Barndomshjemmet av Lisa Jewell

Det er Verdens Bokdag enda en liten time, og jeg har satt meg fore å skrive en aldri så liten bokomtale før datoen blir historie. Lista må med andre ord legges lavt, men det kan kanskje passe bra- jeg trur nemlig forfatter/ forlag også la lista litt ned før de sa seg fornøyd med denne.

Boka handler om familien Bird, med mor, far og fire søsken, to søstre og et par tvilling-gutter. Til og begynne med er alt fryd og gammen, en eksentrisk, sprudlende mor i fargerike, flagrende gevanter. En stillfaren far man kan få inntrykk av har vent seg til et liv i skyggen, litt som en ryddegutt, kanskje? Barna kommer etter hvert i opposisjon mot foreldrene, om enn i ulik grad og med forskjellig uttrykk. Som lyn fra blå himmel skjer det en katastrofe som de ikke klarer å snakke om, og til slutt rives hele den tidligere så vellykkede familien i fillebiter. Som tida går, blir ikke ting enklere, tida leger ingen sår, den lager heller nye- og det går betennelse i de gamle. Til mora dør (en tragisk død), huset må ryddes, begravelse ordnes- og søskenene treffes igjen.
Karaktekortet sier sitt, men jeg kan gjerne utdype litt- jeg rekker det! Familierelasjoner er alltid et aktuelt tema, og det er lett å se for seg at dette faktisk kunne skjedd. (Ofte er det mye mindre som skal til denn det som skjer her, før familier splittes...) Likevel: her blir forholdene litt for forutsigbare. Det eneste som gjør at spenninga holdes oppe på et visst nivå, er at man lurer på hva katastrofen består i, og når det er avslørt, vil man vite hvorfor det skjedde. Med få unntak er resten av de viktige vendingene ganske lett å gjette seg fram til. Pluss for et fargerikt og variert persongalleri. Riktignok synes jeg ikke alle karakterene er like gode- et par av dem er for endimensjonale, men det gjelder heldigvis ikke dem som har de viktigeste rollene, så da er det til å leve med. Miljøskildringene er gode- omgivelsene gir etter hvert visse assosiasjoner til "Harpiks" av Ane Riel, hvis du har lest den? Språket er litt knotete, antakelig ei blanding av litt dårlig oversettelse og dårlig utgangspunkt. I ei knakande god bok hadde jeg nok ikke hengt meg opp i det, men når handlinga også halter litt, blir annet smårusk også iriterende. (Som forskjellen på grus i skoa en finværsdag med humøret på topp, og grus i skoa en dag man har stått opp med feil fot først, fått fartsbot, kommet for sent på jobb, tygd i stykker ei tann, mista mobilen osv.) For meg ble slutten både for enkel og for lykkelig (da har jeg antakelig gitt for mye hint til at noen blir nysgjerrige nok til å ville lese den selv, men det får gå- det er uansett ei bok man lever godt uten å ha lest...). Jeg har sett mange nok dårlige familieforhold til at jeg VET at så enkelt er det ikke! 

Boka kjøpte jeg på salg for snart to år sida så det var på tide at den ble lest. Ettersom jeg kjøpte boka er det rimelig å tru at jeg hadde visse forventninger, som -skal man dømme etter hvor lenge den ble hyllevarmer- ganske raskt utvikla seg til skepsis... Vel; nå er jeg fornøyd med at den er lest og kan ryddes vekk! Boka er mitt bidrag til månedens bokhyllelesing hos Hedda med boktankene. Tema for april er "ei bok som tar utgangspunkt i en familie", så da er det bare å granske hyllene for bøker som er filmatisert som er tema i mai. Foreløpig har jeg ingen opplagte kandidater, men det er vel ikke utenkelig at det kan dukke opp noe!

Barbeinthagen har tatt all ledig tid- rikt illustrert

Plutselig, da jeg kjørte det femte trillebårlasset med stein her en dag, slo det meg at "det er barbeinthagen som har all skylda for at det ikke blir noe av alle andre planene mine!" Når jeg tenker over det nå i ettertid, er det faktisk slik det er; Barbeinthagen skyver i hvertfall til side både lesing og blogging, men jeg kan virkelig ikke klage- det dreier seg jo tross alt om ei utrolig inspirerende bok, og endelig er jeg godt igang med mange av hageprosjektene og idéene jeg har grubla på i altfor lang tid.

Gamle jernbanesviller erstattes med ASAK herregårdsmur- fint skal det være!

Vi har vært på Plantasjen for å suplere med noen stauder til det nye steinbedet...

...og planta litt, og kvilt litt før vi gikk løs på neste oppgave:

Fjerne en plenbit for å plante tre nye bjørkebladspirea- Målet er å ha minst mulig plen...

Busker fyller opp bra, men blomstrerdessverre ofte i altfor korte perioder, det løser vi med å snekre fuglekasser av det litt fjonge slaget..

Blomsterenger er noe av det beste med sommer, og denne tar jeg godt vare på- det lukes til og med, slik at det ikke blir for mye engsyre, f.eks.. Biene som bor i kassa bakerst i bildet er ikke overbegeistra for prestekrager, men de har gått med på noen kompromisser

Gamle vaskebaljer av sink er en annen favoritt, og fioler er både bier og andre insekter glad i. Pippa er interessert i alt som har vinger, så da er hun også fornøyd

Igjen: målet er minst mulig gras, som her bak hundehuset hvor det likevel bare var umulig å få det fint; markduk under og utsortert stein fra et nedlagt grusstak. Jeg fryder meg over hvert eneste trillebårlass som legges ut!

 *********************************

Sånn går dagene! Steinbedet har begynt å gro seg til, og det begynner å sjå bra ut. På bildet ser dere også boka som fikk blomsterballen til å rulle, Barbeinthagen av Kari Nygaard (sist lest "Reisen til Bella Coola og Det frosten tok) og Irene Jacobsen. Boka har undertittel "Lag drømmehagen med enkle grep" og når man ser hva resultatet er her hos oss, så er det et levende bevis på at boka faktisk virker! Ofte så er det jo sånn at man blar, leser og kikker, men lufta går litt ut av ballongen fordi man mister motet. Her er lista lagt passe lavt, og det legges vekt på at hage skal være hygge, ikke prestisje eller mas. Man får bøttevis av tips til hvordan man kan planlegge og innrette seg, og forslag til plantekombinasjoner og løsninger slik at man kommer i gang. Nyttevekster, blomster, vegger, gulv og tak, hageselskaper og dekorasjoner av yme slag. Målet er ikke å bli ferdig eller å få en utstillingshage, men å ha et sted å kose seg, alene med bøker og bier, eller sammen med familie og venner.

Boka er nydelig illustrert, og med tekst og bilder formidler forfatterne en hageglede som virkelig smitter! Når det er sagt, må jeg nesten legge til at dette er ei bok som kan gled folk som ikke har hage også. Jeg grubla fælt på hva jeg skulle gi til et eldre ektepar som feira bursdagene sine på et eldresenter, ganske reduserte og immobile nå, men i sin til ivrige hagemennesker- "Barbeinthagen" ble løsningen- og de ble så glade! Senere sa de at den hadde gitt dem mange hyggelige hagestunder og det er selvfølgelig en fjær i hatten til forfatterne! 

Forresten så finnes det en snarvei til barbeinthagen... Man tar ganske enkelt skoene sine og planter blomster i dem, sett skoene på trappa, sett deg ned ved siden av og vift med tærne! Enklere og bedre blir det neppe!

Barbeinthagen- Lag drømmehagen med enkle grep

174 inspirerende sider

Kari Nygaard og Irene Jacobsen

Kagge Forlag, 2017 

Selv om (eller ettersom?!) den har lagt beslag på nærmest all fritid, vil jeg utrope denne til årets hage- og inspirasjonsbok, og når siste trillebårlasset er kjørt, kan det hende det blir nye blogginnlegg om helt andre bøker her. 

Den som lever få se ;o)

Når til og med forfatterportrettet er koselig... Da bør du klikke på bildet for å bla litt i boka!

Monster, av Jørgen Jæger

Jeg husker ikke helt når det skjedde, men jeg husker at jeg overraskende fikk et gratis forhåndseksemplar av Jørgen Jægers nyeste bok, Monster, rett fra forlaget.
Jeg husker ikke helt hvorfor jeg ikke leste den med en gang, men jeg husker at jeg leste flere positive omtaler på andre blogger. Jeg har funnet tilbake til mange av dem, Tine, Anita, Ina, Heartart, Åslaug og Rita er fortsatt helt og holdent positive, entusiastiske og heftig begeistra. Er det noen grunn til at jeg skal kverulere? Niks! Jeg har gitt boka terningkast fem, og det er bare den hardnakka språkfanatikeren i meg som har argumentert mot en fin og skinnende sekser.
Dette er mitt første møte med Jæger og etterforskeren Ole Vik- enda dette er bok nummer åtte i serien, så det burde med andre ord vært flust av muligheter, men endelig!

Boken er tilegnet de 817 kvinner og barn som lever med hemmelig adresse og ny identitet i Norge etter «kode 6», lovens strengeste grad av beskyttelse mot voldelige menn. Anne og Thea er mor og datters nye identiteter, og sammen med Ulrik har de stablet på bena en ny tilværelse og et nytt liv på et lite småbruk ute på landet. Det ser ut til at ting skal gå seg fint til, Anne er høygravid og hun har kanskje begynt å senke skuldrene, da Thea plutselig går helt i vranglås og nekter å fortelle hva som har skjedd. Leserne vet at hun har sett noe skremmende, men de voksne kan bare spekulere. Frykten vokser og da Ulrik blir slått ned og nær drept, rakner alt de har bygd opp og uhyggen og panikken griper både hovedpersonene i boka, og faktisk også denne leseren som fra før er både lettskremt, mørkeredd og har en overaktiv fantasi...
Persongalleri, handling, troverdighet, aktualitet og spenning: tipp-topp!
Likevel kom det altså litt surmuling og flisespikkeri fra nevnte språkfanatiker... Med forbehold om at noe av dette er luka ut i den ferdige boka, jeg har som nevnt lest et forhåndseksemplar, men i tillegg utdraget som ligger på Ebokbib. (Jeg har satt meg på venteliste, og kommer til å oppdatere innlegget da det blir min tur og jeg får konferert med biblioteksboka)
For det første synes jeg det blir dårlig flyt når for mange av setningene begynner med og, men og så. Dette finner man opptil flere ganger på enkelte sider.
For det andre er det lite varisjon. På en og samme side (272 i mitt eks) har jeg streket under følgende;
...var opptatt med halsbrekkende forbikjøringer...
...Opptatt som hun var av Josteins skjebne...
...Anspent som hun var, kunne ikke Cecilie...
For det tredje stusser jeg ved en del pussige utsagn, som disse sitatene:
Derfor var hun heller ikke fysisk redd for å dra hjem, det var ikke på det planet at angsten hennes lå, det var på det mentale. (s 81)
Jokke bar på et balltre i kryss over brystet. (s 236)
For det fjerde er jeg allergisk mot slurv med da og når i bøker. Hvor har det blitt av den gang da, hver gang når??? Jeg reagerer omtrent likeens som hvis noen gnikker isopor mot ei glassrute...

Til tross for litt sand i maskineriet, hadde jeg stor glede av denne. Jeg ble mer og mer grepet av denetterhvert som jeg leste, så det er slett ikke vanskelig å anbefale denne til de som ønsker seg ei skikkelig spenningsbok!
PS: At boka nylig ble nominert til Bokhandlerprisen 2015, borger vel også for at dette er underholdning på høyt nivå ;o)

De usynlige

Roy Jacobsen

Cappelen Damm, 2013
Spilletid 6 timer, 29 minutter
Lest av Nils Johnson


Barrøy, Helgelandskysten. Begynnelsen av nittenhundretallet. En liten familie klorer seg fast i livet, tilværelsen, øya. Lille Ingrid (som naturligvis ikke er liten gjennom hele romanen ;o), hennes foreldre Maria og Hans, bestefaren Martin, hennes tante Barbro, som er litt... enfoldig, og etterhvert kommer det flere beboere på ulikt vis til øya. De kjemper mot naturen, været og uværet. De kjemper i mot, men er likevel avhengig av og prisgitt disse naturforholdene som herder de sterke og kanskje knekker de svake. Vi følger familien i hverdagen i en femtenårsperiode, til Ingrid er konfirmert og trer inn i de voksnes rekker.

Det er ingen hemmelighet at jeg hadde store forventninger og forhåpninger til den nye boka fra Roy Jacobsen. Det er vel heller ingen hemmelighet at den virkelig- og entydig!- har fått en fantastisk mottakelse. Dermed er vi tilbake til det evig paradokset; høye forventninger gi fare for stygge fall... Uansett hvor stor tro jeg har på forfatteren, boka, prosjektet; det var med en viss skrekkblandet fryd jeg satte i gang spilleren. Til overmål var det denne gangen en for meg helt ukjent oppleser, noe som gjorde at det klødde litt ekstra på de stedene man ikke kommer til.
Så var det ingenting å frykte! Oppleseren gjorde en fabelaktig jobb, og gjorde historien om mulig enda mer levende og autentisk, og Jacobsen leverer nok ikke fra seg et manus før han vet at han leverer varene- intet skinn solgt før bjørnen er skutt.
På en måte er dette litt som første del av "Seierherrene", men der den boka fokuserer på menneskene og samfunnet, er det her fokus på menneskene og naturen. Det er usentimentalt, udramatisk, uromantisert, upretensiøst. Det er derimot en fantastisk historie inspirert av forfatterens egen familiehistorie- den beskriver med Jacobsens velkjente nydelig melodiøse språk hvordan menneskene har innfunnet seg med tilværelsen, og hvordan de med største selvfølge gjør det som forventes og trengs; Man retter ryggen og lar seg ikke affisere av at trælene i hendene er med framtredende enn latteren og lykkestundene. Til tross for at de ikke snakker mye, har de likevel kjærlighet til hverandre, tar vare på og respekterer hverandre.

Konklusjon
Et suveren tidsbilde og ei briljant god bok, med et typisk Roy-Jacobsen-preg. Verd hver en terningprikk den har fått, og hver en pris den kommer til å motta! 
Anbefales til alle litteraturelskere ♥

Dette er første bok i Bokboblas blogglesesirkel, det betyr at det er flere bokbloggere som har lest boka og kommer til å legge ut omtaler en av de første dagene. Det blir kjempespennende å sjå hva de andre synes, om de er like begeistra som meg, eller om noen kanskje er litt lunkne? 

For et par dager sida hadde nrk/ bokprogrammet et flott program med forfatterportrett og presentasjon av De usynlige, det bør dere få med dere! Vakre bilder og fornyftige betraktninger rundt historie, natur, skriving og litt andre ting. Med litt flaks ligger programmet under denne lenka, i verste fall må dere søke den opp selv på nrk sine sider  (kultur- bok e.l)

Kombinasjon på en søndag

Man må vel kunne slå to små fluer i en smekk, ikke sant? Omtale og smakebit☺
Jeg har lest ei suveren, stillfaren og underfundig bok til ettertanke. Denne:

 

Jeg er nok litt på Roy-Jacobsen-bølgen om dagen, og det er faktisk en veldig fin bølge å være på!! Han har en fantastisk fortellerstemme, og jeg blir like overvelda hver gang jeg leser bøkene hans. På en mystisk måte får han det mest hverdagslige, det mest grusomme, groteske, utenkelige til å høres ut som poesi. Der andre forfattere ofte kan ha ei sterk historie å komme med, så har Jacobsen også det, men i tillegg serverer han den altså på en så enestående måte at det er vanskelig umulig å finne ord som kan beskrive det for de som ikke har lest noe av ham fra før. 

Boka kom ut på Cappelen i 2005, og ble tildelt Ungdommens Kritikerpris. 

Handlinga er lagt til den finske vinterkrigen, 1939-40. Timmo er landsbyens original, enkelte tar ham for å være en tomsing, men mest av alt er han nok egentlig bare opptatt av å leve i fred. Hogge ved og aller helst få oppgjør for det han leverer. 

Da Finland trues av invasjon fra Russland, beslutter myndighetene at innbyggerne i blant annet Suomussalmi skal evakueres og byen brennes for at russerne ikke skal få noe gratis... Timmo nekter å etterkomme kravet om å flytte, og det blir til at han får være igjen; ikke en gang russerne vil drepe en idiot... Etter at byen er brent, oppdager han at enkelte av husene ikke har brent ned, og at det går an å bo der. Han slår seg til i et av husene, og da russerne kommer, tar de ham riktignok for å være landsbytullingen. Han forteller at han er byens vedhogger, og han blir dermed satt til å lede en brokete samling av krigsfanger som har som oppgave å forsyne hele forlegningen med ved. De andre karene er slett ikke vant til verken sprengkulde eller hardt arbeid, men Timmo klarer likevel å få de til å arbeide- eller til å få det til å se ut som alle arbeider selv når noen er syke eller så slitne at de ligger i kvisthaugene og sover. På denne måten berger han både sitt eget og de andre hoggernes liv. Spørsmålet da freden kommer, den absolutte, stillestående, ensomme og fattigslige freden, er om Timmo skal betraktes som helt, landssviker eller rett og slett bare som den idioten han bestandig har vært.

Dagens smakebit er fra side 24. byen er akkurat brent, og Timmo har begynt å reparere det som er ødelagt i et av husene som har fått minst skader. se det for dere; et hus så godt som uskadet i en nedbrent by, alt er sot, aske og røyk...

Jeg smidde nytt håndtak til vannpumpa, banket ut bulkene i to kasseroller og gikk i gang med å vaske i stue og soverom, så jeg kunne vandre med langkosten framo gtilbake mellom duftende hvite duker og nynne som en prest eller bondekone eller hvem det nå er som nynner når de arbeider, urmakere kanskje, folk med rolig og nøyaktig arbeid.

Hvis du vil lese de første sidene for å få et bredere inntrykk av boka og fortellerstilen som jeg synes er så flott, kan dere klikke her. Hvis du heller vil ha smakebiter fra andre bøker, kan du heller svippe innom Flukten fra virkeligheten- der er det som alltid på søndager et godt utvalg av både norske og utenlandske fristelser-

Nyt dagen og smakebitene!!

Roy Jacobsen er forresten aktuell med en ny bejubla roman, De usynlige. Den begynner jeg på i mårra! Lydbok med Nils Johnson som innleser. Han har jeg ikke hørt lese før, så da blir det vel dobbelt så spennende da?!

Seierherrene

Roy Jacobsen

Cappelen Damm, 1991/ 2009.
634 sider

Lydbok, 2007
Spilletid 19 timer, 25 minutter
Fortreffelig lest av Bjørn Sundquist.

Som man ser av årstallene, så er det ikke bestandig man rir samme dag som man saler!!
Jeg husker at boka kom ut, jeg husker at den kom som pocket, jeg husker at jeg fikk den til bursdagen min, og jeg kommer aldri til å glemme at jeg leste den! Jeg kommer heller ikke til å glemme hvor fint Bjørn Sundquists stemme passet til historien. Rett og slett en sjelden bra match!

Kort resyme: (som jeg har begynt på og sletta, prøvd på nytt, og sletta enda en gang, og på nytt og igjen til jeg bare lar det være slik, selv om det på ingen som helst slags måte yter romanen der minste snev av rettferdighet..)
En familiekrønike som strekker seg fra Helgelandskysten på 1920-tallet til Oslo 1992. I første del er det Marta som er i sentrum. Hun er fra en famile rik på barn, fattig på det aller meste av andre ting. Mora er død, og faren som er fiskerbonde giftet seg på nytt,med et kvinnfolk de bare kalte Sigøyneren . På grunn av fattigdom (og kanskje noe vrangvilje fra Sigøynerens side?) blir flere av barna satt bort, og fjorten år gammel blir Marta sendt avsted med hurtigruta til Oslo for å ta seg huspost der. Utfordringene står i kø, små og store, men Marta klarer seg, og stifter etterhvert familie.
Andre del er fortalt av Marta og Franks yngste sønn, Rogern. Han forteller om brødrene, klassekamerater, originaler og lærere, sommerferiene på feriehjemmet til fagforeninga Jord og stein, bilturene Nordover, alle spørsmålene man stiller seg når en er yngst i søskenflokk, og familiebånd og om kjærlighet. Selvfølgelig er kjærligheten med! Og heller ikke den er helt problemfri, men som mora, klarer Rogern seg tross alt bra.

Roy Jacobsen er intet mindre enn en magiker med bokstaver! Han tryller fram ord som settes sammen, og det blir ikke bare setninger, historier og imponerende bilder fra forskjellige epoker fra vår nære historie, det er så vakkert formulert at jeg kunne strødd om meg med superlativer herfra til månen! Jeg nøyer meg med å si at han har skapt et persongalleri jeg føler slektskap til, han beskriver episoder jeg føler jeg har vært vitne til og det hele er altså gjort med et fabelaktig nydelig og poetisk språk.
Det er neppe nødvendig, men likevel: boka anbefales! Denne boka har alt hva en bokelsker kan drømme om :o)


I høst er Jacobsen aktuell med ei ny bok hvor handlinga er lagt til Helgelandskysten. Jeg har med overlegg ikke lest en eneste omtale eller anmeldelse av De usynlige, men jeg har fått med meg at de som har trilla terningkast har vært gavmilde. Jeg gleder meg enormt til å lese den- og for en gangs skyld er jeg ikke redd for at høye forventninger skal legge til rette for et voldsomt og smertefullt fall; jeg har enda til gode å bli skuffet av denne forfatteren.

Epp og Lul av Axel Jensen

Jeg prøver så godt jeg kan å følge med på Elisabeths SAMLESING AV NORSK FANTASY Foreløpig har det gått litt så-som-så...
Denne gangen var det to små bøker som skulle leses, de to første i Axel Jensens triologi om menneskene og livet i byen Oblidor i landet Gambolia, en gang i framtida. Jensen selv kalte bøkene science faction, et begrep man kanskje kan tolke sittende at samfunnet han beskriver, er hva han frykter vi vil få om utviklinga fortsetter som den har gjort, la oss si de siste femti-seksti åra.

I den første boka møter vi Epp. En liten mann med et lite liv, med lite selvinnsikt og stor forakt for alle andre mennesker. Alt er nøye regulert og kontrollert av det offentlige. Ingen jobber eller har frihet til å gjøre selvstendige valg, Staten har lagt til rette for at alle skal få alt de trenger, til gjengjeld forventes det at folk skal underordne seg regimet helt og fullt.
Språket er enkel, konservativ bokmål, og uten Jan Grønlis fabelaktige innlesing, trur jeg det hadde blitt litt i overkant monotont. Som lydbok derimot, fungerer den faktisk veldig bra!

Når det gjelder bok nummer to, som jeg ikke fikk tak i annet enn som e-bok på Nasjonalbibliotekets nettside, er stilen og språket helt annerledes. Språket er ei salig blanding av norsk og veldig fornorska engelsk. Dvs. Engelske ord er gjort norske ved at det for det meste har beholdt uttalen mens de er skrevet veldig norsk. For meg blir det faktisk litt problematisk å holde tråden i historien, fordi for mye av oppmerksomheta går med til å "tolke" ordene.
Tempoet er også høyere i "Lul", sceneskiftene går kjapt og minner litt om å zappe mellom kanalene på tv.

Bortsett fra den rene underholdningsverdien, er nok disse to bøkene ment som kritikk av menneskenes likegyldighet, deres bevisstløse forhold til "Storebror" og medias påvirkningskraft. Det er jo et skrekkbilde som tegnes her, om det er realistisk eller ikke, vil jeg ikke ha noe formening om, men helt borte er han kanskje ikke?

Forresten: for at ei bok skal kunne klassifiseres som fantasy synes jeg den bør ha et kart over den fantastiske geografien. Det mangler her, så da er det vel greit med kategorien faction ;o)

Det er kanskje litt flaut, men dette er første gang jeg leser noe av Axel Jensen. Tidligere har jeg bare lest om ham og bøkene hans. Resultatet etter å ha lest om Gambolia, er at jeg har fått enda en forfatter jeg er nysgjerrig på!!

De ubudne gjestene

Sadie Jones

Gyldendal, 2012
307 sider
Oversatt av Vibeke Saugestad


Dette er tredje bok fra Sadie Jones, de to første, Utskudd (2009) og Små kriger (2010) fikk begge god mottagelse, og er oversatt til flere språk.

Dette er første gang jeg stifter bekjentskap med forfatteren, og jeg har lest veldig lite om bøkene hennes på forhånd. Av og til kan det være en fordel å vite minst mulig- så ligger ihvertfall ikke lista med forventninger altfor høyt!

Året er 1912. Emerald skal feire sin tjuende fødselsdag samtidig som stefaren drar avsted for å prøve å få til en løsning så de slipper å selge herregården. Det bygger seg opp til uvær, og på en sidejernbane ikke langt unna skjer det en forferdelig ulykke. På Stern blir de bedt om å huse noen av de forulykkede inntil jernbanens egne folk kan ta seg av dem.
Det hele utvikler seg til et kaos av desperat forsøk på bursdagsfeiring, traumatiserte togpassasjerer som utover kvelden blir ytterst ubehagelige og uregjerlige- og ei lillesøster som ser at dette er den perfekte kvelden for å gjennomføre tidenes stunt, som blandt anna innebærer at en hest må smugles inn i huset og opp i andre etasje.
Det hele begynner lett komisk, men etterhvert aner man at det er noe som ikke stemmer, og stemningen blir mer og mer hektisk, hissig, utrivelig, agressiv, surrealistisk... Mens Imogens spesielle prosjekt går sin skjeve gang...
Forlaget skriver om boka at kvelden slutter helt annerledes enn man kunne tro- og det gjør sannelig boka også!

Dette er en fascinerende historie, og etter en litt langsom begynnelse, ble jeg veldig nysgjerrig på hvordan det hele skulle ende. Persongalleriet er begrenset, og kanskje litt overfladisk uten at det er til forkleinelse for boka som helhet; her er det samspillet mellom menneskene og de skiftende stemningene og det uforutsigbare som er viktig.
De eneste innvendingene jeg har, er språket. Her har jeg en mistanke om at det kan være oversetteren som har hovedansvaret. Jeg har ikke sett den engelske utgava, og hadde vel neppe hatt språkkunnskaper nok til å komme med gode alternative oversettelser, men jeg vil komme med noen eksempler på det jeg synes er tungt/ vanskelig/ dårlig/ krøkkete språk:
Side 19:
Han var middels høy: tettbygd og rødblond med brede, firkantede skuldre (venstrearmen var kuttet tvers av, høyt oppe på en måte som ikke ødela symmetrien i dem, selv om den ene nødvendigvis var mer utviklet enn den andre) og gjennomborende, blekblå øyne.
Side 62:
"Snart ferdig, Miss Em," svarte Myrtle med munnen full av hårnåler, selv om hun ikke lot Emerald slippe før etter enda tyve minutter, men da så virkelig håret hennes praktfullt ut også, hun kunne ikke nekte for det, med en utrolig glans og lag på lag av frodige kveiler over en begrenset base slik at høyden, i kontrast til det fløtefargede ansiktet, ga det kvinnelige kjevepartiet hennes et kattungeaktig preg.
Side 85:
Da hun så på ham, hvilket hun gjorde, stjålent under øyevippene, oppdaget hun at det trass i hva hun tidligere hadde hatt inntrykk av, var lett å få øye på den gutten hun en gang hadde kjent.

Dette er eksempler fra begynneslen av historien. Det kan godt tenkes at de omstendige formuleringene er gjort bevisst, for å gjenspeile den formelle måten de konverserer på i boka, men for min del ble det litt irriterende at jeg måtte lese avsnitt opptil flere ganger for å få med meg hele betydningen. Når det kom til stykket, var ikke disse avsnittene så viktige, og man kunne nok likegjerne bare lest videre uten å ha fått med seg de innfløkte detaljene! Heldigvis syntes jeg det ble utover i boka; språket i boka blir kanskje mer direkte etterhvert som historien utvikler seg og situasjonen krever mer direkte tale?
Konklusjon: Alt i alt likte jeg historien veldig godt! Jeg likte motsetningene mellom det som skjedde i første etasje (bursdagsfeiring og innkvartering av togpassasjerene) og andre etasje (Imogens prosjekt), jeg likte den uhyggelige stemningen somutviklet seg i løpet av kvelden, og jeg likte hvordan alt sluttet! Anbefaler boka kanskje spesielt til de som er begeistra for britiske herregårdsromaner, de som liker det litt overnaturlige, de som liker spenning, overraskelser og humor. Det skulle være ganske meng, vil jeg tru!?

Hos bokelsker.no gav jeg boka terningkast fire, og du finner en liten smakebit fra boka her.

En smakebit til ubudne gjester

- eller jeg burde vel egentlig si en smakebit fra De ubudne gjestene. Dette er tredje bok fra den britiske forfatteren Sadie Jones, men den første jeg leser.
Året er 1912. Emerald bor med familien på en herregård, og skal feire tjueårsdagen sin den kvelden et tog sporer av på en sidebane ikke så langt unna. Et ufyselig uvær er på gang, og familien blir bedt om å innkvartere noen av de forulykkede til Jernbanen kan komme å ordne opp.
Det som til og begynne med var en liten forsamling på rundt femten personer, ser ut til å bli flere og flere utover kvelden, uten at noen helt vet hvordan det går for seg. Etterhver blir de ubudne gjestene urolige, uforutsigbare, utålmodige, ubehagelige og u-både-det-ene-og-andre. Som om ikke dette er nok, finner Smudge, yngstejenta i huset ut at dette må være den perfakte anledningen for å gjennomføre Det store prosjektet som hun har planlagt lenge. Forlaget skriver at kvelden ender helt annerledes enn man kunne tro, og andre har sagt at dette er en blanding av britisk overklasse, spøkelseshistorie og Shakespaersk komedie.
Nå har jeg ikke kommet stort lengre enn til side 174, hvor smakebiten kommer fra, men jeg liker historien godt så langt: når man leser en forfatter for første gang, og ikke har lest noen omtaler eller anmeldelser på forhånd, møter man gjerne boka med et åpent sinn og uten noen forventninger som skal innfris...

Emerald har avgjort av de ubudne gjestene må få noe mat, og tar med seg de innviterte gjestene for å dele ut den maten som var tenkt som et herremåltid for åtte:

"De er altfor mange," stønnet Patience. "De må ha mer."
Så da forrettene tok slutt, gjorde de innhugg i det neste på menyen. Det var Poulet à la Marengo og kalverullader, og Florences hvasse knivblad fant glatte ledd og sank ned i mørt ungkjøtt. Men enda var de ikke mette. Kjøkkenet lignet et forlatt feltsykehus fra Krimkrigen der slaget har flyttet seg videre: ben med rester av kjøttslintrer, våte filler, flekkete, renskrapte fjeler og redskaper noen hadde slengt fra seg, mens hordene gjorde seg klare til å gjøre kål på neste rett - desserten.
"Vent! I guds navn, vent," sa Florence. Hun snudde ryggen til ødeleggesene og lukket øynene.

Her ser det jo ut til at alle fat allerde er tømt, så jeg foreslår at dere klikker dere inn til Flukten fra Virkeligheten. Der er det garantert flere smakebiter, og sannsynligvis også noe for enhver smak!

          Nyt dagen!!

Harold Frys utrolige pilegrimsferd

Rachel Joyce

Aschehoug, 2012
291 sider
Oversatt av Bente Rannveig Hansen

En sjelden gang er man heldig og snubler over ei bok som i tillegg til å underholde deg, også snakker direkte til hjertet ditt. For meg var dette ei slik bok. Nå er det noen dager sida jeg leste den ferdig, og jeg har tenkt mye på hvordan jeg skal få formidla historien og stemninga på en skikkelig måte, men jeg har vel egentlig kommet fram til at dét kommer jeg ikke til å klare. Likevel; jeg må jo gjøre et forsøk- om ikke annet så for å bidra til at flest mulig skal bli oppmerksom på den! Fullt fortjent er den jo også blitt nominert til Booker-prisen, så det kan vel tenkes at den når ut til massene helt uten noe omtale her ;o)

For noen måneder sida pensjonerte Harold Fry seg fra jobben som selger. Pensjonisttilværelsen har ikke blitt som han hadde ønsket seg; kona Maureen ser ut til å irritere seg over alt han gjør og ikke gjør, og det eneste hun bryr seg om er å vaske, rydde og tørke støv mens hun venter på at sønnen skal ringe eller komme hjem på besøk.. Selv prøver han å være til minst mulig sjenanse og bry, han har få eller ingen hobbyer, få eller ingen venner, få eller ingen ting som engasjererham...
Historien begynner med at Harold får et brev fra sin tidligere kollega (og fortrolige) Queenie Hennessy, som han ikke har hørt noe fra på mange, mange år; ikke sida hun plutselig dro fra byen etter en hendelse på bryggeriet hvor de jobbet. Forfjamset skriver Harold et svarbrev, og går ut for å poste det. Plutselig går det opp for ham at det er en for lettvind løsning, og det som først bare skulle være en liten spasertur for å tenke over hva han skulle gjøre, utviklet seg til å bli en pilegrimsferd tvers igjennom hele England.
Underveis møter han forskjellige mennesker som forteller sin historie, sine hemmeligheter og sine sorger.
Det er rart hvordan vi mennesker finner det lett å fortelle fremmede om de tingene vi helst vil holde skjult for våre nærmeste.. Og det er rart hvordan den som går langt (og helst alene) kan tenke lange tanker.. Om ting som hendte langt tilbake i tid. Om hva som kunne vært gjort annerledes, ting som burde vært sagt...
Og hele veien; vakre naturskildringer gjennom et stadig skiftende landskap...

Rachel Joyce har tidligere skarevet flere hørespill, men dette er hennes debutroman og den er allerede solgt til over tretti forskjellige land- det må vel betegnes som en braksuksess!? Idéen er veldig god, og den er meget godt gjennomført; originalt og uforutsigbart, spennende, sjarmerende og overbevisende! Det handler om tro (ikke så mye religiøs tro, mer det å tru at det nytter, tru at man kan gjøre en forskjell- DEN typen tro), håp- og naturligvis kjærlighet.
Det kan godt hende jeg har drømt, men uansett drøm eller virkelighet; jeg kan ikke annet enn tru at denne vil bli filmatisert- og det vil etter alle solemerker bli en rørende og billedlig vakker film!
Mens man venter på en eventuell film, får man nøye seg med denne lille bok-traileren:
Det finnes en norsk trailer på YouTube også, men der har de kledd opp Harold i feil klær, så den har jeg droppet..


Vil du lese fra begynnelsen av boka kan du gjøre det her!

Mississippi

Hillary Jordan

 

Pax Forlag/ Lydbokforlaget 2012
Oversatt av Benedicta Windt-Val
Lest av Bodil Vidnes-Kopperud
Spilletid: 9 tilmer, 7 minutter.

Utgangspunktet mitt her, er at jeg er litt lei av å høre Liv Gade oppfordre til å lese sakte, og å hevde at du skulle ønske boka aldri tok slutt. Hun siteres på det sistnevnte bak på denne lydbokutgava, og da går lufta litt ut av ballongen... Samtidig er det et faktum at biblioteket ikke har det helt store utvalget av lydbøker, så da tar man ofte det som "byr seg". I den andre vektskåla ligger en rekke andre positive omtaler, blant annet fra forskjellige bokbloggere- faktisk har jeg når jeg tenker meg om, ikke sett noen skrive negativt om denne i det hele tatt! Dessuten er jeg nysgjerrig på en (for meg) ny oppleser. Som regel er det ubevisst, men når man leser selv, er det en selv som velger hvordan man vil betone historien. Med en lydbok derimot, er man avhengig av at man får et godt forhold til oppleseren. For min del er det f.eks viktig at lesinga ikke blir "overdramatisert"; jeg vil helst ha opplesing, ikke en-manns-skuespill, hvis dere ser forskjellen?

Handlinga er hovedsaklig lagt rundt en bomullsplantasje i Mississippi, fra slutten av tretti-årene til perioden rett etter andre verdenskrig. Seks personer bytter på å fortelle om livet sitt, om utfordringer, forholdet til hverandre, felles hendelser osv. Det er Laura og ektemannen Henry som eier plantasjen, Henrys bror Jamie som har vært pilot under krigen, Florence og Hap som er (fargede) forpaktere på plantasjen, og til sist; sønnen deres Ronsel som også har vendt hjem fra krigen.
Jamie og Ronsell utvikler et vennskap som bygger på gjensidig forståelse for hva den andre har opplevd mens de var i Europa. Dette gir både dem og familiene deres større problemer og får større konsekvenser enn de kunne ane.
Dette er ei bok om rasemotsetninger, kjærlighet, vennskap, hat, egoisme, lojalitet, kampen for tilværelsen, viljen til å kjempe for drømmene sine, verdien av å bli sett og verdsatt- og en hel rekke andre temaer som skaper engasjement hos leseren/ lytteren.
Den stadig skiftende vinklinga gjør at man på en måte føler at man vet litt mer enn hva den personen som forteller gjør- og man tenker "hadde du visst det jeg vet, så hadde du ikke gjort det der/ gått dit/ sagt det/ valgt slik". Det er kanskje akkurat dét det hele dreier seg om; man får aldri fasiten eller oversikten over alle faktorene før etterpå, når valget er tatt og toget ruller ut fra stasjonen...

Bodil Vidnes-Kopperud leser akkurat sånn jeg liker det! Her som det er flere fortellerstemmer, bruker hun litt forskjellig stemme ut ifra hvem det er som snakker. På den måten gir hun personene enda litt mer dybde, og følelsene blir enda sterkere; bekymringer og fortvilelse blir dypere, omsorg og medfølelse sterkere, ondskapen mer rødglødende- jeg trur rett og slett jeg har funnet en ny favorittoppleser! Hvis du trykker på coverbildet øverst, kan du høre utdrag fra boka. Og som alle de andre som har skrevet omtale av Mississippi, anbefaler jeg denne, varmt og hjertlig ♥

...Bali, kanskje?...

Hundreåringen som klatret ut gjennom vinduet
og forsvant.
Jonas Jonasson



Piratforlaget 2011
Lydbok, spilletid ca 13 timer
Lest av Trond Brænne
Denne gangen var det ikke lett å velge tema for geografileksjonen, for her er mulighetene usedvanlig mange! Til slutt falt valget på Bali, og grunnen er ganske enkelt at jeg tviler på om sjansen byr seg igjen. Det er tross alt bare et halvår igjen av denne jorda-rundt-reisa!
Jeg fikk den strålende idéen å slå opp "Bali" i et gammelt leksikon for å sammenligne med f.eks Wikipedia. Jeg klandrer ikke eventuelle lesere som trur jeg finner på det jeg skal fortelle nå, men faktum er at han som jobbet på biblioteket akkurat den dagen ikke visste hva et leksikon var og enda mindre hvor jeg kunne lete etter det!! Da jeg fikk spørsmålet om jeg visste hva forfatteren het, ble jeg lettere satt ut... Prøvde å forklare at et leksikon ikke var ei bok, men kanskje femten eller tjue, der man alfabetisk kunne finne svar og forklaringer på omtrent alt i hele verden. Det hjalp ikke stort, men han skrev litt på data´n sin og fikk opp Idrettsleksikon og Barnas første leksikon... Prøvde meg på det litt mer engelske encyklopedia, men det var fortsatt ikke noe lys som tentes..  Om jeg kanskje kunne komme tilbake en annen dag???
Phhhuuu....
Her er essensen av hva Store Norske Leksikon sier om historien til den indonesiske (turist-) øya:
Bali hørte opprinnelig til det brahmanske hinduriket på Java, men utgjorde senere et eget rike som etterhvert ble splittet i småriker. I 1597 kom nederlandske kolonister til Bali, i 1942 ble øya invadert av japanere, og ble fra 1949 en del av Indonesia.
Når jeg finner et gammelt leksikon/ encyklopedi, skal jeg oppdatere...

Debutant! Tenk det- jeg håper det kommer flere! Mange! Snart!! Hundreåringen som klatret ut gjennom vinduet og forsvant er utrolig morsom som lydbok. Jeg ser kanskje at de som sier det ble litt langdrygt innimellom kan ha rett, men Trond Brenne er jo en god skuespiller og oppleser, og gir boka ekstra liv. Jeg frydet meg, gliste, og å male verandarekkverk gikk som en lek- det hadde det neppe gjort med bare radioen som selskap...
De fleste har sannsynligvis fått med seg både hva boka handler om, og de rosende ordene som har blitt den tildel. Likevel, her er et kort resymé:
Allan Karlson fyller mot absolutt alle ods hundreår, feiringa skal etter planen foregå på aldershjemmet, men det finner jubilanten plutselig ut at han ikke gidder å være med på. Han konstanterer at lommeboka og tissetøflene er på plass, så han legger i vei. Tilfeldighetene gjør at da bussen hans skal dra, får Allan med seg en koffert han kanskje/ kanskje ikke burde tatt. Det er i allefall den kofferten som er årsaken til den reisa som nå begynner, og som gjør at Allan får en rekke nye bekjentskaper. Og for en gjeng dette etterhvert blir! Det er Bøtta og Hanken og Sjefen fra "Never Again", det er Julius og Bosse og innehaveren av et slitent gatekjøkken, Den Skjønne og en rømt elefant, for å nevne noen..! Ting blir stadig mer komplisert- alt forårsaket av flaks/ uflaks -og tilfeldigheter.
Parallelt med historien om hvordan Allan og vennene prøver å slippe unna både Never Again, journalistene og politiet, forteller hundreåringen om ting han har vært med på oppgjennom sitt lange og mildt sagt begivenhetsrike liv. Her kan nevnes utviklingen av atombomba- både for amerikanere og russere, krangel med Stalin, sprenging av bruer i revolusjonens Kina, satt fyr på hele Vladivostok, krysset Himalaya til fots, spionasje og ikke minst; erklært krig mot reven som tok katten hans. Det har gått mye i krutt og dynamitt, og så godt som hver gang har det vært hans bekymringsfrie innstilling -og tilfeldigheter som både har ført ham inn i vepsebolene- og reddet ham ut av de samme. Hvis jeg skal trekke fram bare én episode, må det nesten bli da de har avtalt å avgi forklaring på hvordan ting skjedde under flukten- rett og slett ubetalelig!!

En fantastisk fabel, en røverhistorie av de sjeldne (jeg vet det blir smør på flesk, men ikke desto mindre fortjent), fortalt på en liketil og slentrende måte. Jeg er imponertover at forfatteren har fått alt til å henge så godt sammen, for dette kunne fort ha blitt massevis av løsrevede episoder uten et skikkelig flettverk rundt. Mesterlig!

Slår ut håret og koster på meg et lite terningkast denne gangen:

- Man kan jo alltids drømme om at det dukker opp noe som er enda morsommere, enda villere, enda hjertligere og enda mer fornøyerlig?