Storegut av Aasmund Olavsson Vinje

To fluer i ein smekk er fint! Tema for Heddas bokhyllelesing i februar var Les ei bok som blei skreve eller utgitt på 1800-tallet. Tema for Artemisias diktlesesirkel i mars var klassikar frå 1850 til 1950. I hylla sto Vinjes langdiktet "Storegut" i jubileumsutgave, så dermed var den saka grei!
Slik presenterer forlaget forfattaren og langdiktet:

Aasmund Olavsson Vinje (1818-1870) er ein bauta i norsk kulturhistorie. Han var redaktør for Dølen, den første nynorske avisa, han var nyskapande journalist og er blitt ståande som ein av våre store, folkekjære lyrikarar. Diktverket Storegut kom ut i 1866 og er eit klassisk verk i den norske bokheimen.
Den dag i dag er verket kjent for mange lesarar, som denne strofa frå Det syng fyr Storegut:

Den dag kjem aldri at eg deg gløymer;
for um eg søver, eg um deg drøymer.
Um natt og dag er du like nær,
og best eg ser deg når myrkt det er. 

Storegut var ein historisk person som levde i Telemark på slutten av 1700-talet, og har levd på folkemunne heilt sidan den gong. Mange kunstnarar har late seg inspirere av kjempekaren frå bygdene i Telemark. Denne utgåva inneheld illustrasjonane til Storegut av Harald Kihle og Henrik Sørensen.

Eg tør påstå at Vinje bør vere eit kjent namn for dei fleste, og om det ikkje ringer ei klokke av atkjenning, vil det kan hende hjelpe på minnet om eg nemner "Ferdaminne frå sumaren 1860" med det kjente diktet/ songen "Ved Rondane" (No ser eg atter slike fjell og dalar som deim eg i min fyrste ungdom såg osb.) eller den sorgmilde barnesongen "Blåmann, Blåmann bukken min" som er ein del av langdiktet om Storegut- for ikkje å gløyme den gamle femti-lappen!! Den har nok dei fleste hatt befatning med!!
Eg har tidlegare hatt stor moro av å lese nemde "Ferdaminne" som i grunn er eit reisebrev frå turen Vinje gjorde gjennom Sør-Noreg i samband med kroninga av Karl XV i Nidaros. Det er fascinerande at ei så vidt gamal historie har så stor appell den dag i dag. Mykje av grunnen er truleg at Vinje var både politisk ukorrekt og ironisk, han gjekk ikkje rundt grauten, og han blanda fyndige skildringer av natur og menneske han møtte med lyrikk og poetiske avsnitt. Ein del av denne fotturen gjekk frå Østerdalen opp på fjellet og vidare nordover, og det er her mitt forhold til Vinje har grobotn; her ved Vinjevegen (sjølvsagt kalla opp etter forfattaren) har vi seter og eg er lommekjend i området. Eg treng neppe utbrodere kor artig det er å lese desse avsnitta i boka, om ferda opp lia, over dei mosedekte flåene og møtet med huldra på Helaksetra? Kosteleg!

Nu vel... Tilbake til "Storegut"! Dikta om Storegut vart trykt i "Dølen" frå desebmer 1865 til september 1866, og gitt ut i samling i 1868. Dikta er lettleste med enkel rytme og enderim, og saman fortel dei ei historie om ein bygdeoriginal, ei historie som slett ikkje ender godt. Eit slitsomt liv som ender i tragedie- med ingredienser som kjempekrefter, samfunnsliv, menneskelagnadar, armod, ulukkeleg kjærleik, sjalusi og mystikk, er det lett å sjå at dette var (og er!) ein ultimat føljetong egna til å halde på interessa både til 1800-talets avisabonnenter og 2000-talets amatør-diktlesarar!

Bør vere kjent for dei fleste ;o)

*********************************************

 

Storegut av Aasmund Olavsson Vinje

Illustrert av Harald Kihle og Henrik Sørensen 

126 sider + noter og kommentarar

Mi utgåve frå Samlaget 2018

Årets siste diktlesesirkel. Et sammenbrudd og nytt forsøk

At jeg ligger etter skjema er i ferd med å etablere seg som regelen, og diktlesesirkelen er intet unntak. Jeg hadde skrevet et innlegg om den siste "oppgava" som var å lese en klassiker, var klar til å publisere stasen, da noe gikk galt. Grusomt galt. Jeg husker ikke nøyaktig meldinga som kom opp, men betydningen var klar: Publisering mislyktes. Prøv igjen. Og jeg prøvde igjen. Og igjen. Og tenkte: hhmm... Kanskje lagre først, så prøve igjen..?
Lagring mislyktes. Prøv igjen. 
Til slutt kom det opp ei lang regle, som jeg selvfølgelig ikke kan gjengi her, men betydninga var fortsatt krystallklar: ERROR! ERROR! INNLEGG SLETTET.
Jeg fikk et aldri så lite sammenbrudd, og følte virkelig at jeg kunne skrevet et sterkt og følelsesladet dikt om hvordan det føles å bli motarbeida av selveste O Store Internett. Det ble med tanken. Det ble med tanken å prøve å rekontruere innlegget også, men i dag har jeg satt meg fore å avslutte flere påbegynte ting. Jeg er generelt av den oppfatninga at halvgjort er undervurdert,  men selv jeg ser at det finnes grenser for hvor halvveis man kan leve livet...

I kategorien "klassikere" var det jo mildt sagt mye å velge blant, men jeg endte opp med en dikter jeg har konkludert med antakelig må være den som har størst variasjon i produksjonen sin: Jakob Sande. Spennvidda er virkelig stor når to av de mest kjente diktene er gjengangere i henholdsvis julegudstjenester og student-nachspiel; "Det lyser i stille grender" fra 1931 og "Likfunn" fra debututgivelsen "Svarte Næter" som kom ut i 1929- det er ikke til å undres over at kristenfolket hadde delte meninger om Sandes diktning! Mye bannskap, makabre beskrivelses, vold, knivstikking, drikking og drap, hånd i hånd med de vareste julesamler... Jeg visste faktisk ikke at det var Jakob Sande som også var mannen bak "Det lyser i stille grender", før jeg leste om ham etter denne lesesirkelrunden. Som mange andre har stort sett forbundet ham med de grotesk-humoristiske diktene, men som sagt: usedvanlig stor variasjon!

Jeg har lest "Storm fra vest" ei samling som kom ut i 1931, året etter at han fridde til Haldis Moren (senere Vesaas) og fikk avskjed på grått papir. Dette gikk naturligvis hardt inn på unge Sande, og jeg har mer enn en gang i løpet av lesinga tenkt at her skinner det gjennom både bitterhet og kjærlighetssorg! Igjen denne spennvidda i følelsene som formidles.
For en relativt uerfaren diktleser, var det befriende enkelt og godt å lese dikt med rim og rytme. Ikke ett vondt ord om moderne dikt med svevende stemninger og skjulte tegn, men fra bunnen av mitt hjerte: det kan altså være like givende- og interessant å lese "gammeldagse" dikt der form og innhold er likestilt og lettfattelig.

Her er det som tittelen antyder mye hav og sjø, storm, uvær og stille. Det er Doggerbank og møte med draugen, natur og sterke krefter, men også, som nevnt, skjemt og ironi , humor og enda mer galgenhumor. Mange av diktene er bent fram makabre, som nevnt og vist...
Så vidt jeg har funnet ut, gav Jakob Sande ut sju diktsamlinger og tre (fire?) novellesamlinger, så her er det mer enn nok å boltre seg i. Ettersom alt (av dødsens naturlige årsaker) er utgitt før 2000, er alt digitalisert og tilgjengelig for alle på Nasjonalbibliotekstes nettsider- et uvurderlig og fantastisk tilbud flere bør benytt seg av!

Dette var årets siste diktrunde, og prosjektet har for min del vært lærerikt. Først og fremst har jeg lært at dikt ikke trenger å være uforståelig kaudervelsk- men at det kan være det.  Jeg har funnet ut at dikt ikke egner seg som e-bøker (les: ebokbib), ettersom dikt ikke bare er ren tekst, men at det visuelle ofte er viktig for at tankene og følelsene som beskrives skal komme til sin rett. I mange tilfeller er diktene i ei bok uten titler, og da kan det til og med bli ei utfordring å skille diktene fra hverandre, ettersom ebokbib da ramser opp teksten /-e uten opphold. En svakhet i systemet der, altså. En annen ting jeg har erfart, er at dikt er litteratur som utfra hver enkelt lesers erfaringsbakgrunn og livssituasjon enten kan skape sterke reaksjoner, eller man kan bli sittende som et måpende spørsmålstegn med hevede øyebryn og lure på hva i alle dager det er folk hoier så høyt for.

Det ryktes at det blir ny diktlesesirkel neste år, og jeg venter i spenning på hvilke kategorier det blir da. Jeg ser for meg at noen av årets temaer kan resirkuleres, og at det kommer til noen nye. Uansett er jeg klar for å bli med, og jeg trur faktisk det skal bli lettere å velge bøker neste år- nå har jeg både lært litt og fått mer erfaring! (Klapper meg sjøl på skuldra og sender tommel-opp til Artemisia.)

En by som Alice, av Nevil Shute

Ofte er jeg ikke spesielt nøye med å lese vaskesedler når jeg velger meg bøker. Jeg ser et forfatternavn jeg kjenner, en tittel jeg har hørt om eller sett på en blogg eller i ei avis, men når det kommer til stykket vet jeg ikke all verden om hva den aktuelle boka faktisk handler om. Jeg er ingen fan av for detaljerte handligsreferat, og jeg regelrett hater spoilere man ikke har blitt advart om. Det har skjedd mer enn en gang at for mye har blitt avslørt i disse baksidetekstene, og det syns jeg er forferdelig irriterende. Den feilen  kan man i det minste ikke beskylde forlagene for å ha begått når det gjelder "En by som Alice" som plutselig har fått ny oversettelse og nytt liv! Jeg henta fram linker til Lydbokforlaget og Aschehoug da jeg skulle skrive noen bevingede ord om boka etter at den var ferdighørt, og da først leste jeg gjennom presentasjonen de hadde på nettsidene sine.
Hmm... Jøss... Har jeg vært såå bevisstløs mens jeg hørte på..??? Ettersom jeg ikke hadde noen trykt utgave tilgjengelig, måtte jeg ty til Nasjonalbiblioteket igjen. Der lå Anders Hagerups oversettelse fra 1950, så jeg lasta ned, skummet raskt gjennom selve romanen for å dobbeltsjekke hukommelsen min opp mot forlagenes omtaler, og leste nøye da jeg kom til forfatterens etterord.
Først kan dere se hvordan boka presenteres anno 2018:

Den unge engelske kvinnen Jean Paget er tatt til fange av japanske soldater under 2. verdenskrig. Hun blir drevet fra sted til sted på halvøya Malakka i Malaysia sammen med en gruppe hollandske kvinner og barn. I en fangeleir møter hun Joe Harmon fra Australia. Han gjør alt han kan for å hjelpe kvinnene, og Jean forelsker seg i ham. Men når Joe stjeler mat til dem, blir han dømt til døden.

Etter krigens slutt reiser Jean tilbake til London. En uventet arv fører til at hun vender tilbake til Malakka. Der får hun vite at Joe har overlevd på mirakuløst vis. Jean har bare et mål –hun må til Australia for å finne ham.

Understrekningene over er mine, for i det korte sitatet er det ikke mindre enn fire feil! Når det gjelder Malakka/ Malaya/ Malaysia er det forståelig at man kan gå i surr, men hvis man tar seg tid til å sjekke et kart (eller to) blir ting litt klarere: Malakka er ingen halvøy, men en liten del av Malaya-halvøya som igjen er en del av dagens Malaysia. Malysia som navn ble ikke tatt i bruk før 1963, da nye konstellasjoner ble inngått i området, men det er en helt annen, lang og komplisert historie vi ikke skal gå inn på her, utover å legge til at Malaysia er en fiks kombinasjon av Malaya og Asia.. I fiksjonens verden, dvs i romanen, er Jean Paget og alle de andre kvinnene og barna i følget engelske. Hollendere nevnes ikke før i forfatterens etterord, der han forteller at han har brukt en hendelse fra Sumatra der et selskap på omtrent åtti hollandske kvinner og barn ble samlet i nærheten av Padang, før de ble drevet fra sted til sted i to og et halvt år, fram til kriges slutt. Dermed avdekkes neste feil. De møtte selvfølgelig ikke Joe Harmon i noen fangeleir, problemet var jo at de måtte gå mil etter mil, dag etter dag, måned etter måned fordi det ikke fantes noen fangeleir hvor kvinnene og barna kunne oppholde seg! Det får meg nesten til å lure på om den som har skrevet teksten i det hele tatt har lest boka, eller bare fått den kjapt referert av noen som en gang har lest den..? Når det kommer til den ulykksalige episoden hvor Joe kunne mistet livet, ble han aldri faktisk dømt til døden. Noen rettssak, domstol eller dom fantes ikke, men en viss japansk kaptein Sugamo, ble potte sur på grunn av et kyllingtyveri, og bestemte at tyven skulle korsfestes og piskes. At det i praksis kunne være jamngodt en dødsdom, kan ikke vel fullt ut rettferiggjøre et ordvalget som at Harmon ble dømt til døden?

Nu vel... Som dere skjønner liker jeg å spikke fliser, men jeg likte boka minst like godt, bare så det er sagt! Til å begynne med lurte jeg fælt på hvem denne advokaten som forteller historien var, jeg skjønte ikke hvor han kom inn i bildet (det hadde jeg sikkert skjønt mye fortere hvis jeg bare hadde tatt meg tid til å lese noen omtaler først ;o) Det viste seg altså at han var en elskverdig lett aldrende testamenteksekutor som forvaltet Jeans uventede arv. Boka ble gitt ut bare få år etter at andre verdenskrig var slutt, og i det perspektivet var det med stor fornøyelse og interesse jeg hørte Bjørn Fougner lese om holdninger, samfunnsforhold, gjenreising, optimisme, pågangsmot, røykepauser og førtiliters forsendelser av DDT til bruk i den lokale bankfilialen! Beskrivelsene av for eksempel aboriginerne og de japanske soldatene er absolutt ikke av en art noen ville godtatt i dag, men som tidsbilde fra førti-femtitallet er det fantastisk- man rister lett oppgitt på hodet samtidig som man trekker på smilebåndet; verden har heldigvis gått framover, men vi skal heller ikke glemme hvordan historien var.
Dette er en klassiker som mange har et forhold til, og jeg har enda tilgode å høre eller lese om noen som ikke likte boka- derfor tar jeg sjansen på å sette inn filmtraileren fra 1956. Med dagens øyne er den nok tilnærmet katastrofal og ikke særlig egnet til å vekke leselyst, men jeg satser på at dere klarer å skille skitt og kanel, og gjennkjenne litterære perler når noen peker på dem ;o)


For å være helt på at ingen mister poenget, linker jeg til Solgunn som hørte den gamle lydbokutgava, og Ingunn som har hørt den samme som meg. Begge er begeistra og har skrevet gode omtaler.

Forresten: Jeg ble nok litt ekstra glad i boka da Lily dukket opp da Joes snakka varmt om livet på kvegfarmen:
"Moren hennes var en blå krøtterhund, og hun ble parret med en dingo, så Lily er halvveis dingo. Det er ei bonsa bikkje!" Storet bedre en bonsa er det knapt noe som kan bli i livet til Joe, og jeg skjønner godt at han er glad i hundene sine, jeg!
Her er vår lille Lilli, på skitur tidligere i uka. Mens jeg hørte lydbok, fanga hun snøballer i lufta og Enja som ikke er like spretten lenger tok seg av de som datt i bakken-
livet er ikke det verste man har asså!!

 *************

Tørre fakta:

Jeg har kjøpt 2018-lydfil-utgava som er oversatt av Raghild Eikli...

...og suplerte med førsteutgava fra 1950 fra Nasjonalbiblioteket.

Bjørn Fougner leser litt sakte, men med en slags "gammel radio-teater-stemme" som kler historien.

Spilletid 14:30/ 331 sider

Ildhjerter av Kamila Shamsie

Isma, Aneeka og Parvaiz. Tre søsken med pakistansk bakgrunn som vokste opp i London, og som tidlig ble foreldreløse. Det vil si; faren hadde vært jihaddist og døde angivelig under transport til Guantanamo, mens mora som jobbet i et reisebyrå og gjorde alt hun kunne for å rette opp alle skadene og sårene barna var påført som følge av farens livsvalg, brått og uventa døde mens hun var på jobb. Isma som var den eldste av søsknene satte sine egne studieplaner til side for å ta seg av de yndre tvillingene.
Da Aneeka og Parvaiz er atten-nitten år, bestemmer Isma seg for at de er voksne nok til at hun selv kan gjøre alvor av planene sine, og etter en del fram og tilbake drar hun til USA for å studere. Hun holder seg mye for seg selv, er pliktoppfyllende og kanskje litt ensom, men tilfeldigvis treffer hun Eamonn, en gutt hun kjenner til fra oppveksten; sønnen til den britiske innenriksminister som er kjent for å fornekte sin egen muslimske bakgrunn og for å være kald og kompromisssløs. Bakgrunnen til Isma og Eamonn er så forskjellig at det gryende vennskapet ikke utvikler seg til noe mer, men da han treffer Aneeka, innleder de to et heftig og hemmelig forhold. Hemmelig både i den forstand at de skjuler det for familie og venner, og at de holder ting hemmelig for hverandre.
For å komplisere bildet ytterligere, kom det for en dag at forandringa som hadde skjedd med Parvaiz før Isma dro til USA, ikke skyldes ei jente. Han var derimot blitt kontaket av en fyr som ville fortelle ham om aktivist-faren, og han lot seg overbevise om at han burde slutte seg til fremmedkrigerne og dra til Syria for å fortsette kampen faren hadde kjempet mens han levde.

I 2011 leste jeg forfatterens forrige bok som ble oversatt til norsk, "Brente skygger", og da jeg leste innleggene mine om den, ble jeg påminnet om at jeg faktisk hadde utpekt den til en av det årets mest minneverdige leseopplevelser- forventningene var med andre ord høye da jeg begynte på denne. Høye forventninger er velegna til å skape skuffelser, men det skjedde heldigvis ikke i dette tilfelle! Tematikken i seg selv er selvfølgelig både dramatisk, interessant, viktig og aktuelt; ungdom med flerkulturell bakgrunn, identitet, lojalitet, ære, samvittighet, inkludering, radikalisering, makt og maktmisbruk osv... Likevel er det det glimrende persongalleriet som virkelig gjør inntrykk på meg. Dette gjelder både de fire ungdommene, men også de med litt mindre roller, som "tante Nazeen", innenriksministeren og kona hans. Imponerende at såpass mange mennesker blir skildret så grundig i og med at boka bare er på knappe trehundre sider.

Den utgava jeg valgte er fra 1942.

Det er nevnt i bokas etterord, men før jeg kom så langt, gjorde Beathe meg oppmerksom på at historien er en gjendikting av Sofokles´ teaterstykke "Antigone". En gresk tragedie som er en fortsettelse av historien om Ødipus som i vanvare drepte faren sin og deretter giftet seg med sin biologiske mor (Grundig referert i Orhan Pamuks "Kvinnen med rødt hår") Det ligger flere utgaver av stykket på Nasjonalbibliotekets nettsider, og jeg lot meg friste til å lese! Hvor gjenkjennelig kunne det være på en skala fra en til ti? Kunne en cirka 2500 år gammel gresk tragedie (ble første gang vist på ei scene i Aten i år 441 fvt) ha paralleller til våre liv, vårt moderne samfunn?
Jeg er såå fornøyd, og anbefaler virkelig at andre som leser "Ildhjerter" også tar seg tid til å lese "originalen" etterpå! (Knappe 60 knøttsmåsider er fort gjort) Jeg er rett og slett overraska over at jeg ikke et eneste sekund tenkte at "Ildhjerter" var "kunstig" eller oppkonstruert når jeg ser hvor mye som faktisk er "kopiert". At det skulle være mulig å hente fram en så gammel historie å gjøre den så dagsaktuell og autentisk, hadde jeg aldri trudd. Her er så godt som alle navnene fra 441 fvt overført i en litt justert variant i Shamsies roman; Antigone- Aneka, Ismene- Isma, Kreon- Karamat, Teiresias- Teresa/ TerryPolyneikes- Parvaiz osv. Med navnene følger i all hovedsak også det essensielle ved rollene. Alt er veldig lett gjennkjennelig- og ekstra morsomt er det å lese at detaljer som finnes i "Ildhjerter" er henta fra "Antigone", blant annet en ørkenstorm som øyenvitner eller lesere lett kan tolkes som et tegn fra gudene. Dette har fått meg til å fundere på om jeg kanskje burde ta meg på tak å lese mere virkelig gammel litteratur. Jeg vet det er mange som har stor glede av å lese klassikere, og mange av "våre" forfattere har gjort som Shamsie, skrevet nye versjoner av gamle verk- det ferskeste eksemplet er antakelig Jo Nesbøs "MacBeth"som kom ut tidligere i år. Nå er det i alle fall opplagt at jeg må lese den- og Shakespeares original fra 1606. Selv om stykket var pensum på videregående, trenger jeg nok en repetisjon for å få med meg alle fiffige finurligheter jeg antar må finnes...
Akk ja...  Leseønskelista blir ikke akkurat kortere jo mer man leser..!

****************** 

Ildhjerter (Home Fire) av Kamila Shamsie

Utgitt av Gyldendahl, 2018

 288 sider

Oversatt av Anne Cathrine Wollebæk

Lånt via Ebokbib

Markens grøde, av Knut Hamsun- hundreåringen som rørte og imponerte meg

Endelig og plutselig rykka Knut Hamsuns "Markens grøde" helt opp på prioriteringslista mi. Det var idéen om å ta for meg hagebøker som gav utslaget, og i sin videste forstand og med litt godvilje, kan vel denne klassikeren passe inn i kategorien? Om det ikke er så mye "haging", så er både grøfting, drenering, jordforbedring og nydyrking sentrale tema, kanskje også i overført betydning..

Ikke bare ei lydbok, men en flott kulturopplevelse

Dette skriver forlaget om boka:

"Et læredikt om jordbruket" er denne boken blitt kalt, betagende i sine enkle, rene linjer, stort og mektig som naturens egen tale. Nybrottsmannen Isak Sellanraa ferdes i et norsk landskap, i Nordlands natur. Men han realiserer selve jorddyrkerens idé. Han er fra alle tider og alle land. Han øver en gjerning som er uunnværlig, et arbeid som ikke bare er skapt av det elementære livsbehov, men som rører ved selve livsmysteriet.

Isak kommer vandrende, alene. Leseren får ikke vite hva eller hvor han kommer fra, det vesentlige er hva han går til.  Han saumfarer område for å finne den plassen som er best egna til jordbruk, der slår han seg ned og begynner det tilsynelatende uendelige arbeidet med å bygge en gård- og ei framtid. Etterhvert som han får brutt nok mark og skaffer seg dyr, skjønner han at han trenger kvinnfolkhjelp, og til slutt kommer Inger til gården. Hun er født med hareskår, en skade som opplagt har satt sitt preg på livet hennes så langt- og som indirekte skal få enda større konsekvenser for henne i tida som kommer. Isak og Inger et svært fåmælte, og det lille de tross alt sier til hverandre er ofte vage hentydninger og forsøk på å gjøre seg interessant for den andre- eller få den andre til å føle seg betydningsfull. Forholdet mellom disse to er overraskende fint beskrevet!
Årene går, barn blir født og de fleste vokser opp. Det kommer flere nybrottsmenn til Marken, og et stadig rikere persongalleri gjør historien fargerik og fengende, utenat det på noen måte setter Isak i skyggen. Det er hans liv og livsverk som hele tida navet som får hjulene til å rulle, som driver historien framover.

Jeg har hørt denne som lydbok fabelaktig lest av Karl Erik Harr, men i tillegg har jeg lest litt i utgavene fra 1917 som (selvfølgelig!) ligger digitalt på Nasjonalbiblioteket. Dette har vært en finfin kombinasjon, jeg virkelig storkoste meg og tok meg selv i å lure på hvorfor jeg ikke har hørt denne lydboka tidligere. Svaret er kanskje så enkelt at hadde jeg gjort det, hadde jeg ikke fått denne uforglemmelige førstegangsopplevelsen NÅ! Jeg er overraska over hvor ny historien føles. Ikke sånn å forstå at den føles moderne, for det gjør den absolutt ikke. Det er vanskelig å sette fingeren på hva det er, men kanskje det er den mystiske X-faktoren som gjør at enkelte romaner har potensiale til nettopp å bli klassikere? Eller at forfatteren hadde et intenst ønske om å formidle noe mer enn "bare" en menneskeskjebne eller en historei fra a til å?

Jeg har hørt boka mens jeg har værthundepasser/ fangevokter for den nye valpen, men jeg kan levende se for meg at det ville blitt en enda mer intens og magisk opplevelse hvis man kunne vandret rundt i fjellet mens man hadde hatt denne på øret. Jeg er ganske sikker på at jeg kommer til å gjøre det en vakker dag. Gjerne neste gang (merk: ikke hvis!) det blir tur nordover. En gang, om ikke så altfor lenge, når Lilli har vokst seg stor nok til å bli med på langturer!

Eller hva med å høre lydboka mens man sitter ved et lite skogstjern og ser på at sola går ned og fisken vaker. Man kan kjenne det nappe i hjerterota!

Bildet er tatt 29.5.2017, kl 23.07.

***********************

Lydbokforlaget, 2002

Spilletid 12:52

Betalt Fabelabonnement

Kristin, Korset og klapp på skuldera!

Jeg nådde ikke målstreken før tida var ute, hverken ved første eller andre forsøk. Det sies at alle gode ting er tre, og nå er altså målet nådd: jeg har lest ferdig Sigrid Undsets trilogi om Kristin Lavransdatter! Kransen tar for seg barndom og ungdomsårene fram til Kristin og Erlend skal gifte seg. Husfrue perioden hun selv var småbarnsmor og husfrue på Husaby, Erlends vanskjøttede gård i Trøndelag, gården hun fikk skikk på, men som de måtte forlate etter at Erlend hadde satset høyt og tapt.

I Korset som er den siste boka, har familien med stort og smått flyttet til Jørundgård i Sel nord i Gudbrandsdalen. Erlend er omsider fri fra fengsel, men noen reell frihet kan han ikke finne i den nye tilværelsen sin. Han har aldri vært bonde, og kommer heller aldri til å bli det. Dette skjønte Kristin tidlig, og hun lovet seg selv at hun aldri skulle kritisere Erlend for alt han er og ikke gjør. Til slutt skjærer det seg likevel, og de flytter hver for seg- det er vel unødvendig å kommentere at dette var noe mer oppsiktsvekkende i middelalderen enn hva det er i dag... Folk i bygda hadde også tidligere hatt sitt å si til hvordan Kristin i deres øyne turet fram, og med dette ble det selvfølgelig ikke lettere å være kvinne med ben i nesa og ryggen rak.  Det er ingen hemmelighet at Kristin og Erlend ikke blir forlikt før det er for sent. De fleste av sønnene som vokset opp skikker seg vel, og den ene av dem overtar den daglige drifta av gården. Etter ei tid som kårkone på Jørundgård, bestemmer Kristin seg for å legge ut på pilegrimsvandring til Nidaros. Det blir den siste reisen hun gjør i livet.
For de som ikke kjente Kristin, som bare så handlingene hennes, og ikke visste hvilke tanker som lå bak, var det nok mer enn lett å stemple henne både som egoistisk (et ord de antakelig ikke hadde på 1300-tallet), egenrådig og det som verre var. For Kristin selv, var det hele tida en evinnelig kamp mellom det som var rett for henne selv, hva som var forventa av omgivelsene og ikke minst hva som var riktig i forholdet til Gud. Hun følte nok alltid at hun kom til kort, grublet mye på om hun kunne gjort noe annerledes, hvordan livet hadde vært dersom det ene og hvis det andre.

Denne gangen syntes jeg det var litt tyngre å komme inn i handlinga enn det var med de to første bøkene, i perioder ble det vel mye rundt mennesker som ikke hadde så mye å tilføre historien om Kristin og Erlend. Disse sidesrangene er kanskje med på å vise litt av tidsånden, men den mener jeg leserne allerede har fått i rikt monn. Etterhvert gikk lesinga lettere, og finalen av dette storverket ble akkurat så heftig og medrivende som jeg hadde sett for meg at det skulle bli. Jeg lar meg fortsatt forundre og imponere over at romaner skrevet for snart hundre år sida, med handling lagt til middelalderen, er så engasjerende og har så sterk appell i vår tid, hvor egoet er ledestjerna og fellesskapet tilsynelatende betyr så lite. Kanskje forklaringa er så enkel som at de sterke følelsene som beskrives (f. eks privat kjærlighet vs gudsfrykt) alltid er det som skal til for at mennesker skal la seg rive med?

Fra Herik Lnages "80 romaner for deg som har det travelt"

Dette skulle være bokhyllelesing i mars, så sånn sett ligger jeg ikke så uhyre langt etter skjema. Jeg har ikke skrevet om boka for februar enda heller, men den ble lest ut i påsken, og et lite innlegg om "Sauebondens liv" kommer forhåpentligvis om ikke så altfor lenge. Det skjer stadig ting jeg ikke helt klarer å forutsjå, så planer og forsett blir stadig forskjøvet (eller strøket), og lista flyttes nedover for hva som kan klassifiseres som fullført oppdrag. Eksempelvis har jeg kommet fram til at blogginnlegg ikke nødvendigvis behøver å korrekturleses, omtaler kan nesten være hvor korte de vil, bare man får sagt noe om hva slags tanker boka vekket i en, man kan gjerne lese bøker uten at det medfører krav om blogginnlegg og å motarbeide dårlig samvittighet kan gjøres til heltidsbeskjeftigelse uten at det hjelper det aller minste på noe som helst!

Hjertet er en ensom jeger, av Carson Mccullers

Lydbokforlaget/ Ashehoug, 2016 (1940)

Spilletid 12:10/ 383 sider

Fabelaktig nyoversettelse ved Ragnhild Eikli

Lest av Bodil Vidnes-Kopperud

Lydfil kjøpt sjøl 

En usedvanlig nydelig tittel- og et usedvanlig forfatterportrett på coveret.

En roman blotta for skjønnhet, glitter og stas, men med desto mer desperasjon, fattigdom, arbeidsledighet, alkoholisme, fanatisme, fatalisme - og ensomhet. Navet alt og alle dreier rundt i romanen, er den døvstumme John Singer. De første årene han tilbragte i byen, var det ingen som la merke til ham. Han levde sammen med Spiros Antonapoulos, en annen døvstum mann, de holdt sammen, og de holdt seg for seg selv. Helt til grekern ble sendt bort av en slektning som på en måte hadde forsørgeransvar for ham. I ensomheten som fulgte måtte Singer finne seg nytt husvær, og slik møtte han Mick Keller som var datteren i huset hvor han fikk leid seg et rom. Gradvis blir flere menneske oppmerksom på denne tause, litt mystiske, men svært tillitsvekkende mannen. Regelmessig og i tur og orden får han besøk av forskjellige mennesker, blant andre en farget lege, en kafé-innehaver, en drukkenbolt- ensomme mennesker som betror seg til døvstumme John Singer, han forstår dem tilsynelatende og kan jo aldri fortelle videre det han får vite... Jeg ser for meg at disse ensomme sjelene er som satellitter uten kontakt med kontrollstasjonen, de går i ulike baner rundt Singer, og bare en sjelden gang krysses banene deres, uten at de oppnår kontakt med hverandre. "Hjertet er en ensom jeger" er preget av en helt spesiell intensitet og inderlighet, og det er ingen grunn til å håpe at det skal gå bra til slutt, her er man vel heller så langt unna en happy ending som det er mulig å komme.

Dette er på mange måter et fascinerende stykke litteratur som virkelig setter fart på tankene- jo mer tenker på hver enkelt av personlighetene, på mekanismene og tapene, jo man vet om forfatteren, den historiske bakgrunnen osv, jo mer grublerier surrer man seg bort i. Handlinga er lagt til en sør-statsby på slutten av trettitallet; man har depresjonen bak seg og i horisonten truer andre verdenskrig. Det begynner sakte og kanskje litt kjedelig, men det skal man ikke bry seg om: En snøball som ruller ned en bakke trenger tid for å få opp fart.
Dette er ei bok jeg har hatt lyst til å lese lenge, og ettersom den allerede ble gitt ut på norsk i 1945, kan man lese den gamle utgava digitalt på Nasjonalbibliotekets nettsider. Språklig sett er den utgava naturlig nok preget av tidas tann, men som kuriositet er den ubetalelig! For de ekstra nysgjerrige legger jeg inn link til leseprøve fra den nye utgava også- så kan dere sammenligne ;o) Historien står seg godt, men det er ingen tvil om at det var viktig å få en ny oversettelse da den skulle lanseres på nytt- Ragnhild Eikli har gjort en formidabel jobb for å gi den både en tidstypisk og en moderne sjvung! Da jeg til slutt kom så langt som til å ta fatt, valgte jeg -som jeg ofte gjør når muligheten er tilstede- å høre lydbokutgava. Med Bodil Vidnes-Kopperud som oppleser vet man hva man får, og blir ikke skuffet.

Konklusjon: Anbefales til de historieinteresserte, de psykologi-interesserte, de som er interessert i rasekamp, klasseskiller, menneskekunnskap, eller generelt bare like knallgode bøker.

Jeg fant overraskende få bloggere som har skrevet om boka, bare to, men til gjengjeld svært så entusiastiske: Tine og Kleppanrova.
I tillegg kan det være interessant å lese denne artikkelen om farfatteren fra Dagbladet.

Kristin Lavransdatter. Kransen. Av Sigrid Undset

Enn at det skulle ta så mange år før jeg begynte å lese denne? Det er opplest og vedtatt at trilogien om Kristin Lavransdatter er et av de virkelig store verkene i norsk litteraturhistorie, og forfatteren ble æret med Nobels Litteraturpris i 1928. Liv Ullmann (sist "sett" i "De urolige" av Linn Ullmann) sto for filmatiseringa av Kransen, trilogien er satt opp på et utall teaterscener og det finnes vel knapt et menneske som har gått ut fra norsk videregående skole uten å ha slitt seg gjennom hele eller deler av denne klassikeren- i det minste er det det inntrykket man får når bøkene og/ eller forfatteren nevnes. Jeg er antagelig unntaket som bekrefte regelen! Jeg kan ikke for mitt bare liv huske at vi var innom livet i Gudbrandsdalen på 1300-tallet da jeg surra rundt på Holmen VGS på nittitallet, og jeg må si jeg synes det er veldig rart. Mer enn rart også, når jeg får tenkt meg om.
Hvordan det nå var eller ikke var, så har jeg uansett hatt ganske klare bilder av både Kristin Lavransdatter og Jørundgård. Livets veier er uransakelige; det de fleste forbinder med 1994, er trolig OL på Lillehammer- det gjelder for så vidt meg også (sjøl om det foregikk før jeg ble skipredikant). Det de færreste kanskje husker, er at det i forbindelse med OL, var premiere på en storslagen Kristin Lavransdatter-teaterforestilling med Juni Dahr som Kristin. Etter de eventyrlige februar-dagene, da Samaranch slo fast at verden hadde vært vitne til se best vinterolympik geims evver, da la Rikskonsertene ut på turne med forestillinga, og jeg var heldig å fikk bli med på min aller, aller første teater-opplevelse utenfor en skolegymsal! Jeg husker forestillinga som imponerende, storslagen, men likevel litt mørk og dyster, og nå over tjue år senere, og etter å ha lest den første boka i trilogien, kan jeg vel ikke si annet enn at det inntrykket fortsatt holder vann.

I "Kransen" blir vi introdusert for Kristin Lavransdatter, familien, slekt, frender og samfunnsforhold, hovedsaklig i bygda Sel i Gudbrandsdalen på begynnelsen av 1300-tallet. Foreldrene hennes hadde mistet flere sønner før Kristin fikk vokse opp som deres første barn. Forholdet mellom foreldrene var preget av fortielse og distanse, og mens Kristin var nært knyttet til faren (en godhjerta og vel ansett ridderlig mann), holdt også hun distanse til mora. (Nervesvak? Deprimert etter alle spebarna de mistet, var hun svært redd for å knytte seg til dattera. Senere skal det vise seg at det er mye mer som plager mora).
Livet for de små menneskene var alt annet enn lett i middelalderen. Satt på spissen kan man nesten si at folk døde som fluer, i krig, sott, ulykker, sult og fattigdom (Gjennomsnittlig levealder i middelalderen før 1350 var ca. 48 år. Mot slutten av århundret regner man med at denne var sunket til nærmere 38 år. I dag er den til sammenligning rundt 80 år)
I den situasjonen var det naturlig at folk trengte noe utenfor dem selv for å forklare alle ulykkene og prøvelsene de ble utsatt for. Religionen og den katolske kirka sto sterkt, men det samme gjorde også trua på de underjordiske, bergfolk, troll og vetter. Fra beretningen om en på flere måter skjellsettende tur til fjells, kan man lese følgende:

Hun visste at i villskogen rådde ulv og bjørn, og under all stenen bodde troll og tusser og alvefolket, og hun blev redd, for ingen visste tall på dem, men de måtte være mangfoldige flere enn av kristne mennesker.

Det er nesten så man kan få inntrykk av at de underjordiske, i kraft av hvor mange de kunne være, var en altoverskyggende trussel for menneskene- og den trusselen levde de nok etter i stor grad også. Flere steder fortelles det om hva de måtte gjøre og hva de for all del aldri måtte gjøre for at disse skapningene ikke skulle terges.

Videre går handliga (altfor) grovt ut på at Kristin blir lovt bort til sønnen på en av nabogårdene, uten at verken hun selv eller Simon får si hva de mener. Arne som har vært som en fosterbror for Kristin, forteller henne at han elsker henne- og da gå det opp for Kristin at den kjærligheten er gjensidig, men helt umulig. Arne drar, og de ser hverandre aldri igjen. For å skyve bort sorgen over Arne, og ikke minst skyve det planlagte bryllupet fram i tid, ber Kristin om å få dra et år i kloster. I løpet av det året treffer hun Erlend, som hun den litt eldre og betydlig mer erfarne Erlend, de blir hodestups forelsket, lover hverandre evig troskap- og som man fort forstår, er det et utall hindringer på veien før de til slutt får hverandre. Aller størst kvaler har vel Kristin i det at hun må skuffe sine foreldre (spesielt faren) da hun til slutt bryter forlovelsen med Simon, med alle konsekvensene det får. Dette er også en del av det store temaet i trilogien: Lyst og egenvilje satt opp mot plikt (familie/ samfunn) og religion.

Historien gir et fabelaktig sammensatt og fargerikt bilde av samfunnet og livet på 1300-tallet. Leseren tas med inn på mange forskjellige arenaer, og til tross for -eller takket være- det gammeldagse og litt høytidelige språket, er det utrolig nok lett å leve seg inn i fortellinga. Mange har diskutert hvorvidt dette er en kjærlighetsroman, en ridderroman, en realistisk eller historisk roman, men det synes jeg i grunnen er ganske uinteressant. Romanen er rett og slett en må-lese-roman. Selvfølgelig fordi den har den posisjonen den har i norsk litteratur, men først og fremst fordi den er akkurat så storslått som den er- og fordi den faktisk har holdt seg usedvanlig godt, 96 år etter at den ble utgitt første gang.

"Kransen" har jeg lest i forbindles med Heddas Bokhyllelesing, denne runden er det middelalderen som har vært tema. Hvis tingene går slik jeg har planlagt, skal jeg fortsette med "Husfrue" i uke 33, da er temaet en oppfølger, mens den siste boka, "Korset" lett passerer innafor temaet for uke 45, nemlig nobelprisen. Målet er altså å lese trilogien i løpet av året, så får vi se om jeg er like entuasiastisk da prosjektet er fullført, eller om jeg som enkelte andre synes det blir for mye og for tungt etter hvert.

Evna, av Siri Pettersen

Lydbokforlaget/ Gyldendal, 2015
15 timer spilletid/ 498 sider
Lest av Erich Kruse Nielsen
Lydfil kjøpt selv, i kombinasjon med leseeksemplar fra forlaget.

Nok en serie er avsluttet, denne gangen den norske fantassy-trilogien "Ravneringene" av Siri Pettersen.
Jeg var nærmest målløs da jeg leste "Odinsbarn", fjetret da jeg hørte "Råta"- og sitter igjen med litt blanda følelser etter avslutningen.

Først ei lita oppsummering. Vi har fulgt hovedpersonen Hirka, fra Elveroa i Ymslanda hvor hun vokste opp sammen med faren sin. De holdt seg mest for seg selv, med hjalp de andre ætlingene hvis de var syke og trengte helbredende urter. Alle ætlingene hadde hale, bare ikke Hirka som vokste opp i trua på at det var ulven som hadde tatt den da hun var spebarn. Rett før det tradisjonelle ritet alle femtenåringene måtte gjennom, fant faren ut at det var på tide at hun fikk vite sannheten. Den avsløringa fikk mange og alvorlige følger, ikke bare for Hirka og faren, men også for de andre i Ymslanda, Rime og ikke minst Rådet. 
I den andre boka, hadde Hirka flyktet gjennom steinringene, og endte opp i York, i vår tid. Der møtte hun en verden totalt annerledes enn den hun kjente fra før. Hun måtte lære seg hvordan hun skulle te seg, hvordan ting hang sammen og fungerte, hun møtte mennesker hun selv var beslektet med og andre mer og mindre skremmende skapninger. Hun ble slitt mellom lojalitet, frykt, svik og tillit- og kampen mellom det gode og det onde fortsatte.

I denne siste boka, "Evna", har Hirka igjen gått gjennom steinringene, og denne gangen har hun endt opp hos de hun er vokst opp med å frykte aller mest, de likfødte. Nabyrn kaller de seg selv, og landet deres er Ginnunad. Her har beboerne levd uten urkrafta evna i årevis, men da Hirka, som har blod fra de første gjør entré, øyner de endelig en løsning. De mener hun er født til å lede dem i den forestående kampen mot Ymslanda, for evna, en krig begge rikene har forutsett, som alle frykter og som antagelig ikke er til å unngå. For Hirka virker dette derimot helt umulig: hun er en helbreder, ikke en kriger, hun har vokst opp som ætling i Ymslanda fullstendig uvitende om at det rant blod fra de likfødte i årene hennes.
De to første bøkene hadde høyt tempo, var fulle av detaljerte person- og miljøskildringer, var uforutsigbare, fascinerende og spennende. Handlinga kretset rundt identitet, tilhørighet, makt og maktmisbruk, det gode og det onde osv. Alt dette gjelder denne siste boka også, så hvorfor sitter jeg her med de bandede følelsene mine da? Så godt som uten unntak, har alle omtalene jeg har lest vært veldig positive. Et sted leste jeg til og med at teksten var blottet for klisjeer og språkblomster, men det er faktisk når jeg kommer til det rent språklige jeg finner noe å pirke på, får skrukker i panna og nedovermunn. Jeg synes teksten oversvømmes av overdramatiske, klisjefylte og fullstendig malplasserte beskrivelser. Jeg skal gi dere et eksempel fra side 102, der en mann står og venter på å få dødsdommen sin:

Det stålgrå håret hans lå  i alle retninger, et vitne om været utenfor.

Hvilken observatør ville i en slik situasjon tenkt at hårsveisen var et vitne om dårlig vær? Akk o ve...
I tillegg synes jeg språket var veldig stakato. Setningene er korte, ofte er det ikke mer enn ett ord mellom hver punktum. Mulig det er et bevisst valg for å understreke dramatikken, men jeg mener det ville gitt teksten bedre flyt hvis disse enkeltordene hadde blitt flettet inn i lengre og mer fullstendige setninger. Etterhvert begynte jeg å tvile på min egen vurderingsevne; var det jeg som var blitt en grinebiter, eller hadde språket faktisk endret seg? I farta fant jeg bare igjen "Råta", men da jeg leste litt vilkårlig i den, var det mer flyt i tekstene jeg leste der.
Uansett, det må konkluderes, og ettersom dette er siste boka i en trilogi, blir det meningsløst å vurdere denne alene. Med "Ravneringene" har Siri Pettersen skapt ikke bare ett, men flere fantastiske riker. Hun har skapt fantastiske figurer, fantastiske eventyr og ikke minst et fantastisk engasjement! Det er imponerende keativt, og det er imponerende å greie å sy sammen et så fargerikt og sammensatt lappeteppe som hun har gjort her. Hun har ikke fulgt et ferdig mønster, har ikke hatt noe kart, hun har bare fulgt hjertet sitt- og gitt det til en entusiastisk leseskare som antagelig sitter og syr på kostymene sine til premierefesten for filmen/-e når den/ de en gang kommer.
Trilogien er absolutt å anbefale, naturligvis til de som er glad i eventyrlige fortellinger, men også til de som en gang i framtida vil smykke seg med at "Å ja- Ravneringene, ja! De leste jeg med stor glede og entusiasme da jeg var ung! Klassiker og obligatorisk lesing, sier du? Ja det skulle ikke forundre meg!" 

KART! Det sikreste tegnet på at du har å gjøre med fullblods fantasy ;o)

(Og når vi nå først er inne på hva framtida kan overraske med... Man kan jo fortsette å fantasere litt... Finnland har Mummidalen, Sverige har Astrid Lindgrens verden i Vimmerby, DisneyWorld finner både her og der... Hvis de en gang skulle bygge opp et sted a´la Ymslanda og Ginnungad, med Mannfalla, Elveroa, Ravnhov og Krateret, ville det utvilsomt bli et sted å valfarte til, ikke for barn, men for gale fans fra alle verdens hjørner- det ville blitt perfekt og helt i tråd med avslutningen på serien ;o)

Man tager hva man haver- her en ørneskalle i mangel på et ravnenebb.

Fire fine filer fra favoritt-forlaget

Jeg ser jeg ikke har skrevet ett ord her sida 24. juni... Og er litt overraska! Det burde jeg selvfølgelig ikke være, for vi har vært på fjellet i omtrent to uker, med det vanlige dårlige/ ikke-eksisterende mobilnettet. Det blir ikke mye blogging av det, skal jeg si dere! Til gjengjeld har vi gått turer på nye steder- og hørt på lydbøker, jeg har malt diverse tak, vegger og dører- og hørt på lydbøker. I tillegg har jeg lest litt, men det er begrensa hvor mange sider man klarer før man slokner etter lange dager med fjellluft/ malekost...
Vel. Jeg har en stabel med bøker jeg skulle skrevet noen ord om, jeg har fortsatt en stabel med bøker som skulle vært lest, jeg har en overgrodd plen, klesvask som har vokst meg over hodet, og jeg begynner arbeidsøkta med et samleinnlegg med fire lydbøker jeg har hørt i det siste. Felles for dem er at det har vært god underholdning!
Jeg tar meg ikke tid til å skrive så mye om handlinga i de forskjellige bøkene ettersom ingen av dem bør være ukjente for særlig mange. Klikk på lenkene for å lese mer om dem eller hvis du vil høre utrag. (Morsomt om ikke annet så for å høre hvor forskjellig de leserer!)

Drep ikke en sangfugl, av Harper Lee

Dette er klassikeren som kom ut i 1960, og som trolig aldri kommer til å bli glemt, hverken av meg eller forlagene som gir den ut over nermest hele verden. Det er Scout som forteller om opplevelser knyttet til faren Atticus´ arbeid som sakfører, og spesielt hendelser knyttet til en sak der en farget mann var anklaget for å ha voldtatt ei hvit ungjente.
Fantastiske personskildringer! God gjengivelse av miljø, følelser og stemninger. Jeg likte spesielt godt de sekvensene hvor Scout eller broren stiller seg uforstående til de voksnes verden, hva de gjør og hva de lar skje- og hvor faren, Calpurnia eller nydelige frøken Maudie forklarer eller setter ting i perspektiv. Dette har alltid gått for å være ei bok for voksne, men jeg vil så absolutt slå et slag for at dette er ei bok for alle aldersgrupper- barn også. Det er nok ikke ei bok barn vil lese alene, men som høytlesning eller som lydbok kan det ikke bli bedre enn dette!
Dette er min favoritt av de fire fine, og har du ikke lest den enda, så får dere en påminnelse og oppfordring til å gjøre det - her og nå!
Forresten; det haster faktisk litt med å lese den nå, for i august kommer oppfølgeren som svært få visste eksisterte! "Sett ut en vaktpost" handler om de samme menneskene snaut tjue år senere, og Lee skrev den før hun skrev "Drep ikke en sangfugl". Jeg gleder meg skikkelig til august!!

Piken på toget, av Paula Hawkins

Rachel, Anna og Magen tilhører egentlig ikke samme krets, men livene deres sneier likevel borti hverandre. Den ene er eksen, den andre er mor, den tredje er barnepike. Plutselig en dag er Magen forsvunnet. Rachel har daglig betraktet Magen (Jess) og ektemann når hun har passert huset deres på vei til og fra jobb, og hun har spunnet historier om dem. Nå er hun mildt sagt fortørnet over det som har skjedd, og prøver fortvilt å hjelpe politiet med å løse saken. Problemet er at hun neste alltid er full, hun har blackouter og er så absolutt ikke et troverdig vitne.
Herlig! Jeg elsker originale og finurlige krimgåter og her har jeg funnet enda en. Jeg har sett at enkelte har stempla den som forutsigbar- mulig det, men jeg syntes den var kjempe bra på alle måter! Det tok litt tid (eller det tok meg egentlig to forsøk) før jeg fikk helt taket på de skiftende fortellerstemmene, men det hadde trulig med manglende konsentrasjon å gjøre. Med tre ulike opplesere, er det jo egentlig ikke så vanskelig...
Jeg likte spesielt godt måten Rachel (hovedfortelleren) får utfolde seg på. Hun vet at andre ser på henne som et null og at de forakter henne, likevel lar hun det på en måte skure og gå, samtidig som hun prøver å opprettholde en viss fasade. Hun graver og sliter i minner og ørsmå blaff av erindring for å finne ut hva hun så og hva som skjedde den kvelden Magen forsvant, den kvelden hun selv var i nabolaget, da hun var snydens full og endte opp hjemme hos seg selv, blodig og forslått.
Her er det mange stemmer, et rikt persongalleri og mange hint og villspor man kan prøve å sortere ut for å prøve finne svarene før forfatteren serverer dem på sølvfat. Jeg pleier ikke å leke detetktiv når jeg leser krim/ spenning, ei heller her. Jeg lar meg bare dra med inn i historien for å le meg underholde- og imponere over at noen klarer å konstruere slike sammensatte historier. En ting er ordinær krim: et mord, en etterforsker, kanskje en journalist- og nøsting av spor for å finne morderen. Dette er noe annet. Dette er intelligent, sammensatt og engasjerende- anbefales så absolutt, bare pøs på med konsentrasjon og tålmodighet de første kapitlene.

Blindgang, av Jørn Lier-Horst

En drosjesjåfør forsvant sporløst, Line kjøpte huset etter "Hulemannen", ei barndomsvenninne av henne flyttet inn i huset etter bestefaren i Stavern, i kjelleren sto en diger safe uten nøkkel.
William Wisting er sliten, skal hjelpe Line med tapetsering og aller helst finne den drosjesjåføren.
Dette er tiende bok i serien om etterforskeren fra Stavern, og den er ganske lik de andre. Det kan jo være både positivt og negativt.
Ivar Nergaard har bestandig vært en favorittoppleser, han er rolig og dempet og uten store krumspring når han leser. Det begynner å demre for meg at det også kan være både positivt og negativt. Man kunne jo kanskje ønske seg at stemmen var litt lystigere enn en livstrøtt torsk når man leser noe sånn som at
"Det blir ikke det samme å grille alene" sa Line uten at den glade stemmen mistet den lyse tonen.

Og likevel altså, som jeg skriv innledningsvis: jeg lot meg virkelig underholde! Det er jo fornøyelig å følge gode, gamle Wisting videre på livets ferd. Her er det to kvinner som så smått beiler til ham, samtidig skal han jo bli bestefar av alle ting- om alt går bra og sånn. For det er jo alltids en mulighet for at Line skal rote seg inn i sakene og floke seg inn i trøbbel.
Har du lest eller hørt de forrig bøkene, må du nok få med deg denne også. Er du derimot ikke kjent med Wisting fra før, trur jeg dette bare blir en av mange easy-comes-easy-goes-bøker.

 

Merket for livet, av Emelie Schepp

Jana Berzelius er en vellykket statsadvokat som holder omgivelsene på avstand. De hun jobber med ser på henne som en kald, følelsesløs streber. Det de nok ikke vet, er at Jana har en ukjent fortid som hun prøver å finne ut av. I saken som rulles opp i denne første boka om henne, får hun uventet innblikk i denne forhistorien. Avdelingslederen i Migrasjonsverket blir funnet drept, deretter blir morderen, en liten gutt, funnet drept og etterhvert dukker det opp lik i noen containere som er dumpet på havet, snøballen ruller og man kommer på sporet av menneskehandlere.
Denne hadde jeg høye forventninger til! Jeg leste noen få omtaler, alle positive. Jeg begynte å høre, og var godt fornøyd med både oppleser og hvordan historien og karakterene ble bygd opp. Så leste jeg en aviskanmeldelse som var så negativ at jeg nesten ble irritert! Det var rett og slett ikke mulig at vi leste samme boka? Jeg holder fortsatt fast ved at den aviskritikken var altfor krass og nedlatende, men jeg innrømmer at inntrykket jeg hadde i begynnelsen ikke holdt hele veien inn. Til tross for at jeg ville "motbevise" det som stod i avisa, må jeg innrømme at det raknet litt mot slutten. De løse trådene og Janas måte å komme ut av uføret på, var litt for enkel. IRL ville noen garantert stilt spørsmål, men dette er en roman, fiksjon, eventyr for voksne, da stiller man ikke nødvendigvis krav til 100% troverdighet og realisme. Jeg lot meg gladelig underholde av denne også jeg, og anbefaler den gjerne til de som liker skandinavisk krim. Les gjerne Tine sin omtale!

Sånn! Nå blir det rett over til plenklippern, ikke tid til korrekturlesing eller annet fiksfakseri. For ordens skyld: jeg tar med meg lydbok på øret nå også, så får vi sjå om det blir et nytt samleinnlegg før det går to nye uker. Til vi høres igjen:

Ps. Rett skal være rett: "Drep ikke en sangfugl" har jeg kjøp sjøl, de tre andre er lydfiler jeg har fått fra forlaget.

Vi var familien Mulvaney, av Joyce Carol Oates

Pax Forlag, 2013
Utmerket oversatt av Tone Formo
533 sider
Boka var jeg superheldig som vant i en konkurranse på bloggen til Kasiopeiia.

Er det ikke underlig med disse bøkene, dere?! Det var i fjor høst jeg vant denne boka, og jeg var veldig fornøyd med å ha litt vinnerlykke ;o) Jeg fikk inntrykk av at dette var ei helt spesiell bok, og så fram til å fordype meg. Så var det den vegringa mot tjukke bøker, da... Redselen for å "kaste bort" tid på bøker som ikke innfrir forventningne øker proporsjonalt med antall sider. Ser jeg på statistikken og erfaringene fra denne leseopplevelsen, er det en fullstendig ubegrunna frykt!

Allerede fra første setning, første avsnitt, første side, setter forfatteren standarden:

Det var vi som var familien Mulvaney. Dere husker oss?
Men dere trodde kanskje at vi måtte være en større familie? Jeg har støtt på folk som trodde at vi var en hel klan. I virkeligheten var det bare seks av oss: pappa, Michael John Mulvaney senior, mamma, Corinne, brødrene mine Mike junior og Patrick, søsteren min Marianne og meg - Judd.
(...)
Lenge misunte dere oss, etterpå syntes dere synd på oss.
Lenge så dere opp til oss, etterpå tenkte dere: Fint! - de fikk som fortjent.

Man skjønner med en gang at noe alvorlig skjedde, og blir nærmest dratt med videre, lenket til fortelleren, Judd, i håndjern.
Familien syntes å ha alt. Absolutt alt en familie kan ønske seg. Det fører til både beundring og misunnelse, men etter en skjebnesvanger valentinesfest i 1976, skal alt forandre seg. (Marianne hevder hardnakket at hun ikke husker nøyaktig hva som hendte, men det konkluderes med at hun ble voldtatt.) Fra å være en respektert, sammensveiset, harmonisk, glad og sprudende familie, rives de fra hverandre av tabubelage følelser som skam, hevnlyst og anger. Ingen av dem klarer å sette ord på følelsene sine og som båter uten ror eller årer driver de hjelpeløst lenger og lenger bort fra hverandre.

"Det er sånn det er med familier noen ganger," sa Judd. "Noe går galt og ingen vet hvordan de skal rydde opp i det, og så går årene, og - ingen vet hvordan de skal rydde opp i det."

Dette går for å være forfatterens gjennombruddsroman, og hun har vært enormt produktiv: Over femti romaner i tillegg til noveller, lyrikk, barne- og ungdomsbøker, prosa, essays, drama og memoarer! Den selvbiografiske "En enkes beretninger" fra 2011, er kanskje den som har fått mest oppmerksomhet her i landet. Dette er den første av bøkene hennes jeg leser, og jeg er utrolig fascinert av måten hun klarer å skape spenning uten at det egentlig skjer så mye dramatisk (sett bort fra den ene hendelsen med Marianne). På en måte er romanen en form for dissekering: Alle små og store episoder, reaksjoner og følelser blir plukket fra hverandre og lagt under ei lupe, før enkelt-elementene pusles sammen til et helt bilde igjen. Alle de seks familiemedlemmene blir like grundig vist fram, og man får underlig nok like stor forståelse og sympati for dem alle, selv om man naturlig nok ikke vil forsvare alle handlemåtene. 

En av de absolutt mest fullkomne bøkene jeg har lest. Og det gjelder ikke bare for i år!

PS. Jeg leste et sted at Oates nevnes hvert år før Nobels Litteraturpris skal deles ut, og at det hver gang når hun ikke får den, begrunnes med at hun har skrevet for mye (og kanskje for forståelig?). Med fjorårets prisvinner i tankene, er hun sikkert ikke den mest aktuelle i år, men en verdig kandidat hadde hun definitivt vært. Så får vi bare vente en snau times tid til, før komiteen i Stockholm avslører hvem den utvalgte er ☺

Edit: Prisen gikk til franske Patrick Modiano- totalt ukjent for meg! Biblioteket her har ikke noe av ham, og i alle Hedmark fylkes bibliotek finnes kun to bøker som er oversatt til norsk (Engerdal, Konsvinger og Hamar har ett eksemplar hver): "Gater i mørke" fra 1979 og "Søndagene i august" fra 1988. Kuriøst? Noen som har lest?

Jon Fosses trilogi om Asle og Alida

Hvis man leser mye (eller mye til seg selv å være!), kommer man av og til dit at man bare må ha noe helt annet. Det er kanskje slik for den som har andre lidenskaper også? At de fotballgale bare må ha litt golf eller petanque? Eller de som har fluebinding på hjernen bare må studere noen frimerker?

Jeg er ikke av de som strekker grensene altfor langt, jeg holder meg stort sett godt innafor komfortsona, men å låne med meg en hel triologi fra biblioteket, se det kan jeg driste meg til!
Nå skal det med en gang sies at disse bøkene bare er noen tynne fliser, kortromaner er kanskje den riktige benevninga, men du store min: de ruver!!

"Kveldsvævd" sto i hylla for nyheter sist jeg var på biblioteket, og det slo meg at jeg har da neimen ikke lest noe av Jon Fosse! Tanken gjorde meg nesten litt flau, for han går jo for å være en av de virkelig store nålevende norske forfatterne/ dramatikere- i 2011 fikk han flytte inn i statens æresbolig for kunstnere, Grotten i Slottsparken i Oslo. I fjor høst var han aktuell i forbindelse med utdelinga av Nobels Litteraturpris- mange regnet ham som en stor favoritt, man som vi vet, gikk prisen til Alice Munro det året.
Hvordan det nå engang ble og ikke ble i 2013, Fosse har mottatt priser i bøtter og spann opp gjennom årene, og nå har han gitt ut den siste boka om Alida og Asle, ei bok jeg trulig kommer til å ha friskt i minne når det skal nomineres til årets bokbloggerpris.

Bøkene handler altså om Asle og Alida, et ungt forelsket par som i ei ikke datert, men  fjern fortid, sammen rømmer fra bygda Dylja til byen Bjørgvin. Hun er gravid, og det viser seg at ingen er villige til å gi dem husrom. Asle er definitivt en handlingens mann, men ser ikke hva slags konsekvenser hndlingene hans kan få, for seg selv, Alida og barnet.
I "Olavs draumar" får vi vite at de har fått en sønn, de har funnet seg husrom et stykke utenfor byen, og Asle (som har byttet navn til Olav, Alida heter nå Asta), drar inn til Bjørgvin for å kjøpe ei gave- en ring til Alida/ Asta, ikke for at de skal bli gift, men for at det skal se ut som de er det. Hundelsturen går ikke som forventet, allerede mens han er underveis, blir Asle/ Olav innhentet av fortida, og han skal aldri kunne vende tilbake til Alida/ Asta.
I "Kveldsvævd", som av forlaget blir betegnet som en frittstående oppfølger til de to foregående, er det Astas aldrende datter, Ales, som forteller. Hun forteller hva som egentig skjedde med Alida og Olav, hvordan det endte, hvordan ringen sluttes.

Da jeg la bøkene på låneskranken på biblioteket sa bibliotekaren: ååhh... disse må du lese sakte! Du må få med deg alt! Jeg kan selvfølgelig ikke være sikker, men jeg trur hun var litt entusiastisk og glad for at noen endelig tok dem med seg, de så helt ulest ut alle sammen. Og hun fikk rett! Man bør nok lese sakte, for språket og selve formgivinga er uvant og spesiell, uten at jeg dermed vil si at det er tungt eller vanskelig. Det er drømmeaktig, poetisk, rytmisk og preget av gjentakelser. Hvis jeg skal prøve å beskriv følelsen det gir..? Kanskje som å sitte i en liten båt på et litt opprørt hav? Gyngende, noen små bølger dom slår over ripa, men ikke truer med forlis? Mørke skyer i horisonten, kraftig uvær, men ikke storm eller tornden og lyn. Båten er ikke langt til havs, man ser land, og har hele tida trua på at man skal nå land.

Mye har vært sagt og skrevet om disse bøkene, og jeg håper virkelig at flere kan få øynene opp for Jon Fosse! Reading-Randi har skrevet et fyldig og fint innlegg om forfatteren og forfatterskapet, i tillegg vil jeg anbefale det hun har skrevet om "Kveldsvævd". Artemisia har også lest trilogien, men ellers vil jeg kanskje oppfordre til å lese anmeldelsen i Dagsavisen, jeg trur det skulle være nok til å overbevise de fleste. Evt kan man google Andvake- trilogien av Jon Fosse, men helst bør man altså lese bøkene selv :o)


Andvake- 2007, 75 sider.
Olavs draumar- 2012, 80 sider.
Kveldsvævd- 2014, 59 sider.
Alle bøkene er utgitt av Det Norske Samlaget.

Balansekunst av Rohinton Mistry-

Myldrebok som slår knockout på leseren!
Jeg føler jeg er inne i en stim av gode bøker -og dårlig nett-dekning! Ergo er jeg på god vei inn i den samme bakevja som tidligere i sommer; med fler og fler bøker som venter på omtale- og anbefaling.


Ettersom nettet er så som så, må det prioriteres, og akkurat nå er det mest om å gjøre at flest mulig får lest litt om Rohinton Mistrys "Balansekunst" som ble oversatt av Torleif Sjøgren-Erichsen og gitt ut på Aschehoug i 1997. Jeg har nevnt boka tidligere også, bl.a i dette innlegget. Den har stått noen måneder i bokhylla, men nå er den endelig lest! Og nå sitter jeg her og lurer på hvorfor jeg har utsatt den? (Jeg vet egentlig svaret: jeg kvier meg for å starte på så tjukke bøker, for jeg er så dårlig til å avbryte hvis de ikke faller i smak- og da må jeg slite meg gjennom timer med tvangslesing, og går glipp av andre potensielt gode leseopplevelser.) Vel: denne bør dere lese! Ganske enkelt :o)

India 1975: hele landet synes å være inne i en evig ond sirkel: fattige og arbeidsløse (lavkaster) flytter fra landsbyene og landsbygda inn til de stor byene med håp og drømmer om å finne seg arbeid- godt betalt arbeid slik at andre håp og drømmer skal kunne oppfylles. I byene møtes de derimot ikke av ledige jobber eller åpne armer, men enda verre fattigdom, slum, vold og overgrep i statlig regi, korrupsjon, maktmisbruk, menneskehandel. Sagt på en annen måte: et samfunn preget av kloakk, kakerlakker, kastevesen, klasseskiller og kvinneundertrykking...
Dette høres unektelig temmelig deprimerende ut, men til tross for disse begredelige ytre rammene, er dette en fantastisk historie om vennskap, samhold, livsvilje og menneskenes evne til å tilpasse seg. Da jeg leste boka, tenkte jeg mer enn en gang at den minnet meg om ei myldrebok! Du vet de barnebøkene? Forskjellen er selvfølgelig at her er det ikke tegninger, men beskrivelser så detaljert at du ser for deg alle scenene som på tredimensjonal film- med lukt!!
Vi følger de fire hovedpersonene optimisten Ishvar og kverulanten Om som er skreddere og onkel og nevø, studenten Maneck og Dina Dalal som er enke og syerske. Mer eller mindre motvillig, ender disse ulike typene opp i Dinas leilighet. Til og begynne med er de svært skeptiske og mistenksomme i forhold til de andres motiver, men etterhvert ristes de sammen og de utvikler vennskap, samhold og lojalitet på tross av alle ulikhetene. Parallellt med "myldrefortellinga" fra byen, blir man introdusert for bakgrunnen til de fire. Også i forhistoriene er det lag på lag med forventninger, drømmer, håp og dessverre motgang...

Jeg undret meg over at "Balansekunst" så vidt jeg vet ikke er filmatisert, men etter litt mer grubling konkluderte jeg med at kravet til happy-ending er enda sterkere i filmverden enn i litteraturen. Uansett hvor mye leseren heier på de fire samboerne og uansett hvor mye godhet og optimisme man leser inn i historien og mellom linjene, så går det ikke spesielt bra til slutt. Det gjør dessverre ikke det.
Og likevel: dette er virkelig ei bok å anbefale! Den er tjukk som en murstein (770 sider), men jeg ville ikke vært ei side foruten.
Apropos "film": det finnes en eklamefilm for boka, kanskje den har det lille ekstra som skal til for å overbevise? Den viser bittelitt av alt det jeg ikke har nevnt med et ord...

Kinderegg-med-bonus-innlegg

Jeg har allerede havna i samme uføret som jeg var i rett etter påske; jeg er på hæla med innlegg om de siste lydbøkene jeg har hørt. Jeg har malt stua, og malearbeid er perfekt å kombinere med å høre lydbøker- men tilsvarende vanskelig å kombinere med å blogge ;o)
En kjapp presentasjon av de siste lydbøkene jeg har hørt (klikk på bildene for å høre utdrag- jeg advarer dere mot at det kan lede dere ut i fristelse ;o)

Casanovasyndromet av Øystein Wiik, som også leser. Helten Tom Hartman påtar seg å dra til Venezia for å lete etter ekskonas forsvunnede brudgom som forsvant sporløst rett før det planlagte bryllupet.
Øystein Wiik tar oss tradisjon tro med på et eventyrlig drama! Den mannen er intet mindre enn et geni- og dere kan selv gjette om jeg snakker om Hartman eller Wiik... Det viser seg nemlig at saken har forgreninger både til russisk mafia og dopede/ drepte studenter ved Harvard-universitetet, og det veves et imponerende flettverk av tilfeldigheter, fargerike personer, spennende miljøer og en god dose Indiana Jones, Hardyguttene og Frøken Detektiv; spenning, humor og turistbyrå; kriminelt god underholdning!

Dager i stillhetens historie av Merete Lindstrøm, som leser sin egen bok. Denne må sannsynligvis være det absolutte motstykke til Casanovasyndromet, men absolutt ikke når det gjelder kvalitet! Der den forrige boka er halsbrekkende og fantasifull, er Lindstrøms bok stillferdig, reflekternde og setter seg som en klump i magen.
Et eldre ektepar har gjennom hele sitt samliv fortiet mannens fortid. Verken, familie eller kollegaer har fått vite noe om bakgrunnen til Simon- selv om han nok egentlig har hatt et ønske om å snakke om det han hadde opplevd. Nå har Simon blitt dement og har minstet språket helt, kona sitter igjen i den totale stillheten, men det siste hun vil er å få ham plassert på et aldershjem.
Romanen fikk både Kritikerprisen og Nordisk Råds Litteraturpris, og jeg kan ikke annet enn si at denne kommer til å være med meg lenge. Anbefales varmt og hjertlig.

Keiseren av Portugalien av Nobelprisvinneren Selma Lagerlöf, kom ut første gang for hundre år sida og den vant den uhøytidlige kåringa av bokbloggernes favoritter i fjor høst. 174 romaner og serier kom med på lista, jeg hadde vel kanskje lest noenogtredve av dem, og det eneste jeg har lest/ hørt av vinneren før nå, var Nils Holgersons forunderlige reise (Forøvrig fabelaktig godt lest av Espen Skjønberg- anbefales, anbefales, anbefales!)
Dette er først og fremst historien om Jan i Skrolycka. Han sitter i vedskjulet og venter på at hans første barn skal bli født, han gleder seg slett ikke- snarere tvert imot! Likevel; da han først får jenta i armene, vil hann ikke slippe henne ut av synet et øyeblikk! De får et helt spesielt forhold, men det som til og begynne med er Jans store lykke, blir til slutt hans store sorg. Atten år gammel drar  Klara til byen, og forsvinner ut av livet hans, begynner han etterhvert å leve mer og mer i en fantasiverden.
Denne har jeg naturligvis vært veldig nysgjerrig på, jeg hadde for en gangs skyld ingen spesielle forventninger, men om jeg hadde hatt det, ville de nok blitt oppfyllt, alle som en ;o) Her var det historietime, familiedrama, misunnelse, kamp for tilværelsen, psykologi og ikke minst stor, stor leseopplevelse!

Til sist, bonusen; Huset ved moskeen av Kader Abdolah- som jeg strengt tatt bare har lasta ned fra Appen til Lydbokforlaget, og ikke hatt tid til å høre på enda...
Handlinga er lagt til Iran, et land jeg ikke kan huske å ha lest noe fra tidligere. Ei bok jeg har fått anbefalt både her og der. En av Solgunns absolutte favoritter. Dyktig oppleser og når lydfil er på tilbud  (99 små kroner, tilsvarer 6,5 liter drivstoff) så... Ja, da er jeg klar for litt hagearbeid i mårra, tenker jeg!!!

Tjaa... Var jeg a´jour da, mon tru? Nei, jeg er nok ikke det helt enda, jeg leser jo litt på papir også. Så vidt. Når jeg truer i meg frokostn. Mens jeg ser på at malinga på veggen tørker. Etter at jeg har lagt meg...

Det får vente til en annen kveld!

Terningkast tjuefire!

Som nevnt i forrige innlegg ble påskeferien lang- og god! Jeg har hørt og lest en god del- ikke alt jeg har begynt på er ferdiglest enda, men når jeg sjekker status inne på bokelskere.no, ser jeg at det er et visst etterslep når det gjelder bokomtaler! (hytteliv er ensbetydende med dårlig nettforbindelse ;o)
Jeg tar meg sjøl i nakken og tar et skippertak her og nå!

Kristina Ohlssons Paradisoffer hørte jeg før påske, og omtale er allerede skrevet. Den leste jeg egentlig mest fordi jeg ville "være litt inne i settingen" før jeg skulle høre den aller nyeste boka om Fredrika Bergman og Alex Recht, Papirgutten. Andre har omtalt den som intelligent og intrikat- og jeg kunne ikke valgt mer treffende ord selv! I en jødisk barnehage blir en assistent skutt og drept. Like etterpå forsvinner to jødiske gutter sporløst. De blir senere funnet drept, med papirposer tredd over hodene. I løpet av etterforskningen snubler Fredrika og Alex over en gammel israelsk myte, om en fremmed som stjeler barn for å drepe dem. Spørsmælet er om den gamle myten har blitt til virkelighet i Sverige- eller om de tilsynelatende tilfeldige drapene har andre årsaker? Historien er virkelig godt kontruert! Det er slett ikke lett å gjette seg fram til løsningen, man funderer og pønsker, men hvordan alle tingene egentlig henger sammen, se det er kløktig skjult! Vedsiden av denne hovedsaken som fortelles i fortids form, får vi korte, korte glimt fra noe som skjer i nåtid. En kvinne med en fiolinkasse i handa finner hele familien sin myrdet. Hele veien er det to alternative kvinner det kan være, begge er sentrale i boka, og selv om jeg føler meg grusom, håper jeg for hvert litt glimt at det for all del ikke må være henne!! Samtidig vil jeg jo ikke at den andre skal miste sine nærmeste- og dette må jo bety at personene har klart å vekke sympati hos meg, og at historien er troverdig?
Terningkast 6! Absolutt ingenting å trekke her. Absolutt ingenting!!
Forresten; dette er første gang jeg hører Nina Voxholt som innleser, og jeg kan vel si at jeg har fått en ny favoritt ;o)

Xinrans "Tapte døtre" lasta jeg ned fra Lydbokforlaget litt på impuls da jeg var i akutt mangel på lydbok da jeg stablet vinterved; rutinearbeid blir rene fornøyelsen bare man har den rette underholdninga! Boka handler om følgene av ettbarnspolitikken Kina har ført sida 1979. Jentebarn var uønsket, spesielt på landsbygda, og det var ganske sjokkerende å høre alt hva dette førte med seg av barnedrap, bortvisning av jentebarn, utfrysing av kvinner som fødte jenter osv.
Tone,  Janicke og Kleppanrova har skrevet fine innlegg om boka.
Terningkast fire: fordi jeg syntes den ble litt gjentakende og fordi jeg lot meg irritere av at forfatterens stadige overraskelse over hva som skjedde med jentebarna ikke lot til å avta, selv etter flere års arbeid med emne.

Arthur Conan Doyle; Sherlock Holmes: skaldale i Bøhmen og andre eventyr. Enda ei lydbok! Denne er ny, og jeg har fått lydfil fra forlaget. Det er vel knapt nok noen som ikke har fått med seg at nordmenn elsker påskekrim- ryktene sier i allefall det! -Og hva er vel mer erketypisk påskekrim enn selveste Sherlock Holmes?! Her får man seks fornøyelige og finurlige mysterier fortreffelig lest av Nils Radioteaterogkrimekspert-Nordberg. Dette er mitt første skikkelige dypdykk i Sherlock Holmes´ verden, og nå skjønner jeg at så godt som alle krimhelter som har dukket opp i de 125 årene som har gått siden S.H. så dagens lys, egentlig bare er bleke kopier av originalen!
Terningkast fire, fordi det var litt for lite variasjon i novellene. Nå i ettertid er jeg faktisk mer begeistra enn jeg var da jeg akkurat var ferdig med den, og jeg vil absolutt anbefale dere å høre denne lydboka. Det er virkelig en klassiker- en morsom en til og med, og det er slett ikke ofte man kan si om den sjangeren ;o)

Hver morgen kryper jeg opp fra havet skrev jeg om i går. Jeg likte boka kjempegodt, anbefaler den til alle som er glad i vakkert språk og originale tekster, men begir meg ikke ut på noe avhandlig utover det jeg skrev i forrige innlegg. Det var trulig hos Beathe jeg "oppdaget" boka. Hun har skrevet veldig bra om den, og linker til andre bokblogger som også har trykt den til sitt bryst.
Terningkast fem- det kunne så absolutt vært en sekser, men jeg trekker bittelitt fordi jeg hadde ønska meg mer!! (Strenge-Berit fikk gjennomslag for sitt synspunkt, selv om Snille-Berit altså gikk for full pott)

Langt nok nå-
og enda gjenstår det tre bøker. De trur jeg jammen skal få hvert sitt innlegg, jeg har totalt kommet opp i terningkast 24, og da bør man vel strengt tatt gi seg.. Men ingen bør vel bli overraska om det kommer noen entusiastiske innlegg her framover ;o)

Once in a lifetime: ute på ski før klokka seks om mårran; fantastisk!! Greit å bytte bort internett med dette ;o)