Skogens historie og den besværlige trangen til å spore ulv- av Reidar Müller

Fineste framsida EVER!!

Går det an å skrive kort om historien om skogene i Norge, flette inn litt om ulvene- skal-skal ikke- og litt om sine egne følelser? Neppe, men jeg gjør det likevel.
I 2015 leste jeg ei glimrende bok om hvordan Norge, og nordmenn for så vidt, ble som det ble. Fjorder og fjell, blek og blond; "Hvordan Norge ble til" av geologen Reidar Müller. Da jeg så at han hadde skrevet ei ny bok, denne gangen om skog og ulv, skjønte jeg at den boka er skrevet for meg, og jeg fikk den tilsendt fra Aschehoug. Med boka i hus, klarte jeg ikke å få få meg til å sitte i ro for å lese... Skuffelsen var til å ta og føle på- ikke over at boka ikke fylte forventningene, men over at jeg har blitt så til de grader rastløs og så tom for selvdisiplin.. Noen uker gikk, og plutselig hadde Lydbokforlaget fått den innlest! Endelig ble det fart i sakene! Med lyd på øret mens jeg trava rundt i nærskogene mine, leste Jan Gunnar Røise boka jeg hadde gleda meg til- og gjett hva?!! Den var akkurat så bra som jeg hadde håpa og trudd ☺

Denne turen skal bli annerledes, tenker jeg mens Oslo forsvinner bak meg med sine blokker, sin asfalt og sin eksosdis en iskald vinterdag. Og allerede etter ti minutters kjøring møter den meg: skogen. Ikke slik som på biltur gjennom Europa, lys og fragmentert som grønne flekker i åkerlandskapet, men mørk og massiv.
Hvis jeg hadde ønsket det, kunne jeg ha fortsatt å kjøre i skogen nesten 6000 kilometer mot øst. For studerer vi et satelittbilde, viser det et enormt grønt belte av barskog, taigaen, som strekker seg fra Norge i vest til Stillehavet i øst, nesten som et grønt skjerf rundt jordkloden.*

Slik begynner boka, før det går slag i slag, over stokk og sten innover svenske skogsbilveier på jakt etter varg, mens han filosoferer og forteller om hvordan Norge har blitt dekket av bar- og løvskog, hvordan skogene har forandra seg med klima, vær og vind, og ikke minst hvordan menneskene har forma skogene fra naturlig variasjon til kultiverte, ensarta plantefelt. (Hvis noen skulle være i tvil; vi, forfatteren og jeg, heller klart til at førstnevnte er det beste.)
Boka er lærerik og full av kuriøse fakta, om hvor de eldste DNA-ene fra gran og furu er funnet i Norge, hvor mange trær som anslagsvis finnes her til lands, om mose og lav, alger og treslag som for lengst er utdødd. Om hvordan Norges første velstand bygde på trelast og eksport, og at Amsterdam neppe hadde vært det den er uten norsk eiketømmer. Om verdien av å høste av naturens overskudd. Om dyr- og fugleliv og ikke minst den besværlige trangen til å spore ulv! Det er naturligvis denne sporinga, menneskene han møter underveis og episoder som oppstår som skaper spenningstoppene her, for det er ingen tvil; "ulvedebatten" alene er heftig nok, og forfatteren går ikke av veien for å ta en liten diskusjon med sine meningsmotstandere, og vil han til slutt få se ulven? I norsk natur finnes knapt noe levende vesen (eller dødt, for den saks skyld) som er mer myteomspunnet enn ulven, og kan det tenkes en mer skjellsettende naturopplevelse enn å sitte i en øde skog og høre ulvene hyle og klynke til hverandre? Jeg ser for meg ei åpen myr, råskodde som driver langs bakken, kalde hender, ei ugle som roper ut i natta- og først én forsiktig ulv som stopper opp i skogkanten, strekker hals og værer utover før den drister seg ut i åpent lende og resten av flokken kommer tassende etter... Jeg har noen myrer som hadde passa perfekt til denne scena, og det er jo lov å drømme!
Interessant og aktuelt tema, originalt utført, morsom, underholdende, lærerik og tankevekkende. Anbefales varmt og hjertelig til alle som er glad i og opptatt av natur generelt og skog spesielt ♥

Lydbokforlaget(2019)/Aschehoug (2018)

Spilletid 8:36/ 260 sider

Takk til forlagene for lydfil/ leseksemplar!

*Jeg er veldig glad i Rolf Jacobsens dikt, kanskje spesielt "Tanker ved Ånestadkrysset" som er det mest populære av dem alle. Dermed kjente jeg det rykke litt i hjerterota allerede da jeg hørte disse første avsnittene, som spiller så høyt og tydelig på dette og egentlig veldig mange andre av Jacobsens dikt; taigaen, det grønne skjerfet som strekker seg fra Ånestadkrysset i Løten,  til Vladivostok ved Stillehavets bølger. Klikk deg videre her for å sjå hvordan dikt kan skape assosiasjoner og inspirasjon ;o)

100 umistelige ting av Lucy Dillon

Også jeg som trudde jeg hadde fått litt overdose av feel-good bøker etter det ikke helt vellykka møtet jeg hadde med "Den andre kvinnen" for ei stund sida. Ja, så feil kan man altså ta!
Jeg trur denne historien begynte før jul i fjor, jeg husker ikke helt sikkert. Jeg husker at jeg ganske så overraskende fikk ei bok i posten fra Cappelen, og jeg husker at den ganske raskt og uten videre undersøkelser ble satt i ulest-hylla. Jeg hadde en god del andre ting på gang, både på lesefronten og ellers. Så ble den glemt, til jeg begynte å forberede påske... Da var det endelig på tide å ta for seg den lille meteren med uleste bøker, og der dukket Dillon opp igjen. Hmmm... Det ringte svakt i noen små bjeller langt bak i hjernebarken... Hmmm... Dillon... Dillon..? Hmmm...
Og så: Ja visst!!! Ensomme hjerter og hjemløse hunder!! Den likte jeg jo kjempegodt!
Derfra var veien kort til å spørre O Store Internett om andre hadde omtalt eller anbefalt boka. Det viste seg at Heartart-Beate hadde lest den og likte den særdeles godt- det lovet bra, og jeg snublet videre inn i nettet til jeg kom inn på en nettbutikk hvor den svenske lydboka blinket og strålte til den nette sum av 73 kroner!
Nå ber jeg den oppvakte leser om å studere de to bildene over her; finnes det en vesentlig forskjell på den svenske og den norske utgaven? Jo, for det gjør det nemlig! Svenskene har kosta på seg en hund i forgrunn, mens nordmennene bare har den med som en ubetydelig skygge langt bak i bildet. Jeg gikk for den svenske, med en skinnmager greyhound, såpebobler og lyd på øre, og kan ikke si annet enn at den ikke ble ei av årets påskebøker, ettersom den ble slukt på en-to-tre ;o)

Etter en lang sykdomsperiode og påfølgende skilsmisse skal Gina Bellamy prøve å stble en ny tilværelse på bena. Hun har kjøpt ei flunka ny leilighet hvor alt er hvitt og rent- altså en stor kontrast til det store, gamle herskapshuset hun flytter fra. For at leiligheten skal komme til sin rett, bestemmer hun seg for å gå drastisk til verks, og kvitte seg med mest mulig av alle de gamle tingene sine. Hun sorterer med hard hånd; kaste, gi bort, selge, og beholde. Målet er som tittelen sier å bare beholde hundre umistelige ting. (En filosofi jeg har stor sans for, og bare så det er sagt: Man trenger ikke å vente på at livet skal rase sammen før en tar en materiell detox, men det er definitivt smart å begynne en dag man er litt sint...) Gjennom ryddeprossessen dukker det naturligvis opp mange minner, og dermed avdekkes mer og mer av Ginas fortid. Parallelt med disse gamle minnene, får leseren ta del i hverdagslivet hennes, venninnemøter og arbeidsdagene som "renoveringskonsulent" for verneverdige hus.
Hva er så greia med bikkja på forsida? Jo, Gina skal selge en kostbar og nærmest ubrukt sykkel, og han som skal kjøpe den vil prøve den en tur før han bestemmer seg. Gina har lært seg at man kanskje bør være litt skeptisk, og ber om at han legger igjen noe som sikkerhet for at han kommer tilbake og ikke lurer henne. "Panten" blir hundre pund og den magre og nervøse hunden. Selvfølgelig ser hun aldri noe mer til hverken sykkelen eller mannen...

Dette er ikke bare lett underholdning og feel-good. Det ligger mye alvor og visdom i bunnen, men de temaene vil jeg ikke avsløre her- det er liksom noe av de viktige tingene som avsløres bit for bit... Noen hint kan dere under tvil få: vennskap, relasjonene mellom foreldre og (voksne) barn og kontrastene mellom lykke og dødsangst.
Jeg likte denne kjempe-kjempe godt! Den er klok og varm, med underfundigheter og en passe dose humor. Om det tok utilgivelig lang tid før jeg skjønte hva det var for en kostelighet jeg hadde fått i hende, tok det også flaut lang tid før jeg skjønte at denne vagt hang sammen med "Ensomme hjerter og hjemmløse hunder". Først da Rachel, en av Ginas nye venner fortalte at mannen hennes var veterinær, tente den gamle glødepæra... Herre min; jeg hadde jo oppdaga at forfatteren var den samme og at omgivelsene og miljøet var ganske likt, og likevel altså... Nu vel; å møte gamle litterære favoritter på nytt var bare hyggelig, det! Og jeg skal være litt mer observant når jeg skal høre eller lese mer av Lucy Dillon- for det må jo bli mer. Flere bøker er  allerede oversatt og lest inn på svensk, og jeg regner med at Cappelen kommer til å forbarme seg over norske tilhengere etter hvert.
Apropos norsk og svensk. Jeg er glad i det svenske språket, og kost meg nesten glugg i hjel mens jeg hørte Anna-Maria Käll lese. For moroskyld sammenlignet jeg oversettelsene litt hist og her- og mye var faktisk overraskende ulikt! Jeg har ofte tenkt på at oversettere har et stort ansvar ikke bare for å gjenfortelle handlinga nærmest ord for ord, men også for å videreføre stemningen forfatteren har skapt.
To eksempler fra samme side (264):

Det første er Naomis sms-svar på ei melding fra Gina, på norsk:
"Greit med hund så lenge vi kan møtes i parken. Willow litt masete, tar ikke sjansen på kafé. Er der om en time. Ikke spør. Stikkord: toalett."
Den svenske oversettelsen:
Hund ok. Kan vi sees i parken? Willow dårlig i magen, vågar inte gå på café. Kommer om nogon timme. Måste duscha av henne först- då förstår du."

Rett etter spør Nick om hunden vil ha noe mens de selv drikker kaffe, på norsk:
"Og den herren der?"
"Han kommer sannsynligvis til å prøve å spise det du spiser."
Den svenske oversettelsen:
"Och hans nåd, här?"
"Om han vill ha något, säger han säkert till." 

Det er da ganske stor forskjell, synes dere ikke? Jeg har ingen formening om det ene er bedre eller mer rett enn det andre, men jeg synes som sagt det er interessant og konkluderer med at å være oversetter ikke kan være noe plankekjøring! Forresten dukket det opp en konklusjon til; det sikreste hvis man vil få med seg alle nyansene og stemningene forfatteren har hatt i hodet i løpet av skriveprosessen, er å høre lydbøker der forfatteren selv leser! Det er ikke mange forfattere som gjør det, i farta kommer jeg på Øystien Wiik, Cecilie Enger, Per Fugelli (RIP) og Edvard Hoem. I tillegg har både Ingeborg Senneset og Olaug Nilssen lest inn sine nyeste BBP-aktuelle bøker, og det er både synd og skam at jeg ikke hadde fått med meg det, men leste selv. Flere bevis på at jeg ikke er helt oppvakt...

Dobbel tommel-opp kan vel ikke misforstås? Alle bør unne seg en Dillon i blant ;o)

Originaltittel: A Hundred Pieces of Me

431 sider

Oversatt av Bente Rannveig Hansen

CappelenDamm, 2018

Forhåndseksemplar fra forlaget/ kjøpt lydfil

Toget har gått for Anton og andre flokkdyr

- og det er virkelig synd! Hadde jeg tatt meg sjøl i naken et par dager tidligere, hadde det vært håp, men sånn er nå en gang livet: hvis du mot formodning skulle rekke det toget, er det store sjanser for at noe annet uforutsett vil hindre deg i å følge planen- det kan nok godeste Anton skrive under på!
"Anton og andre flokkdyr" av Gudrun Skretting ville vært en fin-fin kandidat til BBP åpen klasse, men jeg innser at jeg er for sent ute til å smitte mange nok med nominasjonsentusiasme, og får nøye meg med å anbefale dere å lese ei knakande god ungdomsbok, kun for lesegledes skyld. Boka har allerede fått ARKs Barnebokpris for 2017. Prisen stemmes fram av titusen (!) femte-, sjette og sjuendeklassinger- og med all respekt å melde: det veier nok i hvert fall ikke mindre enn enn bokbloggerpris, stemt fram av noen titalls bokbloggere langt bortenfor målgruppa...
Apropos Bokbloggerprisen: I følge Wikipedia finnes den ikke en gang! Godt over femti litteraturpriser er lista opp, men noen Bokbloggerpris finnes altså ikke...
Uansett: jeg fant en videosnutt hvor forfatteren selv forteller om boka:
Dette er bok nummer to om Anton, jeg er så heldig at jeg ikke har lest den første, og går her og gleder meg til å lese (eller kanskje aller helst høre?) "Anton og andre uhell"- jeg må bare komme i mål med fjorårets etterslep hva gjelder halvleste bøker og uskrevne omtaler.

Vi møter altså Anton som skal begynne på ungdomskolen. Planen er enkel: han skal ligge lavt, ikke stikke seg fram, bare følge strømmen- være en anonym del av flokken på savannen... Nå går det jo ikke slik, for det er ikke mer en en aldri så liten forsnakkelse som skal til for at de kule gutta tar det for gitt at Anton er en av dem. Anton føler seg dratt mellom lojaliteten til de gamle vennene, og ønsket om å bli en del av den kule gjengen. Forviklinger, unnamanøvre og nødløsninger står i kø, og humor og alvor går hånd i hånd når han skal prøve å sjonglere de forskjellige rollene.
Forfatteren  briljerer og skinner når hun ved hjelp av naturfag om flokkdyr, gnuer, løver og survival of the fittest, dyrens overlevelsesteknikker, språk og signaler trekker paralleller mellom livet på en ny skole og livet blant løver, antiloper og elefanter. Å være en overlever på ungdomskolen er ingen enkel operasjon, og for å si det med Antons egne ord:

Jeg kjenner det langt inn i sjelen: Survival of the fittest er noe dritt.(...)

For hvem har sagt at det skal være øverst og nederst? Hos menneskene? Hvem har sagt at Karl og Sindre er på toppen, og at Ole og Karoline er i bånn?
Og hvorfor snakker ingen om innerst? Eller ytterst? Det er jo mye, mye viktigere.
Men jeg er sint på meg selv også. Fordi jeg har prøvd å gli hele denne høsten, som en slags geléklump uten vilje. En som kan formes og skvises og passe inn der andre vil ha meg.
Det er nemlig ikke alltid man bare kan gli. Noen ganger må man velge.

Ei sjarmbombe av ei bok! Den er fornøyelig og morsom, med dybde og et klokt budskap. Vi blir kjent med de mest sjarmerende og elskelige nedrene du kan tenke deg, og krysser fingre for at Anton både skal klare å stå opp for seg selv og backe opp de andre som trenger en klapp på skuldra og noen å støtte seg til. Det handler om identitet og vennskap, lojalitet og om verdien av noe så enkelt som det å være snill.
Det er mulig det var jeg som var i det emosjonelle hjørnet, alternativt at den siste skvetten med rødvinsgløgg ble litt for drøy, men jeg ble faktisk rørt og kan ikke skjønne annet enn at boka er et perfekt virkemiddel for å vekke leselysta hos publikum omtrent på samme alder som Anton. Vi som har passert tenårene for flere tiår sida, kan bare glede oss over at forfattere og forlag satser og tar ungdom på alvor!

*****************************

Anton og andre flokkdyr av Gudrun Skretting

Aschehoug/ Lydbokforlaget, 2017

Ebokbib

...Det snør og det snør og vi snør nesten ned... Lenger unna savannen kan man vel umulig komme?