Det er mangt man bør stille opp på hvis man er tante til en liten musunge

Teaterforestilling klokka halv ti om mårran for eksempel. For mange de fleste er nok det helt uproblematisk, men jeg skal love at saken stiller seg helt annerledes hvis du ikke jobber (les: har en tendens til om ikke akkurat å snu døgnet på huet, så i hvertfall forskyve det en smule...). Hvis man i tillegg har flydd oppe mer eller mindre hele natta for å følge en sjuk hund ut og inn, ut og inn, ut og inn fram til klokka halv åtte, blir det ekstra fristende å trykke på "utsett fem minutter" på vekker´n. Jeg kan samtidig bekrefte at det under nevnte forutsetninger er veldig fort gjort å trykke "slå av alarm" i stedet. Veldig fort gjort. Nesten like fort gjort som man får slengt på seg et assortert utvalg klær og plaska litt kaldvatn i ansiktet etter å ha bråvåkna og slått fast at FORESTILLINGA BEGYNNER OM TOLV MINUTTER!!! Det er da man er takknemlig for at man jobber bra under press og at det ikke er mer enn åtte kilometer å kjøre! Det ble ingen frokost, jeg ble ikke tatt i fartskontroll (takk og ære), og under over alle undere: jeg kom ikke sist! Jeg kom ikke engang hesblesende inn i salen etter at alle hadde satt seg, det var fortsatt at en liten hale av teaterbesøkende tanter, besteforeldre, mødre, fedre og småsøsken som toget inn...
Hittil har jeg sant og si ikke vært ei spesielt engasjert tante. Jeg trur egentlig jeg har vært litt ny, ukjent og skummel hver gang jeg har møtt de tross alt riktig så søte små. De tør selvfølgelig opp etterhvert, og når festen har vært over, har tante ved et par anledninger fått æren av å hjelpe til med tannpuss osv. (I ettertid har jeg lurt på om det har vært litt som straff for å ha hausa opp leken til nye høyde på både Richters skala og når det gjelder desibel. Jeg har lurt. Litt. Noen flere slike arrangement, så kan det hende musetante Berit blir riktig så engasjert?!

En litt grumsete skjermdump fra Nasjonalbiblioteket.

Nuu vel...
Som jeg har nevnt i et tidligere innlegg, ville Alf Prøysen hvis han hadde levd, fylt hundre år i år. Forestillinga besto av et godt utvalg av Prøysens viser og stubber, og det var rett og slett veldig morsomt å sjå og høre på ungene: Så søte og forskiktige der de tusla eller spratt bortover scena, litt ettersom hvor prega de var av stundas alvor- man skal ikke kimse av hvor overveldende en fullstappa teatersal må virke første gang man står på scena, seks år og kanskje av den litt sjenerte typen... ( Heldigvis var det bare en det ble rent for mye for og som besvimte. Jeg kan lett sjå for meg at jeg sjøl ville vært den første til å flate ut hvis jeg måtte opp og fram i rampelyset.)
Og her gjør jeg et nytt forsøk på å komme innpå sporet igjen. Det var Prøysen som var tema, og ei av historiene dem framførte, var "Teskjekjerringa på blåbærtur"(link) . Jeg husker jo historien fra da jeg var lita, men da jeg kom hjem, måtte jeg likevel sjekke om de hadde holdt seg til originalen. Var det virkelig så mange gode replikker der? Dette er jo strengt tatt ei barnefortelling, utgava jeg har linka til over her, er faktisk digitalversjonen av utgava som Barnas Bokklubb gav ut i 1991. Jeg har gjort det såre enkelt for dere; bare å trykke på lenka over, deretter "OK" og vips kan dere lese hele boka! Ingen grunn til å la være: Den er faktisk akkurat så bra som jeg håpet- og ungene holdt seg til manus!!

Så til sist: Hele poeenget, kjære lesere! Til slutt avslører Teskjekjerringa en gang for alle hvorfor det ikke er noe problem å klare seg sjøl om man er lita: det gjelder bare å behandle de lure, feige og sterke på riktige måten- og å huske på at for triste menn er det en helt annen medisin som må til ;o)

Dagens oppfordring: ta dere de tre-fire minuttene det tar å lese historien! Dere vil garantert få strekt litt på smilemusklene og få varmet hjertet litt ekstra!