Ymse vinterlesing

Da var både vinterferien og februar over for i år. Det er på tide å komme litt mer a´jour med bokomtaler. Igjen blir det et samleinnlegg, og denne gangen føles det helt greit: Jeg vil ikke si at bøkene i dette innleget var dårlige, men de gjorde ikke noe voldsomt inntrykk på meg og jeg evner ikke å skrive velfunderte omtaler om bøker som ikke skiller seg nevneverdig ut på den ene eller andre måten akkurat nå. Målet for mars blir å være litt mer kritisk når jeg skal velge bøker, det er tross alt ikke firere jeg først og fremst jakter på selv om det antakelig ikke er mulig å unnslippe dem helt.

"The Hills" av Matias Faldbakken var et lett valg da jeg mangla ei bok av en forfatter fra Hedmark i bibliotekets bokbingo (M.F. vokste opp på Hamar, jeg regner med at det er godt nok). Denne er forholdsvis ny, jeg har ikke lest noe av ham før, boka har fått strålende kritikker og ble i tillegg nominert til Brageprisen. 

Dette er en roman med fornøyelig persongalleri, morsomme scener, spudlende språkbruk og et interessant psykologistudium bygd på en original idé. Et kammerspill- et drama som utspiller seg "på den lille scenen", den ærverdige restauranten The Hills, en høyborg for tradisjoner, rutiner og gode manerer. Leseren blir vitne til hva som skjer når spillereglene settes til side og ingenting lenger er forutsigbart. Ei bok som er underholdende nok der og da, men som ikke satte noen varige spor etter seg.

(Lydbokforlaget/ Oktober, 2017, lånt på biblioteket.)

"Den andre kvinnen" av Amanda Prowse-  rett og slett et feilkjøp i lydbokapp´en. Jeg må ha vært besvisstløs i gjerningsøyeblikket, for dette er definitivt ikke ei bok jeg ellers ville valgt. Ukomplisert, usedvanlig forutsigbar og lest på en litt overdreven/ karikert måte. Til slutt tvilte jeg meg fram til en firer, det kunne nok like gjerne vært en treer, men jeg var vel i generelt godt humør den dagen, tenker jeg.. 
Boka handler om Rosie som synes hun har alt hun trenger for å være lykkelig, mann, barn, venner og en ok jobb. Tilværelsen rakner da mannen lar seg lure inn i et forhold med ei dame som er yngre, rikere og penere enn Rosie, og det baller på seg med en husbrann, venner som svikter osv. Ikke overraskende ender det veldig bra, og alle de fleste hjerter gleder seg. 

Pluss for nytt kryss i bokbingoen: handling lagt til et sted du vil besøke- Devon i Sør-England! Der var jeg på språkreise i hine hårde dager, og jeg kunne absolutt tenkt meg dit igjen ;o)

(Lydbokforlaget/ Aschehoug, 2018, oversatt av Eli-Ann Tandberg. Kjøpt lydfil)

"Har døden tatt noe fra deg så gi det tilbake" av Naja Marie Aidt var en underlig og fin leseopplevelse. I 2015 døde forfatterens ene sønn, og i denne boka formidles sorgen, raseriet, fortvilelsen og kaoset etter på- i tillegg til kjærligheten, framtidsdrømmene og alt det fin før. Boka er veldig oppstykket, og selve formen gir inntrykk av å være knust. Det er hjertevarmt og hjerterått, og det som kunne blitt bittert og deprimerende, er i stedet poetisk med fabelaktige litterære kvaliteter. Jeg har ikke hørt om forfatteren før, men på forlagets nettsider omtales hun som en av Skandinavias fremste poeter og forfattere, hun ble tildelt Nordisk råds litteraturpris i 2008 og er definitivt en jeg vil lese mer av. 

Anbefales på det hjertligste, spesielt til de som har sansen for poetiske romaner/ langdikt-formen vi har sett en del av i det siste. Annerledes en dem, men likevel med fellestrekk.

(Gyldendal, 2018, oversatt fra dansk av Trude Marstein, ebokbib)

"Om dyr og syn" av Tormod Haugland var en underlig leseopplevelse. Dette er mitt første møte med forfatteren, men jeg har etter hvert fått med meg at han har en forholdsvis stor produksjon bak seg.

Dette er en slags selvbiografisk oppvekstroman- eventuelt en oppvåkningsroman. Handlinga er lagt til ei vestlands-bygd på 60-, 70- og 80-tallet, og vi følger Tormod fra barndommen hjemme på gården, via oppveksten med turer til reguleringstannlegen i byen, odelsovertakelse av gården, kunstutdannelse og det endelige valget om hva han vil med livet sitt, oppvåkninga. Fram til da har han latt tilfeldigheter og andres meninger styre hvilken retning skuta skal ta. Boka var en av de nominerte til P2-lytternes romanpris 2017, og uten at jeg fulgte med på diskusjonene, kan jeg godt skjønne at den ble nominert- OG at den ikke vant! Her er det mye bra og gjenkjennelig og det er små glimt av spenning, men det alminnelige som på et vis er det spesielle ved romanen blir for meg for alminnelig, og til slutt kjeder jeg meg litt når jeg leser. 

(Oktober, 2017, ebokbib)

 "Ambulanse" og "Herfra blir du bare eldre" av Johan Harstad er nok et resultat av bokbingoen; les ei novellesamling. "Herfra.." er strengt tatt ikke klassifisert som noveller, men kortprosa, men uansett; begge ble fine leseopplevelser, og jeg har et håp om at de skal gi meg det sparket jeg trenger en viss plass for at jeg skal få begynt på kolossen "Max, Mischa og tetoffensiven" som har stått i bokhylla i halvannet år allerede. Interessant at en som skriver så bra når han skriver så kort, skriver like bra når han skriver gudsjammerlig langt!

"Ambulanse" er den som gjorde størst inntrykk. Den består av elleve noveller som tilsynelatende ikke har noe felles hvis man bare leser overfladisk. Observante lesere (eller de som har lest omtaler på forhånd) oppdager de mange små kryssningspunktene og fellesnevnerne; i ei novelle forteller en ambulansesjåfør si historie, i ei anna forteller en pasient om sitt liv mens fortelleren i den første novella kjører ambulansen han ligger og kjemper for livet i. Sønnen til pasienten er psykologen i en av de andre novellene, blålysene blinker, sirenene uler og slik fortsetter det. Felles for alle fortellerne er at de strever, med ensomhet, fysisk smerte, traumer eller annet. Det høres deprimerende ut, men det gir heller spenning til samlinga- en følelse av at noe ikke stemmer, noe holder på å rakne eller renne over, renne ut, og opp mot dette settes redningsaksjoner og forskjellige former for levredning. Vi møter mennesker som har gode intensjoner, men som ikke alltid klarer  gjennomføre det de har satt seg fore. Temaet er i bunn og grunn en oppfordring om å holde ut, holde fast- det blir bedre, til slutt blir alt bedre.

Hvis jeg ikke husker helt feil, var det i et intervju med Universitetsavisa at Harstad fortalte at det hadde vært et sprøsmål om boka skulle gis ut som novellesamlig eller roman, all den tid historiene faktisk henger sammen. Konklusjonen var at det var bedre med sterk novellesamling enn svak roman- og det har han jo helt rett i! Dette er absolutt ei sterk novellesamling- jeg kan til og med tenke meg å lese en gang til. 

(Lydbokforlaget/ Gyldendal, biblioteksbøker)

"Og hver morgen blir veienhjem lengre og lengre" av Fredrik Backman er en hjertegod, undefundig, forunderlig og klok mikro-kortromanom om hvor forvirrende og fortvilende livet kan arte seg for den som rammes av demens, både for den syke og for de pårørende. Boka er ei bearbeida utgave av et innlegg forfatteren tidligere hadde lagt ut på bloggen sin. Anbefales.

(CappelenDamm, 2017, biblioteksbok)

"Oppdateringer 2, 27.juni 2014. - 15.juni 2017 av Pål Norheim er en fortsettelse av "Oppdateringer" som kom ut i 2014, den har jeg ikke lest, men jeg trur ikke det har forrringa opplevelsen. Boka/ bøkene kunne like gjerne blitt kalt "Refleksjoner" eller "Fragmenter", men navnet skjemmer ingen. Tekstene er gjengitt som dagboknotater/ facebookinnlegg og tar opp alt fra eksistensielle tanker og spørsmål, drømmer, litteratur, samfunn og politikk, til eksotiske reiseskildringer, observasjoner og minner fra land som Marokko, Tunisia og Etiopia. Boka var variert og interessant, og gav inntrykk av spontanitet og oppriktighet. Til tross for at jeg likte den godt, og koste meg da jeg leste den, har dette også blitt ei av de bøkene jeg husker å ha lest og jeg husker følelsen den gav, men nå en måned etter, er det vanskelig å gjengi særlig mye av innholdet. Jeg trur det skyldes mer at den består av stort sett korte episteler, som at den mangler minneverdige historier og tanker. Konklusjonen blir at god underholdning ikke bestandig behøver å sette spor inn i framtida...
Boka har fått fine anmeldelser, og på forlagets nettside er mange av disse gjengitt i tillegg til at man kan lese et lite utdrag fra boka- anbefaler gjerne at dere leser litt mer der, for denne fortjener flere lesere og jeg er på deffensiven og akterutseilt..!
(Kolon, 2017, ebokbib)

Vinterferie, sol, snø, lydbok og trugetur- da smiler livet!

Vandreutstillinger av Cecilie Løveid

Kunst, utstillinger- kunstutstillinger, vandreutstillinger. Dikt- kunstige dikt?

I sommer tenkte jeg at det var på tide å utvide repertoaret en liten smule, og dro på kunst-turné. Da var det altså ikke utstillingene som var på vandring, men jeg som var på tur fra utstilling til utstilling. Dagen var nøye planlagt, for ofte har galleriene bare åpent noen timer midt på dagen, selv i turistsesongen når man skulle tru det var litt mere folk i farta og potensielle besøkende/ kunder rundt forbi. Første stopp var på Galleri Slåen nord i Folldal. Et godt sted å begynne for den som vil utforske litt forskjellig kunst, keramikk, glass, smykker, malerier, trykk- et sted fylt av humor, glede og farger som de sier selv.

Videre gikk ferden over til Hjerkinn og nedover Gudbrandsdalen hvor vi- hvis man ser riktig stort på det- ble tatt i mot av selveste Dronning Sonja da vi ankom Vinstra og Peer Gynt-Stemnet. Vi vet jo at dronninga er kunstinteressert, men er det nok til å bli tittulert som kunstner- i tillegg til dronning? Jeg er fortsatt ikke sikker.
Mye av det hun viste fram var veldig fint, spesielt likte jeg flere av fotografiene, men tvilen er absolutt til stedet når det blir snakk om de frimerke-små trykkene (Og da har jeg ikke en gang nevnt hvor prisene kommer fra (3500,- for et "frimerke". Uten ramme DA betaler man definitivt for signaturen, og ikke kunstverket, spør dere meg!) Denne utstillinga gav meg kanskje ikke så mye utover at det har blitt mye fundering rundt spørsmålene Hva er kunst? Hvem er kunstner? Et konkret eksempel: jeg hadde et vevd bilde (også kalt billedvev...) hengende på veggen, dette klassifiserte jeg absolutt som kunst- helt til vi gjorde om litt på stua, og det ikke var plass til vevbildet lenger, og jeg plukket av noe perlepynt og stæsj (det høres kanskje mer ut som kitsch enn kunst, men det var ikke glorete som man kanskje kan tenke!)- og det fikk nytt liv som gulvteppe. Spørsmålet er selvfølgelig: sluttet det å være kunst da? Vil det gjenoppstå som kunst hvis jeg setter på igjen perlene og finner en veggplass til det? Hvis ja/ nei: hva er begrunnelsene?

Hvis jeg som er ganske fri for tegne- og maleferdigheter, maler et bildet på en vedstabel anser ikke jeg det som kunst- men andre har sagt at "Du burde jo vært kunstner du!" Det er selvfølgelig drøye overdrivelser, jeg tolker det bare som uttrykk for at de har latt seg more- men vi forutsetter at bildet faktisk hadde kunstnerisk verdi, og det prinsippielle spørsmålet blir igjen:  hva da når vi begynte å brenne opp veden? Hva skulle man i så fall sagt om det? En ting er at "kunstverket" gikk opp i røyk, men ville det vært uetisk? På linje med å brenne bøker?
Tilbake til sakens kjerne, spørsmålet om dronning sonja er en kunstner eller dronning som lager pynt til folks vegger. Da jeg stilte spørsmålet til følget mitt, hørte jeg en kommentar om at det nok var riktig at hun hadde skapt utgangspunktet for kunsten, men nok hadde hatt hjelp av andre til å nå det fredige uttrykket. Hvis det er tilfellet, hvem er det da som er kunstner? Den som lager materialet kunsten lages av, eller den som sluttfører prosjektet? (Da kan man fort begynne å trekke paralleller til malingsprodusent vs kunstmaler, og isen begynner å bli lovlig tynn..!)

Vebjørn Sand: Gutt med røkelseskar/ Kirsten Kokkin: Felespillende Rune

Tida fløy og vi måtte haste videre for å rekke fram til Ringebu Prestegård og sommerutstillinga hvor Vebjørn Sand var hovedutstiller. Bortsett fra de utstillingene vi var på med valgfag "tegning, form og farge" var han den kunstneren jeg "studerte" av egen fri vilje, så og si. Det hele er utrolig nok bevart for ettertida, med meg på bildet av Aftenpostens morgenutgave søndag 4. desember 1994. Mye har skjedd sida da, men de gamle motivene fra Antarktis ver fortsatt med, om ikke side om side med nyere bilder med helt andre uttrykk, så i de samme bygningene... Også denne utstillinga var mangfoldig og særdeles interessant, med mange forskjellige kunstnere med stor spennvidde i materialer, form og uttrykk. Ringebu Prestegård er forresten en utrolig fin plass: I tillegg til at de har originale og nydelige utstillingslokaler er de nærmeste nabo til stavkirka og har et fantastisk restaurert hageanlegg- absolutt vel verdt et besøk hvis det er åpent og det passer seg slik. (Det var reklamen)

Hva mer er det å si: været ble etter hvert bra, bilkjøringa gikk greit, selskapet var hyggelig og det var rett og slett interessant, morsomt og lett  gjennomførbart! Turen frister til gjentakelse, og før sommeren kommer bør jeg prøve å få lært meg litt mer, ord og uttrykk for eksempel. På utstillinger kan man jo ta med seg sånne foldere hvor verkene er nummerert slik at man kan finne titler, metode/ type, priser osv. Disse listene er ofte dekorert med forkorteleser, og det er ikke fritt for at man føler seg skikkelig amatør når man må spørre "vakta" hva de betyr. Skal man utvide reportoaret, må man gjøre det skikkelig, man kan ikke gjøre det halvveis, slik at man må improvisere eller spille skuespill for å beholde maska.

********************************

For å kombinere "nye" og "gamle" interesser, bøker og kunst, har jeg lest Cecilie Løveids Brageprisvinner "Vandreutstillinger", ei diktsamling som tar utgangspunkt i en rekke veldig ulike kunstverk, kunstpersonligheter og disses liv og levnet. Hvert dikt/ kunstverk blir presentert med tittel, kunstnernavn og årstall. Det er godt mulig at man kan lese diktene uten å orientere seg om bilder og bakgrunn, men med mindre du er svært bevandret i kunstens verden og kjenner bildene og biografien til kunstnerne godt fra før, vil jeg på det sterkeste oppfordre til at man tar seg tid til å google samtidig med at man leser. Løveids tanker og refleksjoner får en helt annen verdi og mye større dybde når man vet hva det er hun har i tankene. Diktene er en brillefin døråpner til mange kunstformer, de er konkrete uten å bli beskrivende, originale uten å bli oppkonstruerte og belyser viktige temaer som krig og terror, selvstendighet, kjærlighet, politikk, liv og død. Lettlest og lettfattelig, engasjerende og mye til ettertanke- absolutt noe jeg kan si meg godt fornøyd med, ei samling jeg kan tenke meg å lese igjen og anbefaler den gjerne til andre som har lyst til å lese kraftfull og levende poesi.

Dette er mitt bidrag til Artemisias diktlesesirkel for januar. Oppgava var å finne noe fra bokhylla, og denne har stått i ebokbib-hylla såpass lenge at den har blitt fornya opptil flere ganger (det er rart med det; når det gjelder poesi kan man visst forlenge lånet i det uendelige, med har du en halvlest krim derimot.. Sjvuuusj.. Borte!), men nå er den altså både lest, likt, omtalt og anbefalt!

Jadda! Kikker du rett opp for innsats-i´en har du meg på vernissage, i den pure ungdom en gang i forrige århundre...

Tre korte før jul

Tida strekker ikke til, ikke når det gjelder lesing og enda mindre når det kommer til skriving. Det blir med andre ord nok et kort samleinnlegg, denne gangen om tre korte bøker som har fått mye og stort sett positiv oppmerksomhet fra andre hold tidligere.

"Så faller jeg" er Rebecca Wexelsens debut-utgivelse, et såkalt langdikt der handlinga kretser rundt sorg og tap en eldre kvinne har gjennomlevd og nå gjennopplever i det hun (slik jeg leser det) prøver å sortere, pakke sammen etter et langt liv, flytte inn i en omsorgsbolig. Veldig mye forblir usagt i en slags forvirringens tåke, og antydningens elde kunst holder dørene åpne for å lese egne erfaringer inn i historien.
Rørende? Javisst.
Sterkt? Joda..
Minneverdig? Ikke så veldig for min del, men jeg antar at diktlesing enda mer enn romanlesing blir prega av ens eget levde liv, og sånn sett har nok ikke jeg opplevd de helt store krisene, og føler ikke den samme intensiteten som mange andre lesere har gjort..
Det mest interessante var for min del å lese andres omtaler for å se hvor ulikt man leser slike diktromaner. Tine er nok den bloggeren jeg er mest på bølgelengde med her, og hun linker til flere omtaler.
(Tiden NF, 2017, 64 sider, ebokbib, )

"Det jeg leter etter, finnes ikke her" er Mari Tveita Stagrims andre utgivelse, men det er den første jeg leser av henne. Forlaget beskriver den slik:
To unge jenter går hvileløst rundt, langs stranda, i skogen, langs fortauskantene. Skyene drar over himmelen, steinene skraper mot huden, i campingvogna ved senteret får man gratis burger for å vise puppene, faren til Sjur legger hendene på jentenes skuldre og sier: Liker dere det? Kvisene banker i huden, svetten ligger i mørke ringer under armene. 
Det jeg leter etter, finnes ikke her er en bok om vennskap og tap, et forsøk på å forstå hva som egentlig skjedde da to tenåringsjenter fant hverandre i et brutalt møte med voksenlivet og mistet hverandre i tiden som fulgte. I korte, episodiske glimt glir fortellingen mellom minner og lengsel, såre erfaringer nøstes opp, historier letes frem og settes sammen til en bok om det å minnes noen. 

Denne gjorde nok litt sterkere inntrykk på meg- alle har vært unge og usikre, og i voksen alder er det nok flere enn meg som med mer erfaring og større forståelse har prøvd å få oversikt over hva det egentlig var som skjedde den gang da... Nøkternt og stillferdig- på grensa til resignert- forteller jeg-personen om det dramatiske som skjedde med (og rundt) venninna hun mistet.
Beathe og Ellikken er blant de som har mer grundige og reflekterte omtaler!

(Kolon Forlag, 2017, 95 sider, ebokbib)

Etter at jeg med stor begeistring leste Rune Christiansens forrige roman ("Ensomheten i Lydia Ernemans liv" som vant Brageprisen i 2014), var forventningene høye til "Fanny og mysteriet i den sørgende skogen" som kom ut nå i høst. Det ble en intens, underlig og fin leseopplevelse. Sytten år gamle Fanny har nylig mista begge foreldrene i ei bilulykke, og til tross for- eller kanskje på grunn av- den unge alderen, velger hun å bli boende alene i det avsidesliggende barndomshjemmet ettterpå.  I den overveldende ensomheten prøver hun å få dagene til å bli så alminnelige som mulig, og hun gjør hva hun kan for å holde smerten på avstand.

(...)Hun måtte enten gå til grunne eller bli til en plante som levde urørlig, absolutt urørlig, dypt inne i en skog.(...) Hun var i besittelse av noe annet, noe omskiftelig, noe muligens avsindig. Hun bar på en krig. Hun sto der, mager i snøfallet, og rommet en banal strid som var større enn henne: en uformelig materie, et uforsonelig ansikt, en uregjerlig brøk blant de levendes tall.

Mens jeg fant mange lyspunkt og en god dose tilfredshet i boka om Lydia, er denne nesten tvers igjennom mørk og dyster. Det rare er at til tross for den deprimerende dystre tematikken, liv, død, tap, sorg og ensomhet, er romanen på et vis sørgelig vakker, hvis det gir mening for de som ikke har lest den? Mens jeg hørte Andrine Sæther lese, fikk jeg assosiasjoner til konkylier og havbølger som vekselsvis ruller forsiktig og hamrer nådeløst mot land. Et aldri så lite sammensurium av natur og eventyr, ensomhet og kjærlighet, drømmer, sorg og søvnløshet. Absolutt en roman verdt å få med seg- i likhet med nevnte bok om Lydia.
Andre som har blogga om den sørgende skogen er Kleppanrova, RoseMarie, Tine og Beathe.
(Lydbokforlaget/ Oktober, 2017. Spilletid 3:10, ca 220 sider. Lydfil kjøpt selv+ ebokbib)

Det ser ikke akkurat ut som vi får bedre tid til å lese eller skrive med det første.. Du vet du har nok å henge fingra i når til og med snømannen holder på å snø ned! Full vinter i Østerdalen ❄️

 

 

Fortsatt god jul alle fine ♥

Alternativ til kløpulver og Blåvinge

April nærmer seg slutten, og jeg har lenge tenkt at jeg skulle skrive et innlegg med noen av de diktsamlingene jeg vil anbefale som alternativ til månedens BBP-samlesing. "Um sakne springe blome" ble som ikke akkurat noen innertier for meg, men det betyr selvfølgelig ikke det samme som at jeg mener den er dårlig- på ingen måte!! Poesi er antakelig den sjangeren som er aller mest avhegig av at tekst og leser spiller etter de samme notene, eller som er litt avhengig av kjærlighet ved første blikk, lyrikk er ord uten støttehjul! Med dikt er det som regel sånn at de treffer med full tyngde, eller de treffer ikke i det hele tatt. Her er kort om et knippe diktbøker jeg har gledet meg over- og som er mye enklere å forstå seg på enn nevnte blomster...

"Hvorfor er jeg så trist når jeg er så søt"
av Ingvild Lothe.
Kolon Forlag- 2016- 72 sider- ebokbib.

Få har nok gått glipp av de glimrende omtalene som har haglet over Lothes debut. Dikterstemmen er tydelig og gjennkjennelig, og diktene preges av skarphet, humor, selvinnsikt og selvforakt. DIktene er akkurat som bildet på framsida av boka: de begynner på en måte som gjør at du tenker ditt om fortsettelsen, og når du kommer til slutten har det hele skapt seg om til noe helt annet. Overraskelser, varisjon, punchlines og knyttneveslag, er ei grei oppsummering!

Så lenge håret mitt vokser
og neglene gror
vet jeg at jeg dør litt, hver dag.

"Åtte minutter"
av Linda Klakken
Flamme Forlag- 2014-109 sider- ebokbib.

Forlaget skriver blant annet:
Det tar drøyt åtte minutter for sollyset å reise fra sola til jorda. Åtte minutter og tjue sekunder, for å være nøyaktig. Hvilket betyr: Om sola var en nattbordslampe man kunne tenne og slukke, ville det også tatt åtte minutter (og tjue sekunder) fra lyset gikk til det ble mørkt her nede. I løpet av den tida rekker du å lese et dikt, men neppe en novelle og aldri i verden en roman. Noe som kanskje gjør poesien til den mest apokalyptiske sjangeren?

Det blir underfundigheter og fornøyeligheter av en sånn tilnærming til livet! Brillefint å kunne plukke fram denne innimellom for å få justert svart-hvitt-balansen i nye og ne.

noe vi sa på et fjell

se, så fin dagen er

du mener verden

Mer om vår triste, men nydelige verden HER! 

"Heime mellom istidene"

av Guri Sørumgård Botheim

Samlaget- 2016- 67 sider- leseeksemplar frå forlaget  

Heime-Trondheim-fjellet, dialekt- nynorsk- dialekt. Samlinga er delt i tre, og blir tilsamen ei fortelling om  heimbygda, familiehistoria, eit forsøk på å bo i by og til slutt det å koma heimat til det som er heime på rett. Skiftinga mellom dialekt og nynorsk er med på å framheve alle forskjellane som kjem fram om ein prøver å flytte røtene sine. 

Til glede for alle dykk "Um-sakne-tilhengarar" kan eg legge til at denne diktasmlinga av fleire har vorte nevnt i same andedrag som den kløpulver-boka. Tema er sjølvsagt ikkje det same, men at språket kan synast uvant, og at høgtlesing kan vere ein triks for å få til flyten- det har dei utvilsamt til felles. 

Då eg skulle skrive om boka, snubla eg over ei filmatisering av det første diktet, og dét må eg sei: dikt i filmformat gjorde seg overraskande bra!

"Dette skjer ikke"
av Ida Lórien Ringdal
Tiden Norsk Forlag- 2017- 78 sider- ebokbib

Nok en ung kvinnelig diktdebutant som skriver så treffende at selv de som ikke er liker å lese dikt lærer seg linjer utenat og nærmest teppebobmer diverse sosiale kanaler med sitater, liker-klikk og tomler opp. Det i seg selv er fornøyelig å være vitene til! Romantiske, sarkastiske, bakrus-fornemmende, selvforaktende, morsomme, fornøyelige, triste, tvetydige, bittersøte dikt som ofte stuper kråke eller snubler i fortauskanten slik at slutten står opp-ned i forhold til åpningen.

Absolutt verdt å få med seg!

Så har vi en litt annen kategori dikt, nemlig de med barn som målgruppe. For meg er dette litt svevende. Rim og regler for barn er lett forståelig, det blir på en måte sanglek, men dikt uten rim eller rytme- kan det fungere for unger? Og ikke minst: leses de for barn, eller leser voksne diktene for sin egen del?
Mange av dikene i disse bøeken er av typen "moro-dikt", og det vil jeg tru slår an hos de fleste, andre har illustrajoner som kan fenge målgruppa.

"Farmor er hippi" av Målfrid J. Frahm Jensen og Per Dybvig (ill.) har faktisk undertittel "Barnedikt for voksne", og den gav jeg faktisk terningkast 6! Diktene har god rytme, mange går på rim, pennetegningene er fornøyelige og humoren varm smårusa hippie-surrealistisk. (Utgitt på Commentum Forlag, 2015, eBokBib))

Ruth Lillegravens "Eg er eg er eg er" vil jeg til tross for undertittelen "dikt for barn" kategorisere som voksendikt om barn. De er underfundige, "natur-drømmende", men ofte litt for svevende og tåkete til at jeg trur det vil fungere spesielt godt som høytlesing for barn, jeg trur de vil miste interessen ganske fort. Kan hende det kan være fint for litt større barn å lese diktene selv? Diktene er hva jeg vil kalle "personlige", så mange vil sikkert kvie seg litt eller synes det blir kleint å lese sammen med foreldre- men hva vet vel jeg? Som ikke er i målgruppa, og heller ikke kjenner så altfor mange som er det...! Diktene henger sammen og danner en liten historie, og de er fine å lese for å skjønne litt mer av det som foregår i et ungt hode :)
Mari Kanstad Johnsens illustrasjoner er enkle og sarte, og slett ikke fargerike med mange detaljer, som man ofte forbinder med barnebøker. Når det er sagt: barnebøker som appellerer til voksne lesere, er antakelig de beste! Les gjerne hva som skirves på NRKs litteratursider. (Utgitt på Samlaget, 2016, eBokBib)

"Bjørkebokstavar" av Hilde Myklebust ligner i uttrykk på "Eg er eg er eg er", men har kanskje litt mer humor og snert? Også her blir det ei historie hvis man leser diktene sammenhengende, men uten rim, og rytmer det kan være vanskelig å få tak på, blir det trolig ikke lett å holde på interessen til alle små tilhørere ved høytlesing. Kan hende jeg tar aldeles feil! Kan hende er små bokvenner i dag mer vant til forskjellige uttrykk enn vi var da jeg selv vokste opp på syttitallet?
Tone Lilengs illustrasjoner er sarte, stemningsfulle og mer detaljerte enn de er hos Lillegraven/Johnsen, og er fine suplement til diktene. (Utgitt av Samlaget, 2015, eBokBib)

"Mormors gebiss" av Jakob Martin Strid er den eneste av diktbøkene "mine" som er oversatt, og det bærer den litt preg av. Uansett er dette den av bøkene jeg trur vil være mest underholdene for barn- så er det da også rim det dreier seg om. (Og det er nok rim-formen som gjør at språket halter lett). Illustrasjonene er fargerike, detaljerte og ikke minst fornøyelige- godt egna for diskusjoner og videre dikting. I tillegg til at diktene, rimene og reglene er originale og morsomme, er mange av dem frydefullt politisk ukorrekte, og jeg håper virkelig ikke at det kommer noen forståsegpåere drassene med streng pekefinger og problematiserer at forfatteren lager humor blant annet av fordommene våre. Her treffer vi feite Medister-minister Fister, norske nudister med uærlige hensikter, et araberkomplott som stjeler rabarbrakompott, rasende menn og flyvende fisk, små hunder og sure løver, øde islandskap, underlige familier og ikke minst et par klaprende gebiss. (Utgitt av VigmostadBjørke, 2017, leseekseplar fra forlaget)

*****************

Med dette håper jeg alle kan finne noen dikt eller diktsamlinger som ikke gir allergiske reaksjoner. Det fine er jo at det alltid finnes noe for enhver smak, det gjelder bare å ta seg tid til å lete- eventuelt være streng mot seg selv, å legge bort det som ikke fenger. Jeg har en følelse av at det er flere enn meg som godt kan bli flinkere til å avblåse leseprosjekter som ikke svarer til forventningene. Livet er for kort til å bruke tid på bøker som ikke fenger- og det er ikke retteferdig verken mot forfatter/ dikter eller bøkene å presse seg til å lese ferdig når den dårlige opplevelsen kanskje bare skyldes feil tid og sted. Bøker lider ikke når de står i hylla, men jeg trur ikke de føler seg spesielt bra hvis de oppdager at de bare blir lest på trass ;o)

GOD HELG :O)

Gunnhild! Kan du høre meg?

Du skravler og skravler, men nå er det slutt! Jeg har prøvd gang på gang, å være overbærende, forstå hvor og hva du vil, men ærlig talt: nå gidder jeg ikke mer! Det er slutt, jeg slår opp- og denne gangen er det for godt. Uansett hva andre måtte finne på å si om deg og prosjektene dine, at jammen hun er jo så morsom, kreativ og stilsikker- jeg skal aldri, aldri, aldri mer kaste bort tid på å lese det du skriver. Før jeg går i den fella nok en gang, skal jeg heller gå opp i løa og finne noen gamle falma g halvmugne Vi menn fra begynnelsen av åttitallet. Der kan det i det minste være håp om å finne noe å trekke på smilebåndet av, i motsetning til det du presterer; fullstendig meningsløst pjatt uten budskap eller engasjement. Jeg har gitt deg så mange sjanser, men du bare kjører på med det samme intetsigende gnålet, helt uten vilje eller evne til å ta tak i de emnene som er viktig- det er ikke nok at du i ørsmå, korte linjer glimter til med en og annen fiffig vri som gjør at man så vidt kan merke ei svak rykning i det ene øyebrynet. Det må være en viss substans, og denne gangen har du virkelig overgått deg selv i mangel på sådann. Disse drømmeriene dine er ikke på noen måte oppsiktsvekkende, fornøyelige, spennende eller interessante. Jeg kan med hånda på hjertet si at mine egne nattlige drømmer er langt mer intrikate fantasier enn det du har klart å få ned på papir.
Forresten: ettersom så mange andre ser ut til å digge deg, er det mulig jeg burde ty til klisjeen om at det ikke er deg det er noe galt med, at det derimot er meg, at vi ikke passe sammen eller noe annet visvas. Det spiller uansett ingen rolle. Jeg slår opp, og dette er virkelig siste gang. 

Finito. The end. Slutt.

Mvh Berit.

PS. Hjorten har ikke hover, men klover.

Jeg kunne gitt deg kred for et flott forsidebildet, men det er det vel antagelig noen andre som har stått for, så den rosen ville uansett gått til noen andre.

Draumeskrivar
Noveller
Gunnhild Øyehaug
Kolon forlag, 2016
eBokBib

Innlegg fra iPad, vær overbærende med korrektur og redigering!