søndag 30. oktober 2016

Winter i verdens rikeste land- og snart kommer snøen!

Man skulle jo tro at livet i verdens rikeste land var tilnærmet problemfritt, men vi som bor her vet naturligvis bedre. Vi vet for eksempel at det er fort gjort å regne litt feil og la seg rive med i hektiske budrunder på sjarmerende gamle hus med litt for stort renoveringsbehov. Det var ei av utfordringene Ingrid Winter møtte i forrige bok, "Ingrid Winters makeløse mismot", som jeg likte veldig godt. Nå har altså forfatteren Janne S. Drangsholt kommet med bok nummer to, og det skorter ikke på verken utfordringer eller mismot denne gengen heller.
Familien Winter har flyttet inn i det nevnte sjarmerende, men dessverre altfor dyre huset som allerede er nevnt. Det planlegges sommerferie til utlandet samtidig som det regnes på hvor mye de aller nødvendigste reparasjonsprosjektene vil koste- ei av de andre utfordringene vi står overfor i verdens rikeste land; håndtverkere som er både usannsynlig dyre OG upålitelige. Det er kanskje et godt alternativ å alliere seg med den snekkerkyndige og hjelpsomme nye naboen og heller skifte kledning og tak selv? Det kan da ikke være så forbanna vanskelig?
Sååå...  Mens advokat-ektemannen i teorien skal tette tak og vegger, men i praksis sitter og ser fotball på tv sammen med den i teorien hjelpsomme naboen, prøver Ingrid selv å sjonglere resten av ballene som skal til for at A/S Winter & Winter ikke skal gå fullstendig opp i sømmene. Det er agressive barnehagebarn og overpedagogiske barnehageansatte som skal takles, rapporter, søknader og evalueringer skal skrives, eksamensoppgaver rettes, seminarer, møter og kurs gjennomføres, kriger mot hevngjerrige postmenn skal utkjempes, besteforeldre besøkes, skoleavslutninger overværes, visdomstenner trekkes- og ikke minst skal den nye nabofamilien helst overleves, Familien Perfektoglykkelig med de vakre barna Sne og Svale, alias Smitt og Smule. For har vi egentlig noe større utfordring her i verdens rikeste land, enn konkurransen om å være minst like bra og vellykka som naboen? Det er mye god underholdning i å følge med på og å gjøre narr av naboen, og det er lite lim som holder familien bedre sammen enn å ha et felles objekt å latterliggjøre. For Ingrid Winter blir det nærmest en personlig katastrofe, for de andre i familien foretrekker tilsynelatende heller å tilbringe fritida sammen med innflytterne enn hjemme sammen med henne, det er som hun sier: Noe av det verste og ensomste i hele verden, er å være alene om å håne folk... De skulle jo vært sammen om å le av naboene, i stedet begår han den verste synden av alle: han går i kompaniskap med fienden; han svikter kona og hele familien står i fare for å falle fra hverandre- verre blir det ikke, selv ikke i verdens rikeste land...

Jeg vil definitivt stemple "Winter i verdens rikeste land" som en god oppfølger, og en fornøyelig underholdningsroman; det var både hyggelig og morsomt å treffe igjen Ingrid, som har mer enn lett for å gjøre livet vanskelig for seg selv. Her er det litt av hvert å kjenne seg igjen i, og mange av situasjonene er riktig så fornøyelige. Hovedpersonens frustrasjon over alle unyttige og fullstendig tåpelige prosjekter og idéer er til å ta og føle på, og gjenkjennelsen gjør nesten lesinga litt pinlig- alternativt ubehagelig... ( Jeg ser for meg at mange i hennes situasjon bare hadde gått til fastlegen og blitt sykemeldt for å være utbrent, men det virker ikke som hun engang har tenkt tanken at en time-out eller en god gammeldags husmorferie faktisk kunne gjort underverker. Hun klorer seg fast, svelger kameler og velger ofte de løsningene som er enklest der og da, til tross for at hun innerst inne vet at snarveier på lengre sikt ofte viser seg å bli omveier)
Ofte blir morsomme bøker bare slitsomme og oppkonstruerte, men det er ikke tilfellet her, og jeg lurer på om det kanskje er hovedpersonens uforståelige prioriteringer, uperfekte personlighet og politisk ukorrekthet som gjør forskjellen? Forfatteren ironiserer ikke så rent lite over hvordan vi kritiserer og rakker ned på andre- for akkurat det samme som vi gjør selv.
Romanen blir karakterisert som en frittstående oppfølger, men som vanlig er det en fordel å lese bøkene kronologisk, og på bokelskere.no har jeg like godt klaska til med en seks´er! Anbefales!

277 sider
Biblioteksbok

****************************
Nå er det ikke vinter, med enkel-v i boka, det er derimot sommer, med fjelltur i Norge. Det betyr gjerne både ull-longs, lue og votter, og er som regel ikke noe å skryte av når ferien er over. derimot! Nå er det helt greit at meteorologene har med litt snø til oss! Hvis dette værvarselet går inn, kan vi få opp mot tjue-femogtjue centimeter de neste par dagene, og det er mye mer enn nok til at vi kan få tatt sesongens første skitur! Pippa og jeg gleder oss!! Så får vi heller prøve å leve med at skisesongen på tv kan bli litt amputert. At andre nasjoner endelig har fått noe de kan rakke ned på Norge og norske utøvere for, føyer seg vel egentlig pent inn i rekka av problemene vi står over for i verdens rikeste land ;o)

torsdag 27. oktober 2016

Trost i taklampa av Alf Prøysen +

Pass deg for dom som slår, og tru itte dom som klappe, av Ane Hoel - ei avhandling om Prøysens eneste roman for voksne.


Jeg har mista tellinga, så jeg er ikke helt sikker på hvilken runde vi har kommet til, men jeg vet jeg er (litt) sent ute i forbindelse med Heddas bokhyllelesing der temaet var "Norske skuespill". Jeg hadde ikke noe ulest skuespill stående- jeg hadde vel egentlig ikke noe skuespill i det hele tatt stående i bokhyllene, men man kan jo sjå litt stort på det, og "Trost i taklampa" er både filmatisert, dramatisert og bearbeida til musical, så jeg tenkte dette var godt innafor! 
Det beste av alt: cappuccino og bok på trappa i solskinnet etter å ha vært ute på tur!
Romanen ble først gitt ut i 1950, og handler i grove trekk om Gunvor Smikkstugun som kommer tilbake til hjembygda på sommerferie etter å ha jobbet i by´n i et år. Det er ikke lett å si helt sikkert hvilket år handlinga foregår, men det er oppbruddsstemning og mange av ungdommene drømmer om å kommer seg bort fra bygda og de begrensningene den legger på mange områder, ikke bare når det gjelder arbeid. Gunvor er altså en av de få som har gjort virkelighet av drømmen, og nå, i blåklokkevikua har hun planlagt at hun virkelig skal vise alle som ble igjen at hun har tatt steget og blitt skikkelig byfrøken. 
Da boka kom ut, ble den profilert som en komedie, og det er som komedie de fleste kjenner historien fra filmlerret og scener.  Prøysen selv var med da den skulle tilpasses teateret, og som Ane Hoel skriver i sin grundig gjennomgang, kan det være mange årsaker til at han gikk med på denne vinklinga. For det første var han en snill og føyelig mann, for det andre hadde han familie som skulle forsørges. Likevel kan jeg ikke tenke meg annet enn at det var med en viss grad av skuffelse eller vemod. Hadde de virkelig ikke forstått hva romanen handlet om? Hadde de ikke skjønt noen av tegnene, de underliggende motivene, eller dobbeltbunnene? Hva med ironien? Sårheten? 
Både i romanen og i de ulike bearbedelsene blir bygdefolket sett på som de "domme" mens de som kommer fra- eller har flyttet til- byen, er de kloke, eller hugguskakke, som Gunvor/ Prøysen kaller dem. Allerede ved disse begrepene bør det ringe noen bjeller som forteller leseren at her må man lese mellom linjene. De hugguskakke er de som kommer til bygda ei uke eller to på sommerferie. De skakker på huggu når de ser en grågammal skigard eller ei falleferdig stue, de skakker på huggu når dem hører bygdefolket prate, og de akker og ojer seg for hvor vakkert, romantisk og viktig alt ved bygda er- mens de for enhver pris ikke kan tenke seg en mer permanent tilværelse der selv. De hugguskakke er i beste fall synonymt med de dobbeltmoralske. 
Når det kommer til Gunvor og hennes liv, familie og forhistorie, får vi i små drypp og via krokveier, blant annet kjennskap til hvor dårlig hun ble behandlet av lærer Brekkestøl (som nå elsker å menge seg med de hugguskakke), hvordan hun ble mobbet og hvordan hun hele livet har kjempet for seg og sitt. Alene. Det er lett å forstå at hun kjenner skadefryd ved planen hun har lagt for disse sommerukene. Hun skal en gang for alle hevne seg på dem som har trakassert og plaget henne hele livet, og hun skal vise at hun er noen, til tross for alt de har gjort for at hun skal holde seg der hun hører hjemme; på husmannsplassen Smikkstugun, blant de minste av de små. 
Nå går det ikke helt sånn som Gunvor hadde tenkt seg det, hun blir ikke sett opp til eller beundra for de fine klærne og nye gestene hun har lagt seg til, og da den store festen på sletta går av stabelen, der hun skulle ha glansnummeret sitt, blir hun fornedret nok en gang, og må stå alene mens hun fortvilet prøver å plukke opp litt verdighet og selvrespekt.

Slik jeg leser romanen, er dette veldig langt fra en komedie. Man finner naturligvis komiske episoder, men da er det som regel de hugguskakke som ufrivillig og uten å se det selv, gjør seg og sine til latter. For alle andre sin del, er dette en roman om makt og maktmisbruk, selvrespekt, hån, mobbing, dobbeltmoral og om hvordan de som ikke har godt i sinne ofte gjør mye av seg, er dominerende og brautende, mens de gode menneskene er stillfarne, nærmest usynlige. 
For meg ble dette er usedvanlig minneverdig leseopplevelse. Absolutt fordi Alf Prøysen allerede har en så stor plass i min- så vel som de fleste andre nordmenns kulturelle ryggsekk, men aller mest fordi han var den han var; en fantastisk observatør med en enestående evne til å skrive med innlevelse og kjærlighet til figurene sine, finurlig, smart og med ironi- antakelig er det derfor så mange ikke har fått med seg alle undertonene i teksten. Mange, kanskje spesielt blant nettop de hugguskakke, har sett klovnen, men ikke sorgen han, eller i dette tilfellet hun, bærer bak maska. De burde absolutt ta seg tid til å lese Ane Hoel eminente tolkning for å få med seg mer av essensen- og mange kloke tanker rundt både forfatteren og forfatterskapet hans. Disse to små bøkene burde være obligatorisk pensum, og for meg har de gått rett inn på favorittlista! Det er nesten så jeg allerede begynner å glede meg til å lese de på nytt ;o)

*************************************** 
Alle med norsk ip-adresse kan lese både "Trost i taklampa" og "Pass deg for dom som slå og tru itte dom som klappe" gratis på Nasjonalbibliotekets nettsider. Har du lest helt hit, er det antagelig unødvendig å skrive det, men det anbefales altså varmt og hjertlig! 

En liten ting til:
At romanen skapte debatt da den kom ut, visste jeg takket være Hoels bok. Overraskelsen var ikke liten da jeg googla "Trost i taklapa" og fant ut at den fortsatt er gjenstand for misforståelser og tolkninger langt inn i det parodiske. Det er tydelig at det fortsatt er noen som gjerne vil sko seg på andres innsats og historie- og da tenker jeg IKKE på Prøysens egen familie, bare så det er sagt!

Og helt til slutt:
Tittelen på Ane Hoels bok, er et direkte sitat fra "Trost i taklampa", sagt ti kua Blomros som skal kalve når tid som helst:

Pass deg for dom som slår, og tru itte dom som klappe, men lyft hugu og gå i mot dom når du hører å Matja Bærjom og´n Even Smikkstad.
Du kan altså ikke stole på hverken den ene eller den andre, men det finnes tross alt og alltid noen godhjerta sjeler som ikke har baktanker med det de gjør.
 

fredag 21. oktober 2016

Hålke. Av Helene Uri

Tredje tirsdag i januar

LEILIGHETEN ER FORBANNET. Ebba Løcken ligger på ryggen i sengen med hodet fylt av denne tanken. Der er forklaringen! Hun driver langsomt fra halvvåken tilstand oppover i bevissthetslagene, og tanken slipper ikke taket. For det må være sånn. Det må jo være forklaringen. Det var etter at hun og Karl flyttet inn hit, at hun ble annerledes. Det var her hun hadde begynt å tenke at hver dag, resten av livet, kom til å bli som dagen i forveien. Bare verre. Ingenting kom til å forandre seg, bare Ebba selv: Hun skulle bli litt skrøpeligere, litt sykere, litt mere død for hver dag som gikk.

Slik åpner Helene Uris roman om pensjonistekteparet Ebba og Karl. Denne dagen oppdager de at gatene er farlig glatte for folk med dårlig balanse og skjøre lårhalser, den planlagte handleturen blir skrinlagt, og de konkluderer med at de fint kan klare seg med det de har til kommunene får strødd. Det vil si: Karl konkluderer. Ebba synes etterhvert at de kanskje kunne spurt en av de yngre naboene om å handle litt for dem, men motvillig lar hun Karl bestemme. Det de i utgangspunktet hadde trudd kunne dreie seg om en dag eller to, blir til ei lita uke isolert i den trange- og i følge Ebba: forbannede leiligheten.
Det begynner ganske så pent og pyntelig, men etterhvert som dagene går, kaffen tar slutt og brakkesyken griper dem, blir stemningn stadig mer anspent. De kommer seg ikke ut, de kommer seg ikke vekk fra hverandre og de har ikke stort annet enn telefonisk kontakt med utenomverden.
Skjult mellom selvfølgeligheter og alminnelig småprat fyker spydigheter, stikk og anklager fram og tilbake som ping-pongballer. Et samliv er aldri bare enkelt, og her har det tydeligvis vært litt av hvert opp gjennom årene. Vold og tilgivelse. Kjærlighet, hat og hvite løgner. Ebba var karriere-kvinne, sterk og selvstendig- i hvertfall utad. Innad i familien har hun nok hatt en annen rolle: Karl har aldri brydd seg noe om å klatre på noen karrierestige, han trivdes som lærer og var nok den som fulgte opp og tok seg mest av de to barna de da vokste opp. Samtidig kunne han være oppfarende med et eksplosivt sinne, og diplomatisk sagt, har han hatt en tendens til å bruke sin fysiske overlegenhet når han har følt at Ebba utfordret ham på den ene eller andre måten. Han kunne rett og slett bli hardhendt, det ble noen blåveiser underveis, og dette er noe Ebba ikke har klart å legge bak seg, like mye som hun aldri klarte å gå fra Karl. Og nå er det for sent...
Så er spørsmålene: Hvem av dem forteller den "riktige" historien? Var Karl egentlig voldelig, eller var det uhell? Hva med Ebbas utroskap? Hadde hun provosert fram volden? Begynner hun kanskje å bli litt surrete? Tankene hun har om at leiligheten er forbannet, kan jo tyde på det? I en telefornsamtale Ebba har med datteren, kommer det tydelig fram at de er rimelig lei av å høre Ebba fortelle om hvor slem Karl har vært mot henne. Finnes det én sannhet, eller er den faktisk avhengig av øyet som ser?
I fare for å avsløre at jeg selv kan ha sans for både hevn og en smule ondskap; jeg digger slutten! Og da mener jeg slutten, ikke bare det som skjer før den telefonsamtalen til slutt blir tatt, men aller mest det som skjer og blir sagt etterpå... Som nevnt bygger den spente stemningen seg opp for hver dag som går, og det ligger i kortene at noe kan kommer til å skje- og når det først gjør det, blir det slemt. Ikke livstruende slemt, mer som nok-nå-slemt- og jeg lurer fortsatt på om det var som fortjent/ takk for sist/ smake sin egen medisin, eller  surrete galskap...
Som alltid er det en fryd å lese/ høre bøkene til Helene Uri. Her er det ikke spor av språklig slurv eller slapphet. Sylskarpt fra ende til annen, komposisjon, observasjon, formidlig og språk. Vel fortjent med en nominasjon til Bokhandlerprisen! All den tid jeg bare har lest en av de andre nominerte, har jeg ingen formening om hva slags vinnersjanser boka har, men jeg ønsker lykke til og anbefaler boka varmt til de som liker bøker med innsiktsfulle personskildringer og psykologisk drama!

PS: Ingrid Vollan leser boka uhyre godt!

Spilletid 6:44 / 233 sider 
Lest av Ingrid Vollan
Lydfil fra forlaget/ biblioteksbok
Ikke akkurat hålke, men rimet gav absolutt den rette stemningen- og i uoppmerksomme øyeblikk gikk det helt fint an å skli på isete steiener. Heldigvis ingen lårbensbrudd denneg angen heller ;o)

tirsdag 18. oktober 2016

Smått skuffende bøker om søskenforhold

Denne gangen har jeg lest Linda Olssons nyeste utgivelse, "En søster i mitt hus", som jeg har fått fra det norske forlaget, Vigmostad & Bjørke, og hørt Gunnar Staalesens foreløpig siste bok om Varg Veum, "Storesøster" som jeg har lånt på biblioteket.
I ulesthylla har jeg dessuten nok ei bok der familierelasjoner står sentralt, Lisa Jewells "Barndomshjemmet" som jeg kjøpte i sommer- mens jeg fortsatt var optimist i forhold til hvor mye jeg skulle få tid til å lese...

"En søster i mitt hus"

I etterpåklokskapens lys er det mye som kunne vært annerledes, og det gjelder i aller høyeste grad i bøkenes verden- for ikke å si hvilke av verdens bøker man skal velge... Jeg elsket "La meg synge deg stille sanger", var heller lunken da det kom til "Svarttrosten synger i skumringen" og burde antakelig tenkt meg om litt mer før jeg begynte på "En søster i mitt hus". Til mitt forsvar kan jeg bare si at jeg er forferdelig svak for fine forsider, og jeg hadde muligens et håp om at boka skulle overraske i positiv retning- jeg har tross alt ikke glemt de stille sangene...
To søstre har hatt minimalt med hverandre å gjøre sida de som barn mistet den tredje søstera. I morens begravelse inviterte bokas hovedperson, Maria, søsteren på bøsøk. Noen år har gått da Emma brått bestemmer seg for å dra til Spania slik at de kan få snakket ut om det som skjedde da Amanda døde, og hun håper det kan bidra til at de får et bedre forhold til hverandre. I løpet av besøket som hvis jeg husker rett bare varte ei knapp uke, skal de altså åpne seg for et menneske de gjensidig har skapt avstand til gjennom flere tiår, og de skal rydde opp i misforståelser, fortielser, forsnakkelser og forelskelser... Til å begynne med går det trått, men ved hjelp av røde og hvite viner, små, enkle, men svært smakfulle måltider, spaserturer og en hjertevarm kunstnernabo, forvandles grums til det klareste kildevann. Det er hvitmalte hus, trange smug, smaragdgrønt hav, sensommervarme og ikke en eneste overraskelse å spore. Jeg føler meg rett og slett litt lurt! På vaskeseddelen kan man blant annet lese om forfatterens psykologiske klarhet, mens en blurb er full av lovord og adjektiv som stillferdig, ettertenksom, stilsikkert, vakkert, beroligende, nytelse. Jeg føler meg ikke bare lurt; jeg føler meg lettlurt! Dette er rett og slett ikke troverdig! Jeg kan med hånda på hjertet og av egen erfaring slå fast at så enkelt er det bare ikke å løse opp i floker som har hatt så god tid til å trutne sammen.
I tillegg synes jeg språket er flatt, hakkete og fantasiløst. Jeg synes ikke det er verken stilsikkert, vakkert eller beroligende å finne sju (syv-7) MEN på ei lita sida. (186), og det er helt klart skjerpende og ikke formildende at av disse sju, er fem det første ordet i en setning. Tanken er kanskje at det skal gjenspeile nettopp tanker eller tankevirksomhet, men (!) for meg resulterer det bare i at flyten forsvinner og historien snubler låghalt avsted.
I anstendighetens navn har jeg funnet et par positive ting jeg kan peke på, og som faktisk redder boka fra å gå skikkelig på trynet: framsida har jeg allerede nevnt. For det andre har den noen glimrende miljøskildringer, og for det tredje har forfatteren klart å flette inn en rekke fine og sitatvennlige visdomsord.

Åshild, Tine og Beathe har alle lest og blogget om boka- og alle var de betydelig mer entusiastiske og positive enn det jeg er. Les gjerne det de skriver, for det er både interessant og morsomt å se hvor ulikt vi leser denne boka.
Et søsterbilde fra det glade søttitallet. Fra tida før vi oppdaga at vi har genuint ulike personligheter, verdigrunnlag og interesser, og dermed ingenting å snakke om, og slett ikke noe fellesskap.

"Storesøster"

Varg Veum begynner å bli gammel, temmelig forutsigbar og ganske så kjedelig. At slappe, delvis sexistiske vitser renner som erter av en sekk hjelper dessverre fint lite.
En ung student fra Haugesund forsvinner fra hybelen i Bergen. Veum treffer sin egen halvsøster som kort tid før hun selv dør, ber ham lete etter jenta som er borte. Gammelt gruff fra fortida rotes opp, og gamle og nye saker viser seg å henge sammen. Som sagt: forutsigbart og lite spennende. Lasse Lindtner leser med fynd og klem, skurkene høres ut som de tilhører B-Gjengen, Veum en etterforsker fra radioteaterets spede barndom- og kvinnene kommer i to utgaver: de sure, tverre og lite sammarbeidsvillige, og de hysterisk karikerte a´la enkefru Stengelføhn-Glad i Flåklypa. Forresten: forfylla/ ned-dopa vrak er også til stedet, så da er det faktisk tre typer kvinnemennesker her, og oppi alt visvaset er det tross alt ganske oppløftende..! Det eneste som gjør at dette kan klassifiseres som krim og ikke komedie, er at det finnes både vold, ondskap, frykt og drap her.

"Barndomshjemmet"

Jeg har ikke funnet noen omtaler av denne, kun noen bloggere som har gitt korte handligsreferat- noe man like godt finner bak å boka... Jojo Moyes er sitert på at boka er "vidunderlig", en ting tyder på at blurber ikke nødvendigvis er til å stole på..
Uansett... Jeg trudde dette kunne bli interessant, men nå er jeg mer enn i tvil; jeg lurer rett og slett på om jeg kan ha vært bevistløs i gjerningsøyeblikket da vi var inne i den bokhandelen??!! Engelsk landsbygd, lykkelig barndom som kulminerer i en tragedie som river familien i fillebiter. Reunion og konfrontasjon med det som hendte den gang da...
Nå har det kokt ned til tre ting som gjør at jeg kan tenke meg å lese denne: forfatteren er populær, men for meg ukjent, boka har ei skjære på framsida, og er den av disse bøkene som er lest av flest og som har fått flest høye terningkast på bokelskere.no. At den også er den eneste som har fått en stusslig to´er, velger jeg glatt å ignorere... Om boka til slutt blir lest, gjenstår å se. Kanskje Hedda kommer med en ny runde bokhyllelesing? Da spørs det bare om det går an å få puttet den inn i en av kategoriene neste år ;o)

torsdag 6. oktober 2016

Jeg vet hvor du bor- av Unni Lindell

Lest av Dennis Storhøi

-Og akkurat disse ordene, tittel, forfatter og oppleser, gjentas på begynnelsen av hver cd, så bare jeg skriver overskrifta, hører jeg den smygende, inntrengende lesestemmen og er rett tilbae til stemningen fra lydboka. Sånn sett synes jeg lydbøker ofte mer intense enn når man leser selv.

Denne gangen er det Marian Dahle som har overtatt stafett-pinnen som hovedrolleinnehaver i Unni Lindells krimroman. Cato Isaksen er verken pensjonert eller skrevet ut av serien, men har altså fått en mer anonym rolle. De som har lest de forrige Cato-Isaksen-bøkene, kjenner til Marian fra før, og den siste boka sluttet med at hun med nød og neppe overlevde et smått spektakulært drapsforsøk. Dette er i høyeste grad noe hun bærer med seg i denne nye boka, hun sliter både fysisk og mentalt, og som en rekke andre krimhelter før henne, velger hun alkohol som smertelindring, noen ganger også en pille eller to i tillegg...
Etter det nevnte drapsforsøket har Marian vært sykemeldt, men nå som det har blitt opprettet ei etterforskergruppe som skal jobbe spesifikt med gamle uløste saker, blir hun oppfordret til å bidra der. Under tvil lar hun seg overtale, og hun blir etterhvert godt over middels involvert i saken for å finne ut hva som egentlig skjedde den gang seks år gamle Thona forsvant fra en hage i Oslo for femten år sida. Det gamle mysteriet viser seg snart å ha forbindlese med andre, dagsaktuelle forsvinningssaker, som raskt ikke bare er forsvinningssaker, men groteske drapssaker.

Først av alt må jeg få si at jeg syntes beskrivelsene av det de mannlige drapsofrene ble utsatt for var heslig. Rett og slett kvalmt og ufyselig! Jeg er antakelig en litt for sart sjel til at krim burde være en favoritt-sjanger, men så er det dette med å få vite hvordan det går med disse skakk-kjørte etterforskerne våre, da... Serieleserens forbannelse!!
Når det er sagt, har jeg ikke så mange innvendinge. (-og at jeg synes de nevnte tingene er i meste laget, betyr ikke nødvendigvis at andre reagerer like sterkt..) Jeg digger Marian Dahle! Her snakker vi virkelig om en løs kanon på dekk- hun er ikke i nærheten av å være patant! Hun har en stor ryggsekk med historie med seg, ser fanden på flatmark, er mistenksom til alt og alle og hun gir blankt faen i lover, regler, rutiner, rett og rimelig. Hun kjører på, og i beste fall konsulterer hun et øyeblikk med magefølelsen før hun tar avgjørelser som setter både hennes eget og andres liv på spill. Som den perfekte krimhelten hun er, lander hun heldigvis støtt på begge bena, og til alt hell virker det ikke som hennes overordnede helt skjønner hvordan hun arbeider. Romanen har et rikt og ikke minst fargerikt persongalleri, er finurlig bygd opp, og måten den gamle og de nye sakene henger sammen, er suvernt pøsket ut, om enn litt på feil side av overbevisende. Overraskende må i alle fall noen av elementene sies å være! Det er intenst, uhyggelig, spennende og troverdig -og jammen dukker det ikke opp noen morsomme scener under veis også.
Anbefales til krimelskere, dog ikke de aller sarteste- og for å forstå Marian Dahle (og relasjonene hun har til andre) litt bedre, er det en klar fordel om man har lest i hvert fall "Brudekisten" før man dukker inn i denne. Dessuten bør det nevnes at lydbokutgava er glimrende! All honnør til Lydbokforlaget og godeste Storhøi som har gjort dette til en favoritt, heslig eller ikke!

Spilletid 12:22/ 399 sider
Lydbok kjøpt for egne lommepenger

En av årets siste dager på reinsjakt. Ikke et dyr å sjå, tåka kom og gikk, humøret var på nedadgående. Det hjalp litt med spennende lydbok, varm drikke og julekake med brunost ;o)

tirsdag 4. oktober 2016

Kvinner ført bak lyset; norsk middelalder vs. Italia 1921.

Når jeg leser, slår det meg ofte at dette har jeg lest før. Noen ganger er det pussige detaljer som dukker opp i to bøker jeg leser parallelt eller etter hverandre, andre ganger er det rett og slett hele temaet de bygger på som er temmelig likt. Hvem hadde trudd at det skulle finnes en hel rekke likhetstrekk mellom nobelprisvinneren Sigrid Undset og Katherine Webb som noe ufortjent har fått merkelappen lettvekter? Jeg har lest bok nummer to om Kristin Lavransdatter, Husfrue, (forrige rundes bokhyllelesing) og hørt Webbs "Italienske netter" som lydbok.

I Husfrue flytter Kristin til Husaby sammen med Erlend som hun nå er gift med. Ekteskapet blir ikke lett for noen av dem, Kristin som kommer fra et velorganisert, velrennomert hjem, ser bare rot, forfall og unnasluntring da Erlend viser henne gården. Det er som om leseren kan føle den mørke sekken av mismot og skufflese bli tredd ned over hodet hennes. Erlend på sin side har ikke sett for seg at livet skal bli vesentlig forandra i forhold til hvordan tilværelsen fortonte seg da han var ungkar og spellemann, for ikke å si hirdmann. Kristin synes enten å være gravid- eller hun er syk og svekket av svangerskap, barnefødsler, amming og hverdagens evige gnål. (I våre dager hadde antagelig en lege skrevet ut antidepressiva til henne) Erlend savner den kjærlige Kristin, Kristin savner noen som kan backe henne opp og aller helst ta sin del av byrdene og ansvaret... Resultatet blir selvfølgelig en generell dårlig stemning, med skriking, beskyldninger og ukvemsord som ikke kan tas tilbake når de først er sagt. Ettersom det her er en klassiker, er det ingen hemmelighet hvordan det går: Lettsindige og ansvarsløse Erlend spiller et dristig spill, og taper alt. Gård og grunn, ære og anseelse. Det blir til slutt Kristin som berger dem, og det hele ender med at de flytter inn på Jørundgård som hun arvet etter forledrene.

I Italienske netter møter vi Clare Kingsley da hun og stesønnen er på vei til Italia for å besøke ektemannen (og Pips far), som er der på et jobboppdrag sommeren 1921. Her havner de nærmest i ei heksegryte av opprør, fattigdom, revolusjon og borgerkriglingende tilstander, og for den naive og skjøre Clare, blir det et brutalt møte med en virkelighet hun knapt kunne forestilt seg. Det viser seg etterhvert at ektemannen har ei mørk fortid hun heller ikke ante noe om, Boyds oppdragsgiver har en skjult agenda som slett ikke har noe med arkitektur å gjøre og Clare blir hodestups forelsket i en opprører.

Så langt er det kanskje ikke så lett å se hvor likhetene skulle finnes? Vel, først og fremst har kunnskapsrike og dyktige forfattere skrevet hver sin bok om  kvinner hvis menn mer eller mindre har lurt dem inn i ekteskapet ved å vise fram kun utvalgte sider ved seg selv. De slites mellom trangen til å følge kovensjonene og ønsket om å følge hjertet, mens forventninger, håp og drømmer kveles av taushet og hemmelighold. Begge må hanskes med en tilværelse som er helt annerledes enn de hadde tenkt seg. Begge forfatterne har på mesterlig vis klart å skape et miljø og en atmosfære som gjør at leseren føler seg som tilskuer til det som skjer. Begge historiene er spekket med lidenskap og pasjon, sykdom, svik, kjærlighet, dramatikk og brutalitet. Bakteppene, middelalderen i Norden og Europa på begynnelsen av nittenhundretallet, er svært godt beskrevet, virkelige personer og hendelser er skrevet inn i romanene og dermed blir de ikke bare underholdende, men også lærerike.
Hvis man avslutningsvis skal skrive litt om forskjellene, er det i hovedsak to ting jeg vil nevne. Det første og mast opplagte, er språket. Husfrue kom ut første gang i 1921- det samme året som beskrives i Webbs bok, som ble utgitt i 2014. For dagens lesere virker kanskje Undsets språk både tungt og litt høytidstemt, men det kler virkelig historien og gjør den ekstra morsom og interessant å lese. Man finner ord og uttrykk som mer eller mindre har gått helt ut av språket vårt, men det finurlige er at man likevel aldri er i tvil om hva de betyr- kanskje språket, også det gamle, ubrukte ligger et sted i ryggmargen vår? Omtrent som muskler vi skjelden eller aldri bruker; når vi til slutt tvinger dem til å gjøre nytte for seg, fungerer det greit, selv om man kan bli litt støl etterpå...
Det andre jeg synes skille disse to historiske romanene, er fortellerstilen. Der Webb er direkte og intes, er kanskje Undset mer dvelende og litt tilbakeholden? Lydbokutgava av "Italienske netter" likte jeg veldig godt, Bodil Vidnes-Kopperud er en dreven, dyktig og alltid pålitlig innleser. Lydbokutgava av Kristin-trilogien er derimot mer enn klar for å leses inn på nytt. Det står opplyst at den først ble gitt ut i 2005, men Rut Tellefsen som leser den, gjør det med svært overdreven tonasjon, og jeg får sterke (og dessverre forferdelig negative) assosiasjoner til dårlig søttitalls-fjernsynsteater..

Uansett: begge bøkene gav meg flotte opplevelser, og jeg anbefaler dem varmt og hjertlig videre!
For ordens skyld: "Italienske netter" er nok ei bok som med fordel kunne fått ei anna forside og en annen tittel, originalen er "The night falling". Jeg skjønner at det ikke er spesielt lett å finne gode oversettelser, men litt mere innsats på coveret ville i det minste kunne gi et bedre bilde av at dette ikke bare er en "dameroman", men faktisk en roman som er interessan, intrikat, spennende og lærerik.

Kristin Lavransdatter/ Husfrue
Sigrid Undset, 1921

Italienske netter av Katherine Webb
Gyldendal/ Lydbokforlaget, 2015
Oversatt av Jan Christopher Næss
Lest av Bodil Vidnes-Kopperud

Begge bøkene har jeg i sin tid kjøp selv.

Ikke verken husfue eller italienske netter, derimot jeger (med lydbok på det ene øret)på tur ut i grålysningen og soloppgangen.