Noveller...

Lett inspirert av Nobel-prisen som ble gitt til Alice Munro, har jeg prøvd meg på noen novellesamlinger. Det har ikke gått mer enn sånn passe bra. Først ut var Lars Saabye Christensens nye bok "Stedsans".
Omtalt som en av Lars Saabye Christensens muntreste bøker på lenge. Det er en novellesamling preget av skakk humor, og en gjennomgangsfigur er en nokså tvilsom forfatter av såkalt god litteratur, som ikke får den anerkjennelse han fortjener. Selvparodien ligger nær i mange av tekstene. Meg fenget det ikke- det er mulig det rett og slett er Kim Haugen jeg begynner å bli litt lei av? Han har en spesiell stemme som gjør at bøkene og historiene han leser blir veldig like. Vanligvis er jeg glad i LSC, så det kan tenkes jeg låner papirboka senere!
Neste bok var av en mer lokal forfatter, Ola Jonsmoen. Har lest og likt mye av det han har skrevet tidligere, men denne gangen ble jeg ikke helt overbevist. I likhet med "Stedsans", ble ikke "Betonggras" fullført.
Så var det den godeste nobelpris-vinneren, da. Alice Munros
"Rømlingen" ble ganske tilfeldig valgt fra bibliotekets samling. Jeg fullførte ikke, men jeg kan helt klart og selvfølgelig se at her er det litterære kvaliteter! For at jeg til tross for at jeg ikke orka å lese ferdig, logget jeg meg inn på nrk, og hørte programmet som Frøken Flink anbefalte- det synes jeg var et godt alternativ! Nå vet jeg liksom mer hva jeg kan forvente meg om jeg skulle velge å lese ei av de andre bøkene hun har skrevet ;o)

Til tross for at det har gått litt trått med disse novellesamlingene, har jeg ikke gitt opp! Fra Juritzen forlag kom det ei bok med 21 nye og gamle julenoveller, den har jeg lest litt i, og jeg koser meg faktisk! Når jeg sammenligner de nye og de gamle historiene, er det rart å se hva som fortsatt er som det var for over hundre år sida; forventningene før jul- og de ikke oppfylte forventingene etter jul. Den store forskjellen, er nok at det er mer ironi, humor og skjeve blikk i de nye historiene. Jula virker ikke like alvorlig og høytidelig nå som den var tidligere.
Jeg leser litt innimellom andre gjøremål, og håper det kan føre med seg to "bivirkninger"; julestemning og lyst til å lese flere noveller! Jeg vet jo at det er mange andre bokbloggere som er glad i noveller, så hvis det er noen som har noen gode tips, blir jeg glad for det!

Finland, Estland

Stalins kyr
Sofi Oksanen



Forlaget Oktober 2009
162 av 431 sider.












Estland har en historie som er preget av mye uroligheter og okkupasjoner. Landet, eller deler av landet har vært okkupert av både Sverige, Danmark, Tyskland, Polen-Litauen og Russland, og så vidt jeg vet er det fortsatt deler av landet (i nord-øst og sør-øst) som ligger under russisk herredømme, uten at noen formell grenseavtale har blitt inngått. Hovedstaden Tallinn, står på UNESCO´s verdensarv liste, og har de siste årene blitt et populært turistmål.

Når jeg har "lest meg opp" på Estlands historie nå for å blogge om Oksanens debutroman, får jeg faktisk litt lyst til å lese mer... Men, jeg har allerede begynt på ei ny bok som fenger fra side én, og da er det strengt tatt verken lett eller nødvendig å slite mer med denne. Jeg har virkelig prøvd, og jeg ser jo at her er det kvaliteter som absolutt er verdt litt honnør, men likevel, altså; jeg står på mitt, og legger den bort. I hvertfall for denne gangen. Føler ikke at jeg er med i historien, kommer ikke under huden på personene og får litt følelsen av å være på ei tredemølle. Og jeg vet at de aller, aller fleste er uenig med meg; jeg har ikke funnet en eneste omtale som ikke er positiv, så kanskje jeg bare er på feil sted, til feil tid? Har opplevd at bøker jeg har lagt bort og tatt fram at senere, har gitt en helt anna opplevelse ved andregangs forsøk.

Stalins kyr er skrevet av finsk-estiske Sofi Oksanen, og er historien om tre generasjoner estiske kvinner: Anna som er bokas spiseforstyrrede hovedperson, hennes mor Katariina som giftet seg med en finne (Annas far) og flyttet til det som omtales som Steinfinland, og Sofia, bestemora. Vi får innblikk i hvordan det er å leve i et overvåkningssamfunn, og ikke minst hvordan det kan være å leve med minnene om overvåkningen; at alle kan være spioner, angivere, fiender, at man aldri bør stole på noen, og at man alltid må være forberedt på å gå krokveier, både fysisk og "taktisk" for å få det man ønsker seg eller trenger. Det handler om hvordan mennesker hele tida må tilpasse seg dagens forhold, samtidig som historien overskygger det meste.

Anna ble en jente som ikke skammet seg over noe, selv om det ikke fantes annet enn skam og taushet, skammens taushet og tausheten skam. (sitat s. 78)