onsdag 26. november 2014

Et friluftsliv, av Cecilie Skog

Skrevet i samarbeid med Sigri Sandberg
Utgitt av Gyldendal, 2014
333 sider

Hvis du som jeg har lest noen av Cecilie Skogs tidligere bøker, vil mye av stoffet være kjent.
(De fleste vil vel kanskje kjenne til en del fra media ellers også...) Her tar hun nemlig leserne med på små og store turer i inn- og utland. Stengt tatt er det kanskje mest store ekspedisjoner i det store utland. Små glimt fra barndommen, store seiersøyeblikk, bunnløs sorg og til sist; et voksent blikk mot nye eventyr og nye drømmer.
Det skal godt gjøres å tangere det Cecilie Skog har gjennomført av krysninger og bestigninger; først, høyest og lengst på de fleste kontinenter- og jeg blir så fascinert og imponert! Det er innlysende at hun hadde rett, da hun i et intervju uttalte at vi klarer uendelig mye mer enn vi trur, og at vi i hverdagen bare utnytter en bitteliten del av kapasiteten vår.

Boka er delt inn i et kapittel for hver av ekspedisjonene og turene hun forteller om. Hun forteller sprudlende og engasjert, og til tross for det opplagt triste (K2), og det skumle (Nordpolen), 125 kilo tung pulk og fitteføre (Antarktis), er humor og fnisetendenser aldri langt unna- hvor merkelig det enn er, så virker alt lett når Cecilie forteller. Hun får meg til å tenke at det er ikke farlig å bli litt kald på bena, det er i hvertfall ikke farlig om sekken er litt tung, det er bare å bite tenna sammen. Hun får meg også til å tenke litt ekstra på hva jeg sjøl velger å bruke dagene mine til, og jeg spør meg sjøl- som jeg pleier å spør alle andre om- Hva ville jeg (eller du?) gjort om alt var mulig? Cecilie Skog beviser at alt ER mulig! Det er bare å finne ut hva man vil. Innerst inne. For
Drømmer skal man ikke snike seg etter. Dem skal man kaste seg over, gripe tak i med begge hender og leve fullt ut.
Ei bok full av friluftsliv, turglede og kjærlighet til naturen. Ei bok full av inspirasjon, og absolutt ikke bare for dem som drømmer om det ekstreme: Dette er ikke i håndbok for ekspedisjons-spirer, men ei bok for alle som er glad i både tur og natur.
Cecilie Skogs hittil beste! Anbefales!!

Forresten: boka er rikt illustrert med flotte bilder fra turene- også de tilå drømme seg bort i ;o)
(Utdrag fra boka kan du se og lese her :o)

***************************************************************************************
Og som om ikke det var nok, skal dere få et bonus-spor! Medforfatter Sigri Sandberg viser seg nemlig å være et mulittalent- og dem skal vi heie på! Hun jobber også som tekstforfatter for Liv Marit Schei, og da kan resultatet bli så vakkert som det her:

En nydelig sang og et perfekt soundtrack for "Et friluftsliv" Spill og nyt!

Forresten, en gang til: Bokas nyord: SOMMERPOLIS. 

mandag 24. november 2014

Ikke gull alt som kommer fra Molde

Det satt litt langt inne å velge akkurat den overskrifta, men det er faktisk sant. Tru det eller la vær´!
Jeg leste Linnéa Myhres forrige bok, Evig søndag, den likte jeg veldig godt, den hadde viktige tema og jeg anbefalte den varmt. Jeg har også lest Ellikkens flotte og grundige omtale, så forventningene var høye. Kanskje litt for høye? Jeg har lest "Kjære" av Linnéa Myhre.

Kort fortalt er dette ei samling brev Linnéa har skrevet til nære og fjerne relasjoner. Foreldrene, matprodusenter, kollektiv-venner, anonyme blogg-kommentatorer, en redaktør osv.
Stilen er muntlig og preget av innfallsmetoden. Småmorsom, litt (selv-)ironisk og bittersøt. Hun setter et litt ubehagelig lys på enkelte aktører, og til tross for at hun igjen viser åpenhet om psykiske lidelser og hvor nyttig det kan være å søke profesjonell hjelp, blir jeg lite engasjert i forhold til ved den forrige boka. Jeg synes rett og slett det blir litt tannløst og tamt.

Vel, vel...
Boka er gitt ut på Tiden, og jeg har lånt den via eBokBib.

søndag 23. november 2014

Love deg aldri

Kristin Maridal
Kvalshaug Forlag/ Juritzen, 2014
Norsk debutant
473 sider
Første bok i en planlagt trilogi

Vi følger Karen fra barndommen og oppveksten på seksti-tallets Raudsand, et lite gruvesamfunn på Nord-Møre. Familien betår av de tre søstrene Britt som er eldst, Karen midt i mellom, atpåklatten Rikke, den omsorgsfulle faren som står på barrikadene som tillitsvalgt og arbeider i gruva, mora som kanskje er litt for opptatt av ka folk vil sei, samt ei bestemor av det kloke, trygge, gode slaget.
Tidlig blir Britt og Karen enige om at Raudsand er for lite og trangt, og de flytter ut for å få seg utdannelse. Dette skaper en del misnøye- og kanskje litt mistenksomhet- blant enkelte venner og familiemedlemmer, og skal komme til å følge Karen hele veien fram til femtiårsdagen da ballongen til slutt eksploderer.
I romanens nåtid er Karen rådmann i Ålesund og forbereder seg til femtiårsdagen sin, men det er oppveksten og de tidlige ungdomsårene som får mest oppmerksomhet. I lange tilbakeblikk blir leseren godt kjent med Karen og de viktigeste personene i livet hennes, jo større betydning de hadde, jo tydeligere blir bildet som skapes. Forholdet mellom de tre søstrene står også sentralt. Britt og Karen hadde et svært nært forhold, men Rikke som var en god del yngre, følte seg utestengt, men hadde kanskje sjøl en væremåte som gjorde at hun satte seg på sidelinja? Søskenforhold er ikke lett, og her blir det tydelig at barndom er noe man aldri blir helt ferdig med.
Absolutt best synes forfatteren er når hun får fram samspillet -eller kanskje aller mest mangel på samspill- mellom søstrene. Jeg liker også godt at dialogene er på dialekt, selv om dette kan ha gjort korrekturlesinga ganske mye vanskeligere! Jeg har sett at boka har fått en del pepper for at teksten skjemmes av skrivefeil, men det er jeg ikke enig i. Det finnes noen enkelte tilfeller av skrivefeil av typen et/ ett, og/ å i tillegg til et par andre småfeil (hos i stedet for ho, kirke-lokket i stedet for kiste-lokket), men det er absolutt ikke så mye at det skjemmer. Jeg trur at de som sitter igjen med inntrykket om mye skrivefeil kan ha misforstått litt der dialekt-teksta avviker fra normert bokmål. Selv for meg som har vokst opp med nordmørsmål, kunne det være krevende å lese dialekta "riktig", men det betyr ikke nødvendigvis at det er skrevet feil!  Jeg synes det er positivt og prisverdig at dialekt brukes så mye som det gjør her, og dette følges godt opp ved at resten av teksten er skrevet i et radikalt bokmål. (Les: ikke konservativt/ riksmål. Det er for eksempel mye mindre radikalt enn språket i Torill Brekkes "Marmor". For meg er det dette som er "naturlig" språk ;o) Setningene er korthogde og gi inntrykk av at det kun er det essensielle som formidles. Presist og kanskje litt skarpt?

Som nevnt er dette første bok i en planlagt trilogi. Jeg ser for meg -og håper- ar vi kommer nærmere innpå Rikke i fortsettelsen. Hun gjorde flere valg helt på tvers av det søstrene gjorde, og dette er jeg veldig spent på. Hva var årsakene til dette og hva gjorde det for for eksempel selvfølelsen og samfunnssynet hennes? Jeg gleder meg veldig til neste bok kommer, og synes Kristin Maridal har levert et produkt hun kan være stolt av! Klapp på skuldra

Jeg har tidligere skrevet litt om boka i dette innlegget.
Debutantbloggen har skrevet et bra innlegg om boka, Solgunn har lest boka også finner dere en omtale på Bok- og male-bloggen til Åslaug.


Ps... I sakens anledning og at det er cup-finale i dag,
og ettersom jeg jo er nord-møring i hjertet...

HEIA MOLDE!!! 

onsdag 19. november 2014

Det er mangt man bør stille opp på hvis man er tante til en liten musunge

Teaterforestilling klokka halv ti om mårran for eksempel. For mange de fleste er nok det helt uproblematisk, men jeg skal love at saken stiller seg helt annerledes hvis du ikke jobber (les: har en tendens til om ikke akkurat å snu døgnet på huet, så i hvertfall forskyve det en smule...). Hvis man i tillegg har flydd oppe mer eller mindre hele natta for å følge en sjuk hund ut og inn, ut og inn, ut og inn fram til klokka halv åtte, blir det ekstra fristende å trykke på "utsett fem minutter" på vekker´n. Jeg kan samtidig bekrefte at det under nevnte forutsetninger er veldig fort gjort å trykke "slå av alarm" i stedet. Veldig fort gjort. Nesten like fort gjort som man får slengt på seg et assortert utvalg klær og plaska litt kaldvatn i ansiktet etter å ha bråvåkna og slått fast at FORESTILLINGA BEGYNNER OM TOLV MINUTTER!!! Det er da man er takknemlig for at man jobber bra under press og at det ikke er mer enn åtte kilometer å kjøre! Det ble ingen frokost, jeg ble ikke tatt i fartskontroll (takk og ære), og under over alle undere: jeg kom ikke sist! Jeg kom ikke engang hesblesende inn i salen etter at alle hadde satt seg, det var fortsatt at en liten hale av teaterbesøkende tanter, besteforeldre, mødre, fedre og småsøsken som toget inn...
Hittil har jeg sant og si ikke vært ei spesielt engasjert tante. Jeg trur egentlig jeg har vært litt ny, ukjent og skummel hver gang jeg har møtt de tross alt riktig så søte små. De tør selvfølgelig opp etterhvert, og når festen har vært over, har tante ved et par anledninger fått æren av å hjelpe til med tannpuss osv. (I ettertid har jeg lurt på om det har vært litt som straff for å ha hausa opp leken til nye høyde på både Richters skala og når det gjelder desibel. Jeg har lurt. Litt. Noen flere slike arrangement, så kan det hende musetante Berit blir riktig så engasjert?!
En litt grumsete skjermdump fra Nasjonalbiblioteket.

Nuu vel...
Som jeg har nevnt i et tidligere innlegg, ville Alf Prøysen hvis han hadde levd, fylt hundre år i år. Forestillinga besto av et godt utvalg av Prøysens viser og stubber, og det var rett og slett veldig morsomt å sjå og høre på ungene: Så søte og forskiktige der de tusla eller spratt bortover scena, litt ettersom hvor prega de var av stundas alvor- man skal ikke kimse av hvor overveldende en fullstappa teatersal må virke første gang man står på scena, seks år og kanskje av den litt sjenerte typen... ( Heldigvis var det bare en det ble rent for mye for og som besvimte. Jeg kan lett sjå for meg at jeg sjøl ville vært den første til å flate ut hvis jeg måtte opp og fram i rampelyset.)
Og her gjør jeg et nytt forsøk på å komme innpå sporet igjen. Det var Prøysen som var tema, og ei av historiene dem framførte, var "Teskjekjerringa på blåbærtur"(link) . Jeg husker jo historien fra da jeg var lita, men da jeg kom hjem, måtte jeg likevel sjekke om de hadde holdt seg til originalen. Var det virkelig så mange gode replikker der? Dette er jo strengt tatt ei barnefortelling, utgava jeg har linka til over her, er faktisk digitalversjonen av utgava som Barnas Bokklubb gav ut i 1991. Jeg har gjort det såre enkelt for dere; bare å trykke på lenka over, deretter "OK" og vips kan dere lese hele boka! Ingen grunn til å la være: Den er faktisk akkurat så bra som jeg håpet- og ungene holdt seg til manus!!

Så til sist: Hele poeenget, kjære lesere! Til slutt avslører Teskjekjerringa en gang for alle hvorfor det ikke er noe problem å klare seg sjøl om man er lita: det gjelder bare å behandle de lure, feige og sterke på riktige måten- og å huske på at for triste menn er det en helt annen medisin som må til ;o)

Dagens oppfordring: ta dere de tre-fire minuttene det tar å lese historien! Dere vil garantert få strekt litt på smilemusklene og få varmet hjertet litt ekstra!

mandag 17. november 2014

Fargeløse Tzukuru Tazaki og hans pilegrimsår, av Haruki Murakami

Lydbokforlaget/ Pax Forlag, 2014
Oversatt av Ika Kaminka og Magne Tørring
Spilletid: 10 timer, 12 minutter
Lest av Duc Mai-The

Dette er første gang jeg beveger meg inn i Murakamis univers- hvis man kan si at dette er Murakamis univers, da? Mange (de fleste?) som har skrevet om boka har påpekt at den er veldig atypisk hvis man sammenligner med de bøkene forfatteren har blitt mest kjent for. Det surrealistiske elementet mangler- og det gjorde kanskje at bekjentskapet ble... lettere? Uten at det nødvendigvis gjør boka til en lettvekter...
La meg prøve å beskrive eller forklare hva jeg mener.

Først av alt: Hovedpersonen, Tsukuru Tazaki, tar seg ikke et års permisjon fra jobben som jernbanearkitekt, for å legge ut på en pilegrimsreise, a´la Harold Fry. Tittelen spiller bokstavelig talt på en del av Franz Liszts  klassiske verk "Le mal du pay"- som betyr noe sånn som hjemmlengsel, eller i mer overført betydning: smerten du føler når du savner det du ikke har lenger. Da jeg fant denne på youTube, hørte jeg med en gang at det var helt riktig sound-track! (spill av filmen mens du leser resten, litt multitasking går bra!)

Kort fortalt handler det altså om Tsukuru Tazaki, som et par år etter at han flyttet fra hjembyen og vennene der, plutselig og uten forklaring fikk beskje om at de fire bestevennene hans ikke lenger ønsket å ha noe mer med ham å gjøre. Han ble helt satt ut av dette, og gikk inn i en dyp depresjon som nesten tok livet av ham, før han til slutt kom seg på fote og tok tak i livet sitt igjen. Fortsatt uten å ha fått eller funnet noe svar på "bortvisningen". Man trenger ikke å være spesielt bevandret innen psykologien for å skjønne at denne hendelsen kunne komme til å prege Tsukurus liv framover. Han valgte ensomhet og avstand framfor å ta sjansen på å bli avvist av nye venner.
Med få unntak levde han dermed et stille, rolig, ensomt og ganske trist liv, helt til han traff Sara, som han følte det var noe helt ekstraordinært med. Hun satte som en forutsetning for at de skulle satse på forholdet deres at han oppsøkte de fire vennene for å få klarhet i hva som egentlig skjedde den gangen: det kunne jo hende at hele det traumatiske kapittelet skyldtes en misforståelse? Uansett mente hun at han måtte få rydde opp i det som fortsatt plaget ham, man kan ikke verken viske ut eller skrive om historien, man kan bare forsøke å forstå den. En etter en oppsøker han vennene, og de forteller hva som skjedde og hvorfor de tok de valgene de gjorde.
Så er spørsmålet om dette er nok til at Tsukuru "finner tilbake til seg selv", om han klarer å legge det bak seg og begynne med blanke ark. En annen ting er om forfatteren samtidig håper at leseren vil stille seg noen spørsmål? Hva og hvem som har formet oss til de vi er, og hvem har vi selv har påført skrammer og arr?

Jeg likte boka veldig godt, og det er ikke til å stikke under en stol at Duc Mai-The igjen har vært med på å sette ekstra farge på en leseopplevelse! Stemmen hans passer utrolig godt til denne historien; litt resignert og melankolsk, akkurat slik jeg oppfatter hovedpersonen. Det er ikke så lett å bite seg merke i hvordan språket er når man hører lydbok som når man leser selv, men i Aftenposten sin anmeldese kan man lese at til tross for at det av og til kan bli litt klisjéaktig, er oversettelsen mye berde enn både den svenske og den engeske, så da er det sikkert slik ;o)

Boka anbefales absolutt, og velg gjerne lydboka- den er en fryd å høre på!

torsdag 13. november 2014

Leser og leter etter det magiske


Dagene går. Jeg leser og koser meg, men skriver lite om det som skjer.
En dag skal jeg ta meg på tak og fortelle hva jeg har lest og hørt i det siste ;o)
I mens får dere prøve å gjøre det samme:
Lese og kose dere- med eller uten magiske/ eller forsteina lykkedyr og hunder!

mandag 10. november 2014

Leve dialekten- en språkreise

av (og med) Gunhild Kværness

Cappelen Damm, 2014
285 sider
Biblioteksbok


I dag skal jeg slå litt på stortromma og komme med ei kunngjøring.
Jeg har gjort et gullfunn!!!
Tenk intet mindre enn det.

Gunnhild Kværness er oppvokst i Rendalen i Østerdalen, er utdanna skuespiller fra Statens Testerhøgskole og nordisk filolog ved Universitetet i Oslo. Hun er ansatt ved Høgskolen i Hedmark på Hamar, men da hun fikk et stipend fra Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFF), tok hun permisjon fra jobben og kunne konsentrere seg fullt og helt om dettte bokprosjektet.

I forbindelse med at det i år er hundre år sida Alf Prøysen ble født, har hun tatt utgangspunkt i hans arbeider, og intervjua fjorten kjente dialektbrukere fra det ganske land om sitt forhold til Prøysen og dialekter.
Prøysen var jo som alle vet fra Ringsaker, og det aller meste han skrev er på dialekt, bestandig da han opptrådte i radio og tv snakka han dialekt, men privat slo han om til mer normalisert talemål. Akkurat som mange fortsatt legger av seg dialekta hvis de flytter fra hjemstedet, foretar "klassereiser" eller kanskje føler at de er i en situasjon hvor de blir tatt mer på alvor hvis de snakker mer tilnærmet bokmål.
Intervjuene er veldig interessante og forfatterens omfattende kunnskap og utfyllende refleksjoner gjør dette til ei unik bok som i tillegg til det opplagte, Alf Prøysens produskjon og kulturelle betydning samt dialektbruk før og nå, også omhandler temaer som tilhørighet, identitet, selvfølelse, språkkunnskap generelt, stamming, knoting, språk-/ dialekt-toleranse osv.

Man skulle kanskje tru at man lett kunne miste litt fokus underveis i ei nesten trehundre sider lang bok om dialekter og dialektbruk, men her holdes interessen på topp hele veien! Hvert kapittel følges av ei av Alf Prøysens sanger, og disse brukes ikke bare som "pynt", men også som eksempler når kapittelets tema utbroderes. Forfatteren krydrer også med egne erfaringer og kuriøse historier fra Alf Prøysens liv- så da får leseren ei passe dose humor som gjør det hele enda mer fengende.

Dette er rett og slett ei imponerende og spennende bok jeg trur vil fenge mange (om ikke alle!) språkinteresserte. Terningkast seks og favorittstempel hos bokelskere.no!

Til sist: unn dere noen miutter med vakre og kloke ord, Spelldåsen framført av totningen Knut Anders Sørum. Sjøl om det er vanskelig å rangere, er det her etter mi mening ei av Prøysens nydeligeste sanger...

...og er du stille og følger takta, så har du tona i ny og ne...

tirsdag 4. november 2014

200 år på 200 sider,

... eller på 4 timer og 14 minutter som lydbokutgava er på.
Boka er en litt redigert utgave av forelesninga Frank Aarebrot holdt ved Det Akademiske Kvarter (Studentersamfunnet) i Bergen tidligere i år, og det er Franken selv som leser på lydboka.

Frank Aarebrot bør være kjent for de fleste. Som verdens eneste valgforsker med yrkesskade, og som entusiastisk bergenser og ivrig kommentator og debattdeltaker har han vært, er og kommer til å fortsette og være godt synlig i mediabildet. Dette engasjementet og den unike formidligsevnen har blitt lagt merke til av flere enn meg, og i går (mandag) ble det kjent at han tildeles Forskningsrådets formidlingspris- og jeg tar det nok ikke helt ut av løse lufta hvis jeg antyder at maratonforedraget han holdt i februar har vært sterkt medvirkende til at akkurat han er valgt ut som prisvinner i år. (230 000 fulgte direktesendinga på nrk! Og det er altså et historieforedrag det handler om, lengre unna sensasjonsmakeri kan man vel neppe komme!?)

I dag, 4. november, kan vi dermed benytte anledningen og tromme sammen til dobbeltfeiring, og juble både for Formidlingsprisen, og for at det akkurat i dag er 200 år sida Norge fikk sin egen grunnlov! Hipp- hipp!!
Noen vil kanskje stusse når jeg (satt på spissen) hevder at 17.mai burde feires i november, men la meg forklare kort. Grunnloven var klar for undertegning på Eidsvoll 17. mai 1814, men det var først i begynnelsen av oktober samme år at det første Stortinget var samla, og de gjennomgikk fra 26. oktober til 4. november alle Grunnlovens paragrafer. Da den reviderte Grunnloven ble godkjent av de svenske forhandlerne, valgte Stortinget Carl 13. til konge. Norges selvstendighet hadde gått tapt, men resultatet av grunnlovsrevisjonen var et storting som gikk styrket ut i forholdet til kongemakten. Dette ble tydelig understreket ved at kongen var en konstitusjonell konge, valgt av et fritt storting.

Aarebrot begynner med å gjøre rede for de politiske forutsetningene og omstendighetene som tilrettela for grunnlovsforsamlinga, videre sammenligner han den norske og andre lands grunnlov, før han tar de store trekkene tiår for tiår fram til 2014.
I forrige århundre tok jeg eksamen i historie mellomfag ved det som dengang het Universitetet i Trondheim, så jeg burde ha nogen lunde oversikt over dette. Det har jeg vel også, til en viss grad. Likevel ble jeg overraska over hvor mye det er fra vårt eget lands historie jeg ikke har hørt noe om! Betydningsfulle menn, skjelsettende hendelser og kuriøse episoder. Det er en ren fornøyelse å høre Aarebrot legge ut, trekke opp linjer og peke på årsak-virkning. Med humor og stor kunnskap gir han et lynkurs jeg er helt sikker på at mange vil ha stor glede av å få med seg- enten i boks form, på papir eller lyd, eller rett og slett få med seg foredraget på nrks nettsider.

For de som er ekstra historieinteresserte, kan jeg også anbefale Stortingets nettsider som omhandler
Grunnloven og jubileet. For å være litt alvorlig, så synes jeg vel egentlig at dette er noe alle bør lese seg opp på. Det er jo tross alt dette dokumentet som hele demokratiet vårt er bygget på, og demokrati og frihet er av de store, store tingene vi bør bry oss om og hegne om.

4. november er merkelig nok ikke offisiell flaggdag i Norge, men det er flaggets dag i Panama, ei feiring som er lagt til dagen etter at de fikk sin uavhengighet fra Colombia i 1903. Vi kan dermed glede oss over at det i hvertfall er noen som flagger i dag- så får vi heller nøye oss med å klappe litt ekstra og kaste noen virituelle sepentiner over Franken og hans fabelaktige historieforelesning ;o)

Stor takk til Lydbokforlaget for lyttefil! (Klikk på lenka hvis du vil høre et lite utdrag.)

Ps. Kanskje like greit at det ikke er denne dagen vi skal pynte oss i finstasen, gå i tog, spise pølser og is osv. Hadde 4. november blitt Nasjonaldagen vår, hadde den nok helle vært preget av kakao, ullpledd og peiskos, eventuelt kakao, selbuvotter og bålkos...

mandag 3. november 2014

Nøkkelmakeren, av Gert Nygårdshaug

Juritzen Forlag, 2014
256 sider
Lese-eksemplar fra forlaget.

Helt sida jeg gikk på videregående på Tynset på slutten av forrige århundre, har jeg fulgt med på bøkene til Gert Nygårdshaug. Jeg har nok ikke lest alt, men jeg har altså fulgt med. Ei av de bøkene jeg har likt veldig godt, er "Klokkemakeren" som kom ut i 2009. Det var en riktig så fornøyelig fabel med Melkior og Mathilde Mussenden i hovedrollene. Den gang (som nå, for så vidt) var det tiden som ikke gikk helt etter klokka. Det vil si: hver mann si klokke, og hver mann si tid. Klokkene gikk ikke i takt lenger, folk begynnte å leve i utakt med hverandre- i hver sine døgnrytmer. Svært upraktisk!

"Nøkkelmakeren" er beskrevet som en parallellroman til "Klokkemakeren". Vi møter igjen de samme menneskene, det samme miljøet og til en viss grad de samme problemene. Det er Tiden som spiller beboerne i den navnløse byen midt i kornåkrene noen puss denne gangen også, men på en litt annen måte: Uten forvarsel får de fullstendig livaktige syn av seg selv, venner eller fremmede i situasjoner som på en og samme tid både virker kjent og helt fremmed. Melkior for eksempel ser Mathilde i en svært overvektig (og etter hans syn lite atraktiv) utgave, han ser seg selv mate okser med salt enda han knapt nok vet om noen okser, han ser seg selv sitte og reparere et veggur.
Da en Nøkkelmaker kommer slepende på tunge kofferter tvers igjennom de enorme kornåkrene, får herr Mussenden en mystisk og hemmelighetsfull ny venn han kan diskutere og filosofere med. Sammen finner de til slutt ei mulig forklaring på hva det er som skjer, men før de kommer så langt, blir det klart at Nøkkelmakeren har lagt seg ut med Vår Mektige Allierte, som ikke skyr noen midler for å få tak i og de vil bruke standrett mot fiender som kjemper ulovlig.

Man skal ikke ha fulgt spesielt godt med i nyhetene- eller på forfatterens syn på blant annet USA, for å kunne sjå at historien kan leses som en kritikk av stormakta- og deres forfølgelse av Julian Assange. I tillegg er den et spark til de av oss som ikke ofrer tilværelsen, tiden- og Tiden nok oppmerksomhet og respekt.
Her er det fabulering og filosofering i skjønn forening, som vanlig ispedd en liten dæsj god mat og drikke, og som alltid i Nygårdshaugs stilsikre og kreative språk. Mange vil kanskje synes den mildt sagt særegne bruken av tegnsetting (eller snarere mangel på sådann) forvirrende, men ikke fortvil: litt konsentrasjon i begynnelsen så sitter det som et hagleskudd!

Den andre Berit har også lest boka, og hun er like begeistra som meg: 
Terningkast fem fra oss begge ;o)