To fluer i ein smekk er fint! Tema for Heddas bokhyllelesing i februar var Les ei bok som blei skreve eller utgitt på 1800-tallet. Tema for Artemisias diktlesesirkel i mars var klassikar frå 1850 til 1950. I hylla sto Vinjes langdiktet "Storegut" i jubileumsutgave, så dermed var den saka grei!
Slik presenterer forlaget forfattaren og langdiktet:
Aasmund Olavsson Vinje (1818-1870) er ein bauta i norsk kulturhistorie. Han var redaktør for Dølen, den første nynorske avisa, han var nyskapande journalist og er blitt ståande som ein av våre store, folkekjære lyrikarar. Diktverket Storegut kom ut i 1866 og er eit klassisk verk i den norske bokheimen. Den dag i dag er verket kjent for mange lesarar, som denne strofa frå Det syng fyr Storegut:
Den dag kjem aldri at eg deg gløymer; for um eg søver, eg um deg drøymer. Um natt og dag er du like nær, og best eg ser deg når myrkt det er.
Storegut var ein historisk person som levde i Telemark på slutten av 1700-talet, og har levd på folkemunne heilt sidan den gong. Mange kunstnarar har late seg inspirere av kjempekaren frå bygdene i Telemark. Denne utgåva inneheld illustrasjonane til Storegut av Harald Kihle og Henrik Sørensen.
Eg tør påstå at Vinje bør vere eit kjent namn for dei fleste, og om det ikkje ringer ei klokke av atkjenning, vil det kan hende hjelpe på minnet om eg nemner "Ferdaminne frå sumaren 1860" med det kjente diktet/ songen "Ved Rondane" (No ser eg atter slike fjell og dalar som deim eg i min fyrste ungdom såg osb.) eller den sorgmilde barnesongen "Blåmann, Blåmann bukken min" som er ein del av langdiktet om Storegut- for ikkje å gløyme den gamle femti-lappen!! Den har nok dei fleste hatt befatning med!!
Eg har tidlegare hatt stor moro av å lese nemde "Ferdaminne" som i grunn er eit reisebrev frå turen Vinje gjorde gjennom Sør-Noreg i samband med kroninga av Karl XV i Nidaros. Det er fascinerande at ei så vidt gamal historie har så stor appell den dag i dag. Mykje av grunnen er truleg at Vinje var både politisk ukorrekt og ironisk, han gjekk ikkje rundt grauten, og han blanda fyndige skildringer av natur og menneske han møtte med lyrikk og poetiske avsnitt. Ein del av denne fotturen gjekk frå Østerdalen opp på fjellet og vidare nordover, og det er her mitt forhold til Vinje har grobotn; her ved Vinjevegen (sjølvsagt kalla opp etter forfattaren) har vi seter og eg er lommekjend i området. Eg treng neppe utbrodere kor artig det er å lese desse avsnitta i boka, om ferda opp lia, over dei mosedekte flåene og møtet med huldra på Helaksetra? Kosteleg!
Nu vel... Tilbake til "Storegut"! Dikta om Storegut vart trykt i "Dølen" frå desebmer 1865 til september 1866, og gitt ut i samling i 1868. Dikta er lettleste med enkel rytme og enderim, og saman fortel dei ei historie om ein bygdeoriginal, ei historie som slett ikkje ender godt. Eit slitsomt liv som ender i tragedie- med ingredienser som kjempekrefter, samfunnsliv, menneskelagnadar, armod, ulukkeleg kjærleik, sjalusi og mystikk, er det lett å sjå at dette var (og er!) ein ultimat føljetong egna til å halde på interessa både til 1800-talets avisabonnenter og 2000-talets amatør-diktlesarar!
Trudde du biblioteket var et mørkt lokale med dårlig luft og flekkete bøker i støvete hyller? Ikke slik her hos oss i hvertfall! I dag fikk jeg endelig tulla meg i vei for å teste ei vandre-utstilling som har gått rundt på bibliotekene i Hedmark: Børli i VR. Børli-jubileet er over, men det er jo gjerne slik at jeg ligger litt etter skjema, og noe holder seg friskt og aktuelt lenge! Vel, jeg fikk på meg VR-briller, et "pekehåndtak" i hver hånd og var klar. For første gang, for første gang- gir mang en småting rang! Det måtte unektelig sjå litt komisk ut; virre rundt, bøye seg, strekke seg, ett skritt hit og to til sida, bøye nakken, snu seg rundt- og de rundt så ingenting av det jeg så og opplevde...
Dette er nok et prosjekt som Nasjonalbiblioteket har vært med og finansiert, og uten at jeg har hørt det fra sikre kilder, er antakelig hensikten å vise (spesielt) barn og unge hva dikt kan være. Hans Børli var hedmarking, og verdenskjent i Norge. Skogens dikter fra trange kår med klasseskiller, natur og melankoli som kjennetegn. Absolutt en dikter jeg er veldig glad i, en av dem som kan få hjertet til å banke litt ekstra- eller briste hvis det er en dag med nervene litt "uttapå". I dag fikk jeg bli med ut på "velteplassen" (for de mer urbane: det er der tømmeret blir lagt opp før det blir frakta videre, med tømmerbiler i våre dager, mens det sikkert var mer å vente på fløtinga da Børli var aktiv), bålet brant, stjerner funkla på himmelen, skog på alle kanter, vinden fikk det til å knake i tretoppene- og selv om jeg ikke fikk helt dreisen på det, fikk jeg svingt VR-øksa, tatt fram kaffetermosen og tent den gamle fjøslykta, mens diktene ble framført. En kjempemorsom og for meg helt ny opplevelse! Jeg aner ikke hvor "utstillinga" vandrer videre eller hvor lenge den skal holdes i gang, men får du anledning, så er det virkelig en av de tingene du bør slå til på!
To av de fine Børli-diktene til slutt ♥
Å skrive dikt
Nei da - det er ikke vanskelig å skrive dikt,
det er umulig.
Tror du ellers jeg hadde holdt på med det
i over førti år?
Prøv bare, prøv
å sette vinger på en stein, prøv
å følge sporet etter en fugl
i lufta.
⭐️⭐️⭐️⭐️⭐️⭐️
Ett er nødvendig
Ett er nødvendig
her i denne
vår vanskelige verden
av husville og heimløse:
Å ta bolig i seg selv.
Gå inn i mørket
og pusse sotet av lampen.
Slik at mennesker på veiene
kan skimte lys
i dine bebodde øyne.
Det begynte med at jeg kjøpte Lise Myhres fabelaktige "Drømmesvart" som ble gitt ut på Gyldendal i fjor. Jeg visste ikke helt hva jeg kunne forvente da jeg bestilte den, men jeg kan nesten forsikre at hvis jeg hadde hatt forventninger, så ville de blitt innfridd, alle som en! Skjermdroppen sier det meste, men en god ting kan ikke gjentas for ofte: Denne fine boka gir dikttolkning en helt ny dimensjon, og den bør rett inn på leseliste til alle diktlesere, nybegynnere som viderekommende, og den alle lærere bør bruke den når det kommer til dikttolkning i norsktimene- jeg ser for meg at det er flere enn meg som sitter igjen med ikke bare positive minner fra de timene... Her er altså løsningen ;o) (Og her kan du klikke for smakebit!)
Nemi og Lise gjorde det enkelt å velge André Bjerke for videre "studier" i Artemisias første runde med diktlesesirkel 2019. Nå innser jeg at han burde fått oppmerksomheten i fjor, da han ville fylt 100 år om han fortsatt hadde levd. Vel, vel, bedre sent enn aldri! Tilfeldigheter gjorde at jeg leste den første diktsamlinga han gav ut, "Syngende jord" fra 1940, og hørte lydbokutgava av "Hverdagsmirakel og andre etterlatte dikt" som er dikt blant annet skrevet til spesiellle anledninger, dikt han selv kanskje ikke mente var gode nok til å gis ut, men som arvingene likevel valgte å samle og få utgitt etter at de ble funnet gjemt og glemt i skuffer og skap. Enkelte anmeldere har mer enn antydet at dette ikke er hans beste dikt, men for min del var det interessant! Ikke minst var det fint å høre hvordan den erfarne skuespilleren Kai Remlov leste/ tolket diktene. Mye god "lærdom" i å høre hvordan andre "løser oppgava"; hvor legger man trykket, hva fremheves, hvordan vektlegges rim og rytme osv. Høytlesing av dikt er absolutt noe jeg kan anbefale til andre! André Bjerke ble altså født i Oslo i 1918, han døde i 1985 og må antakelig være en av våre mest produktive litterater. I Peter Normann Waages biografi "André Bjerke I kampens glede" finner man oversikt over alt han fikk gitt ut; fem hele sider er den oversikta på! Det er hans egne diktsamlinger, romaner (inkl de han skrev under pseudonymet Bernahard Borge), esseys, prosa (mest om språk), noveller, artikkelsamlinger, antologier (bidragsyter og redaktør), oversettelser og gjendiktninger samt en rekke utgivelser for barn, både oversettelser og egenprodusert. I tillegg var han redaktør for Riksmålsforbundets blad "Ordet", en ivrig debattant, habil sjakkspiller, dyktig tegner, kjent fra radio og tv og hadde et enormt sosialt nettverk, venner og bekjente som også gjerne var aktive kulturpersonligheter. Så langt har jeg trekt den konklusjon at André Bjerke må ha vært en av de som trenger lite søvn- hvordan ellers kan han fått tid til å gjøre seg så bemerka på så mange forskjellige arenaer? Hos Nasjonalbiblioteket har de ikke mindre enn 13,5 hyllemeter fyllt opp av Bjerkes private arkiv, alt mulig smått og stort, kuriositeter og store verk, utkast og arbeidsplaner, nyttårsforsetter og dagbøker, huskelister og i det hele tatt- ikke bare måtte han sove lite, han måtte ha god plass og tålmodig kone! (Eller: uten at jeg har lest langt nok i biografien til at jeg kan uttale meg om grunnene; han var gift tre ganger, så det er ikke sikkert de var unormalt tålmodige likevel..)
Her skulle jeg vel helst ha skrevet om diktene, men hvor skal jeg begynne?? Med at diktene veldig ofte har rim og rytme som gjør de "lette" å lese? At de ofte er underfundige? At sonetteformen er en gjenganger? At diktene for barn som regel har masse humor og ofte gjør narr av voksne? At mange av diktene har en dybde og sårhet som står i kontrast til humoren og gleden- som vitterlig er temaet som fikk meg i Bjerke-klisteret? Med så stor produskjon er det så godt som umulig å finne én fellesnevner eller ett særtrekk som blir noe i nærheten av dekkende. Kanskje det beste rett og slett er å konkludere med at de aller, aller fleste som har den aller, aller minste kjennskap til norsk litteratur av noe som helst slag, i det minste vil kunne nikke gjenkjennende og si noe sånn som "Å ja! Er det André Bjerke? Det var jeg ikke klar over!" Jeg nevner i fleng Farao på ferie i landet Miramarmora, Runde rare Rulle Rusk, Var du tro?, De dødes tjern, og sist, men absolutt ikke minst: En fugl som het Pindia-Pampistiko-Pampibanon... Som jeg i min puer barndom kunne utenat, kanskje fordi det var så grusomt trist, men likevel endte i håp?
Når jeg ser på resten av kategoriene i årets diktlesesirkel, har jeg tenkt at André Bjerke glatt går inn i alle bortsett fra mai og juli, norsk og utenlandsk levende lyriker, så her har alle anledningen til å stifte bekjentskap med et forfatterskap (det heter vel ikke dikterskap..?) og en kulturpersonlighet som har satt sitt preg på norsk kulturliv i flere tiår! Tommel opp- og jeg kommer tilbake med mer når jeg har lest ferdig biografien som for øvrig har en fantastisk tittel og så langt er bemerkelsesverdig godt skrevet!
Labrint fra Morovers (1980),
illustrert av Rune Johan Andersson: glimrende lek med ord, rim og rymte ;o)
At jeg ligger etter skjema er i ferd med å etablere seg som regelen, og diktlesesirkelen er intet unntak. Jeg hadde skrevet et innlegg om den siste "oppgava" som var å lese en klassiker, var klar til å publisere stasen, da noe gikk galt. Grusomt galt. Jeg husker ikke nøyaktig meldinga som kom opp, men betydningen var klar: Publisering mislyktes. Prøv igjen. Og jeg prøvde igjen. Og igjen. Og tenkte: hhmm... Kanskje lagre først, så prøve igjen..? Lagring mislyktes. Prøv igjen.
Til slutt kom det opp ei lang regle, som jeg selvfølgelig ikke kan gjengi her, men betydninga var fortsatt krystallklar: ERROR! ERROR! INNLEGG SLETTET.
Jeg fikk et aldri så lite sammenbrudd, og følte virkelig at jeg kunne skrevet et sterkt og følelsesladet dikt om hvordan det føles å bli motarbeida av selveste O Store Internett. Det ble med tanken. Det ble med tanken å prøve å rekontruere innlegget også, men i dag har jeg satt meg fore å avslutte flere påbegynte ting. Jeg er generelt av den oppfatninga at halvgjort er undervurdert, men selv jeg ser at det finnes grenser for hvor halvveis man kan leve livet...
I kategorien "klassikere" var det jo mildt sagt mye å velge blant, men jeg endte opp med en dikter jeg har konkludert med antakelig må være den som har størst variasjon i produksjonen sin: Jakob Sande. Spennvidda er virkelig stor når to av de mest kjente diktene er gjengangere i henholdsvis julegudstjenester og student-nachspiel; "Det lyser i stille grender" fra 1931 og "Likfunn" fra debututgivelsen "Svarte Næter" som kom ut i 1929- det er ikke til å undres over at kristenfolket hadde delte meninger om Sandes diktning! Mye bannskap, makabre beskrivelses, vold, knivstikking, drikking og drap, hånd i hånd med de vareste julesamler... Jeg visste faktisk ikke at det var Jakob Sande som også var mannen bak "Det lyser i stille grender", før jeg leste om ham etter denne lesesirkelrunden. Som mange andre har stort sett forbundet ham med de grotesk-humoristiske diktene, men som sagt: usedvanlig stor variasjon!
Jeg har lest "Storm fra vest" ei samling som kom ut i 1931, året etter at han fridde til Haldis Moren (senere Vesaas) og fikk avskjed på grått papir. Dette gikk naturligvis hardt inn på unge Sande, og jeg har mer enn en gang i løpet av lesinga tenkt at her skinner det gjennom både bitterhet og kjærlighetssorg! Igjen denne spennvidda i følelsene som formidles.
For en relativt uerfaren diktleser, var det befriende enkelt og godt å lese dikt med rim og rytme. Ikke ett vondt ord om moderne dikt med svevende stemninger og skjulte tegn, men fra bunnen av mitt hjerte: det kan altså være like givende- og interessant å lese "gammeldagse" dikt der form og innhold er likestilt og lettfattelig.
Her er det som tittelen antyder mye hav og sjø, storm, uvær og stille. Det er Doggerbank og møte med draugen, natur og sterke krefter, men også, som nevnt, skjemt og ironi , humor og enda mer galgenhumor. Mange av diktene er bent fram makabre, som nevnt og vist...
Så vidt jeg har funnet ut, gav Jakob Sande ut sju diktsamlinger og tre (fire?) novellesamlinger, så her er det mer enn nok å boltre seg i. Ettersom alt (av dødsens naturlige årsaker) er utgitt før 2000, er alt digitalisert og tilgjengelig for alle på Nasjonalbibliotekstes nettsider- et uvurderlig og fantastisk tilbud flere bør benytt seg av!
Dette var årets siste diktrunde, og prosjektet har for min del vært lærerikt. Først og fremst har jeg lært at dikt ikke trenger å være uforståelig kaudervelsk- men at det kan være det. Jeg har funnet ut at dikt ikke egner seg som e-bøker (les: ebokbib), ettersom dikt ikke bare er ren tekst, men at det visuelle ofte er viktig for at tankene og følelsene som beskrives skal komme til sin rett. I mange tilfeller er diktene i ei bok uten titler, og da kan det til og med bli ei utfordring å skille diktene fra hverandre, ettersom ebokbib da ramser opp teksten /-e uten opphold. En svakhet i systemet der, altså. En annen ting jeg har erfart, er at dikt er litteratur som utfra hver enkelt lesers erfaringsbakgrunn og livssituasjon enten kan skape sterke reaksjoner, eller man kan bli sittende som et måpende spørsmålstegn med hevede øyebryn og lure på hva i alle dager det er folk hoier så høyt for.
Det ryktes at det blir ny diktlesesirkel neste år, og jeg venter i spenning på hvilke kategorier det blir da. Jeg ser for meg at noen av årets temaer kan resirkuleres, og at det kommer til noen nye. Uansett er jeg klar for å bli med, og jeg trur faktisk det skal bli lettere å velge bøker neste år- nå har jeg både lært litt og fått mer erfaring! (Klapper meg sjøl på skuldra og sender tommel-opp til Artemisia.)
I dette innlegget nevnte jeg at Linda Klakkens nye diktsamling skulle få et eget innlegg. Den planen er lagt på is, for den blir bare nevnt i forbifarta nok en gang. Nå som et eksempel på ei forholdsvis lett diktsamling uten for mye brodd eller - la oss si trigger-faktor. Samlinga er ei løst sammenhengende dikt-fortelling om kjærlighetens forskjellige varisjoner, mest av alt handler den kanskje om å vente, om usikkerheten før man vet om den andre føler det samme og gleden og takknemligheten når den blir besvart. Korte, fine og i grunn veldig sitat-vennlig. Varm og god på en litt så og ømskinna måte.
Fra samme forlag (Flamme) kom det nylig ei ny diktsamling med helt andre følelser. Dere husker Tine-Jarmila Sir? Hun med en bestemor som- kanskje, kanskje ikke- lå med Frank Zappa? Diktsamlinga var plutselig tilgjengelig på ebokbib, og uten videre forundersøkelser lasta jeg den ned på mobilen etter at jeg hadde lagt meg i går- den boka jeg egentlig leser lå igjen på kjøkkenet og noen få tastetrykk var enklere enn å stå opp og gå ut barbent på det kalde golvet. Jeg hadde ikke lest mange linjene før jeg angret. Ikke fordi det var dårlig eller noe sånt, for all del: den er virkelig godt skrevet. Jeg angra fordi det var sent, jeg hadde nettop kommet hjem fra Riksteaterets forestilling "Tung tids tale", og huden, hjertet og sjela mi var allerede skrubba med sandpapir og jeg hadde ikke få reinstallert filteret som gjør at overskuddet av sterke følelser blir spylt rett igjennom systemet. Jeg skjønte med en gang at dette kom til å bli overdose, og eneste håp om redning, var at det kom et lys i enden av tunellen, et lite løfte om at det kan gå bra til slutt, at det ordner seg, man finner en vei ut- men man gjør jo ikke det. Ikke egentlig. Man må bare prøve å leve med det livet har vært, leve med de opplevelsene man har hatt.
"Hvis" er uten sammenligning det mest brutale jeg har lest. Noen sinne. Det handler om overgrep. Av verste sort- av alle de verste sortene. Mot barn. Og om voksne som ikke ser. Eller vil se. I hvert fall som ikke griper inn. Selvfølgelig ville jeg skåne meg selv mot alt dette skrekkelige- den burde vært oppført med TW, en advarsel om opprørende innhold. Tenkte jeg. Det ville gitt meg bedre søvn, i det minste. Problemet er selvfølgelig at det ikke er mitt forbigående søvnproblem som er problemet. Problemet og saken er naturligvis at overgrep finnes OG at det er flere nn meg som helst snur oss bort når vi aner at Her Kommer Et Problem. I dag tidlig grubla jeg litt videre på denne problematikken, og tenkte at dette er jo presis det samme som årets vinnerne av Nobels Fredspris har satt søkelyset på. Og nå som jeg tenker enda mer, kjenner jeg bare at det er helt ubegripelig at noe så grenseløst ondskapsfullt kan forgå! Og jeg lurer på om det er politisk ukorrekt, eller om man kan gi uttrykk for at man har tanker om at man i disse sakene burde åpne opp for dødsstraff? Kan mennesker som utfører slike handlinger egentlig kalles mennesker? Finnes det nok menneskelighet i dem til at de kan få leve? Og for all del: ikke kall dem udyr! Dyr er aldri onde, dyr følger kun instinktene sine, og for dem finnes bare ei drivkraft: å overleve lengst mulig. Eventuelt å trygge familien, gruppa, flokken.. I dyrenes verden finnes ikke ondskap- før eventuelt mennesker nærmer seg dem.
Til sist, ettersom det her vart et innlegg med link til Diktlesesirkelen: Arnulf Øverland et dessverrre alltid like aktuell:
Du må ikke sove
Jeg våknet en natt av en underlig drøm,
det var som en stemme talte til mig,
fjern som en underjordisk strøm -
og jeg reiste mig op: Hvad er det du vil mig?
- Du må ikke sove! Du må ikke sove!
Du må ikke tro, at du bare har drømt!
Igår blev jeg dømt.
I natt har de reist skafottet i gården.
De henter mig klokken fem imorgen!
Hele kjelleren her er full,
og alle kaserner har kjeller ved kjeller.
Vi ligger og venter i stenkolde celler,
vi ligger og råtner i mørke hull!
Vi vet ikke selv, hvad vi ligger og venter,
og hvem der kan bli den neste, de henter.
Vi stønner, vi skriker - men kan dere høre?
Kan dere absolutt ingenting gjøre?
Ingen får se oss.
Ingen får vite, hvad der skal skje oss.
Ennu mer:
Ingen kan tro, hvad her daglig skjer!
Du mener, det kan ikke være sant, så onde kan ikke mennesker være. Der fins da vel skikkelig folk iblandt? Bror, du har ennu meget å lære!
Man sa: Du skal gi ditt liv, om det kreves.
Og nu har vi gitt det - forgjeves, forgjeves!
Verden har glemt oss! Vi er bedratt!
Du må ikke sove mer i natt!
Du må ikke gå til ditt kjøpmannskap
og tenke på hvad der gir vinning og tap!
Du må ikke skylde på aker og fe
og at du har mer enn nok med det!
Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem! Du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer dig selv!
Jeg roper med siste pust av min stemme:
Du har ikke lov til å gå der og glemme!
Tilgi dem ikke; de vet hvad de gjør!
De puster på hatets og ondskapens glør!
De liker å drepe, de frydes ved jammer,
de ønsker å se vår verden i flammer!
De ønsker å drukne oss alle i blod!
Tror du det ikke? Du vet det jo!
Du vet jo, at skolebarn er soldater,
som stimer med sang over torv og gater,
og opglødd av mødrenes fromme svig,
vil verge sitt land og vil gå i krig!
Du kjenner det nedrige folkebedrag
med heltemot og med tro og ære -
du vet, at en helt, det vil barnet være,
du vet, han vil vifte med sabel og flag!
Og så skal han ut i en skur av stål
og henge igjen i en piggtrådsvase
og råtne for Hitlers ariske rase!
Du vet, det er menneskets mening og mål!
Jeg skjønte det ikke. Nu er det for sent.
Min dom er rettferdig. Min straff er fortjent.
jeg trodde på fremgang, jeg trodde på fred,
på arbeid, på samhold, på kjærlighet!
Men den som ikke vil dø i en flokk
får prøve alene, på bøddelens blokk!
Jeg roper i mørket - å, kunde du høre!
Der er en eneste ting å gjøre:
Verg dig, mens du har frie hender!
Frels dine barn! Europa brenner!
Jeg skaket av frost. Jeg fikk på mig klær.
Ute var glitrende stjernevær.
Bare en ulmende stripe i øst
varslet det samme som drømmens røst:
Dagen bakenom jordens rand
steg med et skjær av blod og brand,
steg med en angst så åndeløs,
at det var som om selve stjernene frøs!
Jeg tenkte: Nu er det noget som hender. -
Vår tid er forbi - Europa brenner!
Hmmm... Dikt for barn... Kven les dikt for barn, slik bortsett frå ein og anna bokbloggar med håp om å knekke poesikoden og som byrjar med begynnelsen, altså dikt for barn?
Det eg lurer på er om barn har forutsetning for å ha noko utbytte av diktlesing? Ein ting er rim og regler med rytme og kanskje humor, men sånn derre heilt vanlege dikt utan rytme, og berre eit og anna bokstavrim- altså ikkje enderim som er den enklaste forma for rim? Dikt som ein på aller simpleste måte kan karakterisere som korte augeblinksbilete av tankar eller kjensler- har barn eit anna utbytte av det samanligna med "vanlege" forteljingar? I si tid vart eg lest mykje for, barnebøker av alle slag- bortsett frå dikt, dvs rim og regler fekk vi nok av og til, men aldri dikt som hadde ein meir "vaksen" utforming om ein kan kalle det det.
No har eg lese "Skogen den grøne" av Ruth Lillegraven- ein forfattar og poet som truleg er kjent for dei fleste bokbloggarar (ho fekk bl.a ganske forholdsvis mykje merksemd for "Urd" og "Manilahallen" samt fjorårets "Eg er eg er eg er" også det ei diktsamling for barn). Forlaget skriv blant anna: I Skogen den grøne følgjer vi eit barns undrande blikk på det som lever og hender i naturen rundt oss. Lillegraven tek den unge lesaren med inn i skogen – og inn i poesien. Boka er vakkert illustrert av prislønte Mari Kanstad Johnsen.
Joda, for meg fungerte dikta godt. Det var nok å kjenne seg at i, mellom anna spenninga ved å utforske ein ukjent sti, kjensla av å være lei og kjei av surr og bråk og familie, redselen som kan koma krypande når det mørknar eller skodda kjem, forundringa over dei aller minste krypa osb, men- her er det eit stort og viktig MEN eg ikkje kan sno meg vekk frå: eg har passert målgruppa med bort i mot førti år..!
Kan hende er det slik at kategorien dikt for barn, like gjerne kunne vore "dikt om barndom"? Kva er målet: å skrive dikt barn har utbytte av, eller å skrive dikt vaksne har lyst til å lese for barn? Hvis det er det siste som er tilfellet, trur eg ganske bestemt at ein kan finne passande dikt i mange andre diktsamlingar- det første som slår meg er Linda Klakken si "Åtte minutter" som kom ut i 2015.
...Og no som eg allereie har nemdt Klakken: eg har lese årets "Det fins et rom i meg som står tomt"- det kjem eit innlegg om den óg, det var trass alt "Diktsamlingar av året" som var tema i september-runden av Artemisias diktlesesirkel, og det er ingen grunn til å spare på kandisen ;o)
oioioi... Diktlesesirkelen til Anita går sin skjeve gang, og jeg forsøker etter beste evne å henge med i svingene, uten at det vises her på bloggen. Et lite skippertak ved tastene nå så er jeg a jour og klar med blanke ark til neste runde.
I mai skulle vi lese noe av en eller annen prisbelønnet dikter. Valgets kval gjorde at måneden nesten var over før Doblaugprisen ble delt ut under Literaturfestivalen på Lillehammer, og Helge Torvund fikk både diplom, penger, heder og ære. Dette skrev juryen i begrunnelsen sin:
«Helge Torvund har gjennom nesten tretti diktsamlingar gjennom fire tiår frå slutten av 1970-talet, og gjennom stor aktivitet elles i teneste hos orda vist at han først og fremst er lyriker. Denne lyrikaren skriv i eit av sine tidlege dikt at han er «fylt til lippene av det verkelege», og det er ikkje tvil om at den unge lyrikaren høyrde til blant dei som skreiv konkrete dikt, som var til stades i verda. Samstundes visste han då og veit enno om avstanden mellom orda og verda, mellom dikta og livet, og er smerteleg klår over kor vanskeleg det er å fange augneblinken og samstundes sjå samanhengane dei små glimta går inn i. Erkjenninga av å måtte leve og dikte i ei slik spenning får ulik handsaming gjennom ein lang karriere som lyrikar, og i ettertid kan ein registrere at også han er «livsfasediktar» og at både det dikteriske uttrykket og haldningane som ligg under endrar seg med åra.
Fin framside!
Det gjorde veien til e-biblioteket kort og lett, og plutselig satt jeg der og leste i "Alt brenner" som kom ut på Aschehoug i 2016. Jeg skal ikke påstå at jeg umiddelbart ble fra meg av begeistring selv om jeg så og kjente at det var noe der... Ettersom det snart er to måneder sida jeg leste disse diktene, fant jeg ut at jeg måtte bevilge meg en runde med gjenoppfrisking. Som tenkt så gjort, boka ble lasta ned på nytt, men før repetisjonen ville jeg sjekke om noen hadde skrevet om samlinga. Det var det, Dagbladet anmeldte boka og Endre Ruset konkluderte med terningkast fem. Tanken var naturligvis at jeg skulle lese diktene med litt ny forståelse, og for å si det sånn: jeg skjønner litt bedre hva det er jeg ikke får taket på/ skjønner, men når det er sagt, må jeg nesten legge til at jeg slett ikke skjønte alt som stod i anmeldelsen heller! Her var det store flagrende ord litt som det man finner i vinsmakings-spalter, ord som umulig kan gi mening for andre enn de spesielt interesserte og innvidde. Jeg er rett og slett ikke nok bevandra i lyrikkens/ poetenes verden til at jeg løser alle gåtene, så mye har nok gått meg hus forbi også ved andre gjennomlesing.
Uansett: Å lese Helge Torvunds "Alt brenner" har vært interessant, og jeg har lært minst to nye ord i den forbindelse:
Tetralogi som beskriver et litterært verk i fire deler; opprinnelig i gresk litteratur kombinasjonen av tre tragedier (trilogi) og et satyrspill.
Satyrspill som var en antikk gresk form for teatralsk tragikomedie, tilsvarende til ånden i burlesk komedie.
**********************************
I juli er det oversatt poesi som står på planen. Der var valget mye enklere ettersom jeg utrolig nok hadde ei stående ulest i hylla. "Gå mot vinteren" av (norsk-)kinesiske Bei Dao. Som enkelte sikkert har fått med seg, er jeg over middels glad i vinter og snø, så "Noen" tenkte antakelig at det var boka for meg- og vedkommende MÅ ha kjøpt den uten å undersøke videre hva den inneholdt.. Om det var en del jeg ikke fikk grep på i Torvunds samling, var det over hodet ingenting som var til å begripe her! Her snakker vi korte og lange rekker med ord jeg ikke klarte å se noen mening med i det hele tatt.
Så... Er jeg virkelig så blåst når det gjelder dikt? Nok en gang: jeg skal absolutt ikke påberope meg å være en kjenner, men jeg pleier jo ærlig talt å finne noe! Som så ofte før, måtte jeg avtale et møte med O Store Google. Og.. he-he.. Gjett hva!? Til min store lettelse kunne han fortelle at det var et sunnhetstegn at jeg ikke fatta bæret av dette, for hvem er det som i ærlighetens navn kan si at de forstår TÅKEPOESI?? Jepp, for det er faktisk det dette er! Som om poesi i seg selv ikke kan være diffus nok mange ganger, har Dao med flere dratt det enda lengre, og utover på søtti- og åttitallet begynte de å utforske nye og friere måter å skrive poesi på. Og ja; det kan jeg skrive under på at de har lyktes med! Fritt og nytt- og fullstendig ubegripelig... Ja, ja. Kinesisk tåkepoesi er nok så smalt som det går an å få en litterær sjanger, og jeg slår fast at jeg aldri kommer til å bli en av de ytterst få som roper hurra for den slags, enda jeg til slutt bare satt og lo mens jeg leste. Det er mulig min mangelfulle poesi-bakgrunn har gjort utslaget her også, for når jeg søker opp navnet, kommer det fram at han holdt hovedforedraget ved Litteraturfestivalen på Lillehammer i 2015- og i programmet skriver de at han gjentatte ganger har blitt nevnt som kandidat til Selveste Nobelprisen. Hvis det virkelig stemmer, vet jeg ikke hva jeg skal tru... Bortsett fra at en slik tildelig ville føyd seg pent inn i rekka av skandaler fra den kanten..
I september er det norske 2018-utgivelser man skal bryne seg på. Som dere sikkert har skjønt, trnger jeg hjelp til å finne noe som er lett-tilgjengelig. Det gjelder å kjenne sine begrensninger, og jeg har for lengst innsett at her må lista legges lavt! Kom gjerne med forslag hvis det er noen som har lest noe du likte vedlig godt ;o)
8-11. mars går Nordisk Poesifestival/ Rolf Jacobsendagene av stabelen i Hamar. I Oslo har man Krimfestivalen som til alt overmål streamer mange av arrangementene. I Artemisias diktlesesirkel for mars skal det leses en debutant- og som Anita selv har tipsa om: også de veletablerte har en gang vært debutanter!
Jeg ser for meg at det for min del kan bli flere diktdebutanter utover i måneden, men akkurat nå må jeg nesten skrive litt om "Min fars kjole er rød som reven" fra 1995- Unni Lindells diktdebut. Unni Lindell som er årets krimfestivalforfatter- det føles som et aldri så lite kinderegg det her, og som en viss tidligere finansminister fra Hamars nabokommune Ringsaker uttalte: Alt heng i hopes med alt. (Jeg snakker om Sigbjørn Johnsen, som også er kjent som Hans Børli-tilhenger- mulig han også kan dukke opp i løpet av årets diktlesing, den som lever får se.)
Her er det absolutt ingen rim. Ingen rytme det er lett å fange. Mest av alt bare (frydefullt?) surrealistisk. Fler hverdagslige scener enn ekstraordinære, men for all del: ikke dermed sagt kjedelige. Drømmeaktige assosiasjoner og ordsammensetninger som på merkelig vis henger sammen til tross for at de over hodet ikke gir mening. Av og til gir de en følelse av noe urovekkende, enten at noe er galt eller i ubalanse, eller at noe kan komme til å skje.
Et kort eksempel, et av de mer forståelige:
Lykkehjulet løper
Lykkehjulet ankommer stasjonen klokka fjorten Tollstasjonen fører begge veier På vekten ligger tiden mellom tid og tid og tid Dette gateløp har vart bestandig
Jeg hadde moro av å lese denne vesle diktsamlinga selv om det var mange av diktene jeg ikke skjønte bæret av. Ettersom jeg har lest mange av krimromanene og den selvbiografiske katteromanen om Knut, synes jeg til og med det var interessant, om det ikke akkurat gikk rett i hjertet på meg, slik som dikt noen gange kan gjøre. Foreløpig har det blitt med denne ene diktsamlinga fra hun som har blitt Norges Krimdronning med stor K. For min del er det helt greit, hold deg til krim og annen skjønnlitteratur du, Unni. Det er der du er best- og det er nok der man finner den store leserskaren.
**************
Boka er ikke lenger i salg, men den finnes hos flere antikvarit på nettet, eller man kan gjøre som meg: lese digitalt hos Nasjonalbiblioteket.
I sommer tenkte jeg at det var på tide å utvide repertoaret en liten smule, og dro på kunst-turné. Da var det altså ikke utstillingene som var på vandring, men jeg som var på tur fra utstilling til utstilling. Dagen var nøye planlagt, for ofte har galleriene bare åpent noen timer midt på dagen, selv i turistsesongen når man skulle tru det var litt mere folk i farta og potensielle besøkende/ kunder rundt forbi. Første stopp var på Galleri Slåen nord i Folldal. Et godt sted å begynne for den som vil utforske litt forskjellig kunst, keramikk, glass, smykker, malerier, trykk- et sted fylt av humor, glede og farger som de sier selv.
Videre gikk ferden over til Hjerkinn og nedover Gudbrandsdalen hvor vi- hvis man ser riktig stort på det- ble tatt i mot av selveste Dronning Sonja da vi ankom Vinstra og Peer Gynt-Stemnet. Vi vet jo at dronninga er kunstinteressert, men er det nok til å bli tittulert som kunstner- i tillegg til dronning? Jeg er fortsatt ikke sikker.
Mye av det hun viste fram var veldig fint, spesielt likte jeg flere av fotografiene, men tvilen er absolutt til stedet når det blir snakk om de frimerke-små trykkene (Og da har jeg ikke en gang nevnt hvor prisene kommer fra (3500,- for et "frimerke". Uten ramme DA betaler man definitivt for signaturen, og ikke kunstverket, spør dere meg!) Denne utstillinga gav meg kanskje ikke så mye utover at det har blitt mye fundering rundt spørsmålene Hva er kunst? Hvem er kunstner? Et konkret eksempel: jeg hadde et vevd bilde (også kalt billedvev...) hengende på veggen, dette klassifiserte jeg absolutt som kunst- helt til vi gjorde om litt på stua, og det ikke var plass til vevbildet lenger, og jeg plukket av noe perlepynt og stæsj (det høres kanskje mer ut som kitsch enn kunst, men det var ikke glorete som man kanskje kan tenke!)- og det fikk nytt liv som gulvteppe. Spørsmålet er selvfølgelig: sluttet det å være kunst da? Vil det gjenoppstå som kunst hvis jeg setter på igjen perlene og finner en veggplass til det? Hvis ja/ nei: hva er begrunnelsene?
Hvis jeg som er ganske fri for tegne- og maleferdigheter, maler et bildet på en vedstabel anser ikke jeg det som kunst- men andre har sagt at "Du burde jo vært kunstner du!" Det er selvfølgelig drøye overdrivelser, jeg tolker det bare som uttrykk for at de har latt seg more- men vi forutsetter at bildet faktisk hadde kunstnerisk verdi, og det prinsippielle spørsmålet blir igjen: hva da når vi begynte å brenne opp veden? Hva skulle man i så fall sagt om det? En ting er at "kunstverket" gikk opp i røyk, men ville det vært uetisk? På linje med å brenne bøker?
Tilbake til sakens kjerne, spørsmålet om dronning sonja er en kunstner eller dronning som lager pynt til folks vegger. Da jeg stilte spørsmålet til følget mitt, hørte jeg en kommentar om at det nok var riktig at hun hadde skapt utgangspunktet for kunsten, men nok hadde hatt hjelp av andre til å nå det fredige uttrykket. Hvis det er tilfellet, hvem er det da som er kunstner? Den som lager materialet kunsten lages av, eller den som sluttfører prosjektet? (Da kan man fort begynne å trekke paralleller til malingsprodusent vs kunstmaler, og isen begynner å bli lovlig tynn..!)
Vebjørn Sand: Gutt med røkelseskar/ Kirsten Kokkin: Felespillende Rune
Tida fløy og vi måtte haste videre for å rekke fram til Ringebu Prestegård og sommerutstillinga hvor Vebjørn Sand var hovedutstiller. Bortsett fra de utstillingene vi var på med valgfag "tegning, form og farge" var han den kunstneren jeg "studerte" av egen fri vilje, så og si. Det hele er utrolig nok bevart for ettertida, med meg på bildet av Aftenpostens morgenutgave søndag 4. desember 1994. Mye har skjedd sida da, men de gamle motivene fra Antarktis ver fortsatt med, om ikke side om side med nyere bilder med helt andre uttrykk, så i de samme bygningene... Også denne utstillinga var mangfoldig og særdeles interessant, med mange forskjellige kunstnere med stor spennvidde i materialer, form og uttrykk. Ringebu Prestegård er forresten en utrolig fin plass: I tillegg til at de har originale og nydelige utstillingslokaler er de nærmeste nabo til stavkirka og har et fantastisk restaurert hageanlegg- absolutt vel verdt et besøk hvis det er åpent og det passer seg slik. (Det var reklamen)
Hva mer er det å si: været ble etter hvert bra, bilkjøringa gikk greit, selskapet var hyggelig og det var rett og slett interessant, morsomt og lett gjennomførbart! Turen frister til gjentakelse, og før sommeren kommer bør jeg prøve å få lært meg litt mer, ord og uttrykk for eksempel. På utstillinger kan man jo ta med seg sånne foldere hvor verkene er nummerert slik at man kan finne titler, metode/ type, priser osv. Disse listene er ofte dekorert med forkorteleser, og det er ikke fritt for at man føler seg skikkelig amatør når man må spørre "vakta" hva de betyr. Skal man utvide reportoaret, må man gjøre det skikkelig, man kan ikke gjøre det halvveis, slik at man må improvisere eller spille skuespill for å beholde maska.
********************************
For å kombinere "nye" og "gamle" interesser, bøker og kunst, har jeg lest Cecilie Løveids Brageprisvinner "Vandreutstillinger", ei diktsamling som tar utgangspunkt i en rekke veldig ulike kunstverk, kunstpersonligheter og disses liv og levnet. Hvert dikt/ kunstverk blir presentert med tittel, kunstnernavn og årstall. Det er godt mulig at man kan lese diktene uten å orientere seg om bilder og bakgrunn, men med mindre du er svært bevandret i kunstens verden og kjenner bildene og biografien til kunstnerne godt fra før, vil jeg på det sterkeste oppfordre til at man tar seg tid til å google samtidig med at man leser. Løveids tanker og refleksjoner får en helt annen verdi og mye større dybde når man vet hva det er hun har i tankene. Diktene er en brillefin døråpner til mange kunstformer, de er konkrete uten å bli beskrivende, originale uten å bli oppkonstruerte og belyser viktige temaer som krig og terror, selvstendighet, kjærlighet, politikk, liv og død. Lettlest og lettfattelig, engasjerende og mye til ettertanke- absolutt noe jeg kan si meg godt fornøyd med, ei samling jeg kan tenke meg å lese igjen og anbefaler den gjerne til andre som har lyst til å lese kraftfull og levende poesi.
Dette er mitt bidrag til Artemisias diktlesesirkel for januar. Oppgava var å finne noe fra bokhylla, og denne har stått i ebokbib-hylla såpass lenge at den har blitt fornya opptil flere ganger (det er rart med det; når det gjelder poesi kan man visst forlenge lånet i det uendelige, med har du en halvlest krim derimot.. Sjvuuusj.. Borte!), men nå er den altså både lest, likt, omtalt og anbefalt!
Jadda! Kikker du rett opp for innsats-i´en har du meg på vernissage, i den pure ungdom en gang i forrige århundre...
April nærmer seg slutten, og jeg har lenge tenkt at jeg skulle skrive et innlegg med noen av de diktsamlingene jeg vil anbefale som alternativ til månedens BBP-samlesing. "Um sakne springe blome" ble som ikke akkurat noen innertier for meg, men det betyr selvfølgelig ikke det samme som at jeg mener den er dårlig- på ingen måte!! Poesi er antakelig den sjangeren som er aller mest avhegig av at tekst og leser spiller etter de samme notene, eller som er litt avhengig av kjærlighet ved første blikk, lyrikk er ord uten støttehjul! Med dikt er det som regel sånn at de treffer med full tyngde, eller de treffer ikke i det hele tatt. Her er kort om et knippe diktbøker jeg har gledet meg over- og som er mye enklere å forstå seg på enn nevnte blomster...
Få har nok gått glipp av de glimrende omtalene som har haglet over Lothes debut. Dikterstemmen er tydelig og gjennkjennelig, og diktene preges av skarphet, humor, selvinnsikt og selvforakt. DIktene er akkurat som bildet på framsida av boka: de begynner på en måte som gjør at du tenker ditt om fortsettelsen, og når du kommer til slutten har det hele skapt seg om til noe helt annet. Overraskelser, varisjon, punchlines og knyttneveslag, er ei grei oppsummering!
Så lenge håret mitt vokser
og neglene gror
vet jeg at jeg dør litt, hver dag.
"Åtte minutter"
av Linda Klakken
Flamme Forlag- 2014-109 sider- ebokbib.
Forlaget skriver blant annet:
Det tar drøyt åtte minutter for sollyset å reise fra sola til jorda. Åtte minutter og tjue sekunder, for å være nøyaktig. Hvilket betyr: Om sola var en nattbordslampe man kunne tenne og slukke, ville det også tatt åtte minutter (og tjue sekunder) fra lyset gikk til det ble mørkt her nede. I løpet av den tida rekker du å lese et dikt, men neppe en novelle og aldri i verden en roman. Noe som kanskje gjør poesien til den mest apokalyptiske sjangeren?
Det blir underfundigheter og fornøyeligheter av en sånn tilnærming til livet! Brillefint å kunne plukke fram denne innimellom for å få justert svart-hvitt-balansen i nye og ne.
Samlaget- 2016- 67 sider- leseeksemplar frå forlaget
Heime-Trondheim-fjellet, dialekt- nynorsk- dialekt. Samlinga er delt i tre, og blir tilsamen ei fortelling om heimbygda, familiehistoria, eit forsøk på å bo i by og til slutt det å koma heimat til det som er heime på rett. Skiftinga mellom dialekt og nynorsk er med på å framheve alle forskjellane som kjem fram om ein prøver å flytte røtene sine.
Til glede for alle dykk "Um-sakne-tilhengarar" kan eg legge til at denne diktasmlinga av fleire har vorte nevnt i same andedrag som den kløpulver-boka. Tema er sjølvsagt ikkje det same, men at språket kan synast uvant, og at høgtlesing kan vere ein triks for å få til flyten- det har dei utvilsamt til felles.
Då eg skulle skrive om boka, snubla eg over ei filmatisering av det første diktet, og dét må eg sei: dikt i filmformat gjorde seg overraskande bra!
"Dette skjer ikke"
av Ida Lórien Ringdal
Tiden Norsk Forlag- 2017- 78 sider- ebokbib
Nok en ung kvinnelig diktdebutant som skriver så treffende at selv de som ikke er liker å lese dikt lærer seg linjer utenat og nærmest teppebobmer diverse sosiale kanaler med sitater, liker-klikk og tomler opp. Det i seg selv er fornøyelig å være vitene til! Romantiske, sarkastiske, bakrus-fornemmende, selvforaktende,
morsomme, fornøyelige, triste, tvetydige, bittersøte dikt som ofte
stuper kråke eller snubler i fortauskanten slik at slutten står opp-ned i
forhold til åpningen.
Absolutt verdt å få med seg!
Så har vi en litt annen kategori dikt, nemlig de med barn som målgruppe. For meg er dette litt svevende. Rim og regler for barn er lett forståelig, det blir på en måte sanglek, men dikt uten rim eller rytme- kan det fungere for unger? Og ikke minst: leses de for barn, eller leser voksne diktene for sin egen del?
Mange av dikene i disse bøeken er av typen "moro-dikt", og det vil jeg tru slår an hos de fleste, andre har illustrajoner som kan fenge målgruppa.
"Farmor er hippi"av Målfrid J. Frahm Jensen og Per Dybvig (ill.) har faktisk undertittel "Barnedikt for voksne", og den gav jeg faktisk terningkast 6! Diktene har god rytme, mange går på rim, pennetegningene er fornøyelige og humoren varm smårusa hippie-surrealistisk. (Utgitt på Commentum Forlag, 2015, eBokBib))
Ruth Lillegravens "Eg er eg er eg er" vil jeg til tross for undertittelen "dikt for barn" kategorisere som voksendikt om barn. De er underfundige, "natur-drømmende", men ofte litt for svevende og tåkete til at jeg trur det vil fungere spesielt godt som høytlesing for barn, jeg trur de vil miste interessen ganske fort. Kan hende det kan være fint for litt større barn å lese diktene selv? Diktene er hva jeg vil kalle "personlige", så mange vil sikkert kvie seg litt eller synes det blir kleint å lese sammen med foreldre- men hva vet vel jeg? Som ikke er i målgruppa, og heller ikke kjenner så altfor mange som er det...! Diktene henger sammen og danner en liten historie, og de er fine å lese for å skjønne litt mer av det som foregår i et ungt hode :)
Mari Kanstad Johnsens illustrasjoner er enkle og sarte, og slett ikke fargerike med mange detaljer, som man ofte forbinder med barnebøker. Når det er sagt: barnebøker som appellerer til voksne lesere, er antakelig de beste! Les gjerne hva som skirves på NRKs litteratursider. (Utgitt på Samlaget, 2016, eBokBib) "Bjørkebokstavar" av Hilde Myklebust ligner i uttrykk på "Eg er eg er eg er", men har kanskje litt mer humor og snert? Også her blir det ei historie hvis man leser diktene sammenhengende, men uten rim, og rytmer det kan være vanskelig å få tak på, blir det trolig ikke lett å holde på interessen til alle små tilhørere ved høytlesing. Kan hende jeg tar aldeles feil! Kan hende er små bokvenner i dag mer vant til forskjellige uttrykk enn vi var da jeg selv vokste opp på syttitallet?
Tone Lilengs illustrasjoner er sarte, stemningsfulle og mer detaljerte enn de er hos Lillegraven/Johnsen, og er fine suplement til diktene. (Utgitt av Samlaget, 2015, eBokBib)
"Mormors gebiss" av Jakob Martin Strid er den eneste av diktbøkene "mine" som er oversatt, og det bærer den litt preg av. Uansett er dette den av bøkene jeg trur vil være mest underholdene for barn- så er det da også rim det dreier seg om. (Og det er nok rim-formen som gjør at språket halter lett). Illustrasjonene er fargerike, detaljerte og ikke minst fornøyelige- godt egna for diskusjoner og videre dikting. I tillegg til at diktene, rimene og reglene er originale og morsomme, er mange av dem frydefullt politisk ukorrekte, og jeg håper virkelig ikke at det kommer noen forståsegpåere drassene med streng pekefinger og problematiserer at forfatteren lager humor blant annet av fordommene våre. Her treffer vi feite Medister-minister Fister, norske nudister med uærlige hensikter, et araberkomplott som stjeler rabarbrakompott, rasende menn og flyvende fisk, små hunder og sure løver, øde islandskap, underlige familier og ikke minst et par klaprende gebiss. (Utgitt av VigmostadBjørke, 2017, leseekseplar fra forlaget)
*****************
Med dette håper jeg alle kan finne noen dikt eller diktsamlinger som ikke gir allergiske reaksjoner. Det fine er jo at det alltid finnes noe for enhver smak, det gjelder bare å ta seg tid til å lete- eventuelt være streng mot seg selv, å legge bort det som ikke fenger. Jeg har en følelse av at det er flere enn meg som godt kan bli flinkere til å avblåse leseprosjekter som ikke svarer til forventningene. Livet er for kort til å bruke tid på bøker som ikke fenger- og det er ikke retteferdig verken mot forfatter/ dikter eller bøkene å presse seg til å lese ferdig når den dårlige opplevelsen kanskje bare skyldes feil tid og sted. Bøker lider ikke når de står i hylla, men jeg trur ikke de føler seg spesielt bra hvis de oppdager at de bare blir lest på trass ;o)
De virkelig god bøkene, de som fenger fra første side, som er innertier og kjærlighet fra første blikk, de raser jeg gjennom, jeg lever meg inn i historien, nikker gjenkjennende eller drømmer meg bort. Kanskje litt av alt på en gang, men vips! Så er boka slutt, og selv om den kan leses på nytt, kan den aldri gi den samme leseopplevelsen en gang til. Når disse helt spesielle bøkene er slutt, kan det nesten sammenlignes med et kjærlighetsforhold som er over. Man må prøve å legge det bak seg, gå videre, finne nye venner, nye bøker, ny kjærlighet. Se deg aldri tilbake.
Det rare er at de bøkene jeg bruker mest tid på, faktisk kan være de jeg ikke får taket på, de som irriterer meg, de som gir meg følelsen av å ha fått kløpulver innafor trøya. De som får meg til å vri meg i ubehag, som får meg til å skjære grimaser og få lyst til å knuse noe. En gammel kaffe kopp eller noe. Da jeg leste Catherine Blaavinge Bjørnevogs langdikt "Um sakne springe blome" fikk jeg til og med følelsen av å bli lurt. Skjult kamera føltes faktisk som en reell mulighet! Jeg husker ikke hvem det var som først begynte å snakke om at enkelte av dagens forfattere syntes å være mer opptatt av hvordan de formidlet, enn om de faktisk hadde en historie å fortelle.
Framsida. Ikke en svart firkant.
I disse dager samleses, hylles og bukkes og nikkes det for langdiktet, men for meg ble dette dessverre et prakteksempel på at et eventuelt budskap, mål eller mening forsvant helt i et stort sett veldig tåkeleggende røverspråk. Det meste er vel for så vidt forståelig, men det sier litt når dikteren selv har uttalt at hun lagde ei ordliste for å holde styr på språket hun hadde skapt.
I ettertid har jeg lest stort sett alt jeg har klart å oppdrive om denne boka, og rett skal være rett; ettersom så mange har så sterke følelse for denne, er jeg litt lei meg for at jeg ikke har mer positivt å si om boka. Jeg syntes også det var veldig interressant å lese om hva som var forhistorien til at hun skapte dette røverspråket, og det gav litt mening å lese at eventyret om Kvitebjørn Kong Valemon var en inspirasjonskilde. Det kan godt tenkes at jeg hadde fått en mer positiv leseopplevelse hvis jeg hadde lest mer bakgrunnsinformasjon før jeg leste diktet, men akkurat det har nesten blitt et prinsipp: jeg vil gjerne vite hva andre lesere synes om ei bok, hva de setter pris på ved historien, hva som trekker ned osv, men jeg vil vite minst mulig om selve handlinga, og jeg kommer ikke under noen omstendigheter til å studere et tema, teorier eller dypsindige tolkniner før jeg går løs på selve verket. Ofte blir jeg nysgjerrig og får lyst til å lese mer om det ene eller det andre underveis eller etterpå, men slett ikke som en forutsetning for å få utbytte av et litterært verk av en hvilken som hels art. Interessen og nysgjerrigheten må komme av seg selv, det er i hvert fall mi erfaring at det er da det blir gode opplevelser.
Så sorry Mac, Beathe og Ellikken: denne gav meg mest av alt ubehag og kløe, men jeg endte opp med en toer på terningen hos bokelskere.no, den ene for keativitet og oppfinnsomhet, den andre fordi den vekket nysgjerrigheten nok til at jeg fikk lest den interessante bakgrunnshistorien og ikke minst gjenlest eventyret om Kvitebjørn. Og hvem vet? Hvis jeg hadde fortsatt studiene mine, kan det hende jeg hadde funnet mer, det kunne gått opp flere lys for meg og da kunne vi kanskje endt opp med en treer? Mange syns terningkast tre er akseptabelt, men jeg jakter helst på femmere og seksere!
Et bilde fra arkivet. Helt uten kløpulver, sorg, savn, depresjoner og ulykkelig kjærlighet, men med massevis av blomster. Og bier. Og jeg er helt sikker på at de vårar og de bi sumar her denne gangen også!
(Advarsel: innlegget er foreløpig ikke korrekturlest, og trulig godt forsynt med skrivefeil og flekker. Kanskje jeg gidder å rette opp feila frå i går senere...)
Jeg vet at et blogginnlegg ikke trenger å inneholde mange ord, men hvor kort kan man skrive for at det skal kunne passere som en bokomtale? Der jeg for ei stund sida manglet konsentrasjon og leselyst, mangler jeg nå inspirasjon til å skrive. Mulig det henger sammen med at leselysta er på oppadgående, og mye av det jeg har lest i det siste har vært veldig bra, ego vil jeg bare lese videre?
I denne runden av Heddas bokhyllelesing, var det dikt eller noveller fra 2000-tallet det dreide seg om. I mine beskjedne reoler var det ikke mye ulest innen den sjangern, men Skogsussom er ei praktbok med et utvalg av Hans Børlis dikt i kombinasjon med fotografier av Jørn Areklett Omre, hadde jeg i det minste ikke lest fra perm til perm... Det har jeg altså gjort nå, og enda jeg kjente de fleste av diktene fra før, gav det en litt ny opplevelse å lese dem i lys av de stemningsfulle og grøssende vakre bildene. Selv om det slett ikke er nødvendig, gav det det kanskje litt nye perspektiv og en annen dybde? Børli bør være godt kjent for de flest, diktene hans siteres ofte og når man leser mange av diktene i sin helhet, oppdager man rett som det er at bruddstykker og vendinger kan være kjent fra andre sammenhenger- sitater hvor opphavsmannen har blitt glemt. Hans Børli kom fra husmannsplassen Oppistu Børli som ligger nydelig til ved Børensjø i Eidskog. På forsommeren i fjor vi en tur innom der, og selv om vi traff på akkurat den dagen Børli-selskapet hadde sesong-dugnad, var det fint å se stedet, omgivelsene og ikke minst utsikten utover sjøen. Jeg kan med den største letthet se for meg dikteren her, og jeg kan med den største letthet se for meg at han sitter på dørhella i junikvelden og tryller fram de vakreste, mest uforglemmelig diktene du kan tenke deg. Om menneskets ensomhet, ydmykhet for naturens små og store undere, omtanken for familien, undringa over hva mennesket er og gjør. Refleksjoner over livet og døden, det skjøre og det endelige. Det er unektelig noe mollstemt over mange av diktene, men man finner også enkelte som er både lysere og litt mer optimistiske. Forsidebildet er et godt eksempel på hva man kan vente seg av bildene i boka, og for de av dere som ikke kjenner spesielt til Børli fra før, klasker vi til med et ganske tilfeldig valgt dikt også!
Hvem kan vel tjore et fugletrekk
Hele evigheten rundt oss. Og likevel
alltid denne tomme handa
som vart for sein i grepet.
Et sekund bare:
et tikk av klokka,
et hjerteslag,
så er det allerede
DA.
Hvem kan vel tjore et fugletrekk? Hvem
kan stanse Solen
over Josafats dal?
Siste høylasset er kjørt.
************************************************
Nå har det seg (dessverre) slik at Hans Børli døde i 1989, og selv om boka kom ut i 2015, har jeg til tross for Heddas forsikring om at det var innafor, vært i tvil om det var rett å gå for denne. Plutselig kom jeg på at jeg hadde jo lånt noen bøker, dikt og noveller, på eBokBib, som jeg litt skamfull må vedgå har blitt fornya opptil flere ganger. Jeg trøster meg med at man ikke får fornyet lånet hvis andre står i lånekø, så samvittigheta er bare litt rufsete i ytterkantene, men jeg bestemte meg uansett for å ta et skippertak.
Første mann ut ble Kolbein Falkeid, med diktsamlinga "Øyet og virkeligheten" fra 2014. Denne samlinga er av et ganske annet kaliber enn "Skogsus", VGs anmelder karakteriserte den som en velskrevet og imponerende godt komponert poetisk katalog over et levd liv. Slett ikke dårlig, og man kan si hva man vil om VG, men denne omtalen er faktisk litt artig, så den kan gjerne de interesserte ta en kikk på. Forresten er jeg ikke en spesielt dreven diktleser, så det er like greit å overlate synsinga til de som vet hva de snakker om ;o)
Jeg nøyer meg med å si at jeg likte denne godt. I gjennomsnitt skriver Falkeid lengre, og er mer utadvent, sarkastisk, humoristisk og refererende enn Børli, som på si side kanskje går mer innover, i naturen, tankene, sjelen og følelsene. Noe sånn...
*********************************
Etter det vellykka førstemøtet med Birger Emanuelsen for noen uker sida, hadde jeg lyst til å lese mer av det han har gitt ut. Tilfeldighetene gjorde at jeg valgte "For riket er ditt", men entusiasmen jeg følte for "Anna og kjærligheten", fulgte forunderlig nok ikke med over til denne. Forlaget presenterer den slik: Gjennom fortellinger og skrøner følger vi de forunderlige menneskene som lever på en liten øy over en periode på åtte hundre år, gjennom fødsel og død, tro, hat og kjærlighet. For riket er ditt er en samling enkeltstående fortellinger. Det er et overskudd av personer og hendelser, raust vevet sammen med en kombinasjon av humor og alvor, og av en forfatter som griper fortellerkunsten med begge nevene. Etter hvert vokser det fram et slektskap mellom historiene. De står alene, men i ei rekke. Litt som oss andre.
Novellesamlinga ble velsigna med mange godord da den kom ut i 2012, og rett skal være rett: jeg ser at det er mye som er bra her, og at de som strødde om seg med ros, heder og ære antakelig har rett. Det er bare det at for meg ble disse fortellingene uengasjerende. Jeg ble ikke grepet av de tragiske skjebnene, slitet eller de sterke følelsene. Jeg vet ikke hvorfor, men til slutt satt jeg bare og tviholdt på taken om at jeg MÅTTE prøve å fullføre i tilfelle det fantes gull ett eller annet sted her. Når det blir utgangspunktet, kan det ikke bli noen stor leseopplevelse- så: de gamle er eldst, og jeg er i grunn litt fornøyd med at jeg likte å lese dikt bedre enn jeg likte å lese noveller denne gangen. Det betyr mulignes at jeg utvikler meg som leser, for slik har det definitivt ikke vært tidligere, dikt har liksom aldri blitt det helt store- før nå!
****************************************
Neste runde med bokhyllelesing skal ta for seg bøker på svensk eller dansk. Sett i lys av erfaringene mine fra denne runden, har jeg godt håp om at det skal bli bra:
Jeg har valgt Stefan Spjuts "Stallo", som avhengig av hvilken utgave man velger, er på mellom 500 og 600 sider- perfekt for en som har kjørt novellelesinga ned i grøfta og langt ut på jordet... Det er bare et bittelite problem: jeg finner ikke igjen boka! Kan ei bok havne på samme sted som enslige sokker, kulepenner, nøker, bankkort og handlelapper? Det her dreier seg som sagt ikke om ei tynn lita flis, men ei god og tjukk bok av typen som ikke egner seg for flyreiser hvor man må tenke på plass og overvekt. Det er fortsatt noen uker igjen, boka kan meget vel dukke opp innen den tid, men for sikkerhets skyld har jeg sjekka mulighetene for å kjøpe en erstatning- for den nette sum av 54 svenske kroner kan man bli den lykkelige eier av e-boka. På svensk. Billig og forhåpentligvis bra.
