Kort og godt

Tida flyr, sola sin, fugla syng og det er mer enn nok å henge fingra i. Skiturer som må gås, bøker som skal leses, vegger males, klær vaskes, hunder luftes og koses med... Det er mye det ikke blir tid til, å skrive om alle disse bøkene er en av de tingene det er lett å nedprioritere. Igjen og igjen. Det får bli et aldri så lite samleinnlegg igjen. Korte oppsummeringer og linkinger til bloggere som har lagt arbeid og sjel i å skrive velbegrunna og grundig. I håp om at skrivelysta snart kommer ut av vinterdvalen- det er jo så mye annet rart som tiner fram nå, så hvorfor ikke!?

 "Folk jeg husker" av Joakim Kjørsvik. (Kolon, 2017)
Inspirasjon: Ellikken sin entusiastiske omtale.
Beathe og Kvardagsbiblioteket har også skrevet om boka.
Ebokbib.

Gjennom korte og lengre novellelignende beskrivelser og minnebilder får man etterhvert god kjennskap til forfatterens (?) oppvekst, ungdomstid. Jeg husker Eva... Jeg husker Knut... Han forteller hvordan han husker den ene og den andre bipersonen som har kommet og gått i livet hans, noen husks på tross av at det egentlig ikke var noe minneverdig med dem, andre huskes kanskje fordi de hadde skjellsettende opplvelser sammen. Spørsmålet er selvfølgelig om disse bipersonene husker det samme? Og hvordan vil en selv bli husket? I det store og hele er vi bipersoner for alle andre enn oss selv, og kanskje våre aller nærmeste... Folk flest setter jo ikke varige spor etter seg...
Boka er fornøyelig morsom, original og så kort at det er beundringsverdig lett å skvise den inn mellom alt det andre man har planlagt å lese. Terningkast 5!

 "Vennskapets pris" av Kjell Askildsen (Oktober, 2015)
Inspirasjon: Heddas Bokhyllelesing i mars
Tine, Marianne, Beathe og Anita har lest og skrevet om boka og inntrykket mitt er at de mest av alt er enige med seg selv og hverandre om at de ikke er sikre på hvor bra denne novellesamlinga er, men likevel er fornøyd med å ha lest den. Helt sikkert er det at det var en overraskelse da den kom ut, nitten år etter at hans forrige utgivelse. Dette var mitt første møte med forfatteren, men han er jo kjent som en av Norges beste, dermed var forventningene så absolutt til stede da jeg begynte å lese. Man kan sikkert lese samlinga på ulike måter, men for meg handlet de tolv novellene om mennesker som har mistet kontakten, forsøker å opprettholde kontakten, passe inn, finne sin plass i fellesskapet. Det er melankolsk, kanskje litt dystert? Ikke kjempe-engasjerende, men med fint språk og enkelte sterke bilder. Jeg satt egentlig igjen med en fornemmelse av at det ble servert left overs. Rester kan være vel og bra det, og forklaringa kom bakerst, der forfatteren forklarer bakgrunnen for at novellene som ble skrevet i perioden mellom 1998 og 2004 til slutt ble samlet og utgitt, til tross for at han i utgangspunktet ikke var sikker på at det var bra nok. 
Mens man kan "jobbe seg inn i" en roman, har ikke noveller et omfang som gir rom for det. De må treffe med en gang, hvis ikke faller de lett til jorda med et hult dunk. Jeg konkluderer med at denne kasnkje passer bedre for mennesker som har andre livserfaringer enn det jeg har- uten at jeg dermed kan si hva jeg mangler av erfaring, eler hva disse andre, mer fornøyde leserne har med seg av bagasje.
(Boka vant jeg i en instagram-konkurranse) 

 "Jeg har ennå ikke sett verden" av Roskva Koritzinsky er ei novellesamling jeg har hatt lyst til å lese lenge. Ikke lenge etter at jeg i et annet blogginnlegg skrev fordelaktig om forfattere som har lest inn lydbøker, dukket denne opp på Lydbokfolagets sider, og etter forespørsel fikk jeg lydfil tilsendt fra forlaget. Og, ja... Hva annet kan jeg si enn at dette ble unntaket som bekrefter regenel..?! Jeg og Roskva fant ikke helt tonen, og det føles litt feil at jeg skal si at forfatteren ikke har formidla boka si rett, men for meg ble innlesinga altfor dvelende og med altfor mange og lange lesepauser. For å holde på interessen synes jeg lydbøker må ha et visst tempo- det er nesten slik at jeg raskere jo bedre. 
Uansett, forfatteren og boka har fått så mye positiv oppmerksomhet at jeg kunne ikke gi opp selv om jeg ikke ble fortrolig med innlesinga. Veien til ebokbib var kort, og der lå den leding og klar til nedlasting. Endelig kom jeg skikkelig i gang med lesinga, og andre forsøk ble en fin opplevelse. Tematisk har disse seks novellene en god del til felles med Askildsens "Vennskapets pris", i og med at de handler om mennesker som strever med å passe inn i felleskap og / eller forhold til andre. Forlaget skriver:

En ruskonsulent forelsker seg i klienten sin.
En ballettstudent slutter å møte opp til dansetimene.
En ung kvinne manipulerer elskerne sine.
Et nyfødt valpekull forsvinner sporløst fra et hus på landet.

«Jeg har ennå ikke sett verden» er en novellesamling om kjærlighet. Om mennesker som iherdig arbeider for lykken, friheten og skjønnheten samtidig som verdens katastrofer og mysterier langsomt rykker nærmere.

Jeg ble mye mer engasjert av disse novellene enn jeg ble av Askildsens- kanskje er gjenkjennelsesfaktoren høyere her? Kanskje en kvinnelig forfatter er bedre til å finne de rette knappene å trykke på for å treffe kvinnelige lesere? Kanskje det at novellene her er litt lengre gjør at de får tid til å bite seg mer fast? Og apropos bite seg fast: Jeg digger fiffigheter som at den siste novella biter den første i halen ;o) Jeg ser ikke bort fra at jeg kan finne på å høre forfatterens innlesing en gang, helt sikkert er det at jeg kommer til å lese mer av det hun har gitt ut- og antakelig følge med når hun kommer med noe nytt også!
Beathe og Ingunn har lest, likt og blogget grundig om samlinga- les gjerne det de skriver!

Illustrert utvalg

Igjen tyr jeg til samleinnlegg, og det er fortsatt både urettferdig og dårlig gjort- bøkene er virkelig anbefalingsverdige, og i en ideell verden skulle de absolutt fått hvert sitt dedikerte jubelskrift. I stedet blir det felles hurrarop, serpentiner og smellbonboner, i det minste blir de nevnt- det er ikke alle som blir det..!?
Denne gangen er det over hodet ingen fellesnevnere bortsett fra dette med illustrasjonene- også de er så ulike som man kan få dem.
Først ut er "Årets vakreste bok" fra i fjor, "Jegeren. En fortelling fra skogen" av Per Dybvig. Aldri har jeg studert ei bok så nøye uten å finne en ord som kan beskrive den. Antaelig er det lurest bare å kopiere forlagets presentasjon:

I Jegeren skildrer Per Dybvig et univers der identitetsforskyvning og fravær av sivilisasjon er påtakelig. Like påtakelig er nærværet av natur. Over mennesket og dyrene ruver fjellene, blomster står i flor. Mennesket og dyrene er verre stilt. Dyrene virker å ha mutert med både natur og menneske. Der horn tidligere stakk ut, kan det nå vokse trestammer. Harer går på to bein, kjederøykende med den ene labben, en pistol i den andre. For her er alle jegere, ikke bare mennesket. 
Jegeren trekker veksler på mange sjangre, som folkeeventyret og westernfortellingen. Kanskje kan den leses som en absurd fabel full av snubletråder.

Absurd er ordet. Surrealistisk. Marerittaktig. Den som har en overaktiv natthjerne vet hva jeg snakker om. Disse egenproduserte svart-hvitt filmene som sendes på den interne skjermen, der du halvt bevisstløs skjønner at du drømmer, men likevel ikke klarer å få en slutt på, som tvinger deg til å følge med videre, svett og med nervene på utsida. Slik er boka. Som de på biblioteket av en eller annen uforklarlig grunn hadde satt i hylla for barnebøker. Stakkars unger, sier nå jeg, men for voksne er den absolutt vel verdt et studium!

Björg Thorhallsdottir er kjent både som tegner/ illustratør og som foredragsholder. I høst har hun gitt ut ei "Insta-bok", det vil si bilder hun tidligere har lagt ut på instagram, i tillegg har hun skrevet litt om bakgrunnen for hvert enkelt bilde. Ofte har bildene blitt til som en oppmuntring eller bekreftelse til mennesker hun har møtt, venner, familie, seg selv- eller noen ganger mer tilfeldige tanker, idéer og møter. Illustrasjonene er fargesterke, litt naivistiske, og absolutt lett og like.
Mange andre bloggere har skrevet veldig rosene om boka, men selv er jeg litt mer lunken. Jeg har lest noe av det hun har gitt ut tidligere, og blant annet likte jeg boka fra 2015 veldig godt, den het "Veien til lykke" og har som dere sikkert skjønner mye av det samme budskapet. Kanskje det er akkurat det som gjør meg at jeg føler meg litt "snytt"? Det er veldig mye det samme, men jeg synes "Veien til lykke" var mer gjennomarbeidet, hadde mer substans og rett og slett var ei mye sterkere bok. Lesere som har latt seg begeistre av "Du er sterkere enn du tror" vil garantert finne mye visdom og varme i Lykke-boka hvis de vil ha mer av samme kaliber. Jeg er ikke overbevist om at "gamle lesere" vil bli like entusiastiske over årets nyhet. (Biblioteksbok)

Jenta som ville redde bøkene- den kunne jo vært om meg eller antakelig de fleste bokbloggerene og veldig mange andre som er glade i bøker! Teksten er av Klaus Hagerup, og når man vet at det er dyktige Lisa Aisato som har illustert, ja da vet man at prosjektet vil bli svært vellykket. Det er faktisk sånn at alt noen mennesker tar i, blir til gull. Helt sant!
Historien er enkel, men likevel snedig og spennende. Det handler om Anna som ikke gleder seg til å bli voksen, som er redd for å bli gammel, og gruer seg til tiårsdagen sin om ikke så altfor lenge. Hvis det er noe Anna elsker høyere enn noe annet, så er det bøker og biblioteket. Hun er ofte innom der etter skoletid, og ved et av disse besøkene blir hun klar over hva som skjer med bøker ingen leser eller låner; de blir rett og slett kasta- ødelagt- destruert! Det er jo skam og krise på en gang, og det MÅ man jo bare finne en løning på! Løsningen skal vise seg å være av det utspekulerte, finurlige slaget- og vi nok more både små og store bokelskere.
Jeg mener det er et viktig kjennetegn ved gode barnebøker at de også appellerer til voksne lesere. Noen vil kanskje hevde at da kan det bli for krevende for ungene, men det er noe med å finne balansen som gjør at hver enkelt vil finne noe som snakker spesielt til dem! Her er det noe for alle, og med tanke på at vi står foran årets shopping-høytid, er den vel verdt å notere seg for de som har mottakere "rett" aldersgruppe.

Ti år med tull skal man virkelig ikke kimse av! Årets bok fra Sigmund Falch, Då far såg ei fin ei frå Kenya,  er ei bra samling av godbiter fra tidligere utgivelser, i spedd noen ny bildetolkninger med klassikerpotensiale.
Et knippe humorister deler sine favoritt-Falcher og forfatteren forteller litt om prosessen fra utvelgelse av bilder til ferdig bok. Tørrvittig, skratt-morsom, fengende og intelligent humor, når boka i tillegg har med litt bakgrunnsstoff og anekdoter, blir det til ogmed interessant, og hadde det ikke vært for at det er rimelig sent for den slags, skulle jeg anbefalt den som farsdags-gave for dem som driv med den slags ;o)

Onkel Jørn og onkel Bjørn.

Då dei bikka åtti, byrja dei sjølve å rota med kven som var kven.

******************

Da jeg satte meg ned for å skrive ferdig dette innlegget, kom jeg på at det helt klart var på tide å bidra med en smakebit på søndag som Astrid Terese har overtatt ansvaret for. Det er lenge sida jeg bidro, men i kveld blir det altså servering!

Bildet over er fra årets Falch-bok. Bildet under er fra juleheftet 2014, og er selvfølgelig min personlige favoritt gjennom tidene- uten at det skulle være nødvendig å kommentere hvorfor... Det kan jo uansett være en grei påminnelse for de som går fra det ene julebordet til det andre ;o)

Berits nyttårsforsett.

For mye av det gode er heller ikke bra ;o)

Tre gode bøker som likevel ikke traff meg 100%

Så var det dette med å skrive noen ord selv om det ene og på tross av det andre... Tre av årets første bøker må vel sies å være både hummer og kanari- det eneste de har til felles, er at de er av det sitatvennlige slaget. To av dem er til og med tufta på sitater:

I den vesle og pene boka "Ren snø" har Vidar Kvalshaug samla dette og hint, dikt, utdrag fra sangtekster, avsnitt fra romaner, sportskommentarer osv. Det eneste som opplagt glimrer med sitt fravær, er ei skikkelig værmelding hvor det varsles tildels store nedbørsmengder i form av snø, og det forventes vanskelige kjøreforhold som følge av vind og snøfokk i høyereliggende strøk.
Jeg er over middels glad i snø og vinter. Mange vil nok hevde det er på grensa til sykelig. I det minste unormalt. Altså hadde jeg høye forventninger til denne- og ble ganske skuffa. Jeg hadde selvfølgelig håpt på det ene gullkornet (for ikke å si den ene snøkrystalllen) etter det (den) andre, slik ble det ikke. Idéen er kjempegod, men når det kommer til gjennomføringa, synes jeg den bærer preg av at utvalget som er gjort, ikke en gang er det første og beste han fant, bare det første. Litt mer tid på å lete etter de virkelige godbitene, så ville dette vært en skjønnhet.
En liten ting til som det går an å pirke på: bakerst finner man en alfabetisk oversikt over opphavsmenn og -kvinner, og hvilke utgivelser sitatene er hentet fra. Flere er sitert mer enn en gang, men det kommer ikke fram hvilket sitat som er fra hvilken bok, så om man skulle få lyst til å lese hele diktet/ romanen/ stykket/ samlinga- ja da er det bare å begynne å lete...

(Boka er utgitt på Cappelen Damm, og jeg har kjøpt den sjøl)

*****

Erling Kagges bok "Stillhet i støyens tid" (med undertittelen gleden ved å stenge verden ute) begynner bra, men etterhvert mista jeg interessen. To enkle spørsmål: Hvor kan du finne stillhet, og hva kan du lære av den? 33 svar med historier, eksempler og filosoferinger. Boka har fått mye positiv omtale, både blant bokbloggere og hos andre bokanmeldere, så her tar jeg nedturen på egen kappe; jeg savner antakelig ikke stillhet i hverdagen tilstrekkelig til at jeg fikk de helt store aha-opplevelsene. Jeg er priviligert og har valgt et liv som gir meg muligheten til å omgi meg med stillhet- og å oppsøke enda mer stillhet hvis jeg skulle føle for det. Til tross for at min leseopplevelse ble litt så der, er det faktisk lettere å anbefale denne enn "Ren snø". Mye klokt blir sagt, og mange av historiene han forteller er fornøyelige, andre dypere og mer til ettertanke. Mitt favorittsitat: 

Å være underveis er nesten alltid bedre enn å nå målet.

Boka er utgitt av Kagge forlag, og den finnes også som lydbok.
Jeg lånte den via ebokbib.

*****

 

"Advent" av Gunnar Gunnarsson er en liten kuriositet av ei bok, og takket være et fyldig etterord fikk jeg et nyansert syn på både denne (kort-) romanen og ei innføring i forfatterskapet. Hvis jeg har forstått dette rett, skrev forfatteren flere varianter av denne historien, og den er utgitt med ulike titler og på mange språk.
Så godt som hver eneste første søndag i advent i over tjue år, har gjeteren Benedikt tatt med seg lederbukken og hunden sin til fjells for å lete etter de sauene som fortsatt ikke hadde kommet ned fra sommerbeite. Island i adventstida; man kan ikke se for seg at det er annet enn kaldt, karrig og krevende. Til tross for dårlige værutsikter og advarsler fra bygdefolk, legger han i vei også dette året.Det er et merkeår for Benedikt, og han kan ikke la de stakkars sauene sulte eller fryse ihjel. Forsinket av uvær og folk som vet å utnytte hans godhet og hjelpsomhet, kommer han seg til slutt opp, men uværet fortsetter og gjør det vanskelig, ja, nærmest umulig både å ta seg fram og å orientere seg. I tillegg har alle heftelsene underveis tæret på matrasjonene han har hatt med seg.
Det er hjerteskjærende å lese om strabasene folk og dyr utsettes for, men til tross for dramatikken som utspiller seg, er dette en forunderlig stillfaren fortelling. Her er det sterke religiøse undertoner, det er klare paralleller til historiene om den gode hyrde, og det sies at "Advent" var en inspirasjonskilde da Ernest Hemingway skrev "Den gamle mannen og havet"- her er det altså mye spennende å finne, også mellom linjene!
Med den framtredende rolla dyrene har, og de voldsomme naturskildringene, skulle man gå ut fra at dette var Boka for meg, med stor B. Da den likevel ikke ble det, har jeg to hypoteser om hvorfor. Den ene er at den religiøse undertonen blir for framtredende, den andre at det faktisk ble for lavmælt. - Det siste blir nesten å møte meg sjøl litt i døra, all den tid jeg har valgt et særdeles stille og rolig liv, som nevnt i omtalen av Kagges bok... For mye av det gode er ikke nødvendigvis bra!
Nok en gang må jeg likevel avslutte med at dette er ei bok det er lett å anbefale. Til tross for at den ikke er oversatt til norsk før nå, så er det en klassiker. Den er godt skrevet, realistisk og intens. I tillegg er det fine og stemningsfulle illustrasjoner ( Gunnar Gunnarsson JR.), og som nevnt er etterordet interessant og lærerikt.

Først utgitt på dansk i 1935.
Oversettelse og etterord av Oskar Vistdal.
Boka er utgitt på Samlaget, lånt via ebokbib.

Sommer uten bøker

Jeg så for meg late dager, høye bokstabler og et hav av tid- i stedet ble det lange turer, høye fjell og et hav av gode opplevlser. Jeg kan virkelig ikke klage, men det har likevel sneket seg inn en vag følelse av at noe har mangla. Bøkene og ikke minst bloggen har gått for lut og kaldt vann nærmest i hele sommer, og den merkelig følelsen av mangel har gått over til en litt uggen følelse av at jeg ikke kommer til å klare å blåse liv i bloggen igjen. Leselysta har begynt å ta seg opp igjen, men jeg har foreløpig ikke gitt meg i kast med forlagenes høstlister. Jeg holder meg mest til egne ulest-hyller, lydbøker fra Lydbokforlagets tilbudslister- samt en og annen godbit fra ebok-bib.

For å komme litt nærmere a´jour, lar vi dette bli et aldri så lite minimaraton-samleinnlegg for de bøkene det strengt tatt ikke er noe stort poeng å bruke altfor mye tid på- i optimismens tegn, sparer jeg de bedre/ mer minneverdige leseopplevelsene til andre innlegg.

Somrenes bok av Emylia Hall.

Oversatt av Per Kristian Gudmndsen

367 sider 

Gyldendal, 2014

Pocketbok, kjøpt sjøl.

Det viste seg at det var gode grunner til at denne har blitt stående ulest i to år. Boka handler om Beth som har et anstrengt forhold til faren, og som plutselig mottar et lite album etter den nylig avdøde moren hun ikke har hatt kontakt med på årevis. De første trehundre sidene var vel omtrent like spennende som å sjå på en slapp gullfisk svømme resignert rundt i en liten glassbolle. De siste sidene var tåredryppende, men akk så forutsigbare, så alt i alt en durabelig nedtur. Fin cover, og fornøyd med at boka kan sendes ut av huset, da!!

Millie Birds bok om døde ting av Brooke Davis 

Oversatt av Geir Uthaug

311 sder

Vigmostad Bjørke, 2016

Leseeksemplar fra forlaget.

Ut fra vaskeseddelen som sa både "munter, oppsiktsvekkende, intelligent historie" og "kombinerer det edruelige med det morsomme, det triste med det latterlige", hadde jeg forhåpninger om noe i samme gate som "Mormor hilser og sier unnskyld" av Backmann, men den gang ei. Boka handler om ei lita jente som først mister faren til kreften, for deretter å bli satt igjen på et kjøpesenter av den deprimerte mora. Millie er den eneste intelligente personen i romanen- kanskje til og med det eneste som er intelligent med hele boka. Ellers er den befolket med lite troverdige pappfigurer som ikke skaper annet engasjement enn et lite snev av irritasjon. Historien kunne hatt potensiale til å bli virkelig bra, men den virker rett og slett uferdig.

Malstrømmen av Fride Granhus

Lydbokforlaget, 2016 (første gang utgitt av Schbsted i 2010)

Spilletid: 10:19

Lest av Nils Johnson

Lydfil kjøpt sjøl

Første bok om politimannen Rino Carlsen. To kriminalsaker på ulike steder i Lofoten, nåtid og fortid flettes sammen. Spennende historier, troverdig persongalleri, eksotisk miljø- og det samme dårlige været og de lite samarbeidsvillige pårørende som i de tre andre bøkene i serien. God underholdning og absolutt fornøyelig etter å ha besøkt Lofoten i sommer, men ikke ei bok man husker spesielt lenge. Nils Johnson er en fryd å høre på!

Trærnes hemmelige liv av Peter Wohlleben 

Cappelen Damm, 2016

Oversatt av Cecilie Horge Walle

250 sider

Leseeksemplar fra forlaget

Det er med skrekkblandet fryd jeg har sett fram til å lese denne boka! Trærnes hemmelige liv har fått uhyre mye oppmerksomhet både her i landet og ellers hvor den er gitt ut, og det er absolutt vel fortjent. Forfatteren er skogvokter, og etter å ha hatt et tradisjonelt, økonomisk styrt syn på skogene og trærne, ble han oppmerksom på mekanismer og forhold i skogen som gjorde at han endret holdningene sine. Boka har mange spennende vinklinger, og fronter oppsiktsvekkende syn på trærne som skapninger med følelser og strategier for å styrke overlevelses-sjansene sine, hjelpe artsfrender, motkjempe parasitter og fiender osv. Etter å ha lest boka sitter jeg igjen med svært motstridende følelser. På den ene sida kan jeg selvfølgelig ikke benekte påstandene forfatteren kommer med- den litt religiøse, New-age-lignende tendensen til tross- han viser til kilder (mange er riktignok "bare" internettartikler) og andre forskere, og argumentene hans virker overbevisende nok. Likevel klarer jeg ikke la være å hate bjørkekratt rått, intenst og inderlig.. Jeg hater at de stjeler utsikta og nærmest spiser opp snaufjellet, jeg fryder meg når jeg etter en times tid med grensaksa kan kikke meg tilbake å se at hundretalls av bjørkebøller ligger døde i fotsporene mine. Jeg vil ha lys og utsikt, ikke tett, ugjennomtrengelig bjørkejungel. Så får jeg heller støtte kampen mot industriskog, hogstflateørkener og tømmerprofittjegernes bulldosere. Mine massakre er dugnad, og det trur jeg er formildende...