg bruker mest tid på, faktisk kan være de jeg ikke får taket på, de som irriterer meg, de som gir meg følelsen av å ha fått kløpulver innafor trøya. De som får meg til å vri meg i ubehag, som får meg til å skjære grimaser og få lyst til å knuse noe. En gammel kaffe kopp eller noe. Da jeg leste Catherine Blaavinge Bjørnevogs langdikt "Um sakne springe blome" fikk jeg til og med følelsen av å bli lurt. Skjult kamera føltes faktisk som en reell mulighet! Jeg husker ikke hvem det var som først begynte å snakke om at enkelte av dagens forfattere syntes å være mer opptatt av hvordan de formidlet, enn om de faktisk hadde en historie å fortelle.

Framsida. Ikke en svart firkant.

I disse dager samleses, hylles og bukkes og nikkes det for langdiktet, men for meg ble dette dessverre et prakteksempel på at et eventuelt budskap, mål eller mening forsvant helt i et stort sett veldig tåkeleggende røverspråk. Det meste er vel for så vidt forståelig, men det sier litt når dikteren selv har uttalt at hun lagde ei ordliste for å holde styr på språket hun hadde skapt.
I ettertid har jeg lest stort sett alt jeg har klart å oppdrive om denne boka, og rett skal være rett; ettersom så mange har så sterke følelse for denne, er jeg litt lei meg for at jeg ikke har mer positivt å si om boka. Jeg syntes også det var veldig interressant å lese om hva som var forhistorien til at hun skapte dette røverspråket, og det gav litt mening å lese at eventyret om Kvitebjørn Kong Valemon var en inspirasjonskilde. Det kan godt tenkes at jeg hadde fått en mer positiv leseopplevelse hvis jeg hadde lest mer bakgrunnsinformasjon før jeg leste diktet, men akkurat det har nesten blitt et prinsipp: jeg vil gjerne vite hva andre lesere synes om ei bok, hva de setter pris på ved historien, hva som trekker ned osv, men jeg vil vite minst mulig om selve handlinga, og jeg kommer ikke under noen omstendigheter til å studere et tema, teorier eller dypsindige tolkniner før jeg går løs på selve verket. Ofte blir jeg nysgjerrig og får lyst til å lese mer om det ene eller det andre underveis eller etterpå, men slett ikke som en forutsetning for å få utbytte av et litterært verk av en hvilken som hels art. Interessen og nysgjerrigheten må komme av seg selv, det er i hvert fall mi erfaring at det er da det blir gode opplevelser.

Så sorry Mac, Beathe og Ellikken: denne gav meg mest av alt ubehag og kløe, men jeg endte opp med en toer på terningen hos bokelskere.no, den ene for keativitet og oppfinnsomhet, den andre fordi den vekket nysgjerrigheten nok til at jeg fikk lest den interessante bakgrunnshistorien og ikke minst gjenlest eventyret om Kvitebjørn. Og hvem vet? Hvis jeg hadde fortsatt studiene mine, kan det hende jeg hadde funnet mer, det kunne gått opp flere lys for meg og da kunne vi kanskje endt opp med en treer? Mange syns terningkast tre er akseptabelt, men jeg jakter helst på femmere og seksere!

Et bilde fra arkivet. Helt uten kløpulver, sorg, savn, depresjoner og ulykkelig kjærlighet, men med massevis av blomster. Og bier. Og jeg er helt sikker på at de vårar og de bi sumar her denne gangen også!

**********************

Utgitt av Samlaget

Lånt via ebokbib

Smått skuffende bøker om søskenforhold

Denne gangen har jeg lest Linda Olssons nyeste utgivelse, "En søster i mitt hus", som jeg har fått fra det norske forlaget, Vigmostad & Bjørke, og hørt Gunnar Staalesens foreløpig siste bok om Varg Veum, "Storesøster" som jeg har lånt på biblioteket.
I ulesthylla har jeg dessuten nok ei bok der familierelasjoner står sentralt, Lisa Jewells "Barndomshjemmet" som jeg kjøpte i sommer- mens jeg fortsatt var optimist i forhold til hvor mye jeg skulle få tid til å lese...

"En søster i mitt hus"

I etterpåklokskapens lys er det mye som kunne vært annerledes, og det gjelder i aller høyeste grad i bøkenes verden- for ikke å si hvilke av verdens bøker man skal velge... Jeg elsket "La meg synge deg stille sanger", var heller lunken da det kom til "Svarttrosten synger i skumringen" og burde antakelig tenkt meg om litt mer før jeg begynte på "En søster i mitt hus". Til mitt forsvar kan jeg bare si at jeg er forferdelig svak for fine forsider, og jeg hadde muligens et håp om at boka skulle overraske i positiv retning- jeg har tross alt ikke glemt de stille sangene...
To søstre har hatt minimalt med hverandre å gjøre sida de som barn mistet den tredje søstera. I morens begravelse inviterte bokas hovedperson, Maria, søsteren på bøsøk. Noen år har gått da Emma brått bestemmer seg for å dra til Spania slik at de kan få snakket ut om det som skjedde da Amanda døde, og hun håper det kan bidra til at de får et bedre forhold til hverandre. I løpet av besøket som hvis jeg husker rett bare varte ei knapp uke, skal de altså åpne seg for et menneske de gjensidig har skapt avstand til gjennom flere tiår, og de skal rydde opp i misforståelser, fortielser, forsnakkelser og forelskelser... Til å begynne med går det trått, men ved hjelp av røde og hvite viner, små, enkle, men svært smakfulle måltider, spaserturer og en hjertevarm kunstnernabo, forvandles grums til det klareste kildevann. Det er hvitmalte hus, trange smug, smaragdgrønt hav, sensommervarme og ikke en eneste overraskelse å spore. Jeg føler meg rett og slett litt lurt! På vaskeseddelen kan man blant annet lese om forfatterens psykologiske klarhet, mens en blurb er full av lovord og adjektiv som stillferdig, ettertenksom, stilsikkert, vakkert, beroligende, nytelse. Jeg føler meg ikke bare lurt; jeg føler meg lettlurt! Dette er rett og slett ikke troverdig! Jeg kan med hånda på hjertet og av egen erfaring slå fast at så enkelt er det bare ikke å løse opp i floker som har hatt så god tid til å trutne sammen.
I tillegg synes jeg språket er flatt, hakkete og fantasiløst. Jeg synes ikke det er verken stilsikkert, vakkert eller beroligende å finne sju (syv-7) MEN på ei lita sida. (186), og det er helt klart skjerpende og ikke formildende at av disse sju, er fem det første ordet i en setning. Tanken er kanskje at det skal gjenspeile nettopp tanker eller tankevirksomhet, men (!) for meg resulterer det bare i at flyten forsvinner og historien snubler låghalt avsted.
I anstendighetens navn har jeg funnet et par positive ting jeg kan peke på, og som faktisk redder boka fra å gå skikkelig på trynet: framsida har jeg allerede nevnt. For det andre har den noen glimrende miljøskildringer, og for det tredje har forfatteren klart å flette inn en rekke fine og sitatvennlige visdomsord.

Åshild, Tine og Beathe har alle lest og blogget om boka- og alle var de betydelig mer entusiastiske og positive enn det jeg er. Les gjerne det de skriver, for det er både interessant og morsomt å se hvor ulikt vi leser denne boka.

Et søsterbilde fra det glade søttitallet. Fra tida før vi oppdaga at vi har genuint ulike personligheter, verdigrunnlag og interesser, og dermed ingenting å snakke om, og slett ikke noe fellesskap.

"Storesøster"

Varg Veum begynner å bli gammel, temmelig forutsigbar og ganske så kjedelig. At slappe, delvis sexistiske vitser renner som erter av en sekk hjelper dessverre fint lite.
En ung student fra Haugesund forsvinner fra hybelen i Bergen. Veum treffer sin egen halvsøster som kort tid før hun selv dør, ber ham lete etter jenta som er borte. Gammelt gruff fra fortida rotes opp, og gamle og nye saker viser seg å henge sammen. Som sagt: forutsigbart og lite spennende. Lasse Lindtner leser med fynd og klem, skurkene høres ut som de tilhører B-Gjengen, Veum en etterforsker fra radioteaterets spede barndom- og kvinnene kommer i to utgaver: de sure, tverre og lite sammarbeidsvillige, og de hysterisk karikerte a´la enkefru Stengelføhn-Glad i Flåklypa. Forresten: forfylla/ ned-dopa vrak er også til stedet, så da er det faktisk tre typer kvinnemennesker her, og oppi alt visvaset er det tross alt ganske oppløftende..! Det eneste som gjør at dette kan klassifiseres som krim og ikke komedie, er at det finnes både vold, ondskap, frykt og drap her.

"Barndomshjemmet"

Jeg har ikke funnet noen omtaler av denne, kun noen bloggere som har gitt korte handligsreferat- noe man like godt finner bak å boka... Jojo Moyes er sitert på at boka er "vidunderlig", en ting tyder på at blurber ikke nødvendigvis er til å stole på..
Uansett... Jeg trudde dette kunne bli interessant, men nå er jeg mer enn i tvil; jeg lurer rett og slett på om jeg kan ha vært bevistløs i gjerningsøyeblikket da vi var inne i den bokhandelen??!! Engelsk landsbygd, lykkelig barndom som kulminerer i en tragedie som river familien i fillebiter. Reunion og konfrontasjon med det som hendte den gang da...
Nå har det kokt ned til tre ting som gjør at jeg kan tenke meg å lese denne: forfatteren er populær, men for meg ukjent, boka har ei skjære på framsida, og er den av disse bøkene som er lest av flest og som har fått flest høye terningkast på bokelskere.no. At den også er den eneste som har fått en stusslig to´er, velger jeg glatt å ignorere... Om boka til slutt blir lest, gjenstår å se. Kanskje Hedda kommer med en ny runde bokhyllelesing? Da spørs det bare om det går an å få puttet den inn i en av kategoriene neste år ;o)

Irma Dahl- begravelsesagent med posttraumatisk stresslidelse

Før jul kom det ganske så overraskende ei bokpakke fra Juritzen Forlag. Innholdet viste seg å være et par forhåndseksemplar av bøker som skulle gis ut på nyåret, altså i disse dager. Sida den andre boka var nummer ettellerannet i en krimserie jeg ikke har lest begynnelsen på, har jeg bare lest Kristine S. Henningsens roman "Irma Dahl- den dedikerte begravelsesagenten".
Forlaget beskriver boka blant annet som tragisk, frisk, merkelig, foruroligende og ubetalelig morsom. Det skal ikke stikkes under en stol at det kimer i alarmklokkene; pleier de nå egentlig å være så morsomme, disse bøkene som utgir seg for å være akkurat det? Erfaring tilsier at man ikke bør ha altfor høye forventninger i den retningen, men det kan jo likevel være bra underholdning?!

Tittelen sier i grunnen alt om hva boka handler om. Irma Dahl jobbet tidligere ved en palliativ sykehusavdeling, men etter en hendelse som forbigås i litt for mye stillhet i boka, måtte hun slutte. Hun begynte da som frivillig telefonvakt hos Kirkens SOS, der hun hadde store forhåpninger om å kunne komme i kontakt med selvmordskandidater. Skuffelsen blir stor da det viser seg at det bare er folk med helt alminnelige hverdagsdepresjoner som ringer inn. Det er først da hun får jobb som tilkallingshjelp i et begravelsesbyrå hun føler at hun har kommet på rett hylle i livet. Hun står på og gjør på absolutt alle måter alt for at Wulfs Begravelsesbyrå skal være det dominerende i byen.
Det er antakelig i disse smått absurde, men lite troverdige situasjonene man skal finne det friske og morsomme. Jeg for min del, lurer bare på hvordan et menneske som så tydelig lider av posttraumatisk stresslidelse kan bli brukt som marionette i en komedie?? Leseren skjønner fort at hovedpersonen har med seg noe ubearbeidet i bagasjen, og at dette "noe" har med barndom, familie og død å gjøre.
Jeg synes idéen her er god, og hadde forfatteren lagt mer vekt på denne psykologiske delen av historien, kunne det blitt veldig interessant!
Jeg vil ikke utbrodere for mye, forfatteren har skrevet en roman som sikkert kommer til å få en del positive bloggomtaler etterhvert, men jeg føler boka mangler et mål eller en hensikt. Hvor vil hun med dette? Slik den framstår nå, er den verken fugl eller fisk, ikke spesielt morsom, ikke spesielt morsom, ikke spesielt spennende, ikke spesielt interessant. Grei nok hvis man er i mangel av noe annet, men virker kanskje litt uferdig (selv til forhåndseksemplar å være...)?

Juritzen Forlag, 2016

Ca 330 sider

Forhåndseksemplar

Et mikroinnlegg om en liten skuffelse

Fantastisk fin framside- det skal den virkelig ha som pluss!

Tilfeldighetene gjør at tre mer eller mindre tapte sjeler ender opp i samme blokk og samme oppgang. Tilfeldighetene gjør at de finner hverandre og dermed lys i tunnelen.
Jada, det er fint når totalt ulike mennesker finner hverandre og hjelper hverandre, og ja: det er fint når svarttrosten synger i skumringa- spesielt nå er det treffende og høyaktuelt. Men det hadde utvilsomt blitt mer underholdende hvis det hadde vært noen overraskelser underveis. Ikke engang slutten overaska meg, og det var kanskje det verste..
Jeg hadde kanskje for høye forventninger til denne, ettersom jeg likte "Jeg skal synge deg stille sanger" veldig godt. Hadde tenkt å lese den på nytt, men nå vet jeg ikke om jeg tør: kanskje det tryggeste er å la den få stå i fred i bokhylla som et godt leseminne, i stedet for å ta sjansen på å oppdage at lesesmaken har forandra seg, og få enda en nedtur?

Mange har lest denne, og på bokelskere.no ligger den med fine terningkast:

Det er jeg som har trilla fram en trist treer. Så... Da er jeg kanskje ikke helt som folk flest, men leser trøstig videre i andre bøker som har falt bedre i smak ;o)

I skumringen synger svarttrosten

Linda Olsson

289 sider

Oversatt av Gunnhild Magnussen

Utgitt av VigmostadBjørke , 2015

Biblioteksbok

Skrivetrening og en liten test

Når jeg først tar meg på tak og skriver en bokomtale, handler den ikke om en av de virkelig gode bøkene jeg har hørt eller lest de siste ukene, men ei e-bok jeg lånte bare fordi den var merka med "nyhet" og var ledig. Med litt velvilje kan jeg kalle det en tålmodihetsprøve, en test av e-bok på mobil, og skrivetrening for å komme litt i siget igjen når det gjelder blogging ;o)

Sonjas siste vilje
Åsa Hellberg
Oversatt fra svensk av Elisabeth Bjørnson
Gyldendal, 2014
Papirutgava er på 352 sider

Boka begynner med at den absolutte hovedpersonen, Sonja dør. Ettersom hun var vel kjent med at hun hadde en alvorlig hjertesykdom, var hun godt forberdet på at det kunne skje når som helst. Man kan ikke si det samme om venninnene hennes: de visste ingenting om sykdommen, og alle ble sjokkert da de fikk beskje om det som hadde skjedd. Enda mer sjokkert ble de da de ble kontaktet av et advokatfiema som fortalte at de tre skulle arve Sonja- og det var ikke en hvilken som helst arv: Det viste seg at Sonja ikke bare hadde holdt sykdommen hemmelig, men hun hadde heller ikke fortalt at hun var ustyrtelig rik: så rik at hun ikke hadde full oversikt over formuen- og på visse temmelig spesielle betingelser, skulle de få overta alt sammen!
Det er altså opptakta til over trehundre sider med enkel og masete chic-lit. Det er enorme gudsjammerlig forutsigbart med mengder av vin, litt mindre øl, det er hemmeligheter fra fortida, knuste hjerter, grusomt pinlige sexscener, forviklinger og avsløringer i salig blanding. For å gjøre bildet enda litt mer rotete, foregår handlinga vekselsvis i London, Paris, Sverige og Mallorca...

Det rettferdige ville sikkert være å synes noe om boka ut fra sjangeren, men jeg er slett ikke i det rettferdige hjørnet i kveld. Jeg innser at chic-lit beregnet på middelaldrende kvinner som ønsker seg en ny start, ikke er det rette for meg, og jeg kommer definitivt ikke til å lese oppfølgerene. Enda et ankepunkt jeg har til boka: det er visstnok den første i en trilogi, og det var jeg ikke klar over. Hadde jeg hatt det minste lille snev av mistanke om det, hadde jeg nok tenkt meg om mer enn en gang før jeg klikka på "LÅN".

Såå; jeg likte ikke boka, men jeg likte det den lærte meg! Jeg har nemlig ikke brukt mobilen til å lese før, men det funker jo helt fint! Man kan selvfølgelig velge skriftstørrelse, bakgrunn osv, og dermed er jeg nå blitt en 100% overbevist e-bokleser HALLELUJA!
Konklusjonen denne gangen blir altså: Jeg oppfordrer alle til å teste e-bok også på mobil, men anbefaler at dere velger noe annet enn Hellbergs bok. På vaskeseddelen som finnes til slutt i e-boka, står det at svenske bokbloggere (som også takkes med navn i "takke-kapittelet" til slutt!!!) elsket boka, så de som normalt liker sjangeren, kan kanskje vurdere den likevel.

Jeg lover at jeg skal skrive om ei god bok neste gang! kanskje allerede i mårra. Hvis jeg får ånden over meg ;o)

Ikke gull alt som kommer fra Molde

Det satt litt langt inne å velge akkurat den overskrifta, men det er faktisk sant. Tru det eller la vær´!

Jeg leste Linnéa Myhres forrige bok, Evig søndag, den likte jeg veldig godt, den hadde viktige tema og jeg anbefalte den varmt. Jeg har også lest Ellikkens flotte og grundige omtale, så forventningene var høye. Kanskje litt for høye? Jeg har lest "Kjære" av Linnéa Myhre.

Kort fortalt er dette ei samling brev Linnéa har skrevet til nære og fjerne relasjoner. Foreldrene, matprodusenter, kollektiv-venner, anonyme blogg-kommentatorer, en redaktør osv.
Stilen er muntlig og preget av innfallsmetoden. Småmorsom, litt (selv-)ironisk og bittersøt. Hun setter et litt ubehagelig lys på enkelte aktører, og til tross for at hun igjen viser åpenhet om psykiske lidelser og hvor nyttig det kan være å søke profesjonell hjelp, blir jeg lite engasjert i forhold til ved den forrige boka. Jeg synes rett og slett det blir litt tannløst og tamt.

Vel, vel...
Boka er gitt ut på Tiden, og jeg har lånt den via eBokBib.