Gjensyn med Honningkrukken og Fredric Drum

Som for Beathe og Melusine, var dette mitt første møte både med Fredric Drum og forfatteren Gert Nygårdshaug. Forskjellen er at mitt førstemøte fant sted i det herrens år 2006! Det var sjette året jeg drev bensinstasjon, jeg hadde overhode ikke noen lyse utsikter til verken ekstra fridager eller lange turer til fjells- og likevel; påsken kom det året også. Jeg husker nok ikke hva jeg tenkte, men sannsynligvis var det noe i retning av at om jeg går glipp av alt det andre fine med påske, så kan jeg jo prøve å få med meg noe "påskete", nemlig påskekrim!
Nå er det ikke bare damebladene som kom/ kommer med store dobbeltnummer til høytidene, det gjorde faktisk Vi Menn også, og der var Honningkrukken med som gratisgave! Slik kom mitt førstemøte altså i stand; skjebnens og litteraturens veier er uransakelige ;o)

Da denne boka dukket opp i Bokboblas blogglesesirkel, var litt i tvil om jeg skulle bruke tid på det, eller om jeg bare skulle skrive et "Frem-fra-glemselen-innlegg" hvor jeg skrev om hvordan jeg husket den etter så lang tid. Etterhvert ble jeg nysgjerrig på meg selv og min egen lille hjerne; og bestemte meg for å lese den likevel! Det er altså drøyt sju år sida jeg leste den forrige gang og nå skal jeg passe meg for spoilere, men hva husket jeg egentlig?
Jo, jeg husker "Kasserollen" og kollegaene Drum hadde der. Jeg husker at han dro til Frankrike for å prøvesmake og kjøpe vin, at han ble forfulgt av petit et grand accidents, men for det meste kom fra det uten altfor store skrammer og mén. Jeg husker at han møtte en vakker kvinne med et vakkert navn, jeg husker hvordan det gikk med det gryende forholdet, og naturligvis husker jeg den makabre årsaken til alt som skjedde i St. Emilion. Jeg husket at kapitlene hadde overskrifter som på fornøyelig vis oppsummerer handlinga, og at det var mange vin-navn, mye om vinproduksjon og mye om vinsmaking og vin drikking! Egentlig hadde jeg bare glemt geithamsene, navnene til alle de utenlandske innvolverte og at den ene av kompanjongene fra Kasserollen hadde en så viktig rolle da det kom til oppklaringa. Jeg er i grunnen litt imponert over at jeg husket boka så godt! Hvem jeg er imponert over, er jeg derimot ikke helt sikker på, men jeg heller mot at det er forfatteren som fortjener beundring for å ha skrevet en minneverdig krim, og at hjernen min er en helt vanlig hjerne, og kanskje ikke noe å sette kryss i taket for ;o)

Kanskje unødvendig å si at jeg liker Honningkrukken, Drummegutten og Gert Nygårdshaug? Jeg gjør det likevel; Fornøyelige saker!!! Anbefales!

Se forresten denne lenka til Dagbladets nyheter... Ikke helt uten assosiasjoner til boka..?

Dagens frokost; Jeg var absolutt "på hæla" med boka det skulle blogges om i dag, så jeg fikk lest noen sider sammen med to skiver med nøkkelost og en kopp chai-te med honning! Egenprodusert honning, til og med! De siste tavlene ble slynga forrige helg, så nå er det bare "røringa" igjen før honningen er ferdig til å fylles i dertil egna glass ;o)  Når honningen "slynges", dvs varmes tavlene/ rammene opp til ca 28 grader slik at honningen nærmest blir flytende, så settes de i ei slags "sentrifuge" som- ja nettopp; slynger honning løs fra tavlene! Da ser den mest ut som blank motorolje, men med en gang man begynner å røre i den, skifter den farge slik som den som er i norgesglasset på bildet. Da er det bare å fortsette å røre, hver dag til den blir så fast man vil ha den... Avhengig av bl. a temperatur og hvor heftigman rører, kan det ta fra dager til uker, sånt vet man aldri på forhånd! Uansett; dette er første året biene har gitt oss såpass med honning at det ble noe å slynge, og den er fantastisk god! Herlig kortreist, og jeg gleder meg til å gi bort til jul!

Tilbake til bøkenes verden! Under finner du link til de andre som har blogget om Honningkrukken i dag, og foreløpig ser det ut til at alle er godt fornøyd med bekjentskapet! Legg gjerne inn din link hvis du har lest og skrevet om boka- og besøk gjerne de andre "sirkeldamene" for å lese hva boka faktisk handler om ;o)

De usynlige

Roy Jacobsen

Cappelen Damm, 2013
Spilletid 6 timer, 29 minutter
Lest av Nils Johnson


Barrøy, Helgelandskysten. Begynnelsen av nittenhundretallet. En liten familie klorer seg fast i livet, tilværelsen, øya. Lille Ingrid (som naturligvis ikke er liten gjennom hele romanen ;o), hennes foreldre Maria og Hans, bestefaren Martin, hennes tante Barbro, som er litt... enfoldig, og etterhvert kommer det flere beboere på ulikt vis til øya. De kjemper mot naturen, været og uværet. De kjemper i mot, men er likevel avhengig av og prisgitt disse naturforholdene som herder de sterke og kanskje knekker de svake. Vi følger familien i hverdagen i en femtenårsperiode, til Ingrid er konfirmert og trer inn i de voksnes rekker.

Det er ingen hemmelighet at jeg hadde store forventninger og forhåpninger til den nye boka fra Roy Jacobsen. Det er vel heller ingen hemmelighet at den virkelig- og entydig!- har fått en fantastisk mottakelse. Dermed er vi tilbake til det evig paradokset; høye forventninger gi fare for stygge fall... Uansett hvor stor tro jeg har på forfatteren, boka, prosjektet; det var med en viss skrekkblandet fryd jeg satte i gang spilleren. Til overmål var det denne gangen en for meg helt ukjent oppleser, noe som gjorde at det klødde litt ekstra på de stedene man ikke kommer til.
Så var det ingenting å frykte! Oppleseren gjorde en fabelaktig jobb, og gjorde historien om mulig enda mer levende og autentisk, og Jacobsen leverer nok ikke fra seg et manus før han vet at han leverer varene- intet skinn solgt før bjørnen er skutt.
På en måte er dette litt som første del av "Seierherrene", men der den boka fokuserer på menneskene og samfunnet, er det her fokus på menneskene og naturen. Det er usentimentalt, udramatisk, uromantisert, upretensiøst. Det er derimot en fantastisk historie inspirert av forfatterens egen familiehistorie- den beskriver med Jacobsens velkjente nydelig melodiøse språk hvordan menneskene har innfunnet seg med tilværelsen, og hvordan de med største selvfølge gjør det som forventes og trengs; Man retter ryggen og lar seg ikke affisere av at trælene i hendene er med framtredende enn latteren og lykkestundene. Til tross for at de ikke snakker mye, har de likevel kjærlighet til hverandre, tar vare på og respekterer hverandre.

Konklusjon
Et suveren tidsbilde og ei briljant god bok, med et typisk Roy-Jacobsen-preg. Verd hver en terningprikk den har fått, og hver en pris den kommer til å motta! 
Anbefales til alle litteraturelskere ♥

Dette er første bok i Bokboblas blogglesesirkel, det betyr at det er flere bokbloggere som har lest boka og kommer til å legge ut omtaler en av de første dagene. Det blir kjempespennende å sjå hva de andre synes, om de er like begeistra som meg, eller om noen kanskje er litt lunkne? 

For et par dager sida hadde nrk/ bokprogrammet et flott program med forfatterportrett og presentasjon av De usynlige, det bør dere få med dere! Vakre bilder og fornyftige betraktninger rundt historie, natur, skriving og litt andre ting. Med litt flaks ligger programmet under denne lenka, i verste fall må dere søke den opp selv på nrk sine sider  (kultur- bok e.l)