Applaus med fem tusen par votter

I bortimot fem år, fram til april 2014, tutla jeg med  en hund-, tur- og gruble-blogg. Det hadde vært mye morsomt og den fikk meg til å fokusere litt ekstra på de fine, hyggelige og positive tingene i hverdagen. Det er ei tid for alt, og akkurat da kjente jeg at det rett og slett var nok. Jeg stengte bloggen, lagde etter hvert en instagramkonto for bildene mine og nå har jeg ikke tenkt på den gamle bloggen på lange tider. Det som fikk meg til å logge meg på igjen nå, var denne boka av Marthe Landsem:

Klikk for å bla i boka!

Hvorfor den fikk meg til å tenke på den gamle bloggen? 

Jo, sjå her: skjermdrop av blogginnlegg 15. februar 2014:

I tillegg til den uforglemmelige lyden av votte-applau, handla innlegget om åpninga av den årlige Røros Martna´n og forbøndene/ lasskjørerne som kom langveis fra for å handle med bergmenn og andre forbønder allerede på 1600-tallet (kobberverket kom i drift i 1644). I vår moderne tid er det altså noen som har tatt opp igjen lasskjører-tradisjonen med en vesentlig forskjell: I dag sælar de på hestene, pakker sledene og legger i vei bare fordi de har lyst og anledning. For noen er det en drøm, for andre en del av identiteten. Da bergverket var i drift, var det en nødvendighet, for mange en livsnødvendighet. Vi har det så lett i Norge i 2018, vi sutrer og higer etter stadig mer, større, flere, finere, men egentlig har vi jo alt vi trenger! Alt er lagt til rette for at vi skal leve lenge- og godt. Likevel er det altså marked for ei bok som viser oss 1001 ting som kan gjøre oss lykkelige. Forstå det den som kan.

Om jeg skal lese boka? Ja, jeg håper da det; jeg har jo nærmest gitt den tittelen ;o)

***************

I disse dikt-lesesirkel-tider kom jeg på at jeg har et favoritt-dikt om nettopp lykke- av fine, finurlige Inger Hagerup- det skal dere jammen få med som en aldri så liten bonus! Les det og kjenn den dovne, bekymringsløse, lette lykkefølelsen det formidler.. Så enkel er lykka ♥

Hva lykke er?

Å gå på en gressgrodd setervei

i tynne, tynne sommerklær,

klø sine ferske myggstikk

med doven ettertenksomhet

og være ung og meget rik

på uopplevet kjærlighet

Å få et florlett spindelvev

som kjærtegn over munn og kinn

og tenke litt på vær og vind.

Be prestekravene om råd

og kanskje ja - og kanskje nei-

han elsker - elsker ikke meg.

Men ennå ikke kjenne deg.

Junikveld og Naturdagbok fra 1906

Jeg har funnet nok ei nydelig bok inne hos Nasjonalbiblioteket. En aldri så liten skjønnhet fra 1906, oversatt og utgitt på norsk så sent (eller tidlig..?) som i 1979. En engelsk dame, Edith Holden, malte akvareller og skrev ned stort og smått av opplevelser og observasjoner gjennom et år. Bortsett fra en del av de (litt dårlig oversatte) diktene boka er krydret med, har det vært en sann glede å klikke seg gjennom denne. Værrapporter, når de første vårblomstene dukket opp, når sanglerkene la egg, hvordan rosehekker blomstret osv. Fullstendig ukomplistert og vakkert fra første til siste side.
Forsidebildet er også "Vignett" for juni- som liksom alltid har vært min måned, og fortjener så absolutt en gjengivelse som er riktigere enn bildet fra bokelskere.no.

...Og når vi først har kommet til juni, hva er vel mer på sin plass enn å trekke fram et favorittdikt av en favoritt dikter, Junikveld av Hans Børli.

Vi sitter i slørblå junikveld 

og svaler oss ute på trammen. 

Og alt vi ser har dobbelt liv, 

fordi vi sanser det sammen. 

Se - skogsjøen ligger og skinner rødt 

av sunkne solefalls-riker. 

Og blankt som en ting av gammelt sølv 

 er skriket som lommen skriker. 

 Og heggen ved grinda brenner så stilt 

av nykveikte blomsterkvaster. 

Nå skjelver de kvitt i et pust av vind, 

- det er som om noe haster... 

Å, flytt deg nærmere inn til meg 

her på kjøkkentrammen! 

Den er så svinnende kort den stund 

vi mennesker er sammen 

VI blir nok litt melankolske, Børli og jeg, når vi sitt der på kjøkkentrammen og lar tankene flagre, først litt hit, så litt dit. Den er jo svinnende kort den stund vi har...

...og tidas tann gnager jevnt og trutt, også ved Oppistun Børli, ved Børen sjø i Eidskog. Det er lett å forestille seg at en diktersjel kunne bli preget av å vokse opp et sted som dette.

En av mine juniMORGENER, foreviga fra kjøkkentrappa klokka 03.38, da Lilli bare MÅTTE ut å tisse. Det er fordeler ved alt, til og med å bli vekket så gudsjammerlig tidlig...