Kobrahjerte av Toril Brekke

Det jobbes sakte med et lite samleinnlegg, og i mens blir det et innlegg for å framsnakke bok nummer to om Agathe som vokser opp i Oslo på femti- og sekstitallet. Agathe hvis mor har forlatt familien hun aldri ønska seg til fordel for et mer spennende liv sammen med en ny kjærest i København.

Balsamfor både ørene og sjelen, geletrøffel og terningkast 6 ♥

I "Alle elsket moren din" fulgte vi Agathe gjennom barndommen, og ble kjent med menneskene rundt henne. Besteforeldre og andre slektninger, naboer, klassevenninner, mange av morens musikervenner osv. Agathe var mye overlatt til seg selv, til moren ble gravid på nytt og giftet seg med en av mennene som svermet rundt henne, den litt forsiktige Pianostemmeren som spesielt Agathes besteforeldre likte godt.
I "Kobrahjertet" har vi kommet fram til 1965, Vietnamkrigen, feminisme, nei-til-atomvåpen, klassekamp, peace & love. Agathe er seksten år og skal begynne på musikklinja Nissen, men som så mye annet i livet hennes, blir det ikke helt som hun har tenkt seg det. I løpet av kort tid gjør hun seg mange nye erfaringer og grubler mye og intenst for å forstå mer av alt som skjer rundt henne. Hun leser den legendariske Le deuxième sexe (Det annet kjønn) av Simone de Beauvoir, og dermed finner hun mulige svar på mange av spørsmålene hun har slitt med. Hvorfor den franske kusina Madeleine virker så fortvila til tross for at hun har den vakre og nærmest mytiske forloveden Ahn Jean, hun oppdager at andre karakteriserer moren som frigjort, ikke ansvarsløs og svikefull slik som hun selv oppfatter henne, besteforeldrene er kanskje ikke like harmoniske og tilfreds som hun har trudd- og kanskje er det noe i det naboene alltid har sagt? At Agathe og lillebroren Morten ligner på hver sin forelder, til tross for at Agathe vet at pianostemmeren ikke er faren til Morten.

Her snakker vi INTEST BLIKK!!

Jeg likte den første boka i serien veldig godt, men denne scorer faktisk enda høyere! Jeg trur det er noe å gjøre med at romaner som først og fremst handler om barndom kan være interessante, men at det blir enda mer nerve og refleksjoner når man kommer til ungdomsår og voksenliv. Her synes jeg det er ekstra spennende å se hvordan personene som følges stadig vokser, utvikler seg og viser nye sider. Dette gjelder ikke bare de som spiller hovedrollene, men også de med litt mer perifere roller, som Grim, aka "Bikkja til Thoresen" (for øvrig det grusomste kallenavnet jeg noen sinne har vært borti), naboen fra med cerebral parese, han dukker opp i ei helt ny rolle; som diplomat i Paris (han blir forøvrig en viktig brikke i det som etterhvert skjer rundt Madeleine, men det er en annen historie). Toril Brekke er en mester til å bygge opp karakterene i romanene sine, og det er langt mellom tilfellene hvor jeg blir glad i fiktive personer jeg leser om, men det er faktisk tilfelle med Agathe og mange av de hun omgås. Persongalleriet er usedvanlig fargerikt og levende! Det er en helt ubetalelig episode hvor Morten får med seg kompisene Sander og Willy for å oppsøke ei enke de kjenner til i nabolaget; Leon, Aggis klassekamerat trenger et nytt staffeli, og guttene vet råd. Det de gjør er kanskje ikke en eksepsjonelt stor ting, men de viser så fantastisk medmenneskelighet og er så glade og stolte for at de kan gjøre noe for andre at jeg blir helt rørt; jeg liker snille folk- også de som bare er på liksom! (Og det trur jeg enkelte har skjønt: senest for noen dager sida traff jeg en kar jeg ikke har sett på lenge, og det første han sa var "Næmmen hei, Berit! Så lenge siden jeg har sett deg- er folk snille mot deg?" Ja heldigvis! Ikke alle, men  de aller fleste er det!)

Jeg kunne helt sikkert skrevet mye mer om denne minneverdige boka, om miljøskildringene og tidsbildene, om det lavmælte i alt det dramatiske, om språket som er i en klasse for seg, om hvor fint det er å høre forfatteren lese sin egne roman, og så videre, og så videre... Jeg trur jeg nøyer meg med å si at dere bør unne dere å lese eller høre denne, og som jeg skrev på instagram; les/ hør "Alle elsket moren din" først, selv om det enkelte steder står at denne (bare) er en løs oppfølger. Det er godt mulig man kan få en fin leseopplevelse bare ved å lese nummer to, men hvorfor i alle dager lese den ene, når begge er knall-bra og sammen utgjør en glitrende helhet?
Anbefales varmt og hjertelig- også av Tine og Kleppanrova ☺

**********************

Lydbokforlaget/ Aschehoug, 2019

Spilletid 7:39/ 288 sider

Forbilldelig lest av forfatteren selv!

Tusen takk til Lydbokforlaget som sendte meg lydfil.

Boksnack #3 Neiden 1970

Skjermdump av e-post sendt for å holde lesetreninga i gang!

Klikk for å komme til forlagets nettside

Klikk for å lese det fine forfatterintervjuet på Forlagsliv

Ellers er det bare det å legge til at jeg er skikkelig forundra over at denne ikke har fått mer oppmerksomhet og flere lesere enn dan har, for dette er virkelig noe av det beste norske jeg har lest/ hørt på lang, lang tid. Jeg er redd mange bokbloggere har så stort fokus på årets bøker, at denne blir skjøvet ut av leselistene. Synd, for denne er jeg sikker på at mange ville hatt stor glede av- også er den ikke lang, ca 170 sider, det burde det da gå an å få skvist inn?!
Solgunn har skrevet rosende om boka og gir den terningkast 6. Les! Les!

*******************

Neiden 1970 av Ingeborg Arvola

Lydbok lest av forfatteren (og det er en fryd å høre henne lese replikkene til finnsk-norske tanter!)

CappellenDamm, 2016 (klikk for å høre utdrag)

Lydbok hørt på Storytel (betalt abonnement)

Alle elsket moren din, av Toril Brekke

Det var en telefon fra Grim som fikk minnene fra barndommen til å velle opp i meg. Det lyse musikkværelset med det store flygelet. Duften av epler. Ordene som Grim presset ut av seg når vi satt ute på singelen og spiste kake, setningene hans om ondskap.
I dag døde Toresen, sa han da han ringte. Jeg tenkte du ville vite det, sa han.

Toril Brekke er en produktiv forfatter som blant annet er kjent for historiske romaner.
I årets roman, "Alle elsket moren din", blir vi kjent med Agathe fra førskolealder til pubertet i etterkrigstidas Oslo. Mer presist: vi blir også godt kjent med hele familien hennes som består av sterke personligheter. Mormor som deltok i motstandskampen under krigen og en gang hadde utsikter til en karriere som sangerinne, morfar som overførte sine egne drømmer på attpåklatten Jannik. Jannik som på sin side knyttet never under bordet for å legge bånd på frustrasjonen sin. Mora som måtte gi opp ei framtid som konsertpianist da hun ble gravid og fikk Agathe, og sist, men ikke minst pianostemmeren som svermet for moren og som til slutt giftet seg med henne. Bare faren mangler, Hvem er faren min, spør Agathe igjen og igjen, men hun får aldri noe svar, mora snur seg bort, blar videre i en avis, ser seg i speilet, går ut av rommet. Ingen andre vet svaret, alle elsket moren din- og kanskje elsket hun flere menn hun også?

Med pianostemmeren som stefar, begynner en ny epoke for Agathe. Den nye lille familien flytter sammen i et nytt borettslag på Valle Hovin, og Agathe mister den daglige kontakten med besteforeldrene på Bekkelaget, og dermed den trygge og oppmerksomme mormoren. Hun må ofte
klare seg på egen hånd, og tar mye av ansvaret for lillebroren da han blir født. I dag ville man sikkert sagt at hun og broren ble utsatt for omsorgssvikt, men da var det nok ganske vanlig, og det må legges til at om mora svikter barna sine, stiller pianostemmeren opp og sørger for gode opplevelser og øyeblikk. Uansett gir forfatteren oss et usentimentalt (men likevel et lett nostalgisk) tidsbilde av Oslo og Europa. Urbanisering og drabantbyer, tapte drømmer, en mor som ikke vil være det, og en datter som lengter etter en.

Jeg har hørt denne som lydbok, og det er forfatteren selv som leser. Som regel synes jeg det gir litt ekstra til historien, og denne gangen er det virkelig innertier. Brekke leser avslappet, helt uten overdreven dramatikk og gir meg følelsen av at hun forteller om sin egen oppvekst- og kanskje det akkurat det hun gjør, for det er mange likehetstrekk mellom henne og romanens hovedperson. Torill Brekke er en fantastisk historieforteller, hun lar hverdagsrealisme og sterke følelser gå hånd-i-hånd og det forundrer meg stadig at ikke flere kaster seg over forfatterskapet hennes. I et brillefint intervju i Aftenposten avslører ha at en oppfølger er underveis, mens ei bok nummer tre allerede er på planleggingsstadiet- det er med andre ord bare å glede seg!

****************

Lydbokforlaget/ Aschehoug, 2017

Spilletid 9:14 timer/ 333 sider

Lydfil fra forlaget

Da Gud var en kanin, av Sarah Winman

"Da Gud var en kanin" har stått i bokhylla i ganske nøyaktig to år. Det er ikke ofte jeg klarer å huske når eller hvordan bøker kom i hus, men akkurat denne skrev jeg om på bloggen. Innleget handler om arkeologiske funn i Vågå, utdødde dyrearter, klimaendringer, vegetar-menyer, kaniner og ei bok jeg gledet meg til å lese.
I to år har den altså stått her. Stille og beskjeden har den tålmodig ventet på at den skulle hentes fram, blåses støv av og få lov til å fortrylle dagene mine. Jeg pleier å irritere meg en smule over bokanbefalinger som ber en om å lese sakte, for at man liksom skal nyte boka skikkelig. Her vil jeg likevel driste meg til å si at man skal ta seg tid når en leser. I betydningen rydde unna andre ting som kan forstyrre deg mens du leser. Her vil du nemlig ikke bli avbrutt! Denne skattekista av ei bok vil du garantert dykke ned i, varme deg på, smile av, gråte over, kjenne at joda, det er kanskje håp likevel...

På side 7 har jeg markert dette utdraget fra året 1968:

Jeg ble mottatt av en sykepleier i mine foreldres soveværelse, på en dyne som var blitt vunnet i et lotteri, og etter rier som varte i bare 22 minutter, dukket hodet mitt opp og sykepleieren ropte press på! og faren min ropte press på! og moren min presset, og jeg gled uanstrengt ut i dette myteomspunne året. Året da pariserne strømmet ut i gatene. Året for Tet-offensiven. Året da Martin Luther King ofret livet for en drøm.

Da jeg kom til side 57 måtte jeg bla tilbake for å sjekke hvem som var oversetter. Tom Thorsteinsen. Jeg har sjeldent (eller kanskje aldri?) blitt mer imponert over en oversettelse. Uendelig nydelig. Uendelig. uendelig flott. Det er bare å ta av seg hatten og takke. Vakkert språk er uvurderlig for at ei bok skal skore full pott, og her er det virkelig innertier i så måte!

Et nytt sitat er streket under på side 164:

"Fått noen gode venner ennå?"
"Nei," sa jeg, "ikke ennå. Joe sier at jeg er en ensom ulv."
"Samme her, ungen min. Ikkeno´ galt med det."
(Hun var ikke det, men jeg takknemlig for at hun forsøkte.)

(Side 269 stjerne ved Charing Cross Road, for å minne meg selv på den boka "alle" leste ei tid tilbake, den med brevveksling mellom en brukbokhandel og en kunde, den jeg begynte på, men aldri fullførte. Det spørs om jeg skal hente den opp igjen snart...)

På side 289, skriver hun om stemningen og følelser etter at Tårnene falt i New York:

Jeg skrev om blomstene som lå ved alle brannstasjoner, tre, fire, fem buketter i høyden, og om lysene som aldri ble slokket, bønner som brant i desperasjon, for det var fortsatt ikke gått lang tid og man kunne aldri vite, men selvfølgelig visste de fleste. Folk visste, der de lå alene om natten, at dette var begynnelsen, den vonde begynnelsen på det som skulle bli deres nåtid, deres fremtid, deres minner.

Kunne det vært beskrevet mer intenst? Jeg tror ikke det. Enhver leser kan forestille seg den ensomme og den kollektive smerten.

På side 332 begynt jeg å få tåkesyn og det ble vanskelig å skjelne bokstavene og ordene fra hverandre.

På side 335 ble jeg tatt av en tsunami av tårer, og måtte legge fra meg boka ei stund. Jeg er så lettrørt, det var allerede en litt istykkerrevet dag, jeg hadde allerede nervene utenpå.

ÅÅ NEI!! På side 343 oppdaget jeg til fortvilelse og sorg at det bare var igjen åtte sider.

På side 347: Åhh nei... Ikke dét... Ikke dét også... Men tross alt med et lite smil. Så ble det sant likevel, da?

Side 352. Slutten. The end:

"Klar," sa hun, og satte seg ved siden av meg. Jeg gav henne pc-en. Hun begynte å skrive.

Trenger jeg skrive mer?  Litt om hva og hvem boka handler om, kanskje?
Som nevnt blir hovedpersonen og fortelleren, Elly, født i 1968. Vi følger henne gjennom en ensom barndom og oppvekst, i en litt eksentrisk, men svært omsorgsfull engelsk familie. Elly får etterhvert en venn, den åtti år gamle naboen, som skal vise seg ikke å ha så gode hensikter likevel. Broren Joe, som er Ellys store beskytter, lover å finne en ny venn til henne- og det er da kanninen Gud kommer inn i livet deres. Litt senere dukker Jenny Penny også opp. Hun flytter inn i nabolaget sammen med moren sin, og uten at så mye blir sagt direkte, skjønner leseren at Jenny Penny har det veldig vanskelig hjemme, og hun finner en slags trygg havn hos Elly og familien hennes. Da faren til Elly vinner en stor pengesum, blir det brått bestemt at familien skal flytte. Jentene lover hverandre at de alltid skal være der for hverandre, men ting skjer, og de mister kontakten i flere år.
I bokas andre del, har Elly blitt voksen. Hun er fortsatt ensom, og livet hennes preges fortsatt av den utradisjonelle barndommen. Også storebroren har tatt valg som følge av de opplevelsene han hadde i oppveksten, han har flyttet til New York, noe som skal få dramatiske følger for alle de involverte.
I denne delen dukker Jenny Penny også opp igjen, det vil si, hun dukker ikke opp, men brevene og kortene hennes gjør det. Hun skriver fra et fengsel, der hun havnet fordi hun drepte et annet menneske.

Oversatt til en rekke forskjellige språk ;o)

Dette høres temmelig dystert ut, men det er en usedvanlig varm, intelligent og humoristisk roman!
Ensomheten, alvoret og lykken går på en forunderlig måte hånd i hånd. Livet er aldri bare svart eller hvitt, ser man etter, finner man både farger og nyanser. En fantastisk flott roman om vennskap, familiebånd og relasjoner. Om fortidas spøkelser, ønsket om å bli sett, omsorg og kjærlighet som kan vise seg på mange forskjellige vis. Boka anbefales absolutt- inderlig, varmt og hjertlig!

Andre som har lest boka er Tine, Bokelskerinnen og Kari-

100% enighet om at boka er kjempegod!

Libretto Forlag, 2012

352 sider.

HELVETE HELLER. Kapittel én, for svarte.

SATAN! Jeg øver meg på å si sånt høyt. Har egentlig øvd i det stille en stund, men nå er det satans på tide å få opp volumet. Nå skal jeg  i hvert fall skrive kukord  som BALLEFAEN og GIGARASSHØL. Onde og aggressive ord som skal vise idioter hvor skapet skal stå.
Jeg er nødt til å se langt faen forbi at jeg her og nå skriver i en KLADDEBOK og ikke på en satans snasen laptop. Dette er hakke meg min eneste sjanse, og jeg må drite i format og satse på innhold. For jeg hadde nettopp en åpenbaring: Jeg er nederst. På planeten. Når det kommer til lykke. Jepp, dette sto jeg jaggu og tenkte for noen timer siden: Jeg er kloden Tellus´ mest ulykkelige menneske. Banna bein. Og under den nylånte haugen min av biblioteksbøker mynta på folk som er cirka femtiåtte, fant jeg denne retro kladdeboka. Har fått den påskolen for å greie ut om både det ene og det andre, men nå tar jeg jammen meg tak i dette klorbleika spetakkelet og begynner å skrive egne greier. Blir sikkert bare søppel, men det får ballefaen meg bare bære eller briste.

Dere skjønner at jeg bare måtte ta med de første avsnittene fra denne boka? Her er det pokker meg ikke snakk om å luske rundt grøten. Det er rett på sak, rett inn til kjernen, rett i hjerte. Og fra hjertet.
For ei stund sida skrev jeg om hvordan det gikk da jeg kjøpte ei fuglebok for å gi bort til jul. Det hadde ikke foresvevd meg i måneskinn at jeg skulle gå i den samme fella en gang til- og i hvert fall ikke etter så kort tid... Jeg leste dette innlegget hos Lena/ Les mye, og det var helt opplagt at den måtte bli årets julegave til E. (Leseponny, fjorten år- midt i blinken!) Så måtte jeg bare kikke litt da. Og lese litt. Og jeg hadde registrert at det er forfatteren sjølv so les, men jeg hadde ikke hørt på utdraget på Lydbokforlagets sider, så jeg gjorde det også. Bare for moro skyld, liksom... Men dere vet at når man først har lagret bankkortet på "Min side", så er det bare et par-tre tastetrykk å kjøpe lydfiler? Rett inn på mobilen. Dere har hørt tipset om å kjøpe julegaver du har lyst på sjøl, så blir det antakelig godt mottatt osv? He-he... Da ligger jeg forholdsvis godt an så langt- jeg har endt opp med å faktisk kjøpe det samme til meg selv nok en gang, ikke bare ønske meg det ;o)
Jeg kan leve godt med sånne "feller". Jeg har hatt denne på øret når jeg har gått tur med hundene, og banna bein: jeg har gått med så bredt glis, at hadde jeg møtt noen underveis, hadde de sannsynligvis trudd jeg ikke var helt vel bevart...

Til boka. Vanessa er femten år, bor sammen med mora i en kommunal leilighet i Oslo, mora drikker, tar piller, sover og ikke stort mer. Faren har gått ut og inn av fengsel og er ikke spesielt innvolvert i livet hennes. HUn hadde en gang en lillebror.. På skola er hun langt fra populær, og for sikkerhets skyld har det blitt bestemt at hun skal være med i ei gruppe som skal samles hos sosiallæreren en dag i uka. Det er da Vanessa bestemmer seg for å ta grep, hun FAKTA FAEN skal bli ny!
Dette er en sjarmerende, søt, fandenivoldsk, intens, truverdig, så, morsom, alvorlig og handlingsmettet historie om vennskap og mangel på venner, om hva det kan koste å ville holde maska, om foreldre som ikke følger opp, men at det også har forklaringer. Det handler om at man tross alt kan finne seg en plass og en identitet, og at enten så går det bra eller så går det forhåpentligvis over. 
Persongalleriet er fargerikt og levende, og hovedpersonen selv og de andre ungdommene i psyko-gruppa er nydelige- helt til å spise opp! Dette er ei sånn bok jeg blir litt lei meg av å lese, ikke fordi handlinga er så trist, men fordi jeg så gjerne skulle ha lest den da jeg selv var tenåring og kunne hatt godt av å se at det tross alt ikke er så ille likevel, at det kan ordne seg for snille jenter også.

Her er det superduper lett å konkludere. Denne må dere lese- eller kanskje aller helst høre. Andrea Bræin Hovig er jo en dyktig skuespiller og dermed også en eminent oppleser. Jeg står i fare for å tippe over mot skamros, men det får så være:
Dette er bok nummer 115 hittil å år, og jeg overdriver ikke når jeg skriver at dette er en av de mest fullkomne bøkene jeg har lest/ hørt så langt! Hvis bare mange nok leser denne, er jeg sikker på at den vil få nok nominasjoner til at den kommer på kortlista for bokbloggerprisen, og da kan jeg ikke skjønne annet enn at den ligger usedvanlig godt an til å vinne en pris!

Vanessa har forresten gjesteblogget på ubok.no, i tillegg finner dere de første sidene som pdf her.  Og "leseprøve" ligger som alltid på Lydbokforlagets sider.

GOD FORNØYELSE ♥

Lydbokforlaget/ Gyldendal, 2015
Spilletid 7 timer, 9 minutter/ 288 sider

Lest av forfatteren

Ungdomsroman

Begge utgavene har jeg kjøpt selv.

Adventskalender fra vinterarkivene

Fra vinterarkivene av Merethe Lindstrøm

Lydbokforlaget/ Forlaget Oktober, 2015
Spilletid: 7 timer, 52 minutter/ 223 sider
Lest av Marika Enstad
Lydfil fra forlaget suplert med e-bok fra biblioteket.

Fantastisk forsidebilde- fantastisk tittel! For meg ble det uimotståelig :o)

På onsdag hadde Beathe et adventskalender-innlegg innlegg om bøker som krever ekstra mye av leseren, og forrige uke skrev jeg selv om utfordringene jeg fikk da jeg begynte på Merethe Lindstrøms nye selvbiografiske roman "Fra vinterarkivene". Det er godt å vite at det ikke bare er jeg spm møter motstand på litteraturfronten!

Etter de første krøkkete forsøkene, leste jeg et par anmeldelser, og jeg sytes vel kan hende det gjorde at det gikk litt lettere- eller  kanskje jeg heller skal si at det ble litt lettere å slå seg til ro med at det er en litt mer krevende tekst enn jeg er vant til?
Nu vel, hvordan det var eller ikke var; jeg har hørt hele lydboka, som forøvrig er usedvanlig godt lest av Marika Enstad- et nytt bekjentskap fra lydbokfronten, og absolutt en positiv overraskelse!
Jeg begynte med å lese i e-boka, og teorien var at ved selvlesing kunne jeg ta meg litt ekstra tid til å komme inn i handlinga, men jeg hengte meg nok for mye opp i detaljer og fikk ingen god flyt. Flyten kom først da jeg satte meg ned med litt strikking og lot lydboka gå uavbrutt- plutselig var alt tindrende klart! Det ble på en måte å høre lydbok på samme måte som jeg leser dikt: Da leser jeg fra a til å, og enten går diktene inn, eller så slår jeg til ro med at diktet ikke er for meg, men forhåpentligvis for noen andre... Det skulle til slutt vise seg at "Fra vinterarkivene" var ei bok for meg likevel!
Boka er som tidligere nevnt en selvbiografisk roman. Linstrøm har tatt med seg mann og barn og flyttet til et hus på landet, jeg tolker det som at hun håper at det skal være bra for dem alle. En ny start? Spørsmålet er om det finnes noe slik som en ny start, eller om alt bare er en fortsettelse. Samlivet med Mats er fylt av både kjærlighet, sorg, oppgitthet, sinne, frykt og en evig kamp for å holde seg flytende og å få endene til å møtes. At de etterhvert får barn gjør kan hende livet rikere, men det gjør det definitivt ikke enklere (-igjen: min tolkning!). Lindstrøm lever i stadig angst for at Mats skal gjøre alvor av å avslutte livet sitt, og hun er redd for at de skal overføre problemene til barna sine- slik deres egne foreldre hadde gjort, som en slags arvesynd. Dette farger hele historien, det er som om den fortelles gjennom et filter som gir alle scener et skremmende preg. Alt her er nemlig ikke bare forvirring og frykt, det finnes stunder som er gode også, men jeg antar at likså vel som at leseopplevelsen preges av dette "skremme-filteret", blir livet til de som lever med denne angsten faret av det. Man kan liksom aldri slippe gleden helt fri, man holder bestandig tilbake litt, for man kan aldri vite... Følelsen setter seg som ei klo i magen.
Historien er bygd opp av mange små episoder fra forskjellige epoker i Merethe og Mats´ fortid. Det velskes mellom jeg, vi, han, hun, du, de osv og det er ikke bestandig like lett å vite hvem det egentlig er som forteller fra hvilken peroide, men i lydbokutgava plukker man raskt opp tråden hvis man skulle være uheldig å miste den. Jeg antar at det er tilfelle i papirboka også, da kan man jo lett bla noen sider tilbake for å hente seg inn igjen.

Etter å ha gått noen runder både fo rå komme inn i og for å fordøye denne romanen, er jeg langt på vei enig i det mange anmeldere har skrevet. Poetisk, sterkt, ubehagelig, personlig, grusomt-vakkert.
Dette er ei bok jeg setter mer og mer pris på etterhvert som jeg får litt avstand til den. Jeg trengte den avstanden tror jeg, det er enkelte scener her jeg gjerne kunne vært foruten, men alt i alt, ender jeg opp med at den ender opp i kategorien "anbefales"- med god margin. Begge forlags-linkene fører bl.a til smakebiter fra boka, i tilleg kan man høre forfatteren les fra boka si. Gi boka en sjanse, er mi oppfordring! Pass bare på å lese/ høre den da du har litt ekstra tid så du får kontinuiteten den fortjener, i hvertfall i begynnelsen.

Det er du som er Bobby Fischer, av Christer Mjåset

Ebok vs. lydbok ;o)

Lydbokforlaget/ Kagge Forlag, 2015
Spilletid: 4.26/ 197 sider
Eksemplarisk lest av Øystein Røger
Lydfil fra forlaget/ Ebokbib.

For første gang på tretti år skal Håkon på en snarvisitt til hjembyen Lillehammer. Det er absolutt ikke en tur han gjør med lett hjerte, ikke bare fordi det er begravelsen til en barndomskamerat som står på agendaen, men han kvier seg fordi det samtidig betyr at han kommer til å møte resten av kameratgjengen- og dermed er det mer enn sammsynlig at det ubehagelige, fæle som skjedde den gang vil komme opp som tema. Det er jo ikke slik at tretti år med fornektelse og taushet fjerner realitetene- spørsmålet er bare hva var det egentlig som skjedde da Agnes forsvant? Et uhell eller ei kriminell handling? Selvforskylt eller påført?
Den ytre handlinga strekker seg bare over et døgn, men perspektivet veksler mellom den gang da og nå. Vel framme i Lillehammer, får Håkon stadig påminnelser gjennom steder han ser igjen og mennesker han treffer. Det blir avtalt at guttene skal spise middag sammen etter begravelsen, og da får vi vite enda mer om hvordan hver enkelt har taklet fortida, forholdet sitt til avdøde Kristoffer, og ikke minst hva de tror skjedde, hvem som så hva, hvem de tror var ansvarlig. Ikke alle kommer like godt ut av kvelden. Du vet ordtaket om sannheten, barn og fulle folk..?
I forlagets presentasjon av boka bruker de ord og uttrykk som suggererende, uhygge, og spenning til siste punktum. Noen lesere vil nok være enige i disse karakteristikkene, men jeg synes de er litt for voldsomme og egentlig ganske upresise. Heldigvis hadde jeg ikke lest vaskeseddelen før jeg hørte/ leste boka, hadde jeg gjort det tror jeg at jeg hadde blitt litt skuffet, noe som viser hvor viktig det er at "kart og terreng" er i samsvar med hverandre. Jeg likte nemlig både historien og fortellerstilen veldig godt! Jeg ble skikkelig nysgjerrig på dette mysteriet guttene har prøvd å tie ihjel så lenge, hendelsene som helt tydelig har preget dem (og familiene deres) i alle disse årene. Jeg fascineres av den litt stillfarne, dvelende måten "leken" deres blir avdekt, beskrivelsene av spenninga de opplevde mens de holdt på. Den interne konkurransen guttene i mellom. Håkons forhold til foreldrene, broren, de andre guttene -og søte, greie Agnes som som de alle svermet rundt.
Hvis jeg skal sette en merkelapp på denne, tror jeg "oppvekstroman" er mest dekkende, selv om vi møter fortelleren da han er godt voksen. Den beskriver en helt alminnelig oppvekst, helt allminnelige mennesker, med helt allminnelige utfordringer, gleder og sorger, i en helt allminnelig norsk småby. Det er bare dette unevnelige, ubehagelige som ikke er allminnelig.
Ekstra pluss i margen for en original og overraskene slutt; den så jeg virkelig ikke komme! Boka er lett å anbefale, underholdende, lettlest og fin, men antagelig ei man ikke går å grunner på spesielt lenge etterpå.