Illustrert utvalg

Igjen tyr jeg til samleinnlegg, og det er fortsatt både urettferdig og dårlig gjort- bøkene er virkelig anbefalingsverdige, og i en ideell verden skulle de absolutt fått hvert sitt dedikerte jubelskrift. I stedet blir det felles hurrarop, serpentiner og smellbonboner, i det minste blir de nevnt- det er ikke alle som blir det..!?
Denne gangen er det over hodet ingen fellesnevnere bortsett fra dette med illustrasjonene- også de er så ulike som man kan få dem.
Først ut er "Årets vakreste bok" fra i fjor, "Jegeren. En fortelling fra skogen" av Per Dybvig. Aldri har jeg studert ei bok så nøye uten å finne en ord som kan beskrive den. Antaelig er det lurest bare å kopiere forlagets presentasjon:

I Jegeren skildrer Per Dybvig et univers der identitetsforskyvning og fravær av sivilisasjon er påtakelig. Like påtakelig er nærværet av natur. Over mennesket og dyrene ruver fjellene, blomster står i flor. Mennesket og dyrene er verre stilt. Dyrene virker å ha mutert med både natur og menneske. Der horn tidligere stakk ut, kan det nå vokse trestammer. Harer går på to bein, kjederøykende med den ene labben, en pistol i den andre. For her er alle jegere, ikke bare mennesket. 
Jegeren trekker veksler på mange sjangre, som folkeeventyret og westernfortellingen. Kanskje kan den leses som en absurd fabel full av snubletråder.

Absurd er ordet. Surrealistisk. Marerittaktig. Den som har en overaktiv natthjerne vet hva jeg snakker om. Disse egenproduserte svart-hvitt filmene som sendes på den interne skjermen, der du halvt bevisstløs skjønner at du drømmer, men likevel ikke klarer å få en slutt på, som tvinger deg til å følge med videre, svett og med nervene på utsida. Slik er boka. Som de på biblioteket av en eller annen uforklarlig grunn hadde satt i hylla for barnebøker. Stakkars unger, sier nå jeg, men for voksne er den absolutt vel verdt et studium!

Björg Thorhallsdottir er kjent både som tegner/ illustratør og som foredragsholder. I høst har hun gitt ut ei "Insta-bok", det vil si bilder hun tidligere har lagt ut på instagram, i tillegg har hun skrevet litt om bakgrunnen for hvert enkelt bilde. Ofte har bildene blitt til som en oppmuntring eller bekreftelse til mennesker hun har møtt, venner, familie, seg selv- eller noen ganger mer tilfeldige tanker, idéer og møter. Illustrasjonene er fargesterke, litt naivistiske, og absolutt lett og like.
Mange andre bloggere har skrevet veldig rosene om boka, men selv er jeg litt mer lunken. Jeg har lest noe av det hun har gitt ut tidligere, og blant annet likte jeg boka fra 2015 veldig godt, den het "Veien til lykke" og har som dere sikkert skjønner mye av det samme budskapet. Kanskje det er akkurat det som gjør meg at jeg føler meg litt "snytt"? Det er veldig mye det samme, men jeg synes "Veien til lykke" var mer gjennomarbeidet, hadde mer substans og rett og slett var ei mye sterkere bok. Lesere som har latt seg begeistre av "Du er sterkere enn du tror" vil garantert finne mye visdom og varme i Lykke-boka hvis de vil ha mer av samme kaliber. Jeg er ikke overbevist om at "gamle lesere" vil bli like entusiastiske over årets nyhet. (Biblioteksbok)

Jenta som ville redde bøkene- den kunne jo vært om meg eller antakelig de fleste bokbloggerene og veldig mange andre som er glade i bøker! Teksten er av Klaus Hagerup, og når man vet at det er dyktige Lisa Aisato som har illustert, ja da vet man at prosjektet vil bli svært vellykket. Det er faktisk sånn at alt noen mennesker tar i, blir til gull. Helt sant!
Historien er enkel, men likevel snedig og spennende. Det handler om Anna som ikke gleder seg til å bli voksen, som er redd for å bli gammel, og gruer seg til tiårsdagen sin om ikke så altfor lenge. Hvis det er noe Anna elsker høyere enn noe annet, så er det bøker og biblioteket. Hun er ofte innom der etter skoletid, og ved et av disse besøkene blir hun klar over hva som skjer med bøker ingen leser eller låner; de blir rett og slett kasta- ødelagt- destruert! Det er jo skam og krise på en gang, og det MÅ man jo bare finne en løning på! Løsningen skal vise seg å være av det utspekulerte, finurlige slaget- og vi nok more både små og store bokelskere.
Jeg mener det er et viktig kjennetegn ved gode barnebøker at de også appellerer til voksne lesere. Noen vil kanskje hevde at da kan det bli for krevende for ungene, men det er noe med å finne balansen som gjør at hver enkelt vil finne noe som snakker spesielt til dem! Her er det noe for alle, og med tanke på at vi står foran årets shopping-høytid, er den vel verdt å notere seg for de som har mottakere "rett" aldersgruppe.

Ti år med tull skal man virkelig ikke kimse av! Årets bok fra Sigmund Falch, Då far såg ei fin ei frå Kenya,  er ei bra samling av godbiter fra tidligere utgivelser, i spedd noen ny bildetolkninger med klassikerpotensiale.
Et knippe humorister deler sine favoritt-Falcher og forfatteren forteller litt om prosessen fra utvelgelse av bilder til ferdig bok. Tørrvittig, skratt-morsom, fengende og intelligent humor, når boka i tillegg har med litt bakgrunnsstoff og anekdoter, blir det til ogmed interessant, og hadde det ikke vært for at det er rimelig sent for den slags, skulle jeg anbefalt den som farsdags-gave for dem som driv med den slags ;o)

Onkel Jørn og onkel Bjørn.

Då dei bikka åtti, byrja dei sjølve å rota med kven som var kven.

******************

Da jeg satte meg ned for å skrive ferdig dette innlegget, kom jeg på at det helt klart var på tide å bidra med en smakebit på søndag som Astrid Terese har overtatt ansvaret for. Det er lenge sida jeg bidro, men i kveld blir det altså servering!

Bildet over er fra årets Falch-bok. Bildet under er fra juleheftet 2014, og er selvfølgelig min personlige favoritt gjennom tidene- uten at det skulle være nødvendig å kommentere hvorfor... Det kan jo uansett være en grei påminnelse for de som går fra det ene julebordet til det andre ;o)

Berits nyttårsforsett.

For mye av det gode er heller ikke bra ;o)

Fabel-test og reklame!

Mange har nok allerede fått med seg at Lydbokforlaget har fått en abonnementstjeneste de kaller FABEL. Alle kan prøve tilbudet gratis i fire uker før de bestemmer seg for om de vil fortsette eller ikke.Vanlig pris er 169,- pr. måned, da kan du høre og laste ned nøyaktig så mye du vil- så lenge du har lagringskapasitet på mobilen, vel å merke ;o)

Jeg har allerede kjørt grundig testing, og er godt fornøyd! Mange av favorittbøkene mine er tilgjengelig, massevis av krim, underholdningsromaner, bestselgere, klassikere, bøker for barn og ungdom, dokumentarer, dyktige innlesere og kjente forfattere. I det hele tatt stor variasjon og bredde på alle bauer og kanter. I tillegg til det opplagte at det er billig og bra, er det en genial måte å endelig få lest hørt bøker som ikke er helt blodferske lenger. Trolig er det noen avtaler som gjør at bøkene er to år og eldre, dvs si kvalitetsbøker vi ikke klarer å prioritere lenger fordi det hele tida kommer så mye nytt som frister enda mer...
Cecilie Engers roman "Kammerpiken" kom ut i 2011 og handler om dronning Mauds kammerpike Hilda Cooper som kom fra England til Oslo i 1926. Som enkelte sikkert vet, døde Maud allerede i 1938, men Hilda ble faktisk værende på slottet i Oslo hele resten av sitt liv! En fascinerende beretning om små avgjørelser som viser seg å bli til store livsvalg, om å la seg lede av pliktfølelsen og å finne mening i arbeid. Om forsakelser og stille lykke. 
Forsiktig og fint lest av Gisken Armand
 

Nok en liten roman om de store tingene – om kjærlighet, tap og savn og rotløshet, om å leve i en tragedie og vokse opp i dødens skygger. "Og været skiftet og det ble sommer og så vider" av Pedro Carmona- Alvarez er heller ikke en nykommer, men den dukker stadig opp rundt omkring, i omtaler, anbefalinger og som referanse i omtale av andre bøker, og jeg har gang på gang vurdert om dette skulle bli neste bok ut. Først nå skjedde det altså, og det er lett å si seg enig i alt det fine som har blitt sagt og skrevet om intensitet og sterke følelser, engasjement, poetisk språk og fortellerglede. Boka ble blant annet tildelt P2-lytternes litteraturpris, og oppfølgeren "Bergen ungdomsteater" fra 2016 har også fått mye positiv omtale- noe som betyr at den har gått inn på lese-ønskelista mi ;o)

TIl slutt den vakreste av dem alle, "Kvinnen som kledte seg naken for sin elskede" av Jan Wiese.
Denne er så tvers igjennom fantastisk at jeg knapt tør skrive noe som helst om den.
En av Vatikanets bibliotekarer sitter fengslet for en forbrytelse han ikke kan huske å ha begått. Til tross for at Vatikanet nekter for at dokumentet han ber om i det hele tatt eksisterer, bestemmer han seg for å skrive en så detaljer gjengivelse han kan om beretning han kom over i det enorme arkivet. Det er denne middelaldermyten og hvordan dens magi fortsatt har en enorm påvirkningskraft, som gjør historien så uforglemmelig, øm, sterk og medrivende. Uhørt vakker skriver Lesehula. Det er akkurat det den er, uhørt vakker. Les omtalen, les boka- eller gå for lydbokutgava; Jan Grønli er en imponerende/ overraskende god innleser!
Boka er fra 1990, så den kan til alt overmål leses gratis og digitalt på Nasjonalbibliotekets nettsider
Boka åpner med at bibliotekaren presenterer seg og beskriver situasjonen han har havnet i

For ordens skyld: Små bloggere som meg får ikke betalt for å skrive omtaler eller anbefalinger. Jeg har benytta meg av et tilbud som er tilgjengelig for alle, et tilbud jeg synes er for godt til at andre ikke skal få med seg.
Mari har samlet inn flere smakebiter og anbefalinger på bloggen sin!

Smakebiter fra et uforglemmelig møte med Astrid, Agnes-Margrethe og Lisa

Fredag leste jeg- eller jeg leste og studerte- den nye Astrid Lindgren-biografien til Agnes-Margrethe Bjorvand og Lisa Aisato. Dette var ei bok jeg har venta på lenge, og som jeg hadde høye forventninger til. Gledelig nok oppfylte den alt jeg hadde av ønsker og vel så det. Jeg konkluderte akkurat som Dagbladet gjorde i går, lørdag: terningkast seks og årets absolutte julegavefavoritt til barn og voksne som er glad i bøker og vakre illustrasjoner!
(Det er mulig artikkelen i DB krever innlogging)
Jeg tar nok ikke munnen for full hvis jeg sier at alle som har vokst opp i vårt hjørne av verden kjenner Astrid Lindgren og hennes eventyrlige, magiske og til tider hjerteskjærende barnebøker. Jeg skyter nok heller ikke over mål hvis jeg påstår at veldig mange i Norge kjenner til Lisa Aisato og hennes fabelaktige illustrasjoner. Når det kommer til forfatteren Agnes-Margrethe Bjorvand, kan det nok hende flere er litt i villrede, men for de innvidde er hun en kjent Astrid Lindgren-entusiast, og har de siste årene oversatt flere bøker både om og av Astrid Lindgren i tilleg til at hun er universitetslektor og har skrevet mye forskjellig om barnelitteratur, også lærebøker om emnet.
Boka tar raskt og kronologisk for seg livet til den kjente forfatteren, og til tross for at dette er ei bok først og fremst skrevet for barn, har man ikke utelatt de litt mørkere sidene ved livet. Både at hun fikk et barn utenfor ekteskap og at barnet bodde i fostehjem de første årene, at ektemannen Sture var alkoholiker, samt emner som ensomhet og sorg er tatt med. Dette er gjort på en ærlig, men ikke utbroderende måte- akkurat slik at barn kan ta det innover seg uten at det blir for dominerende. Bakerst i boka er viktige årstall og hendelser, for eksempel når de ulike bøkene kom ut, fødsler og dødsfall, lista opp. Teksten er rik på detaljer og dermed lærerik også for voksne lesere- det skinner godt gjennom at Bjorvand er ei dame med stor kjærlighet til- og kunnskap om Astrid Lindgren både som person og forfatter!

Nydelige bilder og kloke ord

Illustrasjonene er et kapittel for seg. Vi er mange som er glad i Lisa Aisatos vakre tegninger og bilder, enten vi kjenner dem fra barnebøkene eller som illustrasjoner til Jesper Juuls spalte i Dagbladets helgemagasin. Hun er rett og slett en stor kunstner med en helt spesiell evne til å formidle hele spekteret av følelser og stemninger. Her har hun tatt utgangspunkt i gamle fotografier og de originale tegningene fra lindgrenbøkene, og satt sitt eget preg på de kjente skikkelsene. Flere steder er fantasifugurer og virkelige mennesker med på samme side, noe som er med på å understreke at Astrid ofte bygde karakterene og fortellingene sine på folk og opplevelser fra virkeligheta.

Lasse og Emil hjemme på Näs

Boka med sine 108 sider er utgitt av Cappelen Damm, og har du lyst til å smugkikke litt ekstra i boka, kan du gjøre det HER -det er selvfølgelig noe jeg oppfordrer dere til å gjøre, da blir dere garantert overbevist om hvor vidunderlig fin denne boka er. Dere kommer til å gi den bort i julegave til både små og store- og til dere selv ;o)
Har du tid og lyst til å sjekke andre smakebiter, er det som alltid på en søndag muligheter for det hos Flukten fra virkeligheten ;o)

Fuck verden- av Monika Steinholm. Smakebit og omtale

Måker, kråker, sjakk, natur og kjærlighet :o)

Kalde fakta:
-helt fersk ungdomsbok (målgruppe 14+)
-forfatteren er debutant
-boka er på 214 sider
-leseeksemplar overraskende mottatt fra Schibsted forlag.
-før jeg begynte å les, var jeg skeptisk til om dette var ei sånn derre kuul bok, men leste den likevel...

-boka handler om (seksten år gamle) Gunn som sammen med Chris (mora flytter fra bartebyen Trondheim til Tromsø etter at bestemora døde. Gunn var ikke av de populære i klassa hun kom fra, men har et håp om at flyttinga kan gi henne en sjanse til å endre på akkurat det. Det begynner bra; Karianne som er den mest omsverma jenta av alle på skola, er nysgjerrig på henne og synes hun er tøff. Men seriøst: hvor lenge kan man være spennende når man kjører en gammel traktor i stedet for scooter, og spiller kassetter med Jahn Teigen og DDE?? Det er ikke bestandig så mye som skal til før man faller i unåde, og det er ikke lett å holde seg inne med de rette når man ikke har oversikt over hvem som er hvem- og ikke minst: hvem som er sammen med hvem! For å gjøre livet enda mer komplisert, vet ikke Gunn hvem faren hennes er, Chris er umulig å forstå seg på, den ene slamkryperen holder på å ta livet av den andre, og mormor har blitt til ei skrikende måke med brukket vinge...

Varme anbefalinger:
Jeg begynte som nevnt ganske skeptisk, men nå som boka er lest, må jeg si meg enig med Jon Ewo som er sitert på framsida:

Ei innmari bra bok! Tøff og øm på samme tid.

Forfatteren har på mesterlig vis klart å formidle hvor usikker man kan være og hvor vanskelig det kan være å finne seg til rette i et nytt miljø, på et nytt sted. Forholdet mellom Gunn og moren er varmt og nært beskrevet, selv om Gunn kanskje ikke bestandig føler at det er de to ordene som beskriver forholdet deres best. Savnet hun føler etter bestemora og måten hun takler det på, er også fint fortalt. Pesrongalleriet og samspillet mellom de ulike aktørene er med andre ord truverdig. Språket er friskt, flyter lett og fint, men hvorvidt det gjenspeiler "ungdomsspråket" riktig, har jeg ingen anelse om, all den tid jeg ikke kan påberope meg å være i målgruppa. Humor, originale detaljer og en gjennomført varm, rørende og spennende hstorie, gjør at jeg gir boka -og forfatteren!- tommel opp og spår at dette kan bli ei populær bok.
Ettersom jeg ikke er i målgruppa, synes jeg det kunne vært interessant å finne ut hva dommen fra en fjortenåring ville blitt, så jeg sender boka videre til E. som faktisk både er i målgruppa OG glad i å lese! Oppdatering kommer så snart hun har gitt tilbakemelding ;o)

Forresten: Hvert kapittel begynner med et kort blogginnlegg fra mystiske, anonyme Kong Salkin- en av de mange finurlige detaljene jeg likte aller best ved boka! Sjekk linken!!!

Når alt er fint,

kan det bare gå dårligere.

Når helvete bryter løs,

kan det fortsatt bli verre.

Lagt inn av Kong Salkin

En annen link dere kan sjekke, er denne- Mari har samla inn ymse smakebiter denne søndagen også!

Hopp da, så blir vi kvitt deg!

Av Tanja Wibe-Lund

Aschehoug Forlag, 2015
218 sider
Leseeksemplar fra forlaget

Denne gangen kommer jeg med konklusjonen aller først. Dette er ikke en litterær perle, men den er dessverre sørgelig aktuell og kommer sannsynligvis alltid til å ære det, så les den likevel.
Om man ikke har blitt mobbet selv, så har nok de aller fleste hatt mobbing nært innpå seg. Alle kjenner både mobbere og mobbeofre. Alle har sett. Alle har hørt. Altfor få griper inn. Altfor få vil (inn-)sjå at ungen deres mobber- eller mobbes, begge deler er på hver sin måte forbundet med skam, skyld, sinne og sorg.
I boka fortelles først og fremst historien til Tine-Mari Lyngbø Mjåtveit som ble mobbet oppgjennom hele oppveksten, uten at noen voksne tok henne på alvor og grep inn i situasjonen. Både Tine- Mari selv, familien hennes, lærere, mobberne og andre som ble mobbet får komme til orde og forteller hvordan de opplevde mobbinga. Det er ineressant å lese hvordan de har opplevd de samme episodene, men har hatt helt ulik oppfatning av alvoret. "Jeg følte meg aldri trygg" står i sterk kontrast til "Det var jo ikke alvorlig ment!".
Det som forundrer meg etter utallige festtaler og kampanjer, er at de voksne, i 2015, fortsatt blinder igjen øynene og ikke vil sjå! Dette gjelder både foreldre og lærere. Det betyr selvfølgelig ikke at de synes mobbing er greit, jeg trur rett og slett de er redde for å stikke seg fram- da stiller man seg jo lagelig til for hogg selv? Det forundrer meg at man setter i gang antimobbekampanjer på ungdomskoler- da er det jo altfor sent og toget har gått, liv er allerede ødelagt. Jeg trur man må begynne mye før: ikke på barneskola, men i barnehagen- eller første dag i barnehagen! Mobbing må få konsekvenser for den som mobber. Selv om vi vet at mobbere ofte (alltid?) også har problemer, kan ikke det legitimere det faktum at de kan ødelegge andre mennesker langt inn i voksenlivet- mange preges faktisk hele livet.
En annen ting som forundrer meg, er hvordan voksne tyr til mobbing enten for å styrke sin egen posisjon og/ eller svekke andres. Når barn/ ungdom mobber, kan det til en viss grad forklares med at de selv er usikre osv, men hos voksne holder ikke denne unnskyldninga- de bør vite bedre enn å tråkke på andre for å styrke selvbildet sitt. Og hvordan i alle dager skal man ha forhåpninger om at unger skal være snille mot hverandre, når de overalt ser voksne oppføre seg som troll og drittsekker?? Media flommer nærmest over av historier som kan relateres til mobbing, selv om man ofte bruker andre ord. Et ferskt eksempel i den sammenhengen, er alle twitter-betrolelsene merket #jegharopplevd. Tusenvis av kvinner har fortalt om situasjoner der de har blitt trakassert, utsatt for overgep, følt seg tråkka på osv- av menn. Mange har fortalt om de grusomste opplevelsene de har hatt i livet, ting som har forandra dem for alltid. Det har de gjort for å sette søkelys på hvordan menn bevisst eller ubevisst har brukt fysisk eller psykisk makt mot kvinner. Tommel opp! Klapp på skuldra! Stå på! Da kan man ikke bli annet enn trist og skuffet over menn som forsøker å latterliggjøre disse meldingene. Disse kvinnene. Det er ikke annet enn ussel, ussel mobbing! Voksne mennesker, som kanskje aller helst burde rett til bake til barnehagen, til første dag i barnehagen. Lære seg folkeskikk og respekt før de får gå videre i livet.
Til slutt- og igjen: Som voksen bør man føle seg forplikta til å si fra når man er vitne til mobbing, både i det virkelige livet og i den uhåndgripelige internett-verden. Det er ikke akseptabelt å mobbe, men det er nesten like uakseptabelt å snu seg vekk uten å prøve å gjøre noe.

Hvis noen skulle lure, så finnes det en definisjon av hva mobbing er, den finnes på side 45 i boka:

-Mobbing er når en person gjentatte ganger over en viss tid blir utsatt for vonde og ubehagelige handlinger fra en eller flere personer og har vanskelig for å forsvare seg.

Det er noe å tenke på.


Mari har flere smakebiter, sikkert mest for fornøyelses skyld, men kanskje noe til ettertanke også!

Biene, av Laline Paull

En sjelden gang i blant kan man føle at man har funnet Boka. Den med stor B, og det er definitivt ikke Bibelen det er snakk om, sjøl om jeg lett kan sjå for meg at akkurat den her, i visse kretser, kan få en opphøyet om enn ikke religiøs status.

"Biene" er forfatterens debutroman, men hun har tidligere skrevet for både tv og teater.
Dette er noe så enestående som en roman hvor handlinga er lagt til en bikube, med bier som aktører. Hovedpersonen er Flora717, som klekkes ut som arbeider, mer presist renholdsarbeider. Floraene er laveste kaste, med det dårligste selvbilde. De er klumsete og uten språk, de utfører pliktene sine og forsøker ellers så godt de kan å være usynlige. Det passer Flora 717 ytterst dårlig. Hun utmerker seg, ikke bare ved at hun er større og mørkere enn de andre, i tillegg tenker hun fritt og har evnen til å snakke tydelig. Dessuten er hun sterk og modig, noe som etterhvert gir henne sjansen til å møte Hellige Mor, dronninga i kuben. Derfra går det slag i slag. Flora blir kjent med forskjellige "avdelinger" i kuben, yngelrommene, samlerne, dronene, fyrstinnene, fruktbarhetspolitiet osv. Hun ender til slutt opp som en av de dyktigste samlerne, beundret av sine egne, fryktet og avskydd av de andre kastene, ettersom det er uhørt at ei bie skal forlate den arbeidsoppgava hun er klekt til. Flora bryter de fleste reglene, men sida hun har dronningas velsignelse, er det få som tør å konfrontere henne direkte. Ikke før det oppdages larver fra egg som dronninga ikke har lagt- det er nemlig ett fullstendig ukrenkelig forbud: det er bare dronninga som får legge egg.

Bikube bak til venstre i blomsterenga

Dette er en fantastisk historie! Det er bloddryppende og grotesk, fornøyelig, morsomt og lærerikt. Hvis man prøver å menneskeliggjøre historien noe som er ganske vanlig når det gjelder romaner med dyr som aktører, blir den i tillegg et bilde på et totalitært samfunn, på diskriminering, terror, frykt, underkastelse og ikke minst viser den hvilken kraft det er i det å stå på for drømmene og lengslene sine.

Produksjon av dronninger for å kunne lage flere kuber.

Men altså... Jeg velger å lese den som et eventyr, en fantasy historie. Vi har hatt bikuber i hagen i tre-fire år nå, og føler meg dermed bortimot kompetent til å vurdere hendelsenen som bekrives, og det Flora utsettes for. Jeg har ikke funnet noe som helst å trekke for! Vi følger livet i kuben over et år, og det er ikke et godt år. Det er altfor mye dårlig vær til at samlerne får fyllt opp lagrene for vinteren, biene blir rastløse og hissige, de utsettes for angrep fra mus og veps, sykdom rammer kuben etter at samlerne har forvillet seg inn i en nysprøyta åker, yngelråte sprer seg og dronnanga viser seg å være gammel og svak. Alt dette er livaktig og troverdig beskrevet ut fra bienes synsvinkel, og ikke minst har forfatteren på en fabelaktig måte klart å vise hvordan dronene til slutt får som fortjent! Birøktere vil nok aldri slutte å forundres over at kuben holder liv i dronene slik de gjør. Det er nemlig slik at alle arbeiderne i kuben (10 000-50 000 stk) er hunner, mens dronene- hannene- (som er resultat av at dronninga har lagt ubefrukta egg!) kun har ei eneste oppgave: å befrukte dronninga, hvilket skjer kun en gang i dronningas liv. Ellers er de bare til bryderi: de er store og krever mat og stell, og arbeidsbiene trakterer dem på alle tenkelige måter, helt til sensommern når mattilgangen begynner å avta. Da setter det store droneslaget inn! De kverker hver eneste drone og kaster dem fra seg utenfor kuben! To indre og vekk med dem.
Jeg tenkte jeg skulle gi dere en smakebit fra droneslaget, men det var faktisk vanskelig å finne noe som ikke var for grotesk, så her er litt fra slutten av slaget (s 230), da den verste blodtørsten har gitt seg:

Fargemerking av dronning for senere å vite alderen.

Flora og søstrene hennes slepte drone etter drone ut i korridoren, og kuben var full av skrik og bønner og den tunge, intense lukten av blod. Hver eneste søster tok aktivt del, og hver eneste drone flyktet for livet i retning av landingsbrettet. Hanner som falt ble halt sprellende ut i det skarpe solskinnet, og derfra ble de ekspedert, ned i gresset der Myriandene krøp og spiste dem levende, eller slengt ut i luften der de en gang var herskere, men nå fløy døden i møte på blodige, forrevne vinger.


Mye positivt har blitt sagt og skrevet om denne. Først og fremst og til slutt vil jeg understreke at dette absolutt fortjener et bredt publikum! Du trenger verken å like honning eller ha greie på birøkt, selv om det kanskje kan sette en ekstra spiss på leseopplevelsen. I tillegg vil jeg framheve originaliteten, det flotte og varierte språket (tommel opp for skikkelig bra oversettelse!) og underholdningsverdien, og jeg anbefaler boka varmt og hjertlig ☺

Biene

Av Laline Paull

Oktober Forlag, 2015

372 sider

Oversatt av Merete Alfsen

Takk til Oktober som velvillig sendte meg leseeksemplar ;o)

Søndag er smakebitdag! Besøk Mari for flere fristelser!

Les mer om bier og birøkt her

HARPESANG, av Levi Henriksen

321 sider
Gyldendal/ Lydbokforlaget, 2014
e-bok lånt på biblioteket.

Musikkprodusenten Jim Gystad vet innerst inne at han ikke har noe framtid i musikkbransjen. Det er lenge sida han var ansvarlig for noe i nærheten av suksess, og han har mistet trua på at det fortsatt finnes noe som er verdt å satse på.
Sterkt prega av bakrus rekker han akkurat barnedåpen hvor han skal være fadder- og der, på en kirkebenk i Vinger Kirke tennes en gnist da han hører himmelsk sang lenger bak i kirka. De Syngende Søsken Thorsen slutta å opptre for flerfoldige tiår sida, men de møter fortsatt opp i en og annen gudstjeneste. Jim setter seg fore å få Maria, Tamar og Timoteus tilbake på scenen, noe som fører ham ut på et mildt sagt omfattende prosjekt! Sinte bikkjer, griske arvinger, mistenksomme pensjonister, rykter, bedehus, misforståelser, stahet, familiehemmeligheter, tapt kjærlighet, gamle biler- og flytting av et helt hus!

Henriksen er en mester i å skape personligheter, originale miljøer og rørende, engasjerende historier. Med humor og underfundigheter klarer han enda til, på forunderlig vis, å få en innbitt ateist til å føle varme for bedehusene- eller i det minste for menneskene der. Gjennom små betroelser og forsiktige utspørringer, avdekkes søsknenes forhistorie litt etter litt, og fra å bli møtt med skepsis og forakt, vinner Jim respekt og tillit, og et varmt og dypt vennskap utvikles.

En smakebit og et av favorittsitatene mine, der Tamar forteller om sitt livs kjærlighet, gir et lite inntrykk av hva dere har i vente:

-Kanskje det var det at vi ikke forsto hverandre så godt som gjorde at vi forsto hverandre bedre, fortsatte hun, og da hun så at jeg måtte tenke over det hun hadde sagt, nikket hun for liksom å understeke at jeg hadde hørt riktig.

Jeg elsker Skogli, Baklengselva og historiene som utspiller seg der. Heldigvis har jeg ikke lest alle Henriksens bøker enda, og hvis det fortsatt er noen som ikke har lest noe som helst, vil jeg varmt anbefale denne som en introduksjon til forfatterskapet. Boka sies å være litt lysere enn det han har skrevet tidligere, og det er ikke bare jeg som er entusiastisk, bare sjå her:


Klikk på terningrekka for å lese mer om boka eller finne flere sitater! Hvis du derimot vil lese smakebiter fra andre bøker, kan du besøke Mari og Flukten fra virkeligheten som hver søndag har buffë med litterære smakebiter!

En smakebit av Det frosten tok

Kari Nygaard har nylig kommet ut med sin andre roman, og denne gangen er handlinga lagt til Nord-Østerdalen. Jeg liker at hun fortsatt har lokal forankring i det hun skriver- i den første boka "Reisen til Bella Coola", skrev hun om et ungt par fra Tynset som emigrerte til Amerika.
Denne gangen er det enda mer dramatikk, og historien bygger på faktiske hendelser: i 1811 var det nok et uår, og både fastboende bønder og samer slet med å brødfø familien og budskapen. Bøndene mente at samene urettmessig lot reinsdyra beite i områder hvor de selv hadde beiteretten, og en dag i august samlet femti bønder seg. De truet samene med våpen, og klarte å jage med seg en flokk på nesten firehundre reinsdyr som de slakta ned. Dette var en enorm tragedie for samene- og det er hevdet at til tross for at bøndene etter en langvarig og treg rettsak ble dømt til å betale samene en klekkelig erstatning, var det i realiteten etniskutrensking som ble gjennomført. Samene hadde ingen forutsetning til å forvalte erstatningen de ble tilkjent, etterhvert ble de omstreifende tiggere og havna på fattigkassa.
Boka til Nygaard handler om to kvinner, en fra hver side av konflikten. De har begge mistet mannen sin  og venter barn. På tvers av motsetningene finner de sammen, og blir etterhvert livsviktige for hverandre.
Virker dette som litt i meste laget synes dere? Det gjør kanskje det, men jeg begynte på boka i går, og jeg gleder meg til å lese videre, for dette kommer til å bli både dramatisk og engasjerende!

Smakebiten er helt fra begynnelsen, frosten kom overraskende, og har lagt kornet dødt... Hvis du blir frista til å lese mer, kan du klikke på framsidebildet over her, så kan du lese et lengre utdrag ;o)

Selv om sola var kommet op på himmelen i øst, klarte den ikke å smelte frosten som lå på bakken. Lea lå på kne i åkeren på nedsiden av gården. Dagen før hadde de gylne byggaksene stått siklemyke og struttende. Nå hang de med hodet, som om de var på vei til galgen. Hun tok en flik av det rutete forkleet og gned tårene vekk. Så reiste hun seg.

Mari har flere smakebiter, som alltid på en søndag, og har du lyst har du lov, både til å forsyne deg og til å by på egne smakebiter! Velbekomme og nyt dagen ;o)

Operasjon sjølvdisiplin, av Agnes Ravatn

Samlaget, 2014
108 små sider
Biblioteksbok

Jeg tviler på om det i det hele tatt er noen som ikke har hørt om Agnes Ravatn, og jeg tviler like mye på at det er noen som leser bokblogger som ikke har fått med seg minst et par omtaler av denne sjølhjelpsboka.
Jeg leste den med ei litt resignert innstilling, jaja... jeg får vel lese den, om enn bare for å få en bekreftelse på at den er oppskrytt og på langt nær så morsom som "alle" skal ha det til.
Jeg er nemlig den ene leseren som ikke hadde sansen for fjorårets "Fugletribunalet", og som syntes "Folkelesnad" var fornøyelig, men med fordel kunne avslutta litt før- det ble etterhvert for forutsigbart.

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har henvist til at fordommene mine har vist seg å være totalt ubegrunna, men jeg begynner å bli redd for at det kan bli heftende ved meg som en dårlig personlig egenskap. Jeg håper det er formildende at jeg hver gang det skjer legger meg langflat og innrømmer at jeg tok feil!? Nå ligger jeg nemlig her i støvet igjen, og har hatt noen fornøyelige timer med intensivkurs i sjøldisiplin.

Korte kapitler med konkrete råd og eksempler på hva  vi kan og bør gjøre for å få enklere hverdager, mer fritid, berde samvittighet og på toppen av det hele nå våre overornda langsiktige mål. Intet mindre! Og det fra en person som beskriver seg sjøl som en av de verste av alle når det kommer til "skal bare". Apropos: Albert Åberg var en kjent figur fra oppveksten til mange av oss, og det kan hende at det var han som påførte oss prokrastinerings-syndromet allerede da..
Ravatn er utpekt til sarkasmedronninga innen norsk litteratur, og her er hun i så måte i sitt ess. Hun langer ut slag og spark, og er ikke redd for at slagene skal treffe henne selv. Hun skriver morsomt og engasjerende på nynorsk, og har et rikt, blomstrende og fargerikt språk, med lattervekkende sammenligninger og aforismer.
Hun henviser til et arsenal av sjølhjelpslitteratur og vitenskaplige avhandlinger, og med det understreker hun bokas / kursets "faglige gyldighet". Alt hun skriver virker både selvfølgelig og overbevisende. Vi vet jo på en måte alt dette, vi mangler bare sjøldisiplin til å følge alle disse gode rådene...

Boka kan nok anbefales til de fleste, da jeg ikke kan se for meg at det er noen som faktisk har en sjøldisiplin uten et visst forbedringspotensiale, men jeg vil nok si at det er de av oss som har lest noen sjølhjelpsbøker på forhånd som vil ha størst humoristisk utbytte av å lese den ;o)
På side 94 er prokrastinering (hangen til å utsette ting) stadig et problem, og hun leter fortsatt etter løsningene:

Eg gjorde eit nytt forsøk: sette i verk ei intens jakt etter bøker som fungerte. Men det var berre dei same gamle skrullegreiene om at prokrastinering var eit resultat av mi dårlege sjølvkjensle. Men i himmelens namn, då, ropte eg tilbake, eg har då ikkje dårleg sjølvkjensle, berre dårlege vanar, elendig impilskontroll og generell manglande viljestyrke!

*************************************************************************************

Ettersom det er søndag i dag, er vi som fortstt sliter med å rive oss løs fra disse teknologiske duppedingsene som ikke gjør noe godt, bare lokker oss inn i WWW´s evige fortapelse, så heldige/ uheldige at vi kan klikke videre i Flukten fra virkeligheten, dvs inn til Mari, for å la oss friste til å lese enda flere smakebiter, kaste bort enda mere tid, få enda litt dårligere samvittighet, og ikke minst få enda en grunn til å ville forbedre sjøldisiplinene vår.

Ha en fortreffelig aften!!

Imponerende om Edward Niemas liv og levnet

Eksempel på perfekt cover!!

Frydefull, renhekla leseglede.
Jeg trenge egentlig ikke flere ord for å beskrive opplevelsen jeg har hatt med debutromanen til Eivind Larssen. Jeg koster på meg litt flere for at dere skal få en viss anelse om hva entusiasmen skyldes. Jeg er nemlig overbevist om at alle kommer til å savne Edward Niema! Når siste side i ei bok er lest, er det jo som oftest slutt på bekjentskapet. Eller: noen bøker tar man jo med seg, men bekjentskapet, vennskapet og samværet slutter, enten man vil eller ei. Alt har sin levetid...

Handlinga er lagt til Warszawa i Polen. Hovedpersonen er den godt voksne Edward Niema som hele livet har holdt seg på den sikre sida, aldri tatt noen store sjanser, aldri utfordret, aldri strekt grenser. Traust. Kjedlig. A4. Foradringa kommer den dagen Edward må slutte i jobben i forsikringsbransjen, og kona forteller ham at hun er alvorlig syk og kommer til å dø om ikke lenge. Døden kommer tidligere og mer brutalt enn de hadde forestilt seg, og til sin store forbauselse oppdager Edward at alt er ordnet til begravelsen. Det eneste han trenger, er å velge hva slags musikk som skal spilles under seremonien.
Etterhvert viser det seg at Edwards kone var full av hemmeligheter, og noen av dem skal virkelig snu oppned både på Edward og den traurige tilværlesen hans!

Jeg var veldig spent da jeg begynte å lese denne. Den blir av forlaget beskrevet som underfundig, original og fargerik- men hva slags sjanger passer den inn i? Humor? Livssyn? Krim? Jeg har endt opp med å karakterisere den som fyldig cross-over. Den begynner så smått i Arto Paasilinna-stil, morsomt, overraskende og friskt hopper man fra den ene forundelige scenen til den andre. Etter ei stund blir det mer dramatisk; mafia, korrupsjon, bestikkelser og utspekulert vold (ikke overdreven eller unødvendig, den har definitivt sin misjon i historien...), før det hele tar en ny uventa vendig på slutten, og leseren fornøyd kan klappe igjen boka med visshet om at dette definitivt er en av årets mest positive overraskelser!

Ettersom det er søndag, og AstridTerese vikarierer som vertinne for ukas smakebit-arrangemet, har jeg valgt ut noen linjer fra side 213.

Disse menneskene hadde tvunget ham til å ta grep og gjøre det som måtte gjøres for å slippe unna. De som først hadde tilbudt ham ukompliserte løsninger, hadde nå gjort ham til en jaget mann, et bytte under angrep fra flere hold, men selv om situasjonen unektelig var fortvilet, erkjente Edward at den ettersøkte har en rekke fortrinn.
Den jagedes eneste mål er å unnslippe sin forfølger, uansett hvilke midler som tas i bruk. Jegeren har også sitt klare mål, men forfølgelsen er en mer besværlig disiplin: Jegeren må trenge inn i den jagedes tankegang og resonnere seg frem til den mest sannsynlige utviklingen i håp om å ligge ett skritt foran. Det skulle de ikke få sjansen til.

Konklusjon:
Godt gjennomarbeida god idé. Fargerikt og originalt persongalleri. Godt og variert språk.
Her er det bare å ta av seg hatten og gratulere Eivind Larssen med en brakdebut! Jeg spår at boka etterhvert vil kunne kalle det en braksuksess, og at høsten kan bli travel ;o)

Ingen savner Edward Niema
Av Eivind Larsen
Utgitt på Schibted Forlag nå i høst; 1000 takk for leseeksemplaret!
237 sider.
Utdrag fra boka kan leses her.

Leselykke har også lest bka, og er begeistra!

PS. Fofatteren uttalte i et intervju i GD tildigere i sommer at boka ikke er selvbiografisk. He-he!!! Det skulle tatt seg ut!!! (Link til intevjuet finnes på Schibsteds nettside for den som er interessert)
PPS. Astrid Terese har bursdags-giva-away gående, fine geveinster til de heldige!!

En smakebit med hodebry

Søndag. Høst-søndag! For det er vel høst når sommerferien er over og Folk Flest (hvem nå det er...) er tilbake på jobb eller skole, vekkeklokka ringer gudsjammerlig tidlig og man finner to usle brødskiver med brunost i matpakka? Jeg for min del har mobilen stilt inn på musestille, og en snill og forsiktig melodi dytter så vidt i bevisstheta mi for å si i fra om at det er på tide å vurdere om man skal stå opp i rimelig tid. For meg er det heldigvis ikke verre enn det.
Og de to skivene med brunost tar jeg med i sekken, sammen med en liten termos kokt vann, rett-i-koppen-kakao og noen teposer (jeg kan jo ikke på forhånd vite hva jeg får lyst på om fire - fem timer), og ikke minst kikkerten og rifla. Så kan dagen komme, med trasking over myr og fjell, mens jeg speider etter reinsdyr.
Høst betyr jakt!! Endelig.
Søndag derimot- betyr smakebit fra ei av bøkene jeg leser, i dag ble det denne:

Da Karin Bjørset Persen romandebuterte med "Julebrevpikene" i 2012, frydet jeg meg over de komiske, hysteriske og hysterisk komiske situasjonene damene havna i. Da oppfølgeren, "Nedlagte brudepiker" kom tidligere i år, gledet jeg meg veldig til å lese den, men av ukjente årsaker har den hittil lidt samme skjebne som så mange andre bøker: den har blitt tilsidesatt og skjøvet nedover på prioriteringslista etterhvert som nye fristelser har dukket opp...
Nu vel, jeg er godt i gang, og smakebiten er fra et folkemøte damene har tatt initiativet til, og det er forfatteren Helene som tar seg litt til rette og mer eller mindre kupper scenen med ei av historiene sine:

Hvis noen av dere klarer denne gåta uten å ty til hjelpemidler a'la ring en venn eller O Store Allvitende Google, blir jeg imponert!! Boka gir kke svaret, og det var ingen her som klatre å knekke nøtta, sjøl om vi på en måte skjønte hva det var vi ikke forsto ;o)
Da er det betydelig mye lettere å klikke seg inn til Mari og Flukten fra virkeligheten for å la seg friste av andres smakebiter!
Nyt dagen- kanskje du finner den siste kongla!

Grilling, du lissom...

Her går det litt sånn i krok og kast, dagene går (sykkel- og fjelltur i Rondane, hunder skal luftes og koses med, boble skal skrus og bannes over...) og mat må man ha. Men er det slik at man må grille for at man skal kunne si at sommeren har vært vellykka? Jeg håper ikke det.
Jeg er glad i mat- også den som er grilla. Bare jeg slipper å står for tilberedinga sjøl. Plutselig blir jeg sulten, og da er det ikke slik at jeg får litt lyst på mat, neida! Jeg blir plutselig dødssulten, desperat sulten- og da er ikke grilling akkurat den tanken som slår en først.. Det krever planlegging, god tid og full mage.
Likevel: vi har en grill som står ute på veandaen og samler støv, pollen, rusk og rask, og her en kveld fant jeg ut at den skulle fyres opp og laksen skulle brennes til det ugjenkjennelige. Vel, det ble ikke helt slik.

Man blir jo litt overraska når man blir møtt av en vepsehær som iltert og iherdig vil forsvare et vepsebol på størrelse med en godt voksen tennisball.
Dermed ble det laks fra stekepanna, og masseutryddelse senere på kvelden da hele vepseligaen hadde gått inn for å sove.

Nå skal jo dette være en bokblogg, og jeg kunne kanskje skrevet litt om kokebøker eller skjønnlitteratur hvor mat og matlaging har en sentralrolle, men... Leselysta er så der om dagen, og skrivelysta enda verre.
Likevel: i går kveld da jeg holdt på å skjære salat, og jeg tenkte på badeballen Helene hadde kasta tilbake for noen dager sida, kom jeg på at det faktisk er ei bok som har påvirka dagliglivet mitt! "Jeg kan se i lyset" av Karin Fossum. Etter at bokas hovedperson Riktor havner i fengsel, begynner han å jobbe på fengselskjøkkenet, der får han beskje om å skrelle agurken før han skjærer den opp til salaten. "Det ytterste smaker bare gress" i følge kokka. Så da gjør jeg det jeg også, uten at jeg forøvrig har det minste felles med Riktor, hvis noen har lest boka og skulle få tanker om det.
Man kan jo ikke klare seg bare med mat, man må jo ha drikke også. Favoritten akkurat nå, er rabarbrasaft! Kunsten er å ha i lite nok sukker når man lager den, da blir det herlig forfriskende på varme dager som dem vi har hatt nå i det siste..

Og apropos "siste": Den siste grusomt varme dagen tilbrage jeg i kjelleren, med verdens beste unnskyldning for å holde meg vekk fra sola. (Jeg er defintivt et vintermenneske...)

Noen dager tidligere satte jeg ut honningslynga og diverse utstyr, slik at biene skulle få gjort det rent og klart til bruk, og i går var det klart for høsting av årets første tavler med sommerhonning. Imponerende arbeid de små arbeiderne har utført så langt! Resultatet ble ca 17 kilo prima honning, så nå er det bare å vente på høsten- da det blir tid for te. Kanskje kommer leselysta tilbake da også, så man kan kose seg med bøker i kombinasjon med te og honning. Det pleier å funke bra!

Honning er antakelig det søteste som fins, sånn rent ernæringsmessig, men jeg lurer på hva Helene på Bokloftet synes er søtt? Kattunger kanskje? Eller markjordbær? Eller noe helt annet? Små blomster, pleier å være søte- og sommerfugler!
Følg med! Det er jeg som er den trege, Helene er mye kjappere, og kjenner jeg henne rett, har hun hosta opp et innlegg om søte ting kjappere enn du rekker å si søta ;o)

Sommerstafettføljetongen ruller videre!

Stafett og smakebit på en søndag

Nå må jeg si denne sommerstafettføljetongen begynnre å bli kevende! Dikt, liksom??? Valgfritt og åpent, men likevel et visst press...

Det løsnet ikke før jeg kom til side 113 i boka jeg leser nå, Liv etter liv av Kate Atkinson, utgitt på forlaget Press- igjen en utilsiktet link og sammenheng! (Klikk på forlagslinken så kan dere lese litt ekstra fra boka, utdraget finnes til høyre på sida deres)
En genial idé som er genialt gjennomført!
Bokas hovedperson, Ursula, blir født ute i en snøstorm i Englandi 1920, og dør før hun trekker sitt første åndedrag. Livet er likevel ikke slutt! Hun får en ny sjanse, og blir født innendørs mens snøstormen raser utenfor, det er fortsatt England 1910. Hver gang Ursula havner i en potensielt livstruende situasjon, får hun en ny sjanse.
Når man stadig får nye sjanser til å forbedre livet sitt, hvordan vil det til slutt bli da? Vil man til slutt lære seg å gjøre de riktige valgene fra ende til annen?
Jeg har kommet som sagt kommet til side 113, året er igjen 1910, barnet er født og moren sitter med babyen i det kalde og vintermørke rommet:

Den nye babyen sov i vuggen. Noen ord av Coleridge dukket plutselig opp i Syvies hode: Kjære barn, som i vuggen ved min side sover. Hvilket dikt var nå det?
Ilden var dødd ut, og bare noen ørsmå flammer danset over de forkullede restene. Babyen begynte å klynke, og Sylvie karet seg møysommelig opp av sengen. En barnefødsel var en brutal affære. Hadde hun hatt ansvaret for å formgi menneskerasen, ville hun ha gjort mye annerledes. (En gyllen lysstrime gjennom øret for befruktning, kanskje, og en godt tilpasset luke et diskré sted for fødsel ni måneder senere.)

Oppfinnsomt, fascinerende, morsomt og originalt. Språket er på en måte kjapt og moderne, samtidig som det dukker opp veldig tidsriktige ord og uttrykk som gjør det hele realistisk og troverdig. Så langt er dette ei av årets favorittbøker! Jeg har heldigvis igjen det meste av boka, så mens jeg venter på at Helene på bokloftet klekker ut et hurtiginnlegg som f.eks kan snurre rundt tallet 13 eller 113- og bråkaster ballen tilbake til meg, skal jeg kose meg med både denne boka og smakebiter fra fra andre bøker som er samlet inn av Mari og Flukten fra virkeligheten!

Dikte dikt er jeg dårlig på, men litt bokryggpoesi, skal gå fint! Noe ferdiglest, halvlest og ulest!

Snart nye uke og nye muligheter- grip sjansene som byr seg ;o)

Smakebit fra Sandbeck i mai

Det er rart hvordan det ene fører til det andre ig hvordan ting henger sammen!
Hva det nå var som dytta igang snøballen denne gangen, er jeg litt usikker på, men:

Her hvor vi bor vokser det ikke kvitveis. Skal vi finne dem, må vi helst dra sørover, da kjem vi etterhvert til Rena, Åmot og Åsta. Der ble forfatteren og kunstneren Vidar Sandbeck født i 1918. For meg henger våren sammen med kvitveis, som heng sammen med Åsta, som heng sammen med Sandbeck, som heng sammen med barnetimen for de minste, som heng sammen med.. det aller meste! Det rare er at jeg aldri likte Sandbeck sine barnetimer spesielt godt, og likevel føler jeg meg på en underlig måte knyttet til ham.

Det sies at alle kjenner til Vidar Sandbeck, men hvor mange er det som har lest noen av bøkene hans? Jeg har akkurat lest ferdig den første av tre bøker hvor han forteller om barndommen sin. ("Fy skam deg!" er den første, "Stakkars kroken" er nummer to, og "Trøste oss" den siste) Han vokste opp i virkelig trange kår; faren var ofte uten arbeid innimellom måtte familien krite brød, og brødrene måtte velge om de ville ha sukker eller margarin på skivene, de hadde ikke råd til både óg. Vidar, eller Påsån som alle kalt ham var liten, pjuskete og hadde kronisk bronkitt; ikke lett å slå seg fram i væla med det utgangspunktet!
Boka er skrevet på dialekt, og for mange er det sikkert litt uvant å lese, men har man hørt ham synge noen av visene sine, bør det ikke bli ei uoverkommelig utfordring!
Boka er både humoristisk, melankolsk og litt bittersøt, og gir et truverdig bilde av livet i Østerdalen på 1920-1930-tallet. Det var store forskjeller på fattig og rik, livet bø på store skufffelser, men også godhet og fine øyeblikk. Sandbeck var en mester å til å formidle mye med få ord. Hvem føler vel ikke den knugende stillheta og kjenner avmakta når de leser disse små setningene fra side 140:

Da ble det så stilt at øra våre sto der tel inga nytte.(...)

-Stakkars oss, sa je. Og det kunne vara noe i det, på flere vis.

Boka er fra 1977, så det er ikke sikkert den er lett å få tak i, men den kan leses digitalt på Nasjonalbiblioteket (skriv inn tittelen i søkefeltet så kjem det opp alternativ), og bibliotek som ikke har den inne, skaffer den sannsynligvis via fjernlån/Norgeslån.
Mens dere søker opp noen av bøkene eller visene til Sandbeck, vil jeg gi dere en nydelig smakebit, vakre Menuett i mai, framført av ham selv. Med håp og optimisme. Fra Østerdalen til verden. Fra meg til dere.

Til slutt: det er jo søndag, og da er det stående buffet med smakebiter hos Mari og Flukten fra virkeligheten. Jeg kan ikke tenke meg annet enn at dere vil finne mange fristelser av ulikt slag der!
Og husk: det utgis veldig mye ny og god litteratur, men man kan finne utrolig mye fint hvis man leter blant de gamle bøkene også ;o)

Nådegaven, bok 1; Katsa

Lekker og fristende framside!

Kristin Cashore

Cappelen Damm, 2014
469 sider
Oversatt av Carina Westberg


Kristin Cashore har skapt en fantasyverden av sju kongeriker befolket med vanlige mennesker. Her er det verken magi eller nyskapte vesner, men et fantasy-eventyr er det like fullt!
Jeg skrev at menneskene her var vanlige, men det er en sannhet med modifikasjoner. Noen få er født med en helt spesiell nådegave. Ved fødselen er det sjelden mulig å se hvem dette gjelder, men etter ei stund, uker, måneder eller år, forandrer den utvalgtes øyne seg. Hvert øye får ulik farge- og da er det ingen tvil; vedkommende har en nådegave, som av og til like gjerne kunne vært omtalt som en forbannelse... Nådegavene kan være alt mulig rart, det er rett og slett en bemerkelsesverdig evne som ikke kan måle seg med andre menneskers ferdigheter. Noen kan ha kokekunst eller sang som nådegave, andre er tankelesere eller kan forutsi været. Alle barn med en nådegave er kongens eiendom, hvis det viser seg at nådegaven de har er av det nyttige slaget forblir de hos kongen, i motsatt fall blir de sendt tilbake til foreldrene.
Bokas hovedperson, Katsa, er ei foreldreløs jente hvis nådegave er å ta liv, og kong Randa utnytter henne hensynsløst til å drepe, lemleste og true. Katsas har etterhvert begynt å stille seg selv spørsmål om hun virkelig må finne seg i å være kongens fryktede våpen, og da hun møter Po, som tilsynelatnde har en nådegave som ligner hennes, danner de en helt spesiell allianse som får konsekvenser langt utenfor kong Randas rike.

Smakebit fra side 172-173, der Katsa er kalt inn til kongen da det har kommet ham for øret at hun har spolert et av oppdragene han hadde sendt henne ut på.

"Jeg var uenig i ordren, Deres Majestet." 
 "Kan jeg virkelig ha hørt riktig? Du var uenig i orederen?"
"Ja, Deres Majestet."
Randa lente seg bakover, og det skjeve smilet ble strammere. "Sjarmerende," sa han. "I sannhet sjarmerende. Få høre, Katsa, helt nøyaktig hva var det som fikk deg til å tro at du har noen som helst rett til å overprøve kongens ordrer? Å vurdere dem? Å gjøre deg opp en mening om dem? Har jeg noensinne spurt hva du synes om noe som helst?"
"Nei, Deres Majestet."
"Har jeg overhodet oppmuntret deg til å beære oss med dine kloke råd?"
"Nei, Deres Majestet."
"Innbiller du deg at det er din forstand, ditt glitrende intellekt som gir deg din stilling ved dette hoffet?"

Boka er lettlest,  handlingsmettet, spennende og intens (man slipper heller ikke unna enkelte groteske beskrivelser, men de er ikke der uten grunn, så det bør gå bra, selv for sarte sjeler..) Temaet er i god fantasy-tradisjon det godes kamp mot det onde, men den byr også på overraskelser under veis! Natur- og miljøskildringene er fargerike og gode, persongalleriet tildels forutsigbart, men likevel veldig truverdig og de (særlig Katsa) utvikler seg etterhvert som historien løper, og de blir mer og mer levende skikkelser- som man til og med kan føle godhet for ;o)

Konklusjon:
Kjempegod underholdning, ikke bare for unge voksne som er målgruppa, men også for alle andre som gjerne lar seg lede inn i eventyrlige fortellinger. 

I anstendighetens navn og i tråd med de siste dagers store bokbloggertema, linker jeg til Mari som hadde det første innlegget jeg leste om denne boka (da på engelsk, Graceling) Innlegget er fra 2010, men en god ting kan ikke leses for ofte, og i tillegg har hun linket til andre omtaler av boka. I dag er det søndag, og samme søte Mari serverer smakebiter, sannsynligvis finnes det noe for enhver smak der i dag også, så det er absolutt vel verdt å legge søndagsturer dit!

Ps: bok nummer to i triologien kommer på norsk til høsten!

En smakebit fra havet og fjellet

Det føltes som forventa veldig rart å pakke sammen etter drøyt to uker på fjellet.
Det føltes som forventa veldig tomt og trist å komme hjem til et hus hvor det ikke har vært folk på like lang tid.
Nå er sekkene pakka ut, vaskemaskina står å går, alle dører og vinduer står åpne så vi får bytta ut den innestengte "ferie-lufta", støvsugeren er dratt fram, men foreløpig er den ikke starta; jeg gruer meg til bråket, og utsetter det enda ei lita stund mens jeg skriver et lite smakebit-innlegg fra ei av bøkene jeg har lest sida sist. Hver morgen kryper jeg op fra havet av Frøydis Sollid Simonsen. Ei underlig lita bok som jeg har venta på lenge; det viste seg at den hadde havna i "lyrikk-hylla" på biblioteket. Hadde det ikke vært for at jeg fikk de til å begynne å lete etter den, hadde den nok helt ufortjent blitt stående der ulest til den havna i ei av bokslag-kassene...
Boka består av korte "tankebilder" eller kanskje beskrivelser av idéer, hendelser, kuriøse fakta og sammenligninger. Jeg-personen sliter nok litt med konsentrasjonen før eksamen, etter å ha mistet en onkel og blitt dumpet av kjæresten, men disse ytre rammene betyr lite, det er de fornøyelige, rare, triste, groteske, pussige, små og store tankene som ramler ned i hodet på henne som virkelig gjør boka! (Hadde jeg lest boka da den kom ut, hadde dennok fått en bokbloggerpris-nominasjon fra meg, men nå har jo det toget forlatt stasjonen for lengst ;o)
Smakebiten fra side 46 passer i grunn godt til stemningen her akkurat nå:

Jeg pusser dagen som et vindu, hører lyden av insekter som stanger mot ruta. Det er lyst i dag, jeg lar lyset skinne gjennom, jeg lar det fylle. Det kommer til å bli kveldssol, og jeg kommer til å sette meg for å se på den. Jeg forestiller meg at hvis jeg får nok lys inn i øynene, vil også hodet mitt bli lyst. Tenk om det var sånn. Tenk om det var sånn.

Dagbladets anmelder var veldig begeistra, så hvis noen er nysgjerrig på ei veldig original og fornøyelig bok, anbefales både boka og omtalen!

Ikke morsomt å dra hjem når været og føret er så ba som det var i dag, men sånn er vel livet da..?

Nå skal jeg kikke litt på de andre smakebitene Mari har fått inn, så kan jeg flykte fra virkeligheten litt til, før jeg lar støvsugeren brøle og glefse i seg alle hybelkaniner og rusk og rask som på forunderlig vis har samlet seg mens vi har vært borte..

(Ps: F.S.S. har tegnet forsida og baksida på boka i tillegg til å skrive de fine tekstene! Imponerende!!

En usedvanlig søt og seig smakebit

Jeg har hatt usedvanlig flaks i det siste! Jeg har vunnet ikke bare ei, men to bøker! I dag skal dere få en smakebit fra den jeg vant inne hos Beathes bokhylle, nemlig "Dønninger" av Erik Engblad. Boka handler om Gunnar Guldbrandsen som er meteorolog i begynnelsen av femtiåra, og omgivelsene har fått mistanke om at han har begynt å utvikle tidlig demens. Boka blir av forlaget beskrevet som gripende og lavmælt, og den lar de store spørsmålene tre fram gjennom de minste hendelser.

Nysgjerrig på ny bok!

Hils pent på Erik; Hei- hei, Erik!

Litt på en snurr og ute av fokus

Der ja! Smakebit fra første sida!

For en seigmann blir det fort tungt å lese papirbok; kneskjelven begynner å gjøre seg gjeldende.

Det gikk dessverre (har endelig lært å skrive det med to S-er, ikke dårlig det etter at jeg lærte bokstavene i -78!?) galt denne gangen, han klarte akkurat ikke å komme seg ut før boka klappa sammen. Sånn kan det gå, men jeg skal nok kose meg med både bok og seigmenn- det lå nemlig flere i pakka fra Beathe!!
Dere andre må kanskje nøye dere med denne og andre smakebiter inne hos Mari, men det er ikke dårlig søndags-servering det heller- og livet har bestandig vært urettferdig ;o)

1000 takk til Beathe som sendte bok og snop! Det ble sædeles godt mottatt!!!