På grensen til lang bokhyllelesing

Jeg er nok av de som trives ekstra godt i hjemlige trakter. Samtidig synes jeg jo det er spennende å lese om andre folk og land, fremmede kulturer og selvfølgelig historie. Når jeg i tillegg minner meg selv på at det eneste leseforsettet jeg tok med meg inn i 2018 var at jeg skulle prøve å lese bøker fra så mange land som mulig, var Helga Erika Fatlands Grensen. En reise rundt Russland gjennom Nord-Korea, Kina, Mongolia, Kasakhstan, Aserbajdsjan, Georgia, Ukraina, Hviterussland, Litauen, Polen, Latvia, Estland, Finland og Norge, samt Nordøstpassasjen et innlysende valg. Men... Det er bestandig noe skremmende ved disse mursteinene. Trykt utgave av Grensen, er på 623 sider og den veier hele 960 gram- nesten en hel kilo! S K R E M M E N D E... Nu vel... Skal man la seg skremme av bagateller som vekt og omfang? Det korrekte er selvfølgelig å svare "nei", men det ærlige svaret er likevel "ja". En bølge av positive omtaler både hos bloggere og de proffe anmelderne hjalp heller ikke mer enn at jeg sa til meg selv at den skal jeg lese- en gang.... Skrekken er at boka ikke skal svare til forventningene og at man ikke skal klare å legge den fra seg, men fortsette og fortsette i tilfelle den etterhvert skal bli så bra som "Alle Andre" mener. Argumentene for å ta fatt fikk ikke gjennomslag før boka plutselig og temmelig uventa ble tilgjengelig som lydbok! Til alt overmål er det ingen ringere enn forfatteren selv som leser- Ooo Store Lykke! Der 623 sider virker uoverkommelig, er 20 timer og 28 minutter spilletid sånn omtrent akkurat passe ;o)
Som ofte ellers har jeg hatt papirboka som støtte og oppslagsverk mens jeg har hørt, for det er ikke til å komme bort fra; velger man lydboka kan det være fort gjert å miste tråden hvis man ikke sitter ett opp og ned og konsentrerer seg, men hører samtidig som man gjør noe annet- som å vaske bil, gå fjelltur, plukke bær, slynge honning e.l. Av og til gå mer enn 50% av konsentrasjonen en annen retning, og da er det greit å kunne repetere litt.
Ettersom boka kom på kortlista for Bokbloggerprisen og det var samlesing i juni, tipper jeg de fleste som er innom her på bloggen har god kjennskap til hva den handler om, forfatterens lange reise innom alle landene som grenser til Russland, så det bryr jeg meg ikke så veldig mye om å gjenta. Jeg nøyer meg med å skrive bittelitt om det som overrasket meg mest og det som gjorde sterkest inntrykk. Som for eksempel at den til tross for at det er 960 gram/ over tjue timer pur informasjon også har stor undeholdningsverdi. Det er antakelig det at forfatteren selv leser som gjør at jeg fanger opp humor og vittigheter som ellers ville gått meg hus forbi. Veldig interessant, men kanskje ikke så overraskende å høre om om opplevelsene i Nord-Korea. Mer uvitende var jeg vel strengt tatt om alle de andre naboene- jo lenger øst, jo mer kunnskapsløs var jeg, og jeg innser selvfølgelig at det ikke er nok å høre éi bok for å plugge igjen kunnskapshullene, men det er i det minste en start. Opptil flere ganger får vi høre om svenskenes Karl 12. en forsiktig og mildt sagt offensiv og handlekraftig konge uten spesielt velutvikla sans for konsekvesutredninger! Grunnen til at jeg nevner ham, er at jeg har lest ei anna bok som også handler om ham i sommer, men det blir for vidløftig å ta det som en digresjon her, det får komme i et eget innlegg! Poenget var bare at jeg fram til i sommer ikke ante at på begynnelsen av 1700-tallet var det Sverige som var den virkelige stormakta i Nord-Europa, og at karoliner-hæren med god grunn var fryktet for den hensynsløse framferda si- kontrasten kunne neppe vært større til dagens fredlige Sverige..

**********************

Der forsvant strømmen, og med den det mobile bredbåndet. Strømmen kom igjen med det samme, det gjorde ikke nettet. Fredagen gikk, lørdagen kom- og gikk, og i dag er det søndag, nettet er på nett igjen, men nå har jeg selvfølgelig mista inspirasjonen til  å skrive. Da får det bli slik. Jeg konkluderer med at boka var overraskende artig og lettfordøyelig, og jeg holder døra åpen for å lese flere av Fatland bøker. Tommel opp og jeg slutter meg definitivt til alle dem som anbefaler boka!

Ikke helt den russiske grensa, men varden markerer grensa mellom Ringebu og Stor-Elvdal dvs Oppland og Hedmark. Mårrastur med hunder og Helga til Gravskardhøgda, tåka letna før rett før vi nådde toppen, og før vi var tilbake ved bilen var det solskinn.

Grensen av Helga Fatland

Kagge, 2017/ CappelenDamm (lydbok) 2018

Lest av forfatteren 

Bokhyllebok/ Storytel

 

Barndomshjemmet av Lisa Jewell

Det er Verdens Bokdag enda en liten time, og jeg har satt meg fore å skrive en aldri så liten bokomtale før datoen blir historie. Lista må med andre ord legges lavt, men det kan kanskje passe bra- jeg trur nemlig forfatter/ forlag også la lista litt ned før de sa seg fornøyd med denne.

Boka handler om familien Bird, med mor, far og fire søsken, to søstre og et par tvilling-gutter. Til og begynne med er alt fryd og gammen, en eksentrisk, sprudlende mor i fargerike, flagrende gevanter. En stillfaren far man kan få inntrykk av har vent seg til et liv i skyggen, litt som en ryddegutt, kanskje? Barna kommer etter hvert i opposisjon mot foreldrene, om enn i ulik grad og med forskjellig uttrykk. Som lyn fra blå himmel skjer det en katastrofe som de ikke klarer å snakke om, og til slutt rives hele den tidligere så vellykkede familien i fillebiter. Som tida går, blir ikke ting enklere, tida leger ingen sår, den lager heller nye- og det går betennelse i de gamle. Til mora dør (en tragisk død), huset må ryddes, begravelse ordnes- og søskenene treffes igjen.
Karaktekortet sier sitt, men jeg kan gjerne utdype litt- jeg rekker det! Familierelasjoner er alltid et aktuelt tema, og det er lett å se for seg at dette faktisk kunne skjedd. (Ofte er det mye mindre som skal til denn det som skjer her, før familier splittes...) Likevel: her blir forholdene litt for forutsigbare. Det eneste som gjør at spenninga holdes oppe på et visst nivå, er at man lurer på hva katastrofen består i, og når det er avslørt, vil man vite hvorfor det skjedde. Med få unntak er resten av de viktige vendingene ganske lett å gjette seg fram til. Pluss for et fargerikt og variert persongalleri. Riktignok synes jeg ikke alle karakterene er like gode- et par av dem er for endimensjonale, men det gjelder heldigvis ikke dem som har de viktigeste rollene, så da er det til å leve med. Miljøskildringene er gode- omgivelsene gir etter hvert visse assosiasjoner til "Harpiks" av Ane Riel, hvis du har lest den? Språket er litt knotete, antakelig ei blanding av litt dårlig oversettelse og dårlig utgangspunkt. I ei knakande god bok hadde jeg nok ikke hengt meg opp i det, men når handlinga også halter litt, blir annet smårusk også iriterende. (Som forskjellen på grus i skoa en finværsdag med humøret på topp, og grus i skoa en dag man har stått opp med feil fot først, fått fartsbot, kommet for sent på jobb, tygd i stykker ei tann, mista mobilen osv.) For meg ble slutten både for enkel og for lykkelig (da har jeg antakelig gitt for mye hint til at noen blir nysgjerrige nok til å ville lese den selv, men det får gå- det er uansett ei bok man lever godt uten å ha lest...). Jeg har sett mange nok dårlige familieforhold til at jeg VET at så enkelt er det ikke! 

Boka kjøpte jeg på salg for snart to år sida så det var på tide at den ble lest. Ettersom jeg kjøpte boka er det rimelig å tru at jeg hadde visse forventninger, som -skal man dømme etter hvor lenge den ble hyllevarmer- ganske raskt utvikla seg til skepsis... Vel; nå er jeg fornøyd med at den er lest og kan ryddes vekk! Boka er mitt bidrag til månedens bokhyllelesing hos Hedda med boktankene. Tema for april er "ei bok som tar utgangspunkt i en familie", så da er det bare å granske hyllene for bøker som er filmatisert som er tema i mai. Foreløpig har jeg ingen opplagte kandidater, men det er vel ikke utenkelig at det kan dukke opp noe!

Kort og godt

Tida flyr, sola sin, fugla syng og det er mer enn nok å henge fingra i. Skiturer som må gås, bøker som skal leses, vegger males, klær vaskes, hunder luftes og koses med... Det er mye det ikke blir tid til, å skrive om alle disse bøkene er en av de tingene det er lett å nedprioritere. Igjen og igjen. Det får bli et aldri så lite samleinnlegg igjen. Korte oppsummeringer og linkinger til bloggere som har lagt arbeid og sjel i å skrive velbegrunna og grundig. I håp om at skrivelysta snart kommer ut av vinterdvalen- det er jo så mye annet rart som tiner fram nå, så hvorfor ikke!?

 "Folk jeg husker" av Joakim Kjørsvik. (Kolon, 2017)
Inspirasjon: Ellikken sin entusiastiske omtale.
Beathe og Kvardagsbiblioteket har også skrevet om boka.
Ebokbib.

Gjennom korte og lengre novellelignende beskrivelser og minnebilder får man etterhvert god kjennskap til forfatterens (?) oppvekst, ungdomstid. Jeg husker Eva... Jeg husker Knut... Han forteller hvordan han husker den ene og den andre bipersonen som har kommet og gått i livet hans, noen husks på tross av at det egentlig ikke var noe minneverdig med dem, andre huskes kanskje fordi de hadde skjellsettende opplvelser sammen. Spørsmålet er selvfølgelig om disse bipersonene husker det samme? Og hvordan vil en selv bli husket? I det store og hele er vi bipersoner for alle andre enn oss selv, og kanskje våre aller nærmeste... Folk flest setter jo ikke varige spor etter seg...
Boka er fornøyelig morsom, original og så kort at det er beundringsverdig lett å skvise den inn mellom alt det andre man har planlagt å lese. Terningkast 5!

 "Vennskapets pris" av Kjell Askildsen (Oktober, 2015)
Inspirasjon: Heddas Bokhyllelesing i mars
Tine, Marianne, Beathe og Anita har lest og skrevet om boka og inntrykket mitt er at de mest av alt er enige med seg selv og hverandre om at de ikke er sikre på hvor bra denne novellesamlinga er, men likevel er fornøyd med å ha lest den. Helt sikkert er det at det var en overraskelse da den kom ut, nitten år etter at hans forrige utgivelse. Dette var mitt første møte med forfatteren, men han er jo kjent som en av Norges beste, dermed var forventningene så absolutt til stede da jeg begynte å lese. Man kan sikkert lese samlinga på ulike måter, men for meg handlet de tolv novellene om mennesker som har mistet kontakten, forsøker å opprettholde kontakten, passe inn, finne sin plass i fellesskapet. Det er melankolsk, kanskje litt dystert? Ikke kjempe-engasjerende, men med fint språk og enkelte sterke bilder. Jeg satt egentlig igjen med en fornemmelse av at det ble servert left overs. Rester kan være vel og bra det, og forklaringa kom bakerst, der forfatteren forklarer bakgrunnen for at novellene som ble skrevet i perioden mellom 1998 og 2004 til slutt ble samlet og utgitt, til tross for at han i utgangspunktet ikke var sikker på at det var bra nok. 
Mens man kan "jobbe seg inn i" en roman, har ikke noveller et omfang som gir rom for det. De må treffe med en gang, hvis ikke faller de lett til jorda med et hult dunk. Jeg konkluderer med at denne kasnkje passer bedre for mennesker som har andre livserfaringer enn det jeg har- uten at jeg dermed kan si hva jeg mangler av erfaring, eler hva disse andre, mer fornøyde leserne har med seg av bagasje.
(Boka vant jeg i en instagram-konkurranse) 

 "Jeg har ennå ikke sett verden" av Roskva Koritzinsky er ei novellesamling jeg har hatt lyst til å lese lenge. Ikke lenge etter at jeg i et annet blogginnlegg skrev fordelaktig om forfattere som har lest inn lydbøker, dukket denne opp på Lydbokfolagets sider, og etter forespørsel fikk jeg lydfil tilsendt fra forlaget. Og, ja... Hva annet kan jeg si enn at dette ble unntaket som bekrefter regenel..?! Jeg og Roskva fant ikke helt tonen, og det føles litt feil at jeg skal si at forfatteren ikke har formidla boka si rett, men for meg ble innlesinga altfor dvelende og med altfor mange og lange lesepauser. For å holde på interessen synes jeg lydbøker må ha et visst tempo- det er nesten slik at jeg raskere jo bedre. 
Uansett, forfatteren og boka har fått så mye positiv oppmerksomhet at jeg kunne ikke gi opp selv om jeg ikke ble fortrolig med innlesinga. Veien til ebokbib var kort, og der lå den leding og klar til nedlasting. Endelig kom jeg skikkelig i gang med lesinga, og andre forsøk ble en fin opplevelse. Tematisk har disse seks novellene en god del til felles med Askildsens "Vennskapets pris", i og med at de handler om mennesker som strever med å passe inn i felleskap og / eller forhold til andre. Forlaget skriver:

En ruskonsulent forelsker seg i klienten sin.
En ballettstudent slutter å møte opp til dansetimene.
En ung kvinne manipulerer elskerne sine.
Et nyfødt valpekull forsvinner sporløst fra et hus på landet.

«Jeg har ennå ikke sett verden» er en novellesamling om kjærlighet. Om mennesker som iherdig arbeider for lykken, friheten og skjønnheten samtidig som verdens katastrofer og mysterier langsomt rykker nærmere.

Jeg ble mye mer engasjert av disse novellene enn jeg ble av Askildsens- kanskje er gjenkjennelsesfaktoren høyere her? Kanskje en kvinnelig forfatter er bedre til å finne de rette knappene å trykke på for å treffe kvinnelige lesere? Kanskje det at novellene her er litt lengre gjør at de får tid til å bite seg mer fast? Og apropos bite seg fast: Jeg digger fiffigheter som at den siste novella biter den første i halen ;o) Jeg ser ikke bort fra at jeg kan finne på å høre forfatterens innlesing en gang, helt sikkert er det at jeg kommer til å lese mer av det hun har gitt ut- og antakelig følge med når hun kommer med noe nytt også!
Beathe og Ingunn har lest, likt og blogget grundig om samlinga- les gjerne det de skriver!

Den stumme gutten, av Parinoush Saniee

I første runde av Heddas Bokhyllelesing 2018, var målet å lese ei bok med gult omslag. Det har jeg gjort, og den korte omtalen lyder som følger:

Gult er ikke bestandig kult.

I rettferdighetens navn må jeg vel nesten skrive litt mer, for dette er ei bok som faktisk fikk mye positiv omtale og høye terningkast da den kom ut på norsk i 2013. Jeg har spurt meg selv om det rett og slett var feil tidspunkt for denne?

Forfatteren er fra Iran, og bokas handling er lagt til dette på nær sagt alle måter fremmedartede landet. Boka handler om Shahab, en liten gutt som ikke snakker. Foreldrene er velutdannende karrieremennesker og giftet seg av kjærlighet. Shahab hadde barnepike som snakket tyrkisk og ikke persisk da hun var alene med gutten, som dermed ble språkforvirra og dette gjorde at han utvikla selektiv mutisme - selvpålagt taushet. Til å begynne med tenkte alle at han bare var litt sent ute, men etterhvert ble de fleste (også Shahab selv) overbevist om at han var en idiot. Da Shahab får ei søster, slutter moren i jobben for å være hjemme med barna, faren tar på seg ekstra mye arbeid- antakelig mest for å slippe unna den mer og mer deprimerende og ydmykende situasjonen på hjemmebane. Det er her kilden til familiens problemer ligger: mora mistrives enormt som hjemmeværende, mens faren og hans side av familien er uhyre opptatt av ære, og det å bli belemret med en idiot av en sønn, er selvfølgelig ikke til å bære. Han avviser og ignorerer sønnen fullstendig, han slutter seg til hylekoret og håner kona som forsvarer og beskyter sønnen som best hun kan. DÅRLIG STEMNING!! Moras familie som bor på en helt annen kant av landet, er av en helt annen støpning, de ser Shahab som en flink og fin liten gutt, og spesielt mormor skal få stor betydning for ham ettersom hun ser hvor klok og oppvakt han egentlig er, og hun skjønner hva som kan ligge bak tausheten.

Hva er det så som gjør at denne tilsynelatende rørende historien ikke faller i smak hos meg? 

Jeg synes for det første språket er veldig enkelt og naivt. Det kan selvfølgelig forklares med at historien fortelles fra Shahabs ståsted, og små gutter (førskolealder) har vel et enkelt språk? For meg ble det etter hvert et irritasjonsmoment. 

For det andre synes jeg dialogene er fryktelig oppkonstruerte, men igjen: det er mulig de har denne omgangstonen i (enkelte kretser i) Iran, hva vet vel jeg om det? Lesing er i all hovedsak en personlig greie, og i hodet mitt spilles det av en Bollywood-film av enkleste sort. (Ja, jeg vet at Bollywood ikke er Iran...!) De slemme er bare slemme og de snille prøver så godt de kan å kjempe i mot de onde. Det blir forutsigbart og ganske kjedelig.

Heldigvis ble ikke leseopplevelsen bare begredelig. Nå har jeg ikke klart å få med meg om historien er rimelig nåtids eller lagt flere år tilbake i tid, men uansett var det interessant å se hvor opptatt man er/ var av familiebånd, ære, skam og sosialposisjonering. Kontrastene til Norge og norske forhold er som natt og dag- Jeg håper i det minste at vi har kommet lenger enn dette når det gjelder respekt, åpenhet og toleranse. 

********************

Utgitt av Font Forlag, 2013

Oversatt fra persisk av Nina Zandjani

Bokpremie i instagram-konkurranse før jul

Det har ikke blitt mindre snø sida sist..!