Trost i taklampa av Alf Prøysen +

Pass deg for dom som slår, og tru itte dom som klappe, av Ane Hoel - ei avhandling om Prøysens eneste roman for voksne.

Jeg har mista tellinga, så jeg er ikke helt sikker på hvilken runde vi har kommet til, men jeg vet jeg er (litt) sent ute i forbindelse med Heddas bokhyllelesing der temaet var "Norske skuespill". Jeg hadde ikke noe ulest skuespill stående- jeg hadde vel egentlig ikke noe skuespill i det hele tatt stående i bokhyllene, men man kan jo sjå litt stort på det, og "Trost i taklampa" er både filmatisert, dramatisert og bearbeida til musical, så jeg tenkte dette var godt innafor! 

Det beste av alt: cappuccino og bok på trappa i solskinnet etter å ha vært ute på tur!

Romanen ble først gitt ut i 1950, og handler i grove trekk om Gunvor Smikkstugun som kommer tilbake til hjembygda på sommerferie etter å ha jobbet i by´n i et år. Det er ikke lett å si helt sikkert hvilket år handlinga foregår, men det er oppbruddsstemning og mange av ungdommene drømmer om å kommer seg bort fra bygda og de begrensningene den legger på mange områder, ikke bare når det gjelder arbeid. Gunvor er altså en av de få som har gjort virkelighet av drømmen, og nå, i blåklokkevikua har hun planlagt at hun virkelig skal vise alle som ble igjen at hun har tatt steget og blitt skikkelig byfrøken. 
Da boka kom ut, ble den profilert som en komedie, og det er som komedie de fleste kjenner historien fra filmlerret og scener.  Prøysen selv var med da den skulle tilpasses teateret, og som Ane Hoel skriver i sin grundig gjennomgang, kan det være mange årsaker til at han gikk med på denne vinklinga. For det første var han en snill og føyelig mann, for det andre hadde han familie som skulle forsørges. Likevel kan jeg ikke tenke meg annet enn at det var med en viss grad av skuffelse eller vemod. Hadde de virkelig ikke forstått hva romanen handlet om? Hadde de ikke skjønt noen av tegnene, de underliggende motivene, eller dobbeltbunnene? Hva med ironien? Sårheten? 
Både i romanen og i de ulike bearbedelsene blir bygdefolket sett på som de "domme" mens de som kommer fra- eller har flyttet til- byen, er de kloke, eller hugguskakke, som Gunvor/ Prøysen kaller dem. Allerede ved disse begrepene bør det ringe noen bjeller som forteller leseren at her må man lese mellom linjene. De hugguskakke er de som kommer til bygda ei uke eller to på sommerferie. De skakker på huggu når de ser en grågammal skigard eller ei falleferdig stue, de skakker på huggu når dem hører bygdefolket prate, og de akker og ojer seg for hvor vakkert, romantisk og viktig alt ved bygda er- mens de for enhver pris ikke kan tenke seg en mer permanent tilværelse der selv. De hugguskakke er i beste fall synonymt med de dobbeltmoralske. 
Når det kommer til Gunvor og hennes liv, familie og forhistorie, får vi i små drypp og via krokveier, blant annet kjennskap til hvor dårlig hun ble behandlet av lærer Brekkestøl (som nå elsker å menge seg med de hugguskakke), hvordan hun ble mobbet og hvordan hun hele livet har kjempet for seg og sitt. Alene. Det er lett å forstå at hun kjenner skadefryd ved planen hun har lagt for disse sommerukene. Hun skal en gang for alle hevne seg på dem som har trakassert og plaget henne hele livet, og hun skal vise at hun er noen, til tross for alt de har gjort for at hun skal holde seg der hun hører hjemme; på husmannsplassen Smikkstugun, blant de minste av de små. 
Nå går det ikke helt sånn som Gunvor hadde tenkt seg det, hun blir ikke sett opp til eller beundra for de fine klærne og nye gestene hun har lagt seg til, og da den store festen på sletta går av stabelen, der hun skulle ha glansnummeret sitt, blir hun fornedret nok en gang, og må stå alene mens hun fortvilet prøver å plukke opp litt verdighet og selvrespekt.

Slik jeg leser romanen, er dette veldig langt fra en komedie. Man finner naturligvis komiske episoder, men da er det som regel de hugguskakke som ufrivillig og uten å se det selv, gjør seg og sine til latter. For alle andre sin del, er dette en roman om makt og maktmisbruk, selvrespekt, hån, mobbing, dobbeltmoral og om hvordan de som ikke har godt i sinne ofte gjør mye av seg, er dominerende og brautende, mens de gode menneskene er stillfarne, nærmest usynlige. 
For meg ble dette er usedvanlig minneverdig leseopplevelse. Absolutt fordi Alf Prøysen allerede har en så stor plass i min- så vel som de fleste andre nordmenns kulturelle ryggsekk, men aller mest fordi han var den han var; en fantastisk observatør med en enestående evne til å skrive med innlevelse og kjærlighet til figurene sine, finurlig, smart og med ironi- antakelig er det derfor så mange ikke har fått med seg alle undertonene i teksten. Mange, kanskje spesielt blant nettop de hugguskakke, har sett klovnen, men ikke sorgen han, eller i dette tilfellet hun, bærer bak maska. De burde absolutt ta seg tid til å lese Ane Hoel eminente tolkning for å få med seg mer av essensen- og mange kloke tanker rundt både forfatteren og forfatterskapet hans. Disse to små bøkene burde være obligatorisk pensum, og for meg har de gått rett inn på favorittlista! Det er nesten så jeg allerede begynner å glede meg til å lese de på nytt ;o)

*************************************** 

Alle med norsk ip-adresse kan lese både "Trost i taklampa" og "Pass deg for dom som slå og tru itte dom som klappe" gratis på Nasjonalbibliotekets nettsider. Har du lest helt hit, er det antagelig unødvendig å skrive det, men det anbefales altså varmt og hjertlig! 

En liten ting til:

At romanen skapte debatt da den kom ut, visste jeg takket være Hoels bok. Overraskelsen var ikke liten da jeg googla "Trost i taklapa" og fant ut at den fortsatt er gjenstand for misforståelser og tolkninger langt inn i det parodiske. Det er tydelig at det fortsatt er noen som gjerne vil sko seg på andres innsats og historie- og da tenker jeg IKKE på Prøysens egen familie, bare så det er sagt!

Og helt til slutt:

Tittelen på Ane Hoels bok, er et direkte sitat fra "Trost i taklampa", sagt ti kua Blomros som skal kalve når tid som helst:

Pass deg for dom som slår, og tru itte dom som klappe, men lyft hugu og gå i mot dom når du hører å Matja Bærjom og´n Even Smikkstad.

Du kan altså ikke stole på hverken den ene eller den andre, men det finnes tross alt og alltid noen godhjerta sjeler som ikke har baktanker med det de gjør.
 

Det er mangt man bør stille opp på hvis man er tante til en liten musunge

Teaterforestilling klokka halv ti om mårran for eksempel. For mange de fleste er nok det helt uproblematisk, men jeg skal love at saken stiller seg helt annerledes hvis du ikke jobber (les: har en tendens til om ikke akkurat å snu døgnet på huet, så i hvertfall forskyve det en smule...). Hvis man i tillegg har flydd oppe mer eller mindre hele natta for å følge en sjuk hund ut og inn, ut og inn, ut og inn fram til klokka halv åtte, blir det ekstra fristende å trykke på "utsett fem minutter" på vekker´n. Jeg kan samtidig bekrefte at det under nevnte forutsetninger er veldig fort gjort å trykke "slå av alarm" i stedet. Veldig fort gjort. Nesten like fort gjort som man får slengt på seg et assortert utvalg klær og plaska litt kaldvatn i ansiktet etter å ha bråvåkna og slått fast at FORESTILLINGA BEGYNNER OM TOLV MINUTTER!!! Det er da man er takknemlig for at man jobber bra under press og at det ikke er mer enn åtte kilometer å kjøre! Det ble ingen frokost, jeg ble ikke tatt i fartskontroll (takk og ære), og under over alle undere: jeg kom ikke sist! Jeg kom ikke engang hesblesende inn i salen etter at alle hadde satt seg, det var fortsatt at en liten hale av teaterbesøkende tanter, besteforeldre, mødre, fedre og småsøsken som toget inn...
Hittil har jeg sant og si ikke vært ei spesielt engasjert tante. Jeg trur egentlig jeg har vært litt ny, ukjent og skummel hver gang jeg har møtt de tross alt riktig så søte små. De tør selvfølgelig opp etterhvert, og når festen har vært over, har tante ved et par anledninger fått æren av å hjelpe til med tannpuss osv. (I ettertid har jeg lurt på om det har vært litt som straff for å ha hausa opp leken til nye høyde på både Richters skala og når det gjelder desibel. Jeg har lurt. Litt. Noen flere slike arrangement, så kan det hende musetante Berit blir riktig så engasjert?!

En litt grumsete skjermdump fra Nasjonalbiblioteket.

Nuu vel...
Som jeg har nevnt i et tidligere innlegg, ville Alf Prøysen hvis han hadde levd, fylt hundre år i år. Forestillinga besto av et godt utvalg av Prøysens viser og stubber, og det var rett og slett veldig morsomt å sjå og høre på ungene: Så søte og forskiktige der de tusla eller spratt bortover scena, litt ettersom hvor prega de var av stundas alvor- man skal ikke kimse av hvor overveldende en fullstappa teatersal må virke første gang man står på scena, seks år og kanskje av den litt sjenerte typen... ( Heldigvis var det bare en det ble rent for mye for og som besvimte. Jeg kan lett sjå for meg at jeg sjøl ville vært den første til å flate ut hvis jeg måtte opp og fram i rampelyset.)
Og her gjør jeg et nytt forsøk på å komme innpå sporet igjen. Det var Prøysen som var tema, og ei av historiene dem framførte, var "Teskjekjerringa på blåbærtur"(link) . Jeg husker jo historien fra da jeg var lita, men da jeg kom hjem, måtte jeg likevel sjekke om de hadde holdt seg til originalen. Var det virkelig så mange gode replikker der? Dette er jo strengt tatt ei barnefortelling, utgava jeg har linka til over her, er faktisk digitalversjonen av utgava som Barnas Bokklubb gav ut i 1991. Jeg har gjort det såre enkelt for dere; bare å trykke på lenka over, deretter "OK" og vips kan dere lese hele boka! Ingen grunn til å la være: Den er faktisk akkurat så bra som jeg håpet- og ungene holdt seg til manus!!

Så til sist: Hele poeenget, kjære lesere! Til slutt avslører Teskjekjerringa en gang for alle hvorfor det ikke er noe problem å klare seg sjøl om man er lita: det gjelder bare å behandle de lure, feige og sterke på riktige måten- og å huske på at for triste menn er det en helt annen medisin som må til ;o)

Dagens oppfordring: ta dere de tre-fire minuttene det tar å lese historien! Dere vil garantert få strekt litt på smilemusklene og få varmet hjertet litt ekstra!