søndag 21. februar 2016

De urolige, av Linn Ullmann

Lydbokforlaget/ Oktober forlag, 2015
9 timer, 40 minutter spilletid/ 409 sider
Perfekt lest av supre Petronella Barker
Lydfil fra forlaget+ biblioteksbok.

Det er vel knapt et superlativ som ikke har blitt denne erindringsromanen til del. Alle ser ut til å like den- svært godt. Hvis de da ikke er kritiske til det selvbiografoske aspektet. Selv kan jeg ikke påstå at jeg har hatt noe spesielt forhold til verken Liv Ullmann eller Ingmar Bergmann. Derimot har jeg lest flere av romanene til Linn Ullmann, og føler at jeg "kjenner" henne bedre, i det minste hva hun står for som forfatter. De av bøkene hennes jeg har lest, har stort sett har de falt i god jord, og jeg var spent da jeg begynte på denne.

Å se, å huske, å begripe. Alt kommer an på hvor du står. Første gang jeg kom til Hammars, var jeg knapt ett år gammel og visste ingenting om den store kjærligheten og omveltende kjærligheten som hadde brakt meg dit.
Egentig var det tre kjærligheter.
Allerede der i åpningssekvensen, mener jeg hun enkelt rydder unna det som kunne komme av innvendinger i forhold til spørsmålet om hvorvidt hun utleverer foreldrene sine for mye. Hun gjør ikke krav på sannhetene om hvordan alt var eller ikke var- alt kommer an på hvor du står. Minner har som kjent en tendens til å endre seg etter hvert som tida går, de slipes og formes av tidas tann, og ubevisst preges de nok også av våre senere erfaringer, kanskje også av hvordan vi ønsker å huske.. Jeg mener å ha lest i et intervju et sted at det er en diffus overgang mellom følelsesmessig sanne og histories sanne minner- og hvem kan vel bedømme når det ene er riktigere enn det andre?

Nu vel...
Dette er en kjærlighetshistorie (eller flere?) hun vil fortelle, der blant andre foreldrene hennes, spesielt faren, spiller sentrale roller. Prosjektet begynte med at hun og faren sammen skulle skrive ei bok om det å bli gammel, noe han anså for å være et hardt arbeid. Så var det bare det at tida rant ut mellom fingrene på dem slik at de ikke kom helt i mål. Det gikk for eksempel mye tid til å planlegge når de skulle møtes, hvordan de skulle gå fram, arbeidstittel- sånne ting. Brått var han ikke seg selv lenger, han hadde blitt en syk gammel mann som hadde mistet mange av ordene sine, så plutselig var han ikke det heller. Hun satt igjen med seks lydopptak, alle filmene hans, bøkene, manuskriptene, brev, dokumenter og selvfølgelig sine egne minner. 
Jeg syntes det var ekstra fint å lese om tida etter at Bergmann døde. Om begravelsen, hvordan pressen ble holdt borte fra seremonien, de såre opplevelsene da husene og alt det andre ble solgt, hvordan hun skrinla bokprosjektet- og ikke minst hvordan hun tok det fram igjen. Hun viser oss et sammensatt bilde av barndommen, somrene på Hammars, livet med moren i USA, alle søsknene, den ene og den andres partnere, barnepiker, flere hushjelper, (etterhvert også pleiere)- massevis av mennesker over alt og nærmest hele tida, og likevel følte hun seg ofte alene.
Det ble en spesiell, flott, sjarmerende og rørende leseopplevelse. Jeg tenkte overraskende lite på at hovedpersonene er berømteheter av dimensjoner, for meg handlet det aller mest om relasjoner mellom mennesker, men også om menneskenes behov for å bli sett. Det er mange følelser og tanker leserne kan kjenne seg igjen i, samtidig som mye er genuint Linn Ullmann. Personlig og utradisjonelt, pakket inn i et presist språk og en intim stemning ( i betydningen tett, nær). Ettersom jeg har "lest" boka hovedsaklig med ørene, er det også på sin plass å nevne at Lydbokforlaget virkelig har gjort et scoop da de har fått dyktige Petronella Barker til å lese! Jeg kan ikke tenke meg noen andre som hadde gjort det i nærheten så fint og troverdig som hun har gjort her- rett og slett en ørens fryd! Nok ei bok jeg lett kan anbefale videre, pipirutgava også selvfølgelig, men først og fremst lydboka, ettersom oppleseren gir ekstra liv til totalopplevelsen.

fredag 19. februar 2016

Da Gud var en kanin, av Sarah Winman

"Da Gud var en kanin" har stått i bokhylla i ganske nøyaktig to år. Det er ikke ofte jeg klarer å huske når eller hvordan bøker kom i hus, men akkurat denne skrev jeg om på bloggen. Innleget handler om arkeologiske funn i Vågå, utdødde dyrearter, klimaendringer, vegetar-menyer, kaniner og ei bok jeg gledet meg til å lese.
I to år har den altså stått her. Stille og beskjeden har den tålmodig ventet på at den skulle hentes fram, blåses støv av og få lov til å fortrylle dagene mine. Jeg pleier å irritere meg en smule over bokanbefalinger som ber en om å lese sakte, for at man liksom skal nyte boka skikkelig. Her vil jeg likevel driste meg til å si at man skal ta seg tid når en leser. I betydningen rydde unna andre ting som kan forstyrre deg mens du leser. Her vil du nemlig ikke bli avbrutt! Denne skattekista av ei bok vil du garantert dykke ned i, varme deg på, smile av, gråte over, kjenne at joda, det er kanskje håp likevel...

På side 7 har jeg markert dette utdraget fra året 1968:
Jeg ble mottatt av en sykepleier i mine foreldres soveværelse, på en dyne som var blitt vunnet i et lotteri, og etter rier som varte i bare 22 minutter, dukket hodet mitt opp og sykepleieren ropte press på! og faren min ropte press på! og moren min presset, og jeg gled uanstrengt ut i dette myteomspunne året. Året da pariserne strømmet ut i gatene. Året for Tet-offensiven. Året da Martin Luther King ofret livet for en drøm.
Da jeg kom til side 57 måtte jeg bla tilbake for å sjekke hvem som var oversetter. Tom Thorsteinsen. Jeg har sjeldent (eller kanskje aldri?) blitt mer imponert over en oversettelse. Uendelig nydelig. Uendelig. uendelig flott. Det er bare å ta av seg hatten og takke. Vakkert språk er uvurderlig for at ei bok skal skore full pott, og her er det virkelig innertier i så måte!

Et nytt sitat er streket under på side 164:
"Fått noen gode venner ennå?"
"Nei," sa jeg, "ikke ennå. Joe sier at jeg er en ensom ulv."
"Samme her, ungen min. Ikkeno´ galt med det."
(Hun var ikke det, men jeg takknemlig for at hun forsøkte.)
(Side 269 stjerne ved Charing Cross Road, for å minne meg selv på den boka "alle" leste ei tid tilbake, den med brevveksling mellom en brukbokhandel og en kunde, den jeg begynte på, men aldri fullførte. Det spørs om jeg skal hente den opp igjen snart...)

På side 289, skriver hun om stemningen og følelser etter at Tårnene falt i New York:
Jeg skrev om blomstene som lå ved alle brannstasjoner, tre, fire, fem buketter i høyden, og om lysene som aldri ble slokket, bønner som brant i desperasjon, for det var fortsatt ikke gått lang tid og man kunne aldri vite, men selvfølgelig visste de fleste. Folk visste, der de lå alene om natten, at dette var begynnelsen, den vonde begynnelsen på det som skulle bli deres nåtid, deres fremtid, deres minner.
Kunne det vært beskrevet mer intenst? Jeg tror ikke det. Enhver leser kan forestille seg den ensomme og den kollektive smerten.

På side 332 begynt jeg å få tåkesyn og det ble vanskelig å skjelne bokstavene og ordene fra hverandre.

På side 335 ble jeg tatt av en tsunami av tårer, og måtte legge fra meg boka ei stund. Jeg er så lettrørt, det var allerede en litt istykkerrevet dag, jeg hadde allerede nervene utenpå.

ÅÅ NEI!! På side 343 oppdaget jeg til fortvilelse og sorg at det bare var igjen åtte sider.

På side 347: Åhh nei... Ikke dét... Ikke dét også... Men tross alt med et lite smil. Så ble det sant likevel, da?

Side 352. Slutten. The end:
"Klar," sa hun, og satte seg ved siden av meg. Jeg gav henne pc-en. Hun begynte å skrive.

Trenger jeg skrive mer?  Litt om hva og hvem boka handler om, kanskje?
Som nevnt blir hovedpersonen og fortelleren, Elly, født i 1968. Vi følger henne gjennom en ensom barndom og oppvekst, i en litt eksentrisk, men svært omsorgsfull engelsk familie. Elly får etterhvert en venn, den åtti år gamle naboen, som skal vise seg ikke å ha så gode hensikter likevel. Broren Joe, som er Ellys store beskytter, lover å finne en ny venn til henne- og det er da kanninen Gud kommer inn i livet deres. Litt senere dukker Jenny Penny også opp. Hun flytter inn i nabolaget sammen med moren sin, og uten at så mye blir sagt direkte, skjønner leseren at Jenny Penny har det veldig vanskelig hjemme, og hun finner en slags trygg havn hos Elly og familien hennes. Da faren til Elly vinner en stor pengesum, blir det brått bestemt at familien skal flytte. Jentene lover hverandre at de alltid skal være der for hverandre, men ting skjer, og de mister kontakten i flere år.
I bokas andre del, har Elly blitt voksen. Hun er fortsatt ensom, og livet hennes preges fortsatt av den utradisjonelle barndommen. Også storebroren har tatt valg som følge av de opplevelsene han hadde i oppveksten, han har flyttet til New York, noe som skal få dramatiske følger for alle de involverte.
I denne delen dukker Jenny Penny også opp igjen, det vil si, hun dukker ikke opp, men brevene og kortene hennes gjør det. Hun skriver fra et fengsel, der hun havnet fordi hun drepte et annet menneske.

Oversatt til en rekke forskjellige språk ;o)
Dette høres temmelig dystert ut, men det er en usedvanlig varm, intelligent og humoristisk roman!
Ensomheten, alvoret og lykken går på en forunderlig måte hånd i hånd. Livet er aldri bare svart eller hvitt, ser man etter, finner man både farger og nyanser. En fantastisk flott roman om vennskap, familiebånd og relasjoner. Om fortidas spøkelser, ønsket om å bli sett, omsorg og kjærlighet som kan vise seg på mange forskjellige vis. Boka anbefales absolutt- inderlig, varmt og hjertlig!

Andre som har lest boka er Tine, Bokelskerinnen og Kari-
100% enighet om at boka er kjempegod!

Libretto Forlag, 2012
352 sider.



onsdag 10. februar 2016

Evna, av Siri Pettersen

Lydbokforlaget/ Gyldendal, 2015
15 timer spilletid/ 498 sider
Lest av Erich Kruse Nielsen
Lydfil kjøpt selv, i kombinasjon med leseeksemplar fra forlaget.

Nok en serie er avsluttet, denne gangen den norske fantassy-trilogien "Ravneringene" av Siri Pettersen.
Jeg var nærmest målløs da jeg leste "Odinsbarn", fjetret da jeg hørte "Råta"- og sitter igjen med litt blanda følelser etter avslutningen.

Først ei lita oppsummering. Vi har fulgt hovedpersonen Hirka, fra Elveroa i Ymslanda hvor hun vokste opp sammen med faren sin. De holdt seg mest for seg selv, med hjalp de andre ætlingene hvis de var syke og trengte helbredende urter. Alle ætlingene hadde hale, bare ikke Hirka som vokste opp i trua på at det var ulven som hadde tatt den da hun var spebarn. Rett før det tradisjonelle ritet alle femtenåringene måtte gjennom, fant faren ut at det var på tide at hun fikk vite sannheten. Den avsløringa fikk mange og alvorlige følger, ikke bare for Hirka og faren, men også for de andre i Ymslanda, Rime og ikke minst Rådet. 
I den andre boka, hadde Hirka flyktet gjennom steinringene, og endte opp i York, i vår tid. Der møtte hun en verden totalt annerledes enn den hun kjente fra før. Hun måtte lære seg hvordan hun skulle te seg, hvordan ting hang sammen og fungerte, hun møtte mennesker hun selv var beslektet med og andre mer og mindre skremmende skapninger. Hun ble slitt mellom lojalitet, frykt, svik og tillit- og kampen mellom det gode og det onde fortsatte.

I denne siste boka, "Evna", har Hirka igjen gått gjennom steinringene, og denne gangen har hun endt opp hos de hun er vokst opp med å frykte aller mest, de likfødte. Nabyrn kaller de seg selv, og landet deres er Ginnunad. Her har beboerne levd uten urkrafta evna i årevis, men da Hirka, som har blod fra de første gjør entré, øyner de endelig en løsning. De mener hun er født til å lede dem i den forestående kampen mot Ymslanda, for evna, en krig begge rikene har forutsett, som alle frykter og som antagelig ikke er til å unngå. For Hirka virker dette derimot helt umulig: hun er en helbreder, ikke en kriger, hun har vokst opp som ætling i Ymslanda fullstendig uvitende om at det rant blod fra de likfødte i årene hennes.
De to første bøkene hadde høyt tempo, var fulle av detaljerte person- og miljøskildringer, var uforutsigbare, fascinerende og spennende. Handlinga kretset rundt identitet, tilhørighet, makt og maktmisbruk, det gode og det onde osv. Alt dette gjelder denne siste boka også, så hvorfor sitter jeg her med de bandede følelsene mine da? Så godt som uten unntak, har alle omtalene jeg har lest vært veldig positive. Et sted leste jeg til og med at teksten var blottet for klisjeer og språkblomster, men det er faktisk når jeg kommer til det rent språklige jeg finner noe å pirke på, får skrukker i panna og nedovermunn. Jeg synes teksten oversvømmes av overdramatiske, klisjefylte og fullstendig malplasserte beskrivelser. Jeg skal gi dere et eksempel fra side 102, der en mann står og venter på å få dødsdommen sin:
Det stålgrå håret hans lå  i alle retninger, et vitne om været utenfor.
Hvilken observatør ville i en slik situasjon tenkt at hårsveisen var et vitne om dårlig vær? Akk o ve...
I tillegg synes jeg språket var veldig stakato. Setningene er korte, ofte er det ikke mer enn ett ord mellom hver punktum. Mulig det er et bevisst valg for å understreke dramatikken, men jeg mener det ville gitt teksten bedre flyt hvis disse enkeltordene hadde blitt flettet inn i lengre og mer fullstendige setninger. Etterhvert begynte jeg å tvile på min egen vurderingsevne; var det jeg som var blitt en grinebiter, eller hadde språket faktisk endret seg? I farta fant jeg bare igjen "Råta", men da jeg leste litt vilkårlig i den, var det mer flyt i tekstene jeg leste der.
Uansett, det må konkluderes, og ettersom dette er siste boka i en trilogi, blir det meningsløst å vurdere denne alene. Med "Ravneringene" har Siri Pettersen skapt ikke bare ett, men flere fantastiske riker. Hun har skapt fantastiske figurer, fantastiske eventyr og ikke minst et fantastisk engasjement! Det er imponerende keativt, og det er imponerende å greie å sy sammen et så fargerikt og sammensatt lappeteppe som hun har gjort her. Hun har ikke fulgt et ferdig mønster, har ikke hatt noe kart, hun har bare fulgt hjertet sitt- og gitt det til en entusiastisk leseskare som antagelig sitter og syr på kostymene sine til premierefesten for filmen/-e når den/ de en gang kommer.
Trilogien er absolutt å anbefale, naturligvis til de som er glad i eventyrlige fortellinger, men også til de som en gang i framtida vil smykke seg med at "Å ja- Ravneringene, ja! De leste jeg med stor glede og entusiasme da jeg var ung! Klassiker og obligatorisk lesing, sier du? Ja det skulle ikke forundre meg!" 
KART! Det sikreste tegnet på at du har å gjøre med fullblods fantasy ;o)
(Og når vi nå først er inne på hva framtida kan overraske med... Man kan jo fortsette å fantasere litt... Finnland har Mummidalen, Sverige har Astrid Lindgrens verden i Vimmerby, DisneyWorld finner både her og der... Hvis de en gang skulle bygge opp et sted a´la Ymslanda og Ginnungad, med Mannfalla, Elveroa, Ravnhov og Krateret, ville det utvilsomt bli et sted å valfarte til, ikke for barn, men for gale fans fra alle verdens hjørner- det ville blitt perfekt og helt i tråd med avslutningen på serien ;o)
Man tager hva man haver- her en ørneskalle i mangel på et ravnenebb.

mandag 8. februar 2016

Kaldere mot natten- En skogfinne-finale

Med "Kaldere mot natten" har Britt Karin Larsen satt et flott og endelig punktum for en bemerkelsesverdig, lavmælt, intens, lyrisk, sterk og uforglemmelig bredt anlagt serie om skogfinnene fra attenhundretallet fram til våre dager. Boka har stått ei god stund i hylla, ulest, ikke fordi den har blitt nedprioritert, snarere fordi det har vært siste gangen jeg kunne glede meg til ei ny bok om etterkommerne etter Lina og Taneli som vi ble kjent med og fulgte i de første bøkene. Nå er boka altså lest, og jeg innrømmer at jeg nesten føler meg litt... forlatt? Kan man si det? Etter å ha lest ei bok- eller i dette tilfellet: sju? Kanskje det blir litt voldsomt? Mulig det er riktigere å beskrive det som en tomhetsfølelse..?

"Kaldere mot natten" begynner i tida rundt andre verdenskrig. Vi møter grenselosen, ei jødisk mor på flukt med de to barna sine, ei tyskertøs og en tyskerunge (ikke mine ord!) etterhvert også hippier, sauebønder, rovdyrhatere og mange, mange fler som ulike vis har tilknytning til Finnskogen- som prøver å slå rot, som leter etter røttene sine eller som fornekter dem. Enkelte finner hverandre, noen finner igjen hverandre- andre blir forlatt. Boka følger samme mønster som de foregående i serien. De fleste kapitlene begynner med noen filosofiske tanker, betraktninger, sammenligninger, spørsmål eller beskrivelser, for deretter å "rette blikket" mot (små) enkeltskjebner som spinner rundt og gir liv til (de store) allmenne filosoferingene. Språket og tonen er også den samme som vi kjenner- og som stadig flere lesere synes å sette stor pris på. Det som skiller denne romanen fra de seks forrige, er kanskje først og fremst at vi har kommet så nært opp til vår tid. Årstall nevnes bare unntaksvis, men i bakgrunn skimter man historiske hendelser som gjør at man kan tidfeste mye av det som skjer. Med dette samtidige synes jeg historien mister litt av det magien som bergtok meg spesielt i de fire første, *Det vokser et tre i Mostamägg*Himmelbjørnens skog*Som steinen skinner*Før snøen kommer*. Jeg kan ikke huske andre har kommentert dette når de har omtalt boka, så da er det kanskje bare jeg som trives bedre og føler meg mer hjemme i "natur-nostalgisk magi" enn i samtidsrealisme? Uansett hvordan man vrir og verenger på det, har Britt Karin Larsen skapt noe helt spesielt. I tillegg til den eiendommelige, undrende fortellerformen, skildrer hun mennesker og miljøene deres med respekt, forståelse, innlevelse og varme, hun gjør det vesle stort og tar de store tingene ned til overkommelige dimensjoner. Serien anbefales varmt ♥
En æra er ugjenkallelig over, det er bare å ta av seg hatten, gratulere med særdeles godt gjennomført maraton og ønske forfatteren lykke til med neste prosjekt!

Den andre Berit har også skrevet om "Kaldere mot natten"- og hun er til og med enda mer entusiastisk enn det jeg er! BokBloggBerit linker til flere avisanmeldelser også, så det er vel verdt å ta en kikk innom henne!

mandag 1. februar 2016

Rekviem av Øystein Wiik

Lydbokforlaget/ Aschehoug, 2015
12 timer 25 minutter/ 487 sider
Lest av forfatteren
Lydfil fra forlaget/ biblioteksbok

I bok nummer fem med den tidligere operajournalisten Tom Hartmann i hovedrollen, opplever han alle foreldres mareritt: dattera Cecilie forsvinner etter en konsert med svartmetall bandet WWW. Ingen har sett noe, ingen har hørt noe, de venter at noen kanskje skal sette fram krav om løsepenger, men fortsatt helt tyst. Samtidig opplever vokalisten i WWW, Wiliam Wotan Wagner det han tror er sitt livs store mareritt, da han våkner opp på et hotellrom med ei iskald og død ungjente ved siden av seg i sanga. Han husker ikke noe som helst som kan gi pekepinn om hva som har skjedd eller hvem jenta er. Utover i boka skal både han og leseren få oppleve av dette er som en søt liten dagdrøm i forhold til det som kommer... Selv om det er opplagt at leseren skal lure på om det faktisk er Cecilie som er død, og selv om det for en som har lest litt krim er opplagt at det ikke er så enkelt, sitter man likevel med et lite snev av tvil- det kan jo være henne..? Det er nettop det som er så genialt med Øystein Wiiks bøker; han har en oppfinnsomhet og uforutsigbarhet som gjør at man aldri kan være helt sikker på hvordan ting henger sammen- det eneste sikre er at det er en sammenheng!
Jeg er ingen tilhenger av lange handlingsreferat, men her synes det nærmest umulig å skrve kort.. Som alltid holder Wiik  et forrykende tempo, leseren kastes fram og tilbake, både i tid og mellom forskjellige steder og handlingstråder. Nye karakterer dukker stadig opp- og alle er mer eller mindre viktige i den store sammenhengen, for oppbygging av dramaet og for at saken til slutt løses.
Før løsningen finnes ved svenskegrensa rett inn for Røros, er man innom korrupsjon, utpressing, hevngjerrighet, griskhet, misunnelse og naivitet, en pelsdyrfarm, et par obduksjonssaler, ei badstue, en flyplass, et lydstudio, sykehus, Tjuvholmen og ikke minst Bergtaden Ziir, den spesielle Røros-kirka hvor det skal arrangeres en kombinert trettiårs-dag og metall-konsert som til slutt kommer helt ut av kontroll- og det hele ender i et svært dramatisk gissedram.
Jeg blir bare mer og mer glad i Øystein Wiik som krimforfatter- og ikke minst som oppleser av sine egne bøker. Han bobler over av fantasi og kreativitet, språklige krumspring, fiffige paraleller til virkelige saker, navn og personer, og drapene er så groteske og grusomme at hvis dette hadde vært skrevet av en annen forfatter med en annen stil og et mer ordinært "krim-språk", ville det bare blitt kvalmt og framstøtende.

Som nevnt er dette femte bok i serien. Jeg har foreløpig ikke lest de to første, det skal jeg nok gjøre en gang, men poenget mitt er at man slett ikke trenger å ha lest de første bøkene for å ha fullt utbytte av hver enkelt bok. Hver sak får en skikkelig avslutning, og selv om det av og til refererer til tidligere hendelser, er det slett ikke avgjørende at man har inngående kjennskap til forhistorien. Det viktigste er i grunnen bare at man finner ei av Tom-Hartmann-bøkene og lar seg rive med! Sprudlende oppfinnsomhet, uforutsigbarhet, spenning, humor, dramatikk- anbefales varmt og hjertlig!

*************************************
Det er utrulig hvor fort tida går!!
I store deler av 2009 og 2010, var Ziir´n stengt på grunn av store reataureringsarbeider både utvendig og innvendig.
I februar 2011, var jeg på åpningen av røros-mart´nan. Det var første- og eneste- gangen jeg har hørt applaus fra ca femtusen par votter! Forbønder kom inn på Malmplassen med handlesvarer som i gamle dager; forsyninger til bergdrifta, folk og fe, Dalarne Femund Lasskjørerlag hadde med seg køl, mens nord-østerdølene hadde med seg tjurru (eller tjære, som det også kalles). Dette var spesialvarer de hadde framstilt på gammelmåten det ene året- nettopp i forbindelse med restaureringa. Om de etter kjøpslagning fikk den gode prisen de håpet på, er for meg ikke kjent, men at de hadde gode


kort på hånda var det ikke tvil om: Det utvendige taket var også reparert, og opprinnelig var taket behandla med ei spesiell blanding av køl og sand som beskyttelse mot sol, vær og vind og tjukk tjurru som "lim". Med et totalbudsjett på 72 millioner for hele prosjektet, ble det nok litt til både køl og sand, tenker jeg!
Vi var selvfølgelig en tur innom kjerka også- selv en ateist som meg ble litt høytidsstemt! Innvendlig er gir det mer assosiasjoner til russiske teatre enn til et kirkebygg! 
Det er ikke for ingenting at det over inngangsdøra står
"Til Guds ære og Bergstadens Ziir"- altså til Bergstadens pryd. 
Hvis jeg ikke tar helt feil, er det ny mart´na om en fjortendagerstid, så de som vil sjå hvor gisseldramaet i "Rekviem" finner sted OG få med seg en uforglemmelig votteapplaus bør passe på da!