To fluer i ein smekk er fint! Tema for Heddas bokhyllelesing i februar var Les ei bok som blei skreve eller utgitt på 1800-tallet. Tema for Artemisias diktlesesirkel i mars var klassikar frå 1850 til 1950. I hylla sto Vinjes langdiktet "Storegut" i jubileumsutgave, så dermed var den saka grei!
Slik presenterer forlaget forfattaren og langdiktet:
Aasmund Olavsson Vinje (1818-1870) er ein bauta i norsk kulturhistorie. Han var redaktør for Dølen, den første nynorske avisa, han var nyskapande journalist og er blitt ståande som ein av våre store, folkekjære lyrikarar. Diktverket Storegut kom ut i 1866 og er eit klassisk verk i den norske bokheimen. Den dag i dag er verket kjent for mange lesarar, som denne strofa frå Det syng fyr Storegut:
Den dag kjem aldri at eg deg gløymer; for um eg søver, eg um deg drøymer. Um natt og dag er du like nær, og best eg ser deg når myrkt det er.
Storegut var ein historisk person som levde i Telemark på slutten av 1700-talet, og har levd på folkemunne heilt sidan den gong. Mange kunstnarar har late seg inspirere av kjempekaren frå bygdene i Telemark. Denne utgåva inneheld illustrasjonane til Storegut av Harald Kihle og Henrik Sørensen.
Eg tør påstå at Vinje bør vere eit kjent namn for dei fleste, og om det ikkje ringer ei klokke av atkjenning, vil det kan hende hjelpe på minnet om eg nemner "Ferdaminne frå sumaren 1860" med det kjente diktet/ songen "Ved Rondane" (No ser eg atter slike fjell og dalar som deim eg i min fyrste ungdom såg osb.) eller den sorgmilde barnesongen "Blåmann, Blåmann bukken min" som er ein del av langdiktet om Storegut- for ikkje å gløyme den gamle femti-lappen!! Den har nok dei fleste hatt befatning med!!
Eg har tidlegare hatt stor moro av å lese nemde "Ferdaminne" som i grunn er eit reisebrev frå turen Vinje gjorde gjennom Sør-Noreg i samband med kroninga av Karl XV i Nidaros. Det er fascinerande at ei så vidt gamal historie har så stor appell den dag i dag. Mykje av grunnen er truleg at Vinje var både politisk ukorrekt og ironisk, han gjekk ikkje rundt grauten, og han blanda fyndige skildringer av natur og menneske han møtte med lyrikk og poetiske avsnitt. Ein del av denne fotturen gjekk frå Østerdalen opp på fjellet og vidare nordover, og det er her mitt forhold til Vinje har grobotn; her ved Vinjevegen (sjølvsagt kalla opp etter forfattaren) har vi seter og eg er lommekjend i området. Eg treng neppe utbrodere kor artig det er å lese desse avsnitta i boka, om ferda opp lia, over dei mosedekte flåene og møtet med huldra på Helaksetra? Kosteleg!
Nu vel... Tilbake til "Storegut"! Dikta om Storegut vart trykt i "Dølen" frå desebmer 1865 til september 1866, og gitt ut i samling i 1868. Dikta er lettleste med enkel rytme og enderim, og saman fortel dei ei historie om ein bygdeoriginal, ei historie som slett ikkje ender godt. Eit slitsomt liv som ender i tragedie- med ingredienser som kjempekrefter, samfunnsliv, menneskelagnadar, armod, ulukkeleg kjærleik, sjalusi og mystikk, er det lett å sjå at dette var (og er!) ein ultimat føljetong egna til å halde på interessa både til 1800-talets avisabonnenter og 2000-talets amatør-diktlesarar!
I begynnelsen av desember hadde jeg et lite oppgjør med meg selv
angående denne blogginga. Det har gått jevnt og trutt nedover sida 2013
(153, 123, 74, 66 og 50 innlegg), og i løpet av årets elleve første
måneder hadde jeg posta 47 innlegg. Jeg mente bestemt at det burde være
en smal sak å gå forbi det elendige fjoråret, og det er faktisk ikke
mangel på bøker som fortjener litt omtale det står på. Det er rett og
slett jeg som prioriterer andre ting, og ikke minst blir jeg flinkere og
flinkere til å tulle bort tida på absolutt ingenting... Fortsatt klarer jeg å lure meg sjøl til faktisk, hellig og overbevist, tru på mine egne fabler om at snart skal jeg få mye bedre tid til å gjennomføre både det ene og det andre. Bare ikke med en gang, ikke riktig enda, ganske snart. Dagene går og vipps, så har Snart passert både én og to ganger. Det har blitt meg fortalt at det er mange andre som også har det på samme viset- uten at jeg finner særlig trøst i akkurat det.
Grunnen til at jeg når det ikke kommer til stykket, likevel og innerst inne, er rimelig fornøyd med den manglende gjennomføringsevna mi, er at jeg planlegger lite for å ha muligheten til å gjøre morsomme ting når anlendingen byr seg.
Dagen i dag den kan bli din beste dag- hvis du lar den bli det, vel og merke!
Ta dagen i dag som et eksempel. Fredag og fjerde juledag, altså en helt alminnelig virkedag da man (les: jeg) burde handla litt, fått unna noe klesvask, dratt over golva og gjort sånne nyttige ting. Meeen... Det ble sen frokost med julekake, te og bok før ferden gikk til fjells med hundene. Finvær i dag, meldt gråvær resten av ÅRET- for meg gjør det valget usedvanlig enkelt! Det er ikke lyst spesielt lenge, men det vart drøyt to og en halv time ute med glade hunder, sol, snø, mildvær- og etter litt klarting og pesing: UTSIKT! Vel hjemme var det igjen to runder av årets hurtigsjakk, Karlsen hadde los på medalje og valget var fortsatt lett: det ble et par nye skiver julekake, kaffe, sofa, strikketøy og tv-underholdning på høyt nivå, før Karlsen mått seg at slaget var tapt og jeg slo fast at det var for sent å gjøre flere nyttige ting. Det vil si; jeg rakk å sette på en klesvask, så hvis jeg tar meg selv i nakkeskinnet kan det hende jeg får hangt den til tørk før jeg avslutter dagen helt. Hvis ikke kommer det vel en ny dag i mårra, en dag meteorologene har signalisert kan bli en ypperlig dag for ordning. Problemet jeg ser kan melde seg, er naturligvis VM i lynsjakk som begynner allerede i mårra, samtidig som Tour de Ski blåses i gang i italienske Toblach. Det er antakelig bare å innse at man kan skyte ei kvit pil etter den seriøse bokblogginga enda ei stund framover.
Fin, fristende framside
I et ynkelig forsøk på å opprettholde et image som bokblogger, kan jeg fortelle at jeg har hørt Kate Mortons nyeste, "Klokkemakerens datter" som lydbok. Jeg hadde ingen ny klar på mobilen da jeg oppdaga at denne var ledig på ebokbib. Igjen valgte jeg minste motstands vei og lot tilfeldighetene råde. Romanen er et flettverk av nåtid og fortid, og opplagt nok viser det seg etterhvert at gifteklare Elodie på finurlig vis er knyttet til menneskene, mytene og mysteriene ved Birchwood Manor og skulderveska, fotografiet og tegningene hun ved et slumptreff fant bortglemt i et skap på jobben. Historien har et rikt persongalleri, byr på overraskelser og er godt skrudd sammen. Fint lest av Anne Ryg, litt langdryg (17:13 timer), men helt grei underholding. Jeg gav den terningkast 4 på bokelskere.no, hvilket betyr noe sånn som easy comes, easy goes.
Jeg har også slitt meg gjennom Agnes Ravatns siste "repost", Stoisk uro og andre filosofiske smular. 119 (små) etter sigende morsomme og sjarmerende sider som tidligere har stått på trykk i Dag og tid. Dette er femte boka jeg leser av godeste Ravatn, og jeg har innsett at vi ikke kommer særlig godt over ens, og jeg har konkludert med at vi rett og slett har ulik humor. Følelsen jeg satt igjen med, var omtrent den samme som man kunne få hvis man fikk straffelekse eller måtte sitte igjen på ungdomskola; det svei ikke, men det føltes bortkasta og kjedelig. Hadde det ikke vært for at "filosofi" er en av kategoriene på vinterens bokbingo på biblioteket hadde jeg aldri i livet pressa meg sjøl til å fullføre. Og ja: jeg vet at jeg er den eneste bokbloggeren som føler det slik i forhold til Agnes, men det får stå sin prøve. Der var det jammen meg to hele mikro-omtaler!! I tillegg kan dere få sjå at hele gjengen koser oss med bøker lesing. Det vil si; det er bare jeg som leser, men hunda koser seg mens jeg leser. Enja (på golvet) kviler middagskvil som seg hør og bør for en pensjonist, hun fylte femten i begynnelsen av desember. Lilli koser seg med de nye reinsdyrtøflene jeg fikk til jul. Hun bedyrer at hun elsker storvilt, spesielt elg og rein, og resultatet er at jeg ikke står fritt til å bruke dem når jeg er kald på bena, det er enforutsetning at hun er opptatt på annet hold. Pippa har som vanlig lagt seg godt til rette med hodet på puta og krølla seg sammen for å nikose seg hele veien fra snute til haletipp. Jeg har så vidt begynt på Lucy Dillons "Der lyset slipper inn" som jeg overraskende fikk i posten i går. Jeg har lest/ hørt de to første bøkene som er oversatt til norsk, og hun er min absolutte favoritt blant feel-good-forfatterne. Akkurat i går var det helt på sin plass å slippe inn litt ekstra lysstreif: boka er omtalt som "En livsbejaende roman som får deg til å se på livet ditt med nye øyne". Akkurat det jeg trengte- og sikkert noe flere kan ha glede av i tider hvor det snakkes om nyttårsforsetter både her og der... Jeg vet jeg har områder i livet hvor forbedringspotensialet absolutt er tilstede, så bare lynsjakken er over, og det blir en hviledag i Touren, så skal jeg lese ferdig boka, filosofere videre og komme opp med en god plan for 2019. Jeg tenkte nemlig at det skal bli mitt år!
Mine fine ♥
Fortsatt god romjul-
og hvis jeg ikke melder meg på banen igjen med det første:
GODT NYTTÅR!
****************************
Der var jeg i mål med innlegg nummer femti!
Som vanlig tar jeg meg ikke tid til korrekturlesing, men det er tre dager igjen av året, og hvis jeg med kun to ord skal beskrive hvordan jeg ser på mulighetene for at dette ikke blir historiens dårligste blogg-år, så gjør jeg Magnus Karlsens ord til mine:
Hmmm... Dikt for barn... Kven les dikt for barn, slik bortsett frå ein og anna bokbloggar med håp om å knekke poesikoden og som byrjar med begynnelsen, altså dikt for barn?
Det eg lurer på er om barn har forutsetning for å ha noko utbytte av diktlesing? Ein ting er rim og regler med rytme og kanskje humor, men sånn derre heilt vanlege dikt utan rytme, og berre eit og anna bokstavrim- altså ikkje enderim som er den enklaste forma for rim? Dikt som ein på aller simpleste måte kan karakterisere som korte augeblinksbilete av tankar eller kjensler- har barn eit anna utbytte av det samanligna med "vanlege" forteljingar? I si tid vart eg lest mykje for, barnebøker av alle slag- bortsett frå dikt, dvs rim og regler fekk vi nok av og til, men aldri dikt som hadde ein meir "vaksen" utforming om ein kan kalle det det.
No har eg lese "Skogen den grøne" av Ruth Lillegraven- ein forfattar og poet som truleg er kjent for dei fleste bokbloggarar (ho fekk bl.a ganske forholdsvis mykje merksemd for "Urd" og "Manilahallen" samt fjorårets "Eg er eg er eg er" også det ei diktsamling for barn). Forlaget skriv blant anna: I Skogen den grøne følgjer vi eit barns undrande blikk på det som lever og hender i naturen rundt oss. Lillegraven tek den unge lesaren med inn i skogen – og inn i poesien. Boka er vakkert illustrert av prislønte Mari Kanstad Johnsen.
Joda, for meg fungerte dikta godt. Det var nok å kjenne seg at i, mellom anna spenninga ved å utforske ein ukjent sti, kjensla av å være lei og kjei av surr og bråk og familie, redselen som kan koma krypande når det mørknar eller skodda kjem, forundringa over dei aller minste krypa osb, men- her er det eit stort og viktig MEN eg ikkje kan sno meg vekk frå: eg har passert målgruppa med bort i mot førti år..!
Kan hende er det slik at kategorien dikt for barn, like gjerne kunne vore "dikt om barndom"? Kva er målet: å skrive dikt barn har utbytte av, eller å skrive dikt vaksne har lyst til å lese for barn? Hvis det er det siste som er tilfellet, trur eg ganske bestemt at ein kan finne passande dikt i mange andre diktsamlingar- det første som slår meg er Linda Klakken si "Åtte minutter" som kom ut i 2015.
...Og no som eg allereie har nemdt Klakken: eg har lese årets "Det fins et rom i meg som står tomt"- det kjem eit innlegg om den óg, det var trass alt "Diktsamlingar av året" som var tema i september-runden av Artemisias diktlesesirkel, og det er ingen grunn til å spare på kandisen ;o)
Jeg har registrert at mange allerede har tatt fatt på bokhøsten 2018, mens jeg tar et skippertak for å gjøre meg ferdig med årets boksommer- vi har allerede fått en aldri så liten smak av kuldegrader, så det er på tide å gjøre seg klar for en ny sesong. Dette innlegget blir bare for å oppsummere hvilke bøker jeg har lest, og som overskrifta indikerer: felles for dem er at de ikke videre inntrykk utover at de var underholdende der og da*
Etter at jeg var ferdig med Jón Kalman Stefanssons "Sommerlys" og den fantastiske trilogien om gutten, var jeg klar for flere historier fra Island, og valget falt på "Gildra" av Hilde Susan Jægtnes. Boka handler om Hanna som drar til Island for å skaffe seg praksis i forbindelse med at hun vil bli veterinær. Norge og Island har mye felles, historisk ikke minst, likevel opplever hun en voldsom kulturkollisjon der ute på bygda. Miljøet er virkelig røft, tonen mellom menneskene langt fra omsorgsfull eller varm, dyrene, som er hovedgrunnen til at hun er på Island, er mer halv-ville urdyr enn hun kunne tenkt seg, og stemningen gjennom hele den vesle romanen bærer preg av at det ulmer under overflata. Det er som om det ligger en truende vulkan og ulmer der et sted, ikke bare under jordskorpa, men også i menneskene og dyrene. Dette er nok den jeg tross alt likte best av bøkene i dette innlegget, og det aner meg at jeg kan ha mistet litt av "storheten" her ved at jeg leste den på feil tid. Tine har skrevet en grudig og god omtale som jeg anbefaler for at dere skal få er mer rettferdig inntrykk av boka!
(Bokvennen, 2018, 149 sider, ebok-bib)
Det er ingen hemmelighet at jeg er en av mange lesere som ble fullstendig revet med av Elena Ferrantes Napoli-kvartet om de to vennindene (og konkurrentene) Elena og Lila. Senere har jeg hørt og lest "Svikne dagar" og "Den dunkle dottera" og nå altså "Kvelande kjærleik" i lydbokutgava lest av Gjertrud Jynge. Dette er forfatterens debutroman, og allerede her er det mange fellesnevnere til senere bøker. Miljøene som skildres er vedlig like hele veien, menneskenes bitterhet og sinne går som en rød tråd gjennom hele forfatterkapet, alle skjuler hemmeligheter og gjør hva de kan for å holde andre på minst en armlengdes avstand samtidig som de vil at de samme menneskene skal eksle dem og være avhengige av dem. Spenninga er kanskje mellom ønsket om å bli elsket og fryken for å bli såret? Slik er det i "Kvelande kjærleik" også, og nok en gang er forholdet mellom mor og datter det essensielle. Deilas mor blir funnet flytende i sjøen, død, kun iført sexy undertøy som overhodet ikke harmonerer med den personen mora har framstått som. Etter begravelsen begynner Deila å huske episoder fra barndommen, samtidig som merkelig og til dels skremmende møter og hendelser gjør at hun får et større og mer nyansert bildet av moren og det livet hun levde parallelt med det livet hun lot familie og naboer ta del i. Inni mellom syntes jeg det var vanslekig å vite hva som var minner, drømmer, fortid og nåtid, men jeg er faktisk ikke sikker på om det var positivt eller negativt! Helt sikkert er det at det var med på å understreke den tilstanden man kan havne i etter skjellsettende/ traumatiske hendelser og det bidro til å gjøre romanen spesiell.
Boka kom ut på norsk/ bokmål allerede i 1992, mens Samlaget og Kristin Sørsdal har gitt den nynorsk språkdrakt og utgitt den på nytt nå i år. Randi har lest begge utgavene og skrevet et interessant innlegg om de forskjellige leseopplevelsene her- klikk og les! (Samlaget, 2018, ebok-bib.
Den største skuffelsen av alle sommerbøkene ble som jeg egentlig forventa Erling Kagges "Å gå. Ett skritt av gangen". Dette er oppfølgeren til boka om stillhet i støyens tid som jeg heller ikke var overbegeistra for- den gangen forklarte jeg mis-matchen med at jeg i grunnen hadde det stille og fredelig nok i livet mitt. Jeg kan antakelig bruke en tilsvarende forklaring på at jeg heller ikke syntes årets Kagge var det helt store: Jeg går nok som jeg gjør- og jeg trenger egentlig ikke at noen skal fortelle meg om alle fortreffelighetene ved det å gå, om så bare ett skritt av gangen. Jeg har registrert at dette er ei bok man enten blir sjarmert av, eller man stempler den som banal lettvekter. Boka er et sammensurium av forfatterens egne erfaringer og tanker rundt det å gå (og ikke å gå), og referanser til forfattere, filosofer og andre som har sagt eller skrevet klokt/ kvasifilosofisk om det å gå. (Kagge, 2018, papirbok lånt på biblioteket)
Til sist ei bok jeg har venta på og gleda meg til lenge. Den har vært til utlån jamt og trutt, men jeg har ikke hatt noe hastverk, men venta tålmodig på at den skulle bli ledig. Plutselig kom det mange lydbøker på ebok-bib-appen, og lydbøker er tydeligvis ikke like etterspurt, så da var det bare å laste ned ;o) Agnes Ravatn si "Verda er ei skandale" er som undertittelen sier: ei lita bok om livet på landet. Forfatteren, mann og barn forlot Frogner til fordel for vestlandsbygda Valevåg for å "gjøre noe ekstra ut av foreldrepermisjonen" som det så fint heter. Utlandet var ikke særlig aktuelt, men gården på vestlandet stod tom, og den fikk de disponere etter at svigerfaren hadde satt i stand badet. Nærmeste nabo ble Einar Økland, og mange av eposodene i boka handler om ham, samtaler de hadde og turer de var på- for eksempe til Haugesund på shopping. Boka er satt sammen av historier som tidligere er fortalt i "Dag og Tid" og på typisk "Ravatn-vis" er de både fornøyelige og smått selvironiske. Bortsett fra en grundig gjennomgang av hva som skal til for å lykkes med hjemmebakte knekkebrød, ga ikke boka stort å tygge på. Greit nok, den minner litt om en hverdagsblogg der det enkle er det beste -og akkurat det er det jo vanskelig å ha innvendinger mot! Morsomt å høre Agnes selv lese- og som vanlig når forfatterne leser sine egne bøker, la jeg nok merke til flere fiffige detaljer og morsomheter enn jeg ville gjort hvis jeg leste boka sjøl. (Samlaget, 2017, ebok-bib)
Med det sier jeg takk for i sommer og ønsker høsten, med regnværsdager, levelige tamperaturer, lav sol og høy himmel hjertelig velkommen ♥ *Litt streng og urettferdig i karakteristikken min her. Jeg husker overraskende mye av de tre bøkene fra kvinnelige forfattere, så de har kasnsje satt dypere spor etter seg enn jeg har trudd til nå??
Veldig kort handler Nilssens bok om forandringa sønnen Daniel har gjennomgått. Fra å være en velfungerende og veltalende liten gutt, har han så godt som mistet alt språk og forandra personlighet totalt. I erstatning har familien fått frustrasjon og fortvilelse, raseri og avmakt. Formet som et brev til sønnen forteller forfatteren om hvordan han var, hvordan de har slåss mot byråkratiet, møtt flate ansikter som ikke viser det minste snev at omsorg eller vilje til forståelse, hvordan de har ransaket seg selv for å finne forklaringer på sykdommen (diagnosen er regressiv autisme), hvordan de har sugd til seg de gode øyeblikkene som tross alt dukker opp en gang i blant. Morgenbladet hadde et veldig bra intervju med forfatteren sommeren 2015, altså før boka ble gitt ut. Det bør leses, enten du har lest boka enda, eller hvis du lurer på om du skal gjøre det. Intervjuet gir litt andre innfallsvinkler og utdypende kommentarer rundt mye av de familien har opplevd.
Jeg føler egnetlig ikke at jeg har så mye nytt å komme med når det gjelder innhold, tanker og følelser rundt boka, som på alle måter er god, klok, innsiktsfull, anbefalelsesverdig og til ettertanke.
Jeg vil heller si litt om sjangeren boka er merka med, en roman. Som nevnt i tittelen/ innledninga har jeg stussa over at boka er utgitt som det. Det er ikke akkurat en godt bevart hemmelighet at Nilssen har brukt familiens og sine egne erfaringer her, så for meg var vanskelig å lese den som en hvilken som helst roman. I hodet mitt (og tidligere nevnte Selboes..) er fiksjon et viktig kriterium for at et skriftlig verk skal kunne kalles roman. For alt jeg vet finnes det elementer av fri diktning også her, men all den tid såpass mye av reisverket er identisk med det som har kommet fram fra det virkelig livet, synes jeg det blir litt utenfor sjangerrammene. Dette er så klart bare flisespikkeri, for som skjønnlitterær framstilling av foreldrenes sorg og fortvilelse er den virkelig uovertruffen, og den burde vært pensum for alle som er ansatt innen helse og omsorg. Spørsmålet er bare om det er en roman? Og hadde det "bare" vært en roman, altså ren fiksjon, hadde så mange latt seg rive med da? Hadde den fått like mange lesere? Personlige beretninger har jo lett for å engasjere mer enn oppdiktede fortellinger. Det er helt sikkert normalt og ganske sikkert sunt at vi lar oss rive mere med av utfordringene til virkelige mennesker av kjøtt og blod enn hva vi gjør når fantasi-mennesker kjemper mot urettferighet og for en bedre verden...
*******************
Boka har fått massevis og kun positiv omtale, den vant Brageprisen, er nominert til Ungdommens kritikerpris og altså bokprisen som i følge Wikipedia fortsatt ikke finnes, Bokbloggerprisen.
..."Astrid og søstrene Stina og Ingegerd ringte ofte til hverandre. Noen ganger startet de med å si "døden, døden, døden", og så var de liksom ferdige med å snakke om døden."
Sitatet er henta fra Agnes-Margrete Bjorvands fantastiske biografi om Astrid Lindgren, dere vet den som Lisa Aisato illustrerte. I løpet av høsten og førjulsvinteren har tilfeldighetene gjort at jeg har lest flere bøker hvor døden på forskjellige måter er det helt sentrale elementet. Jeg vet ikke om man kan anbefale andre å la seg drukne i bøker med et så dystert tema, men de er gode bøker som får en til å reflektere- og kanskje blir man litt klokere også. Dessuten er det jo ikke til å unnslå: vi skal alle død. Det kan være greit å minne seg selv på det i blant, om ikke annet så for å holde livsgleden i vigør.
Jeg velger å gjøre som Astrid og søstrene; jeg samler alle i ett innlegg, gjør det kort og enkelt og blir ferdig med det!
Først ut er "Per dør" av Per Fugelli, kjent som sosialmedisiner, humanist, debattant, forfatter- mannen med store ord og tversoversløyfe. Jeg har lest/ hørt mange av hans tidligere bøker, har prøvd å ta til meg mye av livsvisdommen han har bragt ut til det norske folk, men var likevel fryktelig skeptisk til om jeg skulle lese denne, hans siste bok, skrevet i løpet av den siste tida han levde. Jeg kunne ikke skjønne annet enn at det måtte bli klamt og kleint, men boka lå der, ny og ledig på e-bokbib, så da tenkte jeg vel skitt au- den kan jo få en sjanse... Og det var helt greit det, boka er faktisk nøktern og reflektert, uten plattheter eller for mye klisjeer. En slags dagboknedtegnelser, tankesprang, vurderinger av situasjonen fra dag til dag, revurderinger av det han tidligere har skrevet og sagt, oppfordringer til å ta vare på flokken. Gradvis blir han dårligere, gradvis blir alt vanskeligere, han, familien og leserne vet hvilken vei det går, men "Per dør" har blitt et fint og verdig testamente fra et menneske som har betydd mye for mange.
"Pust for meg" av Cecilie Enger er neste bok i bunken. Også henne har jeg lest en del av, og jeg har hatt stor sans for den nøkterne måten hun skriver på. Igjen har hun funnet en original og interessant vinkling på historien hun vil fortelle (forlagets omtale):
«Pust for meg» er en roman om tre generasjoner kvinner, om sårbarheten ved å være avhengig av sin nærmeste og om å miste kontrollen over sitt eget liv.
Anestesilegen Carla Ruud kjører fra Oslo til hjembygda for å besøke moren sin på pleiehjem. Med seg i bilen har hun den unge kvinnen Synne, som skal samme vei. I en isete sving mister Carla kontroll over bilen sin og de havner utfor en skrent. Carla opplever det store marerittet. Til tross for sin erfaring gjennom et liv som akuttmedisiner, makter hun ikke å redde livet til Synne.
Dette var ei bok som gav meg litt vondt i magen.. Jeg fikk så vondt av Carla som ble så fyllt av skyldfølelse og selvbebreidelse og som begynte å tvile så veldig på seg selv og evnene sine etter ulykka. Det er så realistisk og levende fortalt, og jeg sitter enda og lurer på hvordan man skal komme seg etter å ha gått så fullstendig i kjelleren. (Men jeg kjenner folk som har vært i en ganske lik situasjon, så jeg vet jo at det går an- i hvet fall for noen...)
Jeg låne romanen via e-bokbib, men den finnes også som lydbok, lest av forfatteren selv- antakelig minst like bra i den versjonen!
Jeg elsker biblioteket og fjernlåns-ordninga!
Endelig ei lydbok! Heidi Linde er en av favorittene mine, og jeg har spurt meg selv opptil flere ganger hva det er som er grunnen til det. Hun skrevet jo "bare" om hverdagsmennesker?! Jeg har kommet fram til at det er akkurat det som er forklaringa; hun skriver så fiffig og finurlig, rikt på detaljer og tynne forbindelsestråder mellom menneskene. I "Talte dager" er det et ekstra stort persongalleri, men det er ikke alle vi blir like godt kjent med. Det interessante er hvordan det finnes kontaktpunkt mellom folk som tilssynelatende ikke har noe med hverandre å gjøre. Ei mor og ei datter som krangler og sier de verste ting til hverandre, en hovedfagsstudent, en ung lege, en buss-sjåfør, en varetektsfange osv osv. Jeg er så fascinert av hvordan forfatteren lar skjebnen leke med alle disse menneskene som om de var marionetter- de grubler og vurderer, veier for og i mot og gjør så godt de kan, men likevel er det tilfeldigheter, flaks og enda mer uflaks som til slutt bestemmer utfallet. Lydbokforlaget skriver blant annet:
«Talte dager» er en bok om godheten og ubarmhjertigheten i de relasjonene vi bygger livet på, og om hvordan små ting kan få uoverskuelige konsekvenser. Før man vet ordet av det, er det for sent å si unnskyld.
Med stor varme og innsikt i menneskers følelser skildrer Heidi Linde Kajas fire siste dager gjennom et flettverk av historier og skjebner.
Det står til liv av Siri Økland- Den siste boka er også den mest personlige, den som rører meg mest, får meg til å tenke lange, viktige tanker. Forlaget skriv:
Gjennom poetiske korttekstar og eigne foto skildrar Siri Økland livet slik det ser ut når ein veit at ein skal døy. Ho skaper eit rom for innsikt og ettertanke, både for den som lever tett på sjukdom, og den som er open for livet – og ikkje minst den som er begge delar. Tekstane er både nådelause, stillferdige og vakre og inviterer lesaren til å tenkje over sitt eige liv. Ved at dei så ope snakkar om døden, trer glede, sorg og styrke tydelegare fram. Å vere tett på døden, er å vere tett på livet.
Denne er det ikke lett å skrive om, den er for... jeg finner ikke det rette ordet, det nærmeste jeg kommer er fullstendig. Den har alt, rommer alt. Den er som å lese et dikt, og du tenker at sånn er det, dette er rett, dette er viktig. Og du vil at alle andre også skal lese det samme som deg, oppleve det samme sm deg, få den samme innsikten. Men så trykker du bare boka inntil deg, nevner den så vidt i forbifarten, for å snakke om døden og livet og de viktige tingene er enklest i forbifarten, det blir for krevende med mer enn det. Men jeg håper virkelig at alle leser og åpner for litt ny innsikt og takknemlighet for det livet man har.
Nok ei bok jeg låne via e-bokbib. Jeg vet ikke om det er innafor, men jeg har tatt en skjermdump av ei side som viser hvordan tekst og bilder spiller sammen- og hvordan teksene kan stå fjellstøtt og som knyttneveslag alene.
*****************
Trykk på titlene for å komme til forlagenes nettsider, der finner man gjerne flere omtaler og utdrag fra bøkene.
April nærmer seg slutten, og jeg har lenge tenkt at jeg skulle skrive et innlegg med noen av de diktsamlingene jeg vil anbefale som alternativ til månedens BBP-samlesing. "Um sakne springe blome" ble som ikke akkurat noen innertier for meg, men det betyr selvfølgelig ikke det samme som at jeg mener den er dårlig- på ingen måte!! Poesi er antakelig den sjangeren som er aller mest avhegig av at tekst og leser spiller etter de samme notene, eller som er litt avhengig av kjærlighet ved første blikk, lyrikk er ord uten støttehjul! Med dikt er det som regel sånn at de treffer med full tyngde, eller de treffer ikke i det hele tatt. Her er kort om et knippe diktbøker jeg har gledet meg over- og som er mye enklere å forstå seg på enn nevnte blomster...
Få har nok gått glipp av de glimrende omtalene som har haglet over Lothes debut. Dikterstemmen er tydelig og gjennkjennelig, og diktene preges av skarphet, humor, selvinnsikt og selvforakt. DIktene er akkurat som bildet på framsida av boka: de begynner på en måte som gjør at du tenker ditt om fortsettelsen, og når du kommer til slutten har det hele skapt seg om til noe helt annet. Overraskelser, varisjon, punchlines og knyttneveslag, er ei grei oppsummering!
Så lenge håret mitt vokser
og neglene gror
vet jeg at jeg dør litt, hver dag.
"Åtte minutter"
av Linda Klakken
Flamme Forlag- 2014-109 sider- ebokbib.
Forlaget skriver blant annet:
Det tar drøyt åtte minutter for sollyset å reise fra sola til jorda. Åtte minutter og tjue sekunder, for å være nøyaktig. Hvilket betyr: Om sola var en nattbordslampe man kunne tenne og slukke, ville det også tatt åtte minutter (og tjue sekunder) fra lyset gikk til det ble mørkt her nede. I løpet av den tida rekker du å lese et dikt, men neppe en novelle og aldri i verden en roman. Noe som kanskje gjør poesien til den mest apokalyptiske sjangeren?
Det blir underfundigheter og fornøyeligheter av en sånn tilnærming til livet! Brillefint å kunne plukke fram denne innimellom for å få justert svart-hvitt-balansen i nye og ne.
Samlaget- 2016- 67 sider- leseeksemplar frå forlaget
Heime-Trondheim-fjellet, dialekt- nynorsk- dialekt. Samlinga er delt i tre, og blir tilsamen ei fortelling om heimbygda, familiehistoria, eit forsøk på å bo i by og til slutt det å koma heimat til det som er heime på rett. Skiftinga mellom dialekt og nynorsk er med på å framheve alle forskjellane som kjem fram om ein prøver å flytte røtene sine.
Til glede for alle dykk "Um-sakne-tilhengarar" kan eg legge til at denne diktasmlinga av fleire har vorte nevnt i same andedrag som den kløpulver-boka. Tema er sjølvsagt ikkje det same, men at språket kan synast uvant, og at høgtlesing kan vere ein triks for å få til flyten- det har dei utvilsamt til felles.
Då eg skulle skrive om boka, snubla eg over ei filmatisering av det første diktet, og dét må eg sei: dikt i filmformat gjorde seg overraskande bra!
"Dette skjer ikke"
av Ida Lórien Ringdal
Tiden Norsk Forlag- 2017- 78 sider- ebokbib
Nok en ung kvinnelig diktdebutant som skriver så treffende at selv de som ikke er liker å lese dikt lærer seg linjer utenat og nærmest teppebobmer diverse sosiale kanaler med sitater, liker-klikk og tomler opp. Det i seg selv er fornøyelig å være vitene til! Romantiske, sarkastiske, bakrus-fornemmende, selvforaktende,
morsomme, fornøyelige, triste, tvetydige, bittersøte dikt som ofte
stuper kråke eller snubler i fortauskanten slik at slutten står opp-ned i
forhold til åpningen.
Absolutt verdt å få med seg!
Så har vi en litt annen kategori dikt, nemlig de med barn som målgruppe. For meg er dette litt svevende. Rim og regler for barn er lett forståelig, det blir på en måte sanglek, men dikt uten rim eller rytme- kan det fungere for unger? Og ikke minst: leses de for barn, eller leser voksne diktene for sin egen del?
Mange av dikene i disse bøeken er av typen "moro-dikt", og det vil jeg tru slår an hos de fleste, andre har illustrajoner som kan fenge målgruppa.
"Farmor er hippi"av Målfrid J. Frahm Jensen og Per Dybvig (ill.) har faktisk undertittel "Barnedikt for voksne", og den gav jeg faktisk terningkast 6! Diktene har god rytme, mange går på rim, pennetegningene er fornøyelige og humoren varm smårusa hippie-surrealistisk. (Utgitt på Commentum Forlag, 2015, eBokBib))
Ruth Lillegravens "Eg er eg er eg er" vil jeg til tross for undertittelen "dikt for barn" kategorisere som voksendikt om barn. De er underfundige, "natur-drømmende", men ofte litt for svevende og tåkete til at jeg trur det vil fungere spesielt godt som høytlesing for barn, jeg trur de vil miste interessen ganske fort. Kan hende det kan være fint for litt større barn å lese diktene selv? Diktene er hva jeg vil kalle "personlige", så mange vil sikkert kvie seg litt eller synes det blir kleint å lese sammen med foreldre- men hva vet vel jeg? Som ikke er i målgruppa, og heller ikke kjenner så altfor mange som er det...! Diktene henger sammen og danner en liten historie, og de er fine å lese for å skjønne litt mer av det som foregår i et ungt hode :)
Mari Kanstad Johnsens illustrasjoner er enkle og sarte, og slett ikke fargerike med mange detaljer, som man ofte forbinder med barnebøker. Når det er sagt: barnebøker som appellerer til voksne lesere, er antakelig de beste! Les gjerne hva som skirves på NRKs litteratursider. (Utgitt på Samlaget, 2016, eBokBib) "Bjørkebokstavar" av Hilde Myklebust ligner i uttrykk på "Eg er eg er eg er", men har kanskje litt mer humor og snert? Også her blir det ei historie hvis man leser diktene sammenhengende, men uten rim, og rytmer det kan være vanskelig å få tak på, blir det trolig ikke lett å holde på interessen til alle små tilhørere ved høytlesing. Kan hende jeg tar aldeles feil! Kan hende er små bokvenner i dag mer vant til forskjellige uttrykk enn vi var da jeg selv vokste opp på syttitallet?
Tone Lilengs illustrasjoner er sarte, stemningsfulle og mer detaljerte enn de er hos Lillegraven/Johnsen, og er fine suplement til diktene. (Utgitt av Samlaget, 2015, eBokBib)
"Mormors gebiss" av Jakob Martin Strid er den eneste av diktbøkene "mine" som er oversatt, og det bærer den litt preg av. Uansett er dette den av bøkene jeg trur vil være mest underholdene for barn- så er det da også rim det dreier seg om. (Og det er nok rim-formen som gjør at språket halter lett). Illustrasjonene er fargerike, detaljerte og ikke minst fornøyelige- godt egna for diskusjoner og videre dikting. I tillegg til at diktene, rimene og reglene er originale og morsomme, er mange av dem frydefullt politisk ukorrekte, og jeg håper virkelig ikke at det kommer noen forståsegpåere drassene med streng pekefinger og problematiserer at forfatteren lager humor blant annet av fordommene våre. Her treffer vi feite Medister-minister Fister, norske nudister med uærlige hensikter, et araberkomplott som stjeler rabarbrakompott, rasende menn og flyvende fisk, små hunder og sure løver, øde islandskap, underlige familier og ikke minst et par klaprende gebiss. (Utgitt av VigmostadBjørke, 2017, leseekseplar fra forlaget)
*****************
Med dette håper jeg alle kan finne noen dikt eller diktsamlinger som ikke gir allergiske reaksjoner. Det fine er jo at det alltid finnes noe for enhver smak, det gjelder bare å ta seg tid til å lete- eventuelt være streng mot seg selv, å legge bort det som ikke fenger. Jeg har en følelse av at det er flere enn meg som godt kan bli flinkere til å avblåse leseprosjekter som ikke svarer til forventningene. Livet er for kort til å bruke tid på bøker som ikke fenger- og det er ikke retteferdig verken mot forfatter/ dikter eller bøkene å presse seg til å lese ferdig når den dårlige opplevelsen kanskje bare skyldes feil tid og sted. Bøker lider ikke når de står i hylla, men jeg trur ikke de føler seg spesielt bra hvis de oppdager at de bare blir lest på trass ;o)
De virkelig god bøkene, de som fenger fra første side, som er innertier og kjærlighet fra første blikk, de raser jeg gjennom, jeg lever meg inn i historien, nikker gjenkjennende eller drømmer meg bort. Kanskje litt av alt på en gang, men vips! Så er boka slutt, og selv om den kan leses på nytt, kan den aldri gi den samme leseopplevelsen en gang til. Når disse helt spesielle bøkene er slutt, kan det nesten sammenlignes med et kjærlighetsforhold som er over. Man må prøve å legge det bak seg, gå videre, finne nye venner, nye bøker, ny kjærlighet. Se deg aldri tilbake.
Det rare er at de bøkene jeg bruker mest tid på, faktisk kan være de jeg ikke får taket på, de som irriterer meg, de som gir meg følelsen av å ha fått kløpulver innafor trøya. De som får meg til å vri meg i ubehag, som får meg til å skjære grimaser og få lyst til å knuse noe. En gammel kaffe kopp eller noe. Da jeg leste Catherine Blaavinge Bjørnevogs langdikt "Um sakne springe blome" fikk jeg til og med følelsen av å bli lurt. Skjult kamera føltes faktisk som en reell mulighet! Jeg husker ikke hvem det var som først begynte å snakke om at enkelte av dagens forfattere syntes å være mer opptatt av hvordan de formidlet, enn om de faktisk hadde en historie å fortelle.
Framsida. Ikke en svart firkant.
I disse dager samleses, hylles og bukkes og nikkes det for langdiktet, men for meg ble dette dessverre et prakteksempel på at et eventuelt budskap, mål eller mening forsvant helt i et stort sett veldig tåkeleggende røverspråk. Det meste er vel for så vidt forståelig, men det sier litt når dikteren selv har uttalt at hun lagde ei ordliste for å holde styr på språket hun hadde skapt.
I ettertid har jeg lest stort sett alt jeg har klart å oppdrive om denne boka, og rett skal være rett; ettersom så mange har så sterke følelse for denne, er jeg litt lei meg for at jeg ikke har mer positivt å si om boka. Jeg syntes også det var veldig interressant å lese om hva som var forhistorien til at hun skapte dette røverspråket, og det gav litt mening å lese at eventyret om Kvitebjørn Kong Valemon var en inspirasjonskilde. Det kan godt tenkes at jeg hadde fått en mer positiv leseopplevelse hvis jeg hadde lest mer bakgrunnsinformasjon før jeg leste diktet, men akkurat det har nesten blitt et prinsipp: jeg vil gjerne vite hva andre lesere synes om ei bok, hva de setter pris på ved historien, hva som trekker ned osv, men jeg vil vite minst mulig om selve handlinga, og jeg kommer ikke under noen omstendigheter til å studere et tema, teorier eller dypsindige tolkniner før jeg går løs på selve verket. Ofte blir jeg nysgjerrig og får lyst til å lese mer om det ene eller det andre underveis eller etterpå, men slett ikke som en forutsetning for å få utbytte av et litterært verk av en hvilken som hels art. Interessen og nysgjerrigheten må komme av seg selv, det er i hvert fall mi erfaring at det er da det blir gode opplevelser.
Så sorry Mac, Beathe og Ellikken: denne gav meg mest av alt ubehag og kløe, men jeg endte opp med en toer på terningen hos bokelskere.no, den ene for keativitet og oppfinnsomhet, den andre fordi den vekket nysgjerrigheten nok til at jeg fikk lest den interessante bakgrunnshistorien og ikke minst gjenlest eventyret om Kvitebjørn. Og hvem vet? Hvis jeg hadde fortsatt studiene mine, kan det hende jeg hadde funnet mer, det kunne gått opp flere lys for meg og da kunne vi kanskje endt opp med en treer? Mange syns terningkast tre er akseptabelt, men jeg jakter helst på femmere og seksere!
Et bilde fra arkivet. Helt uten kløpulver, sorg, savn, depresjoner og ulykkelig kjærlighet, men med massevis av blomster. Og bier. Og jeg er helt sikker på at de vårar og de bi sumar her denne gangen også!
Så var det dette med å skrive noen ord selv om det ene og på tross av det andre... Tre av årets første bøker må vel sies å være både hummer og kanari- det eneste de har til felles, er at de er av det sitatvennlige slaget. To av dem er til og med tufta på sitater:
I den vesle og pene boka "Ren snø" har Vidar Kvalshaug samla dette og hint, dikt, utdrag fra sangtekster, avsnitt fra romaner, sportskommentarer osv. Det eneste som opplagt glimrer med sitt fravær, er ei skikkelig værmelding hvor det varsles tildels store nedbørsmengder i form av snø, og det forventes vanskelige kjøreforhold som følge av vind og snøfokk i høyereliggende strøk.
Jeg er over middels glad i snø og vinter. Mange vil nok hevde det er på grensa til sykelig. I det minste unormalt. Altså hadde jeg høye forventninger til denne- og ble ganske skuffa. Jeg hadde selvfølgelig håpt på det ene gullkornet (for ikke å si den ene snøkrystalllen) etter det (den) andre, slik ble det ikke. Idéen er kjempegod, men når det kommer til gjennomføringa, synes jeg den bærer preg av at utvalget som er gjort, ikke en gang er det første og beste han fant, bare det første. Litt mer tid på å lete etter de virkelige godbitene, så ville dette vært en skjønnhet.
En liten ting til som det går an å pirke på: bakerst finner man en alfabetisk oversikt over opphavsmenn og -kvinner, og hvilke utgivelser sitatene er hentet fra. Flere er sitert mer enn en gang, men det kommer ikke fram hvilket sitat som er fra hvilken bok, så om man skulle få lyst til å lese hele diktet/ romanen/ stykket/ samlinga- ja da er det bare å begynne å lete...
(Boka er utgitt på Cappelen Damm, og jeg har kjøpt den sjøl)
*****
Erling Kagges bok "Stillhet i støyens tid" (med undertittelen gleden ved å stenge verden ute) begynner bra, men etterhvert mista jeg interessen. To enkle spørsmål: Hvor kan du finne stillhet, og hva kan du lære av den? 33 svar med historier, eksempler og filosoferinger. Boka har fått mye positiv omtale, både blant bokbloggere og hos andre bokanmeldere, så her tar jeg nedturen på egen kappe; jeg savner antakelig ikke stillhet i hverdagen tilstrekkelig til at jeg fikk de helt store aha-opplevelsene. Jeg er priviligert og har valgt et liv som gir meg muligheten til å omgi meg med stillhet- og å oppsøke enda mer stillhet hvis jeg skulle føle for det. Til tross for at min leseopplevelse ble litt så der, er det faktisk lettere å anbefale denne enn "Ren snø". Mye klokt blir sagt, og mange av historiene han forteller er fornøyelige, andre dypere og mer til ettertanke. Mitt favorittsitat:
Å være underveis er nesten alltid bedre enn å nå målet.
Boka er utgitt avKagge forlag, og den finnes også som lydbok.
Jeg lånte den via ebokbib.
*****
"Advent" av Gunnar Gunnarsson er en liten kuriositet av ei bok, og takket være et fyldig etterord fikk jeg et nyansert syn på både denne (kort-) romanen og ei innføring i forfatterskapet. Hvis jeg har forstått dette rett, skrev forfatteren flere varianter av denne historien, og den er utgitt med ulike titler og på mange språk.
Så godt som hver eneste første søndag i advent i over tjue år, har gjeteren Benedikt tatt med seg lederbukken og hunden sin til fjells for å lete etter de sauene som fortsatt ikke hadde kommet ned fra sommerbeite. Island i adventstida; man kan ikke se for seg at det er annet enn kaldt, karrig og krevende. Til tross for dårlige værutsikter og advarsler fra bygdefolk, legger han i vei også dette året.Det er et merkeår for Benedikt, og han kan ikke la de stakkars sauene sulte eller fryse ihjel. Forsinket av uvær og folk som vet å utnytte hans godhet og hjelpsomhet, kommer han seg til slutt opp, men uværet fortsetter og gjør det vanskelig, ja, nærmest umulig både å ta seg fram og å orientere seg. I tillegg har alle heftelsene underveis tæret på matrasjonene han har hatt med seg.
Det er hjerteskjærende å lese om strabasene folk og dyr utsettes for, men til tross for dramatikken som utspiller seg, er dette en forunderlig stillfaren fortelling. Her er det sterke religiøse undertoner, det er klare paralleller til historiene om den gode hyrde, og det sies at "Advent" var en inspirasjonskilde da Ernest Hemingway skrev "Den gamle mannen og havet"- her er det altså mye spennende å finne, også mellom linjene!
Med den framtredende rolla dyrene har, og de voldsomme naturskildringene, skulle man gå ut fra at dette var Boka for meg, med stor B. Da den likevel ikke ble det, har jeg to hypoteser om hvorfor. Den ene er at den religiøse undertonen blir for framtredende, den andre at det faktisk ble for lavmælt. - Det siste blir nesten å møte meg sjøl litt i døra, all den tid jeg har valgt et særdeles stille og rolig liv, som nevnt i omtalen av Kagges bok... For mye av det gode er ikke nødvendigvis bra!
Nok en gang må jeg likevel avslutte med at dette er ei bok det er lett å anbefale. Til tross for at den ikke er oversatt til norsk før nå, så er det en klassiker. Den er godt skrevet, realistisk og intens. I tillegg er det fine og stemningsfulle illustrasjoner ( Gunnar Gunnarsson JR.), og som nevnt er etterordet interessant og lærerikt.
Først utgitt på dansk i 1935.
Oversettelse og etterord av Oskar Vistdal.
Boka er utgitt på Samlaget, lånt via ebokbib.
Som tidligere nevnt: noen ganger er den beste løsningen å slå sammen flere planlagte innlegg til ett, slik at man kan komme videre. Det har gått litt opp og ned med blogginga sida i høst. Eller; når jeg tenker meg litt om, har det gått mye nedover med blogginga i hele år... Et nytt år nærmer seg med stormskritt har allerede kasta seg over oss, og hvis det skal bli noe av forestillinga om blank ark og fargestifter, er det på høy tid å hamre ned et samleinnlegg av typen si-det-du-har-på-hjertet-og-si-det-kjapt! Bokelskere.no er en fin "huskelapp". Der prøver jeg å registrere bøker etterhvert som de leses, ofte husker jeg til og med å legge inn terningkast. Disse finingene finner jeg igjen der, og terningkastene linker til presentsjonene der.
"Skogkyss" av Hans Sande
Gyldendal
Ebokbib
Undefundige, morsomme, vemodige og sanselige dikt- som skapt for en som øver seg på og håper å få tak på sjangeren.
Dette er Sandes femte samling, men den første jeg har lest- det blir helt klart ikke den siste!
Fiffig at en del av diktene er brodert, som framsidebildet. Terningkast 5
"Arv og miljø" av Vigdis Hjort
CappelenDamm
Biblioteksbok
Her har jeg et langt, men uferdig blogginnlegg liggende. Det skal forbi uferdig, men lagres for min egen del. Det er vel knapt nødvendig å gi noe handlingsreferat eller si noe om "godt" og "dårlig". For meg ble det en av årets sterkeste leseopplevelser, helt uavhengig av etikk-debatten som etter hvert ble både heftig og omfattende. Hva som objektivt sett skjedde med Bergljot i barndommen var heller ikke det viktigste. Det som virkelig betydde noe, var hvordan "saken" splittet familien, hvordan de ikke maktet å ta innover seg eller ta stilling til det hun fortalte. At det hele toppet seg i en arvesak, gjorde at boka gjorde enda sterkere inntrykk. Ubehageligheter man forsøker å tie ihjel vokser seg bare større, de forsvinner ikke. Tro du meg! Terningkast 6
"Døden skal vi danse" av Per Fugelli
Universitetsforlaget/ Lydbokforlaget
Lydfil kjøpt sjøl
Per Fugelli trenger nok heller ingen utdypende presentasjon. Han er antagelig en av våre mest siterte samfunnsdebattanter- en person som har den evnen at han engasjerer (nesten?) uansett hva han måtte finne på å uttale seg om. Han har selv lest inn boka med personlige beretninger fra livet som nyutdannet lege på Værøy og Røst, reiser til fjern og nær, møter med mennesker og erfaringene som kreftpasient. Ei innsiktsfull og hjertevarm bok, fyllt til randen av hverdagsfilosofi, eksistensielle spørsmål og ikke minst oppfordringer om å leve sant, helt og fullt samtidig som man tar vare på flokken sin. Bør leses av alle som lever, men som antar at de kan komme til å bli syke, eller til og med kan komme til å dø... Vi trenger å få satt livene våre litt i perspektiv. (Her har jeg også et halvferdig blogginnlegg, med tanker om hva Værøy og Røst kan gjøre med folk. Etter kun én dag der i sommer, vet jeg at jeg må tilbake. Det er den plassen jeg har vært som har satt i gang flest tanker hos meg. Uforglemmelig og uendelig vakkert. En plass for lange tanker og vide perspektiv.) Terningkast 6 og favorittstempel
"Du er så lys" av Tore Renberg
Oktober/ Lydbokforlaget
Ebokbib
EI bok jeg ikke har noe halvferdig innlegg om, men det betyr ikke at det er ei bok jeg tenkte kunne forbigåes i stillhet. Snarere tvert i mot! Stillferdig og i etterpåklokskapens lys, forteller Jørgen om hvordan familien fikk nye naboer, hvordan de på én måte ikke kom innpå dem, samtidig som spesielt Steinar, den nye sprudlende og sjarmerende nabomannen, av og til kunne oppføre seg nesten invaderende. Rare hendelser, merkelige utsagn og unnvikende blikk kombinert med Hvermannsens hang til å tolke ting på den verste måten- samtidig som vi ikke vil skape dårlig stemning eller konfrontere andre med de mistankene vi bygger opp, gjør at dette ble mer og mer spennende fram til ballongen sprekker. En tankevekkende roman som i bunn og grunn forteller oss at det du ser, er ikke nødvendigvis virkeligheta.
Dette er første boka av Renberg jeg har fullført, og jeg lot meg imponere av hvordan han klarte å sette hele følelsesregisteret i sving. Absolutt ei bok det er verdt å bruke tid på! Terningkast 6.
"Nordnorsk julesalme" av Hild Haaheim
Orkana forlag
Ebokbib
Man skal være forsiktig med begrep som litterære perler, men noen ganger er ikke selv de ordene dekkende.
Husker dere Roy Jacobsens "De usynlige"? Den første boka om menneskene på den forblåste Barrøya på Helgelandskysten? Noen som kunne tenke seg å treffe igjen mennesketyper, uvær, slit, kjærlighet og lojalitet? Dette er muligheten dere har venta på. Jeg tør påstå at Haaheim gjør det bedre enn selveste Jacobsen, ogjeg er oppriktig lei meg for at jeg ikke har klart å skrive om denne før nå, det ville vært en opplagt kandidat til Bokbloggerprisen.
Dette er utrolig nok en romandebut, en selvbiografisk sådann. Skriveprosjektet settes i gang da koret forfatteren er med i skal øve på "Nordnorsk julesalme". Hun overveldes av sterke følelser, minner om mormor og en uimotståelig trang til å plukke opp den nordnorske delen av familiens historie.
Dette skriver forlaget: Med utgangspunkt i den fem år gamle Lauritz Olsen fra Ekkerøy utenfor Vadsø, veves Kirkenes og Sør-Varangers historie inn i en familiehistorie som begynner på midten av 1800-tallet og går fram til i dag. Nordnorsk julesalme handler om mennesker i en landsdel som ofte har blitt sentrum for storpolitikk, men først og fremst er det historien om Sigrid Olsen. En liten, arbeidsom dame i plommerøde sko som drev kiosk i Kirkenes gjennom nødsår, krigsår og gjenreisingstid. En kvinne som ikke hadde tid til sentimentalitet og tårer, men som møtte livets utfordringer med humoristisk sans og praktisk handling.
Jeg ble oppmerksom på boka etter å ha lest om den på bloggen til Solgunn, og anbefaler at dere klikker dere videre dit for å se hvor fint og overbevisende hun skriver! En sterk sekser og favorittstempel fra meg!
"Sanne gleder" av Lars Saabye Christensen/ Stian Hole (ill.) Cappelen Damm (Forlagslink til "leseprøve")
Papirbok kjøpt for gavekort jeg vant i sommer.
Christensens små ord om sanne gleder i sjarmerende kombinasjon med Holes illustrasjoner. Nydelig og tankevekkende om hvor lett det er å la småproblemene og hverdagstrivialitetene ta overhånd slik at man glemmer at man like gjerne kunne kalt det hverdagsgleder. Denne har jeg virkelig kost meg med i høst- så mye at jeg gav boka videre som julegave til en som av og til kan trenge å minnes på at hverdagen er selve livet, og hverdagen byr på sanne gleder for den som har det rette blikket! Klikk på forlagslinken over her for å ta en kikk på de første sidene☺
"Min venn pingvinen" av Tom Michell Aschehoug/ Lydbokforlaget(klikk på lenkene for "leseprøver")
Ebokbib/ Lydfil fra forlaget
Først hørte jeg lydboka, så gikk det ei tid, og ebokbib ble løsningen da jeg fortsatt savna Juan Salvador Pinguino, fuglen som ble funnet mer død enn levende etter et oljeutslipp utenfor kysten av Uruguay i 1975. Som Michell skriver i bokas forord: Juan Salvador var en pingvin som sjarmerte og gledet alle dem som traff ham i denne mørke og farlige tiden - en tid som så Peróns regjering kollapse i fryktelige terroristhandlinger og voldelig revolusjon idet Argentina befant seg på randen av anarki.
Et nydelig og fargerikt persongalleri, etdramatisk historisk bakteppe, et fascinerende tidsbilde fra en verdelsdel og en epoke som på alle måter er fjern for de fleste av oss. Jeg vurderer om jeg til og med skal si det er ei viktig bok, ettersom den gir historieleksjoner, lærdom om miljøbevissthet og ikke minst vier mye oppmerksomhet til menneskeverd, levekår og rettferdighet. Terningkast 6 og en opplagt favoritt! Haakon Strøm leser forresten helt fenomenalt bra!!
"Jane Ashlands gradvise forsvinning" av Nicolai Houm
Tiden forlag
Ebokbib
Denne leste jeg før den ble en bokbloggerfarsott, men det ble av uklare grunner aldri noe omtale. Det var en liten grunn, en slurvefeil, som gjorde at jeg lasta ned denne til padda: I pmtalen som er utarbeidet av Biblioteksentralen står det følgende: (...) Vel fremme i Norge skjærer Janes besøk seg fullstendig, og hun ender opp med å følge Ulf på moskusvandring i Rondane i stedet.
Jeg har med overlegg ikke sett etter om forlaget har begått samme tabbe (jeg håper selvfølgelig at det ikke er tilfelle), for det finnes ikke en eneste moskus i Rondane. Fotturister som tusler rundt i Dovrefjell- og Sunndalsfjella Nasjonalpark, kan derimot oppleve moskusen.) Dette er første gang en slurvefeil har gitt meg en så fin leseopplevelse! Hovedpersonen har mista alt som betyr noe i livet, men hva og hvordan avdekkes ikke før mot slutten. Da har vi vært vitne til endeløs sorg, dyp fortvilelse og en fjelltur av det utrivelige slaget, med uvær, regn og tåke, desperasjon, krangler, gråt og frykt. Realistisk og sterkt, er de to ordene som utpeker seg nå, flere måneder etter at jeg leste boka. Nok et terningkast 6 ;o)
************************************
Da er vi over på en helt ny sjanger: bøker for barn, en kategori man skal ta på alvor; små leseponnier kan med årene bli lesehester! Begge bøkene er leseeksemplar fra forlagene-og begge bøkene var akkurat så fine og fornøyelige som jeg hadde håpt på- At bøkene "bare" får fem på terningen, er kun fordi jeg syntes de med fordel kunne vært litt lengre, men slik er det vel ofte med de bøkene man liker ekstra godt, og er egentlig ikke rettferdig. Det er ikke livet ellers heller...
"Varden Steinar og drømmen om å gå" av Randi-Lise H. Almås/ Nikolai Lockertsen (ill.)
Vigmostad og Bjørke
Jeg sier bare: SUKK, asså... Søteste Steinar som er så liten og som står så langt bort fra stien at det ikke er noen som legger merke til ham... Han er virkelig litt av en tøffing! Han drømmer om å kunne gå, og om at han skal kunne hjelpe mennesker som har gått seg bort i fjellet. De andre vardene ler bare av ham, og synes han er litt tussete; en varde som går, lissom... Så viser det seg likevel at hvis man vil noe sterkt nok, og det blir viktig nok, så kan utrolige ting bli virkelige! Sjarmerende og passe moralistisk historie, men det er illustrasjonene som virkelig gjør boka! Fargerike, detaljerte og stemningsfulle og som skapt for å lage sine egne historier utenpå den skrevne. Anbefales til alle fjellfolk, store og små! Terningkast 5
"Bomulv" av Njord Svendsen/ Akin Duzakin (ill.)
Samlaget
Nok ei utrulig søt og fornøyelig barnebok med finfine, sarte illustrasjoner. Om mobbing, ensomhet og vennskap, å være annerledes og modig, om tilhørighet, svik og lojalitet. Alt i ei bildebok for barn. Tematikken kan nok utvides også, alt kommer an på hvilke briller man har på seg når man leser; man bør vel være forsiktig med å lese politikk inn i barnebøker, men rovdyr-saken er rimelig opplagt og høyst aktuell i mange områder, flyktningestrømmen Europa har opplevd i det siste en annen. For meg er førstnevnte mest nærliggende, og hvis man tar en kikk på forfatterens egen presentasjon, trur jeg nok han også har en god del engasjement der:
Sånn! Det med diverse pauser og forstyrrelser tok det meg det meste av en dag, men endelig føler jeg meg rimelig a´jour, ferdig med 2016 og klar for et nytt når med bøker, blogging, tur og tull! Jeg håper og trur det blir bra, for meg og for dere.
No har eg venta i tre dagar, men det har ikkje kome noko nytt brev. Kan hende det berre var ein slumptreff at han svara så raskt på det første brevet, men det set jo liksom litt stasndarden, så no sit eg her, passe skuffa og sur (og kald på føtene). Det er sikkert ikkje rettvist av meg- eg har venta endå lengre på svar på om eg får nye varmesolar på garantien, eller om eg må kjøpe meg nye; du skal sjå at det er posten som har skulda denne gongen...
Kor som er, eg veit ikkje om eg skal halde fast på at heile jula helst skulle vore avlyst, eller om den berre bør få ei litt anna- og ikkje minst- meir avslappa form. Eine dagen står eg steil på det fyrste, andre dagar vinglar eg meir. I dag har det vore ein vingledag. Eg fekk ein knøttliten marsipangris, fann ein kopp med nissemotiv i skåpet og byrja av alle ting å strikke eit par ullstrømper med mønster og fargar som ein heilt utan fantasi vil kunne sei er typisk julete. (Kalde føter må vel ikkje føre til at ein strikkar raude og kvite julesokkar?)
Bakgrunnen for strikkeprosjektet var at eg trengte noko å henge fingrane i mens eg høyrde de siste par timane av "Historia om det tapte barnet", den siste boka i Elena Ferrante sin Napoli-kartett, boka som omhandlar moden alder og alderdom. Eg har storkosa meg med dei tre første bøkene, og var spent på korleis det kom til å ende med Lila, Elena, familie, vener og fiendar. Likevel, då boka- og lydboka endeleg kom ut, klarte eg ikkje å gyve laus på den med ein gong. Fallhøgda var så stor, forventningane så høge, sjansen for å skuffast nær astronomiske.
Gjennom fire bøker har vi følgt dei to venninnene og konkurrentane frå barndom, til unge år, via vaksenlivet og no altså moden alder og alderdom. Kvar av bøkene har til ein viss grad eit særpreg, men denne gongen synest eg det er eit meir markant skilje. Kvardagen og livet er ikkje lenger like hektisk-dramatisk som tidlegare. No er det meir grubling, resignasjon og bitterheit. Kanskje ein kan sei at i dei tre første bøkene var mykje av dramatikken noko dei vart dratt inn i, mens det no er meir dramatikk som spring ut frå deira eige indre liv?
Slutten skuffa meg nok litt. Eg hadde venta meg noko spektakulært, ei avsløring eller ein vri som kanskje ville sette alt på hovudet, men det skjedde ikkje. For å vere sikker på at et ikkje var noko som hadde gått meg hus forbi, tok eg fram at den første boka, "Mi briljante venninne", og las prologen der på nytt. Det er ingen tvil, historia heng godt i hop frå ende til annan, og vi som lesarar får nøyaktig det forfattaran lova der:
I minst tre tiår har ho snakka om dette med å forsvinne utan å etterlate seg spor, berre eg veit kva det betyr. Ho har aldri hatt tankar om å flykte eller byte identitet, aldri drøymt om å skape seg eit liv ein annan stad. Og ho har aldri tenkt på sjølvmord. (...) Lila har det som vanleg med å overdrive, tenkte eg. Grenselaus, også når det gjeld å forsvinne utan eit spor. Ikkje berre ville ho forsvinne, nå i ein alder av sekstiseks år, ho ville viske ut alt livet som låg bak henne. Eg var svært sint. La oss sjå kven som vinn denne gongen, sa eg til meg sjølv. Eg slo på datamaskinen og begynte å skrive- alle detaljane i historia vår, alt som var igjen i minnet.
Alle detaljar, alle val, alle konsekvensar som var at i minnet... Det er lett å skjønne at serien har vorte ein så stor suksess. Det er dramatikk, temperament og konflikter. Psykologi, sosiologi og historie- alt pakka inn i pur realisme og eit rikt variert språk, fritt for sentimentalitet og klisjéar.
Nå kan ein fort tru at det er med ei kjensle av tap, eg har avslutta Napilo-kvartetten, men høyr! Høyr!! Til våren kjem det ut ei ny Ferrante-bok på Samlaget! Eller, den er ikkje ny, den vart skriven før bøkene om Lila og Lenu, men for oss er den jo ny- og som vi gler oss! Sjå berre kva informasjonssjefen i Samlaget, Karin Helgø sa i eit intevju med BOK365 i sommar:
Hvilken er den beste boka du har lest i år?
– Det er nok Ferrantes The Days of Abondonment. Ein roman Ferrante skreiv før Napoli-kvartetten og som Samlaget gir ut til våren med tittelen Svikne dagar. Det handlar om ei kvinne, Olga, med to barn som vert forlaten av ektemannen for ei yngre kvinne. Ferrante skildrar så Olgas veg ned; nådelaust, rått og tett på. Ein kjenner igjen den nærmast fysiske leseopplevinga frå Napoli-kvartetten, berre at her er grepet endå tettare og meir komprimert. Ferrante viker ikkje unna ubehaget, men graver og borar, og held lesaren i grepet. Imponerande, regelrett.
