Skjulestedene av Katherine Webb

I et innlegg i februar i år, skrev jeg litt om bøker med framsider (og titler) som ikke yter innholdet rettferdighet, og der ble blant andre Katherine Webb nevnt. Hun gjør alltid grundig research, har stor variasjon i temaene hun velger å skrive om og hun faller ikke for fristelsen å velge lettvite løsninger. Til tross for stor spennvidde i forfatterskapet har ikke forlagene klart å videreformidle noe særlig annet enn heelt typisk dameroman. Synd!! I påsken hørte jeg hennes nyeste roman/ første krimroman, "Skjulestedene" og det ble nok en knallbra leseopplevelse!

Jeg hadde allerede fått med meg at Webb hadde pønsket ut en fiks vri på slutten, at hun virkelig ville overraske leserne, så jeg burde selvfølgelig vært godt forberedt, men neida. Jeg ble ikke bare overraska, jeg ble rett og slett tatt på senga så grundig at jeg måtte sette boka på pause for å tenke meg grundig om: Var det jeg som ikke hadde fulgt med- eller var det noe som hadde gått feil i oversettelsesprosessen? Etter litt grublerier og rene Sherlock Holmes-granskinga, gikk det plutselig opp et lys for meg, og jeg kunne koste på meg både glis og fnis- det var virkelig ikke mer som skulle til enn den ene bitte-lille detaljen! Ha- jeg innser at verden ikke har gått glip av noen stor detektiv ved at jeg valgt en annen retning!

Året er 1922, stedet en søvnig liten landsby kalt Slaugterford. Femten år gamle Terta Cartwright (navnet er en oversettelse av engelske Pudding, et kallenavn hun fikk fordi hun var så glad i kaker...) jobber i stallen ved Manor Farm, mens broren hennes, Donny, som ble hardt skadd på slagmarkene i første verdenskrig, har fått lov til å jobbe der som assistent for gartneren til tross for at skadene har gjort ham temmelig hjelpesløs. Da Alistair Hadleigh, den sympatiske eieren av både Manor Farm og papirfabrikken blir funnet drept, brutalt slått ihjel med en spade, blir mistanken raskt rettet mot Donny som ikke kan gjøre rede for seg eller forklare hvordan han skulle ha endt opp tilgriset av blod og med spaden mellom hendene. Terta er hellig overbevist om at broren aldri kunne ha gjort noe slik, og etter hvert klarer hun å overbevise Alistairs unge enke, Irene, om at det MÅ finnes en annen forklaring.
Samtidig følger vi en parallellhistorie, hvor den stumme jenta Clemmie er hovedperson. Hun kommer fra en fattig familie, som blant annet leverer melk til kantina på papirfabrikken. Enhver skjønner at disse trådene til slutt vil knyttes sammen, men for lesere med så dårlig utvikla detektiv-egenskaper som jeg har, er problemet at koblingsmulighetene er så mange! Når sammenhengen endelig går opp for leseren, er det plutselig mye som blir fikst og finurlig!
Jeg anbefaler dere rett og slett å lese denne! Jeg kan nesten garantere at mange vil bli overrasket over hvor intrikat og velkomponert hun skriver. Persongalleriet er truverdig og mangfoldig, miljøskildringene fargerike og overbevisende og denne gangen er plottet virkelig av de beste. Hvis jeg skal sette fingeren på noe, så må det være at jeg stusser over enkelte ord i den norske oversettelsen. Tidlig i boka sies det for eksempel at døden ikke var noe ekspsjonelt:

Det gikk knapt et år uten at noen mistet et nært familiemedlem i influensa eller spasmer.  

Her lurer jeg litt på hva slags spasmer det er snakk om..?! I den originale utgava står det:  

Fits, flu and seizures took their annual tithe of loved ones.

og ved hjelp av googla og kvakksalver-fornuft, har jeg resonnert meg fram til at det antakelig er snakk om feberkramper. Jaja, noen fliser skal man jo spikke og det ser ikke ut som verken oversetteren eller jeg klarte å finne noe fornuftig forklaring på hva "fits" betyr her, uten at jeg kan si det har forringet leseopplevelsen det minst. (Oversettelsestips mottas likevel med takk!!)

Lydbok, sol, blå himmel, topptur, utsikt, ski, hund, bringebærsaft og kanelsnurr- livet asså..!!

Lydbokforlaget/ Gyldendal, 2018

Spilletid 15:51/ 398 sider

Lest av Bodil Vidnes-Kopperud

Oversatt av Jan Chr. Næss

Lydfil fra forlaget.

Leve dialekten- en språkreise

av (og med) Gunhild Kværness

Cappelen Damm, 2014
285 sider
Biblioteksbok


I dag skal jeg slå litt på stortromma og komme med ei kunngjøring.
Jeg har gjort et gullfunn!!!
Tenk intet mindre enn det.

Gunnhild Kværness er oppvokst i Rendalen i Østerdalen, er utdanna skuespiller fra Statens Testerhøgskole og nordisk filolog ved Universitetet i Oslo. Hun er ansatt ved Høgskolen i Hedmark på Hamar, men da hun fikk et stipend fra Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFF), tok hun permisjon fra jobben og kunne konsentrere seg fullt og helt om dettte bokprosjektet.

I forbindelse med at det i år er hundre år sida Alf Prøysen ble født, har hun tatt utgangspunkt i hans arbeider, og intervjua fjorten kjente dialektbrukere fra det ganske land om sitt forhold til Prøysen og dialekter.
Prøysen var jo som alle vet fra Ringsaker, og det aller meste han skrev er på dialekt, bestandig da han opptrådte i radio og tv snakka han dialekt, men privat slo han om til mer normalisert talemål. Akkurat som mange fortsatt legger av seg dialekta hvis de flytter fra hjemstedet, foretar "klassereiser" eller kanskje føler at de er i en situasjon hvor de blir tatt mer på alvor hvis de snakker mer tilnærmet bokmål.
Intervjuene er veldig interessante og forfatterens omfattende kunnskap og utfyllende refleksjoner gjør dette til ei unik bok som i tillegg til det opplagte, Alf Prøysens produskjon og kulturelle betydning samt dialektbruk før og nå, også omhandler temaer som tilhørighet, identitet, selvfølelse, språkkunnskap generelt, stamming, knoting, språk-/ dialekt-toleranse osv.

Man skulle kanskje tru at man lett kunne miste litt fokus underveis i ei nesten trehundre sider lang bok om dialekter og dialektbruk, men her holdes interessen på topp hele veien! Hvert kapittel følges av ei av Alf Prøysens sanger, og disse brukes ikke bare som "pynt", men også som eksempler når kapittelets tema utbroderes. Forfatteren krydrer også med egne erfaringer og kuriøse historier fra Alf Prøysens liv- så da får leseren ei passe dose humor som gjør det hele enda mer fengende.

Dette er rett og slett ei imponerende og spennende bok jeg trur vil fenge mange (om ikke alle!) språkinteresserte. Terningkast seks og favorittstempel hos bokelskere.no!

Til sist: unn dere noen miutter med vakre og kloke ord, Spelldåsen framført av totningen Knut Anders Sørum. Sjøl om det er vanskelig å rangere, er det her etter mi mening ei av Prøysens nydeligeste sanger...

...og er du stille og følger takta, så har du tona i ny og ne...

Sosomommerorsostotafofetottfoføloljojetotnonogog

Helene lurte på om jeg husker den første sommeren jeg skrev- og om jeg har fått kjærlighetsbrev og/ eller hadde brevvenner- oioioi!
Her må vi nok ta det litt seg for steg.
Det første jeg huske jeg tenkte om språk, var da jeg oppdaget at det fantes noe annet enn norsk! Jeg var kanskje tre eller fire år, og hadde bestemt meg for å lære meg engelsk. Jeg var vel ikke klar over det da, men det er jo et verdensspråk, og det kunne helt sikkert åpnet mange dører. Planen var derfor å lære det engelske alfabetet, så kunne jeg oversett de norske ordene laget av norske bokstaver til engelske ord av engelske bokstaver. En uslåelig enkel plan; lære snaut tretti nye tegn, og vips kunne man snakke et nytt språk. Akk ja... Det gikk ikke helt som jeg hadde sett for meg.
Senere, da jeg begynte i andre klasse, flyttet vi. Ikke langt, bare akkurat langt nok til at jeg måtte/ burde bytte skole, og dermed ble det noen nye venner. Da lærte jeg røverspråket som var veldig hemmelig, langtfra noe verdesnspråk, men mye enklere å lære enn engelsk. Og det var litt mer som jeg hadde forestilt meg det skulle være å lære et nytt språk; man måtte bare putte på en hel haug med O-er der det kunne passe, det vil si etter hver kononant som deretter ble gjentatt. Easy-peasy.. Boberoritot. Berit. Hohelolenone. Helene. Sosomommerorsostotafofetottfoføloljojetotonongog. Sommerstafettføljetong.
Røverspråk funker dårlig når man skal skrive kjærlighetsbrev. Kanskje det var derfor jeg aldri fikk noen svar? Også jeg som trudde det var fordi jeg brukte briller?? Det er mye man ikke vet eller skjønner før det er for sent.
Om jeg ikke fikk noen kjærlighetsbrev, hadde jeg brevvenner i bøtter og spann. Ja, de satt jo ikke i bøtter og spann, men det var fler av dem. Det var søskenbarn, tanter og bestemor, ei gammel lærerinne, ei svensk dame som hadde feriert på setra og noen fra fjerne himmelstrøk som Melhus, Harstad og Fredrikstad. De siste var sånne man fant og plukka opp fra jenteblader, Tuppen og Lillemor, Starlet og Topp- mom tru om de finnes enda? Både bladene og brevvennjentene?

Som jeg skrev i kommentaren til Helene, så husker jeg til alt overmål det første ordet jeg skrev på egenhånd! Nå er jeg ikke helt sikker på om jeg husker det fordi det ble slik styr etterpå, eller fordi jeg var stolt over hva jeg hdde klart, men ordet var GALBRUKER, som i bonde... Pent illustrert av ei forholdsvis lite gjennkjennelig tegning av bestefar. Jeg husker jeg sto på en stol ved kjøkkenbenken og tegnet og skrev. Jeg husker jeg følte meg stor og flink. Og bestefar stakkar, han var nok ikke like fornøyd med å bli stempla som brukbart gal, sjøl om det er lett å forklare hvordan han ble akkurat det. Jeg hadde tidligere vært sekretær da mor skulle på butikken, og hun hadde stavet handlelista for meg. Blant alt det andre skulle det kjøpes KÅL. Men østlandsk tjukk L. Samme språklyd som i østlandsk gardbruker/ galbruker, som i bonde som slett ikke byr på utfordringer eller problemer. Ikke før ulv og bjørn spiste opp både Rødhette, saueflokken og jaget vekk hyrdene på marken, Sylvi Listhaug torpederte jordbruksoppgjøret nå i vår og canadagåsa spiste opp avlingene.

Vi har visst alle våre utfordringer. Hvilke er dine, Helene?
Følg med videre- man aldri vite hvor dette ender.